Vinnerliste

Syns fortsatt det er godt gjort å sitte igjen med at kundeservicen er dårlig hos samtlige. Tro meg jeg har reklamert på mye som ikke har holdt til tiltenkt bruk. I form av fabrikkfeil eller rett og slett for dårlig kvalitet. Det har blitt reklamert til (de jeg husker) norrøna, guideline, bergans,alfa, crispi, jerven, primus og diverse nettbutikker som selger friluftsutstyr. Aldri har det vært et problem, men så har jeg forskjellige forventniinger til en jakke til under 1000 kroner og en jakke til 7løk. Samme om jeg spiser på burgerking eller en finere restaurant. Som forbruker har man også et ansvar i å velge riktig utstyr til bruken. Når man i utgangspunktet trenger fjellstøvler i fullnarvet lær og høy gummi kalosjering så blir det litt feil å klage på at kvaliteten ikke holdt de fargesprakende mote-fjellstøvelene (som et eksempel)

Det er også ganske skammelig å kontakte noen på private kanaler for noe som åpenbart ikke er privat

Miniekspedisjon til Monte Binga. Årets fineste tur. https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=pfbid033ChQkJUWNnSnwEySKzfLo7cgS3NudNyGwNxUtK3kswxqL2T38vVacTDUHhdfbMMAl&id=610520473

@Ellefjell Du har snart skrevet at alle leverandører av fritidsklær i Norge har elendig service, er det noen som har bra? Eller er du bare ute etter å trolle? Bergans, Stormberg, Fjellsport er det fler? Jeg har hatt reklamasjoner som er reele fabrikkfeil på klær og utstyr uten å ha måtte forklare no videre om det. Det har blitt reparert eller erstattet. Hvordan du klarer å komme borti all den dårlige kundeservicen er meg et mysterium.

Jeg har en irsksetter som fyller to i februar. Han har vært med på teltturer helt siden jeg fikk han. I vinter var han med på alle turene unntatt en da det var meldt veldig kaldt. I teltet er det regler så han finner roen med engang han kommer inn dit. Der har han eget liggeunderlag og jervehi. Dette er heller ingen polarhund så han klabber og drar snø, men det begrenses med bruk av dekken, kondomdress og potesokker. Jeg har benyttet forskjellige dekken, et for aktivitet og et som brukes innendørs. Mesteparten av snøen kan fjernes i yttertelet før jeg slipper han inn. Vi bruker et spitsbergen x-trem og er ofte alene men det hender en kompis slår følge i ny og ne. Men vi har alltid hunden i innerteltet.

Da er det ikke lange avstikkeren til Chimanimani nasjonalpark. Det er ikke anbefalt å ta turen til Monte Binga i regntiden. Ellers så er det visst fint å gå til Monte Binga fra Zimbabwe også. Toppen ligger på grensen. På denne hjemmesiden er det en del nyttig informasjon: https://realworldadventures.com/summit-mt-binga/ Vi fikk ordnet med guide gjennom en kar i Beira: https://www.facebook.com/dercio.rodrigues1

Mulig du rett og slett er heldig å få gjennom dine reklamasjoner uten videre? Jeg sitter dessverre igjen med dårlige opplevelser hos Fjellsport, Bergans og Fjellsport og dette gjelder den siste tiden og ikke HVER GANG jeg handlet hos dem. Bergans feks.innrømmte selv, at servicen ikke var slik de bruker å yte og la seg lang flat for det. Fjellsport reagerte arrogant og barsk og Stormberg har jeg en pågående sak som jeg håper at ordner seg. Tror meg, jeg SØKER ikke konflikt, men det er nok noe med at jeg IKKE GIR MEG så lett og opprettholde diskusjonen til man enes på en god måte. Og dessverre har ikke Fjellsport og jeg klart det i siste saken. Når det gjelder kvalitet, så skal produktet holde til sitt formål...ikke mer ikke mindre.

Det er vel kanskje terskelen min på når og AT jeg sier fra (adressert til rett person) når noe ikke er som det skal. Mulig du og jeg er forskjellige her? Jeg kunne bare ha godtatt og ikke brydd meg videre...jaja, sånn går nå dagen! Jeg sier gjerne fra også på restauranten om maten ikke holder mål, likedan som jeg gjør når en jakke eller en flaske ikke holder mål. Noe galt med det?

Med Nordsjøen til høyre hele turen. Det var snakk om godvær på torsdag. Skikkelig godvær med sol og lite vind. Yr var bare positiv, og på morgenen kunne jeg se at denne gangen holdt de hva de hadde lovet. Det så ut til å bli en skikkelig flott dag. Problemet var at jeg hadde bestilt EU-kontroll, service og dekkskifte på bilene nettopp denne dagen. Bilene måtte leveres på morgenen og antakelig ble den ikke klar før ut på ettermiddagen. Jeg manglet transportmuligheter om jeg ville ta en av de vanlige turene. En tur oppe i heia var det ikke snakk om. Nå bor vi bare noen minutter fra flere av de lengste strendene på Jæren. En strandtur ville muligens kunne la seg gjøre. Slike strandturer er noe jeg går på vinteren, med is og snø andre plasser. Denne dagen var det flott sol og 10 grader på morgenen. Jeg kunne ikke se noen mulighet for å komme inn til Sandnes og Gramstad, eller til Sælandsskogen. Det måtte bli stranden. Det er ikke vanskelig å gå langt nede i sjøkanten. Det er stor sett sti (eller traktorvei) fra Sola til Sirevåg. Her var det bare å velge. Bestyrerinnen hadde planer for dagen, men på morgenen kunne hun kjøre meg til startstedet. Et par ganger i fjor ble det tur fra Hellestø til Orre. Den turen er omtrent 15 kilometer og tar meg omtrent 3 – 3 1/2 time. En passe langtur på en god dag. Farten (nesten 5 kilometer i timen) sier noe om hvor flatt det er, og at det ikke er mange hindringer. Det er flate stranden for det meste, bare avbrutt av noen partier der stien går innenfor rullesteinstrand, hvor det også er flatt å gå. I tillegg er det nesten god sti her også. Det eneste problem var hvordan jeg skulle komme meg hjem fra Orre. Vi ble enige om at jeg skulle ringe Bestyrerinnen, men tok med telefonnummeret til taxi for sikkerhets skyld. Da planene var lagt fikk jeg det travelt. Bestyrerinnen hadde avtale, og skulle hun kjøre meg til Hellestø, så måtte ting skje i en fart. Vi kom oss avgårde og jeg sto på parkeringsplassen ved Hellestø litt omtumlet. Ting hadde skjedd fort. Foran meg hadde jeg Hellestøstranden eller som det står på kartet Skarastranden. Surfeskolen var på plass og det var noen andre som også gikk tur. Ingen med sekk og på «langtur». De ser antakelig litt underlig ut med en gammel gubbe i god fart bortetter sandflaten med sekk på ryggen. Det er et stykke etter Hellestøstranden hvor stien går innenfor stranden, og normalt i sand-dynene. Nå har naturen lagt tilbake en masse sand og det er - igjen - sandstrand fra kommunegrensen og nesten til Sele havn. Etter en liten «omvei» til brua over Figgen, sto jeg på Boresanden og så sørover. Med sola i ansiktet og en liten trekk bakfra. Stor nærmere perfekt turvær er det vanskelig å tenke seg. Det var bare å ta fatt på Boresanden. Langt borte, godt synlig – nesten 3 kilometer lengre sør, ligger Fuglingane, noen svaberg ute i sjøen, og der er jeg omtrent halvveis. Stykket fra Fuglingane til Reve havn, er ikke sandstrand, men det er likevel virkelig flott å gå der. Denne gang var det en hang-glider i lufta over meg. Et lite stykke etter havna, er det sammenhengende sandstrand i nesten fem kilometer. Bare så vidt avbrutt av Jærens rev og Revtangen. Denne gangen bestemte jeg meg for å gå Orresanden helt til elva. I det flotte været ble det en for kort tur å ta rett mot Friluftshuset. Det medførte 3 kilometer ekstra i forhold til den «vanlige» turen. Tilsammen 18 kilometer på flate stranden. Enkelte steder ble det nærmest sommerstemning. Sola varmet, og jeg kunne kjenne det i ansiktet. Skikkelig bra å få litt skikkelig varme i oktober. Det Ble en flott tur i et vakkert vær. Selv om turen er en «vinter»tur, var jeg godt fornøyd med dagen, da Bestyrerinnen hentet meg på Orre. Selv transportproblemene forsvant denne dagen.

Skikkelig hyggelig å høre fra deg. Det hender ganske ofte at jeg er alene på hytta. og det synes jeg er grei, selv om det er kjekt å snakke med folk som kommer. Som deg for eksempel.

Hadde selv gått fra Mån og opp til Blåfjellenden torsdag da jeg så det var meldt flott vær. Jeg syns jo turen opp var flott, og jeg møtte ikke en sjel. Ikke før jeg kom inn på Blåfjellenden der jeg fikk besøk av deg og broderen:). Veldig kjekt å treffe sjefen av Blåfjellenden, og veldig spesielt å ha ei hel hytte for meg selv da jeg tok kvelden (som var i 21-tiden🤣. Tar på å gå hele dagen🤣) Håper å snart gå denne turen igjen, men da kanskje ikke fra Mån😝

Det må du gjerne si til vedkommende på kundeservice på chatten som opplyste om det var mulig å kontakte sjefen på pm. Det var IKKE mitt første valg. Men hadde du møtt en så bastant og frekk gjeng, ville du kanskje også gått videre. Aldri opplevd maken, og er IKKE allene om det, ser jeg jeg.

Gratulerer med to gode valg. Når det gjelder tilbakeslagsventilen så kan den sikkert overhales og brukes vidre, litt usikker , men jeg mener at ventilen er den samme som på 111'n, og rattet på 111 kan antagelig benyttes som verktøy for å skru ut ventilen. Skal du overhale den har du antagelig behov for gjengetape for å erstatte blyringen som tetter mellom ventilen og pumpehuset, og litt gummi eller kork til selve ventilen. Gummi fra en gammel sykkelslange er helt OK

Høst og ettersanking av sau. Det måtte selvsagt bli en tur til Blåfjellenden denne uka også. Nå var YR raus med dårlig vær. Det ville likevel være nesten greit å gå innover på lørdag og tilbake på søndag. Det var fortsatt muligheter for regn og vind, men mye mindre enn andre dager. En god grunn til ukentlig å gå til Blåfjellenden, er muligheten for å treffe hyggelige og kjekke folk. Det er helt greit å snakke med ukjente folk. Alle fjellfanter er hyggelige. Siden det ble en overnatting natt til søndag, og det er høstferie for skolene, trodde jeg det ville være en del folk på hytta. Det var bestilt en god del sengeplasser, men det var fortsatt mange ledige madrasser. Det var en god del biler på parkeringsplassen i Hunnedalen. Nå parkerer jeg på den private delen av den store parkeringsplassen, så de andre bilene kunne være hyttefolk. Det var en god del spor innover. Også en del hundespor. Turen innover ble ikke helt som de andre turene denne sesongen. Det hadde regnet de siste dagene, og fossebekken gikk hvit. Det var mye vann og sorpe i stien. Marka var bløt og brun. Jeg hadde trodd jeg ville ta igjen en del av de som hadde startet før meg. Det gjorde jeg også, men det var tre «utlendinger» hvorav en var helt uvant med å gå tur i terreng. Gjengene foran var (heldigvis) kommet til hytta bare noen minutter før meg. Det var kommet folk i begge hyttene. I hovedhytta var det en gjeng på 12 ungdommer, og to jenter. Hos meg i annekset ble vi tilsammen 7 og tre hunder. Hundene var problemet denne gangen. Den ene hunden kunne ikke ligge i hunderommet. Det var for kaldt. Det ble til at hunden var i stua og på soverommet, på tross av mine sterke innvendinger. Slikt skaper ikke god stemning. Det ble til at jeg tok ut tidlig på søndagsmorgenen. Nå var det ganske greit. Jeg fikk omtrent ikke regn i det hele tatt, og vinden var moderat. Jeg tror det ble mer vind og noe regn på de som startet etter meg den dagen. Bakken opp fra Blåfjellenden er lang og delvis ganske bratt. Heldigvis var det noen gode motiver, og det ble stopp for fotografering et par ganger oppover. Høstfargene var flott, og de forsvinner fort. Nå var det ikke kommet mye regn den natten, og det gikk greit å krysse bekken og vaet. Humøret var ikke helt på topp da jeg tok ut, men etter en stund ble det likevel – som vanlig – en kjekk tur over heia. Før Leitebakken, kunne jeg se folk og sauer ved Stølsro. Dette måtte være folk fra Fidjastølen, og sannsynligvis kjentfolk. Ved stidelet mot Fidjastølen, stoppet jeg opp og ventet på de som kom med sauene. Selvsagt var det kjentfolk, og vi fikk en hyggelig tur videre mot Hunnedalen. Olav som har holdt til på Fidjastølen vet en del om heia der vi var, og fortalte en del. Med tre sauer går det ikke fort, men denne dagen var det kjekt med følge. Dette ble en tur der hytteoppholdet ikke ble spesielt kjekt, men til gjengjeld fikk jeg en virkelig flott tur tilbake i godt selskap – med tre sauer.

Ikke kjøpt lykt men et annet produkt og fjellsport brånekter å ta det som reklamasjon...".feil med kroppen min" fikk jeg høre. Hørt maken til frekk og arrogant kundeservice. Kontaktet sjeffen På privat melding da jeg var dtittforbannet over behandlingen fra hennes ansatte. Verste av alt: hun støttet sine ansattes oppførsel og klaget på meg og at jeg måtte akseptere at produktet ikke var noe galt med og beklager at jeg opplevde å være missfornøyd med både kundeservice og produkt. Fikk rabattkode på latterlige 25 % . Og dere som handler hos fjellsport skjønne at en rabattkode kun kan brukes på spesielle produkter, ikke nødvendigvis det jeg her og nå treng. Så ergo: den er ubrukelig, da den ikke KAN brukes på rabatterte produkter. Sjefen gav seg ikke og henviste til demmes policy. " saken er ferdigbehandlet " sa hun . Ser at jeg ikke er allene med opplevelse av slik oppførsel. Produktene er bra så lenge de gjør jobben, men ikle bruk tid å krangle om dine rettigheter som kunde! Veldig skammelig denne butikken!!!

Jeg og @graham har flere turer vi har planlagt. Han samler kommunetopper, mens jeg er med som brems og påheng. Det var meldt et fantastisk vær over Nordland, og to planlagte turer var Oksskolten i Hemnes kommune i Nordland, og den høyeste i Bindal, nemlig Tjeldviktinden på 1088 moh. Begge disse turene anser jeg som ganske krevende, Oksskolten med hele 1700 m stigning, samt en brekryssing som krever stegjern. Det er i grunnen hipp som happ (når man kommer fra sør)om man velger å kjøre via Sverige eller Norge når man skal inn til Kjennsvasshytta, som er overnattingsstedet de fleste benytter. Det er en usedvanlig lang grusvei (45 km) fra Umbukta for å komme hit og underveis kan vi se den karakteristiske toppe av Oksskolten Det er ofte skoleklasser ved denne hytta, men vi er heldige å får hytta helt for oss selv. Luksus i ødemarka med innlagt strøm, påslått varme og WC - helt nye sådanne. Det er et par kilometer å kjøre fra hytta og til startstedet på morningen. De fleste bildene i denne turrapporten er tatt av @graham Det er ca 300 meter stigning, før man kommer over ryggen som går mot Austre Okstindbreen. Tidligere kunne man gå rett inn på breen herifra, men nå må man gå ned 100 høydemeter for å komme til breen. Ved vannene oppå her er det ryddet til teltplasser - så ut som at valget var enten å telte på grus eller telte på en myr med mose på. Vi er kjapt nede ved breen og finner et bra innsteg. Isen er heldigvis blå med lite eller ingen snø, så faren for å gå i sprekk er liten. Vi finner oss en rute i gjennom sprekkene et sted å gå i land. Svaene oppover etter at isen passert var i grunnen uventet krevende, men vi finner oss en vei oppover. Snøfeltene er hardere enn vi forventet og veldig vanskelig å få forfeste på. Det var nok flerårssnø, og det har også vært veldig kaldt om nettene i det siste, men vi må heldigvis bare krysset ett snøfelt. Vi begynner å komme litt opp, men vi har fortsatt over 1000 høydemeter for å komme på toppen. Svaene er glatte og bratte, men vi kommer jo høyere og utsikten er upåklagelig denne fine sensommerdagen! Pause med Real før den verste bratta med stein. Her har jeg gått en gang før - i 2006. (Vi finner en Devoldgenser der som vi tenker å ta med oss ned igjen på retur, men da fant vi den ikke igjen) I skyggepartiene er det isete og vi funderer litt på om brodder kanskje hadde vært det beste? Det har vært noen på toppen for noen dager siden og det er spor i snøen vi kan følge på klyvingen oppover. Så endelig er vi på toppen! 16 år siden sist (Bildet under er fra mai 2006) Det er helt vindstille på toppen - utrolig flotte forhold.. Slik så det ut på video i Mai 2006 Og fra fredagens IMG_1686.mp4 Vi er 3 kvarter på toppen, men setter etter hvert kursen ned mot bilen igjen. Et fint landskap å bevege seg i - på rette dagen som i dag. Vi får en fin kveldstur i mot sola ned mot bilen. En flott tur! Det er 16,5 km totalt t/r og 1700 høydemeter. Det er 16 år siden jeg var her sist, og vi avtaler at vi skal gå ilag opp til toppen om 16 år. Så får vi se om det løftet holdes

Lørdag 3/9 2022 skulle vi ta tur nummer to og denne gangen var turmålet Tjeldviktinden i Bindal. Dagen før var vi på Oksskolten og det ble ikke mange timene i seng siden det er mye kjøring. Kl 1030 var vi klare for tur fra nedsiden av Tosentunnellen. Det er en lang og krevende tur - 25.5 km t/r med ganske mange høydemetre i tungt og umerket terreng. Det er i de senere år anlagt en vei innover dalen her som er stengt med bom, men som er fin å vandre. Tidligere var det ofte behov for båt for å komme seg innover her. Veien er for tiden ikke inntegnet på noen kart. Vi har med to venner på tur så vi er fire som skal slite oss oppover lia denne flotte sensommerdagen. (de fleste bildene er tatt av @graham ) Vi forlater etterhvert stien - bekker nok å finne drikkevann i denne dagen! Mer myr og våtere terreng. Petter er særs aktiv om dagen Etter hvert som stien snor seg oppover blir det mindre vegetasjon og man får den flotte utsikten ut over Tosdalen. Denne utsikten er verdt turen i seg selv! Starten av turen er ved vannet lengst nord midt i bildet. Dette er første pausen vi tar. Videre herifra får man et mer åpent og nydelig fjell-landskap opp i mot Storfjelltjønna, som nå er oppdemt. Vi sliter oss oppover snøfonnene her Vi følger terrenget så godt som mulig videre innover fjellet og i mot toppen. Det er jo litt ironisk at denne toppen, som er så flat, er høyere enn mer berømte Heilhornet 1058 i samme kommune. Toppvarden er ikke akkurat av det staselige slaget heller - litt stusselig kommunetopp, men det er en av de mer krevende å bestige for de som samler på slike. Vi har oss en god pause her på toppen Vi finner noen snarveier ned igjen som gjør at vi sparer noen høydemetre. Nede ved dammen igjen Vi får en nydelig tur ned fra fjellet - men det var godt å komme til bilen etter en usedvanlig lang dag. Gårsdagens tur til Oksskolten og lite søvn gjorde vel også sitt til at formen ikke var 100%, men vi utnyttet i hvertfall godværet når det endelig kom!

Søndag 31.august ble det klart at ungene skulle til besteforeldre ut uka og gubben måtte jobbe, så da dukka idéen om en Hardangervidda-tur opp i hodet mitt. Det vil si; turen har vært planlagt eller drømt om i flere år, jeg har sjekka opp togtabeller og rutetider og allting, men nå var muligheten her - tross noe laber værmelding. Det er ikke lett å få med venninner på sånne spontane påfunn lenger - de fleste av dem har også barn og er ikke lærere (som meg selv) og da sitter det litt inne å bruke en av få sommerferieuker på trasking viddelangs uten familien. Det fikk bli alene! Grunnen til at «husmorferie» står i anførselstegn er fordi det mest husmoraktige ved meg nok er at jeg iblant tar meg nettopp husmorferie. Jeg har ikke gjort meg spesielt fortjent ved iherdig innsats i heimen til å stikke av sånn. Men etter ei uke+ med hele familien hjemme pga vannkopper på minsten (og dertilhørende brakkesjuke på hele gjengen) var det unektelig veldig deilig å komme seg ut. Jeg satt på med faderen til hans jobb på Alnabru i Oslo tidlig om morgenen onsdag (opp kl 4…), og satt så på med en sjåfør ned til OsloS. Bergenstoget var nesten en time forsinka, men omsider kom vi oss avgårde. To andre enslige kvinnelige vandrere satt like ved meg på toget, så da ble det naturlig nok prat om planer og rutevalg. Min hovedprioritet var å få oppleve Veigdalen igjen (en ungdomsforelselse), få ei natt på Hadlaskard, dernest å gå fra A til B (ikke rundtur). Både Haukeliseter og Rjukan var mulige endepunkter. Ei turvenninne skulle være i Kalhovd-området til helga, fikk jeg vite - det hadde jo vært gøy å treffes. Det ble uttrykt forundring fra medpassasjeren både over manglende fast plan OG at sekken min (45liter, ser ut som en dagstursekk) faktisk kunne inneholde alt jeg trengte for å overnatte ute og være på tur i fem dager. Litt spent var jeg sjøl og - jeg har ikke vært på ordentlig høyfjellstur med dette teltet før, og det var unektelig meldt en god del vind. Trøtt var jeg og, etter minimalt med søvn de siste to nettene (og vannkoppfest ei uke før det…). Jeg slo derfor fra meg den opprinnelige planen om å ta buss til Dyranut og gå hele veien inn til Hadlaskard (estimert til 8,5time) samme dag. Buss til Halne og så en kort tur inn til Bjoreidalen virka tryggere. Inn mot Bjoreidalen traff jeg to damer som gikk i følge på vei mot Stigstuv, ellers ingen. Ulempen ved å ikke følge spesielt godt med, og ved å støtte seg til 20 år gammelt 1:100.000-kart, viste seg i Bjoreidalen da det gikk opp for meg at hytta der ikke lenger er i drift. Planen var uansett telt, men jeg hadde håpa på noe sosial input. Synes det kan være deilig å gå aleine en dag eller to, men liker desidert best å dele opplevelsen sammen med andre. Jeg tenker jo at Hardangervidda i starten av august må være full av folk, men det virka veldig glissent. Jeg fant en lun leirplass nede ved elva, og slokna momentant etter middag, ca i 19-tida. Nei, føtter blir ikke pene av å drive med ultraløp. Frokost torsdag - GoDag Frukt nøye rensa for rosiner, med tørrmelk i. Har i varmt vann men spiser som frokostblanding, ikke grøt. Ved Nybu lå det krøtter på høyre sida av stien jeg skulle opp, og hester på venstre sida. Jeg har respekt for store dyr og forsøkte framstå så lite truende som mulig der jeg lista meg fram i midten. Det ser (som alltid) ut som det bare var fint vær på fjellet, men det blåste heftig. En eller annen gang i løpet av dagen ble jeg så lei av vinden og mitt eget tankespinn og manglende sosial kontakt at jeg kapitulerte og plugga i øreproppene med nedlasta podkast; «Tungtvannsaksjonene» fra NRK Hele Historien. Anbefales! Man kan jo lure på hva som har skjedd her. Ved vadinga av Eitro i Sildabudalen møtte jeg en eldre kar på vei samme veg som meg. Han skulle gå hele veien hjem til Jørpeland etter hvert, hadde gått fra Finse. Sprekt! Vadinga ble den våteste på turen, men ikke så ille som frykta (ut.no skrev at det kunne gå til midt på låra ved stor vannføring). Lunsj og tørking av sko og sokker etterpå. Ved bua ved Lægreidsoksla traff jeg på en belgier som var på langvandretur motsatt vei. Jeg titta inn men tok ikke sjansen på at jeg ville klare å presse inn kroppen, åpninga var smal. Ble noget overrasket over plakaten som lå på bordet der inne; «Juletre kun 90kr per st». Her inne tror jeg de må ha hatt monopol på juletresalg! Det yra en god del denne dagen, men på grunn av vinden ble liksom ikke klærne ordentlig våte. Jeg gikk med vindjakke og shorts mesteparten av dagen, men var da avhengig av å holde meg i aktivitet for å holde varmen. Endelig, Veigdalen igjen! Sommeren jeg var 16 år (21 år siden i år 😱) ble Veigdalen (Liseth-Hedlo-Hadlaskard) mitt første møte med Hardangervidda, og jeg falt pladask. Nå var det kanskje 18-19 år siden sist jeg hadde vært her, absolutt på tide med et gjensyn. Det ble 28km denne dagen. Vel framme oppdager jeg at regntrekket til sekken må ha blåst av et sted mellom steinbua og nedi dalen, kjedelig. Håper ingen dyr surrer seg fast i det. Note to self: knyt fast i en snor! Deilig å komme fri fra vinden innomhus, og ikke minst treffe på folk. Vi var 10 gjester denne natta, mange trivelige samtaler ble det. Jeg spiste medbrakt men kosta på meg hyttevaktas nybakte rundstykker og en liten smørpakke attåt. Fredag og tid for å bestemme seg for veien videre - det fikk bli sørover mot Haukeliseter. Værmeldinga var relativt god denne dagen - mindre vind, og ikke noe nedbør. Så var det meldt dårligere igjen lørdagen. Stien ned mot Litlos langs elva hadde jeg faktisk ikke gått før - har kun gått via Hårteigen eller med stopp på Besso/Sandhaug. Må si at strekket var utrolig fint, Veigdalen er bare nydelig! Mange, mange drømme-teltplasser underveis. Møtte ingen på hele strekket til Litlos, men gikk forbi et Barents-telt tidlig på strekket. Så bra ut! Første gang jeg har sett telt fra den produsenten «live». Turte ikke banke på. Mordor-landskap hvor jeg så for meg Gollum eller orker dukke opp når som helst En av flere litt suspekte bruer underveis. Jeg er pinglete på sånt, denne forserte jeg krypende på alle fire. Fru Kokken ønska tydeligvis en hårklipp! Innom Litlos kjøpte jeg en Firkløver og en pose Seigmenn, heiv innpå noen knekkebrød og spekepølse, og fikk bekrefta værmeldinga. Og lært at de nå selger seigmenn OG seigdamer i samme pose. Trodde det hadde skjedd en feil i produksjonen da jeg oppdaga pupper på en seigmann, og så for meg pakke i posten fra Laban som kompensasjon for fadesen. Men jammen har de samla både menn og damer i samme produkt. Vel bespist tenkte jeg at her er det bare å benytte finværet og traske på videre. I stedet for telting mellom Litlos og Hellevassbu, og så ny teltnatt mellom Hellevassbu og Haukeliseter (bussen gikk i 2-tida søndag) ville jeg ta ei natt til innomhus, på Hellevassbu - og komme ned lørdagen. På vei til Hellevassbu traff jeg endelig på en del andre vandrere. Her er det bare å satse på at skiltene er lagt ned i et system som samsvarer med retningene. Ganske fint ved Litlosvatnet. Hålken (?) ved Litlos er lett å se fra mange retninger Fornøyd med å være til fjells! Utsikt nordover Der oppe er hula som «Velure-pakket» visstnok holdt til i i riktig gamle dager. Det var fredløse som livnærte seg av å rane reisende på Hardingslepa. Fra fargerik flora til goldt isøde Det lukter nedbør av skyene i sør Etter omtrent ti timer på beina, og 38,5km tilbakelagt, kom jeg til Hellevassbu - akkurat i det det begynte å yre. Hovedhytta var full, her var blant annet en turgruppe med svaksynte, som hadde tatt seg over vidda helt fra Finse og hadde sin siste dag i morra. Må si jeg blir vanvittig imponert over dem; møtte en på utedoen (han venta på «guiden» sin) - han sto der og slo med stokken og lagde smellelyder med munnen for å få ekko fra omgivelsene. Tenke seg til å krysse Hardangervidda nesten uten å kunne se noe! Jeg slo meg til i sikringsbua, gode minner fra den etter vinterturen venninna mi og jeg hadde over vidda i 2010 var det vel. Der var et følge på fire trivelige, unge rogalendinger. Ei var snart ferdig med MASSIV i ett jafs, de tre andre hadde møtt henne på Finse for følge den siste uka. Veldig hyggelig selskap! Lørdagen var hustrig. Jeg bestemte meg for å roe ned tempoet og snylte litt på det gode selskapet av firergjengen fra Sandnes. Fram til lunsj-ish gikk jeg sammen med de - en av dem i Fivefingers barfotsko! Noe særlig bilder fra denne dagen ble det ikke, det var mye hustrig vær. Men sola glimta gjennom da jeg nærma meg Haukeliseter. Siste buss østover gikk et par timer før jeg kom ned, og selv om det hadde vært hyggelig med ei natt på Haukeliseter ville jeg helst spare de pengene - det baller fort på seg på sånne hytter. Gubben ville gjerne komme oppover han, men jeg kunne jo haike nedover og møte han på veien. Måtte sikre meg en vaffel først Og så stilte jeg meg opp der utkjørsla fra Haukeliseter møter E134. Første bil - treff! Et eldre ektepar som skulle helt til Bamble, faktisk, det er jo veien hjem, det. Viste seg at de har hatt to barn på samme folkehøgskole som jeg har gått også, praten gikk løst. Ved Ravnejuvet møtte vi gubben og jeg takka så mye for skyssen. Vi bestilte sushi for henting ved hjemkomst Porsgrunn, nydelig avslutning på en herlig, men litt ensom husmorferie. Det ble mer hytte enn tenkt, men jeg brukte av egen medbragt proviant og utstyr. Å gå alene sånn hele dagen ble litt ensomt, jeg hadde trodd at jeg ville møte på eller gå parallelt med folk mye mer enn det ble. På Hadlaskard trodde hyttevakta at det kanskje var værmeldinga som skremte folk, den var absolutt ikke pen de to dagene jeg hadde inn dit (hun mente det hadde vært over 20sekundmeter i kasta der den første natta jeg fikk, glad jeg ikke skulle slå opp Duplex’en oppi skaret da!) - og skulle ta seg opp igjen i helga. Ellers mente hun at det har blitt færre hytte-til-hytte-vandrere på vidda, det er visst ikke like hipt lenger eller instagramvennlig. Hun anslo at det var ca 80% tyskere/nederlendere og 20% nordmenn innom hos henne. Jaja - Hardangervidda er hvertfall mer enn hipt nok for meg. Og det å gå med lett sekk og joggesko ga mersmak. Vil anslå at sekken veide ca 11-12 kilo ved start, det er ikke veldig merkbart for en som er vant med å bære for seg sjøl og unger på glampingturer. Det ble akkurat 100km på beina fra onsdag kl 13.30 til lørdag kl. 14.45. Bra distanse på litt over tre døgn (og jeg benytta muligheten til å sove "utpå" godt...), og forhåpentlig ikke helt bortkasta som ultra-trening heller. Jeg kommer garantert igjen - og når jeg blir pensjonist skal jeg bo en hel sommer inne i Veigdalen, er planen!