Vinnerliste

Nok en liten bilderapport fra min selvpålagte tidligferie på hytta. Jeg har sett at enkelte steder er veldig lite omtalt, og kanskje mindre besøkt enn andre steder. Mange lokale er kjent med disse stedene, men for andre er det kanskje usikkert om veien er kjørbar. Jeg må innrømme at jeg var usikker på om veien opp til Skinnfjellskardet var kjørbar med min personbil, men det gikk bare bra. Det er første gangen jeg er her, men det blir ikke den siste. Bilen parkert - der man ikke skulle tro det fantes en vei! I tidligere tider var det nok andre transportmidler, og skardene heter blant annet Sommervegskardet eller Vintervegskardet eller Storvegskardet.. Et mye brukt område i tidligere tider - spesielt av urfolket. Jeg har absolutt ikke noe mål med turen, men hadde kanskje et lite håp om å komme meg over skogsgrensen innover skardet. Noen av disse skardene er kupert, der de små bekkene fra fjellet har gravd dype furer i morenelandskapet, men her innover er det veldig lett å gå. Noe myr som vanlig. Det drives aktivt skogbruk, så det er nok derfor det er vei helt opp hit - på ca 400 moh. Det står en lae her - som er fra 1865. Den har sett dine beste dager, men imponerende at de bygde dette så langt til fjells..Rikholdig boks med gjestebøker fra mange mange år tilbake viser at dette er et vanlig turmål for de lokale. Multemyrene står vel også tett her i rette sesongen. Etter som jeg vandrer innover skardet bestemmer jeg meg for å gå oppover fjellsiden mot Skinnfjellet. Selve toppen på 1323 ser jeg er inntyllet i tåke, men regner med at det kan bli bra utsikt i mot nord. Litt av et juletre så høyt til fjells! Innover Skinnfjellskardet Jeg går over kanten og ser mot Hattfjelldal og Røssvatnet. Ved ca 1000 moh. Det er helt flatt oppå her og veldig lett å gå - hadde jeg hatt bedre tid (det er langt på dag), kunne jeg siktet mot toppen, men den får vente til en annen gang.. Oppå toppen ligger det en stor stein som isen har lagt igjen helt på vippen. Hele Fiplingdalen ligger sørover her, med de 2 vannene langt der sør. Solen prøver å bryte i gjennom, men lite å se til den. Jeg tar meg en god pause her på toppen med kakao og brødskive. Det ble en flott tur denne dagen også.

Noen få bilder fra en liten tur ved masta på Kappfjellet. (Kappfjellet ligger egentlig mye lenger nord og her lokalt blir det bare kalt senderen eller Linken, men det egentlige navnet er kanskje Åarjeltjahke?). Det er vei opp hit som kjøres på eget ansvar. Det er 2 bommer på veien. Nytt av året er at det er en bom nederst som blir stengt når veien ikke er farbar. Den sto åpen når jeg kom men stengt (men ikke låst) når jeg dro. Litt opp i lia - ved ca 600 moh er det en bom der all ferdsel med bil er forbudt, unntatt for "Televerkets biler". Veien oppover er veldig fin, og mange kjører nok forbi denne bommen også. For tiden er det ikke mulig å låse denne bommen siden den er ødelagt.. Lørdag 05.11.2022 Jeg hadde egentlig tenkt meg på Majanasen eller Sladderfjellet, som ligger på motsatt side av dalføret, men det var meldt ufyselig vær med kuling og snø i høyden der, så derfor falt valget på en liten tur på 10-12 km rundt masta her i høyden. Bilen er parkert og jeg har kommet et stykke opp. Ser rett i mot Simskardet og Børgefjellet til høyre. Det er drivende regn og litt vind, men helt ok å gå i fjellet. Det er mange flotte fiskevann oppå her og et fantastisk turområde borte fra trafikken i Børgefjell. Lett tilgjengelig - spesielt med små barn er det helt unikt. En 30-40 tamrein ligger nede ved vatnet her. Ser at en av de får øye på meg og de andre blir alarmert og de forlater sin rolige tilværelse ved vannet her. Livet som rein har vel sine utfordringer også.. Fjellterreng av det beste slaget - spennende område.. 500 høydemeter nedenfor går E-6 - nybygd og flott, men jeg må si at originalen er flottere! Planen er å gå ned i Båtskardet og rundt til bilen (navnet kommer fra at man livnærte seg med å bygge båter i dalen, og fraktet de ut med hest i gjennom disse skardene når de ble solgt på våren). Jeg trekker i stedet oppover og nærmer meg mer og mer selve masta. Masta er inntyllet i tåke og skyen ligger som et svart teppe rett over hodet mitt på denne turen. Det ligger et flott lys over Simskardet og området jeg trasket i for et par dager siden Så plutselig kommer jeg inn på veien som jeg har parkert på 300 høydemetre nedenfor. Det er helt naturstridig at det ligger en vei her, men samtidig har den en stor samfunnsmessig betydning mhp kommunikasjon og sendere. Kan ikke annet enn å tenke på at når ungene var små trillet vi barnevogn helt opp på toppen så litt bra er det jo. En fin tur i dag og.. Noe å tenke på når man blæs forbi på E-6 rett nedenfor? En fin tur -

Om budsjettet er 3 tusen hadde jeg spart en stund til å fulgt med etter kupp på bruktmarkedet. Da får du fort et kvalitetstelt som takler det meste.

Har brukt vingergass uten problemer i ti minus. Effekten blir noe lavere og man vil få mindre total "effekt" ut av boksen vil jeg tro. Men uproblematisk med hensyn til å bruke en Jetboil. Og kan man bruke noen triks som Skogens stønn skriver over her, eller varme den litt med kroppsvarme så stiger effekten og.

Jeg har ikke noe særlig erfaring med gass om vinteren (bruker mest bensin), men mener dwet burde la seg gjøre ned til kanskje rundt 10 kuldegrader (dog neppe med samme effekt som i sommervarmen). Her er hva jeg tenker (og som jeg også skal eksperimentere litt med til vinteren): Det mest effektive når det blir kaldt er å bruke gassboksen med ventilen ned (altså boksen opp-ned) hvis man har en brenner som takler dette. Den viktigste årsaken til det er at gassen i all overveiende grad er i væskeform i gassboksen. Siden ventilen vender ned vil det være væske og ikke gass som strømmer ut av gassboksen. Fordampingen fra væske til gass foregår da i brenneren (i forvarmingsrøret og området rett foran dette) og ikke i gassboksen. Fordamping av gass i gassboksen fører til at temperaturen i boksen synker. Når temperaturen i gassboksen synker vil trykket i boksen også falle. Til slutt kan det bli så kaldt at gassen ikke vil fordampe lenger (koke). Denne temperatursenkingen i gassboksen vil ikke skje hvis vi tar ut gassen som væske og så lar væsken fordampe utenfor gassboksen for den brennes. Trykket vil dermed holde seg i boksen. Det vil selvsagt falle noe over tid etter hvert som gassboksen tømmes og noe gass vil jo da også fordampe inni boksen for å fylle det rommet som væskefasen før fylte, men effekten av denne fordampingen er forsvinnende liten i forhold til å la all gassen fordampe i boksen for så å tappe gass fra boksen til forbrenning. Så er det også forskjellige gassblandinger. Ren butangass har kokepunkt rundt 0 grader og vil nok ikke fungere særlig ved 10 kuldegrader. ISO-butan har kokepunkt rundt 10 kuldegrader og vil dermed fungere under kaldere forhold enn vanlig butan. Propan har kokepunkt rundt 40 kuldegrader og vil nok fungere for de fleste forhold, men problemet blir da at man må ha et veldig høyt trykk for å få den over i væskefasen. I praksis er det alt for lite trykk i en vanlig gassboks til dette, så propanen virker vel mest som "drivgass", altså for å skape trykk selv når det er kaldt. Og ikke minst, hvis man tapper gass-fasen fra boksen (ventilen opp) vil det fort gå ut over trykket i boksen fordi det vil være en stor andel propan som tappes. Tapper man væskefasen vil det stort sett være butan/ISO-butan som tappes. Så er det et annet triks som kan prøves, spesielt hvis man ikke kan bruke gassboksen med ventilen ned på den brenneren man har. Hvis man har tilgang til vann (for eksempel fra ei elv, eller bekk som har rennende åpent vann, eller fra et isfiskehull hvis man driver og fisker på isen), så vil det nok ha en effekt å sette gassboksen i vann, for eksempel oppi en kjele. Vann fryser ved 0 grader, men det kreves mye energi å gå fra vann til is, så gassen vil stort sett holde rundt 0 grader så lenge ikke vannet har frosset til is, men da er det jo bare å skifte ut vannet. Dette har vel størst effekt om man må bruke gassboksen med ventilen opp siden det er da boksen må tilføres mye energi for å holde temperaturen oppe, energi som hentes fra vannet boksen står i. Det var nå bare noen tanker mens jeg sitter her og venter på at tørketrommelen skal bli ferdig. Man går jo bare ikke og legger seg mens den snurrer og går (fikk faktisk en brann i en sånn en gang, i 2009 når vi flyttet inn her. Kom vel fram til at det var en konsensator som eksploderte, altså en elektrisk kondensator, ikke kondensatoren for vanndampen som er noe helt annet og som ikke har greie på eksplosjoner og sånt.

Litt lengre på vei med prosjektet. Noen endringer kommer til å bli gjort og har flere planer klar. Ting tar bare litt tid også vil jeg være fornøyd med oppsettet før jeg gjør det helt ferdig. Venter på et par pakker med forbruksmateriell som sveisetilsats og et par andre ting som jeg skal bruke til brennerplaten og vindskjermen.

Løp og kjøp: https://www.fjellsport.no/merker/sydvang/sydvang-skaring-2-p-dome-ul-tent-haute-red?channable=01384b6964003131382d3336343073&variantId=118-3640&gclid=Cj0KCQjwk5ibBhDqARIsACzmgLT5He2T7V7avVhmTXjPZmX5vMqNGFZt5_8yqVFgSu-1Fyom9lsNP-0aAramEALw_wcB

@Skaubjønn på truger Får håpe du kommer deg opp igjen da Handler vel litt om å prøve seg fram også. Jeg skulle gjerne hatt en større sekk, men må tilpasse innholdet til sekken jeg har. Så langt har det stort sett blitt overnattingsturer med kompiser, og da deler vi på telt m.m. Nå ønsker jeg å dra på flere turer solo, og da er jeg nødt til å komprimere innholdet enda mer. Har heller ikke flust med erfaring, men tror nok 70-literssekk skal holde, med tanke på klær og utstyr, inkludert fiske- og fotoutstyr.

Det er vel egentlig først og fremst når man ikke har vendt boksen opp-ned at dette er noen vits. Det er jo da gassboksen vil avkjøles av fordamping av gass inni boksen. Temperaturen inni boksen vil bli kaldere enn omgivelsene rundt boksen og trykket vil falle. Vannet forhindrer at den avkjøles noe særlig lenger ned enn 0 grader. Det er en del brennere som ikke kan ha boksen opp-ned, for eksempel brennere som monteres direkte på toppen av boksen. Men også en del slangebrennere fungerer dårlig med boksen opp-ned. Hvis man har en som fungerer sånn passe, men gir fra seg noen aldeles flotte gyldengule flash og host av og til, så kan man prøve å skru ned litt, altså minske effekten. Litt mindre gassgjennomstrømning i brenneren vil gi litt mindre gass å fordampe og dermed ikke like kraftig avkjøling av "fordampingssonen" i brenneren. Avkjølingen kan rett og slett bli for sterk til at brenneren klarer å fordampe all gassen før den kommer fram til dysa, noe som resulterer i at det kommer ut litt væske som fordamper utenfor brenneren og får den til å blafre og hoste. Jeg har en slik brenner, og når jeg bruker den med gassboksen opp-ned fungerer den mye bedre hvis jeg struper inn litt på gassen. Vintergass som @RoyN nevner, altså disse boksene som har et slags papir oppetter veggen inni gassboksen, har vist seg å fungere bra. Det har Randulf Valle demonstrert i en test han gjorde. Så vidt jeg husker fikk han betydelig mer effekt ut av brenneren hele veien til den var tom selv om det heller ikke med denne boksen blir den effekten man får en varm sommerdag, Dette gjelder altså med boksen rettvendt. Med boksen opp-ned tror jeg ikke det vil ha noen annen effekt enn å tømme lommeboka raskere (men har ikke sett noen tester eller testet selv da). Beleilig nok ligger det jo an til å bli vinter snart, så da får man børste litt rust av kunnskapsgrunnlaget og fylle på med ny erfaring.

He he, greit innspill det. Atom LT-jakka blir neppe med på tur, for øvrig. Ellers har jeg til enhver tid noe av dette på kroppen, så ren pakkliste er det ikke. I tillegg er nesten alt av turutstyr og klær svært pakkvennlig og ultralett. For eksempel er soveposen på 23x15 cm og liggeunderlaget på 24x12 cm. Nesten alle klærne på lista tar også svært liten plass, og er lett. Teltet kommer til å veie 1,4 kilo, og vil ta liten plass, eventuelt utenpå sekken. Maten er veldig komprimert også. Så jeg kommer til å fortsette å bruke min 70 liter Osprey-sekk, til turer fra 1 til 6 dager, og tror det vil gå bra. Tipper vekta ender på under 15 kilo.

Jetboil er et bra produkt til rask koking av vann for Real grøt og kaffe og lignende. Har hatt min enkle Jetboil Zip (uten piezotenner) i fem år eller så og den regner jeg med å ha mange år til. Solid produkt uten løsninger som lett går i stykker. Reguleringen av gassen er vel ikke det beste men ikke så viktig når man bare skal koke noe. Er det puddersnø så må man jo smelte endel snø for at det skal blir noe særlig vann, men fungerer nok til den bruken og

Min erfaring er at gassbrennere (Jetboil faller også under denne kategorien) vil fungere greit ned til ca -10. Lavere enn dette vil du merke vesentlig dårligere effekt og mer "styr" for å holde den i gang.

Jeg må bare applaudere humoren din! Lo ganske godt da jeg leste dette - spesielt siste setning haha

Torsdag 3/11 22 På hjemmebane er det mye hosting for tiden, så for å holde meg unna lumske virus har jeg evakuert til hytta Siden vinteren er såpass mild er det fortsatt flott barmarksføre og noe må man vel finne på når det ikke er skiføre.. Turmålet er Bolkskardet. I tidligere tider brukte Leirskolen ved Børgefjellskolen å ha overnatting med telt i Simskardet og så gikk ungene til skolen via Bolkskardet - det er en ganske krevende tur. Jeg skulle gå motsatt vei og distansen er ca 20 km som en rundtur. Starten er på 360 moh, og det høyeste partiet er ved 1100 moh. Det er en nydelig dag og fortsatt mye lys. Eneste jeg kan klage på er at det er mye lyng, mose og myr, som gjør selve traskingen tung. Det er vått i terrenget og ingen sti. Det blåser en østlig bris, men det er mange varmegrader - helt unormalt varmt. Etter som jeg trekker oppover får jeg bedre utsikt i mot kysten og fjellene i Bindal og mot Lomsdal/visten - kjente turområder for meg. Hele tiden er det et lokk med skyer rett over hodet på meg, og skyene truer med å komme ned. Vinden vil heller ikke gi seg her i høyden, så det frister ikke med en pause heller. Når jeg kommer på det høyeste punktet i skardet ligger skyene godt rundt meg, Snøen bærer bare sånn delvis - heldigvis har jeg gamasjer på - det trengtes i dag. Her kommer jeg over til Golverskardet. Dette er også et lite besøkt område. Kan vel slenge en og annen jeger i ny og ne. Det går en del rein og beiter her. Reinsamlingen er ferdig, men de samler vel på nytt når snøen kommer. Nede i skardet løyer det med vinden og jeg finner en stor stein jeg kan ta en pause bak. Turens eneste pause Fra Golverskardet - Simskardet til venstre (mot Simskardvatnet), Biseggskardet (med Kvigtinden i skyene) og Rørskardet til høyre. Simskardet har fått nye benker, handikappstier og det skal komme nytt toalett osv.. Det kalles vel utvikling. Jeg får en lang marsj tilbake til bilen - 4 km på grus og 4 km på asfalt. Godt å komme til bilen var det. Hele siste delen av turen gikk jeg uten jakke, lue eller votter. 8 grader varmt og lite vind.

Det er alltid mindre nedbør nede på stranden. 20 kilometer er hva jeg kaller en langtur. Selv om turen går på flate stranden på godt underlag. Når stranden er hard, er det omtrent som å gå på en god plan sti. Det var jo ikke meningen det skulle bli en så pass lang tur. Planen var at broderen og jeg bare skulle ta en kjapp tur rundt Gruda. Det ville bli en tur på under to timer selv om vi tok med den ekstra sløyfen jeg har gått i det siste. Broderen var klar for tur mente han. Så kom det kontrabeskjed. Foten, eller mer riktig akillessene, var ikke klar for tur på vei og asfalt. Det ville bare bli meg på tur likevel. Hva i alle dager skulle jeg da finne på. Det var alt langt på dag, og det var meldt mye regn senere på dagen. Jeg burde være ferdig med turen før klokka to om jeg skulle unngå å bli våt. Nå ligger Jærstrenden bare 5-6 minutter hjemmefra. Det ville være mulig å få en tur på to timer eller så, uten at det ble ville bli mye regn. Nå har jeg jo gått i regn noen ganger før, det er i grunnen greit. Den vanlige hverdagsturen går ofte fra Sele til Hellestø og tilbake. Der har jeg gått noen ganger. Hva med å ta en tur som er omtrent like lang, sørover fra Bore. Fra parkeringsplassen ved Borestranden er det 4-5 kilometer til Reve havn. Det er også en vanlig vintertur, men kunne muligens passe denne dagen. Det tok bare 20 minutter fra jeg bestemte med til jeg sto på parkeringsplassen og heiv på meg sekken. For å få litt vekt på sekken, hadde jeg med en cola og en pakke Gjendekjeks. De var med i sekken, uten at jeg egentlig hadde tenkt å stoppe underveis. Colaen kunne jeg jo drikke når jeg jeg var ferdig med turen. Kjeksen har ligget i sekken en stund. Vinden som kom fra sør, var hovedårsaken til at jeg valgte å starte på Bore. Jeg synes det er «bedre» å ha medvind hjemover. Vinden var ikke sterk bare 8-9 m/sek – frisk bris. Det gikk greit det første stykket sørover. Jeg kunne jo se at det var tunge regnskyer lengre inne i landet og både mot øst og ute i sjøen lengre mot vest. Rett over meg og framfor meg, var det mye lysere skyer. Det ville ta litt tid før det ville komme regn. Mellom Bore og Reve er det et stykke der det ikke er sandstrand. Det er likevel kjekt å gå her. Naturen er litt spesiell, med brinken oppe og sjøen i vest. Stien er grei og det er lett å gå, selv om det er små stykker med stein og litt vått enkelte plasser. Det kom litt sol. Jeg syntes det var lett å gå, og ville det ikke være mulig å komme et stykke forbi Reve havn? Det er jo fortsatt flatt og god sti. Reve havn ble passert i god fart, forbi Skipasteien, Otersteinen, Brennevinskulå og Skarsteinen. Jeg lurte igjen på om jeg skulle snu i nordre enden av Revesanden, men valgte – igjen – å fortsette. Mot Revtangen. Fra Revtangen og bort til odden mot Orrestranden er jo ikke lange stykket, og siden jeg hadde kommet så langt kunne jeg like så godt legge turen innom Friluftshuset på Orre. Ved Friluftshuset sjekket jeg telefonen, som mente jeg hadde gått en mil. Det var på tide med litt drikke, og jeg hadde jo Gjendekjeks. Pausen, colaen og kjeksen gjorde godt. En titt på himmelen, viste at de mørke skyene hadde kommet nok så nær. Det var jo et stykke tilbake til bilene. Det kunne se ut som om jeg ville få regn på meg. Og slik gikk tilbaketuren. De mørke skyene, fulgte meg nordover, og kom nærmere, men klarte liksom ikke helt å ta meg igjen. Det ble en helt grei tur tilbake mot bilen. Vinden kom bakfra, regnet holdt seg vekk, bakken var forholdsvis tørr og det var lett å gå. Det var kjekt å være på tur. Den siste flate stykket mot bilen kunne jeg jo kjenne at jeg hadde vært på beine i nok så mange kilometer. Da jeg sto ved bilen hadde jeg vært på beine i omtrent 3 1/2 time. Klokka var tre og regnet som var meldt, nådde meg akkurat gjen. Det hadde kommet mye regn bare en kilometer eller to inne i landet, mens jeg hadde opphold. Stranden var rette stedet for tur denne dagen.

En flott tur til å være så sent i sesongen. Det var så avgjort mulig at det ville bli siste turen innover mot Blåfjellenden da jeg startet på årets tur. Litt trist å tenke på, men jeg hadde jo i hvert fall en tur å se fram til. En sjekk i loggen, viser at siste turen innover for sesongen – og året, normalt går i månedsskiftet oktober/november. Noen ganger i siste uka av oktober, men mer vanlig første uka av november. Det er selvsagt været som bestemmer. Etter som årene – mange år – siger på har jeg blitt mer og mer skeptisk til is og snø. Det er ikke like morsomt lenger å suse innover i heia – helt alene – når bakken er dekket med is eller snø. Tanken på alt som kan skje ligger i bakhodet. Det er ikke til å komme fra at balansen ikke er den samme som da jeg «bare var 70». Det har vært noen ustødige hendelser i det siste. Stokken er god å ha. Så lang denne høsten har det knapt vært frost, selv på Blåfjellenden, som ligger på 600 moh, var temperaturen så vidt under null for første gang denne vinteren, forrige gang jeg var innover. Denne uka var det meningen å bli i to dager. Bestyrerinnen hadde andre planer, og ville være på tur fra fredag til søndag. Da fikk jeg og anledning til å ta to overnattinger på hytta. Yr meldte om varme. Opp mot 15 grader i lavlandet, og null frost i høyden. Det ville være vått, med noe nedbør og helst tåke. Greie forhold så pass sent i sesongen. Turen fra Hunnedalen – Høgaleitet, til Blåfjellenden – også Høgaleitet, er en tur jeg har gått mange ganger. Det er lite nytt å se, men naturen endrer seg hele tiden, og det er alltid noe å legge merke til. Så sent på høsten er det lite farger og enda mindre dyr og fugler. Dette året har det vært med spor av rev enn «vanlig», men også mer ryper enn det jeg er vandt med å se. De siste årene har det nesten ikke vært ryper i det hele tatt. Det var derfor spesielt kjekt å komme ned til Blåfjellenden å høre liryper kakle oppe i lia. Det ble til at jeg stoppet opp på trammen bare for å få med meg lyden. Turen over heia startet greit. Det var lite vind og opphold, men jeg kunne se tåke rundt toppene. Da jeg kom opp i høyden ble det disig og det fløy yr i lufta. Siden jeg fikk nedbøren bakfra, var det ikke noe problem, annet enn at jeg tok på jakken. Nedover bakken mot hytta kom det lett regn, og ikke lenge etter at jeg hadde installert meg på hytta, kom regnet. Skikkelig slagregn, men da satt jeg foran ovnen med te og skoleboller. Jeg var usikker på om det ville bli en tur der jeg ble en eller to netter. Lørdagsmorgen ble det jobbing med renhold og rydding, og det var noen sengerammer som burde vært satt sammen, og som hadde ligget siden påske. Det ble endelig tid til å gjøre denne jobben. Jeg fikk selskap på lørdagskvelden. Det kom fire stykker fra Lortabu. En 6 timers tur i høg heia sent i oktober. De var egentlig heldige med været. Søndagsmorgen tok jeg ut i 11 tiden. Siden klokka ble stilt tilbake denne natta, så var det ikke så veldig tidlig... Det ble en tur tilbake til Hunnedalen med jakka på. Det var tåke og dis øverst, og da jeg kjørte nedover Øvstabødalen, regnet det. Jeg fikk en skikkelig flott helg på Blåfjellenden. Skulle vinteren fortsatt holde seg vekk, er det mulig jeg får med en bonustur i november. Det hadde vært ekstra hyggelig.

Neste gang du er på "saga", så snapp med noen meter ekstra WG-bånd for surring av plank. Dette er polyesterbånd, som kan splittes til tynnere remmer og i passende lengder etter behov. Helt ned til grov tråd for reparasjon av ymse som måtte sys. Strekker seg ikke i vann og råsterk. Ganske praktisk å ha en bredde på 16mm som enkelt kan splittes nedover til nær tanntrådtykkelse. Her har jeg heller med meg en rull med tanntråd, for finere bruk. Like sterk, men med varierende str. på rullen ift produkt man kjøper.

Nå vet ikke jeg om disse trodde akkurat det da. Ofte er det vel argumentet om at "det alltid har gått bra før" som gjør at man prøver en gang for mye. Eller rett og slett at man bare ikke kjenner til problematikken eller ikke tenkte på det. En ørebetennelse fikk skylda hos den ene. Lett å skylde på det første man finner. I følge noen artikler på backpackinglight.com er rødsprit verstingen når det gjelder CO, så tydeligvis ingen grunn til å senke skuldrene med hensyn til CO når man fyrer med rødsprit. Lagt til senere: Jeg får vel presisere litt. Det er ikke rødspriten selv som får skylda, men brennerne som brukes. De er laget på en måte som fører til ufullstendig forbrenning. Trangia er en av verstingene her og har omtrent samme egenskapene som en bolle fylt med rødsprit. Hoveddelen av fordampingen skjer i det store hullet i midten, og der er det veldig lite oksygen som kommer til. Men jeg har ikke sett noen tester av rødspritbrennere med akseptable CO-nivåer. De jeg har sett avgir fra rundt 100 til rundt 300 ppm CO. I et lite lukket rom (for eksempel et telt) vil dette fort gi livsfarlige nivåer av CO. Jeg ville hatt dørene på vidt gap hvis jeg skulle fyrt med rødsprit inne i et telt og sørget for at kokeaparatet sto slik til at avgassene gikk rett ut av døra. Det vil si: det ville jeg ikke. Jeg ville ikke fyrt med rødsprit i telt i det hele tatt med mindre noen truet med å binde meg til et tre og kile meg under beina i to timer hvis jeg ikke gjorde det. Kanskje ikke en gang da - vanskelig å vite hva man gjør i en sånn situasjon...

I forrige uke kom jeg meg ikke til Blåfjellenden. Det har egentlig blitt litt for mange uker uten at jeg har kommet meg innover til hytta denne sesongen. Noen ganger på grunn av tur til «syden» eller andre fjellturer, men denne gangen var det "sosiale forpliktelser". En riktig dårlig grunn for å holde meg vekk fra Blåfjellenden. Denne uka ble alt så meget bedre. Så sent på året som i slutten av oktober, avgjør været når jeg tar innover i heia. Yr mente onsdag til torsdag ville være greit. Lite nedbør og lite vind, men kaldt. Etter som onsdagen nærmet seg, ble varselet «bedre» med sol inne i mellom. Sekken ble pakket og jeg gjorde meg klar for tur. Det er virkelig kjekt å kunne gå innover heia så pass sent. Naturen er ganske annerledes enn tidligere på året – og på vinteren for den saks skyld. Det er fortsatt farger, men grønnfargen fra tidligere på året mangler. Det er dype rødfarger og brunt som dominerer med litt gule strå. Flott farger det også, men lengre nede er bjørka gylden gul og skikkelig flott. Oppe i heia har bladene på trærne forsvunnet og de står stort sett nakne igjen. Mot normalt er rognbærtreet utenfor stuevinduet på hovedhytta uten røde bær. Det treet pleier å ha store mengder bær, dette året er det ingen. Jeg lurer på om det betyr lite eller mye snø senere på vinteren? Da jeg startet fra parkeringsplassen i Hunnedalen, var det overskyet. Det tok ikke lang tid før sola tittet frem, og rett etter forsvant skyene og det ble blå himmel. Et virkelig flott turvær, nettopp slik vær som gjør turen til en opplevelse. Det tok ikke lang tid før de første spor av vinter dukket opp. Bak en stein, var en pytt isdekket. Det var bare et tynt islag, men likevel vinteren første. Nå var det ikke store problemet om det var litt is enkelte plasser. Stor sett var det tørt og isfritt, jeg hadde i hvert fall ikke problemer med å gå innover. Noe jeg ikke var helt sikker på da jeg pakket for turen. For meg som har tråkket denne stien i noen år, så legger jeg selvsagt merke til de «vanlige» forberedelsene for vinteren. Porten til Olav står åpen og det er ikke nødvendig å bruke gjerdeklyveren. (Det la jeg selvsagt ikke merke til på vei inn, og klatret over gjerdeklyveren – helt unødvendig.) Lengre oppe i lia, ligger sauegjerdet nede. Noe som blir gjort for at snøen ikke skal ta hele gjerdet. Jeg kom ned til Blåfjellenden i et virkelig flott vær. Sola sto lavt og lyste opp heia i gyldne farger. Virkelig flott. Det var langt fra sommertemperatur, så sola, og ikke minst solnedgangen ble beundret gjennom vinduet. Det ble en kveld med lesing og litt kikking ut vinduet for å se om det skulle komme andre. Jeg ble alene. Morgenen ble også flott, men i løpet av natten blåste det opp og vinden tok bra ved hytta. Temperaturen den natten var like rundt null, med vind, så ble det en sur start oppover bakken. Det tok ikke lang tid (bakken er bratt) før jeg var varm og svett. Det var mer is og frost enn dagen før, og jeg kunne ikke gå på ganglemmene ved hytta. De var islagt. Over heia fikk jeg en grei tur. Været var ikke så bra som dagen før, med mer skyer, men så lenge regnet eller snø holdt seg vekk, så er det ikke grunn til lå klage – i slutten av oktober. Sola skinte på fjellene bak meg mot Lysefjorden, men over meg lå det skyer. De hang på toppene, og gjorde det ganske mørkt. I Hunnedalen var det tid for en liten oppsummering. Får jeg flere turer innover i år, eller var dette siste turen. Og om jeg går innover, får jeg godt eller dårlig vær. Vi får se...

Eg opplever naturgummi som varmare. Har eit par frå tretorn som er nokre år gamle og framleis held. Naturgummi skal visst også vere lettare. Her er elles saksa frå Viking:

Hva er det der for et melkespann? Må være noe amerikanerne har kommet opp med for bilvei-camping. Ekte friluftsfolk kan ikke gå rundt med Alfa Laval på ryggen.