Vinnerliste

https://www.instagram.com/p/Ch2yju-sx1q/?igshid=YmMyMTA2M2Y= Trollsk stemning en kveld i Nærøyfjorden

Ja, selv en måteholden begravelse koster jo minst 10 sånne pakker, så det er jo tross alt en del å gå på før det lønner seg å dø i stedet for å reparere...😁

Som sykepleier med de siste 7 årene på postoperativ (4 år) og intensiv (3 år and counting) ville jeg utvilsomt hatt med strips. Det er nærmest uslåelig på pakkvolum og vekt ifht hvor bra det funker. Strips er ganske bra greier som fint kan lukke et relativt dypt kutt så lenge den normale hemostasen er god. Selv har jeg alltid med Coban, strips, Surgicel og gangsårplaster. Har også med sutursett på lengre turer da det knapt veier noe. I tillegg par meter med Gorillateip på flaska. Da kommer du ganske langt. Får du en skade som er stor nok har du neppe med deg det du trenger for å fikse det uansett, men da er selvsagt kompresjon og bandasjering helt essensielt. Jeg personlig ville nok ikke brukt dagkirurgi som argument for hvorvidt jeg burde ha med meg strips eller ikke da den settingen er veldig annerledes enn i skauen. Du må ikke nødvendigvis stoppe blødningen helt før du bruker strips hvis du har normale koagulasjonsforhold. Om det er et vanlig og litt dypt kutt er det bare å holde den aktuelle ekstremiteten høyt, stripse og bandasjere. Får du lukket såret så vil du bli overrasket over hvor fort det koagulerer. Er du på medikamenter som hemmer koagulasjonen så er det ikke om du har stripset eller teipet som har noe å si. Jeg slår et slag for strips.

Surgicel er en liten bit med "tøy" som har svært gode koagulerende egenskaper og stopper mindre lokale blødninger raskere enn om du skal komprimere selv. Eksempelvis hadde jeg en kompis som kuttet seg greit når vi var i skogen, på fingeren. Et litt kjipt sted å bandasjere og det blødde en del. La på en bit med Surgicel og bandasjerte med coban. Det stoppet relativt raskt. Det lager et lite "nettverk" hvor blodplatene kan feste seg og gir hurtigere hemostase. Eneste minuset med det er at det er dyrere enn safran.

Jobb og flott vær. Etter en hurtig tilbaketrekking fra Sandsa, måtte det likevel bli en tur innover til Blåfjellenden denne uka også. YR var temmelig sikker på at lørdag og søndag ville bli flotte dager. For min del ville det passe bra å dra innover på lørdag med retur på søndag. Bestyrerinnen var i utgangspunktet interessert i en tur inn til hytta, men natt til søndag var mesteparten av det som kan bestilles opptatt, og det kunne se ut som om det ville bli mye folk. Bestyrerinnen likker seg best om det ikke er for mye folk. Det kan lett bli venting på anledning til å lage middag, og selv en skikkelig sitte plass kan være vanskelig å finne – om det er stinn brakke. Jeg ble alene denne gangen også. Bestyrerinnen valgte å stå over turen innover. Denne gangen hadde jeg skumle planer om å jobbe inne på hytta. Det var noen gulv som sårt trengte noe lakk. Forrige gang jeg var innover oppdaget jeg at det manglet noen, men nødvendige ting for å få jobben gjort. De tingen hadde jeg i sekken denne gangen. Selv om yr var raus med godord når det gjaldt været, hadde de bommet litt på vinden. Det blåste litt mer enn meldt. Bølgene gikk hvite på Saftbekktjønnet. Vind rett i mot betyr litt mer jobbing rett og slett for å komme fram. Det var andre på vei innover. Jeg gikk forbi flere gjenger som var på vei mot hytta, og da jeg kom inn var det alt kommet et par før meg. Det kunne jo bli mye folk denne natta. Selv om det hadde blitt litt kaldt i vinden øverst, var det betydelig varmer i sola og i le av vinden nede ved hytta. Det ble til at jeg gikk ned i bekken og badet. Vannet holdt bra temperatur, men vinden ble kald igjen da jeg kom opp av vannet. Den tradisjonelle tekoppen sammen med skoleboller, ble denne gangen tatt ute på trappa i sola – som varmet. Det kam en kar som ville ligge ut. Han kunne fortelle at det ville komme skoleklasser innover i uka. Det kom ganske mange folk som ikke hadde bestilt plass, og det kom ikke alle som hadde bestilt. Alle fikk denne gangen en grei plass. Selv paret med to små unger – 6 måneder og 18 måneder – syntes det var greit å ta inn på hemsen. Ungene detter kortere vei om de ligger på madrass på gulvet. Vi var ikke mer en 18 tilsammen på en skikkelig flott dag i slutten av august. Det burde liksom være flere når forholdene er så flott. Jeg trodde det ville komme noen fra Mån eller Flørli, men ikke et menneske dukket opp. Litt ut på dagen hørte vi roping og skriking fra stølen. Noen var skikkelig forbannet. Det viste seg at en av hundene til sauegjeterne hadde angrepet en sau. Så blodet rant. Det viser bare at hund bør holdes i bånd nær sauer – alltid. Selv en sauehund kan bli for ivrig. Morgenen ble fantastisk. Det var omtrent vindstille. Det var sol og blå himmel. Det var varmt. En perfekt morgen på fjellet. Det kom noe tåke seilende oppover dalen og gjorde det hele litt «trolsk»., men den forsvant utover morgenen. For egen del ble det jobbing, og først etter noen timer med svett arbeid, pakket jeg sekken og tok fatt på bakken opp i heia. Det gikk tungt. Jobbing og så tur er ikke en helt god kombinasjon for meg. Jeg kom meg selvsagt over heia. Denne gangen med trekken bakfra og sola i ansiktet. En skikkelig flott tur. Ved bilen var jeg likevel i god form, og ikke for kjørt. Det er flott når tingene går greit.

Støtter deg på denne. Gjorde ett rundkast i en stenur i helgen, maks flaks og det ble bare skrubbsår på armene. Jeg ble behørig bandasjert på begge armene. Blødende skrubbsår var fint å få dekket til. Byttet til kompresser etter en dusj, de. er mer hensiktsmessige.

Store steder med Biltema og mere en en bensinstasjon så stort sett lett å få tak i . Ellers ikke veldig lett . Finnmark ugreit

DNT filmen over viser en veldig godt gjennomtenkt utstyr sammensetning som ivaretar sikkerhet i et utvalg av ulike situasjoner som kan oppstå, bredt spekter av turområder og vær/temperaturer. Så kan man fjerne eller legge til ut fra den turen man selv skal gjennomføre og hvilke risikoer man bør ta høyde for eller er villig til å ta. De du går med er erfarne, men betyr det at de har vært mye på tur og at det har gått fint med det utstyrsoppsettet de har, uten at de nødvendigvis har vært i vanskelige situasjoner eller at de har ridd av en storm eller to med det oppsettet som de har? Jeg ville gjort noen refleksjoner om det .

Takk alle sammen. Da har jeg fått plenty med gode innspill og tilbakemeldinger. Vi stropper der😀.

InDesign er en applikasjon for desktop publishing (DTP) som er utviklet av Adobe. Adobe Photoshop er et avansert bilderedigeringsprogram fra Adobe Systems for rastergrafisk (bitmap) bildebehandling. Jeg benytter et XPPen Deco Pro digital drawing pad. Det har vært i daglig bruk i disse tre årene, og jeg klarer meg ikke uten. Gjør alt av pen-, brush-, og lasso-jobber etc. i Photoshop og Lightroom til en lek. Hurtigtastene er brilliante i photoshop, for å endre størrelse/hardhet på brush, flytte på bildet, velge farger osv. osv. Man setter det opp slik man liker, og det er uendelig med kombinasjoner. Om du ikke ønsker å bruke veldig masse penger på photoshop med en gang, så kan du prøve Gimp. Gratis program og ganske likt photoshop.

Sist jeg fikk vondt i hodet var når jeg tryna på enhjulssykkel uten hjelm. Det er nok heller ikke en diagnose, snarere en syntese (eller analyse alt etter hvilken ende jeg starter i), i hvert fall i det jeg bytter ut "når" med "fordi". "Bruk hjelm" er et råd (godt eller dårlig) som ikke kan sluttes ut fra denne syntesen/analysen, men muligens fra en diagnose. Skal jeg ha en diagnose må jeg faktisk få utredet hvorfor jeg fikk vondt i hodet. Nå er det for sent siden det gikk over etter bare noen sekunder. Bare en forvirrende ettertanke fra meg...

Som sagt, driiiiiiiiit dyrt. Allikevel, jeg har en pakke og den brukes kun når det trengs, ikke et sekund før.

Jizzes! Nesten 200 kr for ei stripe som er 5 cm lang og 1,25 cm bred! 😵 (1829 kr for ti sånne striper)

Uten å lage noen diskusjon her så har han vel ikke diagnostisert han. Jeg er i alle fall ikke vant til at råd er det samme som diagnoser. Et eksempel; "Har du mye vondt i hodet? I så fall burde du kanskje dra til en lege eller spesialist og få det sjekket så ikke det er noe alvorlig?" er noe vesentlig annet enn "Har du mye vondt i hodet? Dette er nok migrene, aneurisme eller hjernesvulst"

Imponerende at man kan (og tør) diagnostisere folk man ikke har møtt utfra et par såler. Alle mine sko er slitt skjevt, enda jeg har utallige timer hos ortoped, fysio og nevrolog. Kanskje jeg heller burde legge ut bilde av sålene mine på internettet..

Hei. Jeg ser det er flere her som diskuterer pris på teltutstyr, kvalitet og ulike telt-produsenter. A-magasinet jobber med en sak om sirkulær økonomi/«ta-vare-på-økonomi». Vi vil gjerne komme i kontakt med noen som planlegger å få utført reparasjon eller modifikasjoner på teltet sitt. Hvor hovedmotivasjonen er å spare penger gjennom å unngå å kjøpe nytt utstyr, men også for å bruke det samme utstyret over lang tid. Det kan for eksempel være hos Barents Outdoor. Vi vil også gjerne snakke med folk som tenker å kjøpe brukte telt av Barents. Av dem direkte eller hos XXL, som en del av UT-igjen-samarbeidet. Send meg gjerne en melding her inne, eller kontakt meg på mail: [email protected] Hilsen Martha Monasdatter Lynne Praktikant hos A-magasinet, Aftenposten

Det er komplisert dette med produksjonssted og kontroll av arbeideres forhold. En form for standardisert merking med mulighet for kontroll hadde vært fantastisk. Medlamsskap i Etisk handel er jo en trygghet. Det er jo heller ikke slik at de er verdensmestre i arbeidsmiljø overalt i USA, så man kan vel ikke automatisk trekke konklusjonen at alt derfra er lagd av anstendig betalte arbeidere på golvet med for eksempel helseforsikring..

Zpacks produserer det meste i USA. «Made in the USA All Zpacks shelters, backpacks, sleeping bags, quilts, clothing, and Dyneema® based accessories are manufactured in the USA. As the majority of our gear is made with domestically produced material, we are able to reduce the added carbon footprint of shipping our materials and products internationally.» https://zpacks.com/blogs/no-header/sustainability

Casstrøm no 10 sleipner her. Egenprodusert håndtak av Lignum vitae, hvit G10 og rød vulkanfiber. TBS horisontalslire med gniststål og Fällkniven bryne

Litt sør for Feragsdammen 50 m inn fra veien ligger det en gapahuk for overnatting. Bålplass og utedass. Et naturlig startpunkt for padlerne. De to siste bildene er en gapahuk ca 2 km fra Røros sentrum tett på turistløypa (Malmveien) og Småsetran. Tregulv og benker med bålplass. Bra utgangspunkt hvis man skal vander fra Røros og videre innover retning Femundsmarka. Herfra er det ca 18 km til Marenvollen Dnt - hytte.

Å grave en snøhule tar for lang tid, kanskje 4-6 timer, og du må finne egnet sted. Og det stedet er oftest der det føyker mest igjen, fordi det er en fonn. Som nødly er derfor snøhule i realiteten uegnet, det er bare å gjøre et forsøk i fint vær. Kantgrop er mye raskere, og gir samme nivå av ly, lages ikke større enn strengt tatt nødvendig. Neste er "kiste", altså et avlangt hull på flatmark som er akkurat så stor og dyp at du får plass til å ligge oppi. Neste er et hull til beina med en liten vegg av det du graver opp+sekken mot vinden. I alle tilfelle er vindsekk et must, forsåvidt liggeunderlag også. Sovepose eller ikke avhenger av hva du har med av forsterkningsplagg også. En mylar pose (foliepose) kan også være hensiktsmessig, veier ikke rare greiene. Denne vil kunne fungere som dampsperre. Søkestang kan være nyttig, da kan du måle snødybde så du ikke kaster bort tid på å grave på et uegnet sted. Trenger ikke være lengre enn 2m.

Tatt med mobilen, det er ikke så verst å sitte ute og se sola gå ned noen ganger..

Søndag 31.august ble det klart at ungene skulle til besteforeldre ut uka og gubben måtte jobbe, så da dukka idéen om en Hardangervidda-tur opp i hodet mitt. Det vil si; turen har vært planlagt eller drømt om i flere år, jeg har sjekka opp togtabeller og rutetider og allting, men nå var muligheten her - tross noe laber værmelding. Det er ikke lett å få med venninner på sånne spontane påfunn lenger - de fleste av dem har også barn og er ikke lærere (som meg selv) og da sitter det litt inne å bruke en av få sommerferieuker på trasking viddelangs uten familien. Det fikk bli alene! Grunnen til at «husmorferie» står i anførselstegn er fordi det mest husmoraktige ved meg nok er at jeg iblant tar meg nettopp husmorferie. Jeg har ikke gjort meg spesielt fortjent ved iherdig innsats i heimen til å stikke av sånn. Men etter ei uke+ med hele familien hjemme pga vannkopper på minsten (og dertilhørende brakkesjuke på hele gjengen) var det unektelig veldig deilig å komme seg ut. Jeg satt på med faderen til hans jobb på Alnabru i Oslo tidlig om morgenen onsdag (opp kl 4…), og satt så på med en sjåfør ned til OsloS. Bergenstoget var nesten en time forsinka, men omsider kom vi oss avgårde. To andre enslige kvinnelige vandrere satt like ved meg på toget, så da ble det naturlig nok prat om planer og rutevalg. Min hovedprioritet var å få oppleve Veigdalen igjen (en ungdomsforelselse), få ei natt på Hadlaskard, dernest å gå fra A til B (ikke rundtur). Både Haukeliseter og Rjukan var mulige endepunkter. Ei turvenninne skulle være i Kalhovd-området til helga, fikk jeg vite - det hadde jo vært gøy å treffes. Det ble uttrykt forundring fra medpassasjeren både over manglende fast plan OG at sekken min (45liter, ser ut som en dagstursekk) faktisk kunne inneholde alt jeg trengte for å overnatte ute og være på tur i fem dager. Litt spent var jeg sjøl og - jeg har ikke vært på ordentlig høyfjellstur med dette teltet før, og det var unektelig meldt en god del vind. Trøtt var jeg og, etter minimalt med søvn de siste to nettene (og vannkoppfest ei uke før det…). Jeg slo derfor fra meg den opprinnelige planen om å ta buss til Dyranut og gå hele veien inn til Hadlaskard (estimert til 8,5time) samme dag. Buss til Halne og så en kort tur inn til Bjoreidalen virka tryggere. Inn mot Bjoreidalen traff jeg to damer som gikk i følge på vei mot Stigstuv, ellers ingen. Ulempen ved å ikke følge spesielt godt med, og ved å støtte seg til 20 år gammelt 1:100.000-kart, viste seg i Bjoreidalen da det gikk opp for meg at hytta der ikke lenger er i drift. Planen var uansett telt, men jeg hadde håpa på noe sosial input. Synes det kan være deilig å gå aleine en dag eller to, men liker desidert best å dele opplevelsen sammen med andre. Jeg tenker jo at Hardangervidda i starten av august må være full av folk, men det virka veldig glissent. Jeg fant en lun leirplass nede ved elva, og slokna momentant etter middag, ca i 19-tida. Nei, føtter blir ikke pene av å drive med ultraløp. Frokost torsdag - GoDag Frukt nøye rensa for rosiner, med tørrmelk i. Har i varmt vann men spiser som frokostblanding, ikke grøt. Ved Nybu lå det krøtter på høyre sida av stien jeg skulle opp, og hester på venstre sida. Jeg har respekt for store dyr og forsøkte framstå så lite truende som mulig der jeg lista meg fram i midten. Det ser (som alltid) ut som det bare var fint vær på fjellet, men det blåste heftig. En eller annen gang i løpet av dagen ble jeg så lei av vinden og mitt eget tankespinn og manglende sosial kontakt at jeg kapitulerte og plugga i øreproppene med nedlasta podkast; «Tungtvannsaksjonene» fra NRK Hele Historien. Anbefales! Man kan jo lure på hva som har skjedd her. Ved vadinga av Eitro i Sildabudalen møtte jeg en eldre kar på vei samme veg som meg. Han skulle gå hele veien hjem til Jørpeland etter hvert, hadde gått fra Finse. Sprekt! Vadinga ble den våteste på turen, men ikke så ille som frykta (ut.no skrev at det kunne gå til midt på låra ved stor vannføring). Lunsj og tørking av sko og sokker etterpå. Ved bua ved Lægreidsoksla traff jeg på en belgier som var på langvandretur motsatt vei. Jeg titta inn men tok ikke sjansen på at jeg ville klare å presse inn kroppen, åpninga var smal. Ble noget overrasket over plakaten som lå på bordet der inne; «Juletre kun 90kr per st». Her inne tror jeg de må ha hatt monopol på juletresalg! Det yra en god del denne dagen, men på grunn av vinden ble liksom ikke klærne ordentlig våte. Jeg gikk med vindjakke og shorts mesteparten av dagen, men var da avhengig av å holde meg i aktivitet for å holde varmen. Endelig, Veigdalen igjen! Sommeren jeg var 16 år (21 år siden i år 😱) ble Veigdalen (Liseth-Hedlo-Hadlaskard) mitt første møte med Hardangervidda, og jeg falt pladask. Nå var det kanskje 18-19 år siden sist jeg hadde vært her, absolutt på tide med et gjensyn. Det ble 28km denne dagen. Vel framme oppdager jeg at regntrekket til sekken må ha blåst av et sted mellom steinbua og nedi dalen, kjedelig. Håper ingen dyr surrer seg fast i det. Note to self: knyt fast i en snor! Deilig å komme fri fra vinden innomhus, og ikke minst treffe på folk. Vi var 10 gjester denne natta, mange trivelige samtaler ble det. Jeg spiste medbrakt men kosta på meg hyttevaktas nybakte rundstykker og en liten smørpakke attåt. Fredag og tid for å bestemme seg for veien videre - det fikk bli sørover mot Haukeliseter. Værmeldinga var relativt god denne dagen - mindre vind, og ikke noe nedbør. Så var det meldt dårligere igjen lørdagen. Stien ned mot Litlos langs elva hadde jeg faktisk ikke gått før - har kun gått via Hårteigen eller med stopp på Besso/Sandhaug. Må si at strekket var utrolig fint, Veigdalen er bare nydelig! Mange, mange drømme-teltplasser underveis. Møtte ingen på hele strekket til Litlos, men gikk forbi et Barents-telt tidlig på strekket. Så bra ut! Første gang jeg har sett telt fra den produsenten «live». Turte ikke banke på. Mordor-landskap hvor jeg så for meg Gollum eller orker dukke opp når som helst En av flere litt suspekte bruer underveis. Jeg er pinglete på sånt, denne forserte jeg krypende på alle fire. Fru Kokken ønska tydeligvis en hårklipp! Innom Litlos kjøpte jeg en Firkløver og en pose Seigmenn, heiv innpå noen knekkebrød og spekepølse, og fikk bekrefta værmeldinga. Og lært at de nå selger seigmenn OG seigdamer i samme pose. Trodde det hadde skjedd en feil i produksjonen da jeg oppdaga pupper på en seigmann, og så for meg pakke i posten fra Laban som kompensasjon for fadesen. Men jammen har de samla både menn og damer i samme produkt. Vel bespist tenkte jeg at her er det bare å benytte finværet og traske på videre. I stedet for telting mellom Litlos og Hellevassbu, og så ny teltnatt mellom Hellevassbu og Haukeliseter (bussen gikk i 2-tida søndag) ville jeg ta ei natt til innomhus, på Hellevassbu - og komme ned lørdagen. På vei til Hellevassbu traff jeg endelig på en del andre vandrere. Her er det bare å satse på at skiltene er lagt ned i et system som samsvarer med retningene. Ganske fint ved Litlosvatnet. Hålken (?) ved Litlos er lett å se fra mange retninger Fornøyd med å være til fjells! Utsikt nordover Der oppe er hula som «Velure-pakket» visstnok holdt til i i riktig gamle dager. Det var fredløse som livnærte seg av å rane reisende på Hardingslepa. Fra fargerik flora til goldt isøde Det lukter nedbør av skyene i sør Etter omtrent ti timer på beina, og 38,5km tilbakelagt, kom jeg til Hellevassbu - akkurat i det det begynte å yre. Hovedhytta var full, her var blant annet en turgruppe med svaksynte, som hadde tatt seg over vidda helt fra Finse og hadde sin siste dag i morra. Må si jeg blir vanvittig imponert over dem; møtte en på utedoen (han venta på «guiden» sin) - han sto der og slo med stokken og lagde smellelyder med munnen for å få ekko fra omgivelsene. Tenke seg til å krysse Hardangervidda nesten uten å kunne se noe! Jeg slo meg til i sikringsbua, gode minner fra den etter vinterturen venninna mi og jeg hadde over vidda i 2010 var det vel. Der var et følge på fire trivelige, unge rogalendinger. Ei var snart ferdig med MASSIV i ett jafs, de tre andre hadde møtt henne på Finse for følge den siste uka. Veldig hyggelig selskap! Lørdagen var hustrig. Jeg bestemte meg for å roe ned tempoet og snylte litt på det gode selskapet av firergjengen fra Sandnes. Fram til lunsj-ish gikk jeg sammen med de - en av dem i Fivefingers barfotsko! Noe særlig bilder fra denne dagen ble det ikke, det var mye hustrig vær. Men sola glimta gjennom da jeg nærma meg Haukeliseter. Siste buss østover gikk et par timer før jeg kom ned, og selv om det hadde vært hyggelig med ei natt på Haukeliseter ville jeg helst spare de pengene - det baller fort på seg på sånne hytter. Gubben ville gjerne komme oppover han, men jeg kunne jo haike nedover og møte han på veien. Måtte sikre meg en vaffel først Og så stilte jeg meg opp der utkjørsla fra Haukeliseter møter E134. Første bil - treff! Et eldre ektepar som skulle helt til Bamble, faktisk, det er jo veien hjem, det. Viste seg at de har hatt to barn på samme folkehøgskole som jeg har gått også, praten gikk løst. Ved Ravnejuvet møtte vi gubben og jeg takka så mye for skyssen. Vi bestilte sushi for henting ved hjemkomst Porsgrunn, nydelig avslutning på en herlig, men litt ensom husmorferie. Det ble mer hytte enn tenkt, men jeg brukte av egen medbragt proviant og utstyr. Å gå alene sånn hele dagen ble litt ensomt, jeg hadde trodd at jeg ville møte på eller gå parallelt med folk mye mer enn det ble. På Hadlaskard trodde hyttevakta at det kanskje var værmeldinga som skremte folk, den var absolutt ikke pen de to dagene jeg hadde inn dit (hun mente det hadde vært over 20sekundmeter i kasta der den første natta jeg fikk, glad jeg ikke skulle slå opp Duplex’en oppi skaret da!) - og skulle ta seg opp igjen i helga. Ellers mente hun at det har blitt færre hytte-til-hytte-vandrere på vidda, det er visst ikke like hipt lenger eller instagramvennlig. Hun anslo at det var ca 80% tyskere/nederlendere og 20% nordmenn innom hos henne. Jaja - Hardangervidda er hvertfall mer enn hipt nok for meg. Og det å gå med lett sekk og joggesko ga mersmak. Vil anslå at sekken veide ca 11-12 kilo ved start, det er ikke veldig merkbart for en som er vant med å bære for seg sjøl og unger på glampingturer. Det ble akkurat 100km på beina fra onsdag kl 13.30 til lørdag kl. 14.45. Bra distanse på litt over tre døgn (og jeg benytta muligheten til å sove "utpå" godt...), og forhåpentlig ikke helt bortkasta som ultra-trening heller. Jeg kommer garantert igjen - og når jeg blir pensjonist skal jeg bo en hel sommer inne i Veigdalen, er planen!

En lang, men utrolig flott tur. Enkelte turer er så pass spesielle og flotte at de egentlig huskes uten å behøve å gå tilbake i bloggen for å friske opp hukommelse. Dagens tur må så avgjort være en slik tur. Det ble en virkelig flott opplevelse. Vi er i Rondane – for å gå tur. Det har blitt to flotte turer til nå. Og dagens tur ville bli lang. Det var snakk om 18 kilometer eller mer. Jeg har ikke gått en så lang tur på flere år, og var langt fra sikker på om formen og beina var gode nok til en så pass krevende tur. I tillegg til lengde, var det og snakk om bakker, med mer enn 500 høydemeter tilsammen. Totalt mente jeg det ville bli en ganske tøff opplevelse.... Vi er med en gruppe fra Allertravel med turleder Kjell Magne. Dagens etappe skulle gå fra Straumbu og opp mot Langglupbekken et stykke under de høyeste toppene i Rondane. Så ville vi følge dalen nedover og mot Bjørnhollia og videre tilbake til bussen og Straumbu. Før vi startet turn, ble det stopp ved Atnasjøen for å beundre utsikten fra stedet der «en vinternatt i Rondane» ble malt. Vi fikk et første blikk på dagens turmål – over sjøen og lang der oppe. Det var meldt sol og varme, men da vi gjorde oss klar til turen var det fortsatt overskyet. Varmen som var lovet, hadde vi imidlertid fått. Det var 20 grader da vi startet. Første tredjedel av dagens tur ville for en stor del gå utenom merket sti. . Det ble en lang og ganske dryg bakke oppover, men hele tiden med de høyeste toppene godt synlig lengre oppe, mot horisonten. Veslkolldalen var en flott opplevelse. En liten dal med både huler og hva som må ha vært bogastelle. Så pass høyt var det «alpin vegetasjon, men fortsatt var det et og annet tre i lia. Oppe over kanten fikk vi virkelig se «fjellheimen i Rondane» på nært hold, og selv om vi ikke kom opp på en topp, var det en virkelig flott opplevelse. Der vi kom inn på stien som går mot toppen av Høgronden, ble det lunch nummer en. Med ganske sterke vindkast, i 17 grader. Det ble liksom ikke kaldt selv om vi satt en stund. Så var det stien ned mot Langglupbekken og brua. Bakken ned bød på løs grus og småstein, Vi gikk forsiktig. Brua var ikke 10 cm bred og uten rekkverk – snarere tvert om. En obligatorisk fotoplass. Folk på brua med fjellene i bakgrunnen. Det var virkelig flott. Bakken opp lia under Veslsvulten, var ikke en like god opplevelse. Der var det mye stein og ur, og det krevde konsentrasjon for å komme oppover. Med god konsentrasjon gikk det greit. Det var kjekt å komme fram til Bjørnhollia. Der traff vi igjen de som hadde gått den brede sti – veien – mot hytta. Og som selvsagt sto klar med vafler, men med skoa på, klar for siste del av turen tilbake til Straumbu. Vi fikk lurt oss til en pause, men tok ganske fort fatt på trappene. Ned et kort stykke, før det bar oppover. Sherpatrappene må ha gjort det betydelig enklere å komme både opp og ned denne bakken. Stien over Myldingsgjelet var steinet, og det gikk litt opp og ned, Etter 12-13 kilometer, var det ikke like enkelt å holde motet – og farten oppe. Der gikk det i et jevnt tempo. Siste stykket ned mot Straumbu gikk på god skogsvei. Der var det mulig å sette opp farten, og vi var ved parkeringsplassen klokka 5. Ett minutt for sent til å handle i kiosken, Vi fikk lurt oss til noe likevel. 18 kilometer gikk forbausende bra. Selv med en god del stigning og delvis dårlig sti, gikk turen på omtrent 7 timer . Inkludert et par gode pauser. Rondane er så avgjort et flott turområde.

Portør, Kragerø latitude

I Kanada bruker de begrepet First Nations om folkegruppene som befant seg der før europerne kom, inuiter, tingliter, dene, athabaskere, irokesere og sikkert 1000 andre stammer og folkeslag. Noen er helt utryddet. Jeg bodde et år på Newfoundland. Der var hele den opprinnelig befolkningen ( https://en.m.wikipedia.org/wiki/Beothuk) utryddet enten av franskmennene eller britene. Det var også på Newfoundland de første europeere slo seg ned, vikinger fra Grønland, men de etablerte aldri noen permanente bosetninger. De reiste langs kysten fra Cape Cod til Baffin Island i følge gamle nedtegnelser. De var stadig i konflikt med lokale folkeslag. Noen first nations ble tatt til fange og tatt med tilbake til Grønland og Island. Det skal angivelig være sporet beothuk-gener i den islandske befolkning. Noe off tonic dette og, men jeg synes det er relevant med hensyn til norske eventyreres møte med First Nations. De aller fleste reisende har en romantisert forestilling om hvordan disse lever i dag. Det har vært en øyeåpner å reise utenfor allfarvei i Alaska, Yukon og Nevada. Mange First Nations er fullt integrert i det moderne samfunn, mens avsidesliggende landsbyer sliter med store sosiale og økonomiske problemer der muligheten til å leve på tradisjonelt vis blir mindre og mindre.

Det er litt artig å se hvor man begynte og hvor man er 😋 her er et bilde av den første skjeen jeg laget ved siden av den siste jeg laget nå hører det med til historien at det har blitt laget ganske mange skjeer denne vinteren, men det er utrolig hva man kan få til med litt tålmodighet og ønsket om å lære noe nytt 👍 mange har brukket, gått i bålpanna eller bare ligger under stolen for å minne meg på at ikke alle blir bra men jeg har så smått begynt å forstå hva som sprekker, hvordan jeg tørker de og noen små andre triks i Ludo 😂 Så får vi bare se hvordan man klarer å spinne dette videre. Tenkte å lage en egen post med tekst å bilder rundt hvordan jeg lager en skje helt fra valg av emne til ferdig innsatt med olje 👍

Altså, vi er inne i en stor, nasjonal dugnad nå. Det handler om to ting: 1: å ikke spre smitte, og 2: ikke risikere å belaste helsevesenet mer enn absolutt nødvendig. Derfor ble hytteforbudet innført. Nå er påska nært forestående, og dette med telting er etter min mening akkurat det samme som hytteproblematikken. Telting vil ikke konsentrere fjellturistene like mye som hytting, men er det noe bedre å ha folk spredt utover hele fjellheimen? Nå som alle turistforeningshytter og private hytter er stengt må vi anta at det er mange flere enn vanlig som vurderer telt som et alternativ denne påska. Hjelpekorpsene vil heller ikke ha den vanlige påskemobiliseringen i fjellet. Beinbrudd og ymse skader vil komme hvor enkelte får behov for hjelp. Været kan bli helsikes dårlig. Turfolket kan altså risikere å belaste helsevesenet og beredskapen i en tid det absolutt ikke bør forekomme. Kall meg gjerne moralpoliti, det lever jeg veldig greit med. Vil man absolutt dra langt avsted på telttur så er det i mine øyne å ikke ville være med på dugnaden.

Joda, og jeg bruker stort sett FC der jeg "må" og det i praksis utgjør en prinsipiell forskjell på fisket. La oss si jeg har brukt handlet sånn ca 500 meter FC-fortom på ymse spoler de siste 20 årene. Som nevnt over så får jeg utnyttet dette 100% fordi det ikke svekkes over tid slik mono gjør. Dersom jeg hadde handlet vanlig mono til samme bruken så hadde jeg trolig handlet 3-4 ganger (minst!) så stor mengde. Fordi den ikke tåler lagring på samme måte. Og jeg tester. Jeg er vel en av de få som har testet alt fra snøre-, knute-, korkstyrke osv med vekt i garasjen (jeg drev tidligere Norges største nettsider for sportsfiskere), så jeg har rimelig god erfaring med hva som gjelder. Det blir også 3-4 ganger så mye embalasje og oppbevaring. 3-4 ganger så mye frakt, 3-4 ganger så mye avfall, 3-4 ganger så mye produksjon osv. Pga at spolene med FC varer såpass lenge så har jeg laget et system for de som fungerer til oppbevaring osv slik at når de er tomme å bruker jeg de til annet fortomsmateriale og dermed øker til og med gjenbruksfaktoren pga av dette. PGa at jeg vet om egenskapene og at det nedbrytes sakte så er jeg også ekstra bevisst på hvor restene havner. Pga fokus rundt FC-bruk og produksjon tror jeg heller ikke de er noe mindre miljøbevisst rundt produksjon enn produksjon av f.eks mono. Så inntil noen som har hatt matte med mer fokus på miljø enn det jeg hadde har finregnet seg frem til hva som miljømessig går mest i pluss så tror jeg jeg kan fortsette den sparsomme bruken en stund til. Og til tross for at jeg nok er av de ivrigere sportsfiskerne i landet så er det snart 15 år siden jeg fløy til en fiske- eller villmarkstur og sikkert rundt like lenge siden jeg kjørte mer enn 2 timer til en tilsvarende tur. Så jeg tror totaltavtrykket tåler en spole FC i år også ;-). TROR, altså....

I dag har jeg ikke bestilt Sea to Summit Ultra-Sil Tarp Poncho , Petzl NAO hodelykt og Black Diamon Caron FLZ gåstaver fordi jeg bestilte nytt Hilleberg Enan, Fire Maple FMS-117T brenner og Keith KP6012 titankjelesett i går. Føler det egentlig litt godt, men innerst inne vet jeg at dette kommer til å bli kjøpt snart likevel....... Jeg er uhelbredelig Er det andre som har det på samme måten? Dropper å kjøpe noe nå, men vet innerst inne at det likevel kommer til å bli kjøpt?