Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 16. sep. 2022 i alle områder

  1. Spilt inn en ny podcast med Uteliv: Den ligger her og er patron medlemmer (pris fra 19kr) Gassbrennere er lette, renslige og enkle i bruk, men har også sine begrensninger. Jeg hadde besøkt av Randulf Valle Morten for en prat og hadde dekket bordet med en imponerende samling brennere, kjeler, gassbokser og ekstrautstyr. I løpet av episoden dukker vi innom mange temaer: Vi snakker om hvor viktig det er å vite hva du skal bruke brenneren til for å kunne gjøre et riktig valg. Om viktigheten av ikke bare å se på brennerens vekt når du skal redusere lasten i ryggsekken. Om koking i vind, kullosutslipp og sikkerhet, og om følelsen av å «erte» på seg store, utenlandske firmaer når man tester utstyr. Jeg forklarer hvordan man på beste måte tilbereder en trekilos laks til lunsj for to personer, mens Morten klarer å vekke min interesse for Trangia-systemet, som han selv har modifisert og justert til det optimale. Og hva er egentlig våre favorittbrennere, om vi skal være utrustet for de fleste turforold? Sjekk også innhold om gassbrennere på www.randulfvalle.no. Mer er på vei her: https://randulfvalle.no/artikler/kategori/turutstyr/brennere/gassbrenner/
    5 poeng
  2. Det ble desverre ikke noe rypejakt denne uken, måtte derfor avlaste med selv med en topp tur til Blefjelltoppen.
    2 poeng
  3. Må først dobbeltsjekke at du ikke har trykka på reset totals i stedet for delete all activities? Har du koblet den opp til PC og sjekka i Garmin Express/Connect om du kan fjerne noe mer på den kanten? Eventuelt oppdatere eller rulle tilbake firmware der inne, eller tilbakestille til fabrikkinnstillinger. Hvis ikke det hjelper så spørs det om du må kontakte Garmin/forhandler for videre hjelp eller reklamasjon. Kanskje noen andre her inne har et lurt triks i bakhånd også!
    1 poeng
  4. Idag fikk jeg nytt yttertelt i posten fra importøren. Deilig når slike ting ordner seg.
    1 poeng
  5. De bruker bakbeina til å slite/"sparke" av seg vingene etter at de har landet på "vertsdyret" På bildet ser du en minisatan som er i gang med å kvitte seg med vingene. Brukte i hvertfall 5 min før første vingen var av.
    1 poeng
  6. En tur jeg har gått mange ganger før. Etter to omganger frem og tilbake til Blåfjellenden de siste dagene, var det muligens ikke en langtur jeg burde satse på. Fredag ville Yr ha det til at det nærmest skulle være sommer. Sol og varme og lite vind. Nå er to av tre ikke helbom. Med god værmelding er det vanskelig å sitte hjemme å se på godværet utenfor vinduet. Tanen var å ta opp i heia, men denne gangen gå frem og tilbake til Sandvatn på dagen. En grei men lang tur i heia. På en flott dag, en utrolig fin tur. Morgenen på fredagen var sol – fra stuevinduet. Innover i landet var det grått. Det hadde til og med kommet litt regn – som ikke YR hadde med i sine meldinger. Ville det være greit å utsette turen til Sandvatn og helle satse på et annet turmål? Turen til Bynuten var vanlig bare for noen få år siden. Det er lett å sjekke hvor mange ganger jeg har gått til Bynuten. Fra 2016 har det blitt ganske få. Stor sett bare en eller to ganger i året, og 2021 var jeg ikke oppom toppen i det hele tatt. Siden jeg også ble pensjonist i 2016, kan det lett være noe av årsaken. Turen til Bynuten er ganske «tung» med mye stein i stien og mye opp og ned – i tillegg til alle høydemeterne mot selve toppen. Med to turer i uka, før jeg ble pensjonist, og 4-5 turer i uka ette dette, så blir en tur til Bynuten muligens det jeg kaller en «langtur». Den tar nå opp mot 4 timer. Jeg la om planene og satset på Bynuten. Sykkelrittet som ville gå i Noredalen, hadde jeg glemt, så selv om jeg startet litt tidlig hjemmefra, ble det start fra parkeringsplassen på Seldalsheia som vanlig. Det var en del biler, men ikke mye folk. Jeg kunne se spor oppover, men da jeg tok fatt på stien mot Trodlabertjønnet var det ikke mange spor av folk foran meg. Jeg så faktisk ingen andre før ei jente sprang – lett – forbi nesten helt oppe ved toppen. Turen opp hadde gått greit, men hadde tatt lengre tid enn i gamle dager. Jeg hadde ikke presset på for å gå fort, og det tror jeg var lurt. Det er mange bakker og høydemeter mot toppen. Jeg mener stien langs vatnet og videre oppover mot Svartedalen, var tydeligere og mer brukt før i verden. Jeg tror ikke det er så mange om går til Bynuten lengre. Nå har toppen mistet status som høyeste topp i Sandnes, men det burde ikke gjøre store forskjellen. Det ble som vanlig ikke lange stoppen på toppen. Jeg tok noen bilder og fortsatte nedover. Muligens burde jeg ha funnet fram saftflaska, jeg svettet ganske mye på turen. Jeg var nede ved tjønnet i Svartedalen da jeg møtte flere folk. Fra der og ned kom det ganske mange i mot meg. Mange må ha startet sent, og de jeg snakket med ville ta runden fra toppen og rundt til Rasmalia og videre mot Almannaskaret og ned Lyseveien til bilen. For egen del gikk jeg ned samme vei som jeg var kommet opp. Det gikk ikke fortere nedover enn oppover. En del ganger på vei nedover Lyseveien har jeg kunnet kjenne at turen ikke er helt enkel. Denne gangen var det greit å komme ned til bilen, men jeg var ikke spesielt trett. Været var dårligere på morgenen enn hva Yr hadde sett for seg, men ble bedre utover dagen, og det minnet om sommer nedover de siste bakkene. En flott tur i flott vær.
    1 poeng
  7. Soloppganger er mye sjeldnere enn solnedganger, i hvert fall hvis jeg skal telle de jeg har sett. Så når yr viste seg fra godsiden, så bestemte jeg meg for at nå, nå var det på tide å sjekke ut om jeg ikke kunne få øye på en soloppgang i morgentimene i dag. Motorsykkelen ble behørig pakket med ryggsekk og diverse før jeg la meg, så jeg skulle slippe å stresse for å komme meg av gårde i tide. Bare å få på seg tøyet, hive i seg en kopp kaffe og hoppe opp på sykker'n og dra av gårde. Etter kanskje 2 timers søvn (måtte jo bare lese litt og høre på en podkast først) sto jeg opp klokka halv fire. Ute høljeregnet det, men yr viste med tydelige tegn at det var klart og fint vær, så da var det nok bare synsbedrag, selv om det føltes litt vått også når jeg sto der og så opp på himmelen. Men før jeg startet opp var regnet sluttet og etter en halvtimes kjøring og en times gange var jeg på plass på Rundkollen i Romeriksåsene. Her har man veldig god utsikt, så hvis sola sto opp, så skulle det mye til at jeg ikke klarte å få øye på den. Og slik ble det også. Jeg satt og ventet mens fullmånen gikk ned bak ryggen min, og til sist kom sola snikende opp i øst. Riktignok prøvde den å snike seg opp bak noen skyer, men jeg fikk øye på den i det den passerte et hull i skydekket og kunne nyte en nydelig soloppgang over et vakkert skoglandskap til matpakken og kakaokoppen. Til slutt ble det også tid til å ta igjen tre av de timene med søvn jeg ikke fikk i natt, på et liggeunderlag i fjellduken. Og jammen ble det tid til et kaffekok før jeg snudde nesa nedover mot sykker'n og hjemmveien igjen. Først måtte fullmånen dale ned i skjul i vest Så var det sola sin tur til å vekke landskapet og dekke til frokost Morgenstemning Skyer på morgenen kan være vakkert det også Nede i Nittedal ligger tåka tjukk. Bak den svarte åsen midt i bildet bor jeg, og der ligger nok tåka like tjukk tenker jeg. 3 timer i posen. Riktignok later jeg her bare som jeg sover, for jeg har ikke lært meg kunsten å ta bilder mens jeg sover. Men det var altså akkurat sånn jeg sov da. Morgenkaffen er nesten klar.
    1 poeng
  8. Dag 3 i Dyraheio – utenfor sti, over haug og hammer. Det regnet på ettermiddagen av dag 2, men etter at både gjengen og jeg var vel i hus. Selv om det kom noen skikkelige bøyer, var det tørt i marka og på fjell, da vi startet på den siste dagen av vår fjelltur langt inne i Suldalsheiene. Denne dagen skulle vi ta oss tilbake til bilene ved dammen i Skreivasskleivane. Utenfor sti og uten mange «nødlinger» til å vise vei. Nå hadde begge turlederne, Guro og Gaute, gått denne turen noen ganger før, så de kjente veien, om ikke i detalj. De første kilometerne gikk på samme sti som vi kom dagen før. Det var opp og ned bratte skrenter og over småbekker får vi igjen sto under Skreinuten, omtrent der sekkene ventet dagen før. Det hadde gått jevnt og greit, og vi lå nok noe foran skjema så langt. Gjengen besto av en hel del pensjonister, og noen få ungdom under 30. Ingen var sinker i bakkene og alle langet ut på flatene. Det gikk fort, selv om noen av oss var godt «voksne». En god gjeng å være på tur sammen med. De første to kilometerne fra der vi tok av fra den T-merkede stien var i grunnen helt greie å gå, selv om det var en og annen ur som måtte passeres. Her gikk det litt nedover mot vannet vi kunne se og langs dette i lettgått terreng. Her manglet det bare noen nødlinger for å gjøre det litt enklere. Den siste kilometeren fram til Pøyleånå var noe mer utfordrende. Her var terrenget ikke like oversiktlig, og det gikk opp og ned noen skrenter. Det var ikke alltid enkelt å finne «rett vei». Turleder Gaute førte oss likevel trygt til Pøyleånå. Den siste bakken ned mot elva var ikke helt enkel å finne, men her fikk vi god hjelp av en varde på toppen. Bakken ned var våt og med løse steiner, og jeg for min del gikk forsiktig. Ved Pøyleånå var det mulig å krysse over ved å ta noen laaange steg fra en side til et par steiner og over på andre side. Det så litt skummelt ut, men alle kom over uten en gang å bli våte på skoene. På andre siden vokste det mengder av Fjelltjæreblom, som også måtte fotograferes. Jeg for min del har aldri før sett så mange av denne arten samlet på et sted. Et flott syn så pass sent på året. Litt senere gikk vi forbi et lite tre – en bjørk, på bare heia 1100 meter over havet. Vel over Pøyleåna gjensto de siste par tre kilometerne frem til bilene – og lunch. Det ble en kjekk pause. Fra der vi satt og spiste, kunne vi se bilene på andre siden av en tørrlagt del av Blåsjø. Problemet var å komme fra A til B på en fornuftig måte. Vi fant en sti som førte oss omtrent ned til vannkanten av Blåsjø – som ikke fantes akkurat der, og så forsvant sti og nødinger. Vi klatret opp en bakke og oppe på toppen fant vi en ny handlingsrekke som gikk mot Skreivasskleivane og bilene. Den «forsvant» også, men da kunne vi se hvor vi skulle ned mot dammen. Det gikk litt tid på det siste stykket, men så lenge vi hadde neonlunde vær var det ikke vanskelig å finne fram. Vi startet i bra vær, litt sol og litt skyer denne dagen. Det kom noen svarte skyer innover, og vinden ble sterkere. Etterhvert ble det jakke-vær. Hele turen hadde egentlig gått i bra vær, bare den siste timen ble det litt dårligere. Det kom faktisk noen dråper da vi sto ved bilene. Vi tok en samling ved demningen, og fikk tatt det tradisjonelle bildet av alle deltakerne. Og alle var enig i at vi hadde hatt en fin tur. Da gjensto bare kjøreturen hjem, men først de 8 kilometerne mot Øvre Moen. Også denne gangen gikk det fint til Øvre Moen, med bare noen få smell, men jeg tror ikke jeg kommer til å forsøke å kjøre den veien flere ganger.
    1 poeng
  9. Dag 2 av vår tur i Dyraheio – på T meket sti. Vi våknet til en virkelig flott morgen på Krossvatn. Blå himmel og lite vind. Værmeldingen hadde nevnt 3 grader om natten, men det var mye varmer. En fin opplevelse, å få med seg en flott morgen med klar luft og god sikt. Det er alltid litt styr for å gjøre seg klar for tur etter en natt på en Turistforeningshytte. Med 13 tilsammen i turgjengen går det likevel greit. Turleder Gaute laget havregrøt til de som ville ha, men for min del holdt jeg meg til egen tradisjon med egg og bacon. Sola skinte og det så ut som om det ville bli en varm dag. Varm dag i september betyr vanligvis rundt ti grader, men denne dagen kunne det bli opp mot 15 grader, og betydelig mer i sola og i le av trekken. Alt da jeg satt på trappa og tok på støvlene, kunne jeg kjenne sola i ansiktet. Det tegnet til å bli en virkelig flott dag på tur. Det var en glad gjeng som i lang rekke tok mot Vassdalstjørn. De to første kilometerne gikk tilbake i samme sti som på kvelden dagen før. Denne gang i skikkelig dagslys og med sola i ansiktet. Det virket som om avstanden hadde blitt mindre. Det var i hvert fall en helt grei tur mot sør. Turen mellom Krossvatn og Vassdalstjørn er på noe over 10 kilometer, og tar – uten pauser og avstikkere – omtrent 4 timer. Vi hadde god tid, og planla å bruke noe mer. En avstikker opp til toppen av Skreinuten inngikk i planen for dagen. I følge beskrivelsen i UT.no, er dette en tur som går i åpent og tørt høyfjellsterreng. Denne beskrivelsen passe svært godt denne dagen. Det ble en del stopp underveis. De fleste ville ha med minner hjem, og det ble tatt en god del bilder. Myrull i sollys, var et vanlig motiv, og det var virkelig mange plasser der myrullen sto fint, med flott bakgrunn. En lemen forsvant for fort til at noen fikk tatt bilde, og like etter møtet med lemen, flagret det opp noen ryper. Som vi heller ikke fikk tatt bilde av. Dagens eneste utfordring lå i å krysse Pøyleånå. Den kan gå stri og stor i snøsmeltingen og ved mye nedbør. Nå hadde det vært tørt lenge, og «utfordringen» besto i å holde balansen da vi lett hoppet fra stein til stein over elva. Like under Skreinuten, ble det topp, og gjengen heiv av sekkene for å ta ekstraturen opp mot toppen - på 1215 moh, ned god sikt omtrent i alle retninger. En utsikt jeg ikke fikk med meg. Jeg fikk anledning til å gå det siste stykket inn mot Vassdalstjørn alene. I flott vær, med sola i ansiktet, ble det en virkelig kjekk opplevelse, Jeg gikk med kartet i neven og fulgte med. En litt uvanlig ting for meg, som oftest går på kjente stier. Nå ville det ikke være lett å gå feil. Jeg befant meg tross alt, på merket sti og det var sol. Det ble en god del småstopp, både for å sjekke kartet å for å få med meg naturen rundt. Jeg kunne se mange velkjente topper, som Blåbergåsene Urevassnutane og Vassdalsnuten. Jeg hadde ikke besøkt stedene, men lest om disse i gamle årbøker fra turistforeningen. Det var virkelig kjekt å få, i hvert fall se disse stedene. Siden jeg gikk alene og først, fikk jeg med meg synet av en god del ryper. Noen av de flagret opp omtrent under beina mine, og det var også en enslig lemen som for rundt noen steiner. Det ble anledning til en hvil på hytta før de andre kom. De hadde hatt en flott tur til toppen av Skreinuten. Det hadde vært en virkelig flott dag i Dyraheio. Det er antakelig ikke så mange slike dager i september her oppe, vi var maksimalt heldige.
    1 poeng
  10. En ikke helt vanlig langtur lengre. Det ble en dagstur innover til Blåfjellenden denne uka. I det flotte turværet vi er velsignet med, ville jeg forsøke meg på noen andre turer også. I tillegg til visse sosiale forpliktelser hjemme. Det gir lite tid for overnattingsturer til Blåfjellenden. Tirsdag mente Yr det ville være bra turvær med mye sol, lite vind og ikke noe nedbør. De mente om noe så pass sjeldent, som at det ville bli om medvind både inn og tilbake. Ikke spesielt sterk vind som nevnt, men tross alt medvind begge veier. En tur frem og tilbake til Blåfjellenden på dagen er ikke lengre noe dagligdags og enkelt. Turen er på 16 kilometer – til sammen, og selv om jeg går noe kjappere enn de oppsatte tre timene hver vei, så blir det en lang dagsetappe totalt. Som broderen er jeg blitt mer og mer «skeptisk» til lange turer. Restitusjon etter en langtur tar tid. Det er ikke like greit å ta ut på tur dagen etter. For min del, blir det også ikke så ofte at jeg kjører på for fullt oppover bakkene. Det blir helst til at jeg går i et jevnt tempo. Det var nesten ingen andre biler på parkeringsplassen, og jeg møtte bare et utenlandsk par på hele turen. De kom i mot meg, og hadde vært på hytta en natt. Nå var det en riktig flott dag for en lang heiatur. Selv om turen ville gå på sti som jeg har gått svært mange ganger, var det likevel kjekt å kjenne varmen fra sola i nakken, tråkke på tørr sti og - ikke minst – nesten ikke kjenne vekta av sekken. Den veide ikke mange kilo denne dagen. Det er ikke lengre tvil om at høsten er i anmarsj. Bjørkene i Hunnedalen har fått gule blader, og det ligger mange blader på bakken. Heia er blitt brun igjen, og mistet mye av grønnfargen. Småfuglene er omtrent forsvunnet. Det sto sauer ved Tangane, og de ventet på å få komme ned. En av sauene hadde sår på bakparten. Det må ha vært et dyr som har skadet sauen. Antakelig hund, men jeg kan jo ikke være sikker. Jeg ville inn til hytta, egentlig annekset, for å sjekke hvordan lakkingen av gulvet tar seg ut. Lakken var gammel, og jeg er slett ikke noen ekspert på lakking av gulv. Det går normalt godt. Gulvet så bra ut, men selvsagt viste det en stripe av rulla der det ikke burde være slike spor. Alt i alt var jeg likevel godt fornøyd. Jeg fikk på plass bord og stoler og ryddet opp etter jobben. Det tok ikke lang tid, men jeg hadde lovet meg selv at denne gangen skulle jeg ta en skikkelig lang pause. Det ble til at jeg sovnet i benken. Litt ut på ettermiddagen pakket jeg sekken – som var blitt lettere etter at jeg hadde spist maten, og jeg snørte skoene, klar for ny tur. Bakken opp mot heia, er dryg og bratt, men denne gangen gikk det ganske greit. Antakelig på grunn av lett sekk. Turen tilbake til Hunnedalen ble ikke det slitet jeg hadde trodd. Det gikk ganske lett, og bakkene var ikke lengre eller tyngre enn vanlig. Nesten nede i Hunnedalen begynte jeg å sparke bort i steiner, og hadde ikke «helt» kontroll på beina. Typisk tegn på at jeg likevel begynner å bli trett. Nede ved bilen var jeg ganske pigg og ikke «kjørt» i det hele tatt. Muligens er jeg for skeptisk til langturer. Det kan se ut som om jeg fortsatt kan ta ut på en 6 timers tur i ny og ne.
    1 poeng
  11. Jobb og flott vær. Etter en hurtig tilbaketrekking fra Sandsa, måtte det likevel bli en tur innover til Blåfjellenden denne uka også. YR var temmelig sikker på at lørdag og søndag ville bli flotte dager. For min del ville det passe bra å dra innover på lørdag med retur på søndag. Bestyrerinnen var i utgangspunktet interessert i en tur inn til hytta, men natt til søndag var mesteparten av det som kan bestilles opptatt, og det kunne se ut som om det ville bli mye folk. Bestyrerinnen likker seg best om det ikke er for mye folk. Det kan lett bli venting på anledning til å lage middag, og selv en skikkelig sitte plass kan være vanskelig å finne – om det er stinn brakke. Jeg ble alene denne gangen også. Bestyrerinnen valgte å stå over turen innover. Denne gangen hadde jeg skumle planer om å jobbe inne på hytta. Det var noen gulv som sårt trengte noe lakk. Forrige gang jeg var innover oppdaget jeg at det manglet noen, men nødvendige ting for å få jobben gjort. De tingen hadde jeg i sekken denne gangen. Selv om yr var raus med godord når det gjaldt været, hadde de bommet litt på vinden. Det blåste litt mer enn meldt. Bølgene gikk hvite på Saftbekktjønnet. Vind rett i mot betyr litt mer jobbing rett og slett for å komme fram. Det var andre på vei innover. Jeg gikk forbi flere gjenger som var på vei mot hytta, og da jeg kom inn var det alt kommet et par før meg. Det kunne jo bli mye folk denne natta. Selv om det hadde blitt litt kaldt i vinden øverst, var det betydelig varmer i sola og i le av vinden nede ved hytta. Det ble til at jeg gikk ned i bekken og badet. Vannet holdt bra temperatur, men vinden ble kald igjen da jeg kom opp av vannet. Den tradisjonelle tekoppen sammen med skoleboller, ble denne gangen tatt ute på trappa i sola – som varmet. Det kam en kar som ville ligge ut. Han kunne fortelle at det ville komme skoleklasser innover i uka. Det kom ganske mange folk som ikke hadde bestilt plass, og det kom ikke alle som hadde bestilt. Alle fikk denne gangen en grei plass. Selv paret med to små unger – 6 måneder og 18 måneder – syntes det var greit å ta inn på hemsen. Ungene detter kortere vei om de ligger på madrass på gulvet. Vi var ikke mer en 18 tilsammen på en skikkelig flott dag i slutten av august. Det burde liksom være flere når forholdene er så flott. Jeg trodde det ville komme noen fra Mån eller Flørli, men ikke et menneske dukket opp. Litt ut på dagen hørte vi roping og skriking fra stølen. Noen var skikkelig forbannet. Det viste seg at en av hundene til sauegjeterne hadde angrepet en sau. Så blodet rant. Det viser bare at hund bør holdes i bånd nær sauer – alltid. Selv en sauehund kan bli for ivrig. Morgenen ble fantastisk. Det var omtrent vindstille. Det var sol og blå himmel. Det var varmt. En perfekt morgen på fjellet. Det kom noe tåke seilende oppover dalen og gjorde det hele litt «trolsk»., men den forsvant utover morgenen. For egen del ble det jobbing, og først etter noen timer med svett arbeid, pakket jeg sekken og tok fatt på bakken opp i heia. Det gikk tungt. Jobbing og så tur er ikke en helt god kombinasjon for meg. Jeg kom meg selvsagt over heia. Denne gangen med trekken bakfra og sola i ansiktet. En skikkelig flott tur. Ved bilen var jeg likevel i god form, og ikke for kjørt. Det er flott når tingene går greit.
    1 poeng
  12. Jeg var på besøk hos en kamerat i sommer. Han hadde en snabb med hjortepølse som han ba meg si min ærlige mening om. Etter en smakebit sa jeg som sant var at den smakte nydelig. God spekesmak, og ingen spor av å være harsk. Han sa da at den var en plass mellom 4.5 til 5 år gammel og ikke hadde vært fryst, Når det er sagt anbefaler jeg ingen å spise så gammel spekepølse.
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.