Vinnerliste

Tror ikke det er de rundt 1 promille av hyttene i Norge som medlemsorganisasjonene til DNT eier som er problemet. DNT er egentlig bare en samling av veldig mange turlag rundt omkring i Norge, altså en paraplyorganisasjon eller moderorganisasjon eller hva du skal kalle det. Det er altså ikke DNT som bygger hytter, men de lokale turlag og foreninger som er med i DNT som bygger. Det er for eksempel DNT Buskerud og tildels DNT Drammen som har hytter i Vassfarområdet, DNT Oslo og omegn som har hyttr i Oslomarka, ved Oslofjorden og en del i fjellområdene i Sør-Norge. Hyttene på sydvestlandet eies av Stavanger Turristforening. Hyttene i Troms av Troms turlag. osv. osv. Alle er med i moderorganisasjonen DNT. De fleste turlagene/medlemsorganisasjonene driver med et vidt spekter av aktiviteter fra merking av stier, arragnering av turer, oppsett av turpostkasser/turmål, og også hyttebygging. Noen organisasjoner har fler hytter enn andre. Det kommer både an på hvilke områder de "disponerer" og også hva medlemmene ønsker å drive med. Mesteparten av aktivitetene er basert på frivillighet. Det gjelder for eksempel vedligkehold av hyttene, utkjøring og kapping av ved og rydding/merking av stier. De får også en god del gaver. At DNT skulle være noen pengemaskin her jeg på ingen måte noen tro på. I tillegg er det en del private turristhytter i fjellheimen som tilsynelatende mange tror er DNT-hytter. Disse må nødvendigvis drives etter normale forrettningsmessige prinsipper hvis de skal overleve. Det er folk som har det som levebrødet sitt. Hvis du vil påvirke hyttebyggingen i ditt område må du engasjere deg i den lokale medlemsorganisasjon. Det nytter lite å argumentere for at DNT skal stoppe noe, for det er ikke de som bestemmer. Det er medlemsorganisasjonene som tar avgjørelser og bestemmer. Når det er sagt synes jeg at til sammen 550 hytter spredt rundt i hele Norge fra kyst til fjell er et veldig lite tall. I 2017 passerte DNT 300000 medlemmer. Det blir rundt 550 meldemmer pr hytte. Hvor mange av den nesten halve millionen private hytter kan skilte med så mange "medeiere" pr hytte? Og man trenger ikke være medlem for å benytte seg av DNT-hyttene, så antallet som har tilgang på hver eneste DNT-hytte er i praksis flere millioner nordmenn, men også utlendinger kan benytte hyttene - de kan til og med være medlemmer i DNT og få medlemspriser. Alternativet er vel egentlig å bare reservere naturen til de som vil eie privat hytte eller bruke telt. Sånn sett synes jeg DNT faktisk er et stjerneeksempel på delingsøkonomi og noe som sparer natur, ikke ødelegger den.

Her følger en ganske lang dokumentasjon av en ganske kort mor-og-sønn-ekspedisjon. Det var liksom helt uaktuelt å IKKE komme seg til fjells denne vinterferien. Ønsket om å utnytte undervisningsfrie perioder til det fulle har ikke akkurat blitt mindre etter siste lønnsoppgjør og streikeutfall. Jeg vil unne meg å dra på tur når været er som best, selv om jeg eventuelt ikke er ferdig med alle rettebunkene som fulgte med inn i uka. Ja, skikkelig rebelsk har jeg blitt! Minsten er sendt med besteforeldre på hytteferie, og det slår meg at eldstemann absolutt kunne hatt godt av en aldri så liten wifi- og gaming-detox. Telting i vinterfjellet er ikke noe jeg har gjort med ungene før, men med god planlegging og tilpasning bør det jo være mulig. Det skal blåse mye i fjellet søndag og mandag, men så skal reine påskeværet slå til på tirsdag, avbrutt av en skikkelig ruskedag på onsdag, før finværet det igjen viser seg torsdag. «Lifjell fra nord til sør» (og lovnader om å få velge helt fritt både smågodt og potetgull for turen på butikken) høres akkurat passe kult ut til at niåringen er på glid. Med start på Myregvarv og «mål» på Jønnbu har vi mulighet til å ligge værfast på onsdagen i nærheten av den åpne turistseteren «Hollane». Det føles som en trygg retrettmulighet om noe skulle skje eller om niåringen får kalde føtter (pun intended). I tillegg vil det gi fin variasjon fra teltet på værfastdagen. Litt i underkant av ei mil å gå inn til Hollane på tirsdagen, og like under mila å gå ut til Jønnbu torsdagen, det bør være overkommelig. Det er stikka spor hele veien – jeg er lommekjent i området – Weasel kjører jevnlig i Hollane-Jønnbu-traseen – og det er ikke meldt særlig kaldt. Jo, dette bør funke bra. Jeg kjenner likevel på en kribling i magen og en usikkerhet knytta til at dette er nytt for meg når vi starter ut fra Myregvarv. Det er viktig for meg at han skal få en god opplevelse; at det er mest positivt og lystbetont, at han er varm nok, og at han ikke føler seg utrygg. Dette er noe ganske annet enn å loffe rundt med drevne jevnaldrende og bare ha ansvar for seg selv. Junior har sterke meninger og klare preferanser når det gjelder klesstil, og jeg prøver å minne meg selv om at folk bedriver friluftsliv uten ullundertøy i store deler av verden utenom den skandinaviske. Etter å ha blitt presentert for fjellvettregelen «Lytt til erfarne fjellfolk» går han likevel med på at tynnulla blir med i reserve – det gir ro i sjela mi å vite at vi har det med. Gubben har kjørt oss opp og følger oss innover. Han vil innom og se Turistforeningens hytte på Gavlesjå, så det blir en liten avstikker dit. Humøret på eldstemann er litt lunefullt, mulig kjenner han på samme tvil som meg – er dette egentlig en god idé? Føret er litt hardt og skarpt, og det blir noen knall og fall i bakkene. Klister etterlyses av gubben; det har jeg ikke tatt med (jeg går på kortfeller). Eldstemann knoter fælt med teknikken da vi skal ta en snarvei over en myr for å komme over i løypa fra avstikkeren vår. Han prøver seg sidelengs opp brøytekanten mange ganger, og sklir enten forover eller bakover og detter, for så å sprelle teatralsk rundt og trenge hjelp med å komme seg på beina. Her er det bare å bite i seg kommentaren om mulig Oscar-nominasjon, og heller finne fram «lirke og lure»-triksene og være tilsvarende overdrevent service-minded. Et bringebærdrops, kanskje? Vi kommer oss videre, og etter at løypemaskina passerer og vender opp kald, myk snø sitter skiene helt supert, og det er litt mindre vondt å falle. Langs sida av Gavlesjå drar jeg Trumf-kortet mitt. Jeg har pakka pulken sånn at det er mulig å sitte på (med ett bein på hver side) bakerst, og dette faller i god jord. Forskjellen er nesten umerkelig for meg på flatmark, han hjelper også til med stavtak. I motbakkene fokuserer jeg på treningseffekten dette gir – men begynner også å kjenne at hælene klager. Stemmer det, pulk og feller og skistøvler og hælene mine er jo ikke gode venner. Men hvor ille får det egentlig blitt i løpet av ei mil? Vi prøver litt til. Oppå høgda øst for Kruvla spiser vi lunsj med storslått utsikt vestover. Her tar vi også farvel med følget, som snur tilbake mot Myregvarv. Ny stigning opp rundt Saulifjellet, og så «er det bare nedover til Hollane!» lover jeg. Urutinert! «Er det dette du kaller nedover?», kommenteres det tørt flere ganger bortover lia. Når vi kommer på rette sida av elva og han kan se turisthytta får han los og drar i fra. Jeg følger heseblesende etter. Vi kjøper Solo og vaffel, det må til. Jeg snakker med vertinnen om planen vår, så hun vet at vi skal bo «borti høgget» og håper på å få komme på besøk i løpet av onsdagen. «Øy, mamma! Her står fjellvettreglene – og det er ingen regel her som sier noe om å lytte til erfarne fjellfolk!», utbryter turfølget mitt. Jeg leser gjennom plakaten. Jaggu har han rett! «Det kan likevel være lurt, altså!», sier jeg, og får siste oppdaterte værmelding fra hyttevertinnen. Vi går ca 500 m østover i løypa før vi drar til sida og tråkker til teltplass. Niåringen blir kry over å få og mestre de praktiske arbeidsoppgavene jeg gir ham; tråkke med skia, grave opp hull for snøplugger som legges vannrett, fylle igjen og pakke til snøen over de, fylle pose med snø til snøsmelting. Han spør om å få bruke spaden når vi er ferdige med den, og forsvinner inn i sin egen verden i prosjektet «finn ut hvor langt ned det er til bakken». Med en iver som et jordekorn og en barnlig glede jeg kjenner igjen fra en treåring hjemme i sandkassa i «gamle dager» nynner han seg nedover snølagene. Det gjør meg glad. Jeg er påpasselig med at kortenden av teltet står mot sør-sørøst, hvor været skal komme fra onsdagen. Etter å ha rigga til inni teltet, og oppdaga at begges kosebamser ligger gjenglemt på Gvarv (nedtur! for begge!) tar vi turen tilbake til hytta, hvor vi har observert et Monopol-spill. Jeg trodde den siste langsida i Monopol var den beste å satse på, så feil kan man ta. Junior håver inn for gatene sine på den tredje langsida, og etter et par timer (!) er nederlaget mitt et faktum. Jeg får plastra hælene mine (som rakk å få åpne sår i løpet av den korte mila). På tide å komme seg «hjem» igjen – en hustrig tur i nydelig blåtime. Vel innlosjert i soveposen med Donald-pocket blir det stille fra den kanten, og jeg kan putle med primusen i forteltet i fred. Middag og smågodt fortæres, og etter noen filosofiske betraktninger rundt favoritt-fotballspillere og -youtubere og at noen i verden faktisk MÅ bo i telt fordi de ikke har huset sitt lenger, og fryser, akkurat nå, tar vi natta rundt 7-tida. Jeg våkner i to-tida av at den meldte vinden har tatt seg opp, det røsker og river godt – og på grunn av litt slække pluggfester i forteltet gir det mye lyd. Jeg blir liggende og høre på og engste meg i hvert fall en time, man tåler gjerne mindre av sånt når det går så lang tid mellom hver gang man opplever det. Junior sover godt gjennom i Apache-posen han låner av meg. Jeg nyter komforten i min nykjøpte Rago X-Trem. De strie kamelhårene i halsen etter XXL-handelen er nesten borte nå. Det er kraftig vind, snødrev og omtrent null sikt på morgenen. Tisseflaske viser seg å være et sjakktrekk, den blir godt brukt. Vi spiser frokost, spiller vri åtter og Battleship. Midt på dagen drar vi bort til hytta, godt pakka inn – Junior får ikke dra i forveien som han gjorde i går, det er så vidt vi ser fra stikke til stikke. Peis og sofa er stas, og vi pløyer gjennom runder med Quiz-hefter, «Krig» (tap), «Kast grisene» (tap) og tvungen yatzy (tap igjen). Tida er inne for å lansere konseptet «Fri» i Yatzy, tenker jeg, og haler endelig i land en seier. Vi er de eneste gjestene her inne i dag, været er ganske ufyselig og Weaselen dropper å komme inn. Jeg kompenserer for «okkupasjonen» vår med å ta ansvar for vedfyringa og kjøpe mye forskjellig av det kiosken byr på – blant annet ertesuppe til middag. I fire-tida på ettermiddagen drar vi tilbake til teltet igjen. Godt pakka inn og med googles for sikten er det en gøy utfordring, vi kjenner vinden river i oss. Junior kommer med ros av tidligere fordømte tips om ull innerst, overlappende klær, gamasjer (ûberteite ved turens start!) og å ikke la noe hud være bar. «Jeg får jo faktisk ikke snø ned i skoene! Se, sokkene er like tørre!» Noen ganger vet faktisk de gamle best. Ettermiddags- og kveldstimene bruker vi på å pløye gjennom bildebiblioteket på telefonen min: «Kan vi se på bilder fra da jeg var liten?» En hyggelig ting å gjøre sammen, og jammen har det skjedd mye på disse åra, og jammen har tida flydd fort. Torsdag våkner vi til en sånn magisk morgen som man bare blir stående og ta inn over seg, det er så fint at det nesten gjør vondt. Helt skyfritt, helt vindstille, 10cm nydekt snøteppe overalt, utallige blånyanser og sola som sakte, men sikkert vinder terreng nedover fjellsidene. Snart er den her hos oss. Denne dagen blir bra! Junior får dra aleine til hytta og vente der mens jeg tar ned leiren, han vil innom og hilse på og tegne mer i hytteboka. Veslevoksent betrygger han meg om at han har kledd seg godt, han skal følge sporene hele veien, børste av seg snø før han går inn, og spørre om det passer. Han er tydelig stolt over å få ta disse halvkilometersturene aleine. Jeg får ned leiren omtrent akkurat i det sola har nådd den og følger etter. Junior har måttet grave fram døra som var nesten halvt nedsnødd. Jeg får varmen igjen i føttene mine, og så takker vi for oss og labber i vei østover inn Dyrdalen. Litt oppi dalen ser vi spor etter en stor leir, det må ha vært mange telt der – og den må ha vært i bruk i natt, i og med at sporene ikke er nedsnødd. Oppover i lia mot Skardtjønn tar vi dem igjen; det er en stor gruppe dansker med svære sekker og paris-akebrett på slep. De er imponerende strukturerte der de går to og to på rekke, alle går til sides og lar oss passere, og de har tidsbestemte tekniske pauser for justering av påkledning. Gode minner fra høgskoletida i Bø vekkes. Vi begynner å møte folk som kommer på vei innover også nå, det blir nok folksomt på fjellet i dag. "Går det egentlig en bekk der?" Min tålmodighet til deltakelse i (for meg) uinteressante og tilsynelatende evige debatter om hvorvidt Messi eller Ronaldo er GOAT, eller om det er verdt det å bruke ekte penger på «skins» i BrawlStars, eller om den og den youtuberen er snill, er større enn under tregrensa, og junior setter tydelig pris på det. Skravla går i ett, behovet for pauser eller å sitte på pulken er der ikke lenger. Til tross for at stigningene opp mot rutas høyeste punkt er drøye, leker vi oss oppover bakkene. Det kommer også henrykte utrop over utsikt, eller over skispor ned en bratt side, beundring over hvor høyt opp vi har kommet siden vi starta, og skrekkblanda fryd før nedfarter. Takk og pris for snøen som kom i går og i natt, den har gjort landingene myke og ufarlige – perfekt for en fersk fjellfant uten overdrevent mye skitrening fra før. Og fall blir det en del av, særlig på vei ned mot Storsteintjønna og ikke minst ned Tunglijuvet. Alt tas med et stort glis og rå latter. Interessante refleksjoner dukker opp: «Når jeg er i godt humør, så er det kjempelett å reise seg igjen hvis jeg detter. Da bare spretter jeg opp igjen liksom. Mens når jeg er i dårlig humør, så er det kjempevanskelig å reise seg igjen. Du vet, sånn som den første dagen, da jeg skulle gå sånn sidelengs opp den kanten – husker du det? Da var det skikkelig vanskelig, for da var jeg i dårlig humør.» «Ja, det husker jeg. Men i dag går det lett!» «Ja! Og jeg synes jeg har blitt flinkere til å holde balansen på denne turen også, jeg har fått øvd mye!» «Absolutt!, du er god!». Jeg sakka akterut i motbakkene Når han også svinger innom undring over snøens evne til å forvandle landskapet – til å jevne ut humpler og steiner, skjule bekker og elver og vann, gjøre det lett å finne teltplasser overalt – da kjenner en over gjennomsnittet lettrørt mor på stor takknemlighet. Jeg må klype meg i armen over hvor heldig jeg er som får oppleve dette sammen med ham. Etter hvert som vi nærmer oss Jønnbu kjenner han seg igjen fra barmarksturer, og den gjenkjennelsesgleden er så fin – «Å! Jeg husker dette stedet! Det var her vi hadde pause den gangen det hagla så mye!» Og «Ååå, mamma, husker du den bakken her – det var her den sauen hilsa på meg!» Det er nesten litt vemodig å gå de siste meterne nede på Jønnbu. Glade og stolte begge to klemmer vi hverandre og takker for turen. «Jeg har hatt det ordentlig fint sammen med deg på tur!», sier jeg, og mener det oppriktig. «Det var faktisk ganske gøy!», sier han. «Jeg tror nesten det er den beste skituren jeg har vært på!». Vi er begge lett euforiske på bilturen på vei hjem – han riktignok også dels fordi han kommer stadig nærmere Nintendoen, men beskrivelsene av nedfartene i dag og vinden fra i går og seieren i Monopol til pappaen er herlig entusiastiske. Å skvise ut en så lang turrapport av en to mil lang skitur er nesten godt gjort, og all honnør til de som har greid å pløye seg gjennom hele veien hit. Det er lett å dvele lenge ved gjenopplevelser av turminner når man egentlig skulle gjort noe annet som frister så lite, for eksempel vie oppmerksomhet til rettebunkene som jeg har prokastrinert gjennom hele vinterferieuka. Men nå får jeg nesten ta for meg dem. Junior er tilbake i sitt naturlige habitat (?) og kommer nok ikke til å forstyrre meg med det første.

Snøheimsaken viste vel veldig godt at DNT ikke setter naturen først. Nå har de også begynt å drive veikro på Valdresflya. En fin måte å nå folk som er mest glade i motorisert friluftsliv.

Takk for veldig godt svar. Neida det er ikke DNTs hytter som er det største problemet her i Norge, det er privathyttene som snart har ødelagt alt vi har av "ubebygd" natur. Helt enig med deg. DNT har absolutt en viktig rolle, på mange måter er det en fantastisk måte å organisere bruken av naturen. Og..Altså.. ikke for å kverulere men strukturen er nok mer sosialistisk enn delingsøkonomisk. Forøvrig kan jeg ærlig talt veldig lite om hvordan DNT fungerer, men jeg har aldri sagt de er en pengemaskin, kanskje jeg skulle kalt de målstyrte heller enn profittstyrte. Uansett, jeg prøver å si at ikke er SÅ utenkelig at DNT via en logikk hvor de for eksempel jakter medlemstall kan gå i fellen å bli vel utbyggingskåte? Vi vet DNT er en organisasjon som aktivt går ut og søker nye medlemmer. For å lokke nye medlemmer må de gjerne utvide tilbudene, en slik dynamikk er på en måte selvforsterkende og lager interne insentiver for utvidelser, bygging osv. OG DNT har vokst, veldig fort, over mange år. Jeg er ikke medlem, og bruker sjeldent hyttene men mitt intrykk er at DNT er blitt mer "ruvende i landskapet" enn de var tidligere. Du bryter i grunn tallene fint ned, og det er et godt poeng. Men likvel mye av DNTs virksomhet foregår nettop hvor andre ikke har tilgang (Takk og lov for det) og derfor er heller ikke antallet hytter nødvendigvis veldig beskrivende for hvor ingripende virksomheten er. Som du sier DNT er en sum av mange lokale, ofte GODE initiativer. Men jeg ser også tendensen som jeg litt...beskylder DNT for, i små lokale ikke DNT tilknyttede turlag. Hvert eneste utsiktspunkt skal bygges på, det popper opp gapahuker, grillhytter, firhjulingsspor scooterløyper, en eller annen form for tilrettelegging overalt hvor folk kunne finne på å gå. Mange ganger kommer bygningene først og folkene etterpå. Jeg syns det er på høy tid for et tankeskifte, hvor det fokuseres mer på friluftslivet som legger igjen minst mulig spor. Ja til gode stier som har formål å beskytte naturen, og sluse trafikken. Nei til flere utbygde steder.

Jag har inte anv pulkan många dagar men den kräver låg tyngdpunkt och liggunderlag och sovsäck + påse väger ju ej så mycket men blir hävarm från tyngdpunkt som kallas moment och ska vara så lågt som möjligt. Största nackdel är ju att man ej kommer åt packningen vid tex matrast,jag hade en 60L ryggsäck som kombinerat extra påse och dragsele och hade tex liggunderlag och thermos och smörgås och lite kläder.ev vindsäck och spade om sämre väder på gång.

Det som er fristende med Somewear Global Hotspot er: Iridium $100 årsabonnement 10 satellite messages or 75 satellite track points Men, da må man kunne kjøpe den... https://somewearlabs.com/data-pricing/ FAQ: https://somewear.zendesk.com/hc/en-us En PLB er den ultimate rednings sikkerhet. Jeg ønsker muligheten til å sende (og motta) melding og/eller GPS posisjon.

Jeg har Ocean Signal PLB. Den koster 500kr årlig i sektoravgift til NKOM, er litt større enn en fyrstikkeske, tåler «alt», trykktestet ned til 15m, har 7 års batteritid, og er aktivert 365 dager i året. Henger på skulderstroppen på topptursekken hele vinteren, og på skulderstroppen på padlevesten resten av året. Er derfor med på nesten hver eneste tur https://www.sailtuv.no/products/ocean-signal-plb1

Det er utrolig at det er mulig å få kontakt og kommunisere over en avstand på over 5 ganger diameteren på jorden, på skrå gjennom atmosfæren... Se på dimensjonene, mindre enn en halv mobiltelefon!

Tross for at DNTs inntekter går rett tilbake i organisajonen kan de likevel være organisert på en måte som gjør at de i større og større grad jobber mot profittbaserte resultater. Det er lett å se en formålsparagraf som sier at de skal jobbe for å tilrettelegge et enkelt friluftsliv, bevaring av natur blabla.. forsvinne i en organisasjon hvor kun gode driftsresultater og vekst er blitt den indre logikken. Penger er snart det eneste språket som snakkes her i landet, naturen har som alt annet mistet sin egenverdi, vi bør ikke være sjokkert over at en stor organisasjon som DNT måler "sin suksess" i hvor mange hytter de bygger, eller hvor mye penger som sirkulerer i systemet. Vi trenger forstandere av allemannsretten, som DNT, men jeg mener de har havnet på ville veier og trenger å korrigeres.

Jeg har nå tatt med hagla til børsemaker, som kunne bekrefte at hagla var i "overraskende" god stand etter at han demonterte den. Jeg fikk også smurt opp igjen avtrekker mekanismen og pusset løpet, så nå skal den være klar til bruk. Jeg fikk også kjøpt stålhagl - 12/70 til leirdueskyting. Jeg trodde man ikke skulle bruke stålhagl i det hele tatt i disse haglene, men leirduepatronene har visst såpass liten ladning at det skal funke fint.

Ser her, ja! Inspirerende!

Det ble en ålreit tur ja. Vi gikk fra Finnbøle, dvs Jotunheimveien forbi Slangen opp noen bakker til hvor brøytingen stopper, der er det en stor utfartsparkering. Og så har vi gått mot Nordre og Søre Langsua, rundet over til Oskampen og tilbake. Ellers har jeg startet et par ganger ved Synstgardsætra ovenfor Svatsum, det er også et fint utgangspunkt om vinteren.

hei jeg har vært i Langsua flere ganger, både sommer og vinter. Det er "snille" fjell og fint område, som jeg vil anbefale både med telt og det er også både DNT hytter og fjellstyrehytter der, hvis man trenger å tørke. Jeg har flere ganger startet ved å kjøre inn ved Yddin og gå mot Skaget o så er det fritt frem videre både i åpent fjellterreng og noe småskog. God tur! Elgen

Interessante nyheter. Det betyr vel at i Norge vil satellittene være i sør, ca 30 grader over horisonten. Det er ikke optimalt i fjellandet Norge. Lurer på signalstyrken når satellittene er i så høy bane. Ser ut som bruk av geostasjonære satellitter er mye rimeligere enn Inmarsat nettverk. https://www.planetary.org/space-images/coverage-of-a-geostationary https://en.wikipedia.org/wiki/Geostationary_orbit

Jeg har vært i Langsua en gang for to år siden, bare to overnattinger, men synes det var veldig fint. Vil gjerne tilbake. Tror jeg så posten din om den 200m-turen! Og takk for forslag til startpunt. Husker ikke helt hvor jeg gikk fra for to år siden - det var helt greit men jeg konkluderte at jeg skulle prøve noe annet ved neste gang.

Dette høres jo veldig fint ut, da. Jeg har kjøpt meg kart i dag 🙂

I min samling af rygsække er: (i kronologisk røkkefølge, efter hukommelsen 🙄) 1. Fjällräven 8E Gyro (rammerygsæk på 80 liter) anvendt fra 1983 - 2001) 2. Bergans ?? (rammerygsæk på 50 liter, anvendt for lidt 1985 - 1991) (3. North Face Badlands 60 liter anatomisk rygsæk, solgt.) 4. Osprey Exos 58, 2012 til nu. Har været med over 2500 km, og er slidt. Bærer bedst under <14 kilo 5. Gossamer Gear Murmur, hyperlite rygsæk på 275 gram . Max 6,8 kilo. Sommerture i godvejr. 6. Golite Jam 50 liter, aldrig anvendt på tur. 7. Gossamer Gear Mariposa 69 liter (incl. lommer). 8. Osprey Exos 48.

Langsua er kjekk som alltid. Avblåst og hardt i høyden, men ikke isete. Godt med snø i skogen, lite hold i snøen så greit å sikte seg inn på preppa eller stikkka løyper her.

Testet sist helg med bamse+xped 7 lw. Helsport Spitsbergen ++ inni. Funka som bare det 👍

Garmin oppgir at det mest nøyaktige er å sette høyden manuelt før turen starter, hvis du vet nøyaktig høyde på startpunktet. Det kan også gjøres når klokken er satt til autokalibrering, siden hvis klokken har manuelt innlagt høyde rett før aktivitet startes som første prioritet. Kan gjøres enten ved å gå inn på innstillinger, eller via høydemåler appen i menyen, rett før aktiviteten starter og velg "Angi manuelt". Den nest mest nøyaktig kalibreringsmetoden deretter er en kombinasjon av GPS og kartdata på klokken, ved å velge "Bruk DEM". Det forutsetter godt GPS mottak uten bygninger, terreng osv som forstyrrer signalet fra satellittene. Med godt signal så er nøyaktigheten på en GPS posisjon innen 3 meter i følge Garmin. Da vil nøyaktigheten på kalibreringen være avhengig av kvaliteten på høydedatene i kartet på klokken. Og minst nøyaktig er med bare GPS, ved å velge "Bruk GPS", siden nøyaktighet på høyden er mye dårligere en posisjonen. Høyden kan variere med +/- 130 meter, i forhold til kartet. Garmin oppgir at nøyaktighet på høydemålinger er +/- 15 meter hvis klokken er riktig kalibrert. På lengre turer kan det være behov for å kalibrere klokken underveis/kontrollere kalibreringen mot kjente punkter flere ganger, hvis høyde er viktig som navigasjonshjelpemiddel. Jeg vil anta det er fornuftig uavhengig av hva slags modus kalibrering av høyde er satt til. I autokalibrering har Garmin en liste på 9 punkter i hvilken rekkefølge klokken fastsetter høyden når aktiviteten startes. Når klokken er satt til Auto kalibrering så vil den underveis i aktiviteten bruk en kombinasjon av kartdata og GPS-høyde for å korrigere for avdrift i høydemåling på grunn av endring av lufttrykket som følge av endring av været. Usikker på hva klokken gjør når den er innstillt på Manuel kalibrering. Da kan det være at det må gjøres manuelt underveis. Noen lenker hos Garmin: Forstå hvordan Nøyaktigheten fungerer på GPS Høydeberegning Improving the GPS Accuracy, Distance, and Speed Readings of the fenix 7 Series Troubleshooting the fenix 7 Series Altimeter and Barometer Støtter ditt syn på at klokken er et imponerende instrument, og at det er mye å sette seg inn i for å forstå hva den faktisk gjør. Og mange innstillinger å holde kontroll på. Fort gjort å ende opp med at klokken gjør noe annet enn det du tror den gjør.

ska komma på marknaden i April 2023 priset blir ca 2000 skr men saknar ju skärm och ska anv telefon för att skriva,så helt annan produkt än Garmin inreach. Kan vara ett bra alternativ för oss som tycker att Garmins priser på abonemang är oskläliga pga monopol.

Kanskje litt pedantisk av meg, men man får nok nyttiggjort seg av mer enn 70 % av energien som ligger lagret i en powerbank. Det du ikke får utnyttet er jo alle tapsleddene i forbindelse med transformering mellom ulike spenninger og andre varmetap (ytre faktorer osv.). Tapet vil altså være den varmeenergien man kan kjenne ved at batteriene blir varmere. Grunnen til at man gjerne opererer med tommelfingerregelen om at en powerbank har ca. 2/3 av oppgitt kapasitet er relativt enkel; batteriet i powerbanker (av typen Li-ion) har gjerne nominell spenning på ca. 3,7 V, mens USB-lading går på 5 V. En batteripakke med oppgitt kapasitet 10 000 mAh @ 3,7 V har lagret følgende mengde energi: 10 000 mAh × 3,7 V = 37 000 mWh = 37 Wh som for en spenning på 5 V tilsvarer: 37 000 mWh / 5.0 V = 7400 mAh (@ 5,0 V) 10 000 mAh @ 3,7 V er altså den samme mengden energi som 7400 mAh @ 5,0 V, selv om det kanskje virker lite intuitivt. Dette er litt av frustasjonen når det kommer til at kapasiteten på powerbanker oppgis i mAh i stedet for Wh; verdien som oppgis i mAh vil varierer ut fra hvilken spenning som benyttes, mens Wh vil være den samme uavhengig av spenninga. Dessverre er det få produsenter som oppgir hvilken spenning mAh-verdien er gitt for (kynisk, spør du meg). Så uansett vil maksimal teoretisk kapasitet på en powerbank med 3,7 V batteri med USB-port på 5 V være 3,7/5,0 = 74 %. av oppgitt verdi ved 3,7 V. I tillegg kommer altså alle tapsleddene, som gjør at tommelfingerregelen ender på ca. 2/3 for lading med 5 V spenning Jeg synes det hadde vært fint, og mer korrekt, om produsentene oppga kapasiteten i watt-timer (Wh) i stedet for mAh (som uansett bør settes i sammenheng med batterispenningen, ellers er den "intetsigende").

https://www.hallmarkofsweden.no/friluft/hallmark-balunderlag-44-x-44-cm Det er litt tungt da, ca. 3 kg. Men det fungerer veldig bra, også oppå dyp snø. Bålet svever i lufta etter hvert som snøen tiner under. Fant i farta noen bilder fra en tur i februar 2021 (men jeg bruker det jevnlig da, ikke bare annahvert år)

Abisko Dome 3 - fantastisk sommer/høst telt for meg alene, evt med samboer. Digger 2 innganger med fortelt, bra plass innvendig, god takhøyde og bra ventilasjon. Helsport Spitsbergen x-treme 4 - nylig anskaffet. Kommer til å bli brukt på turer med samboer og barna, da har vi enormt med plass. Skal også brukes vinterstid på pulkturer. Føler vi har dekt behovet vårt/mitt med disse to teltene🙂

Har aldri nektet for det, men se på besøkstall og naturslitasje på disse rutene som har "hoteller" så viser det hvor galt man er på vei.

Tja, Hardangervidda, Jotunheimen, Rondane, Trollheimen..

Jeg har for moro skyld sett litt på regnestykket for en ubetjent turistforening i fjellet, med utgangspunkt i Blåfjellenden. Hytta har 25 sengeplasser + et nesten tilsvarende antall plasser på madrass på gulv. Besøket er høyt – hytte er vanligvis en av de best besøkte selvbetjeningshytter som STF har. Besøket på snitt er omtrent 1200 overnattinger i året. Med dette besøket har hytta et snittbelegg på 10 personer pr dag i sommersesongen – vesentlig lavere på vinteren, noe som gir et belegg på under 40%. Hytta ligger tre timer inn i heia, og det finnes ikke vei. All transport går normalt med scooter på vinteren. (Ved større utskiftninger og liknende brukes helikopter – 15.000 pr tur) Dette gir en inntekt på litt over 300.000 (antakelig noe mer med de nye prisene, men for enkelthets skyld bruker jeg det runde tallet.) For en privat hytte ville regnestykket lett bli 120.000 i krav til avkastning (2% av verdien 6 mill) og 120.000 (de samme 2%) i vedlikehold og avskrivinger. Når det i tillegg kommer ved og utstyr og ikke minst transport av dette, er det igjen omtrent 30.000 til dekning av lønn for vedlikehold og liknende. (Det må rengjøres, bosset må fås på plass og veden må i hus, dassen skal tømmes - det er alltid en dør, et vindu eller liknende som trenger litt «hjelp» og ikke minst brannalarm og solcelleanlegget krever jevnlig vedlikehold. Alt dette krever også noe «administrasjon») Selv 300.000 – hele inntekten – er ikke mer enn ca 1/3 hel stilling, eller litt over 600 arbeidstimer eller 70 dager. Det går ikke rundt for en privathytte. (Jeg har omtrent 20 dager på hytta som tilsyn.) For STF er det et helt annet reknestykke. Ingen krav til avkastning, vedlikeholdet er der, men antakelig mye mindre enn 2% siden mye blir gjort på dugnad. (Blåfjellenden fikk nye vinduer i fjor, etter omtrent 30 års bruk – det kostet en del penger. Dassen er skiftet to ganger – vi har nå to hull...) Ting blir gjort med solseller og liknende.) STF sitter igjen med en del, men alt dette så blir brukt til andre «gode» formål, som nye hytter. (Stier og bruer og skilt og merking inn til hytta er slike «gode» formål.)

Men var det en beskrivelse av hele DNTs hyttetilbud han ga da? Jeg leser det ikke slik. Dessuten tror jeg nok de fleste om leser her inne vet litt mer om DNTs tilbud enn andre dødelige

Nei, her er det ingen forveksling av terminologier fra meg i hvert fall. Vi snakker som om det eneste problemet er klima. Saken er vel heller den at klimaproblemet bare er en liten brikke i et mye større problem, nemlig artsmangfoldet. Store deler av jordens arter er i ferd med å bli utryddet, hovedsakelig på grunn av menneskenes disponering av arealer. I vintenskapelige kretser snakker man om den holocene masseutryddelsen, eller bare den sjette masseutryddelsen (en tilfeldig artikkel: https://www.nationalgeographic.com/adventure/article/150623-sixth-extinction-kolbert-animals-conservation-science-world ). Vi snakker her om hele jordas økologi, ikke om lokale inngrep. Men stort sett alle inngrep er lokale. Det er summen av alle de lokale inngrepene som er den store trusselen. Selv om klimaproblemet ble løst om en time står vi altså fremdeles overfor et enda større problem. Et problem som helt har mistet fokus fordi vi kun kan snakke om ett problem om gangen, og vi har ikke en gang valgt det største. Og enda verre: Vi forsøker å løse det ene ved å gjøre det andre enda verre.

Jeg reiser som oftes fra Bergen togstasjon, med fullpakket Fjellpulken Expedition (50-60 kg) og her er mine anbefalinger: 1. Kjøp togbillett og sykkel billett på forhånd. Spør også hvilken vogn godsvognen er, slik at du bare går direkte til den på avreisedagen 2. Pakk hele pulken så komplett som mulig, stivt drag legges gjerne under Arctic Beddingen om du har det. Skiene festes på toppen. Gjør det så komprimert som mulig slik at det trengs bare ett løft av og på. Har pulken din feste punkter på utsiden, kan du feste små enkle taustumper som man kan løfte i. Disse tas av når man starter skituren. 3. Ta taxi til togstasjonen eller bli kjørt av noen. Beregne god tid, min 30 før togavgang bør du være på stasjonen. 4. Når du kommer til togstasjonen, ber du taxi sjåføren vente ved bilen mens du går bort til område ved siden av billett kiosken, der låner du en tralle, husk 20-kroning. 5. Så hjelper taxi sjåføren deg med å sette pulken på tvers av trallen, sier fint takk 6. Så triller du hele moroa bort til godsvognen, smiler og nikker fint til konduktøren og han hjelper deg med å løfte pulken inn. (Jeg liker og vente med å gå bortover perrongen inntil det værste rushet av folk har gitt seg, pulken er noe bred på perrongen) 7. Så går du tilbake og leverer trallen der du hentet den, og finner din sitteplass på toget, vindusplass på høyre side er selvfølgelig obligatorisk. 8. Kjøp deg kaffe og en lun kanel bolle i kafeen, og la roen senke seg. Gjør deg klar for naturopplevelsen som kommer. 9. På Finse hjelper de deg av med pulken, mest sannsynlig står den på perrongen innen du rekker frem til godsvognen. 10. Ready to rock!