Vinnerliste

Dag 2 av vår tur i Dyraheio – på T meket sti. Vi våknet til en virkelig flott morgen på Krossvatn. Blå himmel og lite vind. Værmeldingen hadde nevnt 3 grader om natten, men det var mye varmer. En fin opplevelse, å få med seg en flott morgen med klar luft og god sikt. Det er alltid litt styr for å gjøre seg klar for tur etter en natt på en Turistforeningshytte. Med 13 tilsammen i turgjengen går det likevel greit. Turleder Gaute laget havregrøt til de som ville ha, men for min del holdt jeg meg til egen tradisjon med egg og bacon. Sola skinte og det så ut som om det ville bli en varm dag. Varm dag i september betyr vanligvis rundt ti grader, men denne dagen kunne det bli opp mot 15 grader, og betydelig mer i sola og i le av trekken. Alt da jeg satt på trappa og tok på støvlene, kunne jeg kjenne sola i ansiktet. Det tegnet til å bli en virkelig flott dag på tur. Det var en glad gjeng som i lang rekke tok mot Vassdalstjørn. De to første kilometerne gikk tilbake i samme sti som på kvelden dagen før. Denne gang i skikkelig dagslys og med sola i ansiktet. Det virket som om avstanden hadde blitt mindre. Det var i hvert fall en helt grei tur mot sør. Turen mellom Krossvatn og Vassdalstjørn er på noe over 10 kilometer, og tar – uten pauser og avstikkere – omtrent 4 timer. Vi hadde god tid, og planla å bruke noe mer. En avstikker opp til toppen av Skreinuten inngikk i planen for dagen. I følge beskrivelsen i UT.no, er dette en tur som går i åpent og tørt høyfjellsterreng. Denne beskrivelsen passe svært godt denne dagen. Det ble en del stopp underveis. De fleste ville ha med minner hjem, og det ble tatt en god del bilder. Myrull i sollys, var et vanlig motiv, og det var virkelig mange plasser der myrullen sto fint, med flott bakgrunn. En lemen forsvant for fort til at noen fikk tatt bilde, og like etter møtet med lemen, flagret det opp noen ryper. Som vi heller ikke fikk tatt bilde av. Dagens eneste utfordring lå i å krysse Pøyleånå. Den kan gå stri og stor i snøsmeltingen og ved mye nedbør. Nå hadde det vært tørt lenge, og «utfordringen» besto i å holde balansen da vi lett hoppet fra stein til stein over elva. Like under Skreinuten, ble det topp, og gjengen heiv av sekkene for å ta ekstraturen opp mot toppen - på 1215 moh, ned god sikt omtrent i alle retninger. En utsikt jeg ikke fikk med meg. Jeg fikk anledning til å gå det siste stykket inn mot Vassdalstjørn alene. I flott vær, med sola i ansiktet, ble det en virkelig kjekk opplevelse, Jeg gikk med kartet i neven og fulgte med. En litt uvanlig ting for meg, som oftest går på kjente stier. Nå ville det ikke være lett å gå feil. Jeg befant meg tross alt, på merket sti og det var sol. Det ble en god del småstopp, både for å sjekke kartet å for å få med meg naturen rundt. Jeg kunne se mange velkjente topper, som Blåbergåsene Urevassnutane og Vassdalsnuten. Jeg hadde ikke besøkt stedene, men lest om disse i gamle årbøker fra turistforeningen. Det var virkelig kjekt å få, i hvert fall se disse stedene. Siden jeg gikk alene og først, fikk jeg med meg synet av en god del ryper. Noen av de flagret opp omtrent under beina mine, og det var også en enslig lemen som for rundt noen steiner. Det ble anledning til en hvil på hytta før de andre kom. De hadde hatt en flott tur til toppen av Skreinuten. Det hadde vært en virkelig flott dag i Dyraheio. Det er antakelig ikke så mange slike dager i september her oppe, vi var maksimalt heldige.

Helag 2 er det det beste alternativet jeg har sett. Muligheten til å åpne hele enden ser flott ut! Kanskje jeg er for kritisk nå. Jeg liker ikke "Catenary cut" nede mot bakken, da mister man muligheten for å stenge av for trekk. Jeg synest at tunneltelt skal ha 2 ventiler i toppen (en i hver ende), vanndamp stiger jo oppover. Takk for all info, det finnes flere muligheter enn jeg trodde. Jeg har fått forklaring på hvorfor de fleste tunneltelt er av "camp" variant. Jeg forstår ikke hvorfor ikke flere har glidelås på begge sider i "camp"en. Det ville gitt mye bedre luftemuligheter om sommeren. Men når bruksområdet er høyfjell/ vinter så trenger en vel ikke bedre ventilasjon... Takk for alle innspill.

Jeg har bare en, men opplever den som veldig slitesterk. Jeg skled og traff kneet på en stein, kneet blødde men ikke en synlig skade på buksa. Litt varme som du skriver.

Mye info om Salewa Sierra Leone her: Noen nøkkelfaktorer som jeg synes gir bruksverdi/økt komfort er: 3P versjonen har 180 cm bredde på innerteltet mot 160 cm som er normalt på flere. (2P versjonen har 120 cm som de fleste andre) Rektangulært gulv på innertelt, dvs ikke avsmalnende innertelt. Relativt vertikale vegger i kortside på innertelt, bra vinkel på sidevegger og godt takhøyde (i 3P versjon, og ikke superlang bruker (meg)) gir god romfølelse i innertelt. God gjennomlufting mulig på sommer ved å åpne dører i begge fortelt. Andre faktorer. 2 fortelt, i hodeende og fotende (mange kuppeltelt har de på langsiden). Relativt små fortelt men fungerer bra. 4 kryssende stenger (5 punkter hvor de krysses) gir et stabilt telt. Fortelt er ikke selvstående, krever 2 plugger for duk i hovedinngang og 1 plugg til det andre forteltet for å strekke ut duk i fortelt. Sirra Leone Pro III veier 2,95 kg (Telt, teltpose, plugger og stenger) mens Siera Leone III veier 3,4 kg (Pro versjonen er ikke til salgs lenger ut fra hva jeg kan se) Strikk i senger (telt kjøpt for noen år siden) er slapp eller blir fort slapp, dette gjør at skjøtene i teltstengene kan glippe og ødelegges om man ikke er nøye på oppsett eller bytter strikk. Jeg fikk ny strikk av butikke når jeg gav tilbakemelding på dette (og problemet var da løst) Jeg bruker Sierra Leone Pro III mye sommerhalvåret når vi er 3 personer eller 2 som skal ha ekstra komfort. Stort sett dette eller Hilleberg Staiko som brukes sommertid pga 2 dører og mulighet for gjennomlufting. Vekt på ca 3 kg er innafor for min del på et telt som samtidig har nok duk på innertelt til at det ikke blir trekkfult i mye vind.

Da er det bestilt - er spent på passformen. Forøvrig enda bedre pris på den grå varianten Oppdaget det tilfeldigvis når jeg tok et rutinesøk på prisjakt.

Lørdag 3/9 2022 skulle vi ta tur nummer to og denne gangen var turmålet Tjeldviktinden i Bindal. Dagen før var vi på Oksskolten og det ble ikke mange timene i seng siden det er mye kjøring. Kl 1030 var vi klare for tur fra nedsiden av Tosentunnellen. Det er en lang og krevende tur - 25.5 km t/r med ganske mange høydemetre i tungt og umerket terreng. Det er i de senere år anlagt en vei innover dalen her som er stengt med bom, men som er fin å vandre. Tidligere var det ofte behov for båt for å komme seg innover her. Veien er for tiden ikke inntegnet på noen kart. Vi har med to venner på tur så vi er fire som skal slite oss oppover lia denne flotte sensommerdagen. (de fleste bildene er tatt av @graham ) Vi forlater etterhvert stien - bekker nok å finne drikkevann i denne dagen! Mer myr og våtere terreng. Petter er særs aktiv om dagen Etter hvert som stien snor seg oppover blir det mindre vegetasjon og man får den flotte utsikten ut over Tosdalen. Denne utsikten er verdt turen i seg selv! Starten av turen er ved vannet lengst nord midt i bildet. Dette er første pausen vi tar. Videre herifra får man et mer åpent og nydelig fjell-landskap opp i mot Storfjelltjønna, som nå er oppdemt. Vi sliter oss oppover snøfonnene her Vi følger terrenget så godt som mulig videre innover fjellet og i mot toppen. Det er jo litt ironisk at denne toppen, som er så flat, er høyere enn mer berømte Heilhornet 1058 i samme kommune. Toppvarden er ikke akkurat av det staselige slaget heller - litt stusselig kommunetopp, men det er en av de mer krevende å bestige for de som samler på slike. Vi har oss en god pause her på toppen Vi finner noen snarveier ned igjen som gjør at vi sparer noen høydemetre. Nede ved dammen igjen Vi får en nydelig tur ned fra fjellet - men det var godt å komme til bilen etter en usedvanlig lang dag. Gårsdagens tur til Oksskolten og lite søvn gjorde vel også sitt til at formen ikke var 100%, men vi utnyttet i hvertfall godværet når det endelig kom!

Ja, er de bortgjemt kan det jo fort bli mye leiting om man ikke har mer nøyaktighet enn 200 meter 😄 Men har du 20 meters nøyaktighet i posisjonen til objektet du skal finne og 10-50 meter på GPSens beregnede posisjon burde det være nokså greit å finne fram til noe som ikke er kamuflert i terrenget. Det finnes jo eksempler på hytter der folk har stått på taket av hytta og fremdeles måtte bli fortalt hvor hytta ligger 😄 Dette kartutsnittet viser et eksempel der GPSen min har ligget ute i hagen i mange timer ved 4 forskjellige anledninger. Posisjonen har variert rundt 40 meter i øst-vest-retning og kanskje 60 meter i nord-sør-retning. I virkeligheten har nok GPSen ikke flyttet seg mer enn innenfor en sirkel med 10 meters diameter mellom de 4 gangene (men ligget stille hver av de 4 gangene da).

20 m har ingen ting å si. Man klarer seg fint med 100-200 meter på vanlig tur med mindre hytta er forsøkt gjemt bort så du må vite akkurat bak hvilken stein du skal gå. Hvis du ser på et vanlig 1:50000 turkart tilsvarer 1 millimeter på kartet 50 meter i terrenget, så når du ser et symbol for ei hytte er det kanskje 2-4 mm stort, noe som vil si at det dekker et område på 100-200 meter. Og det er bare symbolet. Hvor i symbolet hytta/huken/utsiktspunktet/broa befinner seg aner du ikke. Under helt ideelle forhold (hvis man ser bort fra refleksjoner i terrenget og atmosfæriske forhold) får man kanskje ned mot meteren i nøyaktighet, men i praksis er feilen mye større. Hvis du legger GPS-en fra deg på et sted og lar den logge noen timer vil du se at GPS-en din på egen hånd har "vandret" rundt i området flere titals meter ut til sidene. Dette skyldes alt i fra atmosfæriske forhold til refleksjoner fra terrenget ("mutlipathing") som i sin tur opptrer som støy inn i beregningene GPS-en må gjøre for å finne posisjonen. Over tid vil disse støykomponentene variere fordi satellittene beveger seg og endrer på denne støyen, og også fordi det endrer seg hvilke satellitter som inngår i beregningene. Jeg har til og med opplevd at fly som passerer over hodet har påvirket beregningene (tilsynelatende i hvert fall), sannsynligvis fordi signalene fra satellitter har blitt reflektert fra flykroppen og ned til GPSen. Fram til i mai 2000 hadde man også kodede GPS-signaler (SA, selective availability) som gjorde at man la på støy på GPS-signalet som gjorde at man ikke fikk bedre enn ca. 100 meters nøyaktighet (i tillegg til de andre feilene som er nevnt) med mindre man hadde spesielle GPS-er og tilgang til sikkerhetsgraderte koder. Vi klarte oss fint da også. Kart og kompass gir mye dårligere nøyaktighet, men går også stort sett bra hvis terrenget ikke er for vanskelig. Alternativt kunne man bruke såkalt differensiell GPS, men det krevde også spesielt og dyrt utstyr som kommuniserte med en fast installasjon via radio (hvis du skulle vite posisjonen i sanntid ut i felt) og var ikke noe Hvermannsen hadde råd til å investere i. Tjenesten fra den faste installasjonen måtte også kjøpes. Det er vel kanskje kun i snøstom/tåke der man ikke ser mer enn noen få meter, kanskje til og med ikke hånda framfor seg, at man kan ha en viss nytte av stor nøyaktighet på tur. Men selv da må man ikke basere seg på at GPSen kun har noen få meters feil, for feilen kan være større på grunn av ovennevnte forhold (SA er helt fjernet og jeg tror ikke de nyeste GPS-satellittene har det en gang, så feilen er nok ikke 100 meter). Så å navigere ned fra fjellet uten sti mellom stup i tett tåke kun med GPS vil fort kunne gå veldig galt. Noen vil sikkert hevde at de ser på bil-GPSen sin at den holder seg innenfor veien som jo bare er noen få meter på tvers når man kjører rundt, og det gjør den nok også, på GPS-kartet. Men det skyldes at GPSen "titter" i kartet og finner nærmeste vei, og til og med følger med på hvilken vei du er på og antar at du fortsetter på denne (hvis det er flere veier å velge mellom) og sørger for å korrigere posisjonen som ble beregnet ut i fra dette så symbolet for bilen din havner på veien i kartet. Den antar at du ikke driver og kjører ute på jordene og i skogen utenfor veien som går der, eller hopper fra vei til vei hvis de går parallelt. Hvis du har en GPS der du kan slå av denne låsingen til veien vil du fort se at symbolet for bilen havner utenfor veien i GPS-kartet. Jeg har en slik GPS (Garmin Montana) og har testet dette. Man ser også at hvis man har et for gammelt kart og veien er lagt om på et sted, så forsøker GPSen å holde fast i den gamle veien på kartet helt til den skjønner at dette er helt feil fordi man er alt for langt unna til at den beregnede posisjonen skal kunne være så feil.

Takk for flott turrapport ja! Så ut som en fantastisk flott tur! Du inspirerte meg til å skrive noen ord om turene vi hadde i helgen. Håper flere deler bilder og fortellinger fra turene sine.

Som jeg har beskrevet i en annen tråd, går jeg og kolleagene mine en tur hver sommer der vi fortsetter der vi endte opp forrige gang. Tanken er å ende opp med en lang kontinuerlig tur fordelt over mange somre. Etter å ha brukt flere år i Jotunheimen har vi nå endt opp i området rundt Jostedalsbreen, nærmere bestemt på DNT-hytta Tungestølen ved Veitastrond (flott hytte!), og jeg ønsket å sette kursen nordover. Den opprinnelige ideen var å krysse Jostedalsbreen fra Tungestølen til Fonn, der breen er smal, men på grunn av logistikk endte vi opp med å gå denne turen i motsatt retning, fra Fonn til Tungestølen. Kryssing av bre var nytt for både meg og mine åtte kollegaer så jeg fikk hyret inn en lokal guide med mye breerfaring. Det var ikke bare nødvendig når man skal gå på bre, men også et utmerket valg. Turen gikk 30. august og så sent i sesongen er det mye blåis på Josten med mange betydelige sprekker som må forseres når man går på og går av isen. Selv om breen her er forholdsvis smal er det fremdeles en lang tur med mange høydemetre og siden vi ikke er topptrente atleter, og ei heller består av bare veldig fjellvandte folk, var en av utfordringene å sørge for at vi kom ned av fjellet igjen før mørket falt på ved slutten av dagen (sånn ca 21:30). Turen startet 08:00 på Fonn etter en kort kjøretur fra Thon Hotel Jølster inn Stardalen. Fra Fonn gikk vi inn Tverrdalen et lite stykke før oppstigingen mot Gallen (1386 moh) startet. Tåka lå som et lokk over oss, men mens vi gikk opp flyttet den seg nedover og snart var vi over og kunne beundre fjellene og breene rundt oss. På vei opp mot Gallen, vi ser ned i Tverrdalen som nå er helt innhyllet i tett tåke. Fra Fonn til Gallen er det ca 1000 meter stigning. Det kjennes i lår og pust. Over tåka var det blå himmel og været var varmt og vindstille (sikkert derfor tåka ikke forduftet). Shorts og t-skjorte var nok i bakkene oppover. Utsikten fra Gallen er fantastisk med et panorama av fjell, daler og bre til alle kanter. Utsikt fra Gallen, eller nærheten av Gallen. Fra Gallen er det ca 1 km til brekanten på ca 1500 meters høyde. Det var nødvendig med litt klyving men eller lettgått. Fra Gallen mot brekanten. Isen her er lett å gå inn på og vi fikk på sele, isøks og stegjern og ble fordelt på to taulag. Fra dette punktet kan man velge ei rute der man nesten helt unngår sprekker - det gjorde ikke vi. Vi gikk rett mot området med sprekkene og brukte den neste timen på å leke oss med å forsere sprekker, snøbroer, og finne veien ut av labyrinten. Det var uvandt å gå på blåis med stegjern og noe skummelt å liste seg - eller hoppe - over ymse snøbroer og crevasser, men det hele gikk greit med bare et tilfelle der en person gikk gjennom med én fot. Snøbroene var stort sett solide, men noen steder måtte vi trå ned for å komme inn på dem, og klatre litt for å komme av dem. Forsering av creavasser. Detet var i starten av turen da vi bevisst oppsøkte områder med mye sprekker. Etter området med sprekker i starten, fortsatte vi oppover isen, som nå hadde blitt til behagelig snø, til vi tok en lengre pause ved Grensevarden (ca 1750 moh), omtrent midt på den sørlige delen av Josten. Været var strålende og uten et vindpust. Is i alle retninger, helt blikkstille. Finnes det et punkt i Norge der man er mer biologisk isolert enn her, på midten av Josten med bare is rundt seg? Noen få insekter var alt vi så. Ikke en fugl. Ikke en gnager. Bare blå is, hard stein og snø i alle retninger, under en azurblå himmel og med skydotter i det fjerne. Fra Grensevarden. Fra Grensevarden var det 500 meter nedover på stort sett sprekke-fri is/snø før vi kom til fjellet Midtnovi (1210 moh) som troner over Langdedalen langt der under. Snøen var behagelig å gå på og disse 500 høydemetrene var de absolutt letteste på turen. Fra Grensevarden mot Midtnovi. På Midtnovi var det av med utstyr og et siste blikk tilbake på snølandskapet vi hadde passert, samt et nærblikk på de dramatiske brefallene som omga oss. Brefallet/Opptaksbreen ved siden av Midtnovi, Bjørnakyrkjebreen lenger borte. Deretter gjensto 1000 brutale meter ned i Langedalen langt der under. Det er ikke veldig bratt, med lite klyving, med jevnt bratt hele veien. DNT hadde ryddet og markert stien på nytt året før, og det var enkelt å finne veien nedover. Ned fra Midtnovi. Tungestølen kan skimtes langt der borte. Da vi kom ned i Langedalen var det noen få km på lettgått sti utover dalen til Tungestølen. Hodelyktene måtte på før vi var fremme der vertinnen ventet på oss med en 3-retter. Mange av oss var så slitne vi ikke klarte mer enn foretten før en buss tok oss tilbake til hotellet i Skei der vi var fremme noe før 03:00 Tungestølen...nesten fremme! Dette var kanskje den fineste turen jeg har gått. Den var ganske lang og hard, og det var litt skummelt med blåis og sprekker for første gang, men inntrykkene var spektakulære: Sola som skinte i blåisen, det myke snølandskapet mot de harde, kantete steinene. Den myke vegetasjonen når vi kom tilbake til den levende verden igjen. Tåka som beveget seg ned da vi gikk opp. De ville brefallene som i sakte film raser ned dalene. Lyden av isvann som fosser nedover og blir til elver langt der nede. Helt fantastisk. En tur jeg unner alle å gå dersom man er i noenlunde god form, elller bare veldig sporty som vi åpenbart er. Og jeg har en guide å anbefale for dem som er interessert

Dersom det er ønskelig så kan jeg lage GPS-fil av kartet en gang til vinteren igjen. Regner med det er en del oppdateringer siden sist jeg laget en....

Ja og nei? Jeg laget ikke stålet, men håndtaket. Selv takk for det hyggelige komplimentet!

Hei! Som Brynje-ambassadør har jeg masse erfaring med Ventile buksen. Helt fra prototype til dagens Ventile 2.0. Erfaringene til @ThorHelge samsvarer med den første versjonen av buksen. Den hadde ikke vind- og vanntetting der det er stretch. Ventile 2.0 derimot har fått dette, og med det har buksen blitt min absolutte favoritt! Jeg har brukt buksen ganske hardt og mye, kan nevne: Bestigning av Matterhorn og flere 4000 metere i Sveits Alpine vinterturer, blant annet Store Skagastølstind Isklatring i fjell og lavland Klatring i høyfjellet Endel randoturer Generell turbruk Min erfaring er at buksen er komfortabel, har høy slitestyrke, puster bra og tåler endel fukt/regn. Jeg har dessverre ikke fått testet Ventile stoffet i plutselig styrtregn, men med yring og lett/moderat regn er buksa veldig fin! Jeg vil absolutt anbefale Brynje Ventile 2.0.

Hei! Ønsker å dele en erfaring med gassforbruk på tur. Turen gikk over 6 dager over tregrensen i Troms og Finnmark. Primus ble brukt i forbindelse med matlaging og kaffekoking omtrent 3 ganger hvert døgn for 2 personer. Den ble ikke brukt til oppvarming av telt. Det to totale gassforbruket var ~500 g, noe som tilsvarer 42 gram gass per hode per dag. Sjekk bilder for detaljer.

Ingen erfaring med rep av GTX, men jeg ville ha brukt en tapetrulle, ala dette https://www.jula.no/catalog/bygg-og-maling/maling-og-fugemasse/tekstil-og-tapet/tapetseringsverktoy/skjoterull-539908/ Rulles over tapen mens den er varm. Bruker slik rulle på skjøtene til DIY-packraft, de varmes også sammen.