Vinnerliste

Første jeg vet om, er noe jeg har vurdert selv: Hardangervidda nord til sør: Buss til Dyranut turisthytte som ligger rett ved Rv 7, krysse hardangervidda ved å gå til Haukeliseter turisthytte som ligger langs E134, og ta bussen hjem igjen derifra. Evt gå av ved innkjørselen (Tinnhølvegen) til Trondsbu hvis bussen stopper der, og gå inn til Trondsbu, evt haike med noen inn. Og er en direkte rute for kort, så kan man jo gå omveier... Eller forlenge ruta ved å gå fra Finse. Dit kan man ta tog. Gikk Trondsbu - Sandhaug - Besso - Dimmedalen - Besso - Sandhaug i fjor, og kan påstå at det er både fiskemuligheter og flott natur. Og dette er bare ca 1/3 av turen om man skal gå til Haukeliseter. Går man fra Haukeliseter derimot, så blir det en tung start... Litt bilder fra min tur: Kryssing av Nordmannslågen, Sandhaug turisthytte ligger "bak meg". Broen over til Besso turisthytte. Elven Besso, som renner mellom Dimmedalen og ned til Besso turisthytte ved Nordmannslågen. Utrolig flott plass å gå! Her ser man innover Dimmedalen. Jeg gikk ikke lenger enn dette, men stien fortsetter videre innover. Hovedstien til Litlos ligger parallelt med denne stien på høyre side. Man kan gå ned Dimmedalen også, og ta til høyre i enden og treffe stien til Litlos igjen. Jeg hadde valgt å gå ned Dimmedalen.

Endelig klarte jeg å skaffe til veie 9mm jackon vintermatte! Skjæres til slik at det dekker hele teltbunnen og man slipper kalde parti der de vanlige underlagene ikke dekker. Lenge igjen av vintersessong på Røros enda 🥰

Skal skifte binding på et par gamle treski. Skruene til de gamle bindingene satt som fy. Limt med trelim er jeg rimelig sikker på at de var. Var redd for å ødelegge sporene i skruene. Prøvde derfor noe jeg ikke har prøvd før: Lot skiene ligge på gulvet, sprayet godt med WD-40 over skruene og lot skiene ligger over natten. Neste dag løsnet skruene lett.

Da fikk jeg endelig somlet meg til å kjøpe inn stoff og sy poser. Det ble fire i første omgang. Er litt skeptisk til kvaliteten på glidelåsen, så skal prøve disse litt først før jeg eventuelt lager flere poser med denne glidelåsen. Gikk for forholdsvis tykk vanntett nylonstoff. (Ville ha forskjellige farger) Gikk forholdsvis kjapt og greit å lage disse etter første var laget. (Litt prøv og feiling må til.. Måtte sprette opp hele ene siden av glidelåsen siden jeg hadde greid å sy den på feil.. 🙈) 2 stk som er B 30 x L 30 x H 25 cm, og 2 stk pakkposer som er B 25 x L 25 x H 25 cm

Har ikke prøvd å pakket det ned enda, men det veier 776gram i ca 180×220cm. Skal se om det er mulig å la det ligge igjen inne i teltet, så bare rulle det sammen. Hvis det ikke går havner det på toppen av pulken/evt under bedding. Evt rulle det rundt teltpølsa. Må teste først 🤗

Jeg gikk turen Kristian V nevner i fjor sommer (ligger under Turrapporter, "Husmorferie..."). Altså fra Dyranut og endte på Haukeliseter. Særlig Veigdalen er veldig fin. Dro fra Oslo med tog til Haugastøl og buss videre derfra langs R7, og belaga meg på Haukeliekspressen hjem til Porsgrunn, men den går jo til Oslo også. I det hele tatt gir jo Bergensbanen mange muligheter. Rjukan kan også være en grei endestasjon, med bussforbindelser til Oslo.

Bergensbanen kan også brukes som start/stopp

Jeg har en Fenix HM65r med originalt 3500mA batteri, har ikke reagert på at lykten selvutlader med batteri montert. Fenix har også 2900mA kulderesistent batteti.

Den blir helt overkommelig i volum selv til mitt 4p-telt som benyttes på vinteren, med mindre man opererer med minipulk

Nitecore sine fungerer jo bra: https://www.fjellsport.no/merker/nitecore/nitecore-nl1835-3500mah-black?variantId=108-3550 Men har du sjekket for fukt/korrosjon inne i batterirommet og at o-ringen i skrukorken er hel?

Hei. Ja, men det kostet 199,- pr år.

Jeg tenker at det er en vurdering du selv må ta i forhold til risiko og ruta du tar, hvis uhellet skulle oppstå i forhold til vær og vind. Jeg har selv vurdert å bruke mitt "sommertelt" Ringstind superlight midt vinters, når foholdene er rolig. Fordelene med stormmattene er at du "tetter" teltet, slik at du ikke får snø og is inn i teltet hvis du ligger utsatt til. Tror ikke det er problem å sikre telt mot vinden og at den tåler det, men det kan fort bli ukomfortabelt og kaldt om du får store mengder snø og is i teltet. Teltet vil da heller funke som en nødbivuakk enn en komfortabelt vintertelt. Men tenker at det er bedre enn å feks søkely eller grave seg ned med en fjellduk. Har selv brukt Ringstind på høsten og tidlig vinter med nysnø og det har funka fint, men ikke det samme som skikkelig vintertelt og forholdene er anderledes i sikkelig vintervær og med kald finkornet snø. Du bør kanskje teste teltet før du bruker det. Teste det under vanskelige forhold og gjøre deg noen erfaringer først?

Poenget, min firbente venn, er beskrevet i teksten. Og det er mer enn ett. Hvis mye tekst er en utfordring, så er det bare å velge en annen tråd. Fjellforum er et diskusjonsforum, ikke et chat room. Dette var på ingen måte ment som «nyttig info», eller som noen anbefaling av et telt, eller hva du eventuelt skulle foretrekke. Det var en kommentar til utviklingen i design og materialvalg, relatert til nye telt som diskutert over, og kun ment å være av historisk interesse (for de som deler denne). Alt relateres til det opprinnelige spørsmålet i starten av det første innlegget i tråden. Jeg tipper (med usedvanlig høy grad av overbevisning) at alle her inne - som deg - foretrekker et av sine egne telt fremfor Nansen sitt telt fra 1893. I den grad tråden inneholder et innlegg uten noe poeng, så er det nok du som tar den pokalen hjem. Gratulerer.

Jeg må le av hvor lite "revolusjononerende" moderne UL-telt egentlig er, i et historisk perspektiv. Egentlig handler dette segmentet om en "back to basics"-tilnærming, og er ganske retro i sin natur. Fra Nansens bok "Fram over Polhavet" har jeg sakset hans omtale av telt, der en mer avansert versjon med bunn blir ofret til fordel for et lettere telt uten bunn. Altså, i 1893 så tok vår polarhelt Fridtjof Nansen, basert på erfaring, et valg om å ta med seg et firemannstelt som kun trengte en skistav som struktur, og som veide 1,4kg (!). Hvordan kan det da ha seg at man 130 år senere omtaler et 3p-telt som tåler snøvær og som veier under 1,5kg som "ultralight"? (Definisjon eller grenseverdier for UL er helt uinteressant i denne sammenheng.) Jo, fordi teltprodusentene har fått vekten ned ved bruk av stadig lettere duk og stenger, men samtidig har man jo gått helt bort fra den enkle konstruksjonen som et pyramide- eller to-stangstelt er. Det er ikke det at et 4-sesongs innertelt er uten nytte, men hvis lav vekt er formålet, så har man mye mer å hente i teltets konstruksjon og design, enn i å velge marginalt lettere (og svakere) materialer til samme design. Samtidig som ventilasjon og kondens ikke er et problem i et telt av bomull, selvsagt. Og at redusert behov for ventilasjon kombinert med en duk som er vevd (med luft i fibrene), og som i tillegg er 20-30x så tykk som en UL sil-nylon duk, gir mer isolasjon enn et 4-sesongerstelt med alle ventiler på fullt gap. Uansett, jeg synes det er herlig å lese at Nansen hadde et pyramidetelt til fire mann som veide 1,4kg inkludert 16 plugger (som sikkert var røslige snøplugger i tre). Det gir i det minste hold for å hevde at fokus på lett utstyr, eller tilgjengeligheten på slikt, verken er et moderne fenomen, basert på high-tech materialer eller innovasjon, men snarere et spørsmål som handler om å la erfaring få inflytelse på design og konstruksjon, i stedet for å bare kjøpe det produsentene markedsfører som det råeste utstyret.

Mye å velge i, men til turbruk i den rimelige enden av skalaen liker jeg (kniver som er grei nok og som jeg da også har råd til å miste ) Eka Swede 10: www.outnorth.no/eka/swede-10 Finnes også i andre farger: eka-knivar.se/produkt/swede-10/ Cold Steel Finn Wolf (her hhv grå og blå variant): www.knivspesialisten.no/display.aspx?menuid=700&prodid=1362 www.knivspesialisten.no/display.aspx?menuid=700&prodid=13061

Forfattar: Bjarte Folkestad Underteikna og Anders hadde oss ein særs gilde tur til Isglupane den 10.09.2022 til 11.09.2022. Me starta tidleg laurdag og la i veg frå høvesvis Volda og Flisnes. Stor var gjensynsgleda då me møttest på Muri kjøpesenter. Det meste av handlinga var gjort på førehand, så det einaste som stod att var å kjøpe seg litt mat på Sylteormen bakeri før me køyrte i lag opp til Fettevikane. Veret var stort sett opplett og sol denne dagen, men det var ein kald trekk som hadde ein nordaustleg retning. Me traska den lange, og litt keisame vegen fram til der elva kryssa stien og me skulle vende nasa oppover mot Slufsane. Før denne turen hadde me drøfta kor vidt me skulle gå Langmannsdalen eller den bratte råsa frå Smalnesreset. Underteikna har gått Smalnesreset opp ein gong, men ikkje ned igjen. Det var for å seie mildt, helvetta bratt, og det freista ikkje til gjentaking med full oppakkning. Så me vart samde om å gå den lange omvegen (jamvel om Anders kanskje helst ville gått Smalnesreset). Vi nærmer oss målet! Vel oppe (me brukte drøyt 2,5 time), kunne me konstatere at tilhøva var meget oppegåande der vatnet veksla mellom å vere blikkstille, og litt vindkrusing innimellom. Underteikna konsentrerte seg med å fiske med tørrfluge medan Anders fiska med større stingsild frå 20 gram og oppover. Han må fiske med tung sluk, den som stor fisk skal ha, må vite. Me tok oss god tid og fiska oss til utosen av elva som kjem ned frå den øvstevatnet (1320). Det var ingen napp å få, og heller ikkje mykje vakande fisk å kaste på. Me rusla derfor attende til campen og kokte oss litt middag. Underteikna hadde forresten før denne turen investert i eit nytt 2-manns-telt (McKinley Quantum 10.2), meget lett og fungerte fint til denne turen. Andersen låg derimot under open himmel med dunpose og jerven fjellduk. Me gjorde nokre kast på vak etter middagen, men dagen enda utan fangst. Mørket kom tidleg, og temperaturen vart merkbart lågare utover kvelden. Me tok derfor tidleg kvelden og la oss kvar for oss, ein i telt og ein i duk. Bjarte har fått los på storfisken. Neste dag bestemte me oss for å gå opp til det øvste vatnet. Det tok ein god halvtime å rusle opp. Landskapet endra seg, terrenget vart meir goldt og meir snø dekte sidene av dalen. Men det var likevel eit fantastisk landskap som opna seg der oppe. Me tok nokre kast i det store vatnet, før me retta blikket ned mot tjønna nedanfor vatnet. Var ikkje det eit vak me såg der? Me lista oss ned og kunne konstatere at det vaka jamnt, og at dette såg ut til å vere anstendig storleik. Sola stod rett på oss og vatnet var krystallklart, her var det berre å legge ut eit fristande fluge og så skulle det vere i boks. Eg kasta ut ei fluge, bomma så det suste og skremde fisken, men lot fluga ligge. Langsamt kunne me sjå korleis fisken bevegde seg sakte mot fluga. Så tok den ein jafs! Satt han? Skulle me endeleg få fisk på turen. Nei... fisken sat ikkje på, og vekk var han. Utruleg spanande, men akk for ein nedtur. I den lille tjønna her vaket det halvkilosfisk. Så nær, men likevel så fjernt. Me tok nokre kast til, både i tjønna og det store vatnet, men måtte vende nasa attende til leiren utan fangst. På attende tok me nokre kast til. Det var lite bet, og me byrja no for alvor å snakke meir og meir om at no hadde me gitt desse vatna nok sjangsar. Me telte opp og kom fram til at underteikna no hadde vore der fire gonger, medan Anders hadde vore der seks gonger. Og me hadde strengt tatt berre fått ein fisk kvar. For eiga rekning så måtte det understrekast at dette var eit personleg rekord vatn på fluge med 5 hekto (den største fisken underteikna har fått er som kjent 8 hekto tatt på disco-cicada i Kalandsvatn i Bergen). Men me byrja likevel å konkludere med at dette måtte nok bli siste turen til desse vatna. Ikke antydning til napp, på tide å gi opp? I det me nærma oss leiren, så såg eg at det var eit aldri så lite vak i ei bukt i nærleiken av land. «Eg kan vel ta eit siste kast før me gjev oss» tenkte eg i det eg la ut ei nokså skada daddy-long-legs fluge på vatnet. Plutseleg tok kreda tak i fluga og eg såg at no var fisken på. Eg ropte «jess!» til min turkamerat og partner in crime, no sit fisken! Eg sveivde inn, men plutseleg var fisken vekke. «Nei no for han» sa eg. Kva skjedde? Eg såg på snella mi, og konstaterte at eg i gledesrusen av å få napp hadde sveivd feil veg på flugensella. I staden for å sveive inn sena, sveide eg sena ut. I brøkdelen av eit sekund restarta eg og byrja å sveive inn igjen. Fisken var framleis på! Så starta ein 7-8 ja kanskje 10-minnutters kamp mellom ei redige dusse, ein flugefiskar og ein pissenervøs håvar! Me køyrte fisken og halte han innover, men kvar gong Andersen skulle til å håve fisken så for kreda utover og nedover. Det var nesten so ein kunne mistenkte kreda at den visste kva håv var for noko. Men so, etter lang tids kamp klarte me endeleg å lande fisken, og guds lukke kor deligt det var! I løpet av kort tid hadde turen endra karakter, og plutseleg forsvann praten om at dette vatnet no hadde fått sine sjangsar. Og ikkje berre det, ny personleg rekord på fluge. 7 hekto! Rekordfisken (på fluge) fra samme plass 2013 Ny rekordfisk 2022! Nei me var alle samde om at dette var ein særs gilde tur. Dette var fole kjekt! Takk til mannen, legenden og storfiskeren Bjarte for nydelig turhistorie. Bare husk å sveive riktig vei neste gang kompis!Se hele artikkelen