Vinnerliste

Overnattingstur i Østmarka med en kollega i helgen. Flott høstvær og masse sopp.

Søndagstur, igjen. Må benytte seg av muligheten nå før alle de fine høstfargene er borte og det bare er grått, vått og trist.. Ruta var lang rute over Havrefjell og Ormfjell, denne gangen også med selskap. https://ut.no/turforslag/111344747/havrefjell-638moh Været? Tja.. mørke skyer, litt regn, litt blå himmel, litt sol, litt vind, mye vind osv.. dvs veldig varierende vær på denne turen, men liker det best slik. Turer i kun solskinn blir jo egentlig litt kjedelig. Helt i starten, utsikt ned mot P-plass og Sandtjønn Mot Solhomfjell. Noen minutter senere var alt borte i tåka.. Torjushelleren, med modell for skala Solhomfjell igjen..

Litt krigshistorie på en søndag. Tre bilder (eksklusive) som viser litt forskjellig aktivitet eller tilnærming til jakt under det som trygt kan sies å må ha vært ekstreme forhold. Jakting på Jan Mayen under denne krigen var både adspredelse og en nødvendighet for å spe på kosten, som til tider var svært mangelfull. På det ene bildet jakter karene på alker. I et vulkanskterreng var slik jakt ikke bare spennende, men også krevende. Fangst med feller (bås) etter polarrev var også populært blant soldatene. Skytetrening var selvfølgelig obligatorisk for de norske soldatene, men også en nødvendighet i forhold til isbjørn. Overbeskatning har nok dessverre ført til at reven nå er borte, samt at klimaendringene, da manglende sjøis, fører til at isbjørner ikke lengre besøker øya. De som jobber der i dag er nok sikkert glad for akkurat det.

Eller så har min marmotpose sammenhengende kammere fra glidelås til glidelås. Det synes jeg egentlig er en fordel fordi jeg kan riste alt dunet opp på oversiden når det er kaldt eller ned på undersiden når det er varmt.

Jeg er på bøker , og da i papirformat. Lydbøker stenger for mye av naturens lyder bort synes jeg . Av samme grunn liker jeg enkel krim , mest siden jeg detter ut ofte når jeg leser i telt(dupper av eller bare hører på lyder fra naturen) , eller enda værre utenfor teltet på en knall dag i sola. Serier på tlf eller ipad med støydempende lyd har vært digg i skikkelig ruskevær. men jeg føler meg litt skitten etterpå 🙂

Jeg holder på å lese denne nå, "Pionérer" av Arne Larsen (som og har skrevet boka "Storen" som også ligger i bunken min), det er en interessant og veldig grundig og utførlig bok om norske kvinners klatrehistorie. Anbefales! Finnes helt sikkert på et bibliotek i nærheten av deg, eller de kan hjelpe å bestille. God søndag!

Testat en Gregory Paragon 58L lastad till 22-23 kg gått i trappor upp till 3 steg i taget stabil på rygen även nedför svajar ej i sidled enda större fel är att höftbältes fickor sträcks vid last och är svåra att stänga och öppna och spännband på sidorna är lite klena till att dra ihop säck med liten last,övriga spännen bra. Bra vaderade bärremmar lite hård vadering på bältet och ev varm på ryggen en solig dag. Stora utv meshfickor på sidorna och en mitt med stängning. ena sidoficka med öppning på sidan för att komma åt tex vattenflaska om man ej vill anv vatten tank på slan som den är förbredd för. Blixtlås på en sida att komma åt stora utrymmet och under del av säck med ett litet avdelnings skydd ej så bra. Går att justera mkt och passar 59 cm rygglängd 61 max(jag 193 L) bärsystemet gör att last kommer nära ryggen med mindre risk för bakvikt (blir då varmare). De 58L verkar beräknat på inv volym(jfr med Halti 55+ som haft i sommar) och meshfickor går att fylla med mkt (bilder utan topplock som är ganska litet men har 2 fickor Vikt 1730 gr med regnskydd som ingår 1500 gr som lägsta vikt utan topplock(ej snabbfästen utan får dra ut band som är vikt och hopsytt det går ej göra en dagssäck,) Vissa tester anser att materialet ej tål nötning ev avses mesh fickor tyget belaggt på insidan mot vatten.(tillverkaren ger ´livstids garantiˋför första ägaren) Kostar nu på rea ca 1500 skr.(en bra säck till priset med hög bärvikt)

Det er enkelt å fylle på dun på posen selv, om du synes det er for lite i et kammer. Ta en neglsaks og klipp et 3-4 cm langt hull, ta dun fra en sånn pute (eller en gammel jakke eller pute du allerede har) med en pinsett https://www.extremtextil.de/en/fabrics/insulation/down.html og tape igjen begge deler med hver sin bit spinnakertape (avrundet i hjørnene). Tar noen minutter bare.

Internt i kamrene må man fordele litt for hver kveld. Men det skal være ca like mye fyll i alle kamrene på oversiden av posen. Jeg hadde en warmpeace som hadde for lite dun i ett kammer. Jeg fikk posen reparert (fyllt på med dun).

Har hatt en pose 20 år. Det er fjær i teltet etter hver eneste tur og det har det vært siden dag en. Noe lekkasje er det fra de fleste poser (jeg har mange ulike). Men den gamle er fortsatt ikke tom. Det vises ikke på posen selv etter 20 år med fjær i teltet. Har en følelse av at det er fjær og ikke dunet som lekker og da er det kanskje ikke så nøye. Tore

Vi har to av tilsvarende pose bare rimeligere modell (Jo I) og de krever en god del risting for å få dunet fint fordelt. Problemet er at disse posene (tror jeg) er lik de som har mer fyll, altså II modellene, og det derfor blir mindre dun i hvert kammer enn det ideelt sett bør være. Dette gjelder i grunn for alle dunposer med lunken comf. temp hvor det finnes modeller av samme pose med mer fyll. Jeg har en annen pose (av annet merke) med lavere komfort temp. og høyere cuin hvor hvert kammer er pakket mye fullere. Det er da også den posen i rekken av 3 med lavest komfort temp, så den har naturlig nok mest dun av de 3.

Jøss, din far var der under 2. verdenskrig...! Det her er jo både en dokumentarbok, tv-serie/film verdig mht tiden der ute; så isolert, alene - og veldig utsatt! Nordahl Grieg må ha vært litt av en personlighet. Ja, jeg har allerede søkt og bokmerket en rekke lenker til mer info om Jan Mayen. Så igjen: Takker for interessant og inspirerende innlegg

Takk takk. På fotoet av alkejakt er det min pappa til venstre i bildet. Når man dykker ned i historien til Jan Mayen i krigsårene, er det utrolig mye spennende stoff. En liten kuriositet er at Nordahl Grieg besøkte våre soldater på JM i 1942. Tyskerne fløy regelmessig rekognosering fra fastlands Norge til JM. Pappa skrev i sine notater at det var hundene som varslet når flyene nærmet seg, lenge før soldatene hørte flyene. For de fiskeinteresserte så skal det ha vært en helt unik sjørøyestamme den gangen det var en liten innsjø ved kystlinja (Lagunen). https://polarlitteratur.no/tekster/minner-fra-polaregnene/nordahl-grieg-og-jan-mayen/

Omkring høstferien har det blitt så kjølig høyt til fjells at det ikke frister å ligge frosten i en minimalistisk 3-sesongspose. Da liker jeg bedre å fryse i en minimalistisk 2-sesongspose nede ved kysten. I alle fall har det blitt en tradisjon at jeg tar noen teltnetter langs kyststi i høstferien. Denne gangen ble det Hvaler. Og så klarte jeg å lokke med meg eldste datteren på 19 år som turfølge. Vi tok buss i fra Oslo og hoppet av ved stoppestedet "tunnelen vest" på Asmaløy. Derifra ble det 15 minutter på asfalt ned til Vikertangen. Der er et flott friområde med myke og blankpolerte svaberg. Der blir det en liten lunsjpause med suppe og knekkebrød. Vi har pakket relativt lett, med sekker på 11 og 8 kg som inkluderer 3 liter vann. På kyststi er man avhengig av å passere vannkraner underveis, så det er lurt med litt "startkapital". Etter lunsjpausen går stien over strand og siv, gjennom små skogholt og over en liten bro etter vi runder Skipstadkilen. Så går stien på ny helt utpå svabergene ved havet før vi kommer opp til Brattestø marina. De har akkurat lukket ned for sesongen, og dessverre stengt vannkranen. Da må vi klare oss på de 2,5 litrene vi har igjen til neste dag. Innover langs Asmal sundet er det idylliske små badesteder med sandstrand, nyperoser og kystfuru. Ikke fullt så idyllisk er det å krysse broen over til Spjærøy. De har nok ikke tenkt så mye på fotgjengere når de bygget Hvalerbroene. Ut mot Spjærøykilen merker vi at det nærmer seg solnedgang. Solen står lavere og svabergene får en gyllen glød over seg. Det er et flott landskap ute på Spjærodden. Og midt oppi en diger røys av rullesteiner finner vi en liten flat bergflekk, akkurat stor nok til skjærgårdshotellet. Vi rekker akkurat å slå leir og spise middag før mørket kommer krypende. Neste dag er været sommerlig, med skyfri himmel og svak vind. Det er deilig å sitte på svaberget med frokost og kaffe. Nå er alt vannet vårt brukt opp, så vi er nødt til å finne vann i løpet av formiddagen. Ved Brottet på Spjærøy vet jeg at kystledhyttene har vannkran på utsiden. Og de er heldigvis ikke stengt. Der tar vi varm lunsj og drikker oss utørste før vi fyller opp 3 liter. Vi føler oss steinrike. Så blir det å stålsette seg over en ny bro til Vesterøy. Vi går turstien forbi den optiske telegrafen ved Skjelsbu. Det blir et lite stykke asfalt ned mot Utgårdskilen og en liten pause ved Sandholmen. Her er det også fine teltplasser. Men vi skal videre. Odden ved Guttormsvauen er pekt ut som kveldens teltplass. Vi finner den "hemmelige" stranda der ute. Planen var å slå leir her, men lyden av bølgene er formidabel, og lukten av tang er litt for kraftig. Derfor går vi opp fra stranden igjen. Vi slår leir på bergene over i stedet. Her er det rent og tørt med en fantastisk utsikt utover havet. Vi kan sitte å nyte pasta med skinke og ostesaus imens vi ser solen går ned. Det er koselig å ligge i teltet å løse kryssord sammen og høre brenningene brøle utenfor. Før vi sovner går vi ut for å kikke på stjernene. Det er lenge siden jeg har opplevd en så klar stjernehimmel, med en stor og lysende Jupiter i syd. Jeg føler meg virkelig priviligert som får dele denne opplevelsen med datteren min. Neste dag har været slått om. Det har vært morgentåke som akkurat har lettet, men yr melder regn og økende vind utover formiddagen. Vi tar en rask frokost, pakker sakene og setter kursen over Dyrefjellet opp mot Kuvauen. 4 peanøtter og 1 dl vann er det som er igjen. Da er det bare en times transportetappe på asfalt som gjenstår til holdeplassen ved Bratte bakke, og buss tilbake til Oslo.

Høst, en helt vanlig fredag. Tore

Monkey jaktgolden trives godt på telttur 😍

Tre av våre totalt fem cockere. Da spaniel av typen engelsk. Benytter anledningen til å si at engelsk cocker spaniel er en fantastisk allsidig rase med veldig mye kapasitet. Dette er solide turkompiser selv om de er langhåret. Våre er med på alt fra fisketurer, fjellturer, bading, turer i myr og turer godt utenfor sti. Med riktig pelsstell kommer man langt og med riktig pelsstell mener jeg alt annet enn barbering. Å barbere denne rasen, som jeg ser altfor ofte, er en latmanns løsning som er ren idioti.

Om høsten er vi i vårt ess. Det er godt med en slik turkamerat og nå begynner man å se konturene av den voksne hunden. I år blir børsa for det meste hjemme, neste høst er vi i mål med det som skal læres og erfares. I mellomtiden koser vi oss på trening og tur i fjellet.

Ser jeg har hatt mine ca et år nå, og holdbarheten virker fortsatt god. Har ikke opplevd de problemene jeg hadde med originale Kvist. Jeg synes Walk King er mye bedre enn Kvist i steinete terreng (tenk steinurene i Jotunheimen og Rondane). Der blir sålene på Kvist for tynne for mine føtter. I snillere terreng føles WK fort unødvendig stive og tunge. På Kilimanjaro vet jeg sannelig ikke hva jeg ville valgt. Det kommer kanskje an på hvilken rute dere tenker å gå. Jeg har bare gått Marangu-ruta, og der tror jeg Kvist ville funke helt fint. De andre Kili-rutene kjenner jeg ikke. Jeg gikk med M77 marsjstøvler i sin tid, null stress. Var vel det jeg senere gikk Meru med også. Men sørg for at det er plass til sokker uansett hva dere ender opp med av fottøy. I høyden kan det være vanskelig å holde varmen, og på toppen av Kilimanjaro er det kaldt, særlig når siste etappen gjerne går om natta for å få med soloppgangen fra toppen.

Hei, Har dere flere omtaler på kvist 2.0 over tid? Velger mellom disse og walk king. Trenger nye fjellsko og trenger noe for lange turer, typisk 6-8 timer per dag. Vi planlegger en reise til Kilimanjaro. Har fått en følelse at walk king vil være bedre tilegnet til formålet men liker utseende av kvist mye bedre, samt at de er lettere.

Spot er ikke min hund, men broder's sin. Spot er en Parson rusell terrier og han har passert året med en måned. Jeg passer ham i to uker og vi går masse turer sammen. I går ble det en 14 kilometer lang rundtur i Østmarka. Her er vi helt vest i Ramstadsjøen. Her ble det bading på meg. Spot har ikke turt å legge på svøm enda, så på ham ble det bare vassing. Fin vanntemperatur da, 15-20 grader minst. Og her er vi på toppen av Ramstadslottet. Ramstadslottet er med sine 394 meter over havet Østmarkas tredje høyeste topp etter Barlindåsen (398) og Bjønnåsen (396). Når det gjelder utsikt synes jeg de alle tre bytter plass seg i mellom (men andre kan være enda bedre): Ramstadslottet på 1. plass, Bjønnåsen på 2. plass og Barlindåsen på 3. plass.

Vår cocker med navn Leia. Klar for teltliv og sommer. Tore

Hentet min første valp for en uke siden. Var virkelig ikke forberedt på energinivået til en så liten krabat. Hehe. Håper han her blir en god turkompis!

Høres litt kjent ut @dompapp! De har ofte litt vanskelig ved kommandoen: langsom i mer enn noen sekunder i utfor både ved snørekjøring og pulk. Jeg er gått over til "danskebremsen" og legger mig heller kontrollert enn tar et skikkelig "gemischtes Stürtz" Mine hunder er dog så hensynsfulle, at de stopper og ser deltakende på mig, når jeg ligger der. tragisk med buhunden til @hegep. Hunder forstår ikke trafikk. Elgen

Utvalg av bilder fra denne vinteren! Skaffet meg en til hund i slutten av høsten 2021 og min erfaring med polarhund er nokså fersk (siden 2019). Var veldig spent og brukte langtid før jeg kom skikkelig i gang med hundene foran pulken. Turene frem til slutten av februar har i hovedsak vært i å ha med bikkja (ene) på tur, til nå å være på tur med bikkjene. Det vil si forflytning fra A til B og tilbake med bikkjene som drar pulken hele veien. Som har vært en viktig milepæl og grunnen til at jeg ønsket å få meg polarhund 🐕‍🦺 Samtidig få en skikkelig kul tur. Vært veldig usikker på alt. Alt fra hvor langt kan jeg dra, hvordan er terrenget der jeg skal gå, hvor mye kan pulken veie, hvor mye tåler de, hvordan er føre, blir de lei av å trekke, har jeg god nok kontroll osv osv. Hadde hjerte i halsen første gang, har litt erfaring med en hund i fastdrag, men to stk halv ville i line er anna "ball game" Spesielt med en halvrufset hannhund i front på 3-4 metersline + pulk + 3,5 snøre fra pulk til meg. Men det har vært ekstremt morro og ekstremt lærerikt. Alt fra full fres i skogen og i ny spora løyper (tidlig på morgen kvisten, før hytteadelen våkner), hvor jeg har hatt nok med å holde meg fast meg begge henda i snøre og styre pulk. Bånngass ned skogen på vei ned fra fjellet, med håp om at bikkjene må bli slitne snart?? og sette ned tempoet! En episode med fullstendig kaos med pulkvelt, trynings på ski og to bikkjer som forsetter fremover med en langflat mann og velta pulk på slep uten å stoppe. Resultat: at jeg desperat holder meg fast i tre og prøver å få kontroll på bikkjene som desperat skal hilse på en premiesetter (som selvfølgelig er løs). Fikk kontroll, ingen skade skjedd og de fikk så vidt snust på hverandre Men fikk en sur kommentar fra hyttemannen med premiesetteren om jeg må ha bedre kustus på bikkjene mine. Uansett var det morro læll og god erfaring Kjøpt meg et anker som brukes til hundekjøring. Tenkte det var en god ide, beste kjøpet jeg har gjort det siste året... Fikk siste turen denne vinteren i helga, 1000 høydemeter opp og ned og rundt 3 mil +. Drit fin avslutning på vinteren, mange erfaring og tanker som er blitt gjort for denne vinteren. Glede meg til neste vinter allerede nå, selv om kløvsessongen er rundt hjørnet.

Jeg mistet min unge buhund Freki (som pr.nå er mitt profilbilde) på en tragisk måte for et år siden. Han kom seg usett ut av huset og møtte en lastebil. For et par uker siden kom en ny valp til gamle Nero Buhund og meg. "Kajsa" er en blanding av hvit langhåret gjeterhund og sort langhåret schæfer. Jeg er sikker på at hun blir en glimrende turkamerat! 🙂

Hermine, irsksetter tispe, født sep 2017.

Molte - Irsk Flatcoted Setter Retriever 😅

I desember 2020 kom et nytt tilskudd til familien, en pointer ved navn Pi. Leo ble plutselig storebror og etter litt overbevisning ble lillesøster tatt inn i varmen. Pi skal bli en jakt- og prøvehund, og har i løpet av høsten vært på en håndfull jaktprøver og jaktdager. Hun har blitt premiert på høyfjell, men vi har ikke lykkes å felle fugl for henne enda. Dette året skal brukes på hundetrening, kondistrening og leirdueskyting for å være klar for jaktsesongen 2022. Pi er min første fuglehund og læringskurven har vært bratt! I romjulen måtte vi si farvel til Leo, han ble 5,5 år. Han begynte å få plager etter magedreiningen han hadde for halvannet år siden, og sammen med noen forholdsvis store atferdsproblemer, lot vi han slippe. Han har lært meg utrolig mye ❤️ Heldigvis har vi Pi å holde på med, spennende tider fremover!