Vinnerliste

Forfattar: Bjarte Folkestad Underteikna og Anders hadde oss ein særs gilde tur til Isglupane den 10.09.2022 til 11.09.2022. Me starta tidleg laurdag og la i veg frå høvesvis Volda og Flisnes. Stor var gjensynsgleda då me møttest på Muri kjøpesenter. Det meste av handlinga var gjort på førehand, så det einaste som stod att var å kjøpe seg litt mat på Sylteormen bakeri før me køyrte i lag opp til Fettevikane. Veret var stort sett opplett og sol denne dagen, men det var ein kald trekk som hadde ein nordaustleg retning. Me traska den lange, og litt keisame vegen fram til der elva kryssa stien og me skulle vende nasa oppover mot Slufsane. Før denne turen hadde me drøfta kor vidt me skulle gå Langmannsdalen eller den bratte råsa frå Smalnesreset. Underteikna har gått Smalnesreset opp ein gong, men ikkje ned igjen. Det var for å seie mildt, helvetta bratt, og det freista ikkje til gjentaking med full oppakkning. Så me vart samde om å gå den lange omvegen (jamvel om Anders kanskje helst ville gått Smalnesreset). Vi nærmer oss målet! Vel oppe (me brukte drøyt 2,5 time), kunne me konstatere at tilhøva var meget oppegåande der vatnet veksla mellom å vere blikkstille, og litt vindkrusing innimellom. Underteikna konsentrerte seg med å fiske med tørrfluge medan Anders fiska med større stingsild frå 20 gram og oppover. Han må fiske med tung sluk, den som stor fisk skal ha, må vite. Me tok oss god tid og fiska oss til utosen av elva som kjem ned frå den øvstevatnet (1320). Det var ingen napp å få, og heller ikkje mykje vakande fisk å kaste på. Me rusla derfor attende til campen og kokte oss litt middag. Underteikna hadde forresten før denne turen investert i eit nytt 2-manns-telt (McKinley Quantum 10.2), meget lett og fungerte fint til denne turen. Andersen låg derimot under open himmel med dunpose og jerven fjellduk. Me gjorde nokre kast på vak etter middagen, men dagen enda utan fangst. Mørket kom tidleg, og temperaturen vart merkbart lågare utover kvelden. Me tok derfor tidleg kvelden og la oss kvar for oss, ein i telt og ein i duk. Bjarte har fått los på storfisken. Neste dag bestemte me oss for å gå opp til det øvste vatnet. Det tok ein god halvtime å rusle opp. Landskapet endra seg, terrenget vart meir goldt og meir snø dekte sidene av dalen. Men det var likevel eit fantastisk landskap som opna seg der oppe. Me tok nokre kast i det store vatnet, før me retta blikket ned mot tjønna nedanfor vatnet. Var ikkje det eit vak me såg der? Me lista oss ned og kunne konstatere at det vaka jamnt, og at dette såg ut til å vere anstendig storleik. Sola stod rett på oss og vatnet var krystallklart, her var det berre å legge ut eit fristande fluge og så skulle det vere i boks. Eg kasta ut ei fluge, bomma så det suste og skremde fisken, men lot fluga ligge. Langsamt kunne me sjå korleis fisken bevegde seg sakte mot fluga. Så tok den ein jafs! Satt han? Skulle me endeleg få fisk på turen. Nei... fisken sat ikkje på, og vekk var han. Utruleg spanande, men akk for ein nedtur. I den lille tjønna her vaket det halvkilosfisk. Så nær, men likevel så fjernt. Me tok nokre kast til, både i tjønna og det store vatnet, men måtte vende nasa attende til leiren utan fangst. På attende tok me nokre kast til. Det var lite bet, og me byrja no for alvor å snakke meir og meir om at no hadde me gitt desse vatna nok sjangsar. Me telte opp og kom fram til at underteikna no hadde vore der fire gonger, medan Anders hadde vore der seks gonger. Og me hadde strengt tatt berre fått ein fisk kvar. For eiga rekning så måtte det understrekast at dette var eit personleg rekord vatn på fluge med 5 hekto (den største fisken underteikna har fått er som kjent 8 hekto tatt på disco-cicada i Kalandsvatn i Bergen). Men me byrja likevel å konkludere med at dette måtte nok bli siste turen til desse vatna. Ikke antydning til napp, på tide å gi opp? I det me nærma oss leiren, så såg eg at det var eit aldri så lite vak i ei bukt i nærleiken av land. «Eg kan vel ta eit siste kast før me gjev oss» tenkte eg i det eg la ut ei nokså skada daddy-long-legs fluge på vatnet. Plutseleg tok kreda tak i fluga og eg såg at no var fisken på. Eg ropte «jess!» til min turkamerat og partner in crime, no sit fisken! Eg sveivde inn, men plutseleg var fisken vekke. «Nei no for han» sa eg. Kva skjedde? Eg såg på snella mi, og konstaterte at eg i gledesrusen av å få napp hadde sveivd feil veg på flugensella. I staden for å sveive inn sena, sveide eg sena ut. I brøkdelen av eit sekund restarta eg og byrja å sveive inn igjen. Fisken var framleis på! Så starta ein 7-8 ja kanskje 10-minnutters kamp mellom ei redige dusse, ein flugefiskar og ein pissenervøs håvar! Me køyrte fisken og halte han innover, men kvar gong Andersen skulle til å håve fisken så for kreda utover og nedover. Det var nesten so ein kunne mistenkte kreda at den visste kva håv var for noko. Men so, etter lang tids kamp klarte me endeleg å lande fisken, og guds lukke kor deligt det var! I løpet av kort tid hadde turen endra karakter, og plutseleg forsvann praten om at dette vatnet no hadde fått sine sjangsar. Og ikkje berre det, ny personleg rekord på fluge. 7 hekto! Rekordfisken (på fluge) fra samme plass 2013 Ny rekordfisk 2022! Nei me var alle samde om at dette var ein særs gilde tur. Dette var fole kjekt! Takk til mannen, legenden og storfiskeren Bjarte for nydelig turhistorie. Bare husk å sveive riktig vei neste gang kompis!Se hele artikkelen

On this day 80 years ago, 18. October 1942, a draughty Halifax bomber plane slipped over the Norwegian coast and headed further inland towards the southern Hardangervidda. Just after 23:30, by the light of a half-moon, four young Norwegian men jumped out and floated down towards their homeland. All landed safely, but they had to spend several hours searching for their equipment and vital supplies which had also been dropped by parachute. The next day brought clear weather, but also the realisation that they had landed at Fjarefit - almost 50km north west of the intended drop location at Skolandsmyrene. It took them two more days to find the rest of their equipment before starting on a long and arduous ski-trek through storms and deep new snow, carrying punishingly heavy loads, till they reached Grasfjellhytta on the northern shore of Sandvatn on 5. November. Their mission, together with Einar Skinnerland who had already parachuted onto the Hardangervidda the previous March, was to prepare the way for a team of British soldiers who were to attack and destroy the heavy water production facilities at the Vemork hydrogen factory. This mission, named Operation Freshman, went disastrously wrong – although through no fault of the Norwegian Grouse team. One of the towing aircraft and the two gliders carrying the soldiers crashed and those who survived, even the injured ones, were all executed by the Germans. The four-man Grouse team were then ordered to go into the mountains and wait for further instructions. The winter of 1942/43 was a very severe one and the men, now under the new code-name “Swallow”, found refuge at first in a cabin in Grasdalen, then at Svensbu on the shore of Store Saure, but were reduced to eating reindeer moss till they managed to shoot a reindeer just before Christmas. Their Norwegian comrades-in-arms from Operation Gunnerside joined them in February 1943 and the subsequent successful sabotage of the heavy water plant is well known throughout the world, although the toughness and determination of the Grouse/Swallow team, and the severe hardships which they had to endure, is somewhat less well known. Today, exactly 80 years since those brave men jumped from the aircraft down onto the Hardangervidda, we should spare a thought for them: Jens-Anton Poulsson, Knut Haugland, Claus Helberg and Arne Kjelstrup, as well as Einar Skinnerland, who jumped before them and the Gunnerside team who came later, are heroes of whom Norwegians are justifiably very proud. However, it would be a mistake to regard the heavy water episode as a “bloodless” event where “not a shot was fired”: 41 lives were lost in the Freshman fiasco. In the aftermath of Operations Freshman and Gunnerside several resistance people were pulled in by the occupiers and tortured/executed by the Gestapo or chose to end their own lives to avoid giving away information under torture. Some were sent to concentration camps in Germany, where they died from sickness or hardship. As well as those, 22 innocent lives were lost in the massive American bombing attack on Vemork/Rjukan in November 1943 and 14 more innocents, as well as 4 German soldiers, in the sabotage of the DF Hydro ferry in February 1944. In the words of Joachim Rønneberg, leader of the Gunnerside team: “Det er viktig å få folk til å forstå at fred og fridom ikkje er ein sjølvsagt ting. Vi ser på fjernsynet og høyrer i radioen i dag korleis det er, til og med i enkelte delar av Europa. Folk må forstå at fred og fridom må kjempast for kvar dag”. Shortly before the Gunnerside commandos departed from England on their mission to Norway they were addressed by professor Leif Tronstad who told them: “…….trust that your actions will live in history for a hundred years to come…..”. The men who listened to his words probably thought that it was just a “pep talk” to motivate them for their mission, but I have no doubt that twenty years from now, when the centenary of these events is celebrated, professor Tronstad’s prophesy will prove to have been very accurate. (I have posted this short essay in the “ski og vinteraktiviteter” section, as cross-country mountain skiing was of vital importance before, during and after the Vemork sabotage).

Jeg har en irsksetter som fyller to i februar. Han har vært med på teltturer helt siden jeg fikk han. I vinter var han med på alle turene unntatt en da det var meldt veldig kaldt. I teltet er det regler så han finner roen med engang han kommer inn dit. Der har han eget liggeunderlag og jervehi. Dette er heller ingen polarhund så han klabber og drar snø, men det begrenses med bruk av dekken, kondomdress og potesokker. Jeg har benyttet forskjellige dekken, et for aktivitet og et som brukes innendørs. Mesteparten av snøen kan fjernes i yttertelet før jeg slipper han inn. Vi bruker et spitsbergen x-trem og er ofte alene men det hender en kompis slår følge i ny og ne. Men vi har alltid hunden i innerteltet.

Beste er å vente til Femunden er farbar fra synnervika. Da er det bare å peise innover og ta til venstre etter nordvika. Holde forbi Gubbtjønnbua og så opp til Langmyrbua. Fra Langmyrbua og opp til Muggsjølia går på et blunk. Kan tegne ruta som er enklest til deg om du ønsker. Når det har kommer nok snø vil det finnes spor å følge langs denne ruta, hundkjørere og skigåere bruker ruta hyppig. Femundsmarka er relativt snøfattig,første turen jeg hadde til Fautbua I år ble ikke før slutten av februar. Da var det fortsatt en del manøvrering mellom stein når en hadde passert tregrensa. Er jo en grunn til at dette brukes som vinterbeite for rein, den finner mat der 😊 Langmyrbua på vei ned igjen fra muggsjølia.

??? det er vel PM på en jobbkontakt-adresse. Ser ingen problemer med dette. Stå på Ellefjell. Hater denne "Woke" og "politiske korekt-kulturen" som har fått blomstre fritt. Det er så patetisk. 😁

Før det ble slike store klumete ratt på 111'n lagde jeg meg et verktøy selv av en bolt som gled rett ned i pumpa, og filte et spr som passet. Funker helt OK.

Jeg er en del på vintertur, men dette foregår alltid med makker. Da er 4GT perfekt som tomannstelt, med rikelig med plass. Jeg har også en Hvit Gjeterhund hann (schäferrase) på nesten 50 kg. I vinter er han endelig to år, og jeg tenkte så smått å se hvordan trekkapasiteten hans er. I den forbindelse blir det også mer og mer aktuelt å dra på solotur vinterstid. Det er da spørsmålet rundt nytt telt melder seg. På tomannstur med hund er det naturlig å plassere den firbente på liggeunderlag i det lille forteltet. Da har han OK med plass, samtidig som han har ly for naturkreftene. Samtidig unngår jeg risikoen med hans store kropp baksende rundt i hovedteltet. På solotur er derimot 4GT altfor stort, og mye telt å sette opp alene. Jeg vurderer både Keron 3GT, Kaitum eller Nammatj. Nammatj frister, men da står jeg plutselig i situasjonen at jeg _MÅ_ ha hunden i hovedrommet. Erfaringen med hund vinterstid begrenser seg til et par netter i telt, og jeg må si at det å ha en våt / fuktig hund som rister seg om morgenen i et lite telt, ikke akkurat frister til gjentagelse. Spesielt ikke med tanke på om man skulle vært mange døgn ute. Ser frem til å høre noen veloverveide tanker fra noen av dere 🤞

Min kjøter (ja han er blanding) er på ca 30kg og bor alltid inne i teltet med meg. Vi bruker stort sett Spitsbergen pro (grønt). Genialt med to innganger slikl at jeg bare trenger å strekke på armen for å åpne opp til han så han får gjort sitt fornødne på kvelden og morran.

Jeg har teltet, 4-6 manns. Første test tur ble i -17 og noe vind, og vi hadde en primus som ga 2200 watt. Til vår store overraskelse gikk det veldig bra, god temp i teltet. I påsken gikk vi en 5 dagers tur hvor teltet var rullet i en skipose, der måtte vi ta ut en stang ellers ville den ikke passet i posen. Plassen i teltet for to stk er helt herlig, hav av plass. Midtstangen er plassert slik at den ikke er i veien, noe jeg var skeptisk før jeg kjøpte det. Har ikke fått testet det i mye vind, men snø pakket på snøskjørtet og bardunene i bakken så tror jeg det står støtt. Luftingen i teltet er alle tiders. Hvis en ikke har kuldegrop så er det litt krøkkat å komme inn i det på vinteren. Jeg er for gammel til å ligge/sitte på et liggeunderlag, så jeg bruker Hellinox stol, lav type og det går akkurat å sitte uten å ta i taket. Legger link til bilder: https://asbjrnheggelund.smugmug.com/Turer/2022/Skitur-fra-Vuolanjunnasgaisa-til-Stabbursnes-12-1604/i-MkVfVRn Alt i alt er vi superfornøyd

Det er også ganske skammelig å kontakte noen på private kanaler for noe som åpenbart ikke er privat

Det er mer sannsynlig at du finner folk som har vært borti samme problemstilling før på kammeret.no Nå vet jo ikke jeg hva ditt ønske er og hva selgers ønske er, men så vidt jeg skjønner er det du som har kjøpt boligen og hvis det står et skap der du ikke vil ha, så tror jeg det skal være greit å få solg/git bort på finn. Hvis de har tatt med seg noe du forventet skulle stå der ville jeg ha snakket med dem og si at det sto der på visningen og at du forventet at det skulle følge med huset. Ellers tror jeg det er greit å få tak i et brukt på finn fore en grei penge, men mindre du skal ha et kjempedigert skap. Hvis det var fastmontert vil jeg vel si at det ikke ubetinget er slik at de kan ta det med hvis det sto der på visningen. Dette er jo litt i gråsonen da, men burde vel stille i samme kattegori som et garderobeskap og kjøkkenskap.

Utvalg av bilder fra denne vinteren! Skaffet meg en til hund i slutten av høsten 2021 og min erfaring med polarhund er nokså fersk (siden 2019). Var veldig spent og brukte langtid før jeg kom skikkelig i gang med hundene foran pulken. Turene frem til slutten av februar har i hovedsak vært i å ha med bikkja (ene) på tur, til nå å være på tur med bikkjene. Det vil si forflytning fra A til B og tilbake med bikkjene som drar pulken hele veien. Som har vært en viktig milepæl og grunnen til at jeg ønsket å få meg polarhund 🐕‍🦺 Samtidig få en skikkelig kul tur. Vært veldig usikker på alt. Alt fra hvor langt kan jeg dra, hvordan er terrenget der jeg skal gå, hvor mye kan pulken veie, hvor mye tåler de, hvordan er føre, blir de lei av å trekke, har jeg god nok kontroll osv osv. Hadde hjerte i halsen første gang, har litt erfaring med en hund i fastdrag, men to stk halv ville i line er anna "ball game" Spesielt med en halvrufset hannhund i front på 3-4 metersline + pulk + 3,5 snøre fra pulk til meg. Men det har vært ekstremt morro og ekstremt lærerikt. Alt fra full fres i skogen og i ny spora løyper (tidlig på morgen kvisten, før hytteadelen våkner), hvor jeg har hatt nok med å holde meg fast meg begge henda i snøre og styre pulk. Bånngass ned skogen på vei ned fra fjellet, med håp om at bikkjene må bli slitne snart?? og sette ned tempoet! En episode med fullstendig kaos med pulkvelt, trynings på ski og to bikkjer som forsetter fremover med en langflat mann og velta pulk på slep uten å stoppe. Resultat: at jeg desperat holder meg fast i tre og prøver å få kontroll på bikkjene som desperat skal hilse på en premiesetter (som selvfølgelig er løs). Fikk kontroll, ingen skade skjedd og de fikk så vidt snust på hverandre Men fikk en sur kommentar fra hyttemannen med premiesetteren om jeg må ha bedre kustus på bikkjene mine. Uansett var det morro læll og god erfaring Kjøpt meg et anker som brukes til hundekjøring. Tenkte det var en god ide, beste kjøpet jeg har gjort det siste året... Fikk siste turen denne vinteren i helga, 1000 høydemeter opp og ned og rundt 3 mil +. Drit fin avslutning på vinteren, mange erfaring og tanker som er blitt gjort for denne vinteren. Glede meg til neste vinter allerede nå, selv om kløvsessongen er rundt hjørnet.

To nye farger for de som vurderer å handle seg en til, eller kanskje for første gang.

Notert, er en mulig løsning. Kanskje litt dumt tenkt av meg men føler det er noe med å "Krysse Hardangervidda" som trekker litt 🙂

Er det trangt så er det trangt uansett... Høres ut som dere berger med 2 varepulker til deres bruk. Hilsen en med både 168 Fjellpulk og Paris akebrett...

Som sagt: å lære seg 2-4 knuter er uansett veldig nyttig Men har man gode strammere som passer til bardunen, så er de enklere, raskere og like sikre - det er nok ikke uten grunn at de fleste telt/tarper leveres med strammere. Jeg la inn 10 stk LineLoc i handlekurven hos extremtextil.de nettopp, og de leveres til Norge for under 75 NOK (6,67 EUR inkl brevfrakt). Ikke gratis altså, men det koster fort like mye for ekstra snorlengde å knyte ekstra knuter på ... Normalt har man ikke nå til dags voksinnsatt bomullsduk og hampsnøre med på tur, derimot duker og barduner i diverse kombinasjoner og utgaver av polyester, polyetylen, polyamid, polyuretan, polypropylen, aramid - altså plast 10 stk LineLoc veier 12 gram til sammen. Det er jo helt greit å erstatte noen plastdingser (á 1,2 gram) med plastknuter (á ? gram), men dessverre mistenker jeg det er kraftigere lut som må til for å få et merkbart bittelite musesteg mot en plastfri verden. Da er nok - dessverre - mindre friluftsutstyr i form av færre telt, tarp, bukser, jakker etc pr person noe som kan monne. Edit: Poenget mitt glemt jeg... Forskjellene i kostnad, miljøavtrykk og bruk er ikke større enn at det blir rene personlige preferanser som avgjør - liker man knuter, bruk knuter - liker man strammere, finn noen som passer godt

N-paraffin, Normal paraffin er den typen paraffin som finnes i petroleum, og det vi kjenner som "Parafin" består i all hovedsak av n-paraffin. Den andre typen paraffin, iso-paraffin blir produsert i raffinerier, og brukes gjerne i drivstoff pga sine gode egenskaper (høye oktantall). Fritidsparafin, Tennvæske og White-Sprit er n-paraffin og derfor trygt å bruke i primusen. Så når primuskongen sier at n-paraffin er styggedom har han egentlig diskvalifisert seg selv fordi stort sett all parafin i handelen er n-paraffin, også Jet-A1. Han har sikkert en masse kunnskap om primuser, men organisk kjemi er nok ikke hans sterkeste side. Lampeolje kan noen ganger ha litt tyngre fraksjoner, Biltema sin har C11-C16. Det kan være en fordel fordi den da vil fordampe litt tregere, som gjør det enklere å regulere flammen og unngå for mye brennstoff og påfølgende soting i en vekebrenner. Den er ikke "tilsatt voks". Om jeg skulle spekulere i hvorfor noen opplever at primusen tetter seg ved bruk av lampeolje, kan det kanskje være at siden noen lampeoljer inneholder tyngre fraksjoner, så vil muligens forvarmingskanalene bli varmere enn ved lettere drivstoff. Men dette har jeg ikke noe belegg for, det er ren spekulasjon fra min side. Personlig prøver jeg å holde meg til lettere fraksjoner, typisk C10-C13 maks C14. De er uansett trygge med tanke på fordamping og eksplosjonsfare. Paraffiner er også kjent som Alkaner. Noen steder kan man lese at innholdet er n-alkaner, og det er bare et annet navn på n-paraffin. Paraffiner med karbontall under C5 er gass ved romtemperatur, her finner vi kjendiser som Butan (C4) og Propan (C3). Iso-butan som finnes i noen gassbokser (grøss) er iso-paraffin varianten av n-butan som har litt lavere kokepunkt enn vanlig butan, og derfor fungerer bedre ved lavere temperatur, men ellers har den omtrent samme egenskaper. Om det ikke står på flasken så ta en titt i sikkerhetsdatabladet, der står det gjerne hvilken fraksjon det er snakk om.

Gode poenger her! fortellerevne og godt budskap er viktig i en film, og for egendel så prøver jeg å få frem dette, men du skal jaggu være bra god og naile mange ting på rappen om du skal klare å gjøre alle happy. Men ja, øvelse gjør mester og det er bra noen lager disse litt lengre, noen ganger for lange filmene også, ikke bare et "se på meg jeg er på en fjelltopp" snuttene som det er mange av i sosiale medier og andre steder. Flott at mange prøver, og det er jo tilbakemeldinger som kan hjelpe til å bli bedre også. Så er det mange ulike type formidlere der ute, noen snakker mye til linsa, noen snakker kanskje til "han bak kamera" og noen ønsker å lage et lite tv program.