Vinnerliste

Hei! Jeg har planer om å gå Norge på langs sommeren 2024 (oppstart i mai/juni, avhengig av når jeg er ferdig med eksamener) og har begynt å gå igjennom hva jeg trenger av nytt utstyr. Jeg trenger blant annet nytt telt. Jeg har egentlig ikke så mye kunnskap når det gjelder telt. Jeg skal gå sammen med hunden min, så jeg må ha et 2 personstelt. Jeg er opptatt av at det må være ganske lett, men kjenner at jeg fortsatt er litt skeptisk til å gå for et ultralett telt som ikke er fra de klassiske, kjente teltleverandørene. Jeg har blant annet vurdert Helsport Fjellheimen, Lofoten og Reinsfjell (uten at jeg har noen favoritt av de). De er riktignok litt dyre for meg, så jeg må i så fall spare over lang tid for å få råd. Noen som har noen gode tips/innspill?

Det var sannsynligvis når tanken nærmet seg tom at eksplosjonen oppsto. Kjelen hadde stått og sydet lenge. Du trenger bare et ørlite punkt som når selvantenningspunktet. Siden all varmen som går ned til tanken nødvendigvis må gå ned brennerhalsen vil det være den som er varmest. Om den blir varm nok er jo en annen sak. Og så skal jo damp/luft-blandingen samtidig være eksplosiv, så sannsynligheten er nok ikke spesielt høy ved typisk bruk. Det er jo ikke akkurat dagligdags at man får eksplosjon i tanken. Men med Loke 85 fant jeg noen som kommenterte på at dette hadde skjedd med flere. Produsenten hadde blitt konfrontert, men nektet selvfølgelig for at noe sånt skulle ha skjedd. Ikke lenge etter forsvant apparatet fra markedet, så... Det er lenge siden (rundt midten av 90-tallet), og nå finner jeg ingen ting når jeg leter. Nå har (hadde får jeg vel kanskje si) Loke 85 kort hals (samme brennertype som på 111), så det kan nok ha vært en medvirkende årsak. Jeg finner informasjon om at det skjer en god del ulykker med parafin kokeapparater i land der parafinbrennere er i utstrakt bruk (India, Afrika...). I hvertfall i ett tilfelle jeg leste om hadde konkludert med at ei dame hadde brukt apparatet i matlaging og skulle pumpe trykk i tanken (noe som indikerer at tanken kan ha nærmet seg tom). De påsto da i artikkelen at hun hadde pumpet så tanken revnet. For det første tror jeg du skal ha nokså spesielt utstyr for å pumpe så høyt trykk at tanken revner. Den marginale pumpa med pumpelær eller pakninger av gummi er for svak til det. For det andre vil pumpa slutte å trykke inn luft lenge før du når trykk nok til noe sånt. Slaget er for kort, så man får ikke særlig høyt trykk i pumpa. Jeg har ikke en gang hørt om noen som har klart å pumpe trykk nok til at sikkerhetsventilen har utløst, og den bør jo utløse lenge før tanken revner. Jeg har i hvert fall pumpet så mye jeg klarer på mine (man hører når den ikke klarer å trykke inn mer luft), og ingen ting har revnet og sikkerhetsventilen har aldri utløst. Så jeg er rimelig sikker på at det dreier seg om eksplosjon i tanken. Om det var selvantenning på grunn av luft/drivstoffgass-blandingen og et punkt i tanken som fikk høy nok temperatur (~250 grader), eller om det var en eller annen feil med apparatet aner jeg jo ikke. Min Loke var det i alle fall ingen feil på. Jeg har testet dem mange ganger siden og den fungerer aldeles utmerket. Men jeg har tatt den ut av bruk. Det er ikke sikkert tanken tåler en eksplosjon til selv om den er av stål. Jeg brukte tross alt slegge og slo bunnen tilbake inn i tanken igjen. Om stålet er like helt etterpå vet jeg ikke. 😁 Eksplosjonsområdet for parafin er vel i området mellom 0,7% og 5% parafingass i lufta ved 1 atm trykk og "normale" temperaturer (men temperatur og trykk endrer på dette, så eksplosjonsgrensene i en varm tank vil avvike fra dette tror jeg). Det skal nokså mye luft til da, så igjen, pumping på nær tom tank er kanskje ikke så lurt. Selvantenningstemperaturen ligger vel typisk rundt 250 grader C. Disse verdiene vil sikkert være litt forskjellig for de forskjellige parafintypene (whitesprit, tennvæske, lampåeolje, fyringsparafin...). Tennvæske har typisk et relativt høy flammepunkt (~60 grader), antakelig for å kunne brukes til det navnet tilsier, å tenne på andre ting uten at det blir farlig brennbar/eksplosiv damp rundt det man har dynket (men selvantenningstemperaturen tror jeg er omtrent standard). Man bør kanskje også tenke på at varm parafin ikke er like ufarlig som kald parafin. Parafin har flammepunkt rundt 35 grader C, altså fra og med da vil det avgi nok gass til at gassen vil kunne antennes. Når temperaturen ligger under dette vil det ikke bli nok damp til at dampen kan brenne (man trenger da en eller annen form for veke). Men det skal nok være en del varmere før fordampingen går så fort at det dannes mye brennbar damp, så det skal nok en god del varme til før det blir like farlig som bensin. Det er i hvert fall en ting som er sikkert, og det er at parafinbrennere ikke er så sikre at man ikke kan bruke dem på en farlig måte. Så å bruke hue er et godt råd også for disse brennerne. 😄 (uten at jeg dermed mener at du ikke har gjort det altså!)

FFI lagde en brenner som kanskje ikke er så langt unna, men den er nok noe mer moderne og inneholder flere deler. Men det ble bare laget i et opplag på 15 stykker. De var på utprøving fra februar 1999 i Telemark bataljonen. Meen forsvaret bestemte seg heller for å kjøpe inn Optimus 111, så vi gikk desverre glipp av et kokesystem som sikkert kunne vært interessant for flere. Det var planlagt å produsere rundt 800 enheter over 3 år. I mine øyne et ganske så forseggjort kokeapparat med god pakkbarhet/praktisk. skulle veldig gjerne ha sett det i bruk.

Jizzes! 😮 Like ryddig som hos svigermor jo! Misunnelig!

Båtstæsj og litt ymse turting (reimer, snorer, pakkeposer og andre ting som brukes til 😉ekspedisoner😉) Hylle for telt og køye, tarp etc. Tur og trimmeklær på venstre side. Bretting er oppskrytt. Alt av tur og trimmeklær, pluss båter. Storsekken, også på soverommet. Tursekker til dagsturer. Bokser til ymse ting som brukes i det daglige. Noen står fast, men bytter mellom sykkel og ski. Jeg lar luer, lys/refleks, vanter f.eks stå framme hele tiden siden det er plass. Spise og drikke på tur. Eneste som er i boden er sykkel/ski- stæsj avhengig av hva som er off-season. (I sykkelsesong er mekkebod på verandaen.. system i skapet der) Jeg er så priviligert at jeg bor alene, så ingen har mulighet til å føkke opp.

Et av årets høydepunkt for min del er rypejakt på hardangervidda på senhøsten. Kulda begynner å sette inn og man kan dra frem pulk, vintertelt og brenner fra boden. Værmeldingen fra fredag til søndag var lovende, med stor sol og -8 grader på lørdagen. Avtalte tidlig avreise fra jobb på fredagen og kom meg opp på vidden i 6 tiden. Deretter bar det innover vidda med hodelykt for å kunne starte tidlig på jakt lørdags morgen ute i terrenget. Morgenstemning lørdag Litt kaldere enn meldt fra yr.no, glad for at jeg tok med Halite overbagen Kaffevannet er på kok og morgenlyset bryter frem i landskapet Vindstille og -15 grader, tilløp til påskestemning Ser du ansiktet? Sola er på hell og landskapet glir over i blåtoner Ingen tegn til rype etter 8 timer og 17km, kursen er satt tilbake til teltet hvor brenneren skal til pers for å tine en frossen kropp Temperaturen stiger sammen med trivselen – (for ordens skyld CO alarm er på plass i innerteltet) Søndagsmorgen hadde det skyet over og vinden hadde tatt seg litt opp. Temperaturen lå fremdeles rundt 15 – 16 minus Kulden sammen med vinden gir gode effektive kuldegrader, dunjakka måtte på utenpå skalljakka. Det ble 7 km før kursen ble satt tilbake til teltet for nedrigging og retur tilbake til bilen. Det ble ingen jaktutbytte denne helgen, allikevel så er dette kanskje en av de fineste jaktturene jeg har hatt de siste årene. Vinteren er i anmarsj i høyfjellet.

Søndagstur med sol og sorpe. Den siste tiden har det blitt en del turer på omtrent tre timer. Langt flere enn det jeg vanligvis går. Selv om jeg nok kjenner disse turene i beina, så er jeg likevel klar for ny tur, og gjerne en like lang tur, neste dag. Som vanlig er jeg i bedre form om høsten enn på våren. Jeg kunne tenke med nok en litt lengre tur denne dagen, men var noe usikker på om jeg ville være klar til det. Uten å utfordre meg selv blir det i hvert fall ikke enklere med disse «langturene». Nå går det likevel saktere i bakken etter hvert, men det henger mer sammen med hvor mange vår og høst jeg har vært på tur. Det blir ikke lettere med årene, men det er stadig like kjekt. Etter dager med regn, med noe opphold inne i mellom, var værmeldingen for søndagen bra. YR mente det ville bli godt turvær. Det var bare å hive sekken i bilen og komme seg ut. Spørsmålet ble som vanlig om andre ville være med og hvor turen burde gå. Det var ingen andre som meldte seg på, jeg ville bli alene. Siden det var lenge siden jeg hadde vært på en rundtur fra Gramstad, passet det med en slik tur denne gangen. Jeg hadde selvsagt glemt hvor mye sorpe og søle det kunne være i stien oppover mot Bjørndalsfjellet og videre over Fjogstadnuten og Kvitemyr. Det var mer enn hva jeg vanligvis treffer på, men med vinteren foran oss, så er det bare å bli vant med slike forhold – igjen. Nå er det slik at jeg tar turen oppover stien mot Bjørndalsfjellet for å gå Bjørndalsmyra innover og videre opp til Mattisrudlå. Det er like mange høydemeter, men likevel en «snillere» tur. Jeg regnet med at det ville være vått i myra, og hadde helt rett. Det ble nærmest vassing et stykke innover. Likevel var det helt greit å komme oppover mot toppen. Stien er omtrent usynlig, det går mer på kjennskap enn at jeg ser stien enkelte plasser. Det var selvsagt andre på tur denne dagen. De andre som jeg traff ved Mattisrudlå hadde kommet opp Rindå fra Paradis-skaret. Det gikk greit å komme videre og opp til toppen av Bjørndalsfjellet, og så nedover mot veien. Bratte bakker og sorpe, får meg til å gå forsiktig. Det tok litt tid å komme ned til veien, og ikke minst videre oppover mot Fjogstadnuten. Det er ikke ofte jeg har gått denne veien med mer vann og sorpe. Heldigvis er stien fra Kvitemyr og opp til toppen av Dalsnuten godt opparbeidet. Det er steintrapper og steinsatt bakke, og bar granitt øverst. Selvsagt var det mye folk på toppen. Det satt folk rundt hele varden. For egen del ble det en kjapp runde og så nedover mot Revholstjørn. Det var helt greit å gå veien tilbake til bilene. Det var i hvert fall ikke myr sorpe og vann den veien. Tre timer og vel en mil, var dagens tur. En flott tur, men med mye sorpe. Jeg er glad for vanntette fjellsko.

Her er nok jeg den mest skyldige i tråden, men jeg er ts hvilket jeg tenker gir mer frihet… Jeg begynte jo tråden med å sverge til gass i kulda og avviste at jeg ville benytte bensin før eventuelt neste vintersesong… nå har jeg kjøpt fullt utstyr 🤣 Derailingen av denne tråden er mitt verk…

Det er vanskelig å si, for det kommer an på hvordan du lager mat. Jeg liker å kokkelere litt avansert hvis jeg har tid, og da går det jo fort med en del drivstoff. På helgeturer tar jeg med meg så jeg er sikker. Vekt betyr ikke noe særlig, i hvert fall ikke en ekstra liter drivstoff. 1/3 liter som jeg antar du mener du har burde holde ei helg hvis du bare varmer opp mat, for eksempel vann til frysetørret og kaffe/kakao/solbærtoddy etc. Hvis du skal koke poteter og lage ordentlig middag fra bunnen av kan det gå med en del drivstoff. Og kanskje vil du ha egg og bacon til frokost, og kanskje en omelett til lunsj? 1/3 liter kan nok bli lite da. Dette er noe du fort får erfaring med når du tester. Selv pleier jeg å ta med en ekstra gassboks eller ei ekstra drivstofflaske, bare sånn i tilfelle rottefelle. Å stå ute i skauen med nydelig mat som du ikke får tilberedt, det må være toppen av nedtur på tur. Som å glemme kaffen hjemme, eller fyrstikkene, eller kopp å drikke av. Ingen spørsmål er dumme, men man kan gjøre dumt i å ikke spørre. "Pissvær" kan være fint det også. Her er fra natt til mandag da jeg tok en tur opp i Romeriksåsene for å koke fiskesuppe fra grunnen av. Medbrakt ørret fra fryseren da, men den var selvfisket tidligere i sommer. Og oppskrifta ble tatt ut av lufta, hadde med både fløte, rømme, grønnsaker og krydder. Her gikk det jo en del drivstoff siden fisken først skal kokes, og bein, finner, skinn og hode så skal syde (holdes rundt ~80 grader) i et time eller to for å lage fiskekraft. Så skal det kokes poteter som skal has oppi. Poteter er egentlig kjapt å koke hvis man deler dem i mindre biter, og det skal man jo uansett når man har dem i suppa. Så ja, det ble sen middag, og det ble nok til lunsj dagen etter også. Og det regnet i ett fra midnatt til 3-tida neste dag. Skikkelig "pissvær" med andre ord. Men jeg hadde gardert meg med en presenning over telt og sitteplass da. Og er det noe som er koselig, så er det å ligge lunt og tørt og høre regnet danse på duken over hodet. Rene vuggesangen spør du meg. Krafta kokes på fiskerester, klokka er 7 om kvelden. Enda lenge til middag. Fiskerestene (bein, hode...) ligger i en saftsilepose som jeg har knabbet til formålet. Den duger fint i stedet for å sile krafta etterpå. Regn, regn og mere regn. Det ble like mye til lunsj som til middag. Det røde er kajennepepper. Nydelig på denne typen fiskesuppe. Er det mye kajennepepper? Neida. Husk at fett binder capsaicin. Og her i denne suppa er det mye fett!

Torsdag 3/11 22 På hjemmebane er det mye hosting for tiden, så for å holde meg unna lumske virus har jeg evakuert til hytta Siden vinteren er såpass mild er det fortsatt flott barmarksføre og noe må man vel finne på når det ikke er skiføre.. Turmålet er Bolkskardet. I tidligere tider brukte Leirskolen ved Børgefjellskolen å ha overnatting med telt i Simskardet og så gikk ungene til skolen via Bolkskardet - det er en ganske krevende tur. Jeg skulle gå motsatt vei og distansen er ca 20 km som en rundtur. Starten er på 360 moh, og det høyeste partiet er ved 1100 moh. Det er en nydelig dag og fortsatt mye lys. Eneste jeg kan klage på er at det er mye lyng, mose og myr, som gjør selve traskingen tung. Det er vått i terrenget og ingen sti. Det blåser en østlig bris, men det er mange varmegrader - helt unormalt varmt. Etter som jeg trekker oppover får jeg bedre utsikt i mot kysten og fjellene i Bindal og mot Lomsdal/visten - kjente turområder for meg. Hele tiden er det et lokk med skyer rett over hodet på meg, og skyene truer med å komme ned. Vinden vil heller ikke gi seg her i høyden, så det frister ikke med en pause heller. Når jeg kommer på det høyeste punktet i skardet ligger skyene godt rundt meg, Snøen bærer bare sånn delvis - heldigvis har jeg gamasjer på - det trengtes i dag. Her kommer jeg over til Golverskardet. Dette er også et lite besøkt område. Kan vel slenge en og annen jeger i ny og ne. Det går en del rein og beiter her. Reinsamlingen er ferdig, men de samler vel på nytt når snøen kommer. Nede i skardet løyer det med vinden og jeg finner en stor stein jeg kan ta en pause bak. Turens eneste pause Fra Golverskardet - Simskardet til venstre (mot Simskardvatnet), Biseggskardet (med Kvigtinden i skyene) og Rørskardet til høyre. Simskardet har fått nye benker, handikappstier og det skal komme nytt toalett osv.. Det kalles vel utvikling. Jeg får en lang marsj tilbake til bilen - 4 km på grus og 4 km på asfalt. Godt å komme til bilen var det. Hele siste delen av turen gikk jeg uten jakke, lue eller votter. 8 grader varmt og lite vind.

Jeg ville ikke en gang vurdert å akseptere sånne typer krav. De preller av meg som vann på gåsa. Jeg sier bare nei rett og slett. Det er alt for mange måter man kan bli forhindret i å sende meldinger tilbake: Du kan miste inReachen i vannet mens du står der og skal sende meldingen, eller utfor stupet. Den kan rulle ut av sekken når du febrilsk pakker telt og sekk for å unngå at det blir søkkvåt i det været som kommer feiende nedover fjellsida mot leirplassen din, og du oppdager det ikke før til kvelden i neste leir når du skal sende meldinga. Du glemte hele meldinga fordi du traff noe hyggelige mennesker som hadde med seg en klunk på ei flaske som de spanderte raust av. Batteriet døde og da du skulle lade det for å sende meldinga oppdaget du at batteribanken også var gått tom (eller du glemte den igjen hjemme eller på DNT-hytta for to dager siden der det sikkert fremdeles står til lading, eller du glemte eller finner ikke ladeledningen). InReachen gikk i bakken og må nok erstattes med en ny. Noen stjal den. Mulighetene er mange, og det å risikere at det blir satt i gang en svær redningsoperasjon via hovedredningssentralen, røde kors eller politiet bare fordi man var glemsk eller uheldig er i hvert fall ikke noe jeg vil risikere, spesielt fordi det sitter noen i andre enden og egentlig blir tvunget til å tenke worst case (hva skulle ellers meningen være, at de skulle bekymre seg enda litt ekstra?). Hvis jeg trenger hjelp har jeg SOS-knappen, eller jeg kan sende en melding til de jeg tror kan løse problemet jeg har (for eksempel hente meg). Veldig mange steder vil jeg kunne ringe og snakke med noen. Og så er det en annen ting også. Hva var det Sting sang en gang: If you love sombody, set them free. Det ligger en dyp sannhet i akkurat dette (som ikke handler om inReach)