Vinnerliste

Nei, han er ikke gal. Han er en eventyrer som liker utfordringer. Det er flere som har gjort det før ham, blant annet Kilian Jornet fra Spania som bor i Norge. Men den mest spektakulære er kanskje Göran Kropp som i 1996 syklet fra Jönköping til Katmandu og besteg Everest uten oksygen. Han hadde heller ingen sherpa til å hjelpe seg. Han fraktet alt utstyr han trengte selv (leirutdtyr, mat...). Han syklet også hjem igjen etterpå. På første forsøk snudde han 100 meter under toppen og tok seg tilbake til base camp fordi han hadde brukt for lang tid. Man må passe på at man har dagslys hele veien tilbake til base camp, så man må ha en dead line for når man må være på toppen. På andre forsøk lyktes han.

Det kan skrives mye om turen fra Cooperativet til Puerto Rico, og det har jeg alt gjort. Dette er en tur jeg har skrevet om noen ganger, og som inngår som en tradisjonell tur når vi er på Gran Canaria. Det er likevel gode grunner for å skrive om turen en gang til. Dette er, etter min mening, en av de absolutt fineste turene vi går. Den har med «alt». Dette er en langtur på omtrent 24 kilometer, den har med en bakke og to, med omtrent 1000 høydemeter. Turen går gjennom et virkelig flott landskap, med skog, fjell og dype kløfter. Den er en utfordring for nesten alle, og den krever nok at de som går, er i rimelig god form, og helst er vant med litt lange turer. Det går minst 6 timer fra Mogan og til Natural Park viser seg i bakken ned mot Puerto Rico. Vi, det vil si Edvin som turleder, og meg, startet med en drosjetur denne gangen, og drosjen stoppet ved skiltet som viser vei mot Caminoen oppe i bakken omtrent kvart over ti. Fordelen med en litt tidlig start, er at deler av bakken tas i skygge. I sola oppover blir det hett, og selv i skyggen renner svetten. Det er en lang og bratt bakke. Stien oppover går i svinger, og det virker som om det aldri tar slutt. Det er alltid en ny sving, men et godt stykke oppe i lia, går stien over til andre siden, og her er det omtrent plant et stykke. Det stiger likevel temmelig bratt etter dette, opp til et juv. I dette elvejuvet var det tidligere litt busker og noen få blomster. Denne gangen var det tett med grønne busker og mange flotte blomster, noe som av og til gjorde det vanskelig å finne stien. Etter nok en bakke og flere svinger, dukker det opp en varde og en veiviser. Endelig opp.... Bortsett fra at fra der og videre går det stor sett slakt oppover, noe som gjør det ganske tungt, etter den lange og bratte bakken. Først ved «to rom og kjøkken» bærer det nedover. Høyeste punktet på turen er på omtrent 970 moh. Vi har gått oppe over bakkene mot «to rom og kjøkken» noen ganger. Som oftest har det vært ganske tørt og lite grønt. Oppe mot toppen, rett før «to rom og kjøkken» står det en del Canarisk furu. Disse er ofte omtrent det eneste grønne å se. Denne gangen var det blomster grønne busker og til og med gress i tillegg til trærne. Enkelte plasser var det som å vandre i et blomsterhav. Gult og flott. Vi fant lavendel hele veien over mot toppen. Ved «to rom og kjøkken» begynner pinjeskogen, som altså ikke er pinjer men furu. I tillegg åpner det seg skikkelig mot dalen langt nedenunder og stien som skal følges viser som en strek i fjellsiden. Det er virkelig en opplevelse å følge denne Caminoen som går til Cortadores. Den svinger ut rundt kantene og inn til bekkeleie og det går hele tiden litt opp og en del mer nedover. Utsikten nedover mot Tauro, er hele tiden ganske fantastisk, og når det i tillegg kommer blomster og grønt, blir turen en av de flotteste jeg har gått på Gran Canaria. Vi syntes vi hørte motorlyd på vår vei nedover mot Cortadores, og da vi tok en kjapp pause der, kom det to motorsykler fra stien. Hvordan noen kan finne på å kjøre motorsykkel der jeg har problemer med å holde meg på stien, fatter ikke jeg. Det hele slutter litt brått ved Cortadores. Derfra er det vei nedover mot Norskeplassen og Puerto Rico. Heldigvis går det svakt nedover. Det gjør at det er lett å gå, og helt greit å holde høy fart. Det blir dessverre helst en transportetappe, etter den flotte turen lengre oppe. Det var med litt såre føtter og ømme muskler vi satte oss ned på Norskeplassen. Der tømte vi flaskene for vann, og Edvin spiste sin siste mandarin (som igjen tok 3 minutter...) Vi gikk de siste tre og en halv kilometerne i greit tempo, og nådde «Happy Hour» på Natural Park med god margin. En virkelig flott langtur på omtrent 24 kilometer var slutt. Både Edvin og jeg var glad for å ha fått anledning til å oppleve denne turen et år det var blomster og grønne busker.

Trangia Triangle med gassbrenner på langturer: Fire Maple FMS-300T på dagsturer, og som backup/vannkoking på langturer: Trangia Triangle med rødpsritbrenner på dagsturer: Firebox Nano, som brukes en sjelden gang fordi jeg har gått over til å bruke spritbrenneren istedenfor:

Lunch med utsikt. Følte for å lufte kropp og hodet fra hjemmekontor.

Tre dager på Hedmarksvidda. Turen ble litt kortere enn jeg hadde tenkt, men fikk noen fine skiturer. Fantastiske snøforhold og mye fin sol. Mye vind mot slutten så jeg måtte jobbe litt med å holde meg oppreist på turen ned til bilen.

Jeg personlig styrer unna "masseturistområdene" hvor de bemannede hyttene befinner seg, men setter utrolig stor pris på alle ubetjente hytter og koier i landets kriker og kroker. På en måte er jeg litt glad for at Hardangervidda og andre populære områder holder turiststrømmen unna områdene hvor jeg liker å ferdes. Og dem som liker å være tett på andre er jo også heldige som har disse tilbudene. Egentlig vinn-vinn slik jeg ser det.

Noen av de

Bruger en blanding af primus lite+ og diverse trangia typisk en kedel eller en trangia mini. kaffen bliver trangia kokekaffe, frysetørret eller primus pressekaffe.

Kun koking av vann:

Når strømmen går hjemme så er det greit å ha en stor primus, men på tur... Vaffeljernet er tungt, smørbrødjernet ikke fullt så tungt men

Heisann! Jeg er en jente på 20 som har drømt om å gå Norge på tvers i noen år og funnet ut at i år er tida for å realisere drømmen min. På grunn av alt fra privatisteksamen i mai, og jobb i fjellet om sommeren har jeg funnet ut at høsten er det mest aktuelle turtidspunket for meg. Dette synes jeg er storartet, da høsten etter min smak er den vakreste årstida! Men høst betyr også snø, så midt spørsmål går på snøforholda i fjellet i oktober. Jeg tenkte å begynne å gå rundt 15. september. Er ennå i startfasen av planlegginga, men grovplanen er at ruta starter i Trysil, videre nord for Lillehammer og gjennom Langsua før jeg kommer til Jotunheimen. Her vil jeg fortsette sør for, men relativt tett på Jostedalsbreen før jeg ender turen en plass i nærheten av Førdefjorden. Dette slår kanskje mange som en litt kronglete rute, men det er fjellområder jeg er glad i og vil se mer av. Regner med at jeg er ferdig rundt 20. oktober, uten at jeg kan si det for sikkert. Hvordan tror dere snøforholdene vil være i fjellområdene jeg skal gjennom på denne tiden av året? Og tror dere det eventuelt er lurt å legge ruta et annet sted (feks. lenger nord Femunden-Rondane-Dovrefjell-Tafjordfjella-Sunnmøre, eller evt via Hemsedalsfjella-Skarvheimen-Stølsheimen på noe vis)? Hvis noen har tips og tanker om andre temaer og utfordringer man kan møte på tar jeg også imot det med stor takk!

Rakk akkurat solnedgangen på siste toppen på en trimtur tidligere denne uken Øksenåsen, Tvedestrand:

Interessant! Jeg har ikke prøvd den der, men jeg har vurdert å lage en lignende løsning. Ikke bare er det fordel å kunne bære pulken i bratt terreng, men også når man krysser elv, eller hvis man må reise kollektivt for å komme seg til turstart. Det er heller ikke feil med slike løsninger hvis man bor i en mindre leilighet uten mye bodplass. Jeg har eksperimentert med mange slike løsninger, men min absolutte favoritt ble å kjøpe en Sea to Summit Hydraulic Dry Pack på 120 liter. Den kommer med avtagbare skulderstropper og hoftebelte, samt solide fester på siden som man kan feste tau i. Da kan man ta av hoftebeltet og bruke det som drasele, evt. bruke en lett sekk og la hoftebeltet sitte på pakksekken. Ettersom den er 120 liter får jeg alt jeg trenger med meg for korte overnattingsturer. Også perfekt for dagsturer med litt utstyr, eller hytteturer og andre situasjoner hvor en stor pulk føles i meste laget. Overflaten er helt OK glatt (kommer an på føret), så jeg har smurt inn undersiden med skiglider og da føler jeg nesten ikke at jeg har den bak meg. Synes også det er et stort pluss at den er helt vanntett. Jeg har kalt den "pug" for pulk-bag, og så er den jo også liten og kompakt. 😄 Et par videoer som viser den i bruk: https://www.youtube.com/watch?v=_uAuwweSyDk https://www.youtube.com/watch?v=JNeDxTMuhHY

Utvidet pulk-garasjen noe med kjøp av en Fjellpulken Transporter 155 og Fjellpulken packbag 200l! Spent på å prøve en større pulk, selv om det også har sine fordeler og ulemper i forhold til Xcountry 118-traveren min. En stor forskjell blir nok at pulken må stå utenfor teltet pga størrelsen, men igjen så blir det enkelt å ta med seg hele baggen inn også.

Gøy å lese om soveposeerfaringene deres! @Myriameter takk for påminning om silkelakenpose, skal huske på den muligheten. Jeg synes det er litt gøy (og tankevekkende) at jeg i størsteparten av voksenlivet mitt (fra 21 år og til nå - og det har vært ganske innholdsrikt tur-messig!) i praksis har klart meg med to poser - WM Apache og Ajungilak Kompakt Spring. Spring-posen på sommeren, Apache vår og høst (og sommer på høyfjellet), og Spring-posen utenpå Apache om vinteren. Det trenger ikke være så avansert eller spesifikt, liksom - men i butikkene får man jo fort inntrykk av noe annet.

Min favorittpose ble også kjøpt i usa. Sommersalg en varm sommerdag i Tucson Arizona, 45 grader ute og det ligger en dunpose med navnet iron gear på salgsbenken. Den får jeg for 50 dollar. Dette var i 2002. Posen ble raskt favoritt og brukes fortsatt både vår, sommer og høst i nordnorge. Den er tykk og varm. Det er noe med dun og temp regulering som gjør at det fungerer også på sommeren. Kom hjem fra USA med exped downmat, kuppeltelt fra mountain hardware trango 2 og dunposen. Alt kjøpt i 45 graders varme. Teltet var unikt med lufting, exped var noe helt nytt og posen var fantastisk. Kombinasjonen ga meg timer med ekstra søvn på varme sommerdager i Norge. Har ikke sett soveposemerket hverken før eller siden men 20 år og hundrevis av døgn er ganske bra. Den er luftet og ikke vasket... Har vært perioder hvor duften har vært så som så men noen dager hengt opp har kurert det værste. Lilla og grå av farge. Har dunposer fra rab og mountain equipment men gammelposen er fortsatt favoritt nå når jeg er 20 år eldre og ikke minst 20 kg tyngre. Fortsatt god plass i posen. Det er ikke like god plass i de nye posene. Tore

Det er ikke tvil om at enkelte plasser er slitasjen stor. Det e r bare å se på den massive tilretteleggingen på stien til Prekestolen. Likevel går det ikke mer en 20 år før alle spor av gammel sti stort sett er forsvunnet om stien legges om. Det er faktisk et like stort problem at stier som ikke er T-merket gror igjen. (Antakelig litt avhengig av hvor i landet du befinner deg.) Ut fra personlig erfaring, vet jeg at selv om stien er både kortere og går mer beskyttet mot været, går folk omveien om den t- merkede stien. Mao, vil du ha folk i heia, så må det aksepteres en viss slitasje. Naturen kan da ikke være museum.

Har aldri nektet for det, men se på besøkstall og naturslitasje på disse rutene som har "hoteller" så viser det hvor galt man er på vei.