Vinnerliste

Nei. Derfor har jeg 8 De er en drøm til hver sin bruk. (Det har sikkert noe med at jeg driver såpass allsidig friluftsliv at det er en umulighet å få til et telt som er en drøm til alle disse forholdene...)

Kan gå god for Durston X-Mid (har 2p solid og 2p pro). Mitt sett med drømmestaver er Black Diamond Ergo alpine cork, men de er ute av produksjon, så jeg bruker alpine carbon cork (ikke ergo). Det er ikke av de letteste karbonstavene, men det er også derfor jeg liker de, da jeg virkelig stoler på de i telt-sammenheng. Mange går for aluminium-staver, siden de kan bøyes tilbake om de blir bøyd. Der stiller jeg med kritisk til bruddstyrken på aluminium som er bøyd og så bøyd tilbake. Da vil jeg heller ha en solid karbonstav. Knekkern, så knekkern. Man kan lage seg en stokk eller lignende ved en slik krise tenker jeg. Kan også nevnes at Durston lages i enten DCF (Dyneema Composite Fabric) eller SilPoly. Silpoly er genialt sammenlignet med nylon, da det ikke trekker til seg vann og "sagger" stoffet, slik at du må etterjustere barduner osv. Skriver dette fordi de fleste gåstav-telt som ikke er DCF er nylon (Gossamer Gear, Mountan Laurel Designs). Durston sverger til silpoly, og Tarptent har vel beveget seg i den retninga. Durston X-Mid 1 veier vel rett under 1kg, og 2p rett over. Pro veier vesentlig mindre, men er i et litt eget spesialsegment kan man nesten si (pris, vekt, 1 duks).

Hørte podcasten "Ripstop on the Record" med Henry Shire fra Tarptent i går, og jeg forsto det som at de ikke sydde noe selv lenger. Kun design, lage prototyper og testing som foregår i headquarters.

Hei! Fikk 2p solid og 2p pro nesten samtidig. Testet begge i veldig godt vær, så kan ikke si så mye om forskjeller ved vind/kulde. Testet pro i veldig ulendt terreng, og slet litt med å få feste i bakken (hadde ikke vært bedre med et annet telt). Så måtte ut å re-plugge et par ganger i løpet av tidligmorgenen. Ser for meg å bruke 2p solid på de "normale" kortere turer, og pro på lengre turer der vekt blir viktigere. DCF har i større grad et visst antall døgn bruk før slitasjen tar over, så ønsker å spare det litt så jeg kan ha det lenge. Utover det så er de komisk enkle å sette opp, og romsligere enn jeg hadde sett for meg. Plastikktubene som gjør at gulvet holder "bathtub"-formen er genial, og det samme er magneten som brukes til å holde ytterduken oppe når du har åpnet ytterduken. Tenker å kjøpe Durston sin karbon-stang, slik at jeg kan bruke begge teltene med 1 par staver, og footprint for dager man camper på grovt underlag (for å utvide levetiden).

https://www.macrumors.com/2022/09/07/apple-emergency-satellite-iphone-14/ Dette ser jo veldig lovende ut. Spennende å se hvilke konsekvenser det får for markedet til dedikerte satelittenheter.

Har lenge ønsket å bestige Liadalsnipa på Søre Sunnmøre, men har kommet til at den foreløpig er litt for tøff og luftig. Snakker da om normalruten tur/retur, og ikke over østegga. Jeg trenger trening i litt eksponert terreng, som er litt enklere og litt mindre luftig enn Liadalsnipa, men fremdeles luftig så jeg får øvd meg. Er det noen som kan anbefale noen fjell som ligner litt på Liadalsnipa? Kriterier: -Luftig, men litt mindre luftig enn Liadalsnipa -Litt enklere terreng, men ikke så mye Jeg mestrer fint lange turer, det er kun i litt eksponerte partier jeg ikke har fått trent meg i. Jeg er særlig interessert i lignende fjell i Møre og Romsdal, men kan ta i mot tips om fjell som matcher kriteriene jeg har satt opp i hele landet. mvh

Foreløpig så vil en inReach ha flere nyttige funksjoner ift iPhone og satelittmeldinger. Værmelding Sporlogg, med sanntidsoppdateringer. toveis meldinger Generelle meldinger Mulighetene med iPhone (og sikkert andre telefonprodukter) vil nok med stor sannsynlighet utvides. Håper at dette betyr noe for prisen på de ulike abonnementene som Garmin tilbyr med inReach.

Støtter tråden! Elsker Liadalsnipa, selv om vi avbrøt turen pga litt for mye regn og vått fjell i de litt skumlere partiene. Herlig med fjelltur som starter SÅ fort. Må definitivt tilbake. Straumshornet er noe i samme liga uten å være like luftig på vei opp og litt enklere.

Jeg har Helsport Spitsbergen 3 exp og er utrolig fornøyd med det. Fire like lange stenger. Raskt å sette opp. Stort fortelt til matlaging. Lite fortelt med inngang som kan åpnes fullstendig slik at man får gapahuk følelse. Stormmatter hele veien rundt. Stoor plass i innerteltet til vintersovepose og underlag. Tåler mer uvær enn meg....

De finnes i mitt område, Finsland øverst i Kristiansand kommune. Er allerede bitt et par steder i nakken, og ja, det klør.

På vei hjem til Oslo, stoppet vi på Dovrefjell. Parkerte på parkeringsplassen til Viewpoint Snøhetta. Trodde ikke det skulle være så mye folk der midt på dagen en onsdag i september, men det var en god del. Fulgte stien/veien opp mot Viewpoint Snøhetta noen minutter, før vi tok av til venstre og gikk mot en liten topp. Var ikke noe sti som jeg la merke til, men dette er veldig lett terreng, og unødvendig med sti. Vi fortsatte lengre opp og fulgte fjellryggen til høyeste punkt (1399,6 meter). Etter en kort lunsjpause gikk vi rett ned mot Viewpoint Snøhetta, og så til parkeringsplassen. Kjempeflott å gå i fjellet med skinnende sol og litt vind. Viewpoint Snøhetta nesten i midten i bildet. Parkeringsplassen på høyreside.

Dag 3 i Dyraheio – utenfor sti, over haug og hammer. Det regnet på ettermiddagen av dag 2, men etter at både gjengen og jeg var vel i hus. Selv om det kom noen skikkelige bøyer, var det tørt i marka og på fjell, da vi startet på den siste dagen av vår fjelltur langt inne i Suldalsheiene. Denne dagen skulle vi ta oss tilbake til bilene ved dammen i Skreivasskleivane. Utenfor sti og uten mange «nødlinger» til å vise vei. Nå hadde begge turlederne, Guro og Gaute, gått denne turen noen ganger før, så de kjente veien, om ikke i detalj. De første kilometerne gikk på samme sti som vi kom dagen før. Det var opp og ned bratte skrenter og over småbekker får vi igjen sto under Skreinuten, omtrent der sekkene ventet dagen før. Det hadde gått jevnt og greit, og vi lå nok noe foran skjema så langt. Gjengen besto av en hel del pensjonister, og noen få ungdom under 30. Ingen var sinker i bakkene og alle langet ut på flatene. Det gikk fort, selv om noen av oss var godt «voksne». En god gjeng å være på tur sammen med. De første to kilometerne fra der vi tok av fra den T-merkede stien var i grunnen helt greie å gå, selv om det var en og annen ur som måtte passeres. Her gikk det litt nedover mot vannet vi kunne se og langs dette i lettgått terreng. Her manglet det bare noen nødlinger for å gjøre det litt enklere. Den siste kilometeren fram til Pøyleånå var noe mer utfordrende. Her var terrenget ikke like oversiktlig, og det gikk opp og ned noen skrenter. Det var ikke alltid enkelt å finne «rett vei». Turleder Gaute førte oss likevel trygt til Pøyleånå. Den siste bakken ned mot elva var ikke helt enkel å finne, men her fikk vi god hjelp av en varde på toppen. Bakken ned var våt og med løse steiner, og jeg for min del gikk forsiktig. Ved Pøyleånå var det mulig å krysse over ved å ta noen laaange steg fra en side til et par steiner og over på andre side. Det så litt skummelt ut, men alle kom over uten en gang å bli våte på skoene. På andre siden vokste det mengder av Fjelltjæreblom, som også måtte fotograferes. Jeg for min del har aldri før sett så mange av denne arten samlet på et sted. Et flott syn så pass sent på året. Litt senere gikk vi forbi et lite tre – en bjørk, på bare heia 1100 meter over havet. Vel over Pøyleåna gjensto de siste par tre kilometerne frem til bilene – og lunch. Det ble en kjekk pause. Fra der vi satt og spiste, kunne vi se bilene på andre siden av en tørrlagt del av Blåsjø. Problemet var å komme fra A til B på en fornuftig måte. Vi fant en sti som førte oss omtrent ned til vannkanten av Blåsjø – som ikke fantes akkurat der, og så forsvant sti og nødinger. Vi klatret opp en bakke og oppe på toppen fant vi en ny handlingsrekke som gikk mot Skreivasskleivane og bilene. Den «forsvant» også, men da kunne vi se hvor vi skulle ned mot dammen. Det gikk litt tid på det siste stykket, men så lenge vi hadde neonlunde vær var det ikke vanskelig å finne fram. Vi startet i bra vær, litt sol og litt skyer denne dagen. Det kom noen svarte skyer innover, og vinden ble sterkere. Etterhvert ble det jakke-vær. Hele turen hadde egentlig gått i bra vær, bare den siste timen ble det litt dårligere. Det kom faktisk noen dråper da vi sto ved bilene. Vi tok en samling ved demningen, og fikk tatt det tradisjonelle bildet av alle deltakerne. Og alle var enig i at vi hadde hatt en fin tur. Da gjensto bare kjøreturen hjem, men først de 8 kilometerne mot Øvre Moen. Også denne gangen gikk det fint til Øvre Moen, med bare noen få smell, men jeg tror ikke jeg kommer til å forsøke å kjøre den veien flere ganger.

Herlig tur opp til Fannaråken - Siste åpne helg for sesongen til Fannaråkhytta. Været kunne ikke vært stort bedre, med klar himmel og stekende sol hele dagen og kvelden. Så snart solen forsvant kom kulden, og det bikket vel ned på minusgradene over natten 🥶

Tur til Havrefjell og Ormfjell i dag https://ut.no/turforslag/111344747/havrefjell-638moh Var mørke skyer hjemme og kom en heftig regnskur på kjøreturen oppover, samt at det regnet flere andre steder i dag her i distriktet. Yr hadde meldt fint vær i dag......! Jeg SKULLE på tur uansett, og heldig som jeg var, så fikk jeg kun noen få regndråper på selve turen da det kom en åpning i himmelen med delvis blå himmel og hvite skyer drivende mot Havrefjell i det jeg skulle gå. Flaks med den! Bilder knipset med mobilen. Liker meg godt med slikt åpent terreng.. Kan være jeg bor på feil plass her langs kysten på sørlandet. Men heldigvis ikke så langt å kjøre for å komme seg hit. Mye blåbær i området her nå! Siden været holdt seg såpass greit, gikk det an å stoppe og spise også, uten å bli våt. Nødløsningen ville vært å søke ly i en grotte(Torjushelleren) ikke langt unna der jeg tok pausen. Der hadde man kunne satt tørt og fått tørket litt. Dagens ordtak: Det er bedre med en hånd på steinen, enn en stein på hånden Ruta, gikk med klokka.

På vei fra Oslo, stoppet vi på Dovrefjell, og gikk opp til Hjerkinnskollan og Hjerkinnshøe. Hadde ønsket å ta med Hjerskavlen også, men hunden (7,5 mnd) hadde andre planer. Derfor måtte vi snu etter Hjerkinnshøe. Dette var en fin pause, før kjøreturen gikk videre.

Ble en nærtur på morgenkvisten på meg for å teste nyinvesteringen😀

Som du selv har lagt merke til er softshell ett utvannet begrep etterhvert. Utgangspunktet for kategorien er at de klassiske kategoriene ofte ble for tette, for varme, eller for kalde. Softshell er ett forsøk på å finne en balanse mellom nok beskyttelse mot elementene, passelig isolasjon, ventilasjon og bevegelsesfrihet i ett og samme plagg. Hvis vi ser bort fra at det også finnes helt vanntette plagg som markedsføres som softshell, så er alle softshellplagg ett slags hybridplagg som prioriterer disse egenskapene i en eller annen rekkefølge. Det trenger ikke være fancy eller hete softshell, Fjällrävens G-1000, den klassiske bomullsanorakken o.l. er også teknisk sett softshell. For meg er softshell først og fremst ett plagg jeg velger når jeg har ett fast utgangspunkt, f.eks. hjemme eller på hytta. Da kan det være enklere å ta en softshelljakke som er tilpasset det været som er typisk for stedet eller årstiden. Bommer mann på valget, så er det ikke større krise enn at mann har det litt ubehagelig de timene det tar å komme seg hjem igjen. På lengre turer der alt skal bæres i sekk og tørkes i telt gir softshell-varianter mindre mening (for meg).

En sånn liten pakke våtservietter syns jeg er gull å ha for å sveipe over skrotum med innimellom.

Har 2 manns versjon, riktignok forrige modell. Er det teltet jeg bruker klart mest. Lett, enkelt å sette opp og romslig. Ikke alle her i landet liker telt man setter opp innertelt først. Jeg liker løsningen da det gir godt spenn i innertelt. Har ekstra bunn så det går å sette yttertelt først. Samtidig gir den beskyttelse den teltbunn. Evt slp det opp under tarp som jeg ofte bruker uansett. Teltet lufter godt så det blir ikke så varmt i sola på morgenen. Det er mye netting i innertelt men duk et stykke opp så du slipper direkte trekk. Ved fyring med primus vil dog litt mer av varmen stikke av. Sett folk i usa bruke det på vintern og siden det blir lite kondens, dog er det ikke et helårstelt. Konstruksjon er og mer vindstabil enn man kan tro med slikt lett telt. Mitt er fra 2009 og ingenting har gått i stykker enda annet enn en liten rift i netting som jeg laget selv ved uhell. All teip på sømmer sitter enda og det er tett. Tar en runde med impregnering ca hvert annet år. Copper spur serien har vunnet mange priser gjennom årene.