Vinnerliste

Ble Hedmarksvidda. Ikke dumt her @rayun

Interessant! Jeg har ikke prøvd den der, men jeg har vurdert å lage en lignende løsning. Ikke bare er det fordel å kunne bære pulken i bratt terreng, men også når man krysser elv, eller hvis man må reise kollektivt for å komme seg til turstart. Det er heller ikke feil med slike løsninger hvis man bor i en mindre leilighet uten mye bodplass. Jeg har eksperimentert med mange slike løsninger, men min absolutte favoritt ble å kjøpe en Sea to Summit Hydraulic Dry Pack på 120 liter. Den kommer med avtagbare skulderstropper og hoftebelte, samt solide fester på siden som man kan feste tau i. Da kan man ta av hoftebeltet og bruke det som drasele, evt. bruke en lett sekk og la hoftebeltet sitte på pakksekken. Ettersom den er 120 liter får jeg alt jeg trenger med meg for korte overnattingsturer. Også perfekt for dagsturer med litt utstyr, eller hytteturer og andre situasjoner hvor en stor pulk føles i meste laget. Overflaten er helt OK glatt (kommer an på føret), så jeg har smurt inn undersiden med skiglider og da føler jeg nesten ikke at jeg har den bak meg. Synes også det er et stort pluss at den er helt vanntett. Jeg har kalt den "pug" for pulk-bag, og så er den jo også liten og kompakt. 😄 Et par videoer som viser den i bruk: https://www.youtube.com/watch?v=_uAuwweSyDk https://www.youtube.com/watch?v=JNeDxTMuhHY

Bo Hilleberg sitt pensjonistprosjekt, Jamtlander er ett alternativ. Har ikke hørt noen erfaringer om disse enda, og ser ut som de kun selges i Sverige. Også ut Pullpac, denne kunne kanskje vært interessant til hytte til hytteprosjekt.

Glemte snøspaden i bilen ☹️ men må vel gå greit uten? Bare to netter til, snille forhold og bombesikkert telt (tarra). Spar snø med en liten kjele...

Her følger en ganske lang dokumentasjon av en ganske kort mor-og-sønn-ekspedisjon. Det var liksom helt uaktuelt å IKKE komme seg til fjells denne vinterferien. Ønsket om å utnytte undervisningsfrie perioder til det fulle har ikke akkurat blitt mindre etter siste lønnsoppgjør og streikeutfall. Jeg vil unne meg å dra på tur når været er som best, selv om jeg eventuelt ikke er ferdig med alle rettebunkene som fulgte med inn i uka. Ja, skikkelig rebelsk har jeg blitt! Minsten er sendt med besteforeldre på hytteferie, og det slår meg at eldstemann absolutt kunne hatt godt av en aldri så liten wifi- og gaming-detox. Telting i vinterfjellet er ikke noe jeg har gjort med ungene før, men med god planlegging og tilpasning bør det jo være mulig. Det skal blåse mye i fjellet søndag og mandag, men så skal reine påskeværet slå til på tirsdag, avbrutt av en skikkelig ruskedag på onsdag, før finværet det igjen viser seg torsdag. «Lifjell fra nord til sør» (og lovnader om å få velge helt fritt både smågodt og potetgull for turen på butikken) høres akkurat passe kult ut til at niåringen er på glid. Med start på Myregvarv og «mål» på Jønnbu har vi mulighet til å ligge værfast på onsdagen i nærheten av den åpne turistseteren «Hollane». Det føles som en trygg retrettmulighet om noe skulle skje eller om niåringen får kalde føtter (pun intended). I tillegg vil det gi fin variasjon fra teltet på værfastdagen. Litt i underkant av ei mil å gå inn til Hollane på tirsdagen, og like under mila å gå ut til Jønnbu torsdagen, det bør være overkommelig. Det er stikka spor hele veien – jeg er lommekjent i området – Weasel kjører jevnlig i Hollane-Jønnbu-traseen – og det er ikke meldt særlig kaldt. Jo, dette bør funke bra. Jeg kjenner likevel på en kribling i magen og en usikkerhet knytta til at dette er nytt for meg når vi starter ut fra Myregvarv. Det er viktig for meg at han skal få en god opplevelse; at det er mest positivt og lystbetont, at han er varm nok, og at han ikke føler seg utrygg. Dette er noe ganske annet enn å loffe rundt med drevne jevnaldrende og bare ha ansvar for seg selv. Junior har sterke meninger og klare preferanser når det gjelder klesstil, og jeg prøver å minne meg selv om at folk bedriver friluftsliv uten ullundertøy i store deler av verden utenom den skandinaviske. Etter å ha blitt presentert for fjellvettregelen «Lytt til erfarne fjellfolk» går han likevel med på at tynnulla blir med i reserve – det gir ro i sjela mi å vite at vi har det med. Gubben har kjørt oss opp og følger oss innover. Han vil innom og se Turistforeningens hytte på Gavlesjå, så det blir en liten avstikker dit. Humøret på eldstemann er litt lunefullt, mulig kjenner han på samme tvil som meg – er dette egentlig en god idé? Føret er litt hardt og skarpt, og det blir noen knall og fall i bakkene. Klister etterlyses av gubben; det har jeg ikke tatt med (jeg går på kortfeller). Eldstemann knoter fælt med teknikken da vi skal ta en snarvei over en myr for å komme over i løypa fra avstikkeren vår. Han prøver seg sidelengs opp brøytekanten mange ganger, og sklir enten forover eller bakover og detter, for så å sprelle teatralsk rundt og trenge hjelp med å komme seg på beina. Her er det bare å bite i seg kommentaren om mulig Oscar-nominasjon, og heller finne fram «lirke og lure»-triksene og være tilsvarende overdrevent service-minded. Et bringebærdrops, kanskje? Vi kommer oss videre, og etter at løypemaskina passerer og vender opp kald, myk snø sitter skiene helt supert, og det er litt mindre vondt å falle. Langs sida av Gavlesjå drar jeg Trumf-kortet mitt. Jeg har pakka pulken sånn at det er mulig å sitte på (med ett bein på hver side) bakerst, og dette faller i god jord. Forskjellen er nesten umerkelig for meg på flatmark, han hjelper også til med stavtak. I motbakkene fokuserer jeg på treningseffekten dette gir – men begynner også å kjenne at hælene klager. Stemmer det, pulk og feller og skistøvler og hælene mine er jo ikke gode venner. Men hvor ille får det egentlig blitt i løpet av ei mil? Vi prøver litt til. Oppå høgda øst for Kruvla spiser vi lunsj med storslått utsikt vestover. Her tar vi også farvel med følget, som snur tilbake mot Myregvarv. Ny stigning opp rundt Saulifjellet, og så «er det bare nedover til Hollane!» lover jeg. Urutinert! «Er det dette du kaller nedover?», kommenteres det tørt flere ganger bortover lia. Når vi kommer på rette sida av elva og han kan se turisthytta får han los og drar i fra. Jeg følger heseblesende etter. Vi kjøper Solo og vaffel, det må til. Jeg snakker med vertinnen om planen vår, så hun vet at vi skal bo «borti høgget» og håper på å få komme på besøk i løpet av onsdagen. «Øy, mamma! Her står fjellvettreglene – og det er ingen regel her som sier noe om å lytte til erfarne fjellfolk!», utbryter turfølget mitt. Jeg leser gjennom plakaten. Jaggu har han rett! «Det kan likevel være lurt, altså!», sier jeg, og får siste oppdaterte værmelding fra hyttevertinnen. Vi går ca 500 m østover i løypa før vi drar til sida og tråkker til teltplass. Niåringen blir kry over å få og mestre de praktiske arbeidsoppgavene jeg gir ham; tråkke med skia, grave opp hull for snøplugger som legges vannrett, fylle igjen og pakke til snøen over de, fylle pose med snø til snøsmelting. Han spør om å få bruke spaden når vi er ferdige med den, og forsvinner inn i sin egen verden i prosjektet «finn ut hvor langt ned det er til bakken». Med en iver som et jordekorn og en barnlig glede jeg kjenner igjen fra en treåring hjemme i sandkassa i «gamle dager» nynner han seg nedover snølagene. Det gjør meg glad. Jeg er påpasselig med at kortenden av teltet står mot sør-sørøst, hvor været skal komme fra onsdagen. Etter å ha rigga til inni teltet, og oppdaga at begges kosebamser ligger gjenglemt på Gvarv (nedtur! for begge!) tar vi turen tilbake til hytta, hvor vi har observert et Monopol-spill. Jeg trodde den siste langsida i Monopol var den beste å satse på, så feil kan man ta. Junior håver inn for gatene sine på den tredje langsida, og etter et par timer (!) er nederlaget mitt et faktum. Jeg får plastra hælene mine (som rakk å få åpne sår i løpet av den korte mila). På tide å komme seg «hjem» igjen – en hustrig tur i nydelig blåtime. Vel innlosjert i soveposen med Donald-pocket blir det stille fra den kanten, og jeg kan putle med primusen i forteltet i fred. Middag og smågodt fortæres, og etter noen filosofiske betraktninger rundt favoritt-fotballspillere og -youtubere og at noen i verden faktisk MÅ bo i telt fordi de ikke har huset sitt lenger, og fryser, akkurat nå, tar vi natta rundt 7-tida. Jeg våkner i to-tida av at den meldte vinden har tatt seg opp, det røsker og river godt – og på grunn av litt slække pluggfester i forteltet gir det mye lyd. Jeg blir liggende og høre på og engste meg i hvert fall en time, man tåler gjerne mindre av sånt når det går så lang tid mellom hver gang man opplever det. Junior sover godt gjennom i Apache-posen han låner av meg. Jeg nyter komforten i min nykjøpte Rago X-Trem. De strie kamelhårene i halsen etter XXL-handelen er nesten borte nå. Det er kraftig vind, snødrev og omtrent null sikt på morgenen. Tisseflaske viser seg å være et sjakktrekk, den blir godt brukt. Vi spiser frokost, spiller vri åtter og Battleship. Midt på dagen drar vi bort til hytta, godt pakka inn – Junior får ikke dra i forveien som han gjorde i går, det er så vidt vi ser fra stikke til stikke. Peis og sofa er stas, og vi pløyer gjennom runder med Quiz-hefter, «Krig» (tap), «Kast grisene» (tap) og tvungen yatzy (tap igjen). Tida er inne for å lansere konseptet «Fri» i Yatzy, tenker jeg, og haler endelig i land en seier. Vi er de eneste gjestene her inne i dag, været er ganske ufyselig og Weaselen dropper å komme inn. Jeg kompenserer for «okkupasjonen» vår med å ta ansvar for vedfyringa og kjøpe mye forskjellig av det kiosken byr på – blant annet ertesuppe til middag. I fire-tida på ettermiddagen drar vi tilbake til teltet igjen. Godt pakka inn og med googles for sikten er det en gøy utfordring, vi kjenner vinden river i oss. Junior kommer med ros av tidligere fordømte tips om ull innerst, overlappende klær, gamasjer (ûberteite ved turens start!) og å ikke la noe hud være bar. «Jeg får jo faktisk ikke snø ned i skoene! Se, sokkene er like tørre!» Noen ganger vet faktisk de gamle best. Ettermiddags- og kveldstimene bruker vi på å pløye gjennom bildebiblioteket på telefonen min: «Kan vi se på bilder fra da jeg var liten?» En hyggelig ting å gjøre sammen, og jammen har det skjedd mye på disse åra, og jammen har tida flydd fort. Torsdag våkner vi til en sånn magisk morgen som man bare blir stående og ta inn over seg, det er så fint at det nesten gjør vondt. Helt skyfritt, helt vindstille, 10cm nydekt snøteppe overalt, utallige blånyanser og sola som sakte, men sikkert vinder terreng nedover fjellsidene. Snart er den her hos oss. Denne dagen blir bra! Junior får dra aleine til hytta og vente der mens jeg tar ned leiren, han vil innom og hilse på og tegne mer i hytteboka. Veslevoksent betrygger han meg om at han har kledd seg godt, han skal følge sporene hele veien, børste av seg snø før han går inn, og spørre om det passer. Han er tydelig stolt over å få ta disse halvkilometersturene aleine. Jeg får ned leiren omtrent akkurat i det sola har nådd den og følger etter. Junior har måttet grave fram døra som var nesten halvt nedsnødd. Jeg får varmen igjen i føttene mine, og så takker vi for oss og labber i vei østover inn Dyrdalen. Litt oppi dalen ser vi spor etter en stor leir, det må ha vært mange telt der – og den må ha vært i bruk i natt, i og med at sporene ikke er nedsnødd. Oppover i lia mot Skardtjønn tar vi dem igjen; det er en stor gruppe dansker med svære sekker og paris-akebrett på slep. De er imponerende strukturerte der de går to og to på rekke, alle går til sides og lar oss passere, og de har tidsbestemte tekniske pauser for justering av påkledning. Gode minner fra høgskoletida i Bø vekkes. Vi begynner å møte folk som kommer på vei innover også nå, det blir nok folksomt på fjellet i dag. "Går det egentlig en bekk der?" Min tålmodighet til deltakelse i (for meg) uinteressante og tilsynelatende evige debatter om hvorvidt Messi eller Ronaldo er GOAT, eller om det er verdt det å bruke ekte penger på «skins» i BrawlStars, eller om den og den youtuberen er snill, er større enn under tregrensa, og junior setter tydelig pris på det. Skravla går i ett, behovet for pauser eller å sitte på pulken er der ikke lenger. Til tross for at stigningene opp mot rutas høyeste punkt er drøye, leker vi oss oppover bakkene. Det kommer også henrykte utrop over utsikt, eller over skispor ned en bratt side, beundring over hvor høyt opp vi har kommet siden vi starta, og skrekkblanda fryd før nedfarter. Takk og pris for snøen som kom i går og i natt, den har gjort landingene myke og ufarlige – perfekt for en fersk fjellfant uten overdrevent mye skitrening fra før. Og fall blir det en del av, særlig på vei ned mot Storsteintjønna og ikke minst ned Tunglijuvet. Alt tas med et stort glis og rå latter. Interessante refleksjoner dukker opp: «Når jeg er i godt humør, så er det kjempelett å reise seg igjen hvis jeg detter. Da bare spretter jeg opp igjen liksom. Mens når jeg er i dårlig humør, så er det kjempevanskelig å reise seg igjen. Du vet, sånn som den første dagen, da jeg skulle gå sånn sidelengs opp den kanten – husker du det? Da var det skikkelig vanskelig, for da var jeg i dårlig humør.» «Ja, det husker jeg. Men i dag går det lett!» «Ja! Og jeg synes jeg har blitt flinkere til å holde balansen på denne turen også, jeg har fått øvd mye!» «Absolutt!, du er god!». Jeg sakka akterut i motbakkene Når han også svinger innom undring over snøens evne til å forvandle landskapet – til å jevne ut humpler og steiner, skjule bekker og elver og vann, gjøre det lett å finne teltplasser overalt – da kjenner en over gjennomsnittet lettrørt mor på stor takknemlighet. Jeg må klype meg i armen over hvor heldig jeg er som får oppleve dette sammen med ham. Etter hvert som vi nærmer oss Jønnbu kjenner han seg igjen fra barmarksturer, og den gjenkjennelsesgleden er så fin – «Å! Jeg husker dette stedet! Det var her vi hadde pause den gangen det hagla så mye!» Og «Ååå, mamma, husker du den bakken her – det var her den sauen hilsa på meg!» Det er nesten litt vemodig å gå de siste meterne nede på Jønnbu. Glade og stolte begge to klemmer vi hverandre og takker for turen. «Jeg har hatt det ordentlig fint sammen med deg på tur!», sier jeg, og mener det oppriktig. «Det var faktisk ganske gøy!», sier han. «Jeg tror nesten det er den beste skituren jeg har vært på!». Vi er begge lett euforiske på bilturen på vei hjem – han riktignok også dels fordi han kommer stadig nærmere Nintendoen, men beskrivelsene av nedfartene i dag og vinden fra i går og seieren i Monopol til pappaen er herlig entusiastiske. Å skvise ut en så lang turrapport av en to mil lang skitur er nesten godt gjort, og all honnør til de som har greid å pløye seg gjennom hele veien hit. Det er lett å dvele lenge ved gjenopplevelser av turminner når man egentlig skulle gjort noe annet som frister så lite, for eksempel vie oppmerksomhet til rettebunkene som jeg har prokastrinert gjennom hele vinterferieuka. Men nå får jeg nesten ta for meg dem. Junior er tilbake i sitt naturlige habitat (?) og kommer nok ikke til å forstyrre meg med det første.

Måtte bare fyre av en sidetråd på denne, fra https://www.fjellforum.no/topic/60438-hytte-til-hytte-pulk/#comment-525870 Virker som et genialt konsept! Er det noen her inne som har prøvd? Kunne fint tenkt meg en slik på kortere turer hvor man til tider vil bevege seg smidigere i brattere terreng.

Det er kanskje forklaringa ja, @Skogens Stønn . Det får være sånn, orker ikke knote mer 😅 I og med jeg var ganske spent på hvordan han ville takle teltlivet og bekledning (ull-angst), og det var meldt så guffent vær onsdagen, så var camp nær hytte et sjakktrekk, ja. Trygt for meg å vite at jeg hadde det i bakhånd, og veldig stas for han med spill- og solobesøkene dit 😁 Jeg lever greit med at det ikke ble en hardcore villmarkstur 😁

En liten oppdatering om dette problemet; fikk ny pumpa og flaske idag… nå funker alt. Og de to tidligere pumpene funker også på nye flaska.. så ser ut til at det var flaska som var problemet her 😅

Hei Det finnes vel ulike "sekker" med skal av glassfiber armeret polyester? Som kan ha tilsvarende mulighet for å li trukket? En annen variant er at flere har lagt storsekken i en pariserpulk og surret me remmene opp, så den umiddelbart kan bæres på ryggen eller bli trukket som pulk. Men ideen er jo bra. Jeg har en gammel ide om en pulk, som er så lang og brei at man faktisk kan ligge i den! Dvs ca. 200 cm x 65 cm. Med et fleksibelt overtrekk og noen "prærievognsbuer" over kan det bli ganske bra foret med liggeunderlag og reinskinn. Pulkbaggen må selvfølgelig ut ved overnatting. Og tjore pulken, så den ikke drar av gårde mens man sover!! Tilsvarende ble gjort ved turkanoer en gang, så man kunne sove i bunnen av kanoen. Elgen

De er til bardunering av teltduken. Egentlig grei patent. Skrur dem bare ned i bakken og fester bardunene.

Nydelige bilder @varmtvann og flott telt.😀 Ser ut til at du har ypperlige forhold. Kos deg på tur og legg gjerne ut noen ord og bilder etterhvert.👍

Finske Savotta har også to pulkmodeller som jeg synes ser fine ut. Savotta lager kvalitet i alt annet de gjør, så regner med dette gjelder pulkene også. Ingen erfaring med selv for øvrig. https://www.savotta.fi/collections/ahkios

Jeg har ingen personlig erfaring med produktet, men har sett flere videoer av folk som bruker de og de ser rett og slett nydelige ut. Nedsiden er at de nok blir ganske dyre om du må kjøpe både pakksekker og byggesettet. https://lureofthenorth.com/product/equipment/tobs/toboggan-kit/

Vil tro 118 (Gamle "Snerten" eller nå XCountry) bør være mer enn stor nok - jeg bruker min på teltturer opptil ukes lengde (den blir riktig nok ganske høy da, men..). Veldig praktisk størrelse ved transport til/fra tur også, mtp plass i bil / kollektivtransport. Jeg får til å løfte min ved å holde i hempene foran og bakerst - det sliter jeg med å klare på gubbens større pulk.

Litt gnikking og pakningsjustering og vipps: 20230228_215318.mp4

Jeg har en Tentsile Stingray (for tre personer). Synes det er helt fantastisk å sove i. Er en gøyal sak, men som sagt over må man finne riktig leirplass. Jeg har kun brukt den til fire overnattinger av den grunn. Er heller ikke et telt man tar med seg i sekken på tur da den er stor og tung. Når jeg har brukt den har jeg kun gått et parr kilometer til en teltplass jeg har sett ut på forhånd. Når man får den opp kan man velge om man vil ha på ytterduken eller ikke. Jeg velger som regel å ha den på, men rulle den opp slik at man har utsikt. Under teltet har man god plass. Blir som en tarp og jeg har gjerne med bord og stoler som jeg slår opp. I forhold til vær å vind fungerer det bra. Står stabilt og kun bevegelsen i trær som påvirker. Inne i teltet er det ekstrems god plass. Vi har vært to voksne og en hund (ikke favoritten til hunden dette teltet, men når hun først er inne går det greit), men jeg tenker det passer opp til to voksne og to/tre barn uten problem. Når man setter det opp er det viktig å finne trær som ikke står for nærme eller for spredt, men det lærer man seg ganske fort. Litt vanskelig å få i vater da skogbunnen sjeldent er rett. Blir gjerne satt opp, testet og siden justert for å få det perfekt. Man må også finne riktig justering for stroppene som deler inn sovesonene. Der justerer jeg litt hver gang, og det avhenger litt av vekt på de som skal i teltet hvor stramme/løse de bør være. Strammer man for hardt sklir man ut til siden, for løst inn mot midten. Når man har funnet den perfekte innstillingen blir det som en blanding av telt og hengekøye. Jeg har også en Amok Draumr. Det er enklere å sette opp og går fint ned i sekken. Kommer jo an på bruken, men hvis man skal ha flere på tur kan man jo fordele vekten. Hvis man skal bruke det mest solo ville jeg gått for en Amok. Min Tentsile har jeg lagt ut for salg da jeg ikke får brukt den nok og vil nok ikke gjøre det heller da det ikke er hundens favoritt og hun må få lov til å være med hun også Amoken blir med meg videre for soloturer.

For hytte-til-hytte burde en Xcountry 118 (minste fra Fjellpulken) gjøre nytten. Jeg har brukt min temmelig mye på teltturer (opp til en uke), og de eneste sjeldne gangene den velter er når det er dyp, løs snø og gjerne litt sidelengs helling (tips: gå alltid litt oppover når det heller sidelengs). Jeg har riktignok brukt den med stivt drag, og det ser jeg for meg hjelper mye på at det ikke skal velte, men om den først velter er det et mega-ork å få den opp igjen om du er alene, siden sekk og sele må av osv. For å ikke gjøre den kjempestore investeringen ville jeg kanskje prøvd et stivt drag på Pariserbrettet ditt først. Som Espen over sier, så har pakking også mye å si.

DNT ble fratatt denne hytta 7 år etter at de åpnet den for mange år siden av Forsvaret da skytefeltet ble utvidet. Nå fikk de den tilbake og ville restaurere den og åpne den igjen, til tross for at de innså at de nok bare kunne ha den åpen om sommeren. Det er i hvert fall slik jeg har forstått det. Jeg har ikke spesielle interesser i DNT og er ingen høylytt forsvarer av de, men hvis man virkelig vil naturødeleggelsene til livs tror jeg man fokuserer innsatsen feil om man angriper DNT. Det er ikke der problemet ligger. Du vil neppe merke noe særlig til endringer om du la ned hele DNT. Kraftverk, vindmøller, skogsdrift, hyttebygging og veibygging m.m.m. har flere størrelsesordner mer innvirkning på naturen enn DNT, også på villreinen. Men natur er mye mye mye mer enn villrein altså, og høyfjellet kommer ikke langt opp på ei lang liste av truet natur samlet sett. Tvert i mot er vel høyfjellet den naturen som er minst berørt av alle naturtyper i Norge slik jeg ser det. Man kan selvsagt mene at man ikke skal tilrettelegge naturen for besøk av andre enn de mest ivrige som finner seg best tilrette med telt og sovepose. Det er et aber med det også. Ubrukt natur er mye lettere å ødelegge fordi det er så få som opplever noe tap. Det kan vi tydelig se i Oslomarka der motstanden mot det minste inngrep er kjempestor, nettopp fordi det er så veldig mange som bruker området til rekreasjon og som derfor opplever at noe blir tatt fra dem når inngrep gjøres. Ander steder kan man meie ned natur fordi det er så få som bruker den og opplever dette tapet. Og ikke bare kan. Det gjøres også. Jeg bor selv i et område som historisk har vært preget av unike leirraviner, unike i verdenssammenheng. Disse er nå så og si borte og ødeleggelsene fortsetter. Leca trengte ny leire og tok den flotteste av de flotteste nokså nylig, fordi det var så fin leire der til lecasteinene de lager. Så kan de holde på noen år til før de enten må finne ny unik natur å ødelegge - eller legge ned. Hard prioritering. Vanskelig prioritering? Nei, for det er så få som protesterer. De er mest opptatt av villrein, ulv, hval, ørn og sånt. Ikke edelløvskog og leirravinenes unike natur.

Hvordan gikk turen?

Bare i Norge?? 🤨 må nevne Macchu Picchu da...Inca Trail. Den står på dødslista mi. Fem fineste turer... føler ikke at jeg har stort å bidra med her. De fleste her har jo store meritter. Men ukesturen jeg hadde med datter og kajakk for to år siden topper det meste.