Vinnerliste

Etter å lest denne tråden havnet det en casstrøm i posten her i dag. Har noen kniver fra før men denne er verdt et forsøk. Inkludert tennstål jeg skal teste på elgjakt i morgen. Førsteinntrykket er bra. Håper den er lett å sette opp. Ved slakting av elg treffer man bein noen ganger og da blir kniven sløv. Tore

Jeg har og har hatt mange Mora-kniver. Ligger en i båtenm i verktøykassa, på hytta, i boda, i garasjen.... Det er gode kniver. Samtidig er kniver litt som klokker. Du kan kjøpe en enkel casio digital modell til 250 kroner. Den funker utmerket og gjør alt det den skal. Eller man kan velge en rimelig, men flott Seiko til rundt 2000. Eller man kan bruke teit mye penger for en Breitling. Selv om alle tre funker, så er det lov å like fine ting og å kjøpe ting som har estetisk og funksjonell verdi. Jeg har stor glede av kniven min. Den virker, og den er fin å se på.

Null fornuft som med det meste av turutstyret.. men det er kanskje en annen diskusjon. Tore

Jeg har fire/fem sett Brynje arctic double, syntet netting/ull og er veldig fornøyd med det. Brukes nesten hele året og varer i årevis.

Jeg har syntetiske nettingtrøyer fra Brynje, slitesterke de!

Brynje har vel nettingundertøy i syntetisk materiale. https://www.brynje.no/super-thermo

Sist jeg så på Brynjes hjemmesider hadde de helsetrøye i bomull fremdeles. Hvis det er interessant.

Den ultimate turkniv finnes, her trenger man ikke grine hvis man mister den heller.

Sekken ble kjøpt inn og testet. Endte opp med versjonen på 40-60liter. Kjøpte sekken på Revir i butikk, og rammen på sekken knakk den første dagen da jeg testet den med ca 10kg i. Jeg tok med sekken tilbake til butikken og fikk en ny. Selgeren i butikken mente den hadde fått en skade i transport. litt usikker på kvaliteten på materialene over tid, men det gjenstår og se. Utover dette har jeg testet sekken på korte dagsturer og fisketurer i nærområdet, samt en 10-dagers tur i Rondane med startvekt på 16-17kg. Og alt i alt er jeg kjempefornøyd. Sekken er veldig behagelig å ha på, og er lett å få flyttet vekten til hoftene (noe som er viktig for meg ettersom jeg har en skulderskade som gjør at jeg ikke kan ha noe særlig vekt på skuldrene). Flexen i ramma gjør at man egentlig ikke føler man har på seg sekk i det hele tatt. Den takler vekta jeg har testet den med veldig bra, men tviler på at det er sekken for deg som skal bære 22kg+. Festeanordningene er praktiske, sidelommene gjør det faktisk mulig for en med stive skuldre å få tak i vannflaska, og det er mulig å benytte disse selv om sekken er full. Det at sekken også er så lav er veldig praktisk når man beveger seg i tett skog, slik at ikke sekken tar med seg alt av lave greiner. Dette er nok ikke sekken for de som pakker med seg halve boden, men til lettvektsturer med enmannstelt, hytte til hytte og dagsturer er den helt genial. Har noen få ting å utsette på den, men er alt i alt veldig fornøyd med kjøpet, og har allerede kvittet meg med noen sekker den erstatter. + -Bærekomfort -Smarte løsninger -Egenvekt -Anvendelighet -Store hoftelommer -Pris - -Knirker i toppen av ramma -Manglende justeringsmuligheter i rygglengden. -Topplokket er en vits

Den brenner hvertfall hva jeg anser som mer enn reint nok. Hatt primusen i sju år og brent minst 10l parafin i året i innerteltet uten problemer. Det med at det blir så mye gris av parafin har jeg aldri sett på som noe stort problem. Ja, det kan bli noen dråper når man bytter falske eller tar ut pumpa, men den biten gjør jeg uansett i forteltet.

Jeg gjetter på at du har tabbet deg fullstendig ut ved å bære en sekk på skuldrene. Da er det ytterbehandlingen (DWR) som er slitt av. Mulige behandlinger er allerede beskrevet av @sneakyowl og @Faun. Min erfaring er at behandlingen fra fabrikken er fantastisk til den er borte og at alt jeg gjør etterpå er godt for et par turer. Om det er noen trøst: du har spart noen tusenlapper på Stormberg. Langt dyrere merker holder i ca. 1 år lengre. I regnvær: vanntette materialer. Pustende materialer har begrenset levetid... men de er så forførende...

Høst II. Tore

En flott tur i heia. Jeg hadde tenkt på en tur til Sandvatn en god stund. Det var til og med slik at jeg omtrent hadde pakket sekken, og så kom det en annen tur i veien. Sist ville bestyrerinnen på søndagstur til Ramstoknuten, og jeg ble med. Mandag var det broderen som ville på Høgjæren. Yr ville ha det til at på tirsdagen skulle det også være bra vær. Det var snakk om sol og lite vind. Her bød det seg en anledning til å ta denne turen selv om det hadde blitt en del turer den siste tiden. Nå har jeg hatt litt vekslende erfaring med yr i det siste. De har liksom ikke truffet helt med varslene. Det har blitt både bedre, men også dårligere vær en det de meldte. Da jeg fant fram klær og sekk på tirsdag morgen, ble det til at jeg heiv med vinterutrustning. Lang under og skikkelig vinterlue. Gore-tex jakken er alltid med, sammen med noen par vanter, men denne dagen tok jeg med den litt tyngre jakken. Det burde ikke være mange folk på stien mot Sandvatn en tirsdag i september. Selv med god værmelding. Jeg var derfor litt overrasket da det sto hele 5 andre biler på parkeringsplassen ved Lortabu. Det var andre å tur denne dagen utenom meg I flott men kaldt vær, med litt vind i tillegg fikk jeg likevel en fin tur mot Mangædne og videre mot Sandvatn. Litt underlig, men jeg kunne ikke se folk i stien foran meg. Først ved 900 vannet gikk jeg innpå en gjeng, som også var på dagstur til Sandvatn. Ved hytta ble jeg ønsket velkommen av en hissig hund. Eieren syntes det var helt greit at bikkja laget lyd og var hissig. Ikke alle har helt kontroll på hunden sin. Nå viste det seg at det også var andre på hytta. En gjeng sherpaer holdt på å lete fram stein til en ny vei mellom annekset og doen. Det var også folk fra Stavanger Turistforening på hytta, og vi snakket litt sammen, og hadde en hyggelig halvtime. Nå passet det bra å ta en litt lengre pause. Jeg var litt redd for at formen ikke ville strekke til for en kjapp tur fram og tilbake til Sandvatn. Det gjelder egentlig for alle turer over to timer, men Sandvatn er en «langtur» på over fire timer. Med en god pause på hytta, var det helt greit å ta de første bakkene, og selv de litt lange bakkene bød ikke på problemer. Noen ganger er det tungt å gå det siste stykket før Lysebrekkå ned mot Lortabu, men denne gangen var jeg klar for en siste innsats i toppen av bakkene. Jeg kunne selvsagt kjenne i beina at jeg hadde vært på langtur da jeg sto ved bilen, men det hadde egentlig gått bra. Jeg må være i bedre form enn det jeg trodde. Det hadde vært en flott tur i heia. Høsten var kommet og det er ikke lenge til vinteren. Det blir antakelig den siste turen til Sandvatn dette året.

Søndagstur i bratte bakker og våte myrer. Sammen med Sigbjørn og Anne Lise diskuterte vi hvor søndagsturen skulle gå. Flere forslag kom opp, men vi bestemte oss for å ta til Giljastølen og gå til Ramstoknuten. En tur i et område der Sigbjørn og Anne Lise hadde gått før, men som var helt ukjent for Bestyrerinnen og meg. Det skulle være en rundtur hvor Ramstoknuten ligger helt i andre enden av stien, og hvor det så ville være mulig å gå en annen vei tilbake til bilen. Jeg hadde hørt om denne turen og var i utgangspunktet skeptisk til prosjektet. Jeg mente å ha fått med meg at dette var en tur der det gikk opp og ned og temmelig bratt enkelte steder. Det ble ikke en tur der jeg trivdes, for å si det slik. Det tok omtrent en time å kjøre til Giljastølen. Det var alt en god del biler på flere parkeringsplasser i nærheten av veien som går innover mot Råsavatnet. Dette var også veien vi skulle følge innover. De første kilometerne gikk greit. God vei og ikke for bratte bakker. I enden av Råsavatnet. I enden bar det over «Stemmen» og opp bakken mot Stora heia. Et nok så flatt stykke, og med flott utsikt mot andre siden av Dirdal inn mot Madland. Jeg mener vi kunne se Øvre Frøylandsstølen på andre siden, men det kunne også være Dokkostølen. Bakken ned fra Stora Heia mot Kjervollstølen var lang og bratt, men egentlig helt grei å gå. For meg som ventet på de «farlige» stedene, ble det likevel litt høy puls. Det ble ikke bedre opp mot Venedalen. Her var det litt klatring forbi enkelte steiner, og beina måtte plasseres «riktig». Vi hadde holdt følge med to stykker som også skulle til Ramstoknuten. Fra Venedalen og mot toppen – og tilbake, kom det en masse folk. Vi var så avgjort ikke de enste som var på tur i dette området denne dagen. Jeg fikk det for meg at dette var langt over mitt nivå og ble litt «skremt». Egentlig var stien ikke så bratt et det burde være noe problem å komme opp, men den dagen var det vanskelig for meg. Litt lengre mot Ramstoknuten fikk jeg nok av bratte bakker og snudde. Fra der jeg snudde og nedover mot stidelet mot Lauvnesnuten, hadde jeg ikke problemer i det hele tatt med å komme ned. Jeg gikk forsiktig, og sakte, men egentlig helt uten problemer. Det var i hodet det satt. Nå viste det seg at det egentlig var greit å snu et stykke fra toppen. Det var bakker både opp og ned før vi hadde nådd toppen, og det ville tatt oss omtrent en time – ekstra. Siden vi ikke kom til topps, ble det ikke mye diskusjon rundt det å ta rundturen, selv om stien vi hadde fulgt var «hovedveien». Om stien fra Stora Heiå var bratt og ikke grei å gå, så var stien på andre siden av Lauvnesvatnet og Råsavatnet ikke mindre bratt, og med like mange høydemeter opp og ned. Vi kom oss rundt Heptenuten, og her gikk det virkelig opp og ned, og til skaret under Lauvnesnuten. Fra stidelet og til skiltet under Lauvnesnuten er det ikke stort mer enn en kilometer, og vi brukte omtrent en time. Vi endte opp med å ta en pause ved Tritjødnene, på en sti som ville ført oss tilbake til Stora Heia og ned til veien. Vi valgte å ta stien som går på nordsiden av både Lauvnesvatnet og Råsavatnet. Det var i grunnen lett å forstå at den andre stien over Stora Heia var «hovedveien», her var det mye myr og stien gikk opp og ned over knauser og knatter. Vi kom oss ned til Lauvnesvatnet og kunne ta fatt på litt flatere terreng, men det var fortsatt non knauser før vi kom til Råsavatnet. Der fikk vi endelig god sti under føttene. Etter omtrent fem timer på tur, var det greit å kunne strekke ut litt. Stien rundt Råsavatnet var nærmest vei og det gikk kjapt å komme opp til bilveien mot Giljastølen. Det var egentlig en ganske trøtt gjeng som kom til bilene. Bestyrerinnen er ikke helt vant med så pass lange turer og kunne kjenne det i beina. Turen hadde tatt oss fem og en halv time, og for min del var deler av turen «ugrei». Det er ingen tvil om at terrenget er tung, men det blir mer enn oppveid av utsikten underveis. Vi fikk ikke med oss utsikten fra toppen av Ramstoknuten.

Litt bildespam igjen, men flotte turområder fortjener god reklame Søndagstur fra Heiland, opp til Solhomfjell, ned til Uvdalen, opp til Kvenntjønnane og rundt det første vannet, ned til Uvdalen igjen og til Heiland via Maristjenn. Fin rundtur på 2,1 mil. Men med god tid og gode pauser, så går det veldig fint, selv med flere seige motbakker. https://ut.no/turforslag/1112156027/rundtur-solhomfjellomradet-med-utgangspunkt-fra-heiland Viktig å pakke med litt proviant og utstyr. Marishei nærmeste topp med sol på. Utsikt fra branntårnet mot Havrefjell (v) og Ormfjell (h), der jeg gikk tur forrige helg. Masse blåbær i dette området også, på vei ned til Uvdalen. Ny bro nede i Uvdalen på vei opp til Kvenntjønnane.... Den gamle ligger 100m lenger nede i elva da den ble tatt av flom sist det kom så mye nedbør. Hadde rent masse vann ned Uvdalen, gresset lå flatt langt over elvebredden, og broa har vært høy, så det har vært MYE vann.. Kvenntjønnane er en utrolig flott plass, men synd det ikke er fisk i disse to vannene.. Karistjønna/Karibu

Jeg og @graham har flere turer vi har planlagt. Han samler kommunetopper, mens jeg er med som brems og påheng. Det var meldt et fantastisk vær over Nordland, og to planlagte turer var Oksskolten i Hemnes kommune i Nordland, og den høyeste i Bindal, nemlig Tjeldviktinden på 1088 moh. Begge disse turene anser jeg som ganske krevende, Oksskolten med hele 1700 m stigning, samt en brekryssing som krever stegjern. Det er i grunnen hipp som happ (når man kommer fra sør)om man velger å kjøre via Sverige eller Norge når man skal inn til Kjennsvasshytta, som er overnattingsstedet de fleste benytter. Det er en usedvanlig lang grusvei (45 km) fra Umbukta for å komme hit og underveis kan vi se den karakteristiske toppe av Oksskolten Det er ofte skoleklasser ved denne hytta, men vi er heldige å får hytta helt for oss selv. Luksus i ødemarka med innlagt strøm, påslått varme og WC - helt nye sådanne. Det er et par kilometer å kjøre fra hytta og til startstedet på morningen. De fleste bildene i denne turrapporten er tatt av @graham Det er ca 300 meter stigning, før man kommer over ryggen som går mot Austre Okstindbreen. Tidligere kunne man gå rett inn på breen herifra, men nå må man gå ned 100 høydemeter for å komme til breen. Ved vannene oppå her er det ryddet til teltplasser - så ut som at valget var enten å telte på grus eller telte på en myr med mose på. Vi er kjapt nede ved breen og finner et bra innsteg. Isen er heldigvis blå med lite eller ingen snø, så faren for å gå i sprekk er liten. Vi finner oss en rute i gjennom sprekkene et sted å gå i land. Svaene oppover etter at isen passert var i grunnen uventet krevende, men vi finner oss en vei oppover. Snøfeltene er hardere enn vi forventet og veldig vanskelig å få forfeste på. Det var nok flerårssnø, og det har også vært veldig kaldt om nettene i det siste, men vi må heldigvis bare krysset ett snøfelt. Vi begynner å komme litt opp, men vi har fortsatt over 1000 høydemeter for å komme på toppen. Svaene er glatte og bratte, men vi kommer jo høyere og utsikten er upåklagelig denne fine sensommerdagen! Pause med Real før den verste bratta med stein. Her har jeg gått en gang før - i 2006. (Vi finner en Devoldgenser der som vi tenker å ta med oss ned igjen på retur, men da fant vi den ikke igjen) I skyggepartiene er det isete og vi funderer litt på om brodder kanskje hadde vært det beste? Det har vært noen på toppen for noen dager siden og det er spor i snøen vi kan følge på klyvingen oppover. Så endelig er vi på toppen! 16 år siden sist (Bildet under er fra mai 2006) Det er helt vindstille på toppen - utrolig flotte forhold.. Slik så det ut på video i Mai 2006 Og fra fredagens IMG_1686.mp4 Vi er 3 kvarter på toppen, men setter etter hvert kursen ned mot bilen igjen. Et fint landskap å bevege seg i - på rette dagen som i dag. Vi får en fin kveldstur i mot sola ned mot bilen. En flott tur! Det er 16,5 km totalt t/r og 1700 høydemeter. Det er 16 år siden jeg var her sist, og vi avtaler at vi skal gå ilag opp til toppen om 16 år. Så får vi se om det løftet holdes

Soloppganger er mye sjeldnere enn solnedganger, i hvert fall hvis jeg skal telle de jeg har sett. Så når yr viste seg fra godsiden, så bestemte jeg meg for at nå, nå var det på tide å sjekke ut om jeg ikke kunne få øye på en soloppgang i morgentimene i dag. Motorsykkelen ble behørig pakket med ryggsekk og diverse før jeg la meg, så jeg skulle slippe å stresse for å komme meg av gårde i tide. Bare å få på seg tøyet, hive i seg en kopp kaffe og hoppe opp på sykker'n og dra av gårde. Etter kanskje 2 timers søvn (måtte jo bare lese litt og høre på en podkast først) sto jeg opp klokka halv fire. Ute høljeregnet det, men yr viste med tydelige tegn at det var klart og fint vær, så da var det nok bare synsbedrag, selv om det føltes litt vått også når jeg sto der og så opp på himmelen. Men før jeg startet opp var regnet sluttet og etter en halvtimes kjøring og en times gange var jeg på plass på Rundkollen i Romeriksåsene. Her har man veldig god utsikt, så hvis sola sto opp, så skulle det mye til at jeg ikke klarte å få øye på den. Og slik ble det også. Jeg satt og ventet mens fullmånen gikk ned bak ryggen min, og til sist kom sola snikende opp i øst. Riktignok prøvde den å snike seg opp bak noen skyer, men jeg fikk øye på den i det den passerte et hull i skydekket og kunne nyte en nydelig soloppgang over et vakkert skoglandskap til matpakken og kakaokoppen. Til slutt ble det også tid til å ta igjen tre av de timene med søvn jeg ikke fikk i natt, på et liggeunderlag i fjellduken. Og jammen ble det tid til et kaffekok før jeg snudde nesa nedover mot sykker'n og hjemmveien igjen. Først måtte fullmånen dale ned i skjul i vest Så var det sola sin tur til å vekke landskapet og dekke til frokost Morgenstemning Skyer på morgenen kan være vakkert det også Nede i Nittedal ligger tåka tjukk. Bak den svarte åsen midt i bildet bor jeg, og der ligger nok tåka like tjukk tenker jeg. 3 timer i posen. Riktignok later jeg her bare som jeg sover, for jeg har ikke lært meg kunsten å ta bilder mens jeg sover. Men det var altså akkurat sånn jeg sov da. Morgenkaffen er nesten klar.

Tretindanibba (1529 moh) er en fjelltopp i Fjord kommune, som jeg endelig fikk muligheten til å prøve meg på i dag. Slitsom tur både opp og ned, litt for langt & bratt for mine knær. På vei ned var knærne som gelé, og jeg greide faktisk å falle, men ingen skade. Tror jeg smilte litt da jeg endelig var på parkeringsplassen igjen. Hoppet også ut i iskalde Eidsvatnet (rett ved parkeringsplassen) for å avkjøle kroppen og få bort den verste svetten før bilturen hjem. Veldig glad for å endelig kunne krysse Tretindanibba fra "to do"-listen. Hellesylt innerst i Sunnylvsfjorden: Oaldsvatnet (1173 moh) - stien går delvis rundt vannet.

Lørdag 3/9 2022 skulle vi ta tur nummer to og denne gangen var turmålet Tjeldviktinden i Bindal. Dagen før var vi på Oksskolten og det ble ikke mange timene i seng siden det er mye kjøring. Kl 1030 var vi klare for tur fra nedsiden av Tosentunnellen. Det er en lang og krevende tur - 25.5 km t/r med ganske mange høydemetre i tungt og umerket terreng. Det er i de senere år anlagt en vei innover dalen her som er stengt med bom, men som er fin å vandre. Tidligere var det ofte behov for båt for å komme seg innover her. Veien er for tiden ikke inntegnet på noen kart. Vi har med to venner på tur så vi er fire som skal slite oss oppover lia denne flotte sensommerdagen. (de fleste bildene er tatt av @graham ) Vi forlater etterhvert stien - bekker nok å finne drikkevann i denne dagen! Mer myr og våtere terreng. Petter er særs aktiv om dagen Etter hvert som stien snor seg oppover blir det mindre vegetasjon og man får den flotte utsikten ut over Tosdalen. Denne utsikten er verdt turen i seg selv! Starten av turen er ved vannet lengst nord midt i bildet. Dette er første pausen vi tar. Videre herifra får man et mer åpent og nydelig fjell-landskap opp i mot Storfjelltjønna, som nå er oppdemt. Vi sliter oss oppover snøfonnene her Vi følger terrenget så godt som mulig videre innover fjellet og i mot toppen. Det er jo litt ironisk at denne toppen, som er så flat, er høyere enn mer berømte Heilhornet 1058 i samme kommune. Toppvarden er ikke akkurat av det staselige slaget heller - litt stusselig kommunetopp, men det er en av de mer krevende å bestige for de som samler på slike. Vi har oss en god pause her på toppen Vi finner noen snarveier ned igjen som gjør at vi sparer noen høydemetre. Nede ved dammen igjen Vi får en nydelig tur ned fra fjellet - men det var godt å komme til bilen etter en usedvanlig lang dag. Gårsdagens tur til Oksskolten og lite søvn gjorde vel også sitt til at formen ikke var 100%, men vi utnyttet i hvertfall godværet når det endelig kom!

Som jeg har beskrevet i en annen tråd, går jeg og kolleagene mine en tur hver sommer der vi fortsetter der vi endte opp forrige gang. Tanken er å ende opp med en lang kontinuerlig tur fordelt over mange somre. Etter å ha brukt flere år i Jotunheimen har vi nå endt opp i området rundt Jostedalsbreen, nærmere bestemt på DNT-hytta Tungestølen ved Veitastrond (flott hytte!), og jeg ønsket å sette kursen nordover. Den opprinnelige ideen var å krysse Jostedalsbreen fra Tungestølen til Fonn, der breen er smal, men på grunn av logistikk endte vi opp med å gå denne turen i motsatt retning, fra Fonn til Tungestølen. Kryssing av bre var nytt for både meg og mine åtte kollegaer så jeg fikk hyret inn en lokal guide med mye breerfaring. Det var ikke bare nødvendig når man skal gå på bre, men også et utmerket valg. Turen gikk 30. august og så sent i sesongen er det mye blåis på Josten med mange betydelige sprekker som må forseres når man går på og går av isen. Selv om breen her er forholdsvis smal er det fremdeles en lang tur med mange høydemetre og siden vi ikke er topptrente atleter, og ei heller består av bare veldig fjellvandte folk, var en av utfordringene å sørge for at vi kom ned av fjellet igjen før mørket falt på ved slutten av dagen (sånn ca 21:30). Turen startet 08:00 på Fonn etter en kort kjøretur fra Thon Hotel Jølster inn Stardalen. Fra Fonn gikk vi inn Tverrdalen et lite stykke før oppstigingen mot Gallen (1386 moh) startet. Tåka lå som et lokk over oss, men mens vi gikk opp flyttet den seg nedover og snart var vi over og kunne beundre fjellene og breene rundt oss. På vei opp mot Gallen, vi ser ned i Tverrdalen som nå er helt innhyllet i tett tåke. Fra Fonn til Gallen er det ca 1000 meter stigning. Det kjennes i lår og pust. Over tåka var det blå himmel og været var varmt og vindstille (sikkert derfor tåka ikke forduftet). Shorts og t-skjorte var nok i bakkene oppover. Utsikten fra Gallen er fantastisk med et panorama av fjell, daler og bre til alle kanter. Utsikt fra Gallen, eller nærheten av Gallen. Fra Gallen er det ca 1 km til brekanten på ca 1500 meters høyde. Det var nødvendig med litt klyving men eller lettgått. Fra Gallen mot brekanten. Isen her er lett å gå inn på og vi fikk på sele, isøks og stegjern og ble fordelt på to taulag. Fra dette punktet kan man velge ei rute der man nesten helt unngår sprekker - det gjorde ikke vi. Vi gikk rett mot området med sprekkene og brukte den neste timen på å leke oss med å forsere sprekker, snøbroer, og finne veien ut av labyrinten. Det var uvandt å gå på blåis med stegjern og noe skummelt å liste seg - eller hoppe - over ymse snøbroer og crevasser, men det hele gikk greit med bare et tilfelle der en person gikk gjennom med én fot. Snøbroene var stort sett solide, men noen steder måtte vi trå ned for å komme inn på dem, og klatre litt for å komme av dem. Forsering av creavasser. Detet var i starten av turen da vi bevisst oppsøkte områder med mye sprekker. Etter området med sprekker i starten, fortsatte vi oppover isen, som nå hadde blitt til behagelig snø, til vi tok en lengre pause ved Grensevarden (ca 1750 moh), omtrent midt på den sørlige delen av Josten. Været var strålende og uten et vindpust. Is i alle retninger, helt blikkstille. Finnes det et punkt i Norge der man er mer biologisk isolert enn her, på midten av Josten med bare is rundt seg? Noen få insekter var alt vi så. Ikke en fugl. Ikke en gnager. Bare blå is, hard stein og snø i alle retninger, under en azurblå himmel og med skydotter i det fjerne. Fra Grensevarden. Fra Grensevarden var det 500 meter nedover på stort sett sprekke-fri is/snø før vi kom til fjellet Midtnovi (1210 moh) som troner over Langdedalen langt der under. Snøen var behagelig å gå på og disse 500 høydemetrene var de absolutt letteste på turen. Fra Grensevarden mot Midtnovi. På Midtnovi var det av med utstyr og et siste blikk tilbake på snølandskapet vi hadde passert, samt et nærblikk på de dramatiske brefallene som omga oss. Brefallet/Opptaksbreen ved siden av Midtnovi, Bjørnakyrkjebreen lenger borte. Deretter gjensto 1000 brutale meter ned i Langedalen langt der under. Det er ikke veldig bratt, med lite klyving, med jevnt bratt hele veien. DNT hadde ryddet og markert stien på nytt året før, og det var enkelt å finne veien nedover. Ned fra Midtnovi. Tungestølen kan skimtes langt der borte. Da vi kom ned i Langedalen var det noen få km på lettgått sti utover dalen til Tungestølen. Hodelyktene måtte på før vi var fremme der vertinnen ventet på oss med en 3-retter. Mange av oss var så slitne vi ikke klarte mer enn foretten før en buss tok oss tilbake til hotellet i Skei der vi var fremme noe før 03:00 Tungestølen...nesten fremme! Dette var kanskje den fineste turen jeg har gått. Den var ganske lang og hard, og det var litt skummelt med blåis og sprekker for første gang, men inntrykkene var spektakulære: Sola som skinte i blåisen, det myke snølandskapet mot de harde, kantete steinene. Den myke vegetasjonen når vi kom tilbake til den levende verden igjen. Tåka som beveget seg ned da vi gikk opp. De ville brefallene som i sakte film raser ned dalene. Lyden av isvann som fosser nedover og blir til elver langt der nede. Helt fantastisk. En tur jeg unner alle å gå dersom man er i noenlunde god form, elller bare veldig sporty som vi åpenbart er. Og jeg har en guide å anbefale for dem som er interessert

Vassfjøro er eit realt blikkfang av eit fjell, der det tronar majestetisk opp bak Ulvik innst i Hardangerfjorden. Sjølv oppdaga eg Vassfjøro då ein kollega av meg fortalte at ho hadde vakse opp der inne. Eg ville sjå litt i kartet for å orientere meg, og då fall augo raskt mot denne særmerkte toppen. Og litt av eit namn på eit 1633 meter høgt fjell! Planen var å gå frå Ulvik sentrum og opp til toppen via vatnet Ljoneskrulen for så og følgja ryggjen til Vassfjøro nordaustover. Etter råd frå kjentfolk og forumet her hadde eg sikta meg inn på nedstigning nord for Skrulsvatnet. Siste etappe var å møta turstien frå Osa til Hallingskeid på omlag 1200 meter og følgja den til Bergensbanen, der eg skulle hoppa på eit tog til Oslo. Då værmeldinga for 13. og 14. august var så strålande god, klinkar eg til. Tog frå Oslo til Geilo, buss til Eidfjord og båt inn til Ulvik. Allereie når båten krusar inn mot Ulvik ser eg Vassfjøro over åskanten. Det er full sommar i Hardanger og ikkje eit vindpust. Landskapet vibrerar i den brennande ettermiddagen. Vegen går opp til Solsævatnet, fyst på asfalt, så på traktorveg og tilslutt på sti. Frå Solsævatnet er det umerka sti til Ljoneskrulen forbi restane av dei gamle Sveigstølane. Det er bratt og eg svettar som ein gris oppetter lia. Men eg nærmar meg: Oppe ved Ljoneskrulen treff eg ein turgåar som akkurat har vært på Vassfjøro. Han fortel om ein heller utrygg nedfart mot Ljoneskrulen og anbefalar ikkje den vegen om eg skal opp. Eg skal vedgå eg vert litt betenkt. Men eg får vel sova på det. Teltet vert reist på ein odde i nordenden av vatnet. Eit mektig og nesten litt trugande landskap. Alle kleda er søkk blaute av svette og eg legg alt til tørk. Eg vaknar i grålysinga. Liggeunderlaget har sklidd ned i eine sideveggen. Heile innerteltet er dekka av små kondensperler. Soveposen er fuktig og klam. Og kleda er like våte som igår. Våtare faktisk. Det må være lite sol her for sjeldan har eg opplevd så mykje fukt og kondens. Klokka 8 er morgonsola framleis ein time i frå teltet. Det blir ein kjapp frukost og ein kaffi før eg pakkar sakene. 11 kg har eg på ryggen. Eg går roleg oppover. Inga kaving eller stressing. Tek meg tid til å finna den beste vegen. Det er bratt, men eigentleg ikkje noko problem. Lett klyving nokre stader. Snart kan eg sjå ned på Ljoneskrulen. Det er eit vilt og knudrete landskap her oppe. På omlag 1400 meter tek snøfonner over heile landskapet. Og endeleg, over 3 timar sidan eg braut leir, ser eg toppvarden framfor meg. På toppen er det eit flott utsyn til både Folgefonna og Hardangerjøkulen og fjorden. Eg kan kjenne at eg har lite energi, så eg fyrer opp primusen for å koka nudlar og spekepølse. Eg legg òg ut både telt og sovepose til tørk. Medan eg sit slik kjem det opp ein kar med hund frå den andre sida av fjellet. Me har oss ein liten prat før han legg på veg nedover. Eg kosar meg på toppen i 1 og 1/2 time før eg set kompasskurs innover fjellryggen. Det er gnistrande flott i fjellet. Navigeringa ned til Skrulsvatnet går greit, og eg følgjer anbefalinga med å gå rundt og ned på nordsida av vatnet og ikkje den bratte sørsida. Snart kan eg høyre ein veldig fossadur. Det er ein stor og stri bekk som eg må forbi. Heldigvis renn den ned i eit mellombasseng der den flatar ut. Der går det greit å vasse over. Vidare rundt vatnet er det eindel mikroterreng å ta omsyn til. Stundom går eg meg litt fast og må finna ein ny veg. På ein bratt stad finn eg ein lur korridor mellom bergveggen og ei snøfonn. Ikkje lenge etter rundar eg nordsida på Skrulsvatnet og då er det ikkje lenge til eg skal slå leir. Og teltplassen denne natta blir av dei betre. Tørt underlag i 100% vater. Fine nakne svaberg rett utafor teltdøra og fin bekk med iskaldt smeltevatten rett i nærleiken. Eg kan leggje alle kleda til tørk på berget og det er varmt nok til at ein kan sitja i berre trusa på 1300 meter klokka 9 på kvelden. Eg kokar middag og lar fjellroen senka seg. Betre enn dette er det kanskje ikkje mogeleg å få det? På natta blir det væromslag. Regn og vind. Det får bli frukost og kaffikoking innandørs. Og så er det berre å treffa den merka turstien frå Osa. Det blir litt leiting etter trygg veg når ein går på tvers av furene i terrenget. Men brått får eg auge på ein stor varde. Og ein endå større utsikt: Då er det berre å følgja dei raude T-ane heilt fram til Hallingskeid stasjon. Eg går no inn i eit litt gudsforlatt område og stien følgjer ein svart og steil fjellvegg nokre kilometer. Kanskje det er været som gjev landskapet eit litt dystert preg, med skydekke og småregn. Det er mykje snø her, sjølv om eg berre er på 12-1300 meter. Har faktisk aldri sett så mykje snø på denne høgda før midt i august. Men snøen må sleppa taket når eg kjem meg lågare ned, og i Buadalen før Hallingskeid stasjon er det atter frodig fjellvegitasjon. Då er det berre å vente på toget. Og på Bergensbanen er det jo alltid forseinka. Men det gjer ikkje noko. Eg kjenner berre stor glede etter ein uvanleg flott tur. Fantastisk område dette. Ein tur med litt hår på brøstet.

Mellomste datter på 16 hadde komponert rute fra Sørkedalen i Oslo til Hønefoss. Turen gikk over Oppkuven, Storflåtan og rett under Ringkollen. Uvant å ikke ha kontroll over kart og valg av rute men veldig hyggelig tur med 2 overnattinger. Leir ved Store Oppkuv-vann. Fuktig og tett urskog. Her vanker det ikke mye folk. Kamp mot jungelen opp til Oppkuven. Endelig Oppkuven. Super leirplass ved Storflåtan. Mye bær i marka nå. Både blåbær, bringebær og markjordbær. Ved Smeden og buss direkte til Peppes pizza.