Vinnerliste

Litt tilfeldig på nett kom jeg over hyttene som er til leie på Revlingsjøen. Sammen med et par karer planla vi og kastet vi oss i veien på kort varsel 23. september (2022). Vi ble advart mot tvilsomt fiskebett på denne tiden av året, men nå er det få som fisker like mye som meg og får så lite, så det skulle ikke hindre meg. Med leie av hytte fikk vi også nøkkel til bommen ved Elgå slik at vi kunne kjøre inn til Svukuriset (DNT-hytta) Hvilken luksus! Det betydde jo at sekken kunne fylles med varer som normalt ikke blir med når en må gå langt. Fra parkeringa er det omtrent 3 km bort til Revlingsjøan og hytta. Ei akkurat passe bu med god vedovn gjorde innlosjering og hyttekosen perfekt! Litt rufsete vær var meldt, og kom. Men igjen, med hytte er ikke noe et problem. Området er jo som kjent nydelig, så en rusletur med fiskestanga bort på det søndre vannet ble det også lørdagen. Fiskebettet var som meldt, fraværende. Vi trålet vannet(det nordre) med båt og kastet fra land rundt hele, resultatløst. Røya er beviselig nok lettere å lure vinterstid her. Søndagen ble lite fisking, så vi ruslet heller en tur opp på Litl-Svuku, ca 1153 moh. På tur ned fikk vi en reinsdyrflokk på 20-30 dyr forbi oss på relativt nært hold. Det var moro! En ganske lettbeint og sosialt fin tur i omgivelser som en vanskelig blir lei av.

Morran etter ble ganske treg når været viste seg fra denne siden. Riktignok var det meldt litt nordavind utover dagen, så jeg valgte å ikke padle nordover men heller krysse før det begynte. Da ble det også tid til fisking midtfjords og rett og slett bare ligge å duppe litt på vannet. Padlet sørover og inn i Balvika der jeg gikk i land på ei sandstrand. Tuslet gjennom skogen og opp på Bjørnåberget. Der var utsikten fortreffelig og kaffen smakte ekstra godt på toppen. I sommer var det rimelig tørt, noe som merktes. Til og med gjennom myrene ble det knapt fuktmerker på skoa... Rart det går så bra som det gjør. Vel nede igjen på vannet hadde vinden tatt tak og det ble en strabasiøs ferd over vannet igjen. Heldigvis var det noen flere på vannet den dagen. Vel tilbake på vestsiden tok jeg meg en tidlig middag på nok en idyllisk sandstrand. Der ble det også tid til litt fisking, dog resultatløst. God og mett padlet jeg videre tilbake inn "tarmen" som går helt inn igjen til Kopparleden. den var også ganske morsom. Så var det bare den kjedelig delen med å pakke alt inn igjen i bilen og vende snuta hjem. Jeg skulle gjerne ha gjort dette til en mye lenger tur enn to dager, men bare det å få det her er en helt fantastisk opplevelse! Dette er tilgjengelig og gir skikkelig valuta for penga (tiden)! Det ligger ei ensom stor furu i terrenget.

Første halvår av 2022 bød på rike opplevelser i snøkledte skoger og forblåste fjell, både alene og i kameratskap. "Memoarer fra turåret 2022".

Snakk med turoperatøren. De har god greie på det. De kan ikke akkurat lande hvor de vil heller så det er greit å formidle ønske til dem. Ellers er det naivt å håpe at f.eks de som går dagesvis til fots på vidda og har funnet ro og gode fiskevann vil dele dem med de som tar snarveier og bidrar til motorisert ferdsel på fredelige deler av vidda....

Vinteren er rett rundt hjørnet, så da har man brukt en liten ettermiddag på å ferdigstille litt DIY stuff som hjelper på teltlivet i kulda. Jeg fikk tak i noen meter bobleplast med alu/reflekterende belegg for en tid tilbake, og har brukt dette til å lage produkter som man får kjøpt til en dyrere penge, men som ut fra det jeg har erfart, fungerer dårligere enn DIY greiene jeg har smekket sammen. STS koppene er fine størrelse på, samt at de holder noe på varmen selv, men litt ekstra isolasjon funger de enda bedre i kulda. (har 2 kopper og lokk til begge): I kulda kan det være utfordrende å la frysetørret mat få hydrere lenge nok siden maten fort blir kaldt. Men med litt isolasjon går det hele litt bedre. Jeg lagde en av disse for ett par år siden som jeg har brukt på så og si hver tur der jeg har spist frysetørket mat, og den har fungert strålende. Kaldeste jeg har testet den i var til -12 grader og da var maten fortsatt så varm at jeg måtte blåse litt på skjeen før det gikk i gapet etter 10 min hydrering. 🙂 Jeg lagde tre til. En av de fikk dobbelt lag med isolasjon. Skal teste til vinteren å se om det gjør mye forskjell. Jeg lagde også isolasjon til en stk 1 liters Nalgene flaske for noen år siden da jeg lagde den første isolasjonen til REAL pakkene. Testet denne ved å koke opp vann og helte direkte på flaske og slang den ut i ca -10’ish grader på kvelden. Sjekket ikke temperaturen, men neste morgen var det fortsatt litt lunk i vannet. Så dermed lagde jeg liksågodt isolasjon til de to halvannenliters nalgene flaskene jeg har. Og inspirert av de to forumtrådene om primusunderlag fikk jeg endelig summa meg til å fullføre det jeg planla forrige høst. Å lage ett skikkelig underlag til brenneren. Jeg liker at ting er lettvint på tur, så jeg har funderte en stund på hvordan brenneren enklest mulig kunne festes til underlaget, og fant til slutt svaret i rote-verktøykassa mi. (Der jeg slenger alt mulig sjit som jeg kjøper fra tilbudskassa for en tier eller en tyvekroning hos Jernia, Clas’ern eller lignende butikker) Små og tynne Neodym Magneter! Jeg limte en magnet på hver av føttene til brenneren med loctite superlim, og så ble en stykk lagt under alutapen som underlaget er kledd i. For å ikke risikere å miste magneten som ble limt på føttene på brenneren, så tapet jeg også der (er en helt utrolig vedheng på den alutapen) Selve platen er tynn pleksiglass. Sitter som støpt, må bruke litt makt for å fjerne brenneren. Kan riste den opp ned og dytte den hit og dit uten at brenneren sklir av. I tillegg hjelper den stive fuelslangen å holde brenneren på plass. Lagde den litt stor slik at jeg får plass til kasserollen i mellom brenner og fuelflasken. Med miste fuelflaska montert. Med største fuelflaska montert. Sist men ikke minst sjekket jeg at jeg fikk plass til dobbelt stangsett i stangkanalene på Hilleberg Unna teltet. Gikk tålig greit å tre inn stengen, men kan hende det blir sprayet en dæsj silikon ved neste montering. Kjøpte karbonstenger av @Memento mori som hjalp på å minske både vekt og volum. Trenger ikke bomberom i skogen vår, sommer og høst, så karbonstengene kommer til å bli brukt fast i barmarkssesongen. Men med dobbelte stangsett kan det nå fint brukes på vinteren uten at man trenger å være alt for nervøs. Ble utrolig stivt med dobbelt sett stenger. Satte 2 åringen på straks 11 kilo på toppen av teltet og så knapt bevegelse i form av belastning på stengene. Neste prosjekt blir å kutte til skjørefjølene jeg snappet opp til 50 kr settet hos Europris i går, i størrelse passe store snøanker. Var på nippet til å kjøpe Helsports snøanker sett som lå i outleten, for en ukes tid siden, men tok ett rask googlesøk for å se om de var dugende. Dette tok meg selvfølgelig videre til Fjellforum, der der brukererfaringer var delt, og tips om skjærefjølene fra Europris som kunne kuttes opp i samme format og størrelse med sannsynligvis bedre holdbarhet enn Helsports alternativ. Fint at det var halv pris når jeg først fikk somlet meg innom butikken for å kjøpe de. 🤗

Et kart over ruta, slik ca.

Tredje dagen padlet jeg siste biten ned Kløfthåen og pakket ned packraften (ikke langt unna graven til Jo-Larsa) og fulgte stien ned til Storbuddhåen. En obligatorisk tur oppom "mobiltoppen" for litt 4G ble det. Greit å sende livstegn hjem etter et døgn uten noe liv på mobilen. Et par skrytesnaps til venner er også obligatorisk der. Valgte å gå rundt vannet i stedet for å sjøsette, og tuslet videre ned langs elva til Grislehåen. Det er en litt strevsom tur, men elva der er så fin. Nede ved Grislehåen måtte jeg prøve fiske stanga igjen, men som vanlig bare for syns skyld. Og for første gangen i mitt liv, møtte jeg fiskeoppsynet! Den joggende og trivelige oppsynsmannen slo av en prat før han skulle videre inn i Kratlland. (Ja, selvfølgelig hadde jeg løst fiskekort) Oppsynsbua der han bor er rett ved, så helt ut av det blå kom han vel ikke. Padlet litt rundt i Grislehåen før jeg tuslet ned til Roasten. Der møtte jeg på tre karer som hadde padlet medvinds inn Roasten og fått en kilosørret. De var veldig fornøyd, forståelig nok. Ikke at det hjalp meg, hehe. Medvinden de hadde, ble motvind for meg. Det ble derfor brukt noen kalorier på å padle over hele Øvre og halve Nedre Roasten før jeg slo leir på østsiden. Med vind rett i mot ble det ikke mye fisking den kvelden, men med et ellers nydelig vær var det ikke vanskelig å nyte kvelden for det. Siste morran padlet jeg til utløpet, pakket sammen packraften og tuslet nedover langs elva på østsiden. Og for en opplevelse! Riktignok en litt tung rute å gå mot for stien, men belønningen var stor. Jeg forstår godt hvorfor mange bare går opp hit og blir. Nede igjen ved Røoset og Femunden var det godt å få av seg sekken. En time senere ble jeg plukket opp igjen av Kjell-Magne sammen med tre andre karer som heller ikke hadde hatt særlig fiskelykke. Jeg så for øvrig på diverse forum at uka etter hadde nok fiske begynt å få igjen apetitten. Så det var ikke _bare_ meg.. Uansett fisk eller ikke, en vanvittig tur! Planlegging av årets tur er i gang for lenge siden. Og, takk til alle dere andre som legger ut rapporter fra lignende turer, enten her, Facebook eller på Youtube. Dere er til stor inspirasjon! Det er fint å bruke deres erfaringer og kartreferanser til egen planlegging! Bilde fra Storbuddhåen Fra Grislehåen. Fra campplass ved Nedre Roasten Roasten i kveldssol Utløpet av Roasten Røa. Nede igjen ved Femunden og Røoset.

Jeg synes de pastarettene til Toro er geniale på tur: https://meny.no/varer/middag/middag-kit/pastarett-kit/pasta-di-parma-7039010552257 En sånn familiepakke er to middager for meg (kanskje ha litt smør i). Kommer i flere varianter, og blir da rundt en fjerdedel av prisen til Real. Tar også mye mindre plass.

Det dukket opp mer sirius/Grønland på DR2 https://www.dr.dk/drtv/serie/arktisk-kommando_93925

Sommeren 2021 fikk jeg meg en firedagers fottur alene i Femundsmarka i starten på juni. Dette fristet til gjentagelse, og med packraft i sekken dro jeg 3. juni (2022) til Engerdaln. Hadde riktignok tenkt meg opp helga før, men det meldte været var lite tiltalende så jeg ventet en uke. Turen var jo planlagt ei stund, slik ca 5-6 måneder i forveien... Planen var å gå opp forbi Røvollen - Midtrøsttjønna - Revsjøen -Reva - Rogen - Røavassdraget - Roasten - Røvollen på fire dager, alene. Kjell Magne på Jonasvollen kjørte meg over til Røoset og derfra ruslet jeg oppover langs Røa til Røvollen. Der ble det en liten rast sammen med et par andre karer som var ute i samme ærend. Videre fra Røvollen fulgte jeg DNT-stien til Midtrøsttjønna og over de. Det å komme opp fra skogen og "ut på" vannet der er en opplevelse! Målet var riktignok å komme frem til Revsjøen den kvelden, så fisking ble det ikke noe av der. Før avreise hadde jeg jo søkt info om ruta, sett på kart og lest forum. Ned Røa er det mye info om, så beregning av tid her var ganske greit. Å gå fra Røvollen gjennom skogen til Revsjøen var det mindre erfaringer med. Dermed ble det litt stress på forflytning første dagene. Det er heller ikke så stort problem da, all den tid en er alene Det går så fort og lenge det går. Og apropos alene. Det å spise lunsj på Midtrøsttjønna alene, bare noen timer etter at en forlot siviliasjonen er herlig. Da er det endelig stille. En merker at en er på tur, lenge før en parkerer bilen... Fra brua over Røa ved Røoset. Bildet i fra da jeg kom ut av skogen og ble møtt av Midtrøsttjønna.

Med så mange hull hadde jeg ikke tatt meg bryet med å lappe det hvis det er slik at disse hullene oppstår pga. konstruksjonsfeil/delaminering. Blir bare å forskyve problemet. Har hullene oppstått pga. punktering fra spisse gjenstander er det en annen sak. To runder med fortynnet baderomssilicon over områdene som er pepret med hull, så skulle den være grei tenker jeg. Evt. punktlime hvert hull med egnet lim (eks. Aquasure).

Hadde sommeren 21 en tur på Isteren med kano og motor og kjørte rundt søndre delen av vannet - som ikke er vernet. Kastet meg derfor i veien i sommer med packraften for å se iltt mer av den vernede delen. 12. august 2022 var været godt og jeg parkerte langs Kopparleden der stien til Elvålsvollen går. Ruslet et par km ut til hyttene der jeg møtte en av grunneierne som slo av en hyggelig prat. Alltid moro å møte noen som vet litt mer om området en skal ut i! Vel nede på brygga så jeg ut over en blikkstille Isteren og iveren til å hoppe uti var stor. Og som alle advarsler om skiftende vær stemmer, tok det akkurat tiden det tar å blåse opp packraften med elektrisk pumpe, før det hadde blåst opp... Padlet i le av land og innover, men i det jeg rundet odden ble planen om å krysse vannet og padle nordover skrotet. Kliss alene og i et iskaldt vann der det ikke er motorbåter blir risikoviljen lav - og padleturen kort. Jeg loffet meg forsiktig nordover og la meg til på vestsiden på ei nydelig sandstrand. Et lite kvistbål og middag smakte likevel og selvfølgelig fortreffelig! Normalt er jeg mest glad i telt, men denne gangen var værmeldinga trygg og jeg skulle bare ha en overnatting. Dermed var hengekøye et fint alternativ. Bilder fra padlinga første kvelden ble det ikke, men morran etter våknet jeg til vindstille og flere-og-tjue-grader. For en plass! Bildene sier sitt.

Takk for god info! Dette er jo ikke umulig i det hele tatt:)

Det har gradvis blitt mer vektfokus på turutstyr de siste årene, som jo er naturlig når man skal bære det. På dette området synes jeg ikke norske produsenter henger med. Jeg tenker at man kan velge to av disse tre: billig, lett og kvalitet. Norsk utstyr har kvalitet, men er både tungt og dyrt, noe som for meg er en dårlig deal. For eksempel koster en Helsport Rago sovepose hele 5900kr og veier 880 gram og har 800-dun. En sammenlignbar Western Mountaineering Megalite får man pruta ned til samme prisen på Piteraq (tror faktisk jeg betalte rundt 4000) eller kjøpt på tur til USA enda billigere, og veier 200 gram mindre pga bedre dunkvalitet og stoffer. En del utenlandske telt og sekker har innovativt design og er såpass lette at man totalt vil spare mye vekt uten å ofre mye komfort. Mange norske produsenter har produksjon i utlandet uansett, som nevnt av flere, og da får jeg bedre samvittighet av å kjøpe av mindre merker som lager utstyret selv. Så jeg tror ikke norsk utstyr kommer til å gjøre det stort internasjonalt med det første, med unntak av spesielle produkter som Brynje (nevnt av en annen over), Åsnes ski og ekspedisjonsutstyr som pulk og veldig robuste telt ala Barents.

Hei hei Når du allerede har outdoor ville jeg godt for den Store skogsøksa, har den selv og er den desidert mest brukte øksa jeg har. Bruker den ofte i kombo med Gränsfors Kubben. Har testet den litte skogsøksa opptil flere ganger, men hvis jeg bare skulle hatt en øks. (noe man jo ikke kan ha ) så kunne den vært ett alternativ. Som flere har skrevet allerede så er det bedre å "produsere" ved med en øks som har lenger skaft og mer vekt.

Høres ut som et normalt bål ved vinterovernatting ja. Jeg ville sagt at det er bedre med ei øks der hodet veier 1 kg enn 0,5 kg, rett og slett fordi du da får mer hjelp av øksa, litt som forskjellen på en stifthammer og snekkerhammer når du skal slå inn 4" spiker. Skal du bruke 2 hender bør også skaftet være lenger enn om du skal bruke 1 hånd. Lenger skaft vil også gi mer kraft i hugget, men langt skaft på enhåndsøks blir fort tungt å bruke. Skal du bruke øksa både enhånds og tohånds må man velge noe midt i mellom. Jo mer variert bruk, jo flere kompromisser blir det. Mye å vurdere altså.

Er det han fra mollisjok fjellstue som skal fly dere? Vil tro han kan levere dere på et bra område dersom dere snakker med han på forhånd, disse lokale turoperatørene på vidda pleier å være rause med info så snart man kjøper tjenester hos dem.

God idè. Forsøk gjerne mer og kom med en forbedret løsning om du finner på noe lurt. Dette er jo nyttig å kunne om uhellet er ute. Jeg har fundert litt på mulgheten for en rustfri skrue/spiker eller stang man kan kjøre tvers gjennom BC-sålen der stangen normalt er plassert, evt, veldig tykk ståltråd man trer gjennom samme sted og surrer over tåen på støvelen. Hvis man får det til, vil man få tilnærmet fullgod funksjon på skoen inntil det ryker igjen.

Morran etter padlet jeg avgårde mot grensa. Vel, retningsmessig gjorde jeg det. Utløpet fra Revsjøen er like ved der jeg campet, men mr.har-pugget-kartet satte litt vel bråkjekt i gang og fant ut hvor lang Revsjøen er, i motvind. Utløpet, som jeg fant igjen etterhvert, er ganske spesielt og pent. Tenkte å nyte det litt mer å kastet uti en krok der jeg satt i gummibåten min. Lite husket jeg at dette var gjeddevann, så selvfølgelig smalt det på en skikkelig rugg med en gang. Og da først slo det meg, hvordan tar du opp en gjedde på _noen_ kilo uten håv i en gummibåt? Prøvde å kjøre gjedda et kvarter eller noe for å få den sliten, men til slutt gikk det som det må når en ikke har fortom. Fokuserte litt mer på padlinga deretter. Området ned Reva er helt magisk. Ikke en lyd, bare rimelig urørt natur. For et sted! Fremme ved Revbua tok jeg meg en lunsj og ruslet litt rundt på området der. Pussig nok blåste det ganske friskt hele morran på norsk side, mens på svensk da jeg sjøsatte der, var det blikk stille. Ute på Rogen var det helt stille! Litt fisking ble der her, men resultatløst. Tuslet ned ved bekken til Rogshåen og padlet ned til neste bæring mot Litjbuddhåen. Akkurat der skulle jeg nok ha brukt litt mer tid, for makan til fiskeplass! Igjen ingen fisk på meg, men likevel. Jeg feiget ut å padle første delen ned mot Storrundhåen, men hoppet utpå slik at jeg kunne skli siste delen utpå vannet. De som har vært der vet Nydelig! Storrundhåen er vel ikke det mest givende, mens pytten mellom der og Storfisktjønna er ganske artig. Her møtte jeg også på flere turfølger i alle retninger. Jeg så knapt tegn til liv før, eller etter. Ned på Kløfthåen la jeg meg til vis-a-vis kløfthåbua. En liten odde hvor det tilsynelatende var fint å fiske utover kvelden. Fisken derimot, hadde andre planer. Bildet: Fornøyd i gang på Revsjøen. Utløpet nylig passert på venstre side. Fra Revavassdraget. Revbua Utover Rogen. På odden ved Rogen (Sverige) Litt artig skue å se folk med packraft på ryggen gå igjennom skogen. Fra nedenfor Storrundhåen. Fra Kløfthåen. Teltet synes på odden.

Videre fra Midtrøsttjønna fulgte jeg stien noen hundre meter oppover før jeg tok av inn i skogen. Ikke hver dag jeg navigerer på kart og kompass uten å se særlig av horisonten. Jeg visste det var ca 2 km i luftlinje og at det var et par myrer jeg tenkte å unngå. Med 30 kg på ryggen og alene i skogen er risikoviljen lav. Det ble sikre traseer og sikkert en del sikksakk, for det tok sin tid før jeg kom over kulen og så Revsjøen. Desto bedre var synet! Dette hadde jeg drømt om ei stund. Nede ved vannet pakket jeg ut packraften og var på vannet i løpet av minutter. Dette var det eneste stedet jeg traff plagsom mygg, på hele turen. Padleturen var rimelig kort bort til sandstranda ( der alle andre på tur ligger også hehe) Alene var jeg og omgivelsene som jeg hadde drømt om. Teltet satt opp og bålet tent, så var det bare å nyte kvelden. For øvrig tok det meg 7 timer fra Røvollen og til stranda. Det er vel et tegn på alderen... det ble enda mer bilder av mose og furu denne turen. Denne mosen er vel fredet(?), og ganske fin! Her bikket jeg akkurat over kulen og så Revsjøen. Fra leirplassen ved Revsjøen Litt pjuskevær var det første kvelden, men 3. juni her innbyr ikke til lange badestunder uansett...

Fant det ved 15:30 ut i episode 22. Men det er i forhold til sålebrekk i skotuppen på 75mm skisko, så ikke relatert til bøyleproblemet på BC i denne tråden. Det kommer etter prat om bruk av fallskjermline til reparasjon i forkant. Ousland "reparerte" (forsterket) skotuppen hjemme i forkant av turen, med fallskjermline, siden det var lettere enn ute i felt når problemet oppstår. I Ekspedisjonshåndboka skriver han at han foretrekker 75mm binding i forhold til BC på turer over polhavet på grunn av mye overvann og dermed problemer med ising i BC-bindinger.

Jeg er enig at én person vil slite med å endre en bransje, men hver forbruker kan ta sine valg og utgjør en brikke av totalen. Tar mange nok bedre valg, så kan man bidra til å dreie utviklingen til noe bedre. Støtter du de små produsentene, så legger det også et stort press på de store bedriftene. Hadde det ikke vært noen utfordrere, så hadde de store heller ikke hatt noe intensiv til å endre seg. «Det har ikke noe å si hva jeg gjør» er det på tide å legge fra seg.

Her er en film fra årets tur til Femundsmarka Nytes best i 4K oppløsning på full skjerm om mulig eller nødvendig.

Nå når solen har «snudd» begynner tankene å vandre mot lysere tider, lange sommernetter og flotte teltturer i nye terreng. Da passer det godt både å starte planleggingen av nye turer og se tilbake til turene som har vært. Sommeren i år, om den kan kalles sommer, stod to uker drømmetur på planen. Jeg skulle ved hjelp av apostlenes hester vandre på kryss og tvers av Dovre OG Trollheimen, helt hjem til min egen ringe bolig. Vel, nå ble det bare én uke, og bare Dovre, mer om det siden. Etter å ha prøvd begge deler har jeg fått en forkjærlighet for A til B-turer (kontra rundreiser). Da er man garantert nytt terreng hver dag. Det er god motivasjon for trøtte bein! Ruten Områdene for sommerens «langtur» var valgt av ulike grunner. Dovrefjell er ukjent terreng for meg, det har egentlig bare vært et område man passerer på tur sørover. Det store trekkplasteret er moskus. Jeg har siden jeg var barn vært fascinert av disse urdyrene, og hadde store forhåpninger om å få sett dem på (ikke for) nært hold. Ellers har området plenty med fiskevann og ikke altfor mange turrapporter (noe som indikerer lite folk). De fleste som vandrer her, går nok etter toppene. Jeg går rundt toppene. Alltid. Speiding etter moskus, med blikket rettet mot Kjelsungdalen. Målet var å bruke turiststiene i minst mulig grad. Dette gir to store fordeler: man unngår folk og man får orientert. Begge deler er positive parametere. Starten gikk fra Nysætre like nord for Fokkstugu. Herfra gikk jeg Kjelsundskardet videre gjennom Kjelsungdalen, vestover til Tverråbotn før kursen gikk nordover mot Leirsjøtelet og Åmotsvatnet. Derfra ble det mye turiststi til Flatbekktjønna og Snøfjellstjønna før turen ble avsluttet i Dindalen etter åtte fine dager på tur. Grøna bød på utfordringer. Til slutt måtte jeg krype til korset og vade over. En frisk opplevelse. Åmotsdalshytta. Vannet kan krysses der det nesten deles i to, i sær om man er smart nok til å bruke høye støvler. Dyrelivet Som sagt var et av de store ønskene med turen å få sett moskus. Om jeg fikk et glimt av villreinen var det naturligvis et pluss. Fjellrev var minst sannsynlig, men hadde helt klart ikke sagt nei takk. Allerede fra bilturen til start satt jeg med blikket festet vestover, på speiding etter svarte «klumper» i terrenget. Første camp ble ved Vindbustjønne (for øvrig mistenker jeg at den er uten fisk), og jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle ta Kjelsungdalen eller Mjogsjødalen, jeg endte opp med førstnevnte og sjelden har jeg vært så fornøyd med veivalget. På dag to vadet jeg Grøna, en frisk opplevelse, og steg inn i Kjelsungdalen. En på alle måter vakker dal. Grønne sletter, fine fiskevann og stupbratte fjell. Vinden og regnet pisket i ansiktet der jeg svettet meg oppover bakkene med 30 kilo på ryggen. Jeg var i zombie-modus, men lot blikket vandre fra tid til annen. Plutselig blir jeg var en mørk skygge i lien ovenfor meg. Man skulle jo tro jeg ble euforisk over å endelig få sett dette dyret på nært hold, men hjernen jobber på høygir sånn omtrent slik: «Å dæven døtte, der står moskus-far. Max 50 meter fra meg». Blikket går febrilsk for å se etter to ting: -hvor er familien? -og hvor kan jeg søke dekning? Moskusokse på tur. Bilde tatt etter at jeg har trukket meg et godt stykke unna. Det var naturligvis ikke så mye som en steinblokk i kilometers omkrets, så her var det bare å legge om kursen uten noen videre dikkedarer. Først når jeg får en avstand på minst 150 meter tør jeg stoppe opp og se hvordan det ligger an. Moskusoksen har naturligvis hatt full kontroll på meg lenge. Nå rister han på hamsen og vandrer bort fra meg. Omsider roer pulsen seg og jeg kan knipse et (ikke veldig bra) bilde. Snakk om naturopplevelse, og selveste jackpoten allerede på dag 2! Du må zoome hardt for å se dyrene, men dette var langt mer behagelig avstand! Et par kilometer lenger oppe i dalen får jeg se en hel familie, inkludert et par kalver, som pludrer rundt på en slette 2-300 meter nedenfor meg. Mye mer behagelig avstand, og jeg setter meg godt til rette på en stein og bare nyter synet – lenge. Som om ikke moskus-bonanzaen var nok vekker jeg en flokk på 15-20 reinsdyr som krysser dalen et stykke foran meg. Det er en lykkelig mann som stabber seg videre oppover dalen og topper den herlige naturopplevelsen med to ganger 4 hekto steikfisk i siste vann før vannskillet. Dag 2 på denne turen er den mest klokkeklare terningkast 6 jeg noensinne har hatt på en fjelltur. En fjellfant forsøker å fordøye dagens inntrykk ved Kjelsungvatnet 1329. I ettertid viser regnskapet at jeg de første 6 dagene så flere moskuser enn mennesker. Det sier jeg meg fornøyd med! Været Været var begredelig, men det glimtet da til innimellom. Våren ’22 var særdeles snørik i dette området, og selv om jeg dro ut i midten av juli fulgte jeg spent med på snø- og is-smelting de siste par ukene. Det gikk akkurat, og det ble lite snøgåing. Dog var sommerværet av det begredelige slaget. Sur nordvest, ensifret antall grader og hyppige regnbyger. Om nettene var temperaturen ned på 1-2 grader. Dette innebar MYE teltliv, og det aller meste av matlaging ble gjort i fortelt. Jeg er glad i teltet mitt, og hadde med meg en knakende god bok, men jeg kjente på savnet av camplivet, hvor man kan koke seg litt kaffe, fiske litt, slappe av i solskinn… Det var først på dag 7 jeg tok frem solkremen og kunne lette noe særlig på antrekket. Da ble også mat tilberedt utendørs, fiske ble tatt, jeg forspiste meg på nystekt ørret og rullet rundt i lyngen – altså slike dager som man drømmer om på forhånd! Fikk også sjekket værmeldingen mellom solkremsmøringen, og når den meldte minst like dårlig vær neste uke var saken klar – jeg stanser på Oppdal! Det ble MYE teltliv. Da kommer man langt med kaffe og en god bok (og kartlesing naturligvis, mye kartlesing). Solen viser seg frem, og om man klarte å kle ut den sure vinden var det faktisk ganske digg. Fisket Det er ikke til å komme fra at jeg var spent på fisket. En ting er at jeg er en notorisk dårlig fisker, isen var nylig gått, det var bikkjekaldt i både luft og vann, og jeg hadde funnet lite informasjon om fisket på forhånd. Resultatet ble helt greit. Største fisk var ikke mer enn 600g, men jeg tok fisk til maten de fleste dagene. Hadde jeg ikke hatt et (tidvis irriterende) prinsipp om å ikke fiske mer enn jeg spiser kunne jeg nok tatt betydelige mengder. En liten kuriositet – jeg satte ny høyderekord med tre sprelske steikefisk på 1397 moh. I notatboken litt om Flatbekktjønna (1397 moh.): «Spesielt siste biten til Flatbekktjønna var et helvete. Tror dette er styggeste plassen jeg har vært. Et rabol av stein, blokker og søkk». Litt gratis turistreklame der altså. Flattbekktj. var kanskje en stygg plass, men jeg satte ny personlig høyderekord for fisk. Snadder! Kunsten er å ha en liten stekepanne. Seks hekto middag. Namnam! Oppsummert Turens øyeblikk: første moskusmøte (så klart). Turens leir: nedre Grytholtjønn – feit fisk og et panorama uten like med Storskrymten, Salhøa, Drugshøi, Larseggen og Snøhetta! Turen bål: enkel seier siste kveld, da det var turens eneste av sitt slag. Man "tager hvad man haver" når det skal fyres bål på 1140 moh. Dovre leverte storslått natur, og er definitivt en tur jeg kommer til å huske. Ikke minst på grunn av moskusen. En rekke lekre leirplasser som ville vært himmelen i finvær. Lite folk. Fisken bet bra. Og jeg ble kjent i et, for meg, nytt området. En fin tur! Som snytt ut av en reklame for Kvikk Lunsj. Siste leir var også av det akseptable slaget. Tverråbotn hvor jeg planla mye fisking. Vel, jeg fisket mye, men fangsten var skral.

Mørketiden er tidsperioden om vinteren her nord, der solen i løpet av døgnet aldri kommer over horisonten. Det er en rolig tid. Der naturens prosesser og dyreliv tar en pust i bakken. "Ikledd mørketidens kappe" nå ute på veidemannsblod.no

Noen få bilder fra en liten tur ved masta på Kappfjellet. (Kappfjellet ligger egentlig mye lenger nord og her lokalt blir det bare kalt senderen eller Linken, men det egentlige navnet er kanskje Åarjeltjahke?). Det er vei opp hit som kjøres på eget ansvar. Det er 2 bommer på veien. Nytt av året er at det er en bom nederst som blir stengt når veien ikke er farbar. Den sto åpen når jeg kom men stengt (men ikke låst) når jeg dro. Litt opp i lia - ved ca 600 moh er det en bom der all ferdsel med bil er forbudt, unntatt for "Televerkets biler". Veien oppover er veldig fin, og mange kjører nok forbi denne bommen også. For tiden er det ikke mulig å låse denne bommen siden den er ødelagt.. Lørdag 05.11.2022 Jeg hadde egentlig tenkt meg på Majanasen eller Sladderfjellet, som ligger på motsatt side av dalføret, men det var meldt ufyselig vær med kuling og snø i høyden der, så derfor falt valget på en liten tur på 10-12 km rundt masta her i høyden. Bilen er parkert og jeg har kommet et stykke opp. Ser rett i mot Simskardet og Børgefjellet til høyre. Det er drivende regn og litt vind, men helt ok å gå i fjellet. Det er mange flotte fiskevann oppå her og et fantastisk turområde borte fra trafikken i Børgefjell. Lett tilgjengelig - spesielt med små barn er det helt unikt. En 30-40 tamrein ligger nede ved vatnet her. Ser at en av de får øye på meg og de andre blir alarmert og de forlater sin rolige tilværelse ved vannet her. Livet som rein har vel sine utfordringer også.. Fjellterreng av det beste slaget - spennende område.. 500 høydemeter nedenfor går E-6 - nybygd og flott, men jeg må si at originalen er flottere! Planen er å gå ned i Båtskardet og rundt til bilen (navnet kommer fra at man livnærte seg med å bygge båter i dalen, og fraktet de ut med hest i gjennom disse skardene når de ble solgt på våren). Jeg trekker i stedet oppover og nærmer meg mer og mer selve masta. Masta er inntyllet i tåke og skyen ligger som et svart teppe rett over hodet mitt på denne turen. Det ligger et flott lys over Simskardet og området jeg trasket i for et par dager siden Så plutselig kommer jeg inn på veien som jeg har parkert på 300 høydemetre nedenfor. Det er helt naturstridig at det ligger en vei her, men samtidig har den en stor samfunnsmessig betydning mhp kommunikasjon og sendere. Kan ikke annet enn å tenke på at når ungene var små trillet vi barnevogn helt opp på toppen så litt bra er det jo. En fin tur i dag og.. Noe å tenke på når man blæs forbi på E-6 rett nedenfor? En fin tur -