Vinnerliste

Jeg holder på å lese denne nå, "Pionérer" av Arne Larsen (som og har skrevet boka "Storen" som også ligger i bunken min), det er en interessant og veldig grundig og utførlig bok om norske kvinners klatrehistorie. Anbefales! Finnes helt sikkert på et bibliotek i nærheten av deg, eller de kan hjelpe å bestille. God søndag!

Jeg refererer flere ganger til brenneroppsettet mitt som består av et Trangia 27 stormkjøkken og en Primus Omnilite Ti i en Trangia X2 kopp. Siden den informasjonen er litt fragmentert blant flere tråder lager jeg en samletråd her for oppsettet og for videre utvikling/forbedring. Jeg startet først ut med en Trangia X2-brenner (nyere utgave) - En hissig sak med tilnærmet 0 justeringsmulighet. Selve brenneren, pumpe og flaske i X2-kitet er fra Primus. Jeg mistenker at det egentlig bare er en Primus Multifuel II som er plassert i en Trangia-kopp. Brenneren ble litt for voldsom for mitt bruk og det ville blitt for komplisert å modifisere inn en justeringsarm på X2-en. Valget falt da på en Primus Omnilite Ti, da det skulle vise seg å være fullt mulig å få trøkka den ned i stormkjøkkenet også. Omnilite TI i sin opprinnelige forstand: Omnilite Ti og Trangia X2 etter å ha byttet ut kroppene deres Obs i bildet under har jeg glemt å sette på Omnilite-koppen rundt X2-brenneren Det er senere fikset, og brenneren lever nå i boden som en standalone backup/beredskapsbrenner. Omnilite Ti montert i Trangia 27, _uten_ noen modifikasjoner på stormkjøkkenet: Det er mulig å dytte den modifiserte brenneren ned i stormkjøkkenet uten noen modifikasjoner, men det er langt fra optimalt. Noen av problemene med dette er at brenneren blir skeiv/ustødig ved justering med justeringsarmen, siden det ikke er stort nok hull til å dreie armen helt rundt uten å kollidere. Drivstoffslangen må ut samme utgang som justeringsarmen, noe som gjør slangen kort, og samtidig gir den en litt ubehagelig bøy som sannsynligvis ikke er optimalt over tid. Løsningen på dette er å gå løs på stormkjøkkenet med en rundfil. - Fil opp et lille hullet i stormkjøkkenet til å bli stort nok til å kunne ta hele flaskekoblingen + slange igjennom. Dette hullet er opprinnelig ment for Trangia X2 av den gamle utgaven som ikke er fra Primus, men fra Optimus. Pga. forskjell i hvordan slangen kobles til drivstoff-flasken er dette lille hullet tilstrekkelig for den gamle type brenneren - Men ikke for Primus-type brennere. - Fil opp det eksisterende store hullet til å ha større åpning i toppen, slik at justeringsarmen kan vris om uten kollisjon. Etter å ha filet opp la jeg litt el-teip rundt kantene for å unngå slitasje på drivstoffslangen. Sluttproduktet jeg sitter igjen med er da et lite Trangia 27 stormkjøkken, med 2 kjeler, stekepanne, 1 liten kaffekjele, Primus Omnilite Ti-brenner og Trangia-håndtaket inni. Det eneste som kommer på utsiden av settet er drivstoffflasken + pumpe.

Takker Spennende historie dette, som jeg skal dykke mer ned i

Funker på XGK EX som har slange. Den er kort og stiv men går fint.

Har kryssa Hardangervidda nokre gonger i februar. Normalt ikkje stikka då.Hvilket for meg er den beste grunnen til å gå i februar! Det er både penare og fredeligare

Dette er i beste fall noe forbanna tull... Jeg har x antall alfa sko, og enda tilgode å oppleve at de ikke leverer hva de lover. At det er skvip er direkte usant.

Omkring høstferien har det blitt så kjølig høyt til fjells at det ikke frister å ligge frosten i en minimalistisk 3-sesongspose. Da liker jeg bedre å fryse i en minimalistisk 2-sesongspose nede ved kysten. I alle fall har det blitt en tradisjon at jeg tar noen teltnetter langs kyststi i høstferien. Denne gangen ble det Hvaler. Og så klarte jeg å lokke med meg eldste datteren på 19 år som turfølge. Vi tok buss i fra Oslo og hoppet av ved stoppestedet "tunnelen vest" på Asmaløy. Derifra ble det 15 minutter på asfalt ned til Vikertangen. Der er et flott friområde med myke og blankpolerte svaberg. Der blir det en liten lunsjpause med suppe og knekkebrød. Vi har pakket relativt lett, med sekker på 11 og 8 kg som inkluderer 3 liter vann. På kyststi er man avhengig av å passere vannkraner underveis, så det er lurt med litt "startkapital". Etter lunsjpausen går stien over strand og siv, gjennom små skogholt og over en liten bro etter vi runder Skipstadkilen. Så går stien på ny helt utpå svabergene ved havet før vi kommer opp til Brattestø marina. De har akkurat lukket ned for sesongen, og dessverre stengt vannkranen. Da må vi klare oss på de 2,5 litrene vi har igjen til neste dag. Innover langs Asmal sundet er det idylliske små badesteder med sandstrand, nyperoser og kystfuru. Ikke fullt så idyllisk er det å krysse broen over til Spjærøy. De har nok ikke tenkt så mye på fotgjengere når de bygget Hvalerbroene. Ut mot Spjærøykilen merker vi at det nærmer seg solnedgang. Solen står lavere og svabergene får en gyllen glød over seg. Det er et flott landskap ute på Spjærodden. Og midt oppi en diger røys av rullesteiner finner vi en liten flat bergflekk, akkurat stor nok til skjærgårdshotellet. Vi rekker akkurat å slå leir og spise middag før mørket kommer krypende. Neste dag er været sommerlig, med skyfri himmel og svak vind. Det er deilig å sitte på svaberget med frokost og kaffe. Nå er alt vannet vårt brukt opp, så vi er nødt til å finne vann i løpet av formiddagen. Ved Brottet på Spjærøy vet jeg at kystledhyttene har vannkran på utsiden. Og de er heldigvis ikke stengt. Der tar vi varm lunsj og drikker oss utørste før vi fyller opp 3 liter. Vi føler oss steinrike. Så blir det å stålsette seg over en ny bro til Vesterøy. Vi går turstien forbi den optiske telegrafen ved Skjelsbu. Det blir et lite stykke asfalt ned mot Utgårdskilen og en liten pause ved Sandholmen. Her er det også fine teltplasser. Men vi skal videre. Odden ved Guttormsvauen er pekt ut som kveldens teltplass. Vi finner den "hemmelige" stranda der ute. Planen var å slå leir her, men lyden av bølgene er formidabel, og lukten av tang er litt for kraftig. Derfor går vi opp fra stranden igjen. Vi slår leir på bergene over i stedet. Her er det rent og tørt med en fantastisk utsikt utover havet. Vi kan sitte å nyte pasta med skinke og ostesaus imens vi ser solen går ned. Det er koselig å ligge i teltet å løse kryssord sammen og høre brenningene brøle utenfor. Før vi sovner går vi ut for å kikke på stjernene. Det er lenge siden jeg har opplevd en så klar stjernehimmel, med en stor og lysende Jupiter i syd. Jeg føler meg virkelig priviligert som får dele denne opplevelsen med datteren min. Neste dag har været slått om. Det har vært morgentåke som akkurat har lettet, men yr melder regn og økende vind utover formiddagen. Vi tar en rask frokost, pakker sakene og setter kursen over Dyrefjellet opp mot Kuvauen. 4 peanøtter og 1 dl vann er det som er igjen. Da er det bare en times transportetappe på asfalt som gjenstår til holdeplassen ved Bratte bakke, og buss tilbake til Oslo.

Søndagsturen: Heiland - Solhomfjell og tilbake over Marishei. https://ut.no/turforslag/1111305/rundt-maristjenn-i-gjerstad Gått turen før, så er vel en reprise, men denne gang med selskap av min mor og hunden hennes Var veldig vått og mye vann. Småbekker man lett kunne skritte over før var nå nesten umulige å krysse. Rant fosser plasser jeg aldri har sett vann her før... Blanding av mobil og kamerabilder. (Kameraet hadde kun 50mm f1.8 montert)

I natt har jeg vært inne på tur, det vil si, jeg var ute på tur, men siden det regnet satt jeg inne i hula mi av presenning hele tiden. Jeg hadde valgt ut akkurat denne natte med omhu fordi værprofetene på yr lovte at det skulle regne hele natta, og regne mye, noe de også holdt med god margin. En vellykket regnværstur med andre ord. På vei opp Nittedal klokka 7 om kvelden. Dette ser absolutt lovende ut. Hula er satt opp, så da er det bare å krype inn Koseligere enn dette er det vel knapt mulig å få det Sen middag: viltgryte med falukorv. Kaffe av nymalte bønner og hjemmebakt turkake til dessert. Så er det bare å legge seg til å la seg dysse i søvn til lyden av regn og vind. Det regner fremdeles når jeg står opp ved 10-11-tiden. I hula mi er det koselig, tørt og lunt. Til frokost er det kokte egg, hjemmebakt brød og hjemmerøkt røye. Eggevannet blir til rett i koppen kakao. Klokka er langt på dag, så på tide å pakke. Et overblikk over det utvalgte stedet på toppen av Bukollen i Nittedal. Høsten har begynt å sette sitt preg på omgivelsene. Tåke og regn Det er noen høydemeter å klatre fra bilen opp hit. Halve turen gikk i stummende mørke i går kveld (med hodelykt da selvsagt).

Søndagstur i bratte bakker og våte myrer. Sammen med Sigbjørn og Anne Lise diskuterte vi hvor søndagsturen skulle gå. Flere forslag kom opp, men vi bestemte oss for å ta til Giljastølen og gå til Ramstoknuten. En tur i et område der Sigbjørn og Anne Lise hadde gått før, men som var helt ukjent for Bestyrerinnen og meg. Det skulle være en rundtur hvor Ramstoknuten ligger helt i andre enden av stien, og hvor det så ville være mulig å gå en annen vei tilbake til bilen. Jeg hadde hørt om denne turen og var i utgangspunktet skeptisk til prosjektet. Jeg mente å ha fått med meg at dette var en tur der det gikk opp og ned og temmelig bratt enkelte steder. Det ble ikke en tur der jeg trivdes, for å si det slik. Det tok omtrent en time å kjøre til Giljastølen. Det var alt en god del biler på flere parkeringsplasser i nærheten av veien som går innover mot Råsavatnet. Dette var også veien vi skulle følge innover. De første kilometerne gikk greit. God vei og ikke for bratte bakker. I enden av Råsavatnet. I enden bar det over «Stemmen» og opp bakken mot Stora heia. Et nok så flatt stykke, og med flott utsikt mot andre siden av Dirdal inn mot Madland. Jeg mener vi kunne se Øvre Frøylandsstølen på andre siden, men det kunne også være Dokkostølen. Bakken ned fra Stora Heia mot Kjervollstølen var lang og bratt, men egentlig helt grei å gå. For meg som ventet på de «farlige» stedene, ble det likevel litt høy puls. Det ble ikke bedre opp mot Venedalen. Her var det litt klatring forbi enkelte steiner, og beina måtte plasseres «riktig». Vi hadde holdt følge med to stykker som også skulle til Ramstoknuten. Fra Venedalen og mot toppen – og tilbake, kom det en masse folk. Vi var så avgjort ikke de enste som var på tur i dette området denne dagen. Jeg fikk det for meg at dette var langt over mitt nivå og ble litt «skremt». Egentlig var stien ikke så bratt et det burde være noe problem å komme opp, men den dagen var det vanskelig for meg. Litt lengre mot Ramstoknuten fikk jeg nok av bratte bakker og snudde. Fra der jeg snudde og nedover mot stidelet mot Lauvnesnuten, hadde jeg ikke problemer i det hele tatt med å komme ned. Jeg gikk forsiktig, og sakte, men egentlig helt uten problemer. Det var i hodet det satt. Nå viste det seg at det egentlig var greit å snu et stykke fra toppen. Det var bakker både opp og ned før vi hadde nådd toppen, og det ville tatt oss omtrent en time – ekstra. Siden vi ikke kom til topps, ble det ikke mye diskusjon rundt det å ta rundturen, selv om stien vi hadde fulgt var «hovedveien». Om stien fra Stora Heiå var bratt og ikke grei å gå, så var stien på andre siden av Lauvnesvatnet og Råsavatnet ikke mindre bratt, og med like mange høydemeter opp og ned. Vi kom oss rundt Heptenuten, og her gikk det virkelig opp og ned, og til skaret under Lauvnesnuten. Fra stidelet og til skiltet under Lauvnesnuten er det ikke stort mer enn en kilometer, og vi brukte omtrent en time. Vi endte opp med å ta en pause ved Tritjødnene, på en sti som ville ført oss tilbake til Stora Heia og ned til veien. Vi valgte å ta stien som går på nordsiden av både Lauvnesvatnet og Råsavatnet. Det var i grunnen lett å forstå at den andre stien over Stora Heia var «hovedveien», her var det mye myr og stien gikk opp og ned over knauser og knatter. Vi kom oss ned til Lauvnesvatnet og kunne ta fatt på litt flatere terreng, men det var fortsatt non knauser før vi kom til Råsavatnet. Der fikk vi endelig god sti under føttene. Etter omtrent fem timer på tur, var det greit å kunne strekke ut litt. Stien rundt Råsavatnet var nærmest vei og det gikk kjapt å komme opp til bilveien mot Giljastølen. Det var egentlig en ganske trøtt gjeng som kom til bilene. Bestyrerinnen er ikke helt vant med så pass lange turer og kunne kjenne det i beina. Turen hadde tatt oss fem og en halv time, og for min del var deler av turen «ugrei». Det er ingen tvil om at terrenget er tung, men det blir mer enn oppveid av utsikten underveis. Vi fikk ikke med oss utsikten fra toppen av Ramstoknuten.

Samme her , konverterer til oppladbare + back-up … derfor denne tråden ..

Er ferdig med engangsbatterier. Ikke mer "rekkeviddeangst" og 2 sett backup når man alltid starter fulladet. Dog er min primære bruk begrenset til hodelykt.

Er nok tryggest det om du har en remix pro ja. Anekdote: Har en Apex, og det står "lithium" på batteridekselet. Spurte om jeg kunne bruke oppladbare 14500 lithium. "Nei, det går ikke". Jamenhvafaen, hvem kjøper 1.5V lithium engangs likesom?