Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 01. mars 2023 i alle områder

  1. Her følger en ganske lang dokumentasjon av en ganske kort mor-og-sønn-ekspedisjon. Det var liksom helt uaktuelt å IKKE komme seg til fjells denne vinterferien. Ønsket om å utnytte undervisningsfrie perioder til det fulle har ikke akkurat blitt mindre etter siste lønnsoppgjør og streikeutfall. Jeg vil unne meg å dra på tur når været er som best, selv om jeg eventuelt ikke er ferdig med alle rettebunkene som fulgte med inn i uka. Ja, skikkelig rebelsk har jeg blitt! Minsten er sendt med besteforeldre på hytteferie, og det slår meg at eldstemann absolutt kunne hatt godt av en aldri så liten wifi- og gaming-detox. Telting i vinterfjellet er ikke noe jeg har gjort med ungene før, men med god planlegging og tilpasning bør det jo være mulig. Det skal blåse mye i fjellet søndag og mandag, men så skal reine påskeværet slå til på tirsdag, avbrutt av en skikkelig ruskedag på onsdag, før finværet det igjen viser seg torsdag. «Lifjell fra nord til sør» (og lovnader om å få velge helt fritt både smågodt og potetgull for turen på butikken) høres akkurat passe kult ut til at niåringen er på glid. Med start på Myregvarv og «mål» på Jønnbu har vi mulighet til å ligge værfast på onsdagen i nærheten av den åpne turistseteren «Hollane». Det føles som en trygg retrettmulighet om noe skulle skje eller om niåringen får kalde føtter (pun intended). I tillegg vil det gi fin variasjon fra teltet på værfastdagen. Litt i underkant av ei mil å gå inn til Hollane på tirsdagen, og like under mila å gå ut til Jønnbu torsdagen, det bør være overkommelig. Det er stikka spor hele veien – jeg er lommekjent i området – Weasel kjører jevnlig i Hollane-Jønnbu-traseen – og det er ikke meldt særlig kaldt. Jo, dette bør funke bra. Jeg kjenner likevel på en kribling i magen og en usikkerhet knytta til at dette er nytt for meg når vi starter ut fra Myregvarv. Det er viktig for meg at han skal få en god opplevelse; at det er mest positivt og lystbetont, at han er varm nok, og at han ikke føler seg utrygg. Dette er noe ganske annet enn å loffe rundt med drevne jevnaldrende og bare ha ansvar for seg selv. Junior har sterke meninger og klare preferanser når det gjelder klesstil, og jeg prøver å minne meg selv om at folk bedriver friluftsliv uten ullundertøy i store deler av verden utenom den skandinaviske. Etter å ha blitt presentert for fjellvettregelen «Lytt til erfarne fjellfolk» går han likevel med på at tynnulla blir med i reserve – det gir ro i sjela mi å vite at vi har det med. Gubben har kjørt oss opp og følger oss innover. Han vil innom og se Turistforeningens hytte på Gavlesjå, så det blir en liten avstikker dit. Humøret på eldstemann er litt lunefullt, mulig kjenner han på samme tvil som meg – er dette egentlig en god idé? Føret er litt hardt og skarpt, og det blir noen knall og fall i bakkene. Klister etterlyses av gubben; det har jeg ikke tatt med (jeg går på kortfeller). Eldstemann knoter fælt med teknikken da vi skal ta en snarvei over en myr for å komme over i løypa fra avstikkeren vår. Han prøver seg sidelengs opp brøytekanten mange ganger, og sklir enten forover eller bakover og detter, for så å sprelle teatralsk rundt og trenge hjelp med å komme seg på beina. Her er det bare å bite i seg kommentaren om mulig Oscar-nominasjon, og heller finne fram «lirke og lure»-triksene og være tilsvarende overdrevent service-minded. Et bringebærdrops, kanskje? Vi kommer oss videre, og etter at løypemaskina passerer og vender opp kald, myk snø sitter skiene helt supert, og det er litt mindre vondt å falle. Langs sida av Gavlesjå drar jeg Trumf-kortet mitt. Jeg har pakka pulken sånn at det er mulig å sitte på (med ett bein på hver side) bakerst, og dette faller i god jord. Forskjellen er nesten umerkelig for meg på flatmark, han hjelper også til med stavtak. I motbakkene fokuserer jeg på treningseffekten dette gir – men begynner også å kjenne at hælene klager. Stemmer det, pulk og feller og skistøvler og hælene mine er jo ikke gode venner. Men hvor ille får det egentlig blitt i løpet av ei mil? Vi prøver litt til. Oppå høgda øst for Kruvla spiser vi lunsj med storslått utsikt vestover. Her tar vi også farvel med følget, som snur tilbake mot Myregvarv. Ny stigning opp rundt Saulifjellet, og så «er det bare nedover til Hollane!» lover jeg. Urutinert! «Er det dette du kaller nedover?», kommenteres det tørt flere ganger bortover lia. Når vi kommer på rette sida av elva og han kan se turisthytta får han los og drar i fra. Jeg følger heseblesende etter. Vi kjøper Solo og vaffel, det må til. Jeg snakker med vertinnen om planen vår, så hun vet at vi skal bo «borti høgget» og håper på å få komme på besøk i løpet av onsdagen. «Øy, mamma! Her står fjellvettreglene – og det er ingen regel her som sier noe om å lytte til erfarne fjellfolk!», utbryter turfølget mitt. Jeg leser gjennom plakaten. Jaggu har han rett! «Det kan likevel være lurt, altså!», sier jeg, og får siste oppdaterte værmelding fra hyttevertinnen. Vi går ca 500 m østover i løypa før vi drar til sida og tråkker til teltplass. Niåringen blir kry over å få og mestre de praktiske arbeidsoppgavene jeg gir ham; tråkke med skia, grave opp hull for snøplugger som legges vannrett, fylle igjen og pakke til snøen over de, fylle pose med snø til snøsmelting. Han spør om å få bruke spaden når vi er ferdige med den, og forsvinner inn i sin egen verden i prosjektet «finn ut hvor langt ned det er til bakken». Med en iver som et jordekorn og en barnlig glede jeg kjenner igjen fra en treåring hjemme i sandkassa i «gamle dager» nynner han seg nedover snølagene. Det gjør meg glad. Jeg er påpasselig med at kortenden av teltet står mot sør-sørøst, hvor været skal komme fra onsdagen. Etter å ha rigga til inni teltet, og oppdaga at begges kosebamser ligger gjenglemt på Gvarv (nedtur! for begge!) tar vi turen tilbake til hytta, hvor vi har observert et Monopol-spill. Jeg trodde den siste langsida i Monopol var den beste å satse på, så feil kan man ta. Junior håver inn for gatene sine på den tredje langsida, og etter et par timer (!) er nederlaget mitt et faktum. Jeg får plastra hælene mine (som rakk å få åpne sår i løpet av den korte mila). På tide å komme seg «hjem» igjen – en hustrig tur i nydelig blåtime. Vel innlosjert i soveposen med Donald-pocket blir det stille fra den kanten, og jeg kan putle med primusen i forteltet i fred. Middag og smågodt fortæres, og etter noen filosofiske betraktninger rundt favoritt-fotballspillere og -youtubere og at noen i verden faktisk MÅ bo i telt fordi de ikke har huset sitt lenger, og fryser, akkurat nå, tar vi natta rundt 7-tida. Jeg våkner i to-tida av at den meldte vinden har tatt seg opp, det røsker og river godt – og på grunn av litt slække pluggfester i forteltet gir det mye lyd. Jeg blir liggende og høre på og engste meg i hvert fall en time, man tåler gjerne mindre av sånt når det går så lang tid mellom hver gang man opplever det. Junior sover godt gjennom i Apache-posen han låner av meg. Jeg nyter komforten i min nykjøpte Rago X-Trem. De strie kamelhårene i halsen etter XXL-handelen er nesten borte nå. Det er kraftig vind, snødrev og omtrent null sikt på morgenen. Tisseflaske viser seg å være et sjakktrekk, den blir godt brukt. Vi spiser frokost, spiller vri åtter og Battleship. Midt på dagen drar vi bort til hytta, godt pakka inn – Junior får ikke dra i forveien som han gjorde i går, det er så vidt vi ser fra stikke til stikke. Peis og sofa er stas, og vi pløyer gjennom runder med Quiz-hefter, «Krig» (tap), «Kast grisene» (tap) og tvungen yatzy (tap igjen). Tida er inne for å lansere konseptet «Fri» i Yatzy, tenker jeg, og haler endelig i land en seier. Vi er de eneste gjestene her inne i dag, været er ganske ufyselig og Weaselen dropper å komme inn. Jeg kompenserer for «okkupasjonen» vår med å ta ansvar for vedfyringa og kjøpe mye forskjellig av det kiosken byr på – blant annet ertesuppe til middag. I fire-tida på ettermiddagen drar vi tilbake til teltet igjen. Godt pakka inn og med googles for sikten er det en gøy utfordring, vi kjenner vinden river i oss. Junior kommer med ros av tidligere fordømte tips om ull innerst, overlappende klær, gamasjer (ûberteite ved turens start!) og å ikke la noe hud være bar. «Jeg får jo faktisk ikke snø ned i skoene! Se, sokkene er like tørre!» Noen ganger vet faktisk de gamle best. Ettermiddags- og kveldstimene bruker vi på å pløye gjennom bildebiblioteket på telefonen min: «Kan vi se på bilder fra da jeg var liten?» En hyggelig ting å gjøre sammen, og jammen har det skjedd mye på disse åra, og jammen har tida flydd fort. Torsdag våkner vi til en sånn magisk morgen som man bare blir stående og ta inn over seg, det er så fint at det nesten gjør vondt. Helt skyfritt, helt vindstille, 10cm nydekt snøteppe overalt, utallige blånyanser og sola som sakte, men sikkert vinder terreng nedover fjellsidene. Snart er den her hos oss. Denne dagen blir bra! Junior får dra aleine til hytta og vente der mens jeg tar ned leiren, han vil innom og hilse på og tegne mer i hytteboka. Veslevoksent betrygger han meg om at han har kledd seg godt, han skal følge sporene hele veien, børste av seg snø før han går inn, og spørre om det passer. Han er tydelig stolt over å få ta disse halvkilometersturene aleine. Jeg får ned leiren omtrent akkurat i det sola har nådd den og følger etter. Junior har måttet grave fram døra som var nesten halvt nedsnødd. Jeg får varmen igjen i føttene mine, og så takker vi for oss og labber i vei østover inn Dyrdalen. Litt oppi dalen ser vi spor etter en stor leir, det må ha vært mange telt der – og den må ha vært i bruk i natt, i og med at sporene ikke er nedsnødd. Oppover i lia mot Skardtjønn tar vi dem igjen; det er en stor gruppe dansker med svære sekker og paris-akebrett på slep. De er imponerende strukturerte der de går to og to på rekke, alle går til sides og lar oss passere, og de har tidsbestemte tekniske pauser for justering av påkledning. Gode minner fra høgskoletida i Bø vekkes. Vi begynner å møte folk som kommer på vei innover også nå, det blir nok folksomt på fjellet i dag. "Går det egentlig en bekk der?" Min tålmodighet til deltakelse i (for meg) uinteressante og tilsynelatende evige debatter om hvorvidt Messi eller Ronaldo er GOAT, eller om det er verdt det å bruke ekte penger på «skins» i BrawlStars, eller om den og den youtuberen er snill, er større enn under tregrensa, og junior setter tydelig pris på det. Skravla går i ett, behovet for pauser eller å sitte på pulken er der ikke lenger. Til tross for at stigningene opp mot rutas høyeste punkt er drøye, leker vi oss oppover bakkene. Det kommer også henrykte utrop over utsikt, eller over skispor ned en bratt side, beundring over hvor høyt opp vi har kommet siden vi starta, og skrekkblanda fryd før nedfarter. Takk og pris for snøen som kom i går og i natt, den har gjort landingene myke og ufarlige – perfekt for en fersk fjellfant uten overdrevent mye skitrening fra før. Og fall blir det en del av, særlig på vei ned mot Storsteintjønna og ikke minst ned Tunglijuvet. Alt tas med et stort glis og rå latter. Interessante refleksjoner dukker opp: «Når jeg er i godt humør, så er det kjempelett å reise seg igjen hvis jeg detter. Da bare spretter jeg opp igjen liksom. Mens når jeg er i dårlig humør, så er det kjempevanskelig å reise seg igjen. Du vet, sånn som den første dagen, da jeg skulle gå sånn sidelengs opp den kanten – husker du det? Da var det skikkelig vanskelig, for da var jeg i dårlig humør.» «Ja, det husker jeg. Men i dag går det lett!» «Ja! Og jeg synes jeg har blitt flinkere til å holde balansen på denne turen også, jeg har fått øvd mye!» «Absolutt!, du er god!». Jeg sakka akterut i motbakkene Når han også svinger innom undring over snøens evne til å forvandle landskapet – til å jevne ut humpler og steiner, skjule bekker og elver og vann, gjøre det lett å finne teltplasser overalt – da kjenner en over gjennomsnittet lettrørt mor på stor takknemlighet. Jeg må klype meg i armen over hvor heldig jeg er som får oppleve dette sammen med ham. Etter hvert som vi nærmer oss Jønnbu kjenner han seg igjen fra barmarksturer, og den gjenkjennelsesgleden er så fin – «Å! Jeg husker dette stedet! Det var her vi hadde pause den gangen det hagla så mye!» Og «Ååå, mamma, husker du den bakken her – det var her den sauen hilsa på meg!» Det er nesten litt vemodig å gå de siste meterne nede på Jønnbu. Glade og stolte begge to klemmer vi hverandre og takker for turen. «Jeg har hatt det ordentlig fint sammen med deg på tur!», sier jeg, og mener det oppriktig. «Det var faktisk ganske gøy!», sier han. «Jeg tror nesten det er den beste skituren jeg har vært på!». Vi er begge lett euforiske på bilturen på vei hjem – han riktignok også dels fordi han kommer stadig nærmere Nintendoen, men beskrivelsene av nedfartene i dag og vinden fra i går og seieren i Monopol til pappaen er herlig entusiastiske. Å skvise ut en så lang turrapport av en to mil lang skitur er nesten godt gjort, og all honnør til de som har greid å pløye seg gjennom hele veien hit. Det er lett å dvele lenge ved gjenopplevelser av turminner når man egentlig skulle gjort noe annet som frister så lite, for eksempel vie oppmerksomhet til rettebunkene som jeg har prokastrinert gjennom hele vinterferieuka. Men nå får jeg nesten ta for meg dem. Junior er tilbake i sitt naturlige habitat (?) og kommer nok ikke til å forstyrre meg med det første.
    6 poeng
  2. Litt gnikking og pakningsjustering og vipps: 20230228_215318.mp4
    4 poeng
  3. Jeg bruker Garmin Express til oppdateringer og mener at jeg kan velge om kartene skal oppdateres. Usikker på hvordan dette er hvis man går via BaseCamp. Uansett: Hvis du har installert andre kart og GPSen er full, så klarer vel selv ikke Garmin å dytte inn et kart du har fjernet. Og er det plass, så spiller det jo ingen rolle lenger. Tenker jeg. 🤔 Jeg leita etter om du skrev hvilken GPS det var, men glemte å sjekke overskriften 😁
    1 poeng
  4. Jeg har dyttet minnekort i min og lagt alle ekstra kart der. Fungerer utmerket og ikke noe plassproblem.
    1 poeng
  5. Imponerende og inspirerende Gleder meg til å gjøre noe tilsvarende med min seksåring.
    1 poeng
  6. hehe, skrev i overskriften gpsmap 66sr, samme minnestørrelse som på Montana (16gb), leste at om jeg fjerner ett kartlag (ex topo søramerika så vil oppdateringen likevell forsøke å installere det på nytt? får se om jeg finner ett 32gb (10) kort i gopro bunken, det er vel maks størrelse som kan benyttes. btw. montanaen er kul, men syntes den var litt tung (750i) da jeg prøvde den i sommer. Kommer sikkert til å angre, litt lei knapper allerede 😛
    1 poeng
  7. Jeg er litt usikker, men tror det er slik at alle bildene som du har lastet opp og blir liggende under innlegget mens du skriver vil komme med i innlegget, enten du har plassert dem eller ikke. De som du ikke plasserte noen sted vil bare bli dumpet inn etter alt det andre. Det er i hvert fall slik jeg har opplevd det. Du må altså slette de bildene du har lastet opp men ikke har brukt. Flott turrapport! Fikk lyst til å dra dit! Smart idé med å ha hytta så nær når man har med junior. Da er det jo lettere å finne på trivelige aktiviteter i stedet for å bli liggende i teltet hele dagen når det (forutsette!) uværet slo til. Jeg synes ikke det gjorde noe med alle de bildene nederst. De utgjorde heller en fin avslutning, en slags oppsummering.
    1 poeng
  8. Jeg har en Tentsile Stingray (for tre personer). Synes det er helt fantastisk å sove i. Er en gøyal sak, men som sagt over må man finne riktig leirplass. Jeg har kun brukt den til fire overnattinger av den grunn. Er heller ikke et telt man tar med seg i sekken på tur da den er stor og tung. Når jeg har brukt den har jeg kun gått et parr kilometer til en teltplass jeg har sett ut på forhånd. Når man får den opp kan man velge om man vil ha på ytterduken eller ikke. Jeg velger som regel å ha den på, men rulle den opp slik at man har utsikt. Under teltet har man god plass. Blir som en tarp og jeg har gjerne med bord og stoler som jeg slår opp. I forhold til vær å vind fungerer det bra. Står stabilt og kun bevegelsen i trær som påvirker. Inne i teltet er det ekstrems god plass. Vi har vært to voksne og en hund (ikke favoritten til hunden dette teltet, men når hun først er inne går det greit), men jeg tenker det passer opp til to voksne og to/tre barn uten problem. Når man setter det opp er det viktig å finne trær som ikke står for nærme eller for spredt, men det lærer man seg ganske fort. Litt vanskelig å få i vater da skogbunnen sjeldent er rett. Blir gjerne satt opp, testet og siden justert for å få det perfekt. Man må også finne riktig justering for stroppene som deler inn sovesonene. Der justerer jeg litt hver gang, og det avhenger litt av vekt på de som skal i teltet hvor stramme/løse de bør være. Strammer man for hardt sklir man ut til siden, for løst inn mot midten. Når man har funnet den perfekte innstillingen blir det som en blanding av telt og hengekøye. Jeg har også en Amok Draumr. Det er enklere å sette opp og går fint ned i sekken. Kommer jo an på bruken, men hvis man skal ha flere på tur kan man jo fordele vekten. Hvis man skal bruke det mest solo ville jeg gått for en Amok. Min Tentsile har jeg lagt ut for salg da jeg ikke får brukt den nok og vil nok ikke gjøre det heller da det ikke er hundens favoritt og hun må få lov til å være med hun også Amoken blir med meg videre for soloturer.
    1 poeng
  9. Takk for rapporten, flott tur dere har hatt!
    1 poeng
  10. Ingen av mine pumper er slik. På pumpe nr.2 fungere enveisventilen riktig? Det sitter et hvitt filter i bunn av pumpesylinderen på duraseal pumpene, kan dette bli for tett om det er brukt for mye pump cup oil? (Bare gjetting fra min side - det heter for pump bore filter) Enig at primus sin ergopump er fin å pumpe med, men msr pumpene skal ikke være slik.
    1 poeng
  11. Rart. Ikke opplevd det før
    1 poeng
  12. Et lite apropos til det å ikke gjøre det for komplisert - hørte et klipp på radioen i dag morges hvor Einar Gerhardsen fortalte om markaturene sine i ungdommen. Ikke mye dyrt utstyr der i gården Gerhardsen i Peiskroken.mp3
    1 poeng
  13. Det ligger en Garmin 60csx ute til 600 kroner, med dine preferanser ville jeg ha kjøpt den. https://www.finn.no/bap/forsale/ad.html?finnkode=287214103
    1 poeng
  14. Kjekt! Siste årene har jeg kun brukt disse 3, da jeg ikke nødvendigvis er en hardcore vinter-camper. Men har vært nede i -20 med kombinasjoner av disse og klær: Carinthia G40 Liner Denne bruker jeg på det aller varmeste, men også som forsterker inne i de to quilt'ene mine. Sierra Designs Backcountry Quilt, 700, 35f: Min første quilt, hatt den i snart 5 år. Helt klart ment for sommerbruk, og deilig er den! Når det er litt i "vippe-land" supplerer jeg med liner'en over, men ofte er den som en deilig dyne. I tillegg har den noe ikke mange quilt'er har: en egen åpning du kan legge hode inni/gjennom. Og ja, det ser sikkert tåpelig og men jeg kødder ikke, det er så DIGG. Mykt og komfortabelt til tusen. Outdoor Vitals Stormloft 0 degree (-17ish) Quilt Igjen så er jeg kjempefornøyd. Er på vinter nummer 2 så langt. Brukt både alene og i kombinasjon. Kjempegod "loft", lett, silkemyk, og ikke minst varm. Pakker alltid i en Sea to Summit eVent bag for å komprimere beest mulig, og pakker da alt sammen. Så er det bare å flekke ut og la det "lofte" seg opp igjen i leir. Til slutt må jeg også få legge til favoritt puta! Har prøvd mye forskjellig. Alt fra "rent oppblåsbare" til "ikke oppblåsbar, kun fyll" og har likt litt forskjellig av forskjellige grunner. For tiden derimot er det Nemo Equipment Fillo Elite Luxury som gjelder. En god blanding, pakker liten, men det ejg fant ut som virkelig utgjorde en forskjell, er bredden! Denne ruller jeg ikke av bare jeg snur litt på hodet. Knallgod, anbefales.
    1 poeng
  15. Lettvektstelt produseres som kjent av lettere (og ofte skjørere) materialer og mangler ofte de forsterkninger som trengs på utsatte steder for å øke slitestyrken. Dette gjelder ikke bare teltduken, men også barduner og eventuelle teltstenger, plugger, oppbevaringsposer etc. Lettere materialer kan være like sterke eller sterkere enn "vanlige" materialer, men da blir prisen deretter! "Kostnaden" ved å bruke lettvektstelt kommer først og fremst i at man må tilegne seg en holdning og et nytt tenkesett rundt håndtering og bruk av teltet. Man må være bevisst at man har med et "ultralett" produkt å gjøre og hele tiden tenke på dette når man velger leirplass, under oppsett og nedtakning, og ved håndtering av glidelåser, strammereimer, hemper og så videre. Dette er ikke vanskelig, og klarer man det så vil teltet tåle mye og vare lenge. Dette gjelder ikke bare telt forresten, men også lettvektssekker, -soveposer, -liggeunderlag, -gassbrennere og kokeutstyr, og også klær og fottøy. Er man ikke bekvem med dette, men heller bare vil hive fra seg sekken, slenge teltstengene på bakken, tråkke på teltduken og kaste seg ned på liggeunderlaget i lyngen foran bålet og i det hele tatt slippe og bekymre seg for utstyret overhodet så er det selvfølgelig helt greit, men lettvektsutstyr vil ikke egne seg til denne bruken. Og da må man også være klar over at det ikke er utstyret som er problemet, men holdningene. Man må altså "ofre" litt av bekymringsløsheten og bekvemmeligheten.
    1 poeng
  16. Skulle jeg handlet etter dine kriterier så hadde jeg valgt Spitsbergen 3 i dag. Men det kommer litt an på hovedbruk/alternativbruk og hva som brukes mest. Jeg handlet ut fra "motsatte kriterier" da jeg i sin tid handlet forløperen til Spitsbergen (Svea) i 4-camp. Jeg skulle hovedsaklig være 2(+) personer og kun sporadisk 1 person. Har brukt 4-mannsutgaven flere ganger på tur alene og synes ikke det sr såååå stor forskjell på oppsett i vind om teltet er 2 pers eller 4 pers. Du må uansett ha en plan og vite hva du holder på med, men det er selvsagt en mindre "kite" å holde på med med et 2/3 enn 4 pers... Min type bruk gjør at jeg har kjempefordel av fortelt i hver ende og derfor også prioriterte det. I tillegg til den åpenbare fordelen om at fotenden av soveposen aldri vil kunne presse innerduk mot ytterduk og overføre fukt så har vi fin lagringsplass i det lille forteltet og så graver vi normalt stor og dyp kuldegrop i det store forteltet. Da har vi både et sted vi kan stå og kle på oss, koke mat i oppreist posisjon og kjøleskap i den ene enden og lagringsplass i den andre. Jeg bruker teltet mye i Finnmark i åpne områder...
    1 poeng
  17. Gjorde det samme selv. For å si det slik, jeg kommer aldri til å kjøpe et vintettelt med skrå fotende igjen. Første gangen jeg sov i telt vinterstid var i et Svea xtrem 3 camp(forgjengeren til spitsbergen), det teltet gjorde inntrykk og tenkte som så at et slik telt må jeg bare ha. På veien dit tenkte jeg at et mindre telt som fjellheimen måtte passe utmerket, men etter noen få turer byttet jeg det ut til spitsbergen og fra den dagen så jeg meg aldri tilbake. Bruker det både som solo og 2camp og syns det fungerer utmerket til begge deler. Et telt som fjellheimen er mye mer følsomt på oppsettet enn modeller som keron og spitsbergen, du må nermeste ha fotenden perfekt for at det ikke skal skape problemer. Keron og spitsbergen er mer tilgivende på det feltet. Jeg bruker teltpose og teipa stenger på mitt spitsbergen, samt glidelås og pluggfester er forlenget med paracord for enkel betjening med hansker, og det ene pluggfeste i fotenden sitter det en litt lengre paracord med en karabin som jeg fester i pulken under oppsett av teltet. Keron 3 har vel en bredde på 160 cm i innerteltet mens spitsbergen har 180cm
    1 poeng
  18. Vi byttet Fjellheimen Xtrem med Spitsbergen Xtrem. Vi blei sprø av de skrånende innerteltet og ser bare fordeler med Spitsbergen.
    1 poeng
  19. Jeg har Spitsbergen 3 xtrem. Veldig godt fornøyd med det på vinterturer. 4 like lange stenger, lett å tre med votter. Står veldig fint i vind. Stort fortelt med plass til pulken, hvis jeg vil. To innganger er praktisk. God takhøyde, rette vegger ved beina, og liten sjanse for å få våt sovepose. Masse plass, kanskje litt vel mye plass for bare en person. Likevel praktisk med masse plass på vinterturer. Soveposen, liggeunderlaget og den store dunjakka utenpå meg tar mye plass. Teltet er 4,8 m langt og krever stor plass. Denne plassen finner man lett på vidda eller i bjørkelier. Men feks i Rondane kan det være litt vanskeligere å finne plass til teltet, hvis det er et område med store steiner.
    1 poeng
  20. I det norske kartmiljøet er det lang tradisjon for å ta nordkoordinaten fyrst. I NGO1948 heiter nordaksen x og østaksen y, og dette var det naturleg å nevne i rekkefølge x,y og då kjem altså nordkoordinaten fyrst. Dette er det ingen som har bytta om sjølv om koordinatsystemet er bytta ut med UTM og Euref89. Det meste av norsk programvare viser derfor nordkoordinaten fyrst. For å vera heilt sikker på at koordinaten ikkje kan missoppfattast, er det lurt å hive på ein N og ein Ø. I MGRS som er nært knytt til UTM, er det derimot ingen valgfriheit, der MÅ du nevne østkoordinaten fyrst, ellers går det riktig ille. Kartkoordinatforklaringa nederst på M711-karta er MGRS.
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.