Vinnerliste

I forrige uke kom jeg meg ikke til Blåfjellenden. Det har egentlig blitt litt for mange uker uten at jeg har kommet meg innover til hytta denne sesongen. Noen ganger på grunn av tur til «syden» eller andre fjellturer, men denne gangen var det "sosiale forpliktelser". En riktig dårlig grunn for å holde meg vekk fra Blåfjellenden. Denne uka ble alt så meget bedre. Så sent på året som i slutten av oktober, avgjør været når jeg tar innover i heia. Yr mente onsdag til torsdag ville være greit. Lite nedbør og lite vind, men kaldt. Etter som onsdagen nærmet seg, ble varselet «bedre» med sol inne i mellom. Sekken ble pakket og jeg gjorde meg klar for tur. Det er virkelig kjekt å kunne gå innover heia så pass sent. Naturen er ganske annerledes enn tidligere på året – og på vinteren for den saks skyld. Det er fortsatt farger, men grønnfargen fra tidligere på året mangler. Det er dype rødfarger og brunt som dominerer med litt gule strå. Flott farger det også, men lengre nede er bjørka gylden gul og skikkelig flott. Oppe i heia har bladene på trærne forsvunnet og de står stort sett nakne igjen. Mot normalt er rognbærtreet utenfor stuevinduet på hovedhytta uten røde bær. Det treet pleier å ha store mengder bær, dette året er det ingen. Jeg lurer på om det betyr lite eller mye snø senere på vinteren? Da jeg startet fra parkeringsplassen i Hunnedalen, var det overskyet. Det tok ikke lang tid før sola tittet frem, og rett etter forsvant skyene og det ble blå himmel. Et virkelig flott turvær, nettopp slik vær som gjør turen til en opplevelse. Det tok ikke lang tid før de første spor av vinter dukket opp. Bak en stein, var en pytt isdekket. Det var bare et tynt islag, men likevel vinteren første. Nå var det ikke store problemet om det var litt is enkelte plasser. Stor sett var det tørt og isfritt, jeg hadde i hvert fall ikke problemer med å gå innover. Noe jeg ikke var helt sikker på da jeg pakket for turen. For meg som har tråkket denne stien i noen år, så legger jeg selvsagt merke til de «vanlige» forberedelsene for vinteren. Porten til Olav står åpen og det er ikke nødvendig å bruke gjerdeklyveren. (Det la jeg selvsagt ikke merke til på vei inn, og klatret over gjerdeklyveren – helt unødvendig.) Lengre oppe i lia, ligger sauegjerdet nede. Noe som blir gjort for at snøen ikke skal ta hele gjerdet. Jeg kom ned til Blåfjellenden i et virkelig flott vær. Sola sto lavt og lyste opp heia i gyldne farger. Virkelig flott. Det var langt fra sommertemperatur, så sola, og ikke minst solnedgangen ble beundret gjennom vinduet. Det ble en kveld med lesing og litt kikking ut vinduet for å se om det skulle komme andre. Jeg ble alene. Morgenen ble også flott, men i løpet av natten blåste det opp og vinden tok bra ved hytta. Temperaturen den natten var like rundt null, med vind, så ble det en sur start oppover bakken. Det tok ikke lang tid (bakken er bratt) før jeg var varm og svett. Det var mer is og frost enn dagen før, og jeg kunne ikke gå på ganglemmene ved hytta. De var islagt. Over heia fikk jeg en grei tur. Været var ikke så bra som dagen før, med mer skyer, men så lenge regnet eller snø holdt seg vekk, så er det ikke grunn til lå klage – i slutten av oktober. Sola skinte på fjellene bak meg mot Lysefjorden, men over meg lå det skyer. De hang på toppene, og gjorde det ganske mørkt. I Hunnedalen var det tid for en liten oppsummering. Får jeg flere turer innover i år, eller var dette siste turen. Og om jeg går innover, får jeg godt eller dårlig vær. Vi får se...

Lokal søndagstur i tåka Til Fagerhei denne gang, og lang omvei tilbake. https://ut.no/turforslag/116033/fagerhei-ved-tvedestrand

Elg får være elg når naturen viser deg fra denne siden. Tore

Jeg har både Fenix og inReach mini, og har tidligere brukt dem sammenkoblet. Det er som Skogens Stønn skriver riktig at idéen er at man kan aktivere SOS fra klokken dersom inReach f.eks henger på sekken og man ramler nedi en bresprekk e.l. Samtidig er det også nyttig å få varsel på klokken når man mottar en melding. Det jeg imidlertid savner VELDIG, og har åpnet flere support-tickets til Garmin på, er hvorfor i all verden Fenix-klokkenes fall-alarm ikke kobles til inReach når den er parret og tilgjengelig. Hvis man tryner med de fleste Garmin-klokker sender den via mobiltelefonen et varsel til forhåndsdefinerte pårørende at det har vært en "Incident", og legger ved posisjonen. At denne funksjonen ikke er programmert til å bruke inReach når den er tilgjengelig er rett og slett så dårlig av Garmin at jeg ikke finner ord. Jo lenger jeg er fra folk, jo mer trenger jeg funksjonen.. Et annet irritasjonsmoment med å parre inReach og klokke er at det er en super måte å tømme klokkebatteriet på rekordtid så fort man skrur av inReachen. Da fortsetter klokken å søke, litt på samme måte som en mobiltelefon søker basestasjon mer og mer aktivt når den mister dekning, og hvis man ikke husker å gå inn på klokkens innstillinger og deaktivere inReachen fullstendig så vil batteriet tømmes raskt. Jeg har derfor sluttet å ha dem sammenkoblet unntatt i spesielle tilfeller.

Overnattingstur i Østmarka med en kollega i helgen. Flott høstvær og masse sopp.

Søndagsturen: Heiland - Solhomfjell og tilbake over Marishei. https://ut.no/turforslag/1111305/rundt-maristjenn-i-gjerstad Gått turen før, så er vel en reprise, men denne gang med selskap av min mor og hunden hennes Var veldig vått og mye vann. Småbekker man lett kunne skritte over før var nå nesten umulige å krysse. Rant fosser plasser jeg aldri har sett vann her før... Blanding av mobil og kamerabilder. (Kameraet hadde kun 50mm f1.8 montert)

Og i dag... i min iver etter å støtte NSB (og for en sjelden gangs skyld, taxi).... (eller VY som noen hevder det heter).... så ble det tur her: Et par stopp før Gresvik, for å få strekke litt på beina å få litt utsikt. (og selvsagt få markert noen fot-spor til arkivet) Motstrøms gjennom byen. Middag på Isegran. Hadde tenkt å padle rundt, men der var et virkelig motstrøm. Tilbake gjennom byen til Gressvik-siden. Bygferga til sentrum og det var det. Hadde FFK-matchen starta tre timer senere, hadde det vært den ultimate avslutninga på ekspedisjonen. Bildene taler for seg selv. Hva kaller man nivået over komplett lykke og tilfredstillelse? .... Var i hvert fall det jeg følte i dag... 🤩😍

Uti fra siste poster i denne tråden, lever jeg lite opp til aliaset mitt. (Men det er jo mye som ikke deles her)... men i går.... Gjennomvåt på beina, det visste jeg ville skje før eller siden, så det var null stress. Ellers gjorde Gore-Texen jobben.. m.a.o. ikke spesielt tørr. God kombo av vann inn og svette som ikke kom ut, men det var bedre en forventa. (jakke og bukse var impregnert for ikke lenge siden) Har jo gått og sykla veiene på ruta minst ørten ganger, så ikke så spennende, men gikk sammen med en som kanskje er hakket gladere (?) en meg, så det helmaks tur. Plutselig var i framme gitt. Kake er pr. definisjon DIGG. Siden det ble solid bolle på Bjørnholt, klarte jeg å ta et lite stykke her... men kunne glatt ha spist halve kaka uten å bunke 😋 Noe Korte glimt med opphold ødela ikke stemningen. Dette tenker jeg kan bli en fin tradisjon. Marka RULER🤩

Høsttur til Guvåghytta blir alltid en suksess, på ene eller andre viset. Perfekt område når været kan bli nesten hva som helst, og ikke minst bra å overnatte på hytte (eller telt med backup) når det kan bli – og noen ganger blir – guffent. I år ble vi ti stykker, på flott tur. HER i bloggen.

Flotte bilder... 👍

Støvlene på bildet holder fordi de sannsynligvis ikke er laget av naturgummi, men av syntetisk gummi. Har du støvler laget av naturgummi som holder over tid hvis du bruker dem som vandrefottøy? Det har ikke jeg.

For en super fangst... 👍

Forfattar: Bjarte Folkestad Underteikna og Anders hadde oss ein særs gilde tur til Isglupane den 10.09.2022 til 11.09.2022. Me starta tidleg laurdag og la i veg frå høvesvis Volda og Flisnes. Stor var gjensynsgleda då me møttest på Muri kjøpesenter. Det meste av handlinga var gjort på førehand, så det einaste som stod att var å kjøpe seg litt mat på Sylteormen bakeri før me køyrte i lag opp til Fettevikane. Veret var stort sett opplett og sol denne dagen, men det var ein kald trekk som hadde ein nordaustleg retning. Me traska den lange, og litt keisame vegen fram til der elva kryssa stien og me skulle vende nasa oppover mot Slufsane. Før denne turen hadde me drøfta kor vidt me skulle gå Langmannsdalen eller den bratte råsa frå Smalnesreset. Underteikna har gått Smalnesreset opp ein gong, men ikkje ned igjen. Det var for å seie mildt, helvetta bratt, og det freista ikkje til gjentaking med full oppakkning. Så me vart samde om å gå den lange omvegen (jamvel om Anders kanskje helst ville gått Smalnesreset). Vi nærmer oss målet! Vel oppe (me brukte drøyt 2,5 time), kunne me konstatere at tilhøva var meget oppegåande der vatnet veksla mellom å vere blikkstille, og litt vindkrusing innimellom. Underteikna konsentrerte seg med å fiske med tørrfluge medan Anders fiska med større stingsild frå 20 gram og oppover. Han må fiske med tung sluk, den som stor fisk skal ha, må vite. Me tok oss god tid og fiska oss til utosen av elva som kjem ned frå den øvstevatnet (1320). Det var ingen napp å få, og heller ikkje mykje vakande fisk å kaste på. Me rusla derfor attende til campen og kokte oss litt middag. Underteikna hadde forresten før denne turen investert i eit nytt 2-manns-telt (McKinley Quantum 10.2), meget lett og fungerte fint til denne turen. Andersen låg derimot under open himmel med dunpose og jerven fjellduk. Me gjorde nokre kast på vak etter middagen, men dagen enda utan fangst. Mørket kom tidleg, og temperaturen vart merkbart lågare utover kvelden. Me tok derfor tidleg kvelden og la oss kvar for oss, ein i telt og ein i duk. Bjarte har fått los på storfisken. Neste dag bestemte me oss for å gå opp til det øvste vatnet. Det tok ein god halvtime å rusle opp. Landskapet endra seg, terrenget vart meir goldt og meir snø dekte sidene av dalen. Men det var likevel eit fantastisk landskap som opna seg der oppe. Me tok nokre kast i det store vatnet, før me retta blikket ned mot tjønna nedanfor vatnet. Var ikkje det eit vak me såg der? Me lista oss ned og kunne konstatere at det vaka jamnt, og at dette såg ut til å vere anstendig storleik. Sola stod rett på oss og vatnet var krystallklart, her var det berre å legge ut eit fristande fluge og så skulle det vere i boks. Eg kasta ut ei fluge, bomma så det suste og skremde fisken, men lot fluga ligge. Langsamt kunne me sjå korleis fisken bevegde seg sakte mot fluga. Så tok den ein jafs! Satt han? Skulle me endeleg få fisk på turen. Nei... fisken sat ikkje på, og vekk var han. Utruleg spanande, men akk for ein nedtur. I den lille tjønna her vaket det halvkilosfisk. Så nær, men likevel så fjernt. Me tok nokre kast til, både i tjønna og det store vatnet, men måtte vende nasa attende til leiren utan fangst. På attende tok me nokre kast til. Det var lite bet, og me byrja no for alvor å snakke meir og meir om at no hadde me gitt desse vatna nok sjangsar. Me telte opp og kom fram til at underteikna no hadde vore der fire gonger, medan Anders hadde vore der seks gonger. Og me hadde strengt tatt berre fått ein fisk kvar. For eiga rekning så måtte det understrekast at dette var eit personleg rekord vatn på fluge med 5 hekto (den største fisken underteikna har fått er som kjent 8 hekto tatt på disco-cicada i Kalandsvatn i Bergen). Men me byrja likevel å konkludere med at dette måtte nok bli siste turen til desse vatna. Ikke antydning til napp, på tide å gi opp? I det me nærma oss leiren, så såg eg at det var eit aldri så lite vak i ei bukt i nærleiken av land. «Eg kan vel ta eit siste kast før me gjev oss» tenkte eg i det eg la ut ei nokså skada daddy-long-legs fluge på vatnet. Plutseleg tok kreda tak i fluga og eg såg at no var fisken på. Eg ropte «jess!» til min turkamerat og partner in crime, no sit fisken! Eg sveivde inn, men plutseleg var fisken vekke. «Nei no for han» sa eg. Kva skjedde? Eg såg på snella mi, og konstaterte at eg i gledesrusen av å få napp hadde sveivd feil veg på flugensella. I staden for å sveive inn sena, sveide eg sena ut. I brøkdelen av eit sekund restarta eg og byrja å sveive inn igjen. Fisken var framleis på! Så starta ein 7-8 ja kanskje 10-minnutters kamp mellom ei redige dusse, ein flugefiskar og ein pissenervøs håvar! Me køyrte fisken og halte han innover, men kvar gong Andersen skulle til å håve fisken så for kreda utover og nedover. Det var nesten so ein kunne mistenkte kreda at den visste kva håv var for noko. Men so, etter lang tids kamp klarte me endeleg å lande fisken, og guds lukke kor deligt det var! I løpet av kort tid hadde turen endra karakter, og plutseleg forsvann praten om at dette vatnet no hadde fått sine sjangsar. Og ikkje berre det, ny personleg rekord på fluge. 7 hekto! Rekordfisken (på fluge) fra samme plass 2013 Ny rekordfisk 2022! Nei me var alle samde om at dette var ein særs gilde tur. Dette var fole kjekt! Takk til mannen, legenden og storfiskeren Bjarte for nydelig turhistorie. Bare husk å sveive riktig vei neste gang kompis!Se hele artikkelen

Ble bare en liten lokal "bytur" i går, på noen topper rundt Tvedestrand - Melåsen, Takseråsen, Svarttjennåsen og til slutt Øksenåsen. Dette er en av mine treningsrunder, da man får 3 gode seige stigninger og en siste bratt stigning opp mot Øksenåsen som har et parti som er god for å ta det siste ut av lårmusklaturen, og til tider psyken om man skal holde det gående uten å stoppe for en liten pust, selv et sekund eller to. Det er her man ser om man er i bedre eller dårligere form enn forrige tur... - Det å veksle mellom korte harde turer som denne, og lengere turer som er mer milde med tanke på stigninger har gitt gode resultater for mine turbein siste to-tre åra - styrke og kondisjon har økt betraktelig uten å trene masse. Kun en slik lengere tur 3-4 ganger pr mnd, med noen få småturer kun til feks Øksenåsen innimellom, siden jeg bor rett ved, har gjort at de lange fjellturene med sekk har blitt betydelig mye enklere og lettere Utsiktspunkt fra Øksenåsen: Populært turmål i Tvedestrand med flott utsikt ut over byen og Tvedestrandsfjorden. uren opp tar ikke så lang tid om man kun skal gå hit, men stigningen er god. https://ut.no/turforslag/112290/ksenasen Denne turen er på ca 7km

Søndagstur, igjen. Må benytte seg av muligheten nå før alle de fine høstfargene er borte og det bare er grått, vått og trist.. Ruta var lang rute over Havrefjell og Ormfjell, denne gangen også med selskap. https://ut.no/turforslag/111344747/havrefjell-638moh Været? Tja.. mørke skyer, litt regn, litt blå himmel, litt sol, litt vind, mye vind osv.. dvs veldig varierende vær på denne turen, men liker det best slik. Turer i kun solskinn blir jo egentlig litt kjedelig. Helt i starten, utsikt ned mot P-plass og Sandtjønn Mot Solhomfjell. Noen minutter senere var alt borte i tåka.. Torjushelleren, med modell for skala Solhomfjell igjen..

I sommer padlet jeg en testtur, både for å sjekke padleformen, og å teste kajakkseilet i mer vind og over litt lengre tid. Det gikk sånn middels – jeg endte opp værfast med teltet i ei steinur. 🤣 Ikke hysterisk moro akkurat da, men det ble jo en tur jeg kommer til å huske. HER i bloggen.

Senest for et par år siden sendte Helsport meg 3 stk stangledd gratis. Jaja... ikke alt var bedre før, men noe var bedre før. Som Helsport.

Da gamlehunden "Buddy" og jeg reiste Norge på langs opplevde vi noe veldig speiselt da vi skulle ha vår siste overnatting før Nordkapp. Oppe på det øde og blåsende fjellet på Magerøya hadde vi litt problemer med å finne en lun plass til teltet. Til slutt kom vi over et sted med noen gamle hustufter like nedenfor veien. Området rundt var steinete og lite egnet til et telt, men vi dro likevel ned dit for å kikke. Da jeg stod midt inne i de gamle hustuftene fikk jeg en sterk følelse av at jeg ikke var alene. Et slags "nærvær" av noe jeg ikke kunne se. Jeg fikk det for meg at det kanskje kunne være de som en gang levde og bodde på stedet. Følelsen var så sterk at jeg begynte å fryse på ryggen! Men samtidig følte jeg ikke noe fare, bare en slags "hvem er du?".. Jeg sa høyt hvem vi var, hunden og jeg, og at vi ba om lov til å overnatte på stedet. Så satte jeg meg ned på den gamle grunnmuren og kikket utover. Plutselig fikk jeg en sterk følelse av ro, og at jeg skulle se til høyre. Jeg snudde meg, og fikk øye på en skrent som lå godt i ly for vinden. Like nedenfor var det en stor gressflekk som passet perfekt til et telt. Nesten som om jeg ble tilvist en plass og var velkommen. Da jeg forlot stedet dagen etter stakk jeg innom hustuftene og mumlet et "takk".

Jeg har selv kun hørt historien muntlig fortalt, men som nevnt har visstnok Dagfinn Grønoset også skildret hendelsen i en av sine bøker. Jeg har ikke den skriftlige versjonen for hånden (dog var den nok ingen fasit den heller...), men kan ved anledning forsøke gjengi hva som skal ha hendt. Det må da bli slik jeg husker det hele - med egne ord og egen koloritt. Man vet jo hvordan historier over års og generasjoners gjenfortellinger kan endre seg, men jeg skal gjøre et forsøk. Har ikke tid akkurat nå, men om litt..!