Vinnerliste

Nå når solen har «snudd» begynner tankene å vandre mot lysere tider, lange sommernetter og flotte teltturer i nye terreng. Da passer det godt både å starte planleggingen av nye turer og se tilbake til turene som har vært. Sommeren i år, om den kan kalles sommer, stod to uker drømmetur på planen. Jeg skulle ved hjelp av apostlenes hester vandre på kryss og tvers av Dovre OG Trollheimen, helt hjem til min egen ringe bolig. Vel, nå ble det bare én uke, og bare Dovre, mer om det siden. Etter å ha prøvd begge deler har jeg fått en forkjærlighet for A til B-turer (kontra rundreiser). Da er man garantert nytt terreng hver dag. Det er god motivasjon for trøtte bein! Ruten Områdene for sommerens «langtur» var valgt av ulike grunner. Dovrefjell er ukjent terreng for meg, det har egentlig bare vært et område man passerer på tur sørover. Det store trekkplasteret er moskus. Jeg har siden jeg var barn vært fascinert av disse urdyrene, og hadde store forhåpninger om å få sett dem på (ikke for) nært hold. Ellers har området plenty med fiskevann og ikke altfor mange turrapporter (noe som indikerer lite folk). De fleste som vandrer her, går nok etter toppene. Jeg går rundt toppene. Alltid. Speiding etter moskus, med blikket rettet mot Kjelsungdalen. Målet var å bruke turiststiene i minst mulig grad. Dette gir to store fordeler: man unngår folk og man får orientert. Begge deler er positive parametere. Starten gikk fra Nysætre like nord for Fokkstugu. Herfra gikk jeg Kjelsundskardet videre gjennom Kjelsungdalen, vestover til Tverråbotn før kursen gikk nordover mot Leirsjøtelet og Åmotsvatnet. Derfra ble det mye turiststi til Flatbekktjønna og Snøfjellstjønna før turen ble avsluttet i Dindalen etter åtte fine dager på tur. Grøna bød på utfordringer. Til slutt måtte jeg krype til korset og vade over. En frisk opplevelse. Åmotsdalshytta. Vannet kan krysses der det nesten deles i to, i sær om man er smart nok til å bruke høye støvler. Dyrelivet Som sagt var et av de store ønskene med turen å få sett moskus. Om jeg fikk et glimt av villreinen var det naturligvis et pluss. Fjellrev var minst sannsynlig, men hadde helt klart ikke sagt nei takk. Allerede fra bilturen til start satt jeg med blikket festet vestover, på speiding etter svarte «klumper» i terrenget. Første camp ble ved Vindbustjønne (for øvrig mistenker jeg at den er uten fisk), og jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle ta Kjelsungdalen eller Mjogsjødalen, jeg endte opp med førstnevnte og sjelden har jeg vært så fornøyd med veivalget. På dag to vadet jeg Grøna, en frisk opplevelse, og steg inn i Kjelsungdalen. En på alle måter vakker dal. Grønne sletter, fine fiskevann og stupbratte fjell. Vinden og regnet pisket i ansiktet der jeg svettet meg oppover bakkene med 30 kilo på ryggen. Jeg var i zombie-modus, men lot blikket vandre fra tid til annen. Plutselig blir jeg var en mørk skygge i lien ovenfor meg. Man skulle jo tro jeg ble euforisk over å endelig få sett dette dyret på nært hold, men hjernen jobber på høygir sånn omtrent slik: «Å dæven døtte, der står moskus-far. Max 50 meter fra meg». Blikket går febrilsk for å se etter to ting: -hvor er familien? -og hvor kan jeg søke dekning? Moskusokse på tur. Bilde tatt etter at jeg har trukket meg et godt stykke unna. Det var naturligvis ikke så mye som en steinblokk i kilometers omkrets, så her var det bare å legge om kursen uten noen videre dikkedarer. Først når jeg får en avstand på minst 150 meter tør jeg stoppe opp og se hvordan det ligger an. Moskusoksen har naturligvis hatt full kontroll på meg lenge. Nå rister han på hamsen og vandrer bort fra meg. Omsider roer pulsen seg og jeg kan knipse et (ikke veldig bra) bilde. Snakk om naturopplevelse, og selveste jackpoten allerede på dag 2! Du må zoome hardt for å se dyrene, men dette var langt mer behagelig avstand! Et par kilometer lenger oppe i dalen får jeg se en hel familie, inkludert et par kalver, som pludrer rundt på en slette 2-300 meter nedenfor meg. Mye mer behagelig avstand, og jeg setter meg godt til rette på en stein og bare nyter synet – lenge. Som om ikke moskus-bonanzaen var nok vekker jeg en flokk på 15-20 reinsdyr som krysser dalen et stykke foran meg. Det er en lykkelig mann som stabber seg videre oppover dalen og topper den herlige naturopplevelsen med to ganger 4 hekto steikfisk i siste vann før vannskillet. Dag 2 på denne turen er den mest klokkeklare terningkast 6 jeg noensinne har hatt på en fjelltur. En fjellfant forsøker å fordøye dagens inntrykk ved Kjelsungvatnet 1329. I ettertid viser regnskapet at jeg de første 6 dagene så flere moskuser enn mennesker. Det sier jeg meg fornøyd med! Været Været var begredelig, men det glimtet da til innimellom. Våren ’22 var særdeles snørik i dette området, og selv om jeg dro ut i midten av juli fulgte jeg spent med på snø- og is-smelting de siste par ukene. Det gikk akkurat, og det ble lite snøgåing. Dog var sommerværet av det begredelige slaget. Sur nordvest, ensifret antall grader og hyppige regnbyger. Om nettene var temperaturen ned på 1-2 grader. Dette innebar MYE teltliv, og det aller meste av matlaging ble gjort i fortelt. Jeg er glad i teltet mitt, og hadde med meg en knakende god bok, men jeg kjente på savnet av camplivet, hvor man kan koke seg litt kaffe, fiske litt, slappe av i solskinn… Det var først på dag 7 jeg tok frem solkremen og kunne lette noe særlig på antrekket. Da ble også mat tilberedt utendørs, fiske ble tatt, jeg forspiste meg på nystekt ørret og rullet rundt i lyngen – altså slike dager som man drømmer om på forhånd! Fikk også sjekket værmeldingen mellom solkremsmøringen, og når den meldte minst like dårlig vær neste uke var saken klar – jeg stanser på Oppdal! Det ble MYE teltliv. Da kommer man langt med kaffe og en god bok (og kartlesing naturligvis, mye kartlesing). Solen viser seg frem, og om man klarte å kle ut den sure vinden var det faktisk ganske digg. Fisket Det er ikke til å komme fra at jeg var spent på fisket. En ting er at jeg er en notorisk dårlig fisker, isen var nylig gått, det var bikkjekaldt i både luft og vann, og jeg hadde funnet lite informasjon om fisket på forhånd. Resultatet ble helt greit. Største fisk var ikke mer enn 600g, men jeg tok fisk til maten de fleste dagene. Hadde jeg ikke hatt et (tidvis irriterende) prinsipp om å ikke fiske mer enn jeg spiser kunne jeg nok tatt betydelige mengder. En liten kuriositet – jeg satte ny høyderekord med tre sprelske steikefisk på 1397 moh. I notatboken litt om Flatbekktjønna (1397 moh.): «Spesielt siste biten til Flatbekktjønna var et helvete. Tror dette er styggeste plassen jeg har vært. Et rabol av stein, blokker og søkk». Litt gratis turistreklame der altså. Flattbekktj. var kanskje en stygg plass, men jeg satte ny personlig høyderekord for fisk. Snadder! Kunsten er å ha en liten stekepanne. Seks hekto middag. Namnam! Oppsummert Turens øyeblikk: første moskusmøte (så klart). Turens leir: nedre Grytholtjønn – feit fisk og et panorama uten like med Storskrymten, Salhøa, Drugshøi, Larseggen og Snøhetta! Turen bål: enkel seier siste kveld, da det var turens eneste av sitt slag. Man "tager hvad man haver" når det skal fyres bål på 1140 moh. Dovre leverte storslått natur, og er definitivt en tur jeg kommer til å huske. Ikke minst på grunn av moskusen. En rekke lekre leirplasser som ville vært himmelen i finvær. Lite folk. Fisken bet bra. Og jeg ble kjent i et, for meg, nytt området. En fin tur! Som snytt ut av en reklame for Kvikk Lunsj. Siste leir var også av det akseptable slaget. Tverråbotn hvor jeg planla mye fisking. Vel, jeg fisket mye, men fangsten var skral.

Mine gamle ALFA Impact var utslitt etter omtrent tre års bruk. De ble brukt lenge etter at de burde vært pensjonert. Sko er best når de er utslitt. Et par nye ALFA Impact lå på vent i utstyrsboden – ganske lenge. Det var ikke lett å ta i bruk nye trange sko. Det er noe med en stortå som jeg brakk for mange år siden... Jeg lurte lenge på hva jeg skulle gjøre med de gamle skoene. Jeg har problemer med å kaste noe som helst, og ting som har tjent meg godt i noen år, er ekstra vanskelig å hive på dynga. Etter en lengre diskusjon med ALFA om hva «garantien» dekker, og hvor lenge sko som skal «vare livet ut» egentlig skal være brukbare, ble det til at jeg sendte skoene til reparasjon. Gjennom ALFA ble skoene befordret til skomakermester Våge, som mot en betaling på 2000 kroner + frakt, ville skifte såle og Gore-Tex. (Denne var fortsatt tett, men jeg skiftet membranen likevel.) Det tok lengre tid enn lovet å få ordnet skoene, og de kom i retur til meg bare et par dager før Jul. En flott julepresang. Et par dager over Jul, ble det anledning til å prøve de «nye» gamle skoene. Sålen var som på nye sko. Læret var behandlet, men eller som da jeg sendte inn skoene. Hvordan Gore-Texen er, kan jeg ikke si noe om, men det virket som om det hadde skjedd ett eller annet oppe i skoene. Skoene var trangere enn før, men bare etter en kort tid følte jeg de «satt» på foten, og jeg glemte at det var «nye» sko. De føltes omtrent som de «gamle». Fortsatt med bare et par strømper, mot to par i «gamle» dager. Det skal bli kjekt å se hvor lenge jeg kan bruke de «nye» gamle skoene. Spørsmålet blir jo hva jeg skal gjøre med de skoene som knapt er inngått...

Du kan bruke en borstopper på boren, eller kjøpe bor for skibindinger (den har integrert stopper). Men hvis du ikke er vant med å bruke bor og den slags verktøy ville jeg gått til butikken, for det er veldig fort å gjøre feil ja! Hvis du ikke allerede har bor, verktøy og lim liggende er det dessuten sikkert billigere å få det gjort på en butikk enn å måtte kjøpe inn alt for jobben Hvis man har ett rettholt som er litt fleksibelt er det enkelt (eks stållinjal eller tapetlinjal), men hvis rettholtet er helt stivt kan det være litt vanskelig ja. Maskeringsteip langs senter på skien, mål ut senter eks. en halvmeter foran og bak binding (eks. skyvelære), dra en strek mellom merkene og kontroller

Med mindre Voile har tatt bort papp malen i esken, så er den som følger med veldig bra. Rottefella Super Telemark har samme monteringshull på frambindingen. Hælen er ikke lik, men en butikk som har den burde kunne finne posisjon på hullene til hælen som passer Voile og din skostørrelse. Sett en bred maskeringstape på skien og merk på denne, gjør du feil kan du rive tapen av og starte forfra. Det vanskeligste er senterlinja pga innsvingen. Dete burde en butikk kunne merke ved hjelp av en mal til en annen binding. Jeg bruker automatkjørner til å pinche hullet, da flytter ikke borren på seg i starten

Malen Voilé 3-Pin. Hvis du skriver ut dette, sørg for at du skriver ut i 100 % skala! voile_3_hole_mounting_template.pdf

Kan du finne en mal på nettet og printe ut? Jeg synes det er enklest å måle ut første skruen med ett skyvelære eller bruke en papirmal, borre første hullet, montere bindingen rett, merke av de siste hullene, ta av bindingen og borre ut resten. Sett gjerne både høyre og venstre støvel i bindingen når første skruen er montert, så du ser at ting ser bra ut. Evt montere bindingen med en tvinge, og merke ut hullene. Bor ett hull om gangen. Jeg forborrer med trebor (sånn liten bor med tynn spiss, og borer ferdig med en metallbor (bruk borstopper, eller vær forsiktig og ikke bor for langt.). Evt. bruk bor for skibindinger, det gjør borringen enklere og tryggere En annen mulighet er å lage en mal av en metallplate. Legg bindingen oppå og bor ut, bruk malen hvis hullene blir helt riktig.

Sol og blå himmel i går, så ville prøve å gå en tur til Solhomfjell, men veien opp til parkeringsplassen var ikke brøytet, heller ikke parkeringsplassen/rasteplassen nede langs hovedveien ved Heiland var brøytet, så den turen ble avlyst. Men fikk hvertfall en kjøretur i flotte vinteromgivelser Så i dag ble det en trøstetur i den lokale skogen, i noen få minusgrader og nysnø, etter noen dager med regn og varmegrader. Den gamle snøen hadde derfor smeltet en del, så var ikke vanskelig å gå i dag, kun 5-10cm på det værste. Det skumleste var visse deler av stien der vann hadde samlet seg og frosset, for så at nysnøen la seg oppå.. ble noen improviserte ballett-bevegelser til tider, men gikk heldigvis greit

Jeg kjøpte Crispi Titan NW i vår. Titan passer min fot veldig godt, og de oppleves lette selv om de er høye. Var litt spent på overgangen fra en ren skallstøvel (Lundhags professional) til goretex sko. Lundhags er jo bare å tømme for vann, skifte såler og strømper og så gå videre . Men Titan har fungert utmerket i et vekslende "sommervær" i Helgelandsfjellene. De er ikke av de stiveste støvlene, men støtten er OK til mitt bruk. Har ikke opplevd noen overtråkk i steinur og annet ulendt terreng. I mer "bortoverfjell", feks Lahkko nasjonalpark, var de veldig behagelig å gå lange etapper med. Jeg setter pris på at de er såpass lette, særlig under rypejakt med mye opp og ned i til dels bratte fjellsider.

Jeg mener det følger med dyse for sprit til min 111C ("stillebrenner"). Jeg kan ikke helt forstå hvorfor rødsprit skulle være noe mer bombe enn bensin. Parafin varmere enn ~35 grader avgir også brennbar gass (flammepunkt ~35 grader), og tank med innhold blir minst så varm under bruk med parafin. Det som er farlig med rødsprit (og bensin) er at flammepunkt er så lavt at det blir brennbare gasser selv ved romtemperatur (mange kuldegrader for bensin). Det er derfor farlig å søle eller veive rundt med ei åpen flaske der det finnes åpen flamme eller andre ting som er varm nok til å antenne dampen. For parafin vil ikke dette skje før den blir varmet opp til ~35 grader. For at dampen skal eksplodere må den være passe blandet med luft, ikke for tynn og ikke for fet (mellom 3,5 og 15 % sprit i forhold til luft for ren sprit). I en tank må det derfor være ganske mye luft for at blandingen ikke skal bli for fet til at den eksploderer, og eksploderer den ikke vil den bare brenne opp oksygenet og så slukne. I tillegg må det være noe i tanken som blir varmt nok til at dampen antennes, over 400 grader for ren sprit. Det er temmelig varmt. Her ville jeg faktisk vært mer bekymret for parafin. Sprit krever mindre oksygen enn parafin og bensin ved forbrenning. Man må derfor skifte til ei større dyse når man brenner sprit (eventuelt strupe lufttilførselen). I motsatt fall vil jeg tro at du får liten effekt, eventuelt at det brenner veldig dårlig.

Opp nei, ned ja - men ikke fra Hondle - fra Kalhovd via Stordalsbu til Mogen. Ruten er DNT-merket hele veien og Store Saure ligger en kort avstikker fra Stordalsbu. Fra Kalhovd er det en veldig lett rute. Ruten fra Steinsbøle til Kalhovd er også merket (ca. 17km), selv om jeg ikke har gjort det. Si hei til Svensbu fra meg! Jeg var der i påsken 2013, rett før oppussingen. Noen unge norske karer gikk på ski fra Krossobanen til Store Saure i mars 1943, men de hadde det litt travelt.

Har vært på jakt etter en sekk i størrelse mellom de to jeg har fra før, en Fjällräven Kajka 85 og en Fjällräven Abisko Friluft 45. Er storfornøyd med Kajka'en, så har hatt lyst på en Kajka 65, men de er jo ganske dyre... Kom plutselig over en nettbutikk som hadde den på salg for noen uker siden, til kun 2750,-, og de hadde den i sort, ikke bare lyse blå, som det ofte er. Det var bare å slå til med en gang. La og ved et nytt Therm-a-Rest Z-Lite-underlag i beige/grått også, til 560,-. som skal kortes ned litt, for mindre volum. Så... Etter noen dagers venting fikk jeg mail fra nettbutikken om at pakken ble forsinket, og pga dette ga de meg ytterlige 20% avslag på handelen. 660,- tikket inn på konto dagen etter. Dette ble en god handel! Klar for nye eventyr i 2023!