Vinnerliste

Kjenner jeg blir litt irritert og skjønner godt @ost sin frustrasjon. Hvorfor får jeg, som er såpass lav at jeg kan "passer" alle Packraft størrelsene, ikke samme pris på alle alternativene? Det er rett og slett urettferdig når utgangspunktet er at den minste versjonen passer meg uansett. Dette er fakta og ikke basert på følelser, eller det vil si, følelsene mine er fakta. (Jeg har lært dette av tenåringene mine)

Vel. Jeg er størrelse Small, og betaler det samme som du gjør for dine klær selv om dine klær inneholder mer stoff. Med andre ord så sponser jeg delvis klærne til alle dere store folk. Jeg trenger krakk for å nå øverst i kjøkkenskapene (burde fått den gratis, for den trenger ikke du - hvor er hjelpemiddelsentralen nå?), må trene alvorlig mye mer for å bli like sterk som store folk, har kortere steg, og jeg har vokst opp med dårligere utvalg i damer (de vil jo helst ikke ha menn som er lavere enn dem selv). Arbeidsklær er ihvertfall håpløst. De er enorme i størrelsen, bruker man S i normale klær og sportsutstyr må man ned i XS, XXS eller dameklær når man skal ha klær fra grossistene som leverer arbeidsbekledning. Hvor er min kompensasjon?

Er dette seriøst ment, eller spøker du? For min del er internett og forum en plattform hvor det tidvis er veldig vrient å spotte tull. Men dette må være tull? Hvis ikke det er tull må jeg virkelig gi deg honnør for å lete med både lys OG lykte for å finne noe å bli "diskriminert" av.

Dag 2 av vår tur i Dyraheio – på T meket sti. Vi våknet til en virkelig flott morgen på Krossvatn. Blå himmel og lite vind. Værmeldingen hadde nevnt 3 grader om natten, men det var mye varmer. En fin opplevelse, å få med seg en flott morgen med klar luft og god sikt. Det er alltid litt styr for å gjøre seg klar for tur etter en natt på en Turistforeningshytte. Med 13 tilsammen i turgjengen går det likevel greit. Turleder Gaute laget havregrøt til de som ville ha, men for min del holdt jeg meg til egen tradisjon med egg og bacon. Sola skinte og det så ut som om det ville bli en varm dag. Varm dag i september betyr vanligvis rundt ti grader, men denne dagen kunne det bli opp mot 15 grader, og betydelig mer i sola og i le av trekken. Alt da jeg satt på trappa og tok på støvlene, kunne jeg kjenne sola i ansiktet. Det tegnet til å bli en virkelig flott dag på tur. Det var en glad gjeng som i lang rekke tok mot Vassdalstjørn. De to første kilometerne gikk tilbake i samme sti som på kvelden dagen før. Denne gang i skikkelig dagslys og med sola i ansiktet. Det virket som om avstanden hadde blitt mindre. Det var i hvert fall en helt grei tur mot sør. Turen mellom Krossvatn og Vassdalstjørn er på noe over 10 kilometer, og tar – uten pauser og avstikkere – omtrent 4 timer. Vi hadde god tid, og planla å bruke noe mer. En avstikker opp til toppen av Skreinuten inngikk i planen for dagen. I følge beskrivelsen i UT.no, er dette en tur som går i åpent og tørt høyfjellsterreng. Denne beskrivelsen passe svært godt denne dagen. Det ble en del stopp underveis. De fleste ville ha med minner hjem, og det ble tatt en god del bilder. Myrull i sollys, var et vanlig motiv, og det var virkelig mange plasser der myrullen sto fint, med flott bakgrunn. En lemen forsvant for fort til at noen fikk tatt bilde, og like etter møtet med lemen, flagret det opp noen ryper. Som vi heller ikke fikk tatt bilde av. Dagens eneste utfordring lå i å krysse Pøyleånå. Den kan gå stri og stor i snøsmeltingen og ved mye nedbør. Nå hadde det vært tørt lenge, og «utfordringen» besto i å holde balansen da vi lett hoppet fra stein til stein over elva. Like under Skreinuten, ble det topp, og gjengen heiv av sekkene for å ta ekstraturen opp mot toppen - på 1215 moh, ned god sikt omtrent i alle retninger. En utsikt jeg ikke fikk med meg. Jeg fikk anledning til å gå det siste stykket inn mot Vassdalstjørn alene. I flott vær, med sola i ansiktet, ble det en virkelig kjekk opplevelse, Jeg gikk med kartet i neven og fulgte med. En litt uvanlig ting for meg, som oftest går på kjente stier. Nå ville det ikke være lett å gå feil. Jeg befant meg tross alt, på merket sti og det var sol. Det ble en god del småstopp, både for å sjekke kartet å for å få med meg naturen rundt. Jeg kunne se mange velkjente topper, som Blåbergåsene Urevassnutane og Vassdalsnuten. Jeg hadde ikke besøkt stedene, men lest om disse i gamle årbøker fra turistforeningen. Det var virkelig kjekt å få, i hvert fall se disse stedene. Siden jeg gikk alene og først, fikk jeg med meg synet av en god del ryper. Noen av de flagret opp omtrent under beina mine, og det var også en enslig lemen som for rundt noen steiner. Det ble anledning til en hvil på hytta før de andre kom. De hadde hatt en flott tur til toppen av Skreinuten. Det hadde vært en virkelig flott dag i Dyraheio. Det er antakelig ikke så mange slike dager i september her oppe, vi var maksimalt heldige.

Hei, fikk ikke testet det.. Exen som skulle bestille det dro sin kos , så da var det ingen grunn mere å kjøpe 🤷🏼‍♀️

Ehh, men du har jo vert barn selv og alle andre har subsidiert din skolegang… 🤷‍♂️

Ring til NAV og si at du trenger ei skalljakke, ellers kommer du til å havne på sykehus. 😆 Jeg er også barnløs, men betaler gladelig og er glad for at andre har laget barn som skal holde liv i meg når jeg en gang havner på pleiehjem. Skulle gjerne se at syke- og hjelpepleiere får bedre lønn også, og bedre arbeidsvilkår så de har tid til å slå av en prat med meg over en kaffekopp også. 😁

Tilbud og etterspørsel. Vil tro at det er flere som etterspør small, medium og large, ja kanskje også XL, enn det er som etterspør 2XL til si 6xl. Så utvalget for oss som er over XL blir mindre og mindre jo høyere opp på eXtra-skalaen man havner. Ikke nok med det, det er også vanskelig å finne en eXtra-store størrelser som faktisk passer, for noen internasjonal standard for hvor stor "stor" skal være tror jeg ikke finnes. For å ta et eksempel, min Bergans Breheimen i 3XL har jeg (fortsatt) god plass i. Min Fjällreven Montt i 3XL er for trang. Nevner da i samme slengen at de "små-folka" som føler at de subsidierer oss "storingene" glemmer at de kan finne det meste på salg. Spør meg når jeg sist fant en god skalljakke i 5XL på salg! Eller bedre, spør meg om når sist jeg fant en god skalljakke i 5Xl i det hele tatt! Men for f... det jo vi storingene som trenger skalljakker og andre tur-klær slik at vi kan komme oss ut og bidra til færre kostbare sykehusinnleggelser!

Jeg synes det er urettferdig at en som er tyngre enn meg betaler samme pris på fly. Her bør det snarest innføres kilopris på flybilletter, både for passasjer og bagasje 🙄

At det er vanskelig å se tull på nettet er jeg enig i, å skrive tull er enda vanskeligere, jeg er et levende eksempel. Jeg tuller, men med et lite snev av alvor i det også. Prisforskjellen gjelder jo også soveposer, hengekøyer, osv. På den alvorlige siden: Tilgang på utstyr når man er utenfor "normalen", det være seg ekstra liten, ekstra lang, litt ekstra bred, store føtter osv er jo mer begrenset. Og at man da må betale ekstra for å få det er betenkelig.

Jeg tror hele argumentasjonen din bygger på feil premiss, altså at den miste passer best for en kort person mens den største passer best for en lang person. Men dette er ikke T-skjorter med de kriteriene man bruker for å velge størrelse på T-skjorter (passform, 180 cm og 120 kg som jeg var for noen år siden ser ikke videre pent ut med ei slim-fit T-skjorte i størrelse small). Dette er båter. Det er ikke sånn at du trenger den største fordi du er 189 cm høy. Jeg vil anta at du i utgangspuktet fint kan padle den minste. Det er heller ikke slik at en som er 160 cm passer best i den minste. Det avhenger helt av hvilken type tur man skal på. Allykanoene har jo også forskjellige lengder, men jeg kan forsikre deg om at du ikke trenger en 18-foter fordi du er godt over middels høy. Du klarer fint å få plass i den minste jeg har, en 13,7-foter (jeg hadde i Allykanoens barndom en enda mindre, en 13-fots Ally DR, og også den ville du fint fått plass i). Det står oppgitt sittelengde. Når jeg sitter med utstrakte bein har jeg anslagsvis 9 cm til gode på den minste i forhold til oppgitt sittelengde. Jeg er 180. Så hvis alle de 9 cm du er lengre enn meg kun er fordelt til beina dine (noe som neppe er tilfelle), så er du fremdeles innafor oppgitt sittelengde på den minste. Så da blir det andre kriterier enn høyden som avgjør hvem du skal gå for. Jeg anbefaler at du prøver ved å sitte i dem og vurderer hva du skal ha med deg av andre ting. Kun fiskestang? Da er sikkert den minste fin. Ukestur i Femundsmarka? Da trenger man kanskje den største selv om man er bare 160 cm høy. Innvendig lengde (og sittelengde) varierer med 48 cm fra den minste til den største, og med bare 4,5 cm mellom den minste og den mellomste)

Se det fra den positive siden: Hvis du har fysisk arbeid der du må gå tjener du mer pr skritt enn en som er kortere. Siden du har lengre armer enn en som er kort kan du vente litt lengre med å kjøpe briller på grunn av aldersbetinget langsynthet. 😁

Foreløpig ingen erstatning av InReach, men at det kommer til å redde liv er helt sikkert. Det som er spennende er at det nå er et romkappløp som innen 2-5 år vil føre til store endringer. Som det står i artikkelen som @jaknudsen lenket til så er det Globalstar Apple har valgt å samarbeide med. Apple skal fremover betale 95% av utgiftene Globalstar har med å skyte opp flere satellitter. Man kan anta at målet er å forbedre hastighet, kapasitet og dekning. Men det som virkelig er spennende er at SpaceX nylig har annonsert at de også kommer til å satse på mobildekning med sine Starlink-satellitter. Mer spesifikt så er det versjon to av Starlink-satellittene som er avhenging av den nye Starship-raketten for å få til full dekning på kort tid. Det vil gi dekning over hele verden, selvsagt med lavere hastigheter enn vanlig mobilnett, men som for folk flest vil erstatte behovet for en dedikert satellitt-enhet. Eneste argumentet for en dedikert satellittenhet vil da være selve utformingen av enheten, med fysiske knapper, lang batterilevetid, værbestandighet og beskyttelse - ting som er viktig men som også kan løses. For folk flest vil det å ha god satellittdekning på telefonen sin, og kanskje på klokken, uten noe særlig ekstra kostnad være å foretrekke. Og da vil det bli som med all annen teknologi, noen vil benytte seg av den og tilpasse seg eventuelle svakheter mens andre vil holde fast ved eldre og velprøvde metoder. Finnes ikke noe rett eller galt, men jeg tror utvilsomt dette er en positiv utvikling for sikkerhet på tur.

En viktig detalj her er; Du betaler ikke mere fordi du er høyere, du betaler mere fordi du ønsker å kjøpe en større båt. Du betaler ikke mere fordi du "er 189 cm høy, lange bein og kort rygg" enn en med korte bein. Ønsker personen med korte bein å kjøpe en Packraft i Størrelse Xlarge, så måtte denne personen også betalt 8999,-. Samme pris for dere begge om dere ønsker å kjøpe samme produkt.

Samtidig kan du snu på det, hvis prisen hadde vært den samme uansett lengde. Hvorfor skal jeg betale like mye som en som er 20 cm lengre enn meg?

Bare kopier lenken inn i nettleseren. Ikke vanskelig i det hele tatt.

Til 78% av saltvannsfisket bruker jeg et oppsett ala dette: Litt avhengig av hvilke arter man fisker etter osv så tilpasser man avstanden til hvor langt over bunn det er praktisk og fornuftig å ha nederste opphenger. Du trenger for så vidt ikke ha mer enn en slik utstikker, men mange velger likevel å ha et par stykker.... Det er ofte praktisk å ha en svivel med hurtighempe i enden av snøret - så kan du ta av og/eller bytte søkke som du selv ønsker:

Hei! Fikk 2p solid og 2p pro nesten samtidig. Testet begge i veldig godt vær, så kan ikke si så mye om forskjeller ved vind/kulde. Testet pro i veldig ulendt terreng, og slet litt med å få feste i bakken (hadde ikke vært bedre med et annet telt). Så måtte ut å re-plugge et par ganger i løpet av tidligmorgenen. Ser for meg å bruke 2p solid på de "normale" kortere turer, og pro på lengre turer der vekt blir viktigere. DCF har i større grad et visst antall døgn bruk før slitasjen tar over, så ønsker å spare det litt så jeg kan ha det lenge. Utover det så er de komisk enkle å sette opp, og romsligere enn jeg hadde sett for meg. Plastikktubene som gjør at gulvet holder "bathtub"-formen er genial, og det samme er magneten som brukes til å holde ytterduken oppe når du har åpnet ytterduken. Tenker å kjøpe Durston sin karbon-stang, slik at jeg kan bruke begge teltene med 1 par staver, og footprint for dager man camper på grovt underlag (for å utvide levetiden).

Dag 3 i Dyraheio – utenfor sti, over haug og hammer. Det regnet på ettermiddagen av dag 2, men etter at både gjengen og jeg var vel i hus. Selv om det kom noen skikkelige bøyer, var det tørt i marka og på fjell, da vi startet på den siste dagen av vår fjelltur langt inne i Suldalsheiene. Denne dagen skulle vi ta oss tilbake til bilene ved dammen i Skreivasskleivane. Utenfor sti og uten mange «nødlinger» til å vise vei. Nå hadde begge turlederne, Guro og Gaute, gått denne turen noen ganger før, så de kjente veien, om ikke i detalj. De første kilometerne gikk på samme sti som vi kom dagen før. Det var opp og ned bratte skrenter og over småbekker får vi igjen sto under Skreinuten, omtrent der sekkene ventet dagen før. Det hadde gått jevnt og greit, og vi lå nok noe foran skjema så langt. Gjengen besto av en hel del pensjonister, og noen få ungdom under 30. Ingen var sinker i bakkene og alle langet ut på flatene. Det gikk fort, selv om noen av oss var godt «voksne». En god gjeng å være på tur sammen med. De første to kilometerne fra der vi tok av fra den T-merkede stien var i grunnen helt greie å gå, selv om det var en og annen ur som måtte passeres. Her gikk det litt nedover mot vannet vi kunne se og langs dette i lettgått terreng. Her manglet det bare noen nødlinger for å gjøre det litt enklere. Den siste kilometeren fram til Pøyleånå var noe mer utfordrende. Her var terrenget ikke like oversiktlig, og det gikk opp og ned noen skrenter. Det var ikke alltid enkelt å finne «rett vei». Turleder Gaute førte oss likevel trygt til Pøyleånå. Den siste bakken ned mot elva var ikke helt enkel å finne, men her fikk vi god hjelp av en varde på toppen. Bakken ned var våt og med løse steiner, og jeg for min del gikk forsiktig. Ved Pøyleånå var det mulig å krysse over ved å ta noen laaange steg fra en side til et par steiner og over på andre side. Det så litt skummelt ut, men alle kom over uten en gang å bli våte på skoene. På andre siden vokste det mengder av Fjelltjæreblom, som også måtte fotograferes. Jeg for min del har aldri før sett så mange av denne arten samlet på et sted. Et flott syn så pass sent på året. Litt senere gikk vi forbi et lite tre – en bjørk, på bare heia 1100 meter over havet. Vel over Pøyleåna gjensto de siste par tre kilometerne frem til bilene – og lunch. Det ble en kjekk pause. Fra der vi satt og spiste, kunne vi se bilene på andre siden av en tørrlagt del av Blåsjø. Problemet var å komme fra A til B på en fornuftig måte. Vi fant en sti som førte oss omtrent ned til vannkanten av Blåsjø – som ikke fantes akkurat der, og så forsvant sti og nødinger. Vi klatret opp en bakke og oppe på toppen fant vi en ny handlingsrekke som gikk mot Skreivasskleivane og bilene. Den «forsvant» også, men da kunne vi se hvor vi skulle ned mot dammen. Det gikk litt tid på det siste stykket, men så lenge vi hadde neonlunde vær var det ikke vanskelig å finne fram. Vi startet i bra vær, litt sol og litt skyer denne dagen. Det kom noen svarte skyer innover, og vinden ble sterkere. Etterhvert ble det jakke-vær. Hele turen hadde egentlig gått i bra vær, bare den siste timen ble det litt dårligere. Det kom faktisk noen dråper da vi sto ved bilene. Vi tok en samling ved demningen, og fikk tatt det tradisjonelle bildet av alle deltakerne. Og alle var enig i at vi hadde hatt en fin tur. Da gjensto bare kjøreturen hjem, men først de 8 kilometerne mot Øvre Moen. Også denne gangen gikk det fint til Øvre Moen, med bare noen få smell, men jeg tror ikke jeg kommer til å forsøke å kjøre den veien flere ganger.

Lørdag 3/9 2022 skulle vi ta tur nummer to og denne gangen var turmålet Tjeldviktinden i Bindal. Dagen før var vi på Oksskolten og det ble ikke mange timene i seng siden det er mye kjøring. Kl 1030 var vi klare for tur fra nedsiden av Tosentunnellen. Det er en lang og krevende tur - 25.5 km t/r med ganske mange høydemetre i tungt og umerket terreng. Det er i de senere år anlagt en vei innover dalen her som er stengt med bom, men som er fin å vandre. Tidligere var det ofte behov for båt for å komme seg innover her. Veien er for tiden ikke inntegnet på noen kart. Vi har med to venner på tur så vi er fire som skal slite oss oppover lia denne flotte sensommerdagen. (de fleste bildene er tatt av @graham ) Vi forlater etterhvert stien - bekker nok å finne drikkevann i denne dagen! Mer myr og våtere terreng. Petter er særs aktiv om dagen Etter hvert som stien snor seg oppover blir det mindre vegetasjon og man får den flotte utsikten ut over Tosdalen. Denne utsikten er verdt turen i seg selv! Starten av turen er ved vannet lengst nord midt i bildet. Dette er første pausen vi tar. Videre herifra får man et mer åpent og nydelig fjell-landskap opp i mot Storfjelltjønna, som nå er oppdemt. Vi sliter oss oppover snøfonnene her Vi følger terrenget så godt som mulig videre innover fjellet og i mot toppen. Det er jo litt ironisk at denne toppen, som er så flat, er høyere enn mer berømte Heilhornet 1058 i samme kommune. Toppvarden er ikke akkurat av det staselige slaget heller - litt stusselig kommunetopp, men det er en av de mer krevende å bestige for de som samler på slike. Vi har oss en god pause her på toppen Vi finner noen snarveier ned igjen som gjør at vi sparer noen høydemetre. Nede ved dammen igjen Vi får en nydelig tur ned fra fjellet - men det var godt å komme til bilen etter en usedvanlig lang dag. Gårsdagens tur til Oksskolten og lite søvn gjorde vel også sitt til at formen ikke var 100%, men vi utnyttet i hvertfall godværet når det endelig kom!

Dag 1 av vår rundtur i Dyraheio. Stavanger Turistforening inviterte til tur i høgheia. Fra Skreivasskleivane til Krossvatn og Vassdalstjørn. Turen ville gå i inne i Dyraheio – nesten så langt inn som det er mulig å komme på merket sti. Deler av turen vil faktisk gå i Bykle kommune. I tidligere tider – før Blåsjø, ville det ta dager å komme inn til Vassdalstjørn, nå er det bare en kort dagsetappe fra bilvei. Dette er et område jeg ikke ofte har besøkt. Stranddalen er ikke langt unna, og der har jeg jo vært noen ganger. Det kunne passe bra med en langtur i september. Nå var værmeldingen virkelig god – til å være i starten av høsten. Oppe på toppen av Rogaland ville nok temperaturen være noe lavere enn lengre nede, men det ville fortsatt være ganske varmt. Det var få unnskyldninger for ikke å hive seg med på turen. Vi skulle starte på fredag og ville være tilbake på søndag. Starten gikk greit, men en ulykke i en tunnel på vei mot starttidspunktet, gjord at vi kom litt sent igang. Det kunne lett bli mørkt før vi kom fram. Den største utfordringen på hele turen var å komme fra Øvre Moen (startpunkt for stien mot Stranddalen) og til enden av veien i Skreivasskleivane. «Vei» er en liten overdrivelse – dette er en svært oppkjørt grusvei, med dype renner og løs stein og grus i bratte bakker. Det gikk i første gir og vi brukte antakelig 30 minutter på 8 kilometer. Vi gjorde oss klar til å ta ut og pakket sekkene. Det vil si at i tillegg til det vi hadde med i sekken, kom det også noe av fellesmaten. Ryggsekken min var tyngre enn vanlig, og jeg lurt litt på hvordan det ville gå. Turen startet over noen sperredammer som skal holde Blåsjø i sjakk. Nå var Blåsjø nesten 100 meter vekk og et godt stykke under oss. Nedtappet så det holder. Etter sperredammene var det ikke mye flate partier. Det begynte med en skikkelig bratt bakke, og fortsatte opp og ned. Enkelte plasser var det litt «utsatt», og ikke helt enkelt for meg med et snev av høydeskrekk. Det gikk bedre etter hvert. Jeg ble antakelig mer vandt med forholdene. Hele området ligger på et «platå» (det prekambriske peneplan....) skapt av isen, bortsett fra at dette på ingen måte er flatt selv om det meste ligger fra over 1000 til 1200 meter over havet. Den høyeste toppene – Snønuten, var lett synlig det meste av turen, og er på 1604 moh. Første etappen, fra Skreivasskleivane til Krossvatn, gikk over Storseinheia. Det var opp og ned på sti som bare var merket med nødlinger. Likevel var det greit å finne fram. Stien er antakelig godt brukt, og det var flere enn oss 13 på fellestur fra Stavanger Turistforening som var ute og gikk. Etter 5-6 kilometers tur over Storsteinsheia, kom vi inn på den T-merkede stien og fulgte denne fram til hytta. Vi var ved hytta rundt halv ni, og klokka ni begynte det å mørkne. Vi fikk heldigvis ikke bruk for hodelyktene denne gangen. Etter en lang kjøretur, fikk vi en virkelig flott tur over heia. Sola skinte, det var tørt og lite vind. Det var ikke direkte sommertemperatur, men likevel skikkelig greit turvær. Det er noe litt spesielt med slike turer i kveldslys. Sola kommer lavt og skyggene blir lange. Naturen går liksom til ro for dagen, og for oss var det godt å komme fram. Selv om det «bare» ble en tur på noe over to timer, fikk vi en virkelig flott opplevelse denne dagen. Kveldlyset og solnedgangen satte et flott punktum for en fin første dag på tur. Vi hadde to dager å se fram til. Starten på vår rundtur var i hvert fall kjempeflott.

Som jeg har beskrevet i en annen tråd, går jeg og kolleagene mine en tur hver sommer der vi fortsetter der vi endte opp forrige gang. Tanken er å ende opp med en lang kontinuerlig tur fordelt over mange somre. Etter å ha brukt flere år i Jotunheimen har vi nå endt opp i området rundt Jostedalsbreen, nærmere bestemt på DNT-hytta Tungestølen ved Veitastrond (flott hytte!), og jeg ønsket å sette kursen nordover. Den opprinnelige ideen var å krysse Jostedalsbreen fra Tungestølen til Fonn, der breen er smal, men på grunn av logistikk endte vi opp med å gå denne turen i motsatt retning, fra Fonn til Tungestølen. Kryssing av bre var nytt for både meg og mine åtte kollegaer så jeg fikk hyret inn en lokal guide med mye breerfaring. Det var ikke bare nødvendig når man skal gå på bre, men også et utmerket valg. Turen gikk 30. august og så sent i sesongen er det mye blåis på Josten med mange betydelige sprekker som må forseres når man går på og går av isen. Selv om breen her er forholdsvis smal er det fremdeles en lang tur med mange høydemetre og siden vi ikke er topptrente atleter, og ei heller består av bare veldig fjellvandte folk, var en av utfordringene å sørge for at vi kom ned av fjellet igjen før mørket falt på ved slutten av dagen (sånn ca 21:30). Turen startet 08:00 på Fonn etter en kort kjøretur fra Thon Hotel Jølster inn Stardalen. Fra Fonn gikk vi inn Tverrdalen et lite stykke før oppstigingen mot Gallen (1386 moh) startet. Tåka lå som et lokk over oss, men mens vi gikk opp flyttet den seg nedover og snart var vi over og kunne beundre fjellene og breene rundt oss. På vei opp mot Gallen, vi ser ned i Tverrdalen som nå er helt innhyllet i tett tåke. Fra Fonn til Gallen er det ca 1000 meter stigning. Det kjennes i lår og pust. Over tåka var det blå himmel og været var varmt og vindstille (sikkert derfor tåka ikke forduftet). Shorts og t-skjorte var nok i bakkene oppover. Utsikten fra Gallen er fantastisk med et panorama av fjell, daler og bre til alle kanter. Utsikt fra Gallen, eller nærheten av Gallen. Fra Gallen er det ca 1 km til brekanten på ca 1500 meters høyde. Det var nødvendig med litt klyving men eller lettgått. Fra Gallen mot brekanten. Isen her er lett å gå inn på og vi fikk på sele, isøks og stegjern og ble fordelt på to taulag. Fra dette punktet kan man velge ei rute der man nesten helt unngår sprekker - det gjorde ikke vi. Vi gikk rett mot området med sprekkene og brukte den neste timen på å leke oss med å forsere sprekker, snøbroer, og finne veien ut av labyrinten. Det var uvandt å gå på blåis med stegjern og noe skummelt å liste seg - eller hoppe - over ymse snøbroer og crevasser, men det hele gikk greit med bare et tilfelle der en person gikk gjennom med én fot. Snøbroene var stort sett solide, men noen steder måtte vi trå ned for å komme inn på dem, og klatre litt for å komme av dem. Forsering av creavasser. Detet var i starten av turen da vi bevisst oppsøkte områder med mye sprekker. Etter området med sprekker i starten, fortsatte vi oppover isen, som nå hadde blitt til behagelig snø, til vi tok en lengre pause ved Grensevarden (ca 1750 moh), omtrent midt på den sørlige delen av Josten. Været var strålende og uten et vindpust. Is i alle retninger, helt blikkstille. Finnes det et punkt i Norge der man er mer biologisk isolert enn her, på midten av Josten med bare is rundt seg? Noen få insekter var alt vi så. Ikke en fugl. Ikke en gnager. Bare blå is, hard stein og snø i alle retninger, under en azurblå himmel og med skydotter i det fjerne. Fra Grensevarden. Fra Grensevarden var det 500 meter nedover på stort sett sprekke-fri is/snø før vi kom til fjellet Midtnovi (1210 moh) som troner over Langdedalen langt der under. Snøen var behagelig å gå på og disse 500 høydemetrene var de absolutt letteste på turen. Fra Grensevarden mot Midtnovi. På Midtnovi var det av med utstyr og et siste blikk tilbake på snølandskapet vi hadde passert, samt et nærblikk på de dramatiske brefallene som omga oss. Brefallet/Opptaksbreen ved siden av Midtnovi, Bjørnakyrkjebreen lenger borte. Deretter gjensto 1000 brutale meter ned i Langedalen langt der under. Det er ikke veldig bratt, med lite klyving, med jevnt bratt hele veien. DNT hadde ryddet og markert stien på nytt året før, og det var enkelt å finne veien nedover. Ned fra Midtnovi. Tungestølen kan skimtes langt der borte. Da vi kom ned i Langedalen var det noen få km på lettgått sti utover dalen til Tungestølen. Hodelyktene måtte på før vi var fremme der vertinnen ventet på oss med en 3-retter. Mange av oss var så slitne vi ikke klarte mer enn foretten før en buss tok oss tilbake til hotellet i Skei der vi var fremme noe før 03:00 Tungestølen...nesten fremme! Dette var kanskje den fineste turen jeg har gått. Den var ganske lang og hard, og det var litt skummelt med blåis og sprekker for første gang, men inntrykkene var spektakulære: Sola som skinte i blåisen, det myke snølandskapet mot de harde, kantete steinene. Den myke vegetasjonen når vi kom tilbake til den levende verden igjen. Tåka som beveget seg ned da vi gikk opp. De ville brefallene som i sakte film raser ned dalene. Lyden av isvann som fosser nedover og blir til elver langt der nede. Helt fantastisk. En tur jeg unner alle å gå dersom man er i noenlunde god form, elller bare veldig sporty som vi åpenbart er. Og jeg har en guide å anbefale for dem som er interessert

En ikke helt vanlig langtur lengre. Det ble en dagstur innover til Blåfjellenden denne uka. I det flotte turværet vi er velsignet med, ville jeg forsøke meg på noen andre turer også. I tillegg til visse sosiale forpliktelser hjemme. Det gir lite tid for overnattingsturer til Blåfjellenden. Tirsdag mente Yr det ville være bra turvær med mye sol, lite vind og ikke noe nedbør. De mente om noe så pass sjeldent, som at det ville bli om medvind både inn og tilbake. Ikke spesielt sterk vind som nevnt, men tross alt medvind begge veier. En tur frem og tilbake til Blåfjellenden på dagen er ikke lengre noe dagligdags og enkelt. Turen er på 16 kilometer – til sammen, og selv om jeg går noe kjappere enn de oppsatte tre timene hver vei, så blir det en lang dagsetappe totalt. Som broderen er jeg blitt mer og mer «skeptisk» til lange turer. Restitusjon etter en langtur tar tid. Det er ikke like greit å ta ut på tur dagen etter. For min del, blir det også ikke så ofte at jeg kjører på for fullt oppover bakkene. Det blir helst til at jeg går i et jevnt tempo. Det var nesten ingen andre biler på parkeringsplassen, og jeg møtte bare et utenlandsk par på hele turen. De kom i mot meg, og hadde vært på hytta en natt. Nå var det en riktig flott dag for en lang heiatur. Selv om turen ville gå på sti som jeg har gått svært mange ganger, var det likevel kjekt å kjenne varmen fra sola i nakken, tråkke på tørr sti og - ikke minst – nesten ikke kjenne vekta av sekken. Den veide ikke mange kilo denne dagen. Det er ikke lengre tvil om at høsten er i anmarsj. Bjørkene i Hunnedalen har fått gule blader, og det ligger mange blader på bakken. Heia er blitt brun igjen, og mistet mye av grønnfargen. Småfuglene er omtrent forsvunnet. Det sto sauer ved Tangane, og de ventet på å få komme ned. En av sauene hadde sår på bakparten. Det må ha vært et dyr som har skadet sauen. Antakelig hund, men jeg kan jo ikke være sikker. Jeg ville inn til hytta, egentlig annekset, for å sjekke hvordan lakkingen av gulvet tar seg ut. Lakken var gammel, og jeg er slett ikke noen ekspert på lakking av gulv. Det går normalt godt. Gulvet så bra ut, men selvsagt viste det en stripe av rulla der det ikke burde være slike spor. Alt i alt var jeg likevel godt fornøyd. Jeg fikk på plass bord og stoler og ryddet opp etter jobben. Det tok ikke lang tid, men jeg hadde lovet meg selv at denne gangen skulle jeg ta en skikkelig lang pause. Det ble til at jeg sovnet i benken. Litt ut på ettermiddagen pakket jeg sekken – som var blitt lettere etter at jeg hadde spist maten, og jeg snørte skoene, klar for ny tur. Bakken opp mot heia, er dryg og bratt, men denne gangen gikk det ganske greit. Antakelig på grunn av lett sekk. Turen tilbake til Hunnedalen ble ikke det slitet jeg hadde trodd. Det gikk ganske lett, og bakkene var ikke lengre eller tyngre enn vanlig. Nesten nede i Hunnedalen begynte jeg å sparke bort i steiner, og hadde ikke «helt» kontroll på beina. Typisk tegn på at jeg likevel begynner å bli trett. Nede ved bilen var jeg ganske pigg og ikke «kjørt» i det hele tatt. Muligens er jeg for skeptisk til langturer. Det kan se ut som om jeg fortsatt kan ta ut på en 6 timers tur i ny og ne.

Jobb og flott vær. Etter en hurtig tilbaketrekking fra Sandsa, måtte det likevel bli en tur innover til Blåfjellenden denne uka også. YR var temmelig sikker på at lørdag og søndag ville bli flotte dager. For min del ville det passe bra å dra innover på lørdag med retur på søndag. Bestyrerinnen var i utgangspunktet interessert i en tur inn til hytta, men natt til søndag var mesteparten av det som kan bestilles opptatt, og det kunne se ut som om det ville bli mye folk. Bestyrerinnen likker seg best om det ikke er for mye folk. Det kan lett bli venting på anledning til å lage middag, og selv en skikkelig sitte plass kan være vanskelig å finne – om det er stinn brakke. Jeg ble alene denne gangen også. Bestyrerinnen valgte å stå over turen innover. Denne gangen hadde jeg skumle planer om å jobbe inne på hytta. Det var noen gulv som sårt trengte noe lakk. Forrige gang jeg var innover oppdaget jeg at det manglet noen, men nødvendige ting for å få jobben gjort. De tingen hadde jeg i sekken denne gangen. Selv om yr var raus med godord når det gjaldt været, hadde de bommet litt på vinden. Det blåste litt mer enn meldt. Bølgene gikk hvite på Saftbekktjønnet. Vind rett i mot betyr litt mer jobbing rett og slett for å komme fram. Det var andre på vei innover. Jeg gikk forbi flere gjenger som var på vei mot hytta, og da jeg kom inn var det alt kommet et par før meg. Det kunne jo bli mye folk denne natta. Selv om det hadde blitt litt kaldt i vinden øverst, var det betydelig varmer i sola og i le av vinden nede ved hytta. Det ble til at jeg gikk ned i bekken og badet. Vannet holdt bra temperatur, men vinden ble kald igjen da jeg kom opp av vannet. Den tradisjonelle tekoppen sammen med skoleboller, ble denne gangen tatt ute på trappa i sola – som varmet. Det kam en kar som ville ligge ut. Han kunne fortelle at det ville komme skoleklasser innover i uka. Det kom ganske mange folk som ikke hadde bestilt plass, og det kom ikke alle som hadde bestilt. Alle fikk denne gangen en grei plass. Selv paret med to små unger – 6 måneder og 18 måneder – syntes det var greit å ta inn på hemsen. Ungene detter kortere vei om de ligger på madrass på gulvet. Vi var ikke mer en 18 tilsammen på en skikkelig flott dag i slutten av august. Det burde liksom være flere når forholdene er så flott. Jeg trodde det ville komme noen fra Mån eller Flørli, men ikke et menneske dukket opp. Litt ut på dagen hørte vi roping og skriking fra stølen. Noen var skikkelig forbannet. Det viste seg at en av hundene til sauegjeterne hadde angrepet en sau. Så blodet rant. Det viser bare at hund bør holdes i bånd nær sauer – alltid. Selv en sauehund kan bli for ivrig. Morgenen ble fantastisk. Det var omtrent vindstille. Det var sol og blå himmel. Det var varmt. En perfekt morgen på fjellet. Det kom noe tåke seilende oppover dalen og gjorde det hele litt «trolsk»., men den forsvant utover morgenen. For egen del ble det jobbing, og først etter noen timer med svett arbeid, pakket jeg sekken og tok fatt på bakken opp i heia. Det gikk tungt. Jobbing og så tur er ikke en helt god kombinasjon for meg. Jeg kom meg selvsagt over heia. Denne gangen med trekken bakfra og sola i ansiktet. En skikkelig flott tur. Ved bilen var jeg likevel i god form, og ikke for kjørt. Det er flott når tingene går greit.

Det er langt fra sikkert at noen i det hele tatt er opptatt av gamle Turistforenings hytter og arkitekten, men det kan jo være at en eller annen finner det interessant. Jeg var nettopp på Sandsa – en hytte eid av STF. Hytta er fra 1936 og er tegnet av arkitekten Henrik Nissen d.y.. Han tegnet mange andre hytter. Mange av de store og kjente hyttene, som Gjendesheim og Glitterheim, Valldalseter (1925–27), Sandhaug (1929, nybygd 1984), Litlos (1931–33) Nøstedalsseter (1935), Utvidelse Skogadalsbøen (1935), Hovinkoia, Bjørnhollia. Jeg har jo opp gjennom årene besøkt en del av disse hyttene (og aldri tenkt på hvem som tegnet disse.) Nå er ikke Sandsa nevnt bland disse, men siden Henrik Nissen d.y. Var DNTs arkitekt da Sandsa ble bygd, var det jo ikke urimelig at han også tegnet denne. Det spesielle med Sandsa, er at den fremstår nesten uforandret fra 1936. Mye av bygningen fremstå som den ble bygget. Trappa er som før, selv «butikken»/resepsjonen finnes nesten urørt, selv om den nå blir brukt som «bøttekott». Hytta er bygget som en betjent hytte. Kjøkkenet er en del ombygd, men spisskammer og hyllene for dekketøy og bestikk er som før. Selv bestikket og en del av serviset finnes fortsatt. (Nå finnes det også «nyere» ting merket med hakekors). Det er litt stas å kunne vise bilder som kunne ha vært tatt i «gamle dager».

En grei tur. Turen fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet var liksom ikke nok. Søndag var jeg klar for en litt lengre, eller «tyngre» tur. Jeg lurte litt på å ta til Sandvatn, men været ville bli dårligere ut over dagen. Det var bedre å holde seg i lavlandet denne gangen. Jeg tenkte også på å ta turen til Bynuten, men det ville og bli opp i høyden og det skulle tross alt blåse ganske bra. En tur fra Gramstad til Dalevatnet og så opp om Dalsnuten ville ta tid- Det ville i tillegg bli en del høydemeter. Værmeldingen var god for morgenen. I to-tre tiden skulle det komme regn. Det ville blåse, men siden jeg planla å gå i skog for det meste, ville vinden ikke bli et problem. Det var sol og sommer på Gramstad. Ikke helt sommertemperatur, men likevel kortbuksevær. Jeg tok veien mot Resasteinen og gikk for de første meterne for å få opp varmen. Det var selvsagt andre på tur, og mange med hunder. Noen hadde like selvfølgelig ikke kontroll på hunden, og en som var løs,sprang i beina på meg – langt fra eieren. I bunn av bakken opp mot Dalsnuten tar stien mot Resasteinen av mot høyre. Det var ikke et spor i stien, og jeg så ikke folk før et stykke oppe i bakken mot Resasteinen. Det kom et par på den nye stien fra Fjogstadnuten, og vi vekslet noen ord. Fra Resasteinen var planen å gå mot flyvraket og videre mot nord for å treffe stien som går nedover mot Skjørestad, men i stede for å gå nedover, ville jeg holde høyden mot nord og treffe skaret under Jødestadfjellet og skogveien som går der. Oppe i bakken traff jeg på en kar som lette etter orienteringposter – på feil plass. Posten han lette etter ligger på vestsiden av toppen på Skjørestadfjellet. Jeg kunne også fortelle at det lå en post helt nord for høyden jeg ville gå, og at det var vardet «sti». Vi tok følge mot posten, som var godt synlig da vi kom ned over bakken mot skaret. Karen ville også ta med seg posten rett ved «veien» nedover mot Skjørestad, så vi skilte lag. «Stien» mot skaret og skogveien var ikke like godt synlig, men siden jeg viste hvor jeg skulle, ble det å brøyte seg gjennom skogen noen ganske få meter. Stien og veien i skaret under Jødestadnuten, er lett å gå, selv om den etter hvert er blitt smalere på grunn av trærne som vokser. For min del, følger jeg veien til et veikryss hvor det er mulig å gå tilbake til Skjørestad «veien» eller ta nedover mot Dalevatn. Veien nedover mot Dalevatn ender ut i marka ved en liten grøft – med planker over. Her går det en sti mot venstre og over en gjerdeklyver. Fra Der er det sti nedover mot en mark og en traktorvei. Denne går over en liten kolle og på andre siden er det traktorvei helt ned til vannet. Nå er det mye sorpe i denne traktor veien, så jeg valgte å gå i fjellsiden mot T-stien ned fra fjellet. Det var ikke spesielt lurt. Gresset dekket bakken og det var vanskelig å se hvor jeg tråkket. Det gikk seint i den bratte lia. Jeg kom omsider ned til T-stien... Fra Dalevatn gikk jeg veien ned og videre mot Dale, og så opp stien mot Gramstad – og Dalsnuten. Jeg bestemte meg for å forsøke meg på toppen. I det jeg kom opp over skogen kunne jeg se himmelen i sør. Svarte sinte skyer. Det ville komme regn om ikke lenge. Jeg klarte ikke å gå fort, men kom meg til toppen i et jevnt tempo. Det var ikke snakk om å ta pause. Regnet kom da jeg var nesten på toppen. Jeg snudde og for nedover. Nede i lia begynte det å romle i sør. Regnvær og torden, er ikke det jeg ønsker meg på en frittliggende topp. Andre så ikke problemet og fortsatte å gå oppover . Det kom ikke mye regn og lyn/torden holdt seg god vekke. Turen hadde tatt nesen 4 timer. Jeg er ikke sikker på hvor lang turen er, men for min del er dette en «langtur».