Vinnerliste

Jeg regner med de fleste fikk med seg serien fra NRK med Ulvang, Kronprinsen og co - https://tv.nrk.no/serie/paa-tykk-is Ble tipset om en annen serie på dansk fjernsyn om den militære gruppen Sirius - imponerende militærtjeneste. https://www.dr.dk/drtv/serie/sirius_347464

Ikke helt sammenlignbart forøvrig, men ser man på bla produksjon av mikrochiper, så satses dette tungt på i Europa. Fordi man ikke ønsker å være avhengig av Kina - både mtp stabilitet, men også kompetanse. Så mange andre bransjer som også føler og ser disse utfordringene. Kina har mye moderne maskiner, men også mye moderne slavedrift - satt på spissen. For meg er arbeidsvilkår og bærekraftig produksjonen veldig viktige faktorer. De aller fleste i dette landet har penger nok til å betale for at de som sitter og lager utstyret ditt, skal ha en anstendig lønn og akseptable arbeidsvilkår. I mine øyne er ikke det å opprette et AS og selge Kina rebrand produkter, kvalitet på noe sett og vis. Så «norsk» produksjon er veldig relativt.

Båltur til Bukollen i Romeriksåsene. Sol fra en så og si skyfri himmel, en flott solnedgang, en rev som roper i skogen og nesten fullmåne på vei hjem gav en uforglemmelig flott vintertur i dag, kanskje den fineste til nå i vinter, og definitivt den fineste i år (men det skulle ikke så mye til da siden det er bare 3. januar). Så vakkert og stemningsfullt at det føltes helt feil å pakke sekken og dra hjem igjen. Kaffelars henger over bålet Det ble stekte egg, stekt falukorv og stekt brød Så er det over til bålkos i solnedgangen Feiende flotte farger på horisonten der borte Og med nesten fullmåne ble det månelyst i skogen. Da blir hjemturen stort sett uten ekstra lys. Mars viser seg fram rett til venstre for månen. Jupiter og Saturn er også synlige, men er utenfor bildet. Nittedal med Varingskollen skianlegg '

Det er jo vesentlig forskjell på -10 og -29 i t-comf. Selv ville jeg aldri hatt en vinterpose med t-comf på -10. er det kaldt og klart vær, så dropper temperaturen fort. Her er det selvsagt mange preferanser og komfortgrenser på margin osv. har selv hatt helsport Rago xtrem og Svalbard. Rago extrem er en mye bedre pose enn warmpiece. Svalbard vil jeg påstå er en helt annen liga 😅 Og hekta på tur sin påstand om at «Bedre dunpose for pengene får du ikke», er i mine øyne ren humbug. Har kjøpt Marmot dunposer til kona og guttungen til langt lavere pris og mye bedre spesifikasjoner.

Stivt drag er ganske velte-sikkert ja, det er også min erfaring - bortsett fra i dyp og relativt løs snø, og spesielt om det er litt side-helling i terrenget. Angående torpedering i leggen så jeg at de fleste på Hardangervidda i fjor med taudrag kjørte lett ned bakker ved å bare holde ved siden av seg (holder i tauet), noe som så ut til å fungere ganske bra om man først har skievnene. Men jeg får nok bare prøve meg frem og se hva jeg liker best 😁

3 m/s er ikke særlig til vind - Og det er vesentlig å vite om vinden treffer ventilasjonslukene på teltet eller om det kun traff sidelengs på teltet. Sistnevnte ville utgjort veldig lite for luftsirkulasjon inne i teltet. Rundhø ser ikke ut til å ha allverdens med ventilasjonsmuligheter heller. De fleste med tunneltelt setter teltet opp med en av endene opp mot vinden - Der er også hoved-ventilasjonslukene. Med gjennomstrømmingen av luft en får i moderne telt når de er satt opp slik tipper jeg resultatet ville vært ganske så annerledes. Men selvføligelig, er det lite vind - åpne dørene også!

Så den nylig! Fin TV. Wiglo-teltet så ut til å holde godt i uværet også... Det kan ha dukket opp på ønskelisten min... 😬 Ristet dog på hodet en del over den utrolige mengden mat og ting de hadde med. Klart med kite, så kan man tydeligvis dra 4 fulllastede pulker uten problem- men en så fort hvor stort problem det ble også 😁

Jeg har med taudrag i pulken som reserve i tilfelle det stive draget skulle ryke. Jeg har bare to små stålkarabinere og 5 mm tau. Tar like stor plass som en bakepotet i pulken, og fungerer fint. Jeg knyter det rett i sekken og i dagfestene, ikke behov for noe mer fancy. (Tau=rødt, Karabinkroker=blå, Strikktau/rykkdemping=grønn, Pulk og dragfestene=sort). For mer permanent bruk med taudrag ville jeg kanskje brukt ett rør eller kosteskaft og festet i dragfestet som jeg knyter fast til.

Acapulka fester? Her er et par andre typer Taudrag FP Fjellforum (evt skaffe til veie et brukt/ødelagt drag fra FP, bruke bøylen fra draget og kappe den slik at du står igjen med radiene på sidene) evt fin noen som kan bøye et alu/rustfritt rør som passer i dragfestene) et rett rør vil sliten for mye på tauet. Eller et rett rør med stopper i hver ende slik at det ikke kan skli ut av dragfestene. Og med en form for øyebolter i hver ende.

hvis valget står mellom en pose med -18 og -29C i t-comf er sistnevnte ett myyye bedre valg i mine øyne. Etter 1-2 netter er det noe fukt i posen, den taper noe grader. Etter noen års bruk taper den enda flere grader. Når den er skitten taper den også flere grader. Den -18 posen vil fort bli for kald i mage tilfeller, og vil kreve hyppigere vask for å holde deg varm. (Skitten pose isolerer dårligere).

Avsluttet fjoråret med en del turer på ski og til fots, og minusgrader og finvær på starten av dette nye året gjør det ganske så likt. I går gikk vi Torghatten rundt og fyrte opp i stua, med brettspill og kakao i godværet. Forundret over hvor lavt solen står på denne tiden av året - fort å glemme at man må på "håjen" for å se solen nå. I går kveld gikk jeg på toppen av et lokalt fjell i dypsnøen - 5 km totalt i mørket i gløden fra en hodelykt. Veldig isete under snøen. Tok samme turen igjen i dag - gamasjer og piggsko er en fordel. Har troen på å få et gløtt av dagslys på denne tiden

Evnt så er denne typen fra Nitecore også på (vei til) markedet. Liker veldig den vanlige, gen2 powerbanken.

Det var vel akkurat dette jeg ikke skjønte helt, hvordan man skal bygge opp egenkompetansen. Når man outsourcer produksjon outsourcer man også mye kunnskap og kompetanse (de som satt med kompetansen mistet jobbene sine og ble borte, veldig kjent i mange bransjer) og man får heller ikke opparbeidet ny kunnskap og kompetanse. Det blir i hvert fall veldig mye vanskeligere. Det er nå min påstand i hvert fall. Design og design er to forskjellige ting. For meg ser det mest ut til at man bare driver med motedrevet småendringer på eksisterende produkter (nye farger og former uten egentlig funksjonelle endringer/forbedringer). De som sitter med materialkompetanse og produksjonskompetanse sitter ikke i Norge. Dette er faktisk litt av vestens dillemma. Skulle eksport fra Kina stoppe opp av en eller annen grunn er det fint lite vi får tak i her i landet (og resten av vesten inklusive USA). Vi fikk litt føling med det under nedstengningen på grunn av koronaen.

Ble en 4 timers skogstur til fots i Finnemarka idag. Turen begynte ved Åssiden bydel i Drammen, hvor turen gikk til Landfalltjern (320-31 moh), derfra gikk turen videre til Tverken sportskapell over Klemmehøgda. Her nøt jeg litt kjærkommen avveksling fra tråkking langs skisporet da labbeløype-laget hadde laget autostrada-sti på strekningen. Fantastisk innsats som bare må berømmes! Fra Tverken gikk jeg igjen langs skiløypene over Skimten/ Skimtrunden (554 moh). Herfra begynte hjemturen som gikk over omtrent samme løype. Her ligger et kart over turen jeg gikk. Endte på omlag 18 km totalt. Klemmehøgda kledd i vinterlig prakt 🌲 Skimtvarden, turens høyeste punkt (554moh) Har vært her mange ganger tidligere, men aldri i januar da jeg labber og ikke går på ski. Fin og tørr snø i harde løyper og passe kaldt. Fortreffelig utsikt over Drammensfjorden fra området mellom Skimtvarden og Skimtvann. Måtte stoppe og nyte utsikten. Når det gjelder turer i -9 grader så skaper det et kontinuerlig behov for å røre på seg for ikke å fryse. Hadde store planer for koking av drikke og attåt, men bekledningen vanskeliggjorde pauser av betydning. Er også langt mellom trivelige steder å slå seg ned når det er snø overalt. Ble derfor en slanketur heller enn koseturen jeg hadde tenkt. Valgte liten sekk så hadde begrenset plass til ekstra tøy. Ble en hestehandel mellom godt vandretøy og god gåtemperatur og fare for svetting. Traff godt her synes jeg, men prisen var kontinuerlig bevegelse. Turen var fin og frister til gjentakelse ved senere anledning.

Det har nok skjedd litt på disse årene. Kanskje ikke så mye med kvaliteten, men markedsføring, nedslagsfelt og forbrukervaner har forandret landskapet noe. Norrøna har satset ganske tungt i USA de siste årene, og det merkes. Selv om det fortsatt er ett noe eksotisk merke der borte, så dukker det stadig oftere opp i tester og utstyrsdiskusjoner. Brynje har også klart å etablere ett godt rykte og en trofast tilhengerskare der borte, til tross for at det er ca. like vanskelig å uttale som Norrøna. Det er som jeg ser det, ingenting som tyder på at de norske merkene ikke holder mål. Ofte koker det ned til at norske (og nordiske) merker har en litt annen design-filosofi, og det er personlige preferanser som avgjør i større grad enn objektiv kvalitet. Dette ser mann kanskje spesielt på telt, der selv vektfokuserte amerikanere (med litt innsikt i telt-design) gjerne velger ett nordisk telt når de skal ha ett vintertelt for litt tøffere forhold. Samtidig som norske merker (tilsynelatende) har klart å få til en viss vekst i utlandet eksponeres vi her hjemme enda mer for utenlandske merker, både store merkevarer og ikke minst de små entusiast-/garasjemerkene som gjerne leder an trender og utvikling. Og alle disse har blitt mer tilgjengelige etter hvert som både netthandel og netthandlere har modnet, og internasjonal handel er normalisert. Ironisk nok, siden TS trekker frem bl.a. Norrøna da denne tråden ble startet rundt 2004 , er omtrent da det begynte å gå nedover for Norrøna etter min oppfatning. Kanskje ikke økonomisk, sannsynligvis heller motsatt, men omtrent på denne tida startet overgangen fra trauste, funksjonelle plagg til mer "mote" orienterte design i skrikende farger og asymmetriske mønster. Jeg husker dette fordi jeg nok har ett snev av det @Skaubjønn på truger kategoriserer som gruppe 3. Jeg er nok litt nasjonalromantisk, men mest av alt lider jeg nok av en annen type helte-syndrom med mye kortere tidslinje. Gjennom en oppvekst med mye jakt, friluftsliv og alpinkjøring ble jeg eksponert for mye Norrøna, ikke minst blant forbilder og rollemodeller jeg hadde den gangen. Jeg var fortsatt en relativt ung mann rundt 2004, men det var omtrent på denne tiden jeg hadde jobbet lenge nok (noen få år) til at jeg hadde ett snev av "disposable income", som man nesten må ha for å kjøpe Norrøna, men det Norrøna som jeg hadde identifisert med med i oppveksten var i endring, så det ble aldri ett go-to merke for meg. Noen plagg og noe utstyr har det selvsagt blitt, men da mer som en tilfeldighet enn "nasjonal-/helte-romantikk" Veldig lite, men jeg trur ikke dette er en viktig parameter for diskusjonen. Det som i hovedsak, om noe, skiller norske og nordiske merker fra andre er designfilosofi og utviklernes egne erfaringer fra lokale forhold. Verden blir stadig mindre, de ulike merkene henter inspirasjon fra hverandre, bruker de samme materialene og i mange tilfeller sys det sammen i samme fabrikk. Ikke overraskende blir forskjellene mindre og mindre, men noen ganger har du noen særnorske behov, for særnorske forhold, som bare en norsk/nordisk utstyrsprodusent har tenkt på. Og da handler du norsk, selv om det er laget i Kina. Så er det også sånn at outsourcing av produksjon ikke nødvendigvis er det samme som outsourcing av kvalitet. Kina er ett godt eksempel på ett produksjonsland hvor du som designer har utrolig stor påvirkning på sluttproduktets kvalitet. Legger du ned mye tid og resurser i å velge riktig produsent, følge opp denne produsenten med riktige og forståelige instruksjoner for produksjon og QC, opplæring og tilpasning av produkt og materialer slik at det harmonerer med kompetanse og produksjonslinjens ytelse, så vil du ofte få ett like bra eller bedre produkt fra Kina enn du kan få til i Norge.

Best tørk i teltet får jeg utvilsomt i Exped Orion teltet mitt. Der samler varmen seg godt oppunder taket og jeg har 3 tørkesnorer i taket slik at ting kan legges nærmest flatt i taket unna veien, da tørker ting fort hvis det ikke er for tykke plagg. Brenneren står på svak effekt i innerteltet og det ble kanskje 5-10C ved gulvet mens termomereret ved taket viste 30C, nå i romjulen. I tunnellteltet mitt hvor jeg har èn tørkesnor tar det mye lengre tid, trolig siden ting henger som på en klessnor og ikke får utnyttet varmen som samles i topp. Mulig jeg kan legge til flere tørkesnorer her også. Bruker du brenneren i innerteltet med en liten lufting nede og liten lufting oppe holder det å kjøre på laveste effekt hvis ikke teltet er veldig stort. Med mye lufting og stort telt, eller bruk i yttertelt, må effekten opp og forbruket går drastisk opp. Å ha klestørken høyt mot taket slik at du kan ha brenneren rett under hjelper også på at man kan ha mindre effekt på brenner.

Nydelig, helt nydelig. Fikk akutt lengsel mot sommer og fottursesong.

Ikke glem at mange av oss er sinnsyke gærninger som faktisk liker å spikke og trives med å drive med den "kunsten" det kan være å lage/prøve å lage en flott featherstick. 😉

Eg har vore ein del på litt krevjande turar saman med gnagsårfolk. Med det meinar eg turar med mykje høgdemeter/lengdemeter i kombo med tung pulk/tung sekk, som gir stor belastning på hæl. No er det litt ulikt kva som fungerer for ulike folk, men vi plar gjerne forebygge med gnagsårplater og trykkavlastning om me veit det er mykje høgdemeter ein dag eller to. I kombinasjon med dampsperre i form av plast (ikkje dampsperresokk) mellom ein tynn sokk og ein tjukkare, er det fleire som har opplevd å endeleg få bukt med problema. Du får eit "sklilag" som tek av for huda på eit vis. Seier ikkje at dette vil funke for alle, men det har funka for overraskande mange. Har ein dog berre "heilt steike feil sko" er det kanskje beste enden å ta til i. Men har ein vore gjennom heile rekka av modellar, kan det vere eit triks å teste ut. Dampsperre er altså effektivt for meir enn å halde yttersokken tørr

Du er inne på noe her. Samme erfaring med at friksjon skaper gnagsår. Har aldri hatt støvler/sko som ikke på et aller annet tidspunkt har gitt meg gangsår. Selv støvler/sko som sitter som støpt på foten. Disse g.sårene er ofte også situasjonsbetinget som feks. tungpulk, bratt oppover/nedover, ulendt terreng som myr osv. En annen ting som også om man har våt sko/sokker osv. Da fuktig fot fort kan skape ekstra friksjon kontra tørr fot. Fikk noe syke gangsår i forsvaret ved opptak og var midtveis og det var forsatt helvetes langt å gå før opptaket var slutt. Var inne på tanken på kaste inn håndkle, men fikk tilfeldigsvis høre fra en instruktør at det beste tipset mot syke gangsår var å ta et sikkelig fotbad, få tak i fotfil og få vekk gammel hard hud. Beste tipset jeg har fått og dette funka som gull. Slapp å teipe og bruke g.sår plaster resten av opptaket. Så jeg pleier å gjevnlige å ta fotbad og gå over med fil med jevne mellomrom og spesielt hvis jeg skal på langtur. https://www.apotek1.no/fotpleie/fotpleie Men det er greit å skille mellom vanlig gnagsår kontra gnagsår som du får fordi sko/støvler har feil passform.

Jeg kan gå milevis med mine Alfa advance 2.0 uten å få gnagsår. Vet noen snakker om Alfafot, største gnagsårfabrikken jeg har hatt på beina er Crispi Svalbard. Men jeg bruker og har brukt forskjellige jaktstøvler fra crispi å aldri fått gnagsår. Men må jeg trekke tung pulk eller pulk i lange motbakker kan jeg fortsatt få gnagsår. Jeg har prøvd litt forskjellig løsninger med gnagsårsokk og tenso/sportsteip å det har fungert greit men ikke optimalt. Det som funker best for min del er rett og slett dampsperrepose fra litt kraftigere brødposer eller poser fra vinmonopolet. Oppsettet blir tynn liner, brødpose/vinmonopolpose, tykk sokk. Det blir klamt i posen, men tynnsokken er lett å tørke samt en holder skisko tørre. Jeg vet noen bruker 3M Reston som er en selvklebende skumpute, den finnes i forskjellig tykkelse. Men er relativt dyre greier.

Den våte ulltrøya som ligg som ei glye mot korsryggen er nett like forbanna ubehageleg som ei hvilken som helst anna våt trøye, og det vert like kaldt så lenge ein har vått tøy mot kroppen, som skal fordampe for å bli tørr. Netting innerst og ull mid, evt syntet mid om ein skal sveitte mykje. Syntet mid trekker fukta vekk frå innerste lag og tørkar raskare enn ull om ein har ei lita lufteglipe under armane. Som å banna i kyrkja å seie dette som borgar i ein ullelskande nasjon, og med Devolden som "næraste nabo", men slik er det no eingong eg opplever det. Ein god gammal fleecevest har av dette blitt ein god venn på dei verkeleg kalde dagane med mykje svetting, til dømes framfor pulken. Då kjem han på utanpå nettingen, eller utanpå netting og ulltrøye. Stinkar etter 14 dg, men så er det jo ikkje noko overordna mål at alle plagg skal lukte rosebed når ein ramlar ned frå fjellet heller vel. Prøvar dog unngå å ha den på i teltet om me er fleire på tur i lag, sjølv om lukta truleg ikkje hadde spelt noko rolle når alle dreg av dampsperresokkar på tiande dagen.. 🙉

Litt avsporing, men jeg fant nylig ut at de nye tynnere cola-flaskene IKKE egner seg som varmeflaske med kokende vann 😅 Hele flasken skrumpet inn umiddelbart i kontakt med vannet. De gamle litt mer robuste flaskene fikset dette uten problem.

Sovepose i sovepose, Jerven duk / Fjellduken som pledd over alle som sover i teltet (med barna i midten). På påsketur i Rørostraktene når barna var 5 og 6 år har jeg f.eks, benyttet heldekkende skumunderlag i inntertelt, under liggeunderlag. og Helsport Extreme fjellduk som dyne over alle fire soveposene. Barna i midten i sine (da) Alta jr poser og påkledd med ull og flece (greit å være litt påkledd når de måtte ut på do på natta) og en voksen på hver ytterkant. Funka bra for oss. Nå bruker jeg stort sett pose i pose løsning når barna er med på vintertur, og evtentuelt Fjellduken som underlag i innerteltet. Tabell for vurdering av "pose-i-pose" system, lånt fra annen tråd her på forumet:

Advarsel: dette er en lang tekst, og en kortere versjon av turrapporten har vært trykket i Jakt og Fiske #10 2018. Rapporten beskriver turen jeg gikk i sommer fra Slettnes fyr ved Gamvik til Lakselv. Denne turen var min første lengre tur med lett sekk (nesten komplett pakkeliste her: Finnmark 2018), turen var også en liten test før vinterens ~1000km lange tur langs Te Araroa stien på Sørøya på New Zealand. Avgårde (søndag og mandag) Endelig avgårde! Det er søndag 15. juli og klokka er blitt nesten ti om kvelden. I Tromsø er det overskyet og litt regn i lufta når vi endelig kommer oss avgårde. En drøy halvtime senere Lander vi i Hasvik (Sørøya), deretter går ferden til Hammerfest og Honningsvåg. Jo lenger nord vi kommer finere blir været og jo bredere smiler jeg. Jeg tenker på turen som ligger foran meg hva jeg kommer til å oppleve. Tankene går til gode minner fra tidligere turer i områder jeg skal passere igjennom, og jeg tenker på om bena kommer til å tåle over 25 km i terreng hver dag, og om det (nye) lette utstyret kommer til fungere som det skal. Jeg er særlig spent på om det nye enkelduks teltet (Zpacks link her) holder mål, og hvordan det blir å gå med sekk i krunglete terreng, uten sti, i lette joggesko. Det siste året har jeg tenkt mye på denne turen, og hvor kult det er å gå i fjellet fra Slettnes fyr i Gamvik på Nordkinnhalvøya til Lakselv. En tur som kommer til å starte så langt nord man kommer på fastland i Europa, og så vende nesa sørover og vandre igjennom fantastiske fjellområder de neste ti dagene. En god del av turen er i områder jeg har gått i før, men det er også nye spennende områder -- og ikke minst fiskevann som jeg gleder meg stort til å få oppleve. Drømmen er i gang, og mellom Honningsvåg og Mehamn ligger Barentshavet speilblankt, og rett i Nord henger sola lavt over havet. Når vi stiger av flyet i Mehamn kommer jeg i prat med en hyggelig dame og en eldre kar som møter henne på flyplassen (tror hun er datteren hans og at hun er hjemme på sommerbesøk). Jeg forteller litt om turen min og at jeg planlegger å kjøpe inn mat i Mehamn før turen starter, de ser litt skeptisk på den lille sekken min og sier noe om at det er en veldig lang tur. Jeg treffer dem igjen på parkeringsplassen utenfor, og de spør om jeg har mat og om jeg skal sove på hotellet, og om jeg har mat? Jeg svarer at jeg skal finne en plass å slå opp teltet og at jeg klarer meg fint. Tror kanskje at de syntes litt synn på meg, for de spør om jeg skal bli med dem hjem hvor jeg både kan få mat og en varm seng å sove i! Jeg smiler og takker høflig nei til tilbudet, etterpå angrer jeg, for det var veldig hyggelige folk -- typisk Finnmarkinger, varme, snille og gjestfrie. Og det hadde vært hyggelig å bli kjent med dem. Istedenfor tar jeg en rask kikk på kartet før jeg rusler opp til et lite vann som ligger ca. 1 km fra bebyggelsen, slår opp teltet og legger meg til å sove. Nest morgen rusler jeg ned til Mehamn og kjøper tørrmat, flytende margarin, matolje og rødsprit. 7-8 kg mer i ekstra i sekken merkes godt. På bensinstasjonen overhører jeg at en svenske i bobil har tenkt seg til Gamvik, og jeg får haik! Det er et hyggelig svensk pensjonistpar som er på Finnmarksferie i bobil, de er veldig hyggelige og helt over seg over Norges kyst og ikke minst Finnmark; det går langsomt østover og rett som det er sier han: "Siw, se hvar vakkert det er!" (og jeg var ikke uenig) Nordkinn og D2 intervju (tirsdag) Jeg blir sluppet av ved Slettnes fyr, og jeg rusler ned til fyret. Det er ingen andre gjester i kafeen og jeg kjøper en kaffe og bestiller en vaffel, nå er jeg klar! Jeg lukker øynene og kjenner på forventningene til hva de neste dagene vil bringe av opplevelser. Blar i gjesteprotokollen og finner mitt eget og en god venns navn fra turen i 2013; gode minner! Jeg tekster også litt med journalist Ola Halvorsen i D2 (Dagens Næringsliv) som gjør en reportasje om Finnmark, han vil møte meg, og vi avtaler å møtes i Laggo neste ettermiddag/kveld. Damen i kafeen kommer med vaffelen, og jeg ber henne om å ta et bilde av en raring som nå skal på tur! Klokka er to, går ut og skrur på, tar noen bilder av fyret og vender så nesa sørover. De første kilometerne er flate og lette, men det går ikke lang tid før det blir mer ulendt, ikke bratt, men steinete. Steinur, 15kg i sekken og lette joggesko er ikke den beste kombinasjonen. Etter et par tre timer krysser jeg veien og fortsetter sørover på stien mot Risfjord. Etter noen kilometer svinger jeg vestover mot Sandfjord vassdraget, planen er å holde meg på østsiden av elva og å få med meg flere vann øst for Sandfjordelva, kanskje jeg også kan lure noen fete røyer til middag? Tidligere på dagen har det blåst og regnet litt, nå klarner det opp, stiler av og blir varmere. Jeg stopper ved et ett vann som ser lovende ut, spiser litt og prøver fiskelykken, uten resultat. Jeg slenger på meg sekken og fortsetter sørover. Det er blitt kveld og det går for smått sørover, hvis jeg ikke får opp farten er det bare å glemme å komme meg til Laggo i morgen ettermiddag. Jeg slipper meg derfor ned i dalen hvor jeg vet terrenget er lett å gå i. Det er lite vann i elva, men den virker fiskbar og det er også en del folk å se. Men siden jeg ikke har fiskekort er det uaktuelt å fiske, jeg gir gass opp til kulpen hvor fiskesona slutter. Klokka er ti, jeg er sulten som en ulv, lager mat og kikker på kartet. Jeg har nå gått et par og tyve kilometer og det er fortsatt et par mil igjen til Hopseidet. Planen var å overnatte noen få km fra Hopseidet og fortsette mot Laggo tidlig neste morgen. Er evig optimist og har (som vanlig) undervurdert både terrenget og avstanden på Nordkinn. Så selv om jeg har jobbet hardt er jeg allerede på etterskudd i forhold til min opprinnelige plan. Jeg har sett mye på kartet og telt kilometer, og etter mine beregninger er det 32-33 km fra Slettnes til Hopseidet, og planen er å gå nesten hele distansen den første dagen. Men terrenget er tyngre enn forventer, og øst for Sandfjordelva er det mye steinrøys og terreng på tvers av marsjrettingen, dessuten er det lengre enn antatt, for å nå Laggo neste ettermiddag burde jeg ha kommet meg lenger. Dessuten så tror jeg at steinrøysa fortsetter sør for Hopseidet, og at denne etappen vil bli et slit uten muligheter for fiske. Fristelsen blir for stor, jeg bestemmer meg for å gå til Hopseidet og haike til Ifjordfjellet, for å møte Ola der. På dem måten skaffer jeg meg også litt mer marginer og kommer ikke til å trenge å stresse for å nå flyet i Lakselv om ei drøy uke. Sandfjorddalen er vakker, terrenget er lett å gå i, så jeg setter fart sørover. Det er midnattsol og magisk stemning i fjellet. Jeg går på et rypekull (knapt flygedyktige kyllinger), som skulle vise seg å bli det eneste på hele turen. Ca. kl. ett gir jeg meg, jeg har gått 33 km når jeg slår opp teltet ved et vann som ligger ca. en mil fra Hopseidet. Tekster med Ola at jeg planlegger å jukse fra Hopseidet til Ifjordfjellet, og får svar at det også passer bra med hans planer. Jeg sover brukbart selv om været er varmt, Zpacks teltet er mye luftigere enn vanlige "Nordiske telt", og i godvær kommer det virkelig til sin rett. Starter dagen med et bad før jeg spiser frokost. Det er vårfluer på vannet og det vaker så jeg rigger fluestanga og setter på en streaking caddis. Morgenbadet ser ikke ut til å ha skremt vettet av fisken, for jeg får raskt 4-5 ørreter i "steikfisk størrelse", men siden det er for tidlig på dagen til fiskemiddag får de svømme videre. Siden avtalen er å møte Ola først om ettermiddagen har jeg god tid til å kikke på vann og fiske sør på Nordkinn. Er innom Vestvatna, Johannesvatna, Trollvannet og Hestevannet. Selv om jeg bare får småfisk er det et flott område hvor man sikkert lett kunne bruke ei hel uke. Jeg treffer en gjeng finner i Johannesvatna men ellers er det ingen andre å se. Når jeg kommer til Hestevannet bestemmer jeg meg for å fange matfisk og lage middag, siden det blåser relativt friskt svinger jeg slukstanga. På en liten halvtime mister jeg en pen ørret og får ei røye på ca. 3hg, og da har jeg det jeg trenger til middag. Tiden går fort på tur, og jeg ser at jeg må kjappe meg for å rekke avtalen med Ola, pakker raskt sammen og går mot Hopseidet. Er spent på nedfarten til Hopseidet siden det ser litt bratt ut på kartet men det jeg kan følge en gammel kjerrevei og det er lett å gå. Stiller meg opp for å haike, og tekster Ola, får haik med bil nummer to (ei trivelig dame ra Kjøllefjord som er på vei til Lebesby). Har ikke før satt meg inn i bilen før Ola ringer og sier at han snart er på Hopseidet, så jeg blir satt av på første og beste plass når vi kommer opp på fjellet. 5 min sener dukker Ola og fotograf Christoffer opp. Det er veldig hyggelige karer, de byr på kald drikke og praten går lett. Men i det jeg slenger sekken inn i bilen tenker jeg "hvor er kniven?", og kniven er og blir vekk! Jeg må ha glemt den igjen i lyngen når jeg spiste, det er litt krise. Landhandelen i Lebesby er stengt, og Ola har heller ikke med kniv. Situasjonen er ganske ironisk med tanke på at jeg sampler på kniver, og har en ganske anseelig samling kniver hjemme, men den ene lette kniven som er med på denne turen klarer jeg altså å rote vekk (etter 30 år i fjellet er dette faktisk også første gang). Lærdommen må være at foldekniver er lettere å surre vekk enn kniver som henger i beltet, og at en lett reservelommekniv alltid bør være med når man er alene på tur! Men lærdommen løser ikke mitt umiddelbare problem, jeg må rett og slett ha en kniv før jeg fortsetter turen! Campingplassen i Ifjord er eneste mulighet før Ifjordfjellet (neste mulighet er å begynne å ringe på døra hos folk i Ifjord). Campingen i Ifjord har ny eier, og han har ikke fått igang butikken ennå, og han har derfor ingen kniv å selge meg. Men Ola er skummelt god til å snakke med folk, og etter 5-10 min prat om løst og fast finner han likevel en hardt missbrukt og sliten Morakniv som jeg kan få. Får også med en rusten gammel fil slik at jeg kan få kniven i "brukbar stand". Turen går videre opp på Ifjordfjellet, hvor vi parkerer og går noen varme og svette kilometer inn til et lite vann. Her tilbringer vi en hyggelig kveld med fisking (uten antydning til liv), foto-shoot, og løs prat om jakt, fiske og friluftsliv i Finnmark før og nå. Jeg ble antakelig intervjuet på en snedig måte, og jeg er spent på artikkelen og hvordan det vi snakket om kommer til å vinkles. Ifjordfjellet (onsdag) Hetebølge: tirsdagen var varm, men i dag er det ennå varmere. Også denne dagen startes med et forfriskende bad. Ola og Christoffer har det travelt og går tidlig. Jeg har dårlig matlyst i varmen og bestemmer meg derfor for å gå en times tid før frokost. Været er strålende, skyfri himmel og over 25 grader allerede tidlig på formiddagen. Heldigvis blåser det også friskt fra sør, så jeg blir ikke overopphetet, og mygg ser jeg ikke noe til. Etter en drøy times marsj stopper jeg ved et sjarmerende lite vann og spiser kald havregryn/frokosblanding med rett-i-koppen sjokolademelk. Jeg passerer flere flotte fiskevann, men varmen og vinden senker fiskelysten min drastisk. Og ikke før jeg kommer til Holmevann "orker" jeg å fiske, her mister jeg ei flott røye. Fra Holmevann setter jeg fart i retning Silis hvor jeg har vært flere ganger tidligere, nå er det sikkert nærmere 30 grader varmt, og jeg drikker nesten hver gang det byr seg en anledning. I Silis tar jeg en lengre pause, bader masse, skyller opp som tørker på et øyeblikk) og lager middag. Før jeg fortsetter tar jeg også en håndfull steikfisk på flua i den kraftige vinden (mest for å bevise for meg selv at jeg får fisk hvis jeg vil), den største fisken er kanskje 4hg. Fortsetter til Dolla hvor jeg slår leir rett ved den åpne hytta. Dagens etappe blir 27 km i flott fjellterreng, og det er så tørt i terrenget at selv om jeg går i lette joggesko så har jeg vært knusktørr på bena hele dagen. Jeg har en lang og rolig kveld ved Dolla, med fantastisk midnattssol, bålfyring og kos. Men det er kun småfisk som vaker langs land, og jeg hverken ser eller kjenner noe til storfisken som jeg vet finnes i vannet. Laksefjordvidda (torsdag) Takket være god lufting i teltet så sover jeg fortsatt OK i varmen. Det er faktisk et større problem for nattesøvnen at liggeunderlaget er litt for smalt og glatt enn at det er for varmt i teltet. Jeg klarer ikke å glemme storrøya vi så sist jeg besøkte dette vannet, så før jeg forlater Dolla gjør jeg nok et halvhjertet og forgjeves forsøk på å lure storfisken. Krysser Lavnjus på brekket nedenfor det nederste Lavnjus vannet, det er så lite vann at jeg ikke blir våt på shortsen en gang! Også her blir det bare småfisk, men denne dagen vet jeg kommer til å by på mange muligheter til å fiske middag. Så jeg fortsetter sørover. Etter 4-5 kilometer stopper jeg ved et lovende vann for å prøve noen kast. Får umiddelbart ei trinn halvkilos røye, og på neste kast sitter kilos-ørreten, fiskelykke i costa-del-finnmark! Hadde egentlig tenkt å gå lenger før middag, men når matfisken er i boks, er det bare å ta det med ro og ordne middag på stedt. I 30 graders varme har det uansett ingen hensikt å bære med meg fisken videre. Benytter også anledningen til å bade litt før middag, det vedvarende varme været og vinden i kombinasjon med grunne vann har virkelig gjort noe med vanntemperaturen. Er vanligvis en frossenpinn, men nå kan jeg bade lenge uten å fryse. Fisk og kos-kos er en god kombo, og jeg spiser så mye at jeg holder på å sprekke! Rusler videre, passerer Bæska og Gåddetjavri uten å fiske. Når jeg passerer vest for Gåddet rundt kl. seks har jeg dekning på mobilen, og Yr mener at det er 29 grader og laber bris fra sør, det stemmer bra med min egen opplevelse. Tidligere på dagen var det ennå varmere! Fortsetter til et lite trivelig vann vest for Reatkajavrrit hvor jeg har vært flere ganger før. Selv om jeg nå er på over 400 meters høyde så er det fortsatt badetemperatur i vannet. Det er bare småfisk som vaker, så det blir bading og solid kveldsmat før jeg kryper til køys tidlig. Til tross for varmen faller temperaturen heldigvis noe om kvelden og det er levelig i teltet fra rundt kl. 9 om kvelden til kl. 6-7 om morran, jeg legger meg derfor tidlig nok til å få tilstrekkelig med søvn. Det er dessuten lettere å legge seg tidlig nok når man er alene og ikke har kompiser å fiske og løse verdensproblemer med. I steinrøys mot Gaisene (fredag) Jeg forlater nå Laksefjordvidda neste stopp er etter planen ett av vannene vest for Rastigaisa. Dette er etappen jeg har "gruet meg" mest til, den kommer til å bli lang, det kommer til å bli baksing i steinur, og på en større del av turen tror jeg tilgangen til vann er begrenset. Etter en solid frokost pakker jeg leiren og starter turen, og for å sørge for at jeg har en ekstra drikkeflaske heller jeg ut nesten en halv liter olje slik at flasken kan brukes som drikkeflaske. Turen starter med jevn stigning, og selv om jeg går i shorts og tynn skjorte svetter jeg godt oppover mot Ullugaisejavri. Etter ca. 12-13 km gange kommer jeg frem til en gruppe småvann som er siste mulighet for vann på ca. 15 km. Jeg spiser litt snacks og drikker så mye som jeg orker. Fyller begge drikkeflaskene og trasker opp i steinura langs et tørrlagt elveleie. Det er bare steinur, farten er lav og jeg forsøker hele tiden å finne letteste vei samtidig som jeg konstant konsentrerer meg om hvor foten settes ned. Ett feilskritt er alt som skal til for å skade seg. Et par steder ligger det noen større snøfonner som gir et kjærkommet avbrekk fra den evindelige steinura. Heldigvis er været fortsatt fantastisk så selv om det er få holdepunkter i terrenget er orienteringen enkel. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan dette hadde vært i tåke og regnvær; uten holdepunkter, uten vann og ingen steder å campe i steinura. Jeg passerer over Vilgesrassa, og er på det høyeste punktet på 770 moh, som i Finnmark er høyt! Det blir en drøy mars, med nesten 15 sammenhengende km i steinrøys uten tilgang til vann. Og først sent på ettermiddagen kommer jeg ned i Heastoaivveladdot, passerer Coarvvosjavri vest for Rastigaisa og slår leir i ved Geaidnojavri. Da har jeg gått 34 km. Jeg er nå på 555 moh. og i skikkelig røyeland! Men også her er det bokstavelig talt badetemperatur i vannet, og det blir også denne kvelden bading istedenfor fiske, en lang og rolig middag før jeg kryper til køys og sovner før midnatt. Geaidnojavri til Bierssajavri/Suoidnejavri (lørdag) Jeg har vært i dette området før og Geaidnojavri, Gurrejavri og Gurrelobbal er spennende røyevann. Starter derfor dagen med litt seriøst fiske, siden det fortsatt blåser kraftig er det slukstanga som får kjørt seg. Men røya er nå en gang slik at er den ikke i bettet så er den vanskelig å lure, så eg kjenner ikke liv i noen av vannene. På formiddagen er været fortsatt strålende, men når jeg skal til å forlate Gurrelobbal kommer skitværet opp langs Gurregaisa, vinden tiltar og det lyner og tordner. I det jeg begynner å gå sørvestover i retning Bierssajavri så havner jeg i ei skikkelig tordenbyge med harde vindkast, hagl og regn. Noen minutter er det så ille at jeg bare må sette meg ned i en liten bekkedal og vente til været legger seg. Regnværet gir seg raskt så jeg setter fart, terrenget er veldig lettgått så jeg holder greit 5 km/t til jeg ankommer Bierssajavri. Den siste timen tykner det til igjen og jeg pusher på for å rekke å slå leir før uværet kommer, det rekker jeg ikke! Så jeg rigger teltet midt i et forrykende tordenværet med storm i vindkastene! Det ser også ut til å gå helt utmerket, jeg bare peiser på med store steiner på alle teltpluggene, teltet er forbausende stivt og står veldig bra selv i sterk vind. Men når været gir seg så oppdager jeg at det er flere små revner i teltduken på kortsiden som har stått imot den verste vinden. Teltet har _revnet_ og jeg får litt panikk, antakelig så har jeg satt opp teltet alt for stramt, og i tillegg er teltduken mye mindre elastisk nylonduker som er vanlige i telt. Heldigvis så er det svært enkelt å reparere teltet på stedet med den medfølgende reparasjonstapen. Men jeg lurer nå litt på om teltet virkelig er til å stole på. Jeg var her sist for 16 år siden, og den gangen fikk vi bra med fin ørret, så når det stilner av etter uværet rigger jeg fluestanga og jakter ørret. Det er ikke noe problem å få fisk, men denne gangen blir jeg skuffet over at fisken er småfallen og mager. Det er det øverste vannet i vassdraget, gyteforholdene er gode og forholdene er nok ellers marginale så her vil nok kvaliteten på fisken variere over tid. Den største fisken jeg får er kanskje en halv kilo, men jeg dropper fiskemiddagen siden kvaliteten på fisken ikke er prima. Suoidnejavri til Lakselv (søndag) Jeg er nå ikke mer enn en drøy dagsmarsj fra Porsangerfjorden og Lakselv. Og etter kartet kan mesteparten av turen følge barmarksløypa fra Suoidnejavri til Corvosrohtu (samelandsby og oppsamlingsplass for reindriften), og Porsangerfjorden. Jeg bestemmer meg derfor for å gi gass og komme til Lakselv et par dager tidligere enn planlagt. Er oppe kl. 7 og avgårde rundt kl. 8. Det er litt kjøligere, lave skyer og flott gå-vær. Fra utløpet av Suoidnejavri er det merket ei løype men det er ikke hjulspor å gå i den første mila. Ved utløpet av Justinjavri er det en teltleir med Lavvuu og flere fjelltelt. Det hadde vært trivelig å treffe og prate med folk, men det er ingen oppe og ute, så jeg passerer i god avstand. Fra Justinjavri til Geaidnojavri er det småkupert, og ganske tungt terreng. Etter 10-12 km marsj er jeg i nordenden av Geaidnojavri og kan følge hjulsporene øst for Loustegaisa og ned til Loustejohka. På vei over fjellet begynner det å regne, og det det kommer tunge skyer inn fra sørøst, jeg setter derfor ekstra fart for å holde unna for det verste drittværet. Men det er fånyttes; når jeg kommer ned i dalen kommer regnet for alvor. Været gir ekstra motivasjon for å GÅ, jeg drikker vann og knasker litt nøtter til jeg endelig kan se utover Porsangerfjorden. De siste kilometrene ned til riksveien går jeg på en grusvei. Klokka er nå litt før fire om ettermiddagen, jeg har gått 37 kilometer og som ei drukna katte forsøker jeg å få haik til flyplassen i Lakselv. Det er ikke like lett å få haik her som på mer øde plasser i Finnmark, men det går ikke mer enn en liten halvtime før jeg får haik til flyplassen. Er fremme 40 min før ettermiddagsflyet til Tromsø, jeg får booket om billetten og går mer eller mindre rett på flyet (fortsatt våt som ei drukna katte). Vel framme i Tromsø blir plukket opp på flyplassen av en god venn, og etter en etterlengtet varm og lang dusj kan jeg nyte hyggelig selskap og god mat før jeg stuper til køys. Fjellvannet jeg startet dagen ved er uendelig langt unna. Refleksjoner etter turen Ingen turer blir akkurat slik man har forestilt seg, det gjelder absolutt også denne turen. Det varme været og at jeg hadde en lang tur med (i utgangspunktet) tight deadline gjorde at det ble mer fokus på å gå og mindre fokus på å fiske enn hva jeg hadde tenkt meg. Men jeg hadde likevel en fantastisk tur gjennom spennende og til dels utilgjengelige deler av Finnmark. Jeg lærte også litt om å gå langt med lite og lett utstyr. På syv dager tilbakela jeg ca. 190 km, og jeg hadde ingen problemer med ben eller kropp. Så det er ingen tvil om at rekkevidden er/blir god med lett sekk. Jeg gikk i snitt mer enn 25 km pr. dag, og jeg var "fit for fight" neste morgen på hele turen. At jeg i utgangspunktet var i OK form gjorde også at jeg kunne starte turen med lange dagsetapper. Men å tro at man skal klare 5 km/t utenfor sti er alt for optimistisk. Jeg lå for det meste rundt 4km/t, og var av og til nede i 3.5km/t. Når orienteringen var enkel, terrenget lettgått og/eller når jeg går på sti så holder jeg 5km/t, men det meste av tiden var farten lavere. Jeg hadde som vanlig med for mye mat, og selv om jeg dumpet 1/2 liter olje og satte igjen 3-4 dagers forbruk av ris og havregryn i ei hytte, så hadde jeg fortsatt mat for minst 3-4 dager når turen var over. Jeg spiser betydelig mindre enn beregnet de første par dagene, også siste dag går det mindre mat, fordi man dropper middagen og spiser når man kommer til sivilisasjonen. Jeg tror trikset er å pakke mat i dagsrasjoner, og være streng på å ikke ta med noe ekstra. Søvn og komfort: Liggeunderlaget var for smalt, og jeg hadde sovet bedre på et bredere underlag. For meg er sove-komfort viktig, SÅ til neste langtur vil jeg derfor investere i den lange og brede Therm-a-Rest NeoAir XLite varianten. Jeg vurderer også å bytte ut soveposen med et en pose eller dun-quilt som både er litt varmere og gir mer muligheter for å tilpasse lufting til forholdene. Joggesko er tingen også utenfor løype/sti, i alle fall hvis sekken ikke er for tung. Men det er noen ting å passe på: Jeg gikk i en "minimal løpesko" og jeg ønsket meg av og til "litt mer sko", en litt tykkere og stivere såle, bedre slitestyrke og bedre mønster/grep. Tipper at sko med Vibram såle er tingen. To par gode ullsokker hvor dagens par skylles og vris opp hver kveld fungerer utmerket! Mine sokker var av litt for dårlig kvalitet. Likevel hadde jeg minimalt med "fotproblemer". I joggesko kommer man til å være våt på bena flere dager i strekk, man trenger derfor en fet salve som man smører bena med om kvelden for at bena ikke skal tørke ut og sprekke opp (særlig viktig på lengre turer). Teltet: bortsett fra pro blemene med små revner så fungerer det veldig godt. Hvis det skulle være en eneste ting å utsette på det så er det at det siden teltet er lukket og ikke har separat innertelt så er det ikke mulig å koke inne i teltet. Gåstaver: Supert! Gikk med disse mesteparten av tiden Glimrende dobbelfunksjon som teltstenger Litt krøkkete i "småsteinur" hvor piggen lett kiler seg mellom steiner Regntrekk til sekk er noe driiit, i vedvarende regnvær så blir innholdet i sekken våt, og i mitt tilfelle ble det ikke bedre av at trekket Bergans selger til min sekk er for lite! Hadde heldigvis det meste av utstyret i vanntette pakkeposer, men heretter er det en stor vanntett pakkepose for hele sekken (pack-liner) og ikke regntrekk som gjelder for meg. Da forblir innholdet i sekken tørt nesten uansett hvor mye og lenge det regner. GPS klokke nyttig hjelpemiddel til orienteringen og for å holde orden på avstander, lengde på dagsetapper, etc. Fiske- og bade-lykke, funker best hver for seg for meg. Med den varmen jeg hadde så svettet jeg vekk fiskefeberen, og jeg konsentrerte meg nok fiskeutstyr, hadde holdt også om jeg hadde fisket mye mer.

Før, under og etterbilder:) 111 med bråkebrenner og delbar kasse. 111 med stillebrenner og påkladdet maling fra forsvaret, pluss brennmerker fra de beryktede tusen HV-bål:) Elektrolysebad. Strekkmetall i strips på sidene av en plastkasse, plusspoler fra batteri/batterilader på disse, minus på kassa, krystallsoda i vannet. Maling og rust har det travelt med å fjerne seg fra kassa:) Ferdig strippet. To-tre strøk med grunning... Og det ferdige resulatet, fire strøk med svart matt! Kassa med stillebrenner må vente på riktig flaske grønn spray. Ellers ble det riktig bra, og elektrolysebad anbefales. Det krever lite, Meny har Krystallsoda, og resultatet blir veldig bra.