Vinnerliste

Rakk akkurat solnedgangen på siste toppen på en trimtur tidligere denne uken Øksenåsen, Tvedestrand:

Tre dager på Hedmarksvidda. Turen ble litt kortere enn jeg hadde tenkt, men fikk noen fine skiturer. Fantastiske snøforhold og mye fin sol. Mye vind mot slutten så jeg måtte jobbe litt med å holde meg oppreist på turen ned til bilen.

Her følger en ganske lang dokumentasjon av en ganske kort mor-og-sønn-ekspedisjon. Det var liksom helt uaktuelt å IKKE komme seg til fjells denne vinterferien. Ønsket om å utnytte undervisningsfrie perioder til det fulle har ikke akkurat blitt mindre etter siste lønnsoppgjør og streikeutfall. Jeg vil unne meg å dra på tur når været er som best, selv om jeg eventuelt ikke er ferdig med alle rettebunkene som fulgte med inn i uka. Ja, skikkelig rebelsk har jeg blitt! Minsten er sendt med besteforeldre på hytteferie, og det slår meg at eldstemann absolutt kunne hatt godt av en aldri så liten wifi- og gaming-detox. Telting i vinterfjellet er ikke noe jeg har gjort med ungene før, men med god planlegging og tilpasning bør det jo være mulig. Det skal blåse mye i fjellet søndag og mandag, men så skal reine påskeværet slå til på tirsdag, avbrutt av en skikkelig ruskedag på onsdag, før finværet det igjen viser seg torsdag. «Lifjell fra nord til sør» (og lovnader om å få velge helt fritt både smågodt og potetgull for turen på butikken) høres akkurat passe kult ut til at niåringen er på glid. Med start på Myregvarv og «mål» på Jønnbu har vi mulighet til å ligge værfast på onsdagen i nærheten av den åpne turistseteren «Hollane». Det føles som en trygg retrettmulighet om noe skulle skje eller om niåringen får kalde føtter (pun intended). I tillegg vil det gi fin variasjon fra teltet på værfastdagen. Litt i underkant av ei mil å gå inn til Hollane på tirsdagen, og like under mila å gå ut til Jønnbu torsdagen, det bør være overkommelig. Det er stikka spor hele veien – jeg er lommekjent i området – Weasel kjører jevnlig i Hollane-Jønnbu-traseen – og det er ikke meldt særlig kaldt. Jo, dette bør funke bra. Jeg kjenner likevel på en kribling i magen og en usikkerhet knytta til at dette er nytt for meg når vi starter ut fra Myregvarv. Det er viktig for meg at han skal få en god opplevelse; at det er mest positivt og lystbetont, at han er varm nok, og at han ikke føler seg utrygg. Dette er noe ganske annet enn å loffe rundt med drevne jevnaldrende og bare ha ansvar for seg selv. Junior har sterke meninger og klare preferanser når det gjelder klesstil, og jeg prøver å minne meg selv om at folk bedriver friluftsliv uten ullundertøy i store deler av verden utenom den skandinaviske. Etter å ha blitt presentert for fjellvettregelen «Lytt til erfarne fjellfolk» går han likevel med på at tynnulla blir med i reserve – det gir ro i sjela mi å vite at vi har det med. Gubben har kjørt oss opp og følger oss innover. Han vil innom og se Turistforeningens hytte på Gavlesjå, så det blir en liten avstikker dit. Humøret på eldstemann er litt lunefullt, mulig kjenner han på samme tvil som meg – er dette egentlig en god idé? Føret er litt hardt og skarpt, og det blir noen knall og fall i bakkene. Klister etterlyses av gubben; det har jeg ikke tatt med (jeg går på kortfeller). Eldstemann knoter fælt med teknikken da vi skal ta en snarvei over en myr for å komme over i løypa fra avstikkeren vår. Han prøver seg sidelengs opp brøytekanten mange ganger, og sklir enten forover eller bakover og detter, for så å sprelle teatralsk rundt og trenge hjelp med å komme seg på beina. Her er det bare å bite i seg kommentaren om mulig Oscar-nominasjon, og heller finne fram «lirke og lure»-triksene og være tilsvarende overdrevent service-minded. Et bringebærdrops, kanskje? Vi kommer oss videre, og etter at løypemaskina passerer og vender opp kald, myk snø sitter skiene helt supert, og det er litt mindre vondt å falle. Langs sida av Gavlesjå drar jeg Trumf-kortet mitt. Jeg har pakka pulken sånn at det er mulig å sitte på (med ett bein på hver side) bakerst, og dette faller i god jord. Forskjellen er nesten umerkelig for meg på flatmark, han hjelper også til med stavtak. I motbakkene fokuserer jeg på treningseffekten dette gir – men begynner også å kjenne at hælene klager. Stemmer det, pulk og feller og skistøvler og hælene mine er jo ikke gode venner. Men hvor ille får det egentlig blitt i løpet av ei mil? Vi prøver litt til. Oppå høgda øst for Kruvla spiser vi lunsj med storslått utsikt vestover. Her tar vi også farvel med følget, som snur tilbake mot Myregvarv. Ny stigning opp rundt Saulifjellet, og så «er det bare nedover til Hollane!» lover jeg. Urutinert! «Er det dette du kaller nedover?», kommenteres det tørt flere ganger bortover lia. Når vi kommer på rette sida av elva og han kan se turisthytta får han los og drar i fra. Jeg følger heseblesende etter. Vi kjøper Solo og vaffel, det må til. Jeg snakker med vertinnen om planen vår, så hun vet at vi skal bo «borti høgget» og håper på å få komme på besøk i løpet av onsdagen. «Øy, mamma! Her står fjellvettreglene – og det er ingen regel her som sier noe om å lytte til erfarne fjellfolk!», utbryter turfølget mitt. Jeg leser gjennom plakaten. Jaggu har han rett! «Det kan likevel være lurt, altså!», sier jeg, og får siste oppdaterte værmelding fra hyttevertinnen. Vi går ca 500 m østover i løypa før vi drar til sida og tråkker til teltplass. Niåringen blir kry over å få og mestre de praktiske arbeidsoppgavene jeg gir ham; tråkke med skia, grave opp hull for snøplugger som legges vannrett, fylle igjen og pakke til snøen over de, fylle pose med snø til snøsmelting. Han spør om å få bruke spaden når vi er ferdige med den, og forsvinner inn i sin egen verden i prosjektet «finn ut hvor langt ned det er til bakken». Med en iver som et jordekorn og en barnlig glede jeg kjenner igjen fra en treåring hjemme i sandkassa i «gamle dager» nynner han seg nedover snølagene. Det gjør meg glad. Jeg er påpasselig med at kortenden av teltet står mot sør-sørøst, hvor været skal komme fra onsdagen. Etter å ha rigga til inni teltet, og oppdaga at begges kosebamser ligger gjenglemt på Gvarv (nedtur! for begge!) tar vi turen tilbake til hytta, hvor vi har observert et Monopol-spill. Jeg trodde den siste langsida i Monopol var den beste å satse på, så feil kan man ta. Junior håver inn for gatene sine på den tredje langsida, og etter et par timer (!) er nederlaget mitt et faktum. Jeg får plastra hælene mine (som rakk å få åpne sår i løpet av den korte mila). På tide å komme seg «hjem» igjen – en hustrig tur i nydelig blåtime. Vel innlosjert i soveposen med Donald-pocket blir det stille fra den kanten, og jeg kan putle med primusen i forteltet i fred. Middag og smågodt fortæres, og etter noen filosofiske betraktninger rundt favoritt-fotballspillere og -youtubere og at noen i verden faktisk MÅ bo i telt fordi de ikke har huset sitt lenger, og fryser, akkurat nå, tar vi natta rundt 7-tida. Jeg våkner i to-tida av at den meldte vinden har tatt seg opp, det røsker og river godt – og på grunn av litt slække pluggfester i forteltet gir det mye lyd. Jeg blir liggende og høre på og engste meg i hvert fall en time, man tåler gjerne mindre av sånt når det går så lang tid mellom hver gang man opplever det. Junior sover godt gjennom i Apache-posen han låner av meg. Jeg nyter komforten i min nykjøpte Rago X-Trem. De strie kamelhårene i halsen etter XXL-handelen er nesten borte nå. Det er kraftig vind, snødrev og omtrent null sikt på morgenen. Tisseflaske viser seg å være et sjakktrekk, den blir godt brukt. Vi spiser frokost, spiller vri åtter og Battleship. Midt på dagen drar vi bort til hytta, godt pakka inn – Junior får ikke dra i forveien som han gjorde i går, det er så vidt vi ser fra stikke til stikke. Peis og sofa er stas, og vi pløyer gjennom runder med Quiz-hefter, «Krig» (tap), «Kast grisene» (tap) og tvungen yatzy (tap igjen). Tida er inne for å lansere konseptet «Fri» i Yatzy, tenker jeg, og haler endelig i land en seier. Vi er de eneste gjestene her inne i dag, været er ganske ufyselig og Weaselen dropper å komme inn. Jeg kompenserer for «okkupasjonen» vår med å ta ansvar for vedfyringa og kjøpe mye forskjellig av det kiosken byr på – blant annet ertesuppe til middag. I fire-tida på ettermiddagen drar vi tilbake til teltet igjen. Godt pakka inn og med googles for sikten er det en gøy utfordring, vi kjenner vinden river i oss. Junior kommer med ros av tidligere fordømte tips om ull innerst, overlappende klær, gamasjer (ûberteite ved turens start!) og å ikke la noe hud være bar. «Jeg får jo faktisk ikke snø ned i skoene! Se, sokkene er like tørre!» Noen ganger vet faktisk de gamle best. Ettermiddags- og kveldstimene bruker vi på å pløye gjennom bildebiblioteket på telefonen min: «Kan vi se på bilder fra da jeg var liten?» En hyggelig ting å gjøre sammen, og jammen har det skjedd mye på disse åra, og jammen har tida flydd fort. Torsdag våkner vi til en sånn magisk morgen som man bare blir stående og ta inn over seg, det er så fint at det nesten gjør vondt. Helt skyfritt, helt vindstille, 10cm nydekt snøteppe overalt, utallige blånyanser og sola som sakte, men sikkert vinder terreng nedover fjellsidene. Snart er den her hos oss. Denne dagen blir bra! Junior får dra aleine til hytta og vente der mens jeg tar ned leiren, han vil innom og hilse på og tegne mer i hytteboka. Veslevoksent betrygger han meg om at han har kledd seg godt, han skal følge sporene hele veien, børste av seg snø før han går inn, og spørre om det passer. Han er tydelig stolt over å få ta disse halvkilometersturene aleine. Jeg får ned leiren omtrent akkurat i det sola har nådd den og følger etter. Junior har måttet grave fram døra som var nesten halvt nedsnødd. Jeg får varmen igjen i føttene mine, og så takker vi for oss og labber i vei østover inn Dyrdalen. Litt oppi dalen ser vi spor etter en stor leir, det må ha vært mange telt der – og den må ha vært i bruk i natt, i og med at sporene ikke er nedsnødd. Oppover i lia mot Skardtjønn tar vi dem igjen; det er en stor gruppe dansker med svære sekker og paris-akebrett på slep. De er imponerende strukturerte der de går to og to på rekke, alle går til sides og lar oss passere, og de har tidsbestemte tekniske pauser for justering av påkledning. Gode minner fra høgskoletida i Bø vekkes. Vi begynner å møte folk som kommer på vei innover også nå, det blir nok folksomt på fjellet i dag. "Går det egentlig en bekk der?" Min tålmodighet til deltakelse i (for meg) uinteressante og tilsynelatende evige debatter om hvorvidt Messi eller Ronaldo er GOAT, eller om det er verdt det å bruke ekte penger på «skins» i BrawlStars, eller om den og den youtuberen er snill, er større enn under tregrensa, og junior setter tydelig pris på det. Skravla går i ett, behovet for pauser eller å sitte på pulken er der ikke lenger. Til tross for at stigningene opp mot rutas høyeste punkt er drøye, leker vi oss oppover bakkene. Det kommer også henrykte utrop over utsikt, eller over skispor ned en bratt side, beundring over hvor høyt opp vi har kommet siden vi starta, og skrekkblanda fryd før nedfarter. Takk og pris for snøen som kom i går og i natt, den har gjort landingene myke og ufarlige – perfekt for en fersk fjellfant uten overdrevent mye skitrening fra før. Og fall blir det en del av, særlig på vei ned mot Storsteintjønna og ikke minst ned Tunglijuvet. Alt tas med et stort glis og rå latter. Interessante refleksjoner dukker opp: «Når jeg er i godt humør, så er det kjempelett å reise seg igjen hvis jeg detter. Da bare spretter jeg opp igjen liksom. Mens når jeg er i dårlig humør, så er det kjempevanskelig å reise seg igjen. Du vet, sånn som den første dagen, da jeg skulle gå sånn sidelengs opp den kanten – husker du det? Da var det skikkelig vanskelig, for da var jeg i dårlig humør.» «Ja, det husker jeg. Men i dag går det lett!» «Ja! Og jeg synes jeg har blitt flinkere til å holde balansen på denne turen også, jeg har fått øvd mye!» «Absolutt!, du er god!». Jeg sakka akterut i motbakkene Når han også svinger innom undring over snøens evne til å forvandle landskapet – til å jevne ut humpler og steiner, skjule bekker og elver og vann, gjøre det lett å finne teltplasser overalt – da kjenner en over gjennomsnittet lettrørt mor på stor takknemlighet. Jeg må klype meg i armen over hvor heldig jeg er som får oppleve dette sammen med ham. Etter hvert som vi nærmer oss Jønnbu kjenner han seg igjen fra barmarksturer, og den gjenkjennelsesgleden er så fin – «Å! Jeg husker dette stedet! Det var her vi hadde pause den gangen det hagla så mye!» Og «Ååå, mamma, husker du den bakken her – det var her den sauen hilsa på meg!» Det er nesten litt vemodig å gå de siste meterne nede på Jønnbu. Glade og stolte begge to klemmer vi hverandre og takker for turen. «Jeg har hatt det ordentlig fint sammen med deg på tur!», sier jeg, og mener det oppriktig. «Det var faktisk ganske gøy!», sier han. «Jeg tror nesten det er den beste skituren jeg har vært på!». Vi er begge lett euforiske på bilturen på vei hjem – han riktignok også dels fordi han kommer stadig nærmere Nintendoen, men beskrivelsene av nedfartene i dag og vinden fra i går og seieren i Monopol til pappaen er herlig entusiastiske. Å skvise ut en så lang turrapport av en to mil lang skitur er nesten godt gjort, og all honnør til de som har greid å pløye seg gjennom hele veien hit. Det er lett å dvele lenge ved gjenopplevelser av turminner når man egentlig skulle gjort noe annet som frister så lite, for eksempel vie oppmerksomhet til rettebunkene som jeg har prokastrinert gjennom hele vinterferieuka. Men nå får jeg nesten ta for meg dem. Junior er tilbake i sitt naturlige habitat (?) og kommer nok ikke til å forstyrre meg med det første.

Inspirert av et par andre tråder her på forumet. Primus, stormkjøkken,kokeapparat, brenner, multifuel eller hva du kaller det! Om det er flytende brensel, gass, sprit, gammelt eller nytt spiller det ingen rolle. Post bilde av ditt kjøkken/kokeapparat i bruk. (Vet det finnes en tråd som omhandler matlaging, men tanken var kokeapparat i fokus.) Flammebilder, stemningsbilder, kokkelering, smelting av snø etc. Starter med noen bilder selv Svartkjelen koker vann til havregrøten. Omnifuel IIFemundsmarka ikke så langt fra svenskegrensa. Innlagt vann i teltet omnifuel IISommerferie med familien ved inngangsporten til Femundsmarka. Trangia på gass.Godt med litt varme mens en real frokost skal spises. MSR XGKII.Primus 3L ETA Pot står for snøsmelting forteltet. Brenner XGK II.Testfyring av en whisperlite international

Restitusjonstur på pelsplanker, på Romeriksåsene/Nittedal😁😍🤩. Endelig ble det 7 mil (71 km).. to andre forsøk tidligre i år endte rett i underkant.

Truge- og telttur i Maridalsalpene, i herlige forhold. Var oppom både Gaupekollen og Mellomkollen i går. Småkaldt på morgenkvisten i dag. Så ikke en eneste sjel etter jeg tok av fra veien/skiløypa i går. Folk vet ikke hva de går glipp av. .

Jeg har gått til innkjøp av 2 stk Woolnet trøyer som er meget populær og som jeg selv ikke har alt for mye erfaring med. De fleste som har gjort seg erfaringer med disse produktene sverger på at det ene er bedre enn det andre. Dette har jeg nå tenkt å gjøre noe med. Jeg skal de neste månedene og året bruke disse to produktene like mye, vaske de likt (henhold til vaskeanvisning og anbefalinger fra produsent) å se hvilken som utmerker seg som "best i test" Brynje Wool Thermo Shirt W/Inlay Aclima Woolnet Crew Neck Det ryktes at de kan krympe litt i vask, så jeg har kjøpt begge i størrelse 2XL som er en størrelse større enn jeg vanligvis bruker. Jeg vil se om de krymper nevneverdig, om de begynner å lukte tidlig eller en før den andre og generelt hvordan kvaliteten er ved normalt bruk. De vil bli brukt på småturer i nærområdet, lange fjellturer og motorsykkelturer i nordisk klima (behov for klær som varmer) Vil poste oppdateringer i denne tråden underveis. Jeg har kjøpt trøyene for egne penger og har ingen tilhørighet til noen av produsentene.

XGK + Toastjern i støpejern , en stormfull aften i nærheten av Vakkerstøylen i februar.

Bruger en blanding af primus lite+ og diverse trangia typisk en kedel eller en trangia mini. kaffen bliver trangia kokekaffe, frysetørret eller primus pressekaffe.

Optimus Vega i bruk inni teltet på sommern, kun fordi jeg ikke orka å sitte ute i knotthelvete 😅

Acapulka har løst det ved at hele toppen av trekket er en glidelås. Det er bare å plassere gliderene over det du vil ha tak i raskt. Jeg finner det mye lettere siden åpningen til Fjellpulken blir veldig knotete og liten når en god stor dunjakke, tjukklua, lunch og drikke skal ut samtidig.

Har ikke for vane å ta bilder av slikt på tur, men synes jo det er fin stemning med spritbrenner, da.

Jeg har hatt Fjellpulken xcontry 144, Fjellpulken Xpedition 168 og Acapulka Scandic Tour 150, samt trukket en del av komposers Paris brett. Må si at Acapulka er en god klasse over Fjellpulken i kvalitet og brukervennlighet. Mye bedre løsning på trekk og stropper, men draget er litt mer styr å sette sammen. Meiene på Acapulka er og det de kaller T formet med et smalere parti midt i meien som stikker litt ut fra resten. De sitter mye bedre på hardt føre så pulken ikke sklir så lett sideveis når en traverserer. Det hjelper en del på hvor ofte den velter også. Fasongen på Acapulka gjør at den går mye bedre i egentråkka spor enn fjellpulken og Paris brett. Draget til Acapulka har wire inni stengene, om du knekker stengene kommer du fortsatt fint framover. Knekker et fjellpulken drag må du spjelke i felt.

Tror ikke det er de rundt 1 promille av hyttene i Norge som medlemsorganisasjonene til DNT eier som er problemet. DNT er egentlig bare en samling av veldig mange turlag rundt omkring i Norge, altså en paraplyorganisasjon eller moderorganisasjon eller hva du skal kalle det. Det er altså ikke DNT som bygger hytter, men de lokale turlag og foreninger som er med i DNT som bygger. Det er for eksempel DNT Buskerud og tildels DNT Drammen som har hytter i Vassfarområdet, DNT Oslo og omegn som har hyttr i Oslomarka, ved Oslofjorden og en del i fjellområdene i Sør-Norge. Hyttene på sydvestlandet eies av Stavanger Turristforening. Hyttene i Troms av Troms turlag. osv. osv. Alle er med i moderorganisasjonen DNT. De fleste turlagene/medlemsorganisasjonene driver med et vidt spekter av aktiviteter fra merking av stier, arragnering av turer, oppsett av turpostkasser/turmål, og også hyttebygging. Noen organisasjoner har fler hytter enn andre. Det kommer både an på hvilke områder de "disponerer" og også hva medlemmene ønsker å drive med. Mesteparten av aktivitetene er basert på frivillighet. Det gjelder for eksempel vedligkehold av hyttene, utkjøring og kapping av ved og rydding/merking av stier. De får også en god del gaver. At DNT skulle være noen pengemaskin her jeg på ingen måte noen tro på. I tillegg er det en del private turristhytter i fjellheimen som tilsynelatende mange tror er DNT-hytter. Disse må nødvendigvis drives etter normale forrettningsmessige prinsipper hvis de skal overleve. Det er folk som har det som levebrødet sitt. Hvis du vil påvirke hyttebyggingen i ditt område må du engasjere deg i den lokale medlemsorganisasjon. Det nytter lite å argumentere for at DNT skal stoppe noe, for det er ikke de som bestemmer. Det er medlemsorganisasjonene som tar avgjørelser og bestemmer. Når det er sagt synes jeg at til sammen 550 hytter spredt rundt i hele Norge fra kyst til fjell er et veldig lite tall. I 2017 passerte DNT 300000 medlemmer. Det blir rundt 550 meldemmer pr hytte. Hvor mange av den nesten halve millionen private hytter kan skilte med så mange "medeiere" pr hytte? Og man trenger ikke være medlem for å benytte seg av DNT-hyttene, så antallet som har tilgang på hver eneste DNT-hytte er i praksis flere millioner nordmenn, men også utlendinger kan benytte hyttene - de kan til og med være medlemmer i DNT og få medlemspriser. Alternativet er vel egentlig å bare reservere naturen til de som vil eie privat hytte eller bruke telt. Sånn sett synes jeg DNT faktisk er et stjerneeksempel på delingsøkonomi og noe som sparer natur, ikke ødelegger den.

Ny tur til lyefjell fra Kverneland i dag. Ganske kald vind men hadde flaks på hjemtur siden jeg så det gikk regnbyger forbi på begge sider. Dette området egner seg best for vinterturer siden det går mye kyr (stuter/ungdyr) der på sommeren (snakket med jeg møtte som bekreftet det jeg trodde (da jeg gikk der i fjor sommer snudde jeg siden mye dyr)). grønt og fint(?) og ganske vått i terrenget (men en god del av turen følger traktorveier)

Her er kartene mine ved eikeland og området. Den nye turen først og så alle turene. Og jeg vet noen flere stier jeg har igjen..

Første helg i februar ble startsted eikeland skole som så mange ganger før. Hadde en plan om å gå opp ved sjelset for å prøve enda en ny rute. Ok vei opp men litt gjrmete og over sælandsfjell valgte jeg og en ny variant - men den var også litt gjørmete og så måtte jeg over en port / gjerde som var litt klønete så den vanlige veien der med gjerdeklyver er nok bedre. Ville gå lengre så gikk mot skogen selv om jeg tenkte at elva der kanskje ville være vanskelig å krysse. Det var den.. og når jeg går alene så tar jeg ikke sjansen så da ble det bare å snu. Litt lengre enn plan men ok…

Det ble med en uke med snø så siste helg i januar ble det langtur på rennesøy. Det var vått i terrenget (fortsatt frost i bakken så regn hadde ikke trukket ned?) og utrolig glatte ‘gangplanker’ men er fortsatt en fin langtur ved start i vikevåg.

En helg i januar var det plutselig masse snø. ‘Alle’ skulle jo på ski men jeg droppet bilkø og parkeringskaos og dro til Kverneland og gikk til lyefjell lørdag og i melsheia søndag. Piggsko var på men det var ok å gå i snøen.

2023 og nytt turår. Startet forsiktig med en topp på hver side av E39 før Ålgård. Relativt korte turer (jeg brukte ca 2 timer opp og ned på hver tur - går nok helt fint å gå en god del raskere) men greit å ‘krysse av’ siden de jo er godt synlige når en kjører forbi..krossfjell og åslandsnuten. Om jeg først kjører mot Ålgård velger jeg nok litt lengre turer normalt.

I går måtte jeg ut og teste min nye brukte kaffelars som jeg kjøpte på finn og den nye koppen noen lagde til meg til jul. Begge fungerte perfekt. Trekopper pleier jeg å smøre med jordnøttolje eller mandelolje. Det smaker alltid litt tre når koppen er ny, men etter jevnlig bruk og av og til pussing med fint sandpapir og oljing av koppen blir den bare bedre og bedre. Ornt'li bålkaffe må til for en sånn test. En vellykket test. Flott mønster i denne koppen.

Første forsøk på vinterjakt på rype med rifle i fjellet, med basecamp innenfor tregrensen. Helgen tok oss igjennom "alle" værtypene vinteren kan by på, inkkudert herlig vårvær på søndagen! Testet endelig "hard flex" på Xplore-bindingene også. Dette var en verdens forskjell på nedkjøringer! Ble fort litt gøy å kjøre ned til camp i skogspudderet hver dag.

Noen bilder fra helgas tur, bare avslapning og kos. Vinden skiftet rettning ila natta. Var meldt snø og 16ms i kastene, det merket ikke vi noe av å sov oss igjennom det. Var ganske løst å ikke spesielt mye snø, så valgte å grave ned pluggene, det gir ganske så bombesikker forankring.

Valgets kval. Dårlig samvittighet for å droppe trugetur, eller for å droppe skitur.... livet er tøft noen ganger. 68 km. med solskinn. (oppladning til 3-4 mil i morgen) (men fortsatt litt dårlig samvittighet😉)

Går litt i rykk og napp med oppdateringer her. Ser at jeg har hoppet over en tur ‘rundtomkring’; nemlig til Trælafjellet i Bjerkreim. Er et stykke å kjøre fra Stavanger men absolutt verdt turen! Skal tilbake hit men helst på sommeren med lange dager (kanskje få med store skykula og?). Superflott utsikt over ørsdalsvannet - kanskje litt kort til kanten for meg med høydeskrekk.. men tenker det går seg til. Er en del høydemeter i starten men lettgått deretter. Et stykke ut langs løypa var det skrudd inn bolter i fjellet. Googlet da jeg kom hjem og det er faktisk hengekøyeoppheng. Jeg gikk en lørdag og var flere på vei oppover da jeg var på hjemtur. Tenker de fikk en flott kveld! (Bortsett fra hen spm hadde mistet soveposen langt nede i bakken fra parkeringen og gjerne fikk en tur ned for å hente den alternativt kald natt..(var noen på vei opp etter at jeg så posen så jeg ymtet at om de orket kunne de kanskje ta den med opp mot stikrysset?) bildet med steinen er der jeg hadde lunch i vinden - litt uten utsikt men lunt😉 Parkeringen er ved vannet til venstre på det første bildet så får et inntrykk av første stigningen. Jeg gikk rundtur med klokka - ikke så lang tur men ordentlig fjellfølelse😊

Evnt så er denne typen fra Nitecore også på (vei til) markedet. Liker veldig den vanlige, gen2 powerbanken.

Noen tok snarveien ned fra storaberget - jeg måtte ned den steinete stien. Gikk via grindavannet opp -der er det nok en kronglete ‘teknisk sti som er greit å gjøre unna og ikke ta på hjemturen.

Veraland er et område jeg liker. Etter alltid å ha gått samme veien har jeg gått motsatt vei med å ta opp på fjellet først. Får jo finere utsikt innover da - men den mest ‘tekniske’ delen av turen (dvs gjørme og myr og kronglete sti) er jo gjennom dalen så begge turene i år har vært tilbake til den gamle retningen der jeg går over fjellet på hjemturen. Særlig den siste turen nå i høst var det riktig siden det var veldig bløtt og tungt å gå. Men fint landskap😊 har jo enda ikke fått med meg de 2 nutene bortenfor - synes igrunnen turen er lang nok (men er kanskje lettere å gå tilleggsturen enn jeg tror?

Tur til grimslifjellet der jeg gikk veeldig fort over beite med kyr (og ikke stoppet før jeg var over gjerdet🙄) og deretter til ulvarudlå - en favoritt som er best i litt tørt føre..( med sommerfugler som selskap i pausen)

Legger ikke inn alle turer jeg går siden det blir en del av de samme men her er noen. langtur på rennesøy - ved å starte i vikevåg får en bratt Bakke opp til pila men deretter er det lett terreng (noen bakker) hele veien til rennesøyhornet. Er mulig å ta pause på et nes før en klatrer opp på selve hornet. Jeg går vanligvis ned til høyre mot selsfjellet på vei ut siden jeg da kan droppe pila om jeg vil på hjemturen

Utsikten fra hyttevinduet var flott fra før. Syv elger krydret den ekstra. http://www.nrk.no/nordland/sa-syv-elger-fra-hyttevinduet-1.11943509