Vinnerliste

Med Nordsjøen til høyre hele turen. Det var snakk om godvær på torsdag. Skikkelig godvær med sol og lite vind. Yr var bare positiv, og på morgenen kunne jeg se at denne gangen holdt de hva de hadde lovet. Det så ut til å bli en skikkelig flott dag. Problemet var at jeg hadde bestilt EU-kontroll, service og dekkskifte på bilene nettopp denne dagen. Bilene måtte leveres på morgenen og antakelig ble den ikke klar før ut på ettermiddagen. Jeg manglet transportmuligheter om jeg ville ta en av de vanlige turene. En tur oppe i heia var det ikke snakk om. Nå bor vi bare noen minutter fra flere av de lengste strendene på Jæren. En strandtur ville muligens kunne la seg gjøre. Slike strandturer er noe jeg går på vinteren, med is og snø andre plasser. Denne dagen var det flott sol og 10 grader på morgenen. Jeg kunne ikke se noen mulighet for å komme inn til Sandnes og Gramstad, eller til Sælandsskogen. Det måtte bli stranden. Det er ikke vanskelig å gå langt nede i sjøkanten. Det er stor sett sti (eller traktorvei) fra Sola til Sirevåg. Her var det bare å velge. Bestyrerinnen hadde planer for dagen, men på morgenen kunne hun kjøre meg til startstedet. Et par ganger i fjor ble det tur fra Hellestø til Orre. Den turen er omtrent 15 kilometer og tar meg omtrent 3 – 3 1/2 time. En passe langtur på en god dag. Farten (nesten 5 kilometer i timen) sier noe om hvor flatt det er, og at det ikke er mange hindringer. Det er flate stranden for det meste, bare avbrutt av noen partier der stien går innenfor rullesteinstrand, hvor det også er flatt å gå. I tillegg er det nesten god sti her også. Det eneste problem var hvordan jeg skulle komme meg hjem fra Orre. Vi ble enige om at jeg skulle ringe Bestyrerinnen, men tok med telefonnummeret til taxi for sikkerhets skyld. Da planene var lagt fikk jeg det travelt. Bestyrerinnen hadde avtale, og skulle hun kjøre meg til Hellestø, så måtte ting skje i en fart. Vi kom oss avgårde og jeg sto på parkeringsplassen ved Hellestø litt omtumlet. Ting hadde skjedd fort. Foran meg hadde jeg Hellestøstranden eller som det står på kartet Skarastranden. Surfeskolen var på plass og det var noen andre som også gikk tur. Ingen med sekk og på «langtur». De ser antakelig litt underlig ut med en gammel gubbe i god fart bortetter sandflaten med sekk på ryggen. Det er et stykke etter Hellestøstranden hvor stien går innenfor stranden, og normalt i sand-dynene. Nå har naturen lagt tilbake en masse sand og det er - igjen - sandstrand fra kommunegrensen og nesten til Sele havn. Etter en liten «omvei» til brua over Figgen, sto jeg på Boresanden og så sørover. Med sola i ansiktet og en liten trekk bakfra. Stor nærmere perfekt turvær er det vanskelig å tenke seg. Det var bare å ta fatt på Boresanden. Langt borte, godt synlig – nesten 3 kilometer lengre sør, ligger Fuglingane, noen svaberg ute i sjøen, og der er jeg omtrent halvveis. Stykket fra Fuglingane til Reve havn, er ikke sandstrand, men det er likevel virkelig flott å gå der. Denne gang var det en hang-glider i lufta over meg. Et lite stykke etter havna, er det sammenhengende sandstrand i nesten fem kilometer. Bare så vidt avbrutt av Jærens rev og Revtangen. Denne gangen bestemte jeg meg for å gå Orresanden helt til elva. I det flotte været ble det en for kort tur å ta rett mot Friluftshuset. Det medførte 3 kilometer ekstra i forhold til den «vanlige» turen. Tilsammen 18 kilometer på flate stranden. Enkelte steder ble det nærmest sommerstemning. Sola varmet, og jeg kunne kjenne det i ansiktet. Skikkelig bra å få litt skikkelig varme i oktober. Det Ble en flott tur i et vakkert vær. Selv om turen er en «vinter»tur, var jeg godt fornøyd med dagen, da Bestyrerinnen hentet meg på Orre. Selv transportproblemene forsvant denne dagen.

To til Blåfjellenden. Selvsagt hadde jeg planer om en tur til Blåfjellenden denne uka også. Som alltid, bestemmer været når turen skal gå. Yr betyr mye for når og hvor jeg tar denne turen. Denne uka varslet yr igjen best vær på torsdag og fredag. Heldigvis ble varselet bedre og bedre etter hvert. Det kunne til og med se ut som om jeg kunne unngå regn om jeg startet hjemover litt tidlig på fredagen. Tirsdag snakket jeg med broderen. Da var værmeldingen bare sånn passe. Lite sol og litt regn, og vinden skulle ta seg opp ut over fredag. Broderen syntes det ikke var vær for en tur i heia. Han trodde han ble hjemme. Broderen har hatt litt uflaks denne sommeren det har blitt mange og lange opphold for de litt lange turene. Helsa har spilt inn, og beina har av og til laget trøbbel. Det har medført dårlig form, mener han. Torsdag viste Yr en del bedre vær for torsdag og fredag enn tidligere. Det var snakk om bra vær faktisk. Sol og lite vind og nesten et snev av sommer. Etter noen SMSer og noen misforståelser, ble det klart at broderen likevel ville bli med til Blåfjellenden. Det syntes jeg var skikkelig kjekt. Det er flott å få følge på en tur innover heia. Jeg går alt for mye alene på disse turene. Vi startet innover heia i bare ullblusen. Det er ikke helt sommerklær, men det er slik vi går i godt vær. Denne gangen ble det en flott og kjekk tur. Sola var framme inne i mellom skyene. Den lille trekken vi hadde kom bakfra, og vi tok det med ro opp bakkene. Hva mer skal til for at det skal være en flott tur i heia? Broderen hadde planlagt en liten stopp ved Saftbekken på veien innover. Vi kom til vatnet og fossen, og bare for forbi. Det gikk greit over heia denne gangen. Nede ved Blåfjellenden ble vi møt av finværet. Sola kom skikkelig fram, skyene forsvant og det ble blå himmel. Tjernet utenfor annekset ble speilblankt. Hadde det vært sol nede ved bekken, kunne det nesten passet med et bad. Jeg sto likevel over den fornøyelsen. Selv om broderen hadde hatt en litt tyngre tur enn meg innover – foten sviktet litt på slutten, så tok det ikke lang tid før han fant fram cognacen, sigaren og kaffekoppen. Det var sol og varme på terrassen på framsiden av hovedhytta. Broderen fikk en god stund - og et langt opphold på terrassen får sola forsvant bak fjellet i nordvest. En slik stund på terrassen på Blåfjellenden, med flott utsikt nedover Fidjadalen, i sol og varme, er nor broderen virkelig setter pris på. Det er noe han ser fram til og synte er den kjekkeste delen av hele turen. I hvert fall når været er slik som denne gangen. For egen del ble det litt fram og tilbake mellom hyttene for å hente ting og legge tilbake de samme tingene. Det var noen småjobber som skulle gjøres. De tok ikke lang tid, og jeg kunne ganske kjapt sette meg sammen med broderen i sola. Det ble en tidlig, men nærmest magisk kveld på Blåfjellenden. Sola forsvant bak fjellet og kvelden krøp langsomt opp over fjellsiden i øst, det var blå himmel og blikk stille. Sola hadde varmet, og det var fortsatt god temperatur. En kveld som nesten ingen andre. Det var fortsatt sol fra blå himmel og nesten ikke vind på morgenen. Alt var likevel ikke som kvelden før. Termometeret viste rundt to grader pluss. Gangveiene mellom hyttene og «dassen» var hvite og spinnglatte. Nå tar det alltid litt tid å spise frokost, gjøre klar hytta og pakkes sekken. Jeg kan liksom ikke forlate annekset uten at gulvet er vasket og det er ryddig inne. Klokka ble omtrent elleve før vi tok ut. Da hadde det skyet over, og vinden hadde tatt seg opp. Det var ikke snakk om «sommer» på veien tilbake. Det ble mer vinter enn sommer, og da vi kom opp på kanten, og fikk vinden i ansiktet, ble det kaldt. Selv med jakken igjen opp til haka. Vi møtte folk som kom i mot. Alle var på dagstur, og hadde nok hatt en grei tur i medvinden. Det ville antakelig bli litt kaldere på returen. Det ble en kort stopp ved Fossebekken. Litt saft og en liten pause gjorde godt. Vi kom ned til Hunnedalen i god form og broderen var svært godt fornøyd med turen. Han ser fram til neste år med flere turer til Blåfjellenden.

Høst og ettersanking av sau. Det måtte selvsagt bli en tur til Blåfjellenden denne uka også. Nå var YR raus med dårlig vær. Det ville likevel være nesten greit å gå innover på lørdag og tilbake på søndag. Det var fortsatt muligheter for regn og vind, men mye mindre enn andre dager. En god grunn til ukentlig å gå til Blåfjellenden, er muligheten for å treffe hyggelige og kjekke folk. Det er helt greit å snakke med ukjente folk. Alle fjellfanter er hyggelige. Siden det ble en overnatting natt til søndag, og det er høstferie for skolene, trodde jeg det ville være en del folk på hytta. Det var bestilt en god del sengeplasser, men det var fortsatt mange ledige madrasser. Det var en god del biler på parkeringsplassen i Hunnedalen. Nå parkerer jeg på den private delen av den store parkeringsplassen, så de andre bilene kunne være hyttefolk. Det var en god del spor innover. Også en del hundespor. Turen innover ble ikke helt som de andre turene denne sesongen. Det hadde regnet de siste dagene, og fossebekken gikk hvit. Det var mye vann og sorpe i stien. Marka var bløt og brun. Jeg hadde trodd jeg ville ta igjen en del av de som hadde startet før meg. Det gjorde jeg også, men det var tre «utlendinger» hvorav en var helt uvant med å gå tur i terreng. Gjengene foran var (heldigvis) kommet til hytta bare noen minutter før meg. Det var kommet folk i begge hyttene. I hovedhytta var det en gjeng på 12 ungdommer, og to jenter. Hos meg i annekset ble vi tilsammen 7 og tre hunder. Hundene var problemet denne gangen. Den ene hunden kunne ikke ligge i hunderommet. Det var for kaldt. Det ble til at hunden var i stua og på soverommet, på tross av mine sterke innvendinger. Slikt skaper ikke god stemning. Det ble til at jeg tok ut tidlig på søndagsmorgenen. Nå var det ganske greit. Jeg fikk omtrent ikke regn i det hele tatt, og vinden var moderat. Jeg tror det ble mer vind og noe regn på de som startet etter meg den dagen. Bakken opp fra Blåfjellenden er lang og delvis ganske bratt. Heldigvis var det noen gode motiver, og det ble stopp for fotografering et par ganger oppover. Høstfargene var flott, og de forsvinner fort. Nå var det ikke kommet mye regn den natten, og det gikk greit å krysse bekken og vaet. Humøret var ikke helt på topp da jeg tok ut, men etter en stund ble det likevel – som vanlig – en kjekk tur over heia. Før Leitebakken, kunne jeg se folk og sauer ved Stølsro. Dette måtte være folk fra Fidjastølen, og sannsynligvis kjentfolk. Ved stidelet mot Fidjastølen, stoppet jeg opp og ventet på de som kom med sauene. Selvsagt var det kjentfolk, og vi fikk en hyggelig tur videre mot Hunnedalen. Olav som har holdt til på Fidjastølen vet en del om heia der vi var, og fortalte en del. Med tre sauer går det ikke fort, men denne dagen var det kjekt med følge. Dette ble en tur der hytteoppholdet ikke ble spesielt kjekt, men til gjengjeld fikk jeg en virkelig flott tur tilbake i godt selskap – med tre sauer.

Du kan betjene det viktigste fra klokka: betjene SOS-knappen, lese og sende meldinger (både skrive nye meldinger, velge hurtig-meldinger og også de tre gratis forhåndsdefinerte meldingene), og starte/stoppe tracking uten å måtte finne frem enheten (som gjerne er festet på toppen av sekken for min del). Dette gjelder inReach Mini. Om det er mer tilgjengelig på mini 2 aner jeg ikke. Med en nyere fenix med berøringsskjerm vil jeg anta at det er mye enklere å skrive meldinger med klokka enn med selve enheten siden du kan bruke fingeren og rulle mellom bokstavene i stedet for knappene på inReachen. Det ligger noen videoer på youtube som viser hva man kan gjøre.

Tenkte jeg skulle teste hvor mye bedre form jeg kommer i med sånn treningsklokke - for det er vel sånn det funker, eller? 😁 Såh, da fant jeg en godt brukt Fenix 5 Plus til en grei pris. Ser bra ut, har fått inn kart med høydekoter men har ikke testa å legge inn spor ennå. Får trave noen flere turer i skauen så jeg får flere fine grafer å se på.

Mye sånn, men det er nok ikke dette systemet du er på jakt etter. Kan ikke anbefales på det varmeste.

Jeg vil vel også si at en sånn praksis ikke akkurat inviterer til at man reparerer, men heller kaster og kjøper nytt. Høyere terskel for å reparere betyr lavere terskel for å kaste. Og det er kanskje ikke alle som er like komfortable med å kontakte den europeiske hoveddistributøren på telefon eller e-post, hvis de i det hele tatt finner tak i dem. En god kundeservice hadde gjort akkurat dette for deg - mener nå jeg. Og selv bare én enkelt dårlig erfaring med kundeservice inviterer til å velge en annen butikk for framtiden - for meg. Når det er sagt, så hadde jeg personlig bare positive erfaringer med kundeservice på fjellsport når jeg reklamerte på et produkt for en måned siden.

Kom over denne oppe i Stasjonsdalen i 2014 så de holder seg godt:) Må ha vør tøffe soldater der oppe i den tiden da det ikke var bare bare å ringe etter forsterkinger. Heldigvis så ser det ut som tyskerne klarte fint å knerte seg selv der ute (flyvrak)

Det er et hunderom på Blåfjellenden. Dette er i bruk, og vanligvis går det greit med hund der. Noen ganger, ganske mange ganger, alt for ofte, så går det ikke greit. Slik var det denne helgen. Innover mot hytta kunne jeg se spor av hund. Flere hunder, og på hunderommet er det bare plass til to hunder. Jeg gikk forbi en gjeng med en hund, og det var fortsatt hundespor av flere hunder. Nå er det etter hver blitt slik at jeg egentlig ikke liker å komme til hytta om jeg vet det er hund på vei innover. Jeg har ikke noe i mot hund, og synes det er helt greit – om bare hunde-eierne kunne ha oppført seg slik reglene krever. Det gjør de ikke, Nesten flertallet av hunde-eierne mener hunden er viktigere enn reglene. Siden jeg også nesten automatisk blir hyttevakt i tillegg till å være tilsyn, synes jeg det er min oppgave å fortelle folk at det faktisk ikke er tillatt med hund inne i hytta. Den må være ute i skuten eller på hunderommet. Det må antakelig være en feil med min måte å snakke til folk på, for nesten alle protesterer og mener det må finnes unntak for nettopp deres hund. Den kan jo ikke stå ute alene, det er jo alt for kaldt ute i skuten, eller hunden har alltid vært med oss på soverommet.... Denne gangen var det hunderommet som var for kaldt. Det var to hunder på annekset da jeg kom ned til hyttene. De holdt til ute i skuten, og hundeieren hadde funnet fram tepper og som hundene kunne ligge på. Lukta var ganske stram, men hundene oppførte seg helt greit, og det var ikke snakk om å ha hundene inne i stua. De som hadde bestilt hunderommet, og som jeg hadde gått forbi på veien innover, kunne ikke forstå at det ikke gikk ann å gjøre unntak for deres hund. Den kunne jo ikke være i det kalde hunderommet. Det var det ikke snakk om. Vi endte opp med hunden inne i stua hele kvelden – og morgenen, selv om jeg gang på gang fortalte at dette ikke var i følge reglene. Det er ikke mye isolasjon i veggene på annekset. Det er lett å høre noen beveger seg inne på gulvet i naborommet. Disse folkene hadde – selvsagt – hunden inne på rommet den natten, og jeg kunne ikke høre hunden bevege seg på gulvet.... Det er ikke lett å forholde seg til slike folk. Det er jo lite jeg kan gjøre når noen velger å helt se bort fra regler. Det ble ingen hyggelig stemning i hytta for å si det slik... Nå vil mange hunde-eiere antakelig si at dette bare er et enkelt-tilfelle, og derfor ikke noe spesielt å bry seg om. DETTE ER IKKE ET ENKELT-TILFELLE. Alt for mange ganger, langt flere nå enn tidligere, kommer det hunde-eiere som oppfører seg omtrent som dette. Tre – fire ganger dette året (av omtrent 20), nesten like mange ganger som jeg har vært alene på hytten, har jeg hatt en nesten likedan opplevelse. Bare et par ganger der de har hatt hunden inne på soverommet, selv om jeg er i samme hytte, men også et par ganger på hovedhytta der jeg ikke har helt samme «kontrollen». De aller fleste gangene forlater disse eierne stedet uten å ha rengjort etter seg, og det er ofte ikke snakk om å rydde heller. Vannskåler og tepper blir liggende der de endte opp da hunden og eierne forlot Blåfjellenden. Vasking av gulv er det vanligvis ikke snakk om Det er så pass ille at jeg har måttet stoppe en hunde-eier fra å ta et «nytt» ullteppe fra stua for bruke til hunden. De «gamle» teppene var jo alt for skitne til at de kunne brukes på min kalde og våte hund. For min del blir dette et problem, som jeg unngår ved å gå til hytta de dagene jeg vet det vil være få folk og antakelig ingen hunder. Det er ingen god løsning, men det sparer meg for ubehagelige opplevelser.

Det er gjerne på jakta jeg går flest mil om dagen og prioriterer lett utstyr. Og da har det gått i så små gassbokser som er forenlig med lengden på turen, toppmontert brenner (jeg har 2 små som veier hhv 26 gram og 48 gram). Begge deler veldig lett. Når jeg skal telte så har jeg i det siste prioritert å ha med bein til gassboksen pga stødighet, men kan droppes selvsagt, det sparer deg for ca 24g. Så er det titankjele ut fra minste størrelse som dekker Realposer til 1 eller 2 pers på tur. Som regel er det 500ml titankopp som jeg bruker på solotur. Litt større ved 2 deltagere. Jeg har nedgradert kaffen til Nescafe Brasero på lettvektstur. Koker da akkurat maks av nødvendig vann for en kopp. Gassbesparende også når det ikke kan båles... Jeg pakker aldri noen vitale elementer utenpå sekken, men her går det meste med unntak av gassbosken oppi t itankoppen. Pleier ha aluminiumsfolie vindskjerm og tennstål/lighter også klemt oppi koppen. https://www.instagram.com/p/BaUw99onkCo/