Vinnerliste

Noen få bilder fra en liten tur ved masta på Kappfjellet. (Kappfjellet ligger egentlig mye lenger nord og her lokalt blir det bare kalt senderen eller Linken, men det egentlige navnet er kanskje Åarjeltjahke?). Det er vei opp hit som kjøres på eget ansvar. Det er 2 bommer på veien. Nytt av året er at det er en bom nederst som blir stengt når veien ikke er farbar. Den sto åpen når jeg kom men stengt (men ikke låst) når jeg dro. Litt opp i lia - ved ca 600 moh er det en bom der all ferdsel med bil er forbudt, unntatt for "Televerkets biler". Veien oppover er veldig fin, og mange kjører nok forbi denne bommen også. For tiden er det ikke mulig å låse denne bommen siden den er ødelagt.. Lørdag 05.11.2022 Jeg hadde egentlig tenkt meg på Majanasen eller Sladderfjellet, som ligger på motsatt side av dalføret, men det var meldt ufyselig vær med kuling og snø i høyden der, så derfor falt valget på en liten tur på 10-12 km rundt masta her i høyden. Bilen er parkert og jeg har kommet et stykke opp. Ser rett i mot Simskardet og Børgefjellet til høyre. Det er drivende regn og litt vind, men helt ok å gå i fjellet. Det er mange flotte fiskevann oppå her og et fantastisk turområde borte fra trafikken i Børgefjell. Lett tilgjengelig - spesielt med små barn er det helt unikt. En 30-40 tamrein ligger nede ved vatnet her. Ser at en av de får øye på meg og de andre blir alarmert og de forlater sin rolige tilværelse ved vannet her. Livet som rein har vel sine utfordringer også.. Fjellterreng av det beste slaget - spennende område.. 500 høydemeter nedenfor går E-6 - nybygd og flott, men jeg må si at originalen er flottere! Planen er å gå ned i Båtskardet og rundt til bilen (navnet kommer fra at man livnærte seg med å bygge båter i dalen, og fraktet de ut med hest i gjennom disse skardene når de ble solgt på våren). Jeg trekker i stedet oppover og nærmer meg mer og mer selve masta. Masta er inntyllet i tåke og skyen ligger som et svart teppe rett over hodet mitt på denne turen. Det ligger et flott lys over Simskardet og området jeg trasket i for et par dager siden Så plutselig kommer jeg inn på veien som jeg har parkert på 300 høydemetre nedenfor. Det er helt naturstridig at det ligger en vei her, men samtidig har den en stor samfunnsmessig betydning mhp kommunikasjon og sendere. Kan ikke annet enn å tenke på at når ungene var små trillet vi barnevogn helt opp på toppen så litt bra er det jo. En fin tur i dag og.. Noe å tenke på når man blæs forbi på E-6 rett nedenfor? En fin tur -

For å gjøre dette enkelt. En flaske med pumpe og flytende drivstoff er så og si det samme som en gassboks. Bare at man står for trykket selv. Eneste som skiller dette er egentlig 45sek-1.5min med forvarming der man enten heller en skvett rødsprit nedi eller bruker bensinen(om man ikke bruker bensin, se tilbake på rødsprit). Når forvarmingen holder på å dø ut åpner man bare ventilen og vipps er brenneren oppe å går. Jeg får ikke helt til å forstå hvorfor bensin/parafin eller hva det skulle være er så skummelt. Lekkasje fra en gassbrenner er heller ikke noe særlig. Jeg er ganske sikker på at det finnes mang en gassbrenner med dårlige o-ringer som rett og slett er tikkende bomber. De som fyrer parafin eller bensin er jeg nogenlunde sikker på at holder utstyret i orden. Kjøper man en multifuel/bensinbrenner så øver man med denne hjemme på gårdsplassen x antall ganger før den draes med på tur. Jeg anbefaler å plukke den I stykker å lære seg hvordan den er satt sammen før man i hele tatt begynner å bruke den. Den burde også brenne en 30-40min/halv fuelflaske non stop for å se til at den er driftsikker nok til å ta med på tur.

Slangebrenner bruker jeg bare bensin på, for det oljete sølet med parafin/tennvæske setter jeg ikke pris på. Men i brenner med fast tank foretrekker jeg parafin, da blir det jo ikke søl. Fordelene er: - Billigere (tennvæske) - Tilgjengelig overalt, og kan etterfylles hvor som helst på langtur (campingplasser, bensinstasjoner, dagligvare). - Merkbart drøyere i bruk. - Mindre brannfarlig ved lekkasje under drift. Særlig på langtur i kajakk (mer enn 1-2 uker), så er det veldig greit å kunne kjøpe en liter tennvæske underveis om det skulle trengs.

Blir aldri "nok" kniver her. Men det kan noen ganger bli "for mange". Og da er det dumt at noen blir liggende i en skuff. Har derfor gjort bruk av den muligheten som finnes her: www.posten.no/send-humanitaer-hjelp-til-ukraina Til nå har det blitt både kniver og annet utstyr som har gått den veien, fra småting til litt større (som ryggsekk, sovepose).

Har du den utendørs på en stenhelle eller oppe på grillen kan du være så eplekjekk du bare vill, du finner fort ut av hva som er gunstig eller ikke 😅 MSR Whisperlite er i utgangspunktet en god brenner, men det er en ting som bekymrer meg og det er mengden kullos den produserer. Jeg bruker brennerene mine i telt og da vil jeg ha noe som produserer minst mulig av dette. Whisperlite har desverre vært med i flere ulykker, jeg ville ikke anbefalt denne brenneren til noen som er fersk med bensinbrennere og bruk i telt. Hvis du ikke skal bruke den i telt har ikke dette så mye å si. Stillebrennere er såklart mer behagelige enn bråkebrennere, men i de testene jeg har sett er det som oftest bråkebrennere som kommer best ut. Mitt tips se etter en annen brenner 😊

Optimus Vega har forvarmingsrør så den er absolutt designet for vendt gassboks. Nå skrev jeg heller ikke at den brant ukontrollert da jeg forsøkte dette tidligere i varmt vær, men at den virkelig kom til liv. Det var ingenting ukontrollert ved den prøvevendingen av boksen, bare mye futt. Dette ga meg sterk tro på denne løsningen i kaldt klima. Forvarmet i 20 sekunder med rettvendt boks før jeg snudde boksen. Synes denne løsningen virker snasen Har litt dilla på gassbrennere så her blir det også noen innkjøp i desember (halv skatt) 😜

Enig i det Engelsen sier. Og får du i deg litt parafin fordi du søler, det er snakk om små mengder, blir du fort dårlig i magen. Forresten med 2T bensin, mener du totaktbensin? Man bruker firetaktbensin/alkylat til brennere fordi man ikke ønsker oljen som er tilsatt totaktbensin. Oljen gir bare masse unødig soting og det som det medfører av ulemper. Selv foretrekker jeg bensin med skyhøye kneløft grunnet det som er nevnt av ulemper med parafin.

Evt. søl dunster ikke bort, og det krever litt mer forvarming. Forvarming med parafin gir mye sot, bør ha med rødsprit.

Noen grunn til at dysen må renses ofte på Whisperlite med parafin? Jeg har 3 brennere (nå bare 2) jeg bruker på parafin. Etter litervis og årevis brenning har jeg aldri opplevd å trenge å rense en dyse.

Det holder noen ganger å legge hendene rundt gassboksen for å øke temperaturen på boksen litt når det er litt kaldt, eller bruken av brenneren har kjølt ned boksen. Det jeg har gjort noen ganger, er å først lunke en skvett med vann (til 30-40°). Dette heller jeg over i en passende skål/beholder, så setter jeg gassboksen oppi. Da går brenneren på full blast selv om temperaturen er lav. Funker fint på slangebrenner og på toppmontert. Stødigheten må være like god, og boksen må ikke flyte pga for mye vann (toppmontert brenner)..

Jeg har Optimus Vega, og den ville jeg brukt på vinteren, framfor JetBoil, for da kan du bruke kjeler med litt volum, sånn at du får smeltet mer snø om gangen. Om du skal bruke brenneren på snø, trenger du noe å sette den på. Selv er jeg fornøyd med Kokiro, lett og grei, setter bare brenneren oppå. Men du kan også gjøre det enkelt, og sette brenneren på kvister eller lignende. Når du smelter snø bør du ha litt vann i bunnen av kjelen, for å fordele varmen mot bunnen. Hvis ikke, risikerer du å ødelegge kjelen. (Jepp, det gjorde jeg i fjor vinter.) Hvis du syntes det brant heftig med boksen opp ned, kan det være fordi du ikke ventet til brenneren var skikkelig varm før du vendte boksen

Jag hade denna brännare med biltema gasbox med oklar blandning står 70% propan men ej troligt. Hade en rostfri mugg på och fylde på snö stod på en platta i snön. Hur kalt det var vet jag ej men troligen - 10 ev -15 den stod på under det att jag lastade av en pulka och packade in i bilen och lastade in pulkan letade upp lite godis och kex troligen 10-15 min då hade det smält endast ca 2-3 dl vatten till ca + 40-50 gr.(åkte hem sedan mitt i natten och sov under vägen hem pga avbruten resa pga oklar kramp i vadmuskel efter gått långt i uppförbacke med stighudar och ca +30kg i pulka) På vägen upp så värmde jag mat på en liten hopfällbart vedkök men då kanske -5 gr och det var ok (förutom lukten) betydligt snabbare och ska man ej vara i tält bättre med ved än gas på vintern. Jag vägde 2 kg propan flaska och jfr med 2.5 L fotogen (samma energi) då blir det bara 2-3 kg tyngre så har man inget MF kök och ej ska ha mkt övr packn kan det vara ett alt.

Personlig ville jeg ikke brydd meg om teltet er klassifisert som 3-sesongs eller 4-sesongs. Jeg ville sett etter gode luftemuligheter og god plass i innerteltet (både sittehøyde og mulighet til å ha med seg ting inn i innerteltet, 2-mannstelt for 1 person er ideelt for vinterbruk slik jeg ser det). Jeg har teltet i mye rart i min tid. Personlig synes jeg noe av det koseligste om vinteren er å ligge under en presenning som er spent opp som et tak over meg om været ikke er skikkelig dårlig.

Om budsjettet er 3 tusen hadde jeg spart en stund til å fulgt med etter kupp på bruktmarkedet. Da får du fort et kvalitetstelt som takler det meste.

@Tillan 74 God pris, god kvalitet, god størrelse, lett å håndtere osv Sjekk gjerne samme nettside for flere andre telt. De leverer en del telt som ikke andre sider gjør, til en veldig god pris, mye av det med god vekt, material osv.

Hei Jeg er veldig fornøyd med dette: https://www.outnorth.no/bergans/compact-2-pers-tent

Kan også nevne at kokepunktet til gass vil synke med høyden over havet. Det betyr at en gassboks vil fungere i kaldere temperaturer på høyfjellet enn ved sjøen. Endringen er betydelig (uten at jeg har noen tall, men podkasten Uteliv hadde en episode om gass som brennstoff der dette nevnes).

Nok en liten bilderapport fra min selvpålagte tidligferie på hytta. Jeg har sett at enkelte steder er veldig lite omtalt, og kanskje mindre besøkt enn andre steder. Mange lokale er kjent med disse stedene, men for andre er det kanskje usikkert om veien er kjørbar. Jeg må innrømme at jeg var usikker på om veien opp til Skinnfjellskardet var kjørbar med min personbil, men det gikk bare bra. Det er første gangen jeg er her, men det blir ikke den siste. Bilen parkert - der man ikke skulle tro det fantes en vei! I tidligere tider var det nok andre transportmidler, og skardene heter blant annet Sommervegskardet eller Vintervegskardet eller Storvegskardet.. Et mye brukt område i tidligere tider - spesielt av urfolket. Jeg har absolutt ikke noe mål med turen, men hadde kanskje et lite håp om å komme meg over skogsgrensen innover skardet. Noen av disse skardene er kupert, der de små bekkene fra fjellet har gravd dype furer i morenelandskapet, men her innover er det veldig lett å gå. Noe myr som vanlig. Det drives aktivt skogbruk, så det er nok derfor det er vei helt opp hit - på ca 400 moh. Det står en lae her - som er fra 1865. Den har sett dine beste dager, men imponerende at de bygde dette så langt til fjells..Rikholdig boks med gjestebøker fra mange mange år tilbake viser at dette er et vanlig turmål for de lokale. Multemyrene står vel også tett her i rette sesongen. Etter som jeg vandrer innover skardet bestemmer jeg meg for å gå oppover fjellsiden mot Skinnfjellet. Selve toppen på 1323 ser jeg er inntyllet i tåke, men regner med at det kan bli bra utsikt i mot nord. Litt av et juletre så høyt til fjells! Innover Skinnfjellskardet Jeg går over kanten og ser mot Hattfjelldal og Røssvatnet. Ved ca 1000 moh. Det er helt flatt oppå her og veldig lett å gå - hadde jeg hatt bedre tid (det er langt på dag), kunne jeg siktet mot toppen, men den får vente til en annen gang.. Oppå toppen ligger det en stor stein som isen har lagt igjen helt på vippen. Hele Fiplingdalen ligger sørover her, med de 2 vannene langt der sør. Solen prøver å bryte i gjennom, men lite å se til den. Jeg tar meg en god pause her på toppen med kakao og brødskive. Det ble en flott tur denne dagen også.

Torsdag 3/11 22 På hjemmebane er det mye hosting for tiden, så for å holde meg unna lumske virus har jeg evakuert til hytta Siden vinteren er såpass mild er det fortsatt flott barmarksføre og noe må man vel finne på når det ikke er skiføre.. Turmålet er Bolkskardet. I tidligere tider brukte Leirskolen ved Børgefjellskolen å ha overnatting med telt i Simskardet og så gikk ungene til skolen via Bolkskardet - det er en ganske krevende tur. Jeg skulle gå motsatt vei og distansen er ca 20 km som en rundtur. Starten er på 360 moh, og det høyeste partiet er ved 1100 moh. Det er en nydelig dag og fortsatt mye lys. Eneste jeg kan klage på er at det er mye lyng, mose og myr, som gjør selve traskingen tung. Det er vått i terrenget og ingen sti. Det blåser en østlig bris, men det er mange varmegrader - helt unormalt varmt. Etter som jeg trekker oppover får jeg bedre utsikt i mot kysten og fjellene i Bindal og mot Lomsdal/visten - kjente turområder for meg. Hele tiden er det et lokk med skyer rett over hodet på meg, og skyene truer med å komme ned. Vinden vil heller ikke gi seg her i høyden, så det frister ikke med en pause heller. Når jeg kommer på det høyeste punktet i skardet ligger skyene godt rundt meg, Snøen bærer bare sånn delvis - heldigvis har jeg gamasjer på - det trengtes i dag. Her kommer jeg over til Golverskardet. Dette er også et lite besøkt område. Kan vel slenge en og annen jeger i ny og ne. Det går en del rein og beiter her. Reinsamlingen er ferdig, men de samler vel på nytt når snøen kommer. Nede i skardet løyer det med vinden og jeg finner en stor stein jeg kan ta en pause bak. Turens eneste pause Fra Golverskardet - Simskardet til venstre (mot Simskardvatnet), Biseggskardet (med Kvigtinden i skyene) og Rørskardet til høyre. Simskardet har fått nye benker, handikappstier og det skal komme nytt toalett osv.. Det kalles vel utvikling. Jeg får en lang marsj tilbake til bilen - 4 km på grus og 4 km på asfalt. Godt å komme til bilen var det. Hele siste delen av turen gikk jeg uten jakke, lue eller votter. 8 grader varmt og lite vind.

Det er alltid mindre nedbør nede på stranden. 20 kilometer er hva jeg kaller en langtur. Selv om turen går på flate stranden på godt underlag. Når stranden er hard, er det omtrent som å gå på en god plan sti. Det var jo ikke meningen det skulle bli en så pass lang tur. Planen var at broderen og jeg bare skulle ta en kjapp tur rundt Gruda. Det ville bli en tur på under to timer selv om vi tok med den ekstra sløyfen jeg har gått i det siste. Broderen var klar for tur mente han. Så kom det kontrabeskjed. Foten, eller mer riktig akillessene, var ikke klar for tur på vei og asfalt. Det ville bare bli meg på tur likevel. Hva i alle dager skulle jeg da finne på. Det var alt langt på dag, og det var meldt mye regn senere på dagen. Jeg burde være ferdig med turen før klokka to om jeg skulle unngå å bli våt. Nå ligger Jærstrenden bare 5-6 minutter hjemmefra. Det ville være mulig å få en tur på to timer eller så, uten at det ble ville bli mye regn. Nå har jeg jo gått i regn noen ganger før, det er i grunnen greit. Den vanlige hverdagsturen går ofte fra Sele til Hellestø og tilbake. Der har jeg gått noen ganger. Hva med å ta en tur som er omtrent like lang, sørover fra Bore. Fra parkeringsplassen ved Borestranden er det 4-5 kilometer til Reve havn. Det er også en vanlig vintertur, men kunne muligens passe denne dagen. Det tok bare 20 minutter fra jeg bestemte med til jeg sto på parkeringsplassen og heiv på meg sekken. For å få litt vekt på sekken, hadde jeg med en cola og en pakke Gjendekjeks. De var med i sekken, uten at jeg egentlig hadde tenkt å stoppe underveis. Colaen kunne jeg jo drikke når jeg jeg var ferdig med turen. Kjeksen har ligget i sekken en stund. Vinden som kom fra sør, var hovedårsaken til at jeg valgte å starte på Bore. Jeg synes det er «bedre» å ha medvind hjemover. Vinden var ikke sterk bare 8-9 m/sek – frisk bris. Det gikk greit det første stykket sørover. Jeg kunne jo se at det var tunge regnskyer lengre inne i landet og både mot øst og ute i sjøen lengre mot vest. Rett over meg og framfor meg, var det mye lysere skyer. Det ville ta litt tid før det ville komme regn. Mellom Bore og Reve er det et stykke der det ikke er sandstrand. Det er likevel kjekt å gå her. Naturen er litt spesiell, med brinken oppe og sjøen i vest. Stien er grei og det er lett å gå, selv om det er små stykker med stein og litt vått enkelte plasser. Det kom litt sol. Jeg syntes det var lett å gå, og ville det ikke være mulig å komme et stykke forbi Reve havn? Det er jo fortsatt flatt og god sti. Reve havn ble passert i god fart, forbi Skipasteien, Otersteinen, Brennevinskulå og Skarsteinen. Jeg lurte igjen på om jeg skulle snu i nordre enden av Revesanden, men valgte – igjen – å fortsette. Mot Revtangen. Fra Revtangen og bort til odden mot Orrestranden er jo ikke lange stykket, og siden jeg hadde kommet så langt kunne jeg like så godt legge turen innom Friluftshuset på Orre. Ved Friluftshuset sjekket jeg telefonen, som mente jeg hadde gått en mil. Det var på tide med litt drikke, og jeg hadde jo Gjendekjeks. Pausen, colaen og kjeksen gjorde godt. En titt på himmelen, viste at de mørke skyene hadde kommet nok så nær. Det var jo et stykke tilbake til bilene. Det kunne se ut som om jeg ville få regn på meg. Og slik gikk tilbaketuren. De mørke skyene, fulgte meg nordover, og kom nærmere, men klarte liksom ikke helt å ta meg igjen. Det ble en helt grei tur tilbake mot bilen. Vinden kom bakfra, regnet holdt seg vekk, bakken var forholdsvis tørr og det var lett å gå. Det var kjekt å være på tur. Den siste flate stykket mot bilen kunne jeg jo kjenne at jeg hadde vært på beine i nok så mange kilometer. Da jeg sto ved bilen hadde jeg vært på beine i omtrent 3 1/2 time. Klokka var tre og regnet som var meldt, nådde meg akkurat gjen. Det hadde kommet mye regn bare en kilometer eller to inne i landet, mens jeg hadde opphold. Stranden var rette stedet for tur denne dagen.

Litt lengre på vei med prosjektet. Noen endringer kommer til å bli gjort og har flere planer klar. Ting tar bare litt tid også vil jeg være fornøyd med oppsettet før jeg gjør det helt ferdig. Venter på et par pakker med forbruksmateriell som sveisetilsats og et par andre ting som jeg skal bruke til brennerplaten og vindskjermen.

Forfattar: Bjarte Folkestad Underteikna og Anders hadde oss ein særs gilde tur til Isglupane den 10.09.2022 til 11.09.2022. Me starta tidleg laurdag og la i veg frå høvesvis Volda og Flisnes. Stor var gjensynsgleda då me møttest på Muri kjøpesenter. Det meste av handlinga var gjort på førehand, så det einaste som stod att var å kjøpe seg litt mat på Sylteormen bakeri før me køyrte i lag opp til Fettevikane. Veret var stort sett opplett og sol denne dagen, men det var ein kald trekk som hadde ein nordaustleg retning. Me traska den lange, og litt keisame vegen fram til der elva kryssa stien og me skulle vende nasa oppover mot Slufsane. Før denne turen hadde me drøfta kor vidt me skulle gå Langmannsdalen eller den bratte råsa frå Smalnesreset. Underteikna har gått Smalnesreset opp ein gong, men ikkje ned igjen. Det var for å seie mildt, helvetta bratt, og det freista ikkje til gjentaking med full oppakkning. Så me vart samde om å gå den lange omvegen (jamvel om Anders kanskje helst ville gått Smalnesreset). Vi nærmer oss målet! Vel oppe (me brukte drøyt 2,5 time), kunne me konstatere at tilhøva var meget oppegåande der vatnet veksla mellom å vere blikkstille, og litt vindkrusing innimellom. Underteikna konsentrerte seg med å fiske med tørrfluge medan Anders fiska med større stingsild frå 20 gram og oppover. Han må fiske med tung sluk, den som stor fisk skal ha, må vite. Me tok oss god tid og fiska oss til utosen av elva som kjem ned frå den øvstevatnet (1320). Det var ingen napp å få, og heller ikkje mykje vakande fisk å kaste på. Me rusla derfor attende til campen og kokte oss litt middag. Underteikna hadde forresten før denne turen investert i eit nytt 2-manns-telt (McKinley Quantum 10.2), meget lett og fungerte fint til denne turen. Andersen låg derimot under open himmel med dunpose og jerven fjellduk. Me gjorde nokre kast på vak etter middagen, men dagen enda utan fangst. Mørket kom tidleg, og temperaturen vart merkbart lågare utover kvelden. Me tok derfor tidleg kvelden og la oss kvar for oss, ein i telt og ein i duk. Bjarte har fått los på storfisken. Neste dag bestemte me oss for å gå opp til det øvste vatnet. Det tok ein god halvtime å rusle opp. Landskapet endra seg, terrenget vart meir goldt og meir snø dekte sidene av dalen. Men det var likevel eit fantastisk landskap som opna seg der oppe. Me tok nokre kast i det store vatnet, før me retta blikket ned mot tjønna nedanfor vatnet. Var ikkje det eit vak me såg der? Me lista oss ned og kunne konstatere at det vaka jamnt, og at dette såg ut til å vere anstendig storleik. Sola stod rett på oss og vatnet var krystallklart, her var det berre å legge ut eit fristande fluge og så skulle det vere i boks. Eg kasta ut ei fluge, bomma så det suste og skremde fisken, men lot fluga ligge. Langsamt kunne me sjå korleis fisken bevegde seg sakte mot fluga. Så tok den ein jafs! Satt han? Skulle me endeleg få fisk på turen. Nei... fisken sat ikkje på, og vekk var han. Utruleg spanande, men akk for ein nedtur. I den lille tjønna her vaket det halvkilosfisk. Så nær, men likevel så fjernt. Me tok nokre kast til, både i tjønna og det store vatnet, men måtte vende nasa attende til leiren utan fangst. På attende tok me nokre kast til. Det var lite bet, og me byrja no for alvor å snakke meir og meir om at no hadde me gitt desse vatna nok sjangsar. Me telte opp og kom fram til at underteikna no hadde vore der fire gonger, medan Anders hadde vore der seks gonger. Og me hadde strengt tatt berre fått ein fisk kvar. For eiga rekning så måtte det understrekast at dette var eit personleg rekord vatn på fluge med 5 hekto (den største fisken underteikna har fått er som kjent 8 hekto tatt på disco-cicada i Kalandsvatn i Bergen). Men me byrja likevel å konkludere med at dette måtte nok bli siste turen til desse vatna. Ikke antydning til napp, på tide å gi opp? I det me nærma oss leiren, så såg eg at det var eit aldri så lite vak i ei bukt i nærleiken av land. «Eg kan vel ta eit siste kast før me gjev oss» tenkte eg i det eg la ut ei nokså skada daddy-long-legs fluge på vatnet. Plutseleg tok kreda tak i fluga og eg såg at no var fisken på. Eg ropte «jess!» til min turkamerat og partner in crime, no sit fisken! Eg sveivde inn, men plutseleg var fisken vekke. «Nei no for han» sa eg. Kva skjedde? Eg såg på snella mi, og konstaterte at eg i gledesrusen av å få napp hadde sveivd feil veg på flugensella. I staden for å sveive inn sena, sveide eg sena ut. I brøkdelen av eit sekund restarta eg og byrja å sveive inn igjen. Fisken var framleis på! Så starta ein 7-8 ja kanskje 10-minnutters kamp mellom ei redige dusse, ein flugefiskar og ein pissenervøs håvar! Me køyrte fisken og halte han innover, men kvar gong Andersen skulle til å håve fisken så for kreda utover og nedover. Det var nesten so ein kunne mistenkte kreda at den visste kva håv var for noko. Men so, etter lang tids kamp klarte me endeleg å lande fisken, og guds lukke kor deligt det var! I løpet av kort tid hadde turen endra karakter, og plutseleg forsvann praten om at dette vatnet no hadde fått sine sjangsar. Og ikkje berre det, ny personleg rekord på fluge. 7 hekto! Rekordfisken (på fluge) fra samme plass 2013 Ny rekordfisk 2022! Nei me var alle samde om at dette var ein særs gilde tur. Dette var fole kjekt! Takk til mannen, legenden og storfiskeren Bjarte for nydelig turhistorie. Bare husk å sveive riktig vei neste gang kompis!Se hele artikkelen

Litt lange ermer er faktisk praktisk i fleire situasjonar, spes i hardt vær. Dette gjeld også på vandring. Gliper i bekledning ved pakking til dømes, er kjipern ved kuling og regn. Har ein kompis som har ein tendens til å kjøpe vel små jakker. Brukar erte han med å seie at skallplagg er tenkt å være skall og ikkje pølseskinn