Vinnerliste

Nå når solen har «snudd» begynner tankene å vandre mot lysere tider, lange sommernetter og flotte teltturer i nye terreng. Da passer det godt både å starte planleggingen av nye turer og se tilbake til turene som har vært. Sommeren i år, om den kan kalles sommer, stod to uker drømmetur på planen. Jeg skulle ved hjelp av apostlenes hester vandre på kryss og tvers av Dovre OG Trollheimen, helt hjem til min egen ringe bolig. Vel, nå ble det bare én uke, og bare Dovre, mer om det siden. Etter å ha prøvd begge deler har jeg fått en forkjærlighet for A til B-turer (kontra rundreiser). Da er man garantert nytt terreng hver dag. Det er god motivasjon for trøtte bein! Ruten Områdene for sommerens «langtur» var valgt av ulike grunner. Dovrefjell er ukjent terreng for meg, det har egentlig bare vært et område man passerer på tur sørover. Det store trekkplasteret er moskus. Jeg har siden jeg var barn vært fascinert av disse urdyrene, og hadde store forhåpninger om å få sett dem på (ikke for) nært hold. Ellers har området plenty med fiskevann og ikke altfor mange turrapporter (noe som indikerer lite folk). De fleste som vandrer her, går nok etter toppene. Jeg går rundt toppene. Alltid. Speiding etter moskus, med blikket rettet mot Kjelsungdalen. Målet var å bruke turiststiene i minst mulig grad. Dette gir to store fordeler: man unngår folk og man får orientert. Begge deler er positive parametere. Starten gikk fra Nysætre like nord for Fokkstugu. Herfra gikk jeg Kjelsundskardet videre gjennom Kjelsungdalen, vestover til Tverråbotn før kursen gikk nordover mot Leirsjøtelet og Åmotsvatnet. Derfra ble det mye turiststi til Flatbekktjønna og Snøfjellstjønna før turen ble avsluttet i Dindalen etter åtte fine dager på tur. Grøna bød på utfordringer. Til slutt måtte jeg krype til korset og vade over. En frisk opplevelse. Åmotsdalshytta. Vannet kan krysses der det nesten deles i to, i sær om man er smart nok til å bruke høye støvler. Dyrelivet Som sagt var et av de store ønskene med turen å få sett moskus. Om jeg fikk et glimt av villreinen var det naturligvis et pluss. Fjellrev var minst sannsynlig, men hadde helt klart ikke sagt nei takk. Allerede fra bilturen til start satt jeg med blikket festet vestover, på speiding etter svarte «klumper» i terrenget. Første camp ble ved Vindbustjønne (for øvrig mistenker jeg at den er uten fisk), og jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle ta Kjelsungdalen eller Mjogsjødalen, jeg endte opp med førstnevnte og sjelden har jeg vært så fornøyd med veivalget. På dag to vadet jeg Grøna, en frisk opplevelse, og steg inn i Kjelsungdalen. En på alle måter vakker dal. Grønne sletter, fine fiskevann og stupbratte fjell. Vinden og regnet pisket i ansiktet der jeg svettet meg oppover bakkene med 30 kilo på ryggen. Jeg var i zombie-modus, men lot blikket vandre fra tid til annen. Plutselig blir jeg var en mørk skygge i lien ovenfor meg. Man skulle jo tro jeg ble euforisk over å endelig få sett dette dyret på nært hold, men hjernen jobber på høygir sånn omtrent slik: «Å dæven døtte, der står moskus-far. Max 50 meter fra meg». Blikket går febrilsk for å se etter to ting: -hvor er familien? -og hvor kan jeg søke dekning? Moskusokse på tur. Bilde tatt etter at jeg har trukket meg et godt stykke unna. Det var naturligvis ikke så mye som en steinblokk i kilometers omkrets, så her var det bare å legge om kursen uten noen videre dikkedarer. Først når jeg får en avstand på minst 150 meter tør jeg stoppe opp og se hvordan det ligger an. Moskusoksen har naturligvis hatt full kontroll på meg lenge. Nå rister han på hamsen og vandrer bort fra meg. Omsider roer pulsen seg og jeg kan knipse et (ikke veldig bra) bilde. Snakk om naturopplevelse, og selveste jackpoten allerede på dag 2! Du må zoome hardt for å se dyrene, men dette var langt mer behagelig avstand! Et par kilometer lenger oppe i dalen får jeg se en hel familie, inkludert et par kalver, som pludrer rundt på en slette 2-300 meter nedenfor meg. Mye mer behagelig avstand, og jeg setter meg godt til rette på en stein og bare nyter synet – lenge. Som om ikke moskus-bonanzaen var nok vekker jeg en flokk på 15-20 reinsdyr som krysser dalen et stykke foran meg. Det er en lykkelig mann som stabber seg videre oppover dalen og topper den herlige naturopplevelsen med to ganger 4 hekto steikfisk i siste vann før vannskillet. Dag 2 på denne turen er den mest klokkeklare terningkast 6 jeg noensinne har hatt på en fjelltur. En fjellfant forsøker å fordøye dagens inntrykk ved Kjelsungvatnet 1329. I ettertid viser regnskapet at jeg de første 6 dagene så flere moskuser enn mennesker. Det sier jeg meg fornøyd med! Været Været var begredelig, men det glimtet da til innimellom. Våren ’22 var særdeles snørik i dette området, og selv om jeg dro ut i midten av juli fulgte jeg spent med på snø- og is-smelting de siste par ukene. Det gikk akkurat, og det ble lite snøgåing. Dog var sommerværet av det begredelige slaget. Sur nordvest, ensifret antall grader og hyppige regnbyger. Om nettene var temperaturen ned på 1-2 grader. Dette innebar MYE teltliv, og det aller meste av matlaging ble gjort i fortelt. Jeg er glad i teltet mitt, og hadde med meg en knakende god bok, men jeg kjente på savnet av camplivet, hvor man kan koke seg litt kaffe, fiske litt, slappe av i solskinn… Det var først på dag 7 jeg tok frem solkremen og kunne lette noe særlig på antrekket. Da ble også mat tilberedt utendørs, fiske ble tatt, jeg forspiste meg på nystekt ørret og rullet rundt i lyngen – altså slike dager som man drømmer om på forhånd! Fikk også sjekket værmeldingen mellom solkremsmøringen, og når den meldte minst like dårlig vær neste uke var saken klar – jeg stanser på Oppdal! Det ble MYE teltliv. Da kommer man langt med kaffe og en god bok (og kartlesing naturligvis, mye kartlesing). Solen viser seg frem, og om man klarte å kle ut den sure vinden var det faktisk ganske digg. Fisket Det er ikke til å komme fra at jeg var spent på fisket. En ting er at jeg er en notorisk dårlig fisker, isen var nylig gått, det var bikkjekaldt i både luft og vann, og jeg hadde funnet lite informasjon om fisket på forhånd. Resultatet ble helt greit. Største fisk var ikke mer enn 600g, men jeg tok fisk til maten de fleste dagene. Hadde jeg ikke hatt et (tidvis irriterende) prinsipp om å ikke fiske mer enn jeg spiser kunne jeg nok tatt betydelige mengder. En liten kuriositet – jeg satte ny høyderekord med tre sprelske steikefisk på 1397 moh. I notatboken litt om Flatbekktjønna (1397 moh.): «Spesielt siste biten til Flatbekktjønna var et helvete. Tror dette er styggeste plassen jeg har vært. Et rabol av stein, blokker og søkk». Litt gratis turistreklame der altså. Flattbekktj. var kanskje en stygg plass, men jeg satte ny personlig høyderekord for fisk. Snadder! Kunsten er å ha en liten stekepanne. Seks hekto middag. Namnam! Oppsummert Turens øyeblikk: første moskusmøte (så klart). Turens leir: nedre Grytholtjønn – feit fisk og et panorama uten like med Storskrymten, Salhøa, Drugshøi, Larseggen og Snøhetta! Turen bål: enkel seier siste kveld, da det var turens eneste av sitt slag. Man "tager hvad man haver" når det skal fyres bål på 1140 moh. Dovre leverte storslått natur, og er definitivt en tur jeg kommer til å huske. Ikke minst på grunn av moskusen. En rekke lekre leirplasser som ville vært himmelen i finvær. Lite folk. Fisken bet bra. Og jeg ble kjent i et, for meg, nytt området. En fin tur! Som snytt ut av en reklame for Kvikk Lunsj. Siste leir var også av det akseptable slaget. Tverråbotn hvor jeg planla mye fisking. Vel, jeg fisket mye, men fangsten var skral.

Hei ivrige teltere! Gøy å se at dere er spente på de nye Norrøna-teltene. Jeg kan avsløre at fabrikken nå er godt i gang med produksjonen! Neste trinn er container-frakt en måneds tid, så om ikke båten synker blir det endelig telt på alle og enhver i februar 2023. Jeg er 197 cm, og kan bekrefte at det er sittehøyde i alle modellene, inkl de minste til 2 pers. Skulle tatt seg ut å utvikle et telt jeg ikke selv kan bruke, hæ?

Her er en film fra årets tur til Femundsmarka Nytes best i 4K oppløsning på full skjerm om mulig eller nødvendig.

Mine gamle ALFA Impact var utslitt etter omtrent tre års bruk. De ble brukt lenge etter at de burde vært pensjonert. Sko er best når de er utslitt. Et par nye ALFA Impact lå på vent i utstyrsboden – ganske lenge. Det var ikke lett å ta i bruk nye trange sko. Det er noe med en stortå som jeg brakk for mange år siden... Jeg lurte lenge på hva jeg skulle gjøre med de gamle skoene. Jeg har problemer med å kaste noe som helst, og ting som har tjent meg godt i noen år, er ekstra vanskelig å hive på dynga. Etter en lengre diskusjon med ALFA om hva «garantien» dekker, og hvor lenge sko som skal «vare livet ut» egentlig skal være brukbare, ble det til at jeg sendte skoene til reparasjon. Gjennom ALFA ble skoene befordret til skomakermester Våge, som mot en betaling på 2000 kroner + frakt, ville skifte såle og Gore-Tex. (Denne var fortsatt tett, men jeg skiftet membranen likevel.) Det tok lengre tid enn lovet å få ordnet skoene, og de kom i retur til meg bare et par dager før Jul. En flott julepresang. Et par dager over Jul, ble det anledning til å prøve de «nye» gamle skoene. Sålen var som på nye sko. Læret var behandlet, men eller som da jeg sendte inn skoene. Hvordan Gore-Texen er, kan jeg ikke si noe om, men det virket som om det hadde skjedd ett eller annet oppe i skoene. Skoene var trangere enn før, men bare etter en kort tid følte jeg de «satt» på foten, og jeg glemte at det var «nye» sko. De føltes omtrent som de «gamle». Fortsatt med bare et par strømper, mot to par i «gamle» dager. Det skal bli kjekt å se hvor lenge jeg kan bruke de «nye» gamle skoene. Spørsmålet blir jo hva jeg skal gjøre med de skoene som knapt er inngått...

Litt usikker på om denna er nevnt i tråden før, men her min siste investering i UL utstyr, kjøpt på Rema.

Jeg har egentlig fått mange gode svar på det jeg lurte på, så for min del kan dere gjerne fortsette resten av duskusjonen/avsporingen i egen tråd 🙂

God jul og godt nytt år til alle vandrere. Hilsen Crispi Valdres og Titan

Selvsagt. Test av sekk skal du gjøre med vekt i sekken . Gjerne opp mot maks belastning

9.2 gram sier esken, kontrollveide den til 9.05 så dette er bedre enn oppgitt

Hei! Vi var 4 tobeinte og 3 firbeinte som padla fra Sulis retning Arjeplog for 11 år siden. Vi starta riktignok ved Lomivatnet og benyttet Allyer. Hele turen vår var preget av lange vann med «korte» bæringer mellom disse. De to lengste var inn i Sverige fra Eidevannet til Pieskejavvre og fra Pieskejavvre til Miekak. Den siste strekningen kan deles dersom du padler fra lone til lone, men bagasjen bør nok bæres hele veien. Vi padlet ned til Forsnæs, derfra blir elva brattere. Med såpass store vann er kanskje kano (ally?) et like greit alternativ. Vi blei riktignok kraftig distansert av packrafter på Karasjokka i fjor, men velger å gi ekstrem lav vannstand skylda. Turen du planlegger er faktisk noe av det fineste stykke natur min padlekamerat har padlet gjennom. Allyen vår har nok tilbakelagt et par tusen km på ulike vann / elvestrekninger i Norge og Sverige så vi har noe å sammenligne med. God tur! Eirik

Hei igjen! Dersom du med "gutta" mener Grouse++ stemmer nok det. Det er minst 33 år siden den fellesturen, så om vi brøyta eller ikke det husker jeg ikke. Om det er brøyteføre- eller ikke kan i fjellet variere fra dag til dag, men vi kom fram i skumringa og det måtte være i 6 - 7 tida på kvelden. Nårdet gjelder "gutta på tur" så fortalte Jens Anton P meg flere ganger om turen. Han sa hver gang at den største prestasjonen de gjorde ikke var det som skjedde på Vemork, men det å klare å berge seg i fjellet hele tida fra de landa ved Fjarefit og fram til selve aksjonen. Jeg var så heldig å kjenne han de siste 25 årene han levde og å ha han som nærmeste nabo i nesten 10 av disse årene. Dersom det ikke er for å gå samme ruta og du ikke er avhengig av å komme i hus for kvelden er det en finere tur å gå opp til Tuddøltjenn og sikte mot Juviksåta evt. Juvikfjell før du tar deg utover mot Store Saure. I tråden blir også Mogen nevnt som inngangsport til vidda. Å gå inn til Mogen er laaangt. Jeg har ved et par anledninger gått opp sør for vestre Skindalen samt opp austre Skindalen. Begge steder kommer du greit opp, det kan ikke sammenlignes med stigninga opp fra Haukeliseter(!) God tur! Husk at det er oss som går (eller kjører) utenfor de oppkjørte løypene som er en av truslene mot villreinen. Eirik

Sånn flaks at jeg ikke trenger å forholde meg til hvilke problemer du personlig ikke har opplevd da Å si at dette er å finne opp et nytt problem blir bare useriøst, da det er slik @Marius Engelsen sier, at dette med skarpe kanter på Helsport-pluggene er noe det finnes flere tråder om her inne på forumet (og noe flere av oss har erfart). Og det fine er at du på ingen måte trenger å forholde deg til denne løsningen om du ikke vil, så hvordan dette har gjort turlivet vanskeligere for deg forblir uklart for min del.

Med "nye" gamle sko på greit underlag. Det er snart ikke måte p hva YR mener vi skal få av vær i dagene mellom Jul og nyttår Superglatte veier, snø i hauger, vann i mengder og vind - orkan i kastene. Selvsagt skal det være opphold og sol inne i mellom, men bare i små doser. Heldigvis gjelder ikke elendigheten hele landet og hele tiden. I strandkanten, helt i sørvest av kongeriket, er det ofte mindre kaldt. Av og til melder de til og med rimelig bra vær – for en dag i mitt område. Onsdag mellom Jul og nyttår, var en slik dag. Lite nedbør, lite vind og temperatur over null. Det måtte bli en tur på en slik grei vinterdag. Plenen utenfor stuevinduet var grønn, og gaten utenfor kjøkkenvinduet var bar for is og snø. Ette litt diskusjon med meg selv, kom jeg til at det burde være mulig å ta en tur litt i høyden. Jeg satset på å ta en kjapp runde fra Sælandsskogen. Noen bakker og litt sti, men også mye på god traktorvei. Med en god prøvetur for de «nye» gamle fjellskoene, mente jeg at det også ville passe å prøve disse på en litt lengre tur, og i et litt røffere terreng. Sekken ble pakket og jeg tok av gårde. Bare noen få hundre meter fra huset, møtte jeg vinteren. Det lå snø langs veien, og selv om det helst var slapseføre, ville det antakelig ligge dekkende snø i Sælandsskogen. Det ble til at jeg tok mot Orrestranden. Jeg er tilhenger av naturlig strøing på vinterføre. Som manglet helt nede i sjøkanten. Ikke en flekk av snø eller is, nesten grønne marker og nesten tørt. Det var nok rette plassen for tur denne dagen. Fra Friluftshuset på Orre er det egentlig bar greit å gå nordover. På sørsiden stenger Orreelva ganske kjapt, en tur videre sørover krever en tur om veien og tilbake til stranden.' Nå har turen mellom Friluftshuset og Reve havn vært en av standardturen i mange år. Siden den ikke er mer enn omtrent en mil, var det en periode turen ble for kort. Jeg valgte å gå andre steder. Ved å legge turen sørover til elva før jeg gikk nordover mot Reve havn ville ruren i hvert fall bli så pass lang at den hører med i loggen. Et stykke nedover stranden, som denne dagen var myk enkelte plasser, syntes jeg det gikk tungt og trått. Bena var liksom ikke helt med. Jeg lurte på hvordan dette skulle gå. Nå er fjellsko en del tyngre enn lette lave sko, og jeg hadde litt ekstra i sekken. Burde jeg snu før jeg kom ned til havna?. Det ble det selvsagt ikke noe av. Turen ble lettere etter hvert. På tilbaketuren mot Friluftshuset løsnet det liksom og jeg hadde ikke problemer med å legge turen om elva en gang til. Det var kjekt å være på tur i greit terreng med tørr bakke – og «nye» gamle sko. Det var andre på tur denne dagen. Jeg gikk forbi en gjeng på det siste trekket fra elva mot Friluftshuset. De syntes jeg gikk fort og var litt overrasket da jeg sa jeg hadde vært innom Reve havn. Ved legge turen om elva to ganger ble det 20.000 skritt og 15 kilometer. Helt grei tur, og godkjent som langtur. Det var kjekt å få tilbake de gamle skoene, som jeg ikke hadde problemer med i det hele tatt.

Putt 15kg i sekken, løsne skulder stropper og «load lifters» hva nå enn de heter på norsk. Så hiver du hoftebeltet på der du vil ha det, juster så skulderreimer. Når du har kommet så langt ser du om rygglengden må opp eller ned. Løsne skulderreimer igjen, juster rygglengde. Ta sekk på hoftene, juster skulderreimer og stram «load lifters» sånn passe. Det du pakker i sekken bør være jevnt fordelt, ikke vektskiver i bunn.

Kjøpte meg nylig et Tarptent Rainbow for å ha et lite solo telt med god høyde, ingenting er kjedeligere enn et lite telt med for lav takhøyde.

Brukt disse et par dager nå. Ja står at de er "waterproof" . Softshell mebranen føler og ser veldig vanntett ut. Softshell mebranen kjennes nesten ut som noenpren aktig ut. Det jeg tviler mest på er om de ventilere nok. Min vurdering så langt er at dette er en ypperlig vinterstøvel. Med forsvaret sin ullsokk, sitter den godt på foten (de er litt store) og er gode og varme. Det er halv meter med snø hjemme og det tålig kaldt (minus 15 til minus 5 de siste dagene) Jeg er mye ute i hundegården og har måkt en del snø de siste dagene, og skoa har vært digg til dette. Så jeg kommer nok til å kjøpe inn nye sko til våren når snøen forsvinner og det blir varmere vær, og heller spare disse til neste vinter . Jeg kan fint bruke disse med garmasjer og truger en helg i dyps snø i skogen. Kanskje ikke til de mest ekstreme turene og ved ekstreme lave temperaturer. Urberg skoa har en gjennom god kvalitet synes jeg. Det som er det store minuset er passformen som føles veldig "universell" (som forsvarets gamle felt støvel M77) Jeg har smal angel og bred lest. Så dette er ikke skoa jeg ville valgt for langtur. Men jeg har flere turstøvler til forskjellig bruk og disse Urberg skoa er veldig bra supplement til disse og sko jeg med god samvittighet kan bruke daglig, når jeg ikke er på langtur

Då vart det Crispi Titan, skal testast i skauen i morgon.😊

Sittehøyde er gull verdt. Synd ikke alle har skjønt dette, spesifikasjoner (vekt) er nok oftere avgjørende for salget Jeg kjøpte Exped Orion for en stund siden, og jeg synes det er ett så kjekt telt å være i at jeg bruker kun det teltet om ikke tungtveiende hensyn krever noe annet.

En virkelig flott tur - men lang. Enkelte turer her på Gran Canaria og Puerto Rico, er enkle og lette å gå. For blir det en del slike turer. Først til Norskeplassen og så videre innover eller nedover mot Arguineguin. Andre turer er morsomme, kjekke og byr på en litt annen natur, som turene innover eller nedover til Veneguera. Noen har litt av alt, som turen til Hjermandsplass. Det er likevel en tur som skiller seg ut. Det er turen fra «Cooperativet» i Mogan og tilbake til Puerto Rico over fjellet. Først opp en lang bakke og så en lang tur sørover. Turen fra «Cooperativet» tilbake til «Natural Park» er lang, nesten 24 kilometer, og det er i tillegg over tusen høydemeter. Det er en drøy tur for de fleste, og jeg kvier meg alltid litt på forhånd. Likevel er dette en tur som er verdt alt strevet. Det er virkelig en flott fjelltur på Gran Canaria. Nå er det nok mange som vil mene at turen fra «Mølla» og opp bakken der, med «hylla» som en virkelig utfordring, er mer spektakulær og ellers like flott. Ikke for oss med et lite snev av høydeskrekk. Bergvegg til venstre og stup – rett ned – til høyre, er ikke noe for meg i hvert fall. Jeg foretrekker å starte fra «Cooperativet» hvor bakken er mye «snillere». Det var bare tre av oss i drosjen mot «Cooperativet» i Mogan. Edvin, som turleder, Kjell som offisiell tid og avstands-kontrollør, og meg sånn midt i mellom. Vi snakket med en dame da vi gjorde oss klar til å ta fatt på bakken oppover. Da hun hørte av vi skulle opp 1000 meter og gå 24 kilometer tilsammen, tok hun omtrent bølgen. Hun var imponert. Vi viste jo at det var mange meter opp og tok det med ro. Heldigvis hadde Edvin fått oss opp så pass tidlig , at vi gikk i skygge omtrent til toppen. Nå var stien forbedret siden sist vi gikk her. Noen hadde ryddet og ordnet. Stien, eller Caminoen var nå i god stand, selv om det enkelte plasser fortsatt er mulig å gjøre forbedringer. Vi kom i hvert fall til topps uten problemer, og kunne se tilbake på stien nede i bakken som slynget seg oppover i fjellsiden, Det er ganske godt gjort å gjøre stien så pass grei å komme opp, i det bratte terrenget. Oppe i sola ble det en liten stopp, før vi fortsatte mot Caminoen fra «mølla». Vi diskuterte muligheten for å treffe folkene fra Norskeklubben. De skulle opp bakken og videre til Tauro. I hvert fall ett stykke samme vei som oss. Denne gangen var det mye mer grønne planter og blomster enn det vi har møtt på før. Da var det bare noen trær som var grønne. Nå hadde vi grønne busker og lavendel i blomst langs stien. Nedover mot «to rom og kjøkken» blir det mer og mer skog. Pinjeskogen står ikke tett, men det er likevel skog. Nedenfor «to rom og kjøkken» åpner det seg opp mot dalen under, og stien videre mot Cortadores er lett synlig i fjellsiden nedover. Stien går i svinger og bakker, både nedover og litt opp. For det meste holder den seg på omtrent 900 moh. Det nesten hele tiden bratt ned på den ene siden og av og til ganske bratt opp på den andre, Stien er aldri skikkelig smal, men enkelte plasser har regnet vasket vekk noe av overflaten og laget en renne midt i stien. Denne gangen var vi velsignet med et virkelig bra turvær. Sol, noen skyer inne i mellom, litt vind – enkelte plasser, og passe temperatur. Det ble en skikkelig sommertur, med lukt av pinjene som følge. Utsikten er virkelig god. Det er spesielt å kunne se ned i dalen, samtidig med at stien fremover er synlig i fjellsiden der den slynger seg rundt knauser og inn juv for å runde nok en knaus lengre framme. Det er ikke mange meter i luftlinje, men mange og lange meter å gå. Vi kom fram til platået over Cortadores etter 4 kilometer – fire flotte kilometer. Da hadde vi fortsatt en kilometer fram til veien, og den skulle vi delvis følge fram til Norskeplassen. Det er kjedelig å gå på vei, men det er egentlig ingen annen mulighet enn denne veien for å få med seg denne flotte turen. Spesielt de fire kilometerne fra «To rom og kjøkken» og til Cortadores. Det tok tid å komme til Norskeplassen, og da hadde vi fortsatt tre kilometer ned til «Natural Park». Etter en kor pause, tok vi fatt på innspurten. Det var tre godt fornøyde karer som sto nede ved hotellet og gratulerte hverandre med en greit gjennomført tur. En tur som -igjen- var virkelig var flott.

Et av årets høydepunkt for min del er rypejakt på hardangervidda på senhøsten. Kulda begynner å sette inn og man kan dra frem pulk, vintertelt og brenner fra boden. Værmeldingen fra fredag til søndag var lovende, med stor sol og -8 grader på lørdagen. Avtalte tidlig avreise fra jobb på fredagen og kom meg opp på vidden i 6 tiden. Deretter bar det innover vidda med hodelykt for å kunne starte tidlig på jakt lørdags morgen ute i terrenget. Morgenstemning lørdag Litt kaldere enn meldt fra yr.no, glad for at jeg tok med Halite overbagen Kaffevannet er på kok og morgenlyset bryter frem i landskapet Vindstille og -15 grader, tilløp til påskestemning Ser du ansiktet? Sola er på hell og landskapet glir over i blåtoner Ingen tegn til rype etter 8 timer og 17km, kursen er satt tilbake til teltet hvor brenneren skal til pers for å tine en frossen kropp Temperaturen stiger sammen med trivselen – (for ordens skyld CO alarm er på plass i innerteltet) Søndagsmorgen hadde det skyet over og vinden hadde tatt seg litt opp. Temperaturen lå fremdeles rundt 15 – 16 minus Kulden sammen med vinden gir gode effektive kuldegrader, dunjakka måtte på utenpå skalljakka. Det ble 7 km før kursen ble satt tilbake til teltet for nedrigging og retur tilbake til bilen. Det ble ingen jaktutbytte denne helgen, allikevel så er dette kanskje en av de fineste jaktturene jeg har hatt de siste årene. Vinteren er i anmarsj i høyfjellet.

Noen få bilder fra en liten tur ved masta på Kappfjellet. (Kappfjellet ligger egentlig mye lenger nord og her lokalt blir det bare kalt senderen eller Linken, men det egentlige navnet er kanskje Åarjeltjahke?). Det er vei opp hit som kjøres på eget ansvar. Det er 2 bommer på veien. Nytt av året er at det er en bom nederst som blir stengt når veien ikke er farbar. Den sto åpen når jeg kom men stengt (men ikke låst) når jeg dro. Litt opp i lia - ved ca 600 moh er det en bom der all ferdsel med bil er forbudt, unntatt for "Televerkets biler". Veien oppover er veldig fin, og mange kjører nok forbi denne bommen også. For tiden er det ikke mulig å låse denne bommen siden den er ødelagt.. Lørdag 05.11.2022 Jeg hadde egentlig tenkt meg på Majanasen eller Sladderfjellet, som ligger på motsatt side av dalføret, men det var meldt ufyselig vær med kuling og snø i høyden der, så derfor falt valget på en liten tur på 10-12 km rundt masta her i høyden. Bilen er parkert og jeg har kommet et stykke opp. Ser rett i mot Simskardet og Børgefjellet til høyre. Det er drivende regn og litt vind, men helt ok å gå i fjellet. Det er mange flotte fiskevann oppå her og et fantastisk turområde borte fra trafikken i Børgefjell. Lett tilgjengelig - spesielt med små barn er det helt unikt. En 30-40 tamrein ligger nede ved vatnet her. Ser at en av de får øye på meg og de andre blir alarmert og de forlater sin rolige tilværelse ved vannet her. Livet som rein har vel sine utfordringer også.. Fjellterreng av det beste slaget - spennende område.. 500 høydemeter nedenfor går E-6 - nybygd og flott, men jeg må si at originalen er flottere! Planen er å gå ned i Båtskardet og rundt til bilen (navnet kommer fra at man livnærte seg med å bygge båter i dalen, og fraktet de ut med hest i gjennom disse skardene når de ble solgt på våren). Jeg trekker i stedet oppover og nærmer meg mer og mer selve masta. Masta er inntyllet i tåke og skyen ligger som et svart teppe rett over hodet mitt på denne turen. Det ligger et flott lys over Simskardet og området jeg trasket i for et par dager siden Så plutselig kommer jeg inn på veien som jeg har parkert på 300 høydemetre nedenfor. Det er helt naturstridig at det ligger en vei her, men samtidig har den en stor samfunnsmessig betydning mhp kommunikasjon og sendere. Kan ikke annet enn å tenke på at når ungene var små trillet vi barnevogn helt opp på toppen så litt bra er det jo. En fin tur i dag og.. Noe å tenke på når man blæs forbi på E-6 rett nedenfor? En fin tur -

Akkurat hva de fleste av oss her inne trenger, et nytt telt 🤣

Når barna spør om jeg kan lage posjonspakker så de kan plukke det de selv vil til tur, da blir mor glad. Så i dag hadde jeg mye ledig tid og kunne kose meg med dette. Skal gjøre dette med mye forskjellig i ledige stunder. Vi skal ikke på noen langtur, men ideen var så hyggelig at jeg tok utfordringen tvert. Måleenhetene er med ting vi alltid har med oss slik som f.eks spork og kopp, derfor disse litt rare enhetene. Kanskje det var et lite sommertips til andre også.