Vinnerliste

Et annet tips er Blåfjella-Skjækra nasjonalpark pluss de svenske fjellområdene østenfor/sønnenfor (mer spesifikt områdene til Jovnevarie, Kall og Njaarke samebyer). Dette er store fjellområder med liten ferdsel og med godt fiske. Fiskekort for svensk side kan kjøpes online. For mer informasjon, se websida til Lensstyrelsen i Jemtlands len; se spesielt fjellfiskekatalogen (nedlastbar). Det korteste er vel å kjøre Sverige til Jemtland. Aktuelle plasser å sette bilen der er Bjørkedet (stengt bom 3-4 km før enden av veien ved Jævsjøen), Stora Korsvattnet (stengt bom 8 km før vannet) og vestenden av Anjan (åpen bilvei helt til 3-4 km fra grensa til Norge).

Kan nevne at den oransje sekken til Silva er Access 18WP. Har selv en slik sekk som jeg benytter til sykkelpendling daglig, og den fungerer utmerket! Har brukt den i vel tre år nå, mener jeg, og holder seg fint fortsatt. Aldri opplevd at det har kommet vann inn i sekken, selv ikke i kraftig regn. Jeg sykler også uten skjermer, så sekken får tidvis nok vannsprut, slaps og saltlake. Bør kanskje også nevnes at denne sekken ikke har en egen laptop-lomme slik enkelte andre har, men jeg har mange ganger hatt med 15" laptop uten problem. Sekken er ikke kjempebred i utgangspunktet, og det er en strikklomme på innsiden (kanskje bedre egnet til f.eks. nettbrett) dersom man har en mindre PC. I tillegg en liten glidelåslomme på innsida (mot ryggen) i tillegg til den på utsida. Eneste "svake" punktet er klipsene på brystreima, de er relativt tynne, og de tåler derfor ikke mye før de knekker (særlig hunn-delen). Jeg har derfor skaffa meg en G-krok som jeg benytter på brystreima i stedet, og det funker egentlig bedre enn originalen synes jeg. Bittelite minus for at det ikke er noe oppsamlingsstrikk eller lignende for strammerne for rullelukkinga (på sidene), slik at disse blir hengende og slenge. Her måtte jeg lage meg en egen løsning med hjemmemekka oppsamlingsstrikk. Har også en svart Silva Orbit 25, funker egentlig like godt denne også, men denne finnes vel kun i svart mener jeg.

Denne tråden heter "Hva har du kjøpt nå?" Men for å svare på det du spør om: Veldig komfortabelt. Ulempen er at flere opplever det som kaldt. Mye kaldere enn R-verdien skulle tilsi. Også kjente folk på Youtube som Dan Becker. Jeg har det selv og er enig i at det kjennes kaldt. Under 0 foretrekker jeg Thermarest X-Therm som aldri skuffer.

Hvorfor er det ingen norske teltprodusenter som lager telt som kan brukes bare med skistavene som stenger? I Canada og USA er ultralight-utstyr (UL) en stor greie, og mange går lange ruter (100 mil+) til fots med lett pakning, lave sko, og med staver til støtte, som så kan brukes til rigging av et av mange UL-telt for dette formål. Besparelse av vekt pga fravær av stenger er selvsagt en ting, men en annen vesentlig fordel med enklere telt med "gammeldags" teltstang som eneste bærende struktur er selvsagt at det går enormt mye raskere å sette opp. En annen ting er antall plugger og barduner; alle som eier en værbestandig lavvo vet at selv om det er enkelt med bare en stang i midten, så gir (minst) 8 plugger og 6 barduner med plugger både ekstra vekt og ekstra tid til å fullføre oppsettet. Noen av disse UL-teltene basert på bruk av staver har firkantet fotavtrykk og dermed bare fire plugger som skal til for å reise teltet. Ekstra plugger og barduner er sikkert å anbefale i sterk vind, men kreves ikke for å få stramt telt. Videre ligger mye av selve strukturen i selve duken og i sømmer som går der strekket er størst (slik vi husker fra forsvarets knappetelt), som derfor må være av et noe mindre elastisk materiale, men kan være lett for det. Jeg har likevel alltid tenkt at slike telt ikke har noe for seg i hardt vær eller vinterstid, men det er jo egentlig bare tull så lenge teltduk, pluggfester og barduner er laget for å tåle både snø og sterk vind. Jeg minner også om at Amundsen nådde sydpolen med enstangstelt, og at flere tidlige norske polarhelter både gikk over Grønland og gjennom Nordvestpassasjen med "hustelt" av typen med møne og to stenger. Så til poenget: På vintertur mes ski og pulk har man jo alltid med seg (minst) to staver, så hvorfor har ingen laget en moderne vinter-versjon av et tradisjonelt telt? Personlig skulle jeg gjerne også hatt en versjon i vindtett bommulsduk for å slippe kondens selv uten ventiler. (Når det ikke er sjanse for våt nedbør i fjellet, hvorfor sverger vi da til bomullsanorakk men insisterer på å bo i en plastpose..?) Bomullsduk er jo mindre egnet i det vær de fleste camper i, men i kulda er det overlegent. Det blir varmere enn et nylontelt (0,3mm vevd bomullsduk har enormt mye høyere R-verdi enn 0,05mm kald nylon), og det puster gjennom hele duken slik at man kan fyre med primus uten at varmluften gir store kondensproblemer. Dette ville åpenbart bli alt annet enn "ultralight", men fordelene med rask rigging av telt og kompakt pakke uten stenger ville man ha i behold. På youtube kom jeg over et telt som "alle" snakket om i fjor, som var designet av en canadisk tur-fyr og utstyrs-geek, og produsert i et så lite antall at det etter sigende var umulig å få tak i. I lys av suksessen er dette nå produsert i større opplag, og jaggu har de ikke laget en versjon med vullt innertelt til vinterbruk. (Og til dere som nå klør i tastaturet etter å fortelle meg om stormmatter og ekstrem vind - spar dere. I know.) Poenget her er ikke det ultimate vintertelt, men en interessant variant som har noen åpenbare fordeler, som er designet i en god "back-to-basics" ånd, men med en innovativ tvist på teltets geometri, og som ikke finnes på det norske markedet, så vidt jeg vet. Hvis man skulle på en skitur med en eller to overnattinger, særlig hvis man gikk med sekk og ikke med pulk, hadde ikke dette vært noe å ha i telt-samlingen? LINK til Durston X-Mid 2 Solid For de som er interessert i litt skikkelig telt-nerding, sjekk ut denne artikkelen om valg av design, geometri og løsninger, sjekk ut denne artikkelen: The Volumetric Efficiency of Trekking Pole Shelters Hva tenker fjellfolket?

Hei Jeg har hatt problemer med en omnifuel 2 som jeg ikke fikk til å brenne skikkelig. For å gjøre en lang historie kort så byttet jeg brenstoff fra colman / primus drivstoff (som antagelig hadde blitt gammelt) til biltema akrylatbensin. og problemet var løst. Dersom ingenting annet hjelper, så kan dette være værd å prøve

Jeg har en gammel versjon av Omni. Aldri vært noe tull med den, trengte heller ikke noe rens eller noe da den var ny. KJørt på renset bensin stort. Har sett sektorsot en gang på gassdya på Omni til en jeg kjenner. Da brant den ikke riktig. Sikkert noe feil med borring på dyse. Når han testet med min gassdyse virket den fint. Så han skaffet ny dyse. Men ser jo ut som du har testet 2 dyser allerede. Fikk ikke spilt av video så jeg ser ikke hvordan din brenner.

No har ikkje eg så veldig mykje pulkerfaring, men eg har vore fornøgd med taudrag. I utforkjøringane tek eg berre tauet rundt arma og renn ved sida av pulken. Har hørt at Ousland heller aldri bruker stivt drag, sjølv på fjellet i Noreg. Enkelt å fikse også om tauet slit, berre å skøyte saman med fiskeknute. Også billig. Ser likevel komforten med stivt drag. Er vel smak og behag her, ein venner seg til det meste!

Du tar en passende skål med vann og ett par dråper zalo, og en teskje eller tre med sitronsyrepulver fra meny

Omnifuel er en jeg ikke har, men jeg har mange andre. Av og til har de fleste produsenter noen avvik, men denne virket vel OK når den var ny. Vi har helt klart mange ulike erfaringer og dermed ulike løsninger. Jeg har benyttet blandingen 1 del Zalo og 2 deler salmiakk uten å kunne si om det er bedre eller dårligere enn den som er nevnt over. De siste årene har jeg stort sett benyttet biltemas 4-takt alkylatbensin, og er godt fornøyd med den på alle mine bensinbrennere. Pumpelær som har stått virkelig lenge har jeg latt stå i parafin/eller whitespirit en dag eller to til den blir myk. Dette tørker fort inn igjen så man må tilsette noe annet. Jeg har brukt litt ulikt, matolje. (Det kan mugne) eller motorolje, begge tynnet litt ut og latt læret trekke igjen over natta. Det har funka bra for meg. O-ringene har godt av litt smøring, gjerne med silikonfett, men de trenger bare litt, og da er det ikke merkbart på fyringa. (I hvertfall ikke etter den første halvtimen.) Det er ofte lett å pumpe på for høyt trykk, jeg glemmer meg ofte å gjør det istedet for å heller pumpe litt mer når jeg har behov for "full guffe" men det skulle ikke ha noe med problemet med gule flammer å gjøre. Virker som om det du har gjort er ganske grundig og bra så jeg vel bare foreslå at du kjører en halv time på full guffe og se om problemet er borte. Det eneste som evt kan være noe kikke på er flammespreder-plata på toppen, hvis den har litt feil avstand til dysa så kan det påvirke forbrenningen, me jeg regner med at den ikke har "fått seg en trøkk" siden fu gir intrykk av å både være grundig, og behandle sakene forsiktig.

Jeg har tatt Låmituren i ulike versjoner 3 ganger. Første gangen var vi 5 gamle kjente fra folkehøgskole, da fortsatte vi hele veien ned til jernbanen, andre gangen var vi 13 ledere og rovere fra Salten speiderkrets, og siste gangen var med kona - begge gangene med stopp i Ørnvik - første vei - i 2009 gikk det buss dit. Første gangen brukte vi 12 dager til Ørnvik, andre gangen 10 og siste gangen 6 dager, men da med to hviledager. Jeg har allerede en ganske grundig beskrivelse ferdig her fra før av, med kart og anbefalte bæringer - den er da det jeg vil kalle sikker i ft stryk - tror det er rundt en mil med bæring. Erfarne strykpadlere kan sikkert padle mer. Vi brukte Øystein Køhns bekrivelse første gangen, men den er litt optimistisk for min del. Tekst står over kartene: Ruta starter ved enden av anleggsveien fra Sulitjelma Kirke (den på nordsiden av vannet) til Låmivatnet, veien kan være noe dårlig og det er merket med kjøring på eget ansvar. Kjør til enden av veien og sett ut kanoer ved rød prikk, Låmivatnet er et typisk brevann og det er uklart og kaldt, er det et sted kanobekledning er på sin plass er det her. Bæringa over til Eidevatnet er ganske lett, jeg har bært over ved rød prikk (sånn ca) se etter et båtutsett, men det er uansett kort, men fra det båtutsettet går det sti over til hyttene ved Eidevatnet så det kan være litt enklere. Eidevatnet er fint å padle, helt annen type vann og ikke regulert, greit å gå i land ved turisthytta i vestenden og følge sti mot Pieskehaure, denne er merket med T til grensen og deretter er den ganske tydelig, følg den til bru, her mener jeg å huske at det er best å gå ned mot Pieskehaure (mulig kartet sier Bieskehavvre – heretter kaller vi det Pieske) til høyre (sør) det er bratt, så det er lurt å lete etter en sti eller nedgang uten kanoer. Nede ved Pieske er det fin sandstrand og noen naust (derav sti – da disse er eid av folk i Fauske). Herfra er det to valg, på sørsiden kommer du inn i ei bukt (se etter gul prikk ved ordet forfalen) her var vannet utrolig varmt da vi padlet med speiderne, og det lå mye død fisk i vannet – det er fin leirplass ved eidet i enden av bukta, hvor kanoer må dras over, vannet videre er grunt, og det kan bli heftige bølger. De to gangene jeg har padlet uten speidere har jeg padlet nordsiden, der kan det blåse friskt (Pieske er farlig når det blåser og urolig lenge etter – vær forberedt på å ligge i ro.) Det er fin leirplass (blå prikk) ved en forfallen gamme med naust. Da jeg padlet med kona kom vi hit på en halv dag… med speiderne brukte vi 3 dager før vi kom så langt. Ved lilla prikk sør for vann på 977 er det en idyllisk, men myggfylt leirplass. Dog er det fint å sitte på en sandbanke ute i vannet å brenne bål. Så kommer bæringa ned i Vuojatsavvun, her har jeg prøvd å gå både på nord (oransje til oransje) og sørsiden (Sort til oransje - i scooterløypa), jeg har egentlig ingen formening om hva som er best, men jeg mener du uansett må like langt ned - dvs forbi den hytta - og dette er en av de 3 lengste bæringene. Du er nå inne i et område regulert av et annet fiskekort (og det er en del fiskere der – de kommer fra fiskecampen i Miekak og har betalt en del - så de bør kanskje få litt ro...) Det er et lite stryk mellom de to svarte prikkene, jeg har kommet velberget ned uten synfaring tre ganger, mener det er greit å holde seg litt nord i elva, og unngå sørbredden da den er grunn. Strekket mellom de røde prikkene bør bæres, nordsiden er fin. Etter bærestrekket kan dere trolig padle ned til før de tre samlede prikkene, der er det en heftig foss, dere kan enten padle inn til den oransje prikken å bære opp på sti og gå noenlunde tørt ned til Miekak, eller gå på vestsiden i myra langs scooterløypa, jeg har prøvd begge deler. Tror jeg ville valgt østsiden og stien om kano og bagasje er lett. Mener Øystein Køhn skriver at det har gått liv i elva nedenfor de røde prikkene og ned mot Miekak. Utsett på fin flat stein på scooterløypesida, eller på motsatt side - grønne prikker. Hyttene på kartet symboliserer fiskecampen – her kan dere faktisk få kjøpt noe mat, men ikke baser dere på det – det er svinedyrt og begrenset utvalg... Alep Miekak og Lulep Miekak har ingen stryk mellom seg. Fra Lulep Miekak til Alep Sardda er det greiest å bære på nordsiden og det er to bæringer (mulig dere tørr å ta det siste stryket) det første er det bare å glemme å padle. Ved den grønne prikken i Alep Sardda er det et lite uskyldig fall det kommer ganske overraskende på, men er helt greit å padle. Ved tre prikker i Alep Sardda er det bare å bære, og et lite avslutningsstryk som er morsomt å padle ned i Guddujavvre (bær storfossen først...). Man er også ute av fiskecampområdet, og kan fiske i kulpen. Liten fin bæring over i Vildo ved rød prikk. Sørsiden er best. Det er ganske grunt inn mot land, og vannet / elva deler seg i flere små løp. Bæring fra Vilddo og over i Badjesavon, her er det noe knot på begge sider, det er uansett ganske kort. Det er jo også mulig å gå om Buoktajavre, men har ikke prøvd det. Mellom de gule prikkene må dere vurdere – jeg har sett en østeriker padle ned med Packraft, men aldri prøvd selv. Bæring over i Kåtaselet, heftig foss, litt usikker på plassering av prikker, men har gått på sørøstsiden. Bæring over sti mellom to røde prikker, har aldri sett på løpet mellom Kåtaselet og Falesjavre, men det ser heftig ut. (Kåtaselet er ikke skrevet på utsnittet, men det blir det lille vannet mellom blå og rød prikk. Det ligger en del båter ved den nordlige røde prikken.) I elva ned mot Tjeggelvass er det noen strekninger som kan padles, men det bør synfares, jeg mener vi padlet noe i starten, men mener at før Luspevaratj er det et stryk som var over grensen og det er nok en grunn til at vi har bært ned og forbi brua. Sti med klopp på østsiden. I Tjeggelvass (nok et stort vann) er det en del grunne strekk i den første bukta, åra kan slå nedi om man ikke finner selve elveløpet. Liten samebygd nordvestenden med kirke, men ikke telefon om kartet sier det. Turen kan avsluttes i Tjeggelvass, Ørnvik – der det er parkering og campingplass, eller man kan fortsette. Derfra har jeg lite å bidra med (vi padlet riktignok i 2009, men jeg husker ikke de dagene som noen naturmessige høyder... jeg heller ville brukt tiden ved og rundt Pieske og ned til Guddujavre enn å padle videre. Det blir mye sivilisasjon etterhvert, men det finnes ikke provianteringsmulighet.) Ellers er hele turen til Bottenviken beskrevet av Køhn i Padleturer i Norge.

takk for tips, begge to. jeg har kastet meg over en fjellpulken xcountry 144. lang nok til å bruke bedding om man tilpasser (eller?) og kort nok til å få med i bilen. kanskje en god trade off. hvis noen har argumenter mot denne så setter jeg enormt stor pris på de, så kan jeg benytte meg av returretten i tide

Du må bare skrike ut dersom det kan være aktuelt å være flere om å gå sammen om å bestille tett innertelt når dette kommer. Om man kan spare litt på toll/frakt på den måten mener jeg.

Enig med at MSR er bra saker, min erfaring er fra Simmerlite og XGKII. Eneste man bør gjøre med MSR er å demontere o-ringen rundt justeringsspindelen på punpen og gnikke vekk all maling fra denne og smøre opp igjen. Den o-ringen er malt i mange tilfeller, og malingen klumper seg når den faller av og gir lekkasje.

Jeg ville ikke kjøpt det pga både lengde og bredde.... Kjedelig å sove på ryggen med armene på bakken.

Det at man har mange lumen betyr ikke at man skal bruke det hele tiden, jeg kjører stort sett min lykt på laveste setting. Men det betyr på ingen som helst måte at det ikke er ekstremt nyttig å ha muligheten til å skru på maks belysning. Når man går et sted man ikke har vert før, eller man padler i kajakk/packraft send på kvelden så kan det være ekstremt nyttig å ha muligheten til å skru på maks styrke i noen få sekunder slik at man kan få godt overblikk over omgivelsene. Et eksempel på det er en tur jeg hadde tidligere i år, da kom jeg et sted jeg ikke hadde vert før og da var jeg rett og slett ikke sikker på hvilken retning jeg burde gå i, så da kjørte jeg på med maks belysning og lyste opp hele dalen. Og et par hundre meter lenger nede, der kunne jeg skimte noen planker som gikk over elven. Det hadde jeg ikke en nubbkjangs til å gjøre med en liten lykt som den du bruker, og da kunne jeg fint ha brukt en halvtime på å finne frem til der jeg skulle. Et annet eksempel er når jeg padler i Packraft, jeg liker ofte å begynne turene kl. 3-4 om natten for å være på et bra fiskested når solen står opp. Da padler jeg gjerne en kilometer over åpent vann. Da er det igjen svært nyttig å kunne skru på flombelysningen for å passe på at man holder riktig retning. Det å kunne kjøre på med 1000+ lumen, ved behov, er gull verdt.

Har tatt høyde for det ved å kjøpe en lyddemper til den, så nå brenner den like stille som Whisperliten

Trenger ikke fjerne noe for å få det stille. Man kan gjøre dette: 2mm line Bildet hentet fra Youtube-videoen «3 super simple tent mods for a Hilleberg Soulo»

Om du går for Xcountry ville jeg kanskje heller vurdert plastbokser å ha ting i enn mindre bagger. Enklere å holde det ryddig (synes jeg). Det er nok personlig preferanse uansett. Hvor stor bil du har kan være viktig for pulkvalg. I tillegg til om du ofte vil ha behov for å bære pulken. Min Xcountry 118 holder meg fint til en uke+ på tur om jeg vil, men det går litt på bekostning på pakkhøyde. Til gjengjeld har jeg lett fått plass til den inn i baksetet på en VW Up! 😁 Og den er enkel å bære alene, siden den er såppass kort. Ett minus, som jeg har begynt å merke meg litt er at du må pakke veldig nøye og balansert vektmessig for å minimere sjansen for velt om du går i mye løssnø. Av den grunn har jeg begynt å snuse på litt lengre og bredere pulkere som vil bære litt bedre på dyp løs snø. Jeg blir holdt litt igjen på grunn av lengde som kanskje ikke er helt forenelig med hva jeg får plass til i bilen (litt større enn Up! nå, men ikke megavær), spesielt om det skal to pulker inn der. *bruker for øvrig ikke bedding, men teltpose på toppen av pulken. At den går noen cm utenfor pulken er helt uproblematisk for min del* Angående pulkdrag: Jeg har knekt et "standard" pulkdrag tidligere, og det skal bare litt fart og tryning til for at det skjer. Nå vet jeg ikke hvor mye et forsterket drag tåler vs standard, men det bør vel forventes at det ikke knekker like lett. Om du er god på fjellskiene nedover, så trenger du neppe et forsterket drag 😁

Noe å tenke på om du skal gå med pukpose og/eller bedding: Lengden. JEg har byttet opp i lengden når det gjelder pulk for å få lengde nok til at ting ikke subber utenfor...

Min aller første primus. Min aller første primus fant jeg som barn på ei ulovlig dynge i Røyken. Det var en rusten boks, med noe blanke greier inni, så jeg tok det med tilbake, og måtte spørre far om hva det var. Å det er en primus for parafin, slik brukte vi når jeg var liten sa han. Både på tur, og når farmor syntes det var for varmt å stå på kjøkkenet og koke på vedkomfyr om sommeren. Han var med og monterte den, og vi testkjørte og alt virket. Den rustne esken kasta vi og erstatta det med en fin plast isboks uten rust. (Kan tenke og si hva man vil om det i dag.) Primusen var denne Høvik Verk 41, den er ikke brukt alt for mye, men den vekket interessen (dilla??) for primusser. Den kan jeg jo aldri kvitte meg med. 😊 Måtte koke poteter til middag i dag, bare for å prøve litt. Den sota når jeg hadde veldig svak varme.

Har 1ste versjon av alle tre Durston teltene 🙃 Er over 190cm og har god plass i alle. D1 teltet er bittelitt knapt i lengden når jeg ligger på tykt underlag, men jeg synes ikke det er noe problem. Siste versjon av «standard» teltene har bedre plass i innertelt og finnes også med tettere innertelt. Jeg kommer nok til å kjøpe disse innerteltene løst når de kommer på markedet.

Prøvde ut 2 nye løsninger i dag: Soto Windmaster og Trangia 27 med rødsprit. Brukte Hilleberg soulo teltet der ventilasjonen i toppen var åpen og døren lukket. Ved oppkok av Soto Windmaster målte jeg en PPM på 78 Ved oppkok på trangian målte jeg 74. Målingen ble gjort på det høyeste punktet i innerteltet (og det er veldig nært ventilasjonen)

Prolog Med slekt i Meldal er nordre del av Trollheimen et naturlig utgangspunkt for langturer. Målet var Finse, og jeg hadde faktisk gjort klar kart helt til Kongsberg i tilfelle tid, vær og lyst skulle være på min side. Hadde togbillett tirsdag før palmesøndag og skulle starte skituren på onsdag, men så ble jeg innkalt til jobbintervju fredag før palmesøndag. Iofs bra, men de 590 kronene for ny togbillett var ikke hva en fattig eks-student trengte. At skituren ble fire dager forsinket var egentlig en bagatell. Samme dag som intervjuet ble jeg innkalt til et annet intervju fredag ETTER påske, og plutselig var en tre-ukers drømmetur redusert til 11 dager. Nuvel: det var bare å slenge seg rundt og legge nye planer. Trollheimen – Lillehammer er jo også en anstendig tur, så jeg satt halve fredagskvelden og printet ut kart fra Hjerkinn till Hamar. Dag 1 Ble kjørt til Jølhaugen, fem km fra Jøldalshytta. Været var ok, men grått. Over fjellet var det tett tåke, men fine skiforhold med et lite lag nysne. Ned mot Gjevilvattnet hadde nedbøren kommet som regn og senere hadde det blitt kaldt så skaren var farlig hard/glatt, men jeg klarte meg bra. Dag 2 - Glemsomhet Planen for dagen var å gå på ski langs Gjevilvatnet og senere langs veien ned til riksveien. Der skulle jeg ta skiene på sekken og gå til fots nesten til Lønset, og der krysse Driva for så å gå på ski opp til Dindalshytta. Litt før riksveien gikk det skiløype i riktig retning og jeg stoppet for å se på kartet om jeg skulle/kunne ta den. INGEN KART! Tømte sekken og gikk gjennom alt, men kartene var og ble borte. Sansynligvis ble de igjen på Gjevilvasshytta og jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake, men det hadde tross alt blitt to mil ekstra uten garanti for at jeg skulle finne dem igjen. Det er mange muligheter for å skaffe kart underveis: kjøpe på betjente hytter, kjøpe av de som går motsatt retning, tegne egne kart ved å se på andres kart, gå sammen med noen som har kart... I tillegg skulle jeg følge kvistet løype nesten hele tiden og jeg har faktisk gått hele veien tidligere, riktignok i motsatt retning og for en del år siden. OG jeg regner meg nesten som kjentmann i områdene rundt Snøhetta etter diverse rensjakter der. OG jeg var orienteringsløper i 20 år. Altså gikk jeg videre. Fordelen med forsvarets M77 som skistøvler er etapper som denne med 7-8 km langs en asfaltert riksvei. Alt gikk smertefritt til jeg hadde krysset Driva og skulle på med skiene igjen. Den første kilometern ble ikke morsom med 50 cm råtten sne under skare som bare nesten bar... Kom meg etterhvert opp på fastere grunn og inn på scooterløype mot Dindalshytta. Vel fremme traff jeg to jenter som var på vei i motsatt retning. Det kom snart frem at jeg var uten kart, og tilbudet kom umiddelbart om å få deres Dovre 1:100000 kart som går helt til Grimsdalshytta. Jeg fikk også vite at merkingen til Åmotsdalshytta først ble ferdig samme dag- to dager etter at den skulle vært ferdig, og at merkingen Åmotsdalshytta-Reinheim var kraftig omlagt. Ingenting av dette var nevnt på DNT/UT.no’s sider over oppdatert kvistinfo. Hvorfor ikke heller legge ned enn å feilinformere? Det snedde hele kvelden, men utpå natten kom månen frem. Dag 3 - Feilberegning (Åmotsdalen- Norges dyrehave, nattorientering i verdensklasse) Kom meg ut før 10 og møtte solen etter bare noen minutter. Dette ble turens høydepunkt med silkeføre og sol fra skyfri himmel. Nordvestover mot Dindalshytta Etterhvert som jeg klatret oppover og innover mot Åmotsdalen ble det langsomt mer gråvær, men jeg kunne se det svarte lengst ned på Snøhetta. For å komme til Lillehammer på 11 dager måtte jeg ha noen dager der jeg gikk to hytter på en dag. Ved Pilbua var jeg over halveis til Åmotsdalshytta, været var ok og formen var fin, så jeg bestemte meg for å gå direkte til Reinheim. Forlot merkingen og satset på å krysse Åmotsdalen ved Væslsætertangen, for så å gå til jeg traff Åmotsdalshytta/Reinheim-merkingen. På turen gjennom dalen var det ryper overalt. Må ha sett 50-60 stykker på en time. Sikten ble dårligere og Snøhetta kunne ikke lenger skimtes. Jeg har vært i Åmotsdalen fire ganger tidliger og sett ren hver gang, men nå begynte jeg gi opp håpet om å bevare den fine statistikken. Dog vet jeg at jeg er av de bedre på å oppdage ren og ble derfor ikke spesielt overrasket da jeg fikk se en flokk på ca. 19 dyr i bakkene mellom Åmotsdalshytta og Snøhetta. Men jeg ble desto gladere og følelsen var litt ” No ser eg atter slike fjell og dalar som dei eg i min fyrste ungdom såg.” Jeg kunne følge dem lenge før de til slutt oppdaget meg og forsvant oppover mot toppen. Selv gikk jeg videre i en evighet før jeg traff på merket løype. Holdt egentlig på å gi opp og ”frigå” til Reinheim, men plutselig fant jeg merkingen. Normalt sett går merkingen mot Reinheim gjennom Leirpullskaret, 1550 moh, men pga av lite sne var den flyttet lenger syd til 1700 moh. Dette var en viktig del av min feilberegning og mens jeg nærmet meg høyeste punkt forstod jeg at dagslyset var på vei bort. Samtidig begynte det å blåse kraftig kuling. Samtidig gikk jeg også tom for vann, både i flaske og kropp... Jeg kunne fortsatt se 6-7 pinner forover og kjente at jeg hadde god tid, så jeg fant en stor sten og tok frem stormkjøkkenet. Nå var det virkelig kraftig vind og jeg gravde en mini-snehule (40x40x30 cm) der jeg satte in kjøkkenet og tente på- og ventet. Og ventet. Og ventet. Sneen føk overalt og fylte nesten åpningen til hulen. Jeg TROR kjelen hele tiden ble nedkjølt på utsiden og at det var derfor smeltingen gikk så sakte. Da jeg hadde 3 dl slush kunne jeg ikke vente lenger. Drakk/spiste resultatet og hev på meg sekken igjen. Nå var det bare én pinnes sikt, men jeg var heller ikke mer enn 10 minutter fra høyeste punkt. Begynte å skli nedover på andre siden, men snart var det bare en halv pinnes sikt. Snart så jeg dem ikke før jeg var 5 meter ifra, og ett eller annet sted svingte merkingen. Det gjorde ikke jeg... Jeg har som sagt vært i området ganske mye og visste sånn ca hvordan topografien skulle være. Skled sakte nedover i bomullen. Stener kunne jeg se, men konturene i sne/himmel var helt borte. To ganger traff jeg tilfeldigvis på merkingen og fikk bekreftet at jeg orienterte riktig. Ved et tilfelle lettet det noe og jeg kunne se den svarte veggen som er Leirpullskaret og fjellveggen som fortsetter østover fra den. Plutselig, det var som å se et bilde av Jesus som ser opp mot guds hånd, fikk jeg se et lys! Noen var på vei mot dassen på Reinheim. Takk til den personen som ga meg nytt mot, for nå var jeg veldig nærme det punktet der jeg fant en stor sten og tok frem vindsekk, sovepose og liggeunderlag. Riktignok blåste det kraftig, men det var bare 2-3 minus og jeg var godt utstyrt, så det hadde ikke blitt farlig. Ubekvemt hadde det nok derimot blitt... Det var selvfølgelig nå jeg skulle funnet frem kompasset og gått mot lyset på kompasskursen, men jeg mistet litt hodet og sprintet avgårde. Trodde bare det var 2-300 meter, men det må ha vært mye mer. Etter litt fikk jeg se fjellveggen igjen. På feil side! NÅ tok jeg frem kompasset og innså at jeg hadde snudd 180 grader og var på vei mot Åmotsdalen igjen! Nå var det igjen nære på at jeg bestemte meg for å sove der jeg var. (Like ved to enorme stener for de av dere som er kjent der inne)Bestemte meg for å prøve igjen og snudde atter en gang 180 grader. Det var nå jeg så det. ET DYR! Ikke ren, ikke røyskatt. Logikken sier vel at det var en rev, men den virket mye større enn en rev. Ikke oppførte den seg som en rev heller. Da var det kanskje en hund? Størrelsen stemte, men om det var en hund som hadde løpt seg bort så hadde den vel søkt seg til mennesket 50 meter bortenfor? Jeg gikk 200 meter og dyret fulgte meg på samme avstand. Jeg snakket til det og da trakk det seg langsomt bort og forsvant i mørket. Kan det ha vært en jerv??? Etter 10 minutter fikk jeg se en rød T og forstod igjen at jeg var på rett vei. Det jeg ikke var helt sikker på var om Reinheim lå foran meg eller om jeg hadde passert den og var på vei mot Kongsvoll. Behøvde ikke lure lenge, for like etterpå (Glory, Halleluja) fikk jeg se et hus med lys i vinduet. I det jeg nærmet meg kom det en til som skulle på dassen. Han lyste omkring seg, lyset traff meg, og så lyste han fremover igjen. Så ble det helt stille før han slengte lysstrålen tilbake til meg. Det var litt Disneytegnefilm-aktig faktisk. Han hadde nok ikke ventet noen så sent... Inne var det bare tre som ikke hadde lagt seg for klokken hadde faktisk rukket å bli 23. Jeg var sulten, tørst og sliten, men veeeldig glad for å være i hus! 13 timer, 1000 høydemeter og mange km hadde satt sine spor. Samtidig var jeg veldig lykkelig. Jeg hadde truffet mine venner – renen, og jeg hadde orientert bedre i nattemørket enn de aller, aller fleste noensinne kan prestere. Jeg må innrømme at en gang der oppe på 1600 moh tenkte jeg på om jeg skulle bli nødt til å spise opp mine uttalelser om de som må ha ha med seg GPS i fjellet, men nå er jeg rettroende igjen. GPS er for amatører, vi andre klarer oss uten. Dag 4 Denne dagen hadde jeg tenkt å gå til Grimsdalshytta, men da var det en forutsettning at jeg skulle starte tidlig. Valget om bare å gå til Hjerkinn var lett å ta. Siden det bare er en 4-5 timers tur tok jeg det med ro, snakket med de andre på Reinheim og spiste flere frokoster. Kl. 15 kom jeg meg ut i relativt kraftig motvind, men ellers var det slett ikke verst. Fulgte merket løype mot Kongsvoll og møtte 3-4 grupper på vei inn. Den ene besto av farfar på 75 som gikk sammen med sin sønn og 6 år gamle sønnesønn. Tøft av den lille, selv om han jo hadde medvind. Etterhvert ble føret tråere og jeg måtte skrape skiene flere ganger. Jeg tok av fra merket løype og rundet Kolla, det siste fjellet på høyre side, og gikk direkte mot Hjerkinn. Føret ble stadig dårligere etter som jeg kom lenger ned og jeg bestemte meg for å gå korteste vei til E6. Dette resulterte i 2½ km fottur langs veien samtidig som mørket kom . Vel fremme i ventesalen på stasjonen ble det deilig middag mens jeg tenkte gjennom morgendagen med viss angst for føret. Det ville ikke bli spesielt morsom å gå dit om temperaturen fortsatt skulle være 0 grader. Det kom to som skulle med nattoget mot Oslo. De hadde forsøkt å gå til Grimsdalen, men måtte gi opp fordi den ene hadde treski (!) og det klabbet visst mye. Dag 5 - KATASTROFEN I løpet av natten hadde det kommet 5 cm nysne, og jeg fryktet det verste da jeg satte på meg skiene rett utenfor døren. Frykten var ubegrunnet- det var silkeføre! Gikk mellom jernbanen og E6 og krysset etter hvert sistnevnte før jeg satte kurs mot Hageseter. Tidvis var det også sol og jeg var sikker på at dette var dagen for å gå helt til Dørålseter.Hadde kommet et stykke forbi Hageseter da skiene begynte å lugge litt, men ikke noe problem egentlig. I det jeg kom opp til det øverste punkt sett fra E6 kom det tåke, men jeg så 200 meter allikevel. Litt senere begynte det å sne igjen og etter en tid ble det tyngre å gå. Da jeg kom til høyeste punkt hadde det kommet så mye at jeg måtte bruke stavene i nedoverbakkene også. Lyset var ekstremt flatt. Jeg så 7-8 staker fremover, men det var også alt. 10 cm foran skituppenen var det bare hvitt og umulig å avgjøre hva som var sne og hva som var himmel. Kunne ikke se noen ujevnheter, bare det hvite teppe overalt... Jeg hadde håpet å møte noen som kunne tråkket spor for meg, men det var jeg som måtte tråkke i 10-15 cm nysne. Hele tiden. Det begynte å tære på kreftene og jeg avgjorde at det skulle bli overnattning på Grimsdalshytta. Endelig kom jeg dit hvor bakkene begynner ned mot Grimsdalen, og nå gikk skiene av seg selv. P.g.a. den dårlige sikten tok jeg det veldig forsiktig og ploget ganske mye for å ha kontroll. En gang jeg kjørte 3 meter til side for merkingen kunne jeg såvidt skimte en stor grop (2 meter dyp) bare 3-4 meter på den andre siden av meg. Hadde ikke hatt mulighet til å stoppe om jeg hadde kjørt rett mot den, og etter det satte jeg ned tempoet ytterligere. Men hva hjalp det???????? Sneskavlen var 60-70 cm høy, men ikke spesielt hard. Faktisk så løs at skiene forsvant rett inn i den. Jeg så INGENTING før skituppene plutselig forsvant inn i det hvite. Det bråstoppet selvfølgelig og jeg ble kastet i bakken. Landet i en stilling som Kongsbergknekk-fansen ville gitt 3x20 i stil. Scooterkjøreren fra Dombås Røde kors fortalte meg senere at han hadde ledd høyt da han så sporene mine. To hull etter skiene og en kropp som hadde brettet seg over skavlen. Selv fikk han stoppet p.g.a. mine spor, men han trodde ikke resultatet ved et treff hadde blitt annet enn et hopp. Den som IKKE lo var jeg! Kroppen bråstoppet, men armene må ha fortsatt farten og rotasjonen, og jeg kjente med en gang at det var noe i høyre skulder som gikk i stykker. Før svimmelheten kom rakk jeg å tenke på om det var sånn det kjennes å få skulderen ut av ledd. Deretter fulgte en tid der jeg sugde i meg oksygen og spiste sne for å holde meg klar. Konkluderte med at det var tre muligheter: skulder ut av ledd, brudd eller avrevet muskelfeste, og der og da visste jeg at turen var slutt. Jeg prøvde med en enhånds armheving for å komme meg på bena, men selv om jeg bare tok i med venstresidens muskler forplantet kraften seg til høyre side og det gjorde veldig vondt. Jeg hadde ikke sett et menneske på hele dagen og for alt det jeg visste kunne jeg bli liggende der til neste dag om jeg ikke gjorde noe selv. Kunne kanskje fått av sekken for å gjøre det lettere, men da hadde jeg nok ikke fått den på igjen. Og som vi alle vet: det siste man gjør i fjellet er å gå fra ryggsekken- den inneholder alt vi trenger for å overleve en krisesituasjon. Jeg var nå 3 km og 200 høydemeter fra Grimsdalshytta. På en eller annen måte kom jeg meg på bena og begynte sakte å ploge videre. Sakte. Jeg kunne knytte neven og bevege litt på underarmen, men overarmen hang bare slapt i en litt rar vinkel. Etter kort tid dukket hytta opp langt der nede. Så hendte det som ikke fikk hende. Høyre ski hektet seg fast i noe og jeg fikk rotasjon. Denne gangen forsto jeg hva som skulle hende, og jeg visste, visste, visste at det kom til å gjøre vondt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg rakk å skrike NEI før jeg traff bakken med høyre skulder først, men det var overraskende mange... En ting vet jeg helt sikkert: tiden med å gråte p.g.a. fysisk smerte er så definitivt forbi. Har ikke hatt så vondt siden jeg kræsjet med MC’n i 100 km/h på Island for åtte år siden. Kom meg på bena igjen og denne gangen gikk jeg nedover på samme måte som man går oppover om man ikke går fiskeben. (Altså så sporene ut som: IIIIIIIIIIIIIII ) Etter en evighet kom jeg ned til skoggrensen og NÅ, endelig, turte jeg å ta av sekken. La meg bakover til jeg lå på den og vred av meg venstre rem. Høyre rem måtte jeg dele opp for det var umulig å få gjennom armen. Fikk omsider frem mobilen, men som jeg fryktet var det ingen dekning. Satte igjen sekken og en stav midt i sporet og gikk videre. Var tørst, men klarte ikke å få tak i sne. Først da jeg passerte en enerbusk med servering i knehøyde orket jeg med nød og neppe å få tak i litt. Vet ikke hvor lang tid det tok fra første fall til jeg var fremme ved Grimsdalshytta, men gjetter på 1½ time. Der fikk jeg drikke ,mat og en god stol. De kunne fortelle at Dombås røde kors var på vei for å kontrollere løypemerkingen, og de kom faktisk bare et kvarter etter at jeg var fremme. Røde kors-Bjørn (han var den eneste jeg oppfattet navnet på i løpet av hele dagen) hadde sett sekken min, men trodde jeg satt inne i skogen og var ”privat”, så han kjørte forbi den. Nå kjørte han opp igjen og hentet den før han kom inn på hytta og raskt stilte diagnosen om skulder ut av ledd. Så tok han kontakt med omverdenen og ba Folldal røde kors hente meg så jeg kunne få en mindre krevende transport langs veien i Grimsdalen. Etter 1½ time (?) kom de med tre personer for å hente meg. Jeg hadde visst flaks for de var med i et prøveprosjekt der de hadde med en ambulanse”lege” med tilatelse til å bruke morfin. Tror jeg fikk morfin til sammen tre ganger før vi var fremme ved bilvei. Det trengte jeg for det var ikke spesielt morsomt å riste i en time bakpå en scooterslede. Vel fremme ved veien fik vi vente i huset til et fjerde medlem i Folldal røde kors (med et fint bilde av Ståle Blæsterdalen på veggen) til ambulansen kom og kjørte meg i ytterligere en time til Tynset sykehus. 10 timer etter ulykken, kl. 23, var de ferdige med røntgen og diverse formalia og ga meg narkose. Våknet etter 20-25 minutter med armen i fatle (egentlig en enarmet tvangstrøye) og betydelig mindre smerter. Skjærtorsdag kveld: Overarm på feil plass Langfredag morgen: Overarm på riktig plass Epilog Neste dag fikk jeg mat og stell før et nytt røntgenbilde ga meg klarsignal til å reise hjem. Tvangstrøyen skulle sitte på kontinuerlig i 48 timer og det meste av tiden de neste 2 ukene. (Nå har det gått 12 dager og jeg har begynt og leve uten på dagtid. Skrive dette går bra, men å skjære brød gjør fortsatt vondt.Tør ikke sove uten den om natten fordi jeg er redd jeg skal vri skuldern ut av ledd igjen i søvne.) Tok sekken på venstre skulder og fikk hjelp til å feste hoftebeltet og gikk mot stasjonen. Turen ble nok offisielt avsluttet på Tynset stasjon da jeg forsøkte og hilse på en dame som kom inn i venterommet. Hun så bare rett frem... Hva har jeg lært? Det er viktig å være forsiktig når man går alene! Denne gangen var det skulderen midt i sporet, neste gang kan det være benbrudd kilometervis fra andre mennesker. Jeg kommer nok til å ha med meg en form for nødsamband (SPOT?) neste gang jeg er ute alene. Jeg fikk også bekreftet (under hele turen) at jeg klarer å tenke rasjonelt selv om verden er i mot meg. Både natten ved Snøhetta og turen etter fallet løste jeg på en bra måte. Problemet med å smelte sne var uforutsett og der må jeg komme på en bedre løsning til neste vintertur. TAKK Til slutt vil jeg takke alle som hjalp meg etter ulykken: Vertsfamilien på Grimsdalshytta, Dombås røde kors, Folldal røde kors, Folldal ambulanse, Tynset sykehus.

Heisann . Turen ble gjennomført. Sitter fortsatt og slikker på gnagsårene, men de var verdt det!. De er prisen for dyrekjøpt lærdom. Skulle forebygget med spesialtape på hælene. Men mye av skylden har nok dårlig smurning, tung ryggsekk og klabbeføre. Jeg brukte 6 dager til Lillehammer og hadde et par glimt av sol. Ellers fikk jeg erfare både vind, hurtig skiftene vær, skodde, klabbeføre, tett snø. Møtte mange hyggelige og hjelpsomme folk underveis. En spesiell takk til hyttevaktene på Eldåbu som fikk snudd meg i løypa og gav meg lynkurs i skismurning da jeg var påvei dit jeg kom fra dagen før. (Joda, hadde både kart og gps, men skodde dagen før får ta litt av skylden). Gikk fra Gråhøgdbu til Djupslia dagen etter på bedre føre. Neste gang skal jeg ha med kart med vinterløyper!. Å følge sommerskiltingen kan føre galt avsted! Etter å ha tilbringet en natt under et grantre i fjellduk var det som en drøm å tilbringe en natt på Pellestova i enerom, nydelig mat og luxus. Tog til Otta og til Høvringen med buss. Uansett vær og føre hadde jeg en minnerik og fin tur . Feil og erfaringer: Pulk: Ville nok vært supert. Glemte igjen min mobiltelefon (SE W800i) og en fleecedress på Rondvassbu. Lokket på gpsen skrudde seg opp så det kom fukt inn der minnekortet står. Da forsvant kartdetaljene. Skal se om et nytt minnekort hjelper. Hadde bare blå extra, burde hatt noe for 0+, og kanskje klister for samme temp.

https://www.xxl.no/sea-to-summit-aircell-mat-etherlight-xt-extreme-long-oppblasbart-liggeunderlag-svart/p/1207597_1_style Til vinterbruk, noen som har erfaring med dette?