Vinnerliste

Tatt med mobilen, det er ikke så verst å sitte ute og se sola gå ned noen ganger..

Dette mener jeg er mer "utslitt"....

En grei tur. Turen fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet var liksom ikke nok. Søndag var jeg klar for en litt lengre, eller «tyngre» tur. Jeg lurte litt på å ta til Sandvatn, men været ville bli dårligere ut over dagen. Det var bedre å holde seg i lavlandet denne gangen. Jeg tenkte også på å ta turen til Bynuten, men det ville og bli opp i høyden og det skulle tross alt blåse ganske bra. En tur fra Gramstad til Dalevatnet og så opp om Dalsnuten ville ta tid- Det ville i tillegg bli en del høydemeter. Værmeldingen var god for morgenen. I to-tre tiden skulle det komme regn. Det ville blåse, men siden jeg planla å gå i skog for det meste, ville vinden ikke bli et problem. Det var sol og sommer på Gramstad. Ikke helt sommertemperatur, men likevel kortbuksevær. Jeg tok veien mot Resasteinen og gikk for de første meterne for å få opp varmen. Det var selvsagt andre på tur, og mange med hunder. Noen hadde like selvfølgelig ikke kontroll på hunden, og en som var løs,sprang i beina på meg – langt fra eieren. I bunn av bakken opp mot Dalsnuten tar stien mot Resasteinen av mot høyre. Det var ikke et spor i stien, og jeg så ikke folk før et stykke oppe i bakken mot Resasteinen. Det kom et par på den nye stien fra Fjogstadnuten, og vi vekslet noen ord. Fra Resasteinen var planen å gå mot flyvraket og videre mot nord for å treffe stien som går nedover mot Skjørestad, men i stede for å gå nedover, ville jeg holde høyden mot nord og treffe skaret under Jødestadfjellet og skogveien som går der. Oppe i bakken traff jeg på en kar som lette etter orienteringposter – på feil plass. Posten han lette etter ligger på vestsiden av toppen på Skjørestadfjellet. Jeg kunne også fortelle at det lå en post helt nord for høyden jeg ville gå, og at det var vardet «sti». Vi tok følge mot posten, som var godt synlig da vi kom ned over bakken mot skaret. Karen ville også ta med seg posten rett ved «veien» nedover mot Skjørestad, så vi skilte lag. «Stien» mot skaret og skogveien var ikke like godt synlig, men siden jeg viste hvor jeg skulle, ble det å brøyte seg gjennom skogen noen ganske få meter. Stien og veien i skaret under Jødestadnuten, er lett å gå, selv om den etter hvert er blitt smalere på grunn av trærne som vokser. For min del, følger jeg veien til et veikryss hvor det er mulig å gå tilbake til Skjørestad «veien» eller ta nedover mot Dalevatn. Veien nedover mot Dalevatn ender ut i marka ved en liten grøft – med planker over. Her går det en sti mot venstre og over en gjerdeklyver. Fra Der er det sti nedover mot en mark og en traktorvei. Denne går over en liten kolle og på andre siden er det traktorvei helt ned til vannet. Nå er det mye sorpe i denne traktor veien, så jeg valgte å gå i fjellsiden mot T-stien ned fra fjellet. Det var ikke spesielt lurt. Gresset dekket bakken og det var vanskelig å se hvor jeg tråkket. Det gikk seint i den bratte lia. Jeg kom omsider ned til T-stien... Fra Dalevatn gikk jeg veien ned og videre mot Dale, og så opp stien mot Gramstad – og Dalsnuten. Jeg bestemte meg for å forsøke meg på toppen. I det jeg kom opp over skogen kunne jeg se himmelen i sør. Svarte sinte skyer. Det ville komme regn om ikke lenge. Jeg klarte ikke å gå fort, men kom meg til toppen i et jevnt tempo. Det var ikke snakk om å ta pause. Regnet kom da jeg var nesten på toppen. Jeg snudde og for nedover. Nede i lia begynte det å romle i sør. Regnvær og torden, er ikke det jeg ønsker meg på en frittliggende topp. Andre så ikke problemet og fortsatte å gå oppover . Det kom ikke mye regn og lyn/torden holdt seg god vekke. Turen hadde tatt nesen 4 timer. Jeg er ikke sikker på hvor lang turen er, men for min del er dette en «langtur».

Tørst multebær fra gårsdagens multeplukking

Vi bestilte en Alpinist V6 110 liter til 14 åringen...og 130 til mor, dvs meg. Blir spennende! Alpinist V5 på 110 L er dermed til salgs om noen trenger.

Tarpstang. Til sammenligning har jeg 2 stk lignende som går fra 82cm til 184 cm. Veier 280 gram. Gode stenger: https://www.addnature.no/campz-teleskop-aufstellstange-M592842.html?&_cid=21_1_-1_9_2015_496111__pla&campaign_detail=smart_shopping&gclid=CjwKCAjwu5yYBhAjEiwAKXk_eMSnRWydtMOSoe2SVgHLLCIn3slQAFgtLcaHxMpbhfiizV2ikdt1NRoC_HAQAvD_BwE

Minst tett der det bør vera mest tett. Altså totalt ueigna til mitt bruk. Takk for åtvaringa.

Ser nesten nye ut disse 😅 Så lenge gummien er myk som den skal bør de fungere, men som med bildekk kan ting bli hardt og sprøtt etterhvert.

Ja, det stemmer. Han er på Fjellforum også. Dette er 3 manns utgaven på videoen, han skriver på bloggen sin at 2 manns utgaven stod støtt i ruskevær og regn med 20ms middelvind og 30ms i kastene. Samtidig sier han at det er eneste gangen dette har skjedd, og ingen tenger knakk på 3manns utgaven. Eller så ser jeg også på flere andre videoer på Youtube at Orion står veldig bra i vinden. Jeg synes det ser ut som at teltet som kollapser har uheldig bardunering. Enten litt feil vinkel (for mye ut til sidene, eller for mye nedover), eller de er slakk nok til at de tillater at stengene kan presses inn. Jeg har for sikkerhets skyld forlenget mine barduner og har 10 meter bardunsnor liggende i pluggposen, men teltet virker meget solid det lille jeg har prøvd det. Jeg tenker å prøve det på vinteren også, selv om jeg har solid tunneltelt til de tøffeste vinterturene.

Jepp, kom hjem fra 5 dager i Femundsmarka på lørdag, viste stort måtehold og slapp ut igjen en harr, forøvrig den eneste fangsten jeg fikk på hele turen.

Vassfjøro er eit realt blikkfang av eit fjell, der det tronar majestetisk opp bak Ulvik innst i Hardangerfjorden. Sjølv oppdaga eg Vassfjøro då ein kollega av meg fortalte at ho hadde vakse opp der inne. Eg ville sjå litt i kartet for å orientere meg, og då fall augo raskt mot denne særmerkte toppen. Og litt av eit namn på eit 1633 meter høgt fjell! Planen var å gå frå Ulvik sentrum og opp til toppen via vatnet Ljoneskrulen for så og følgja ryggjen til Vassfjøro nordaustover. Etter råd frå kjentfolk og forumet her hadde eg sikta meg inn på nedstigning nord for Skrulsvatnet. Siste etappe var å møta turstien frå Osa til Hallingskeid på omlag 1200 meter og følgja den til Bergensbanen, der eg skulle hoppa på eit tog til Oslo. Då værmeldinga for 13. og 14. august var så strålande god, klinkar eg til. Tog frå Oslo til Geilo, buss til Eidfjord og båt inn til Ulvik. Allereie når båten krusar inn mot Ulvik ser eg Vassfjøro over åskanten. Det er full sommar i Hardanger og ikkje eit vindpust. Landskapet vibrerar i den brennande ettermiddagen. Vegen går opp til Solsævatnet, fyst på asfalt, så på traktorveg og tilslutt på sti. Frå Solsævatnet er det umerka sti til Ljoneskrulen forbi restane av dei gamle Sveigstølane. Det er bratt og eg svettar som ein gris oppetter lia. Men eg nærmar meg: Oppe ved Ljoneskrulen treff eg ein turgåar som akkurat har vært på Vassfjøro. Han fortel om ein heller utrygg nedfart mot Ljoneskrulen og anbefalar ikkje den vegen om eg skal opp. Eg skal vedgå eg vert litt betenkt. Men eg får vel sova på det. Teltet vert reist på ein odde i nordenden av vatnet. Eit mektig og nesten litt trugande landskap. Alle kleda er søkk blaute av svette og eg legg alt til tørk. Eg vaknar i grålysinga. Liggeunderlaget har sklidd ned i eine sideveggen. Heile innerteltet er dekka av små kondensperler. Soveposen er fuktig og klam. Og kleda er like våte som igår. Våtare faktisk. Det må være lite sol her for sjeldan har eg opplevd så mykje fukt og kondens. Klokka 8 er morgonsola framleis ein time i frå teltet. Det blir ein kjapp frukost og ein kaffi før eg pakkar sakene. 11 kg har eg på ryggen. Eg går roleg oppover. Inga kaving eller stressing. Tek meg tid til å finna den beste vegen. Det er bratt, men eigentleg ikkje noko problem. Lett klyving nokre stader. Snart kan eg sjå ned på Ljoneskrulen. Det er eit vilt og knudrete landskap her oppe. På omlag 1400 meter tek snøfonner over heile landskapet. Og endeleg, over 3 timar sidan eg braut leir, ser eg toppvarden framfor meg. På toppen er det eit flott utsyn til både Folgefonna og Hardangerjøkulen og fjorden. Eg kan kjenne at eg har lite energi, så eg fyrer opp primusen for å koka nudlar og spekepølse. Eg legg òg ut både telt og sovepose til tørk. Medan eg sit slik kjem det opp ein kar med hund frå den andre sida av fjellet. Me har oss ein liten prat før han legg på veg nedover. Eg kosar meg på toppen i 1 og 1/2 time før eg set kompasskurs innover fjellryggen. Det er gnistrande flott i fjellet. Navigeringa ned til Skrulsvatnet går greit, og eg følgjer anbefalinga med å gå rundt og ned på nordsida av vatnet og ikkje den bratte sørsida. Snart kan eg høyre ein veldig fossadur. Det er ein stor og stri bekk som eg må forbi. Heldigvis renn den ned i eit mellombasseng der den flatar ut. Der går det greit å vasse over. Vidare rundt vatnet er det eindel mikroterreng å ta omsyn til. Stundom går eg meg litt fast og må finna ein ny veg. På ein bratt stad finn eg ein lur korridor mellom bergveggen og ei snøfonn. Ikkje lenge etter rundar eg nordsida på Skrulsvatnet og då er det ikkje lenge til eg skal slå leir. Og teltplassen denne natta blir av dei betre. Tørt underlag i 100% vater. Fine nakne svaberg rett utafor teltdøra og fin bekk med iskaldt smeltevatten rett i nærleiken. Eg kan leggje alle kleda til tørk på berget og det er varmt nok til at ein kan sitja i berre trusa på 1300 meter klokka 9 på kvelden. Eg kokar middag og lar fjellroen senka seg. Betre enn dette er det kanskje ikkje mogeleg å få det? På natta blir det væromslag. Regn og vind. Det får bli frukost og kaffikoking innandørs. Og så er det berre å treffa den merka turstien frå Osa. Det blir litt leiting etter trygg veg når ein går på tvers av furene i terrenget. Men brått får eg auge på ein stor varde. Og ein endå større utsikt: Då er det berre å følgja dei raude T-ane heilt fram til Hallingskeid stasjon. Eg går no inn i eit litt gudsforlatt område og stien følgjer ein svart og steil fjellvegg nokre kilometer. Kanskje det er været som gjev landskapet eit litt dystert preg, med skydekke og småregn. Det er mykje snø her, sjølv om eg berre er på 12-1300 meter. Har faktisk aldri sett så mykje snø på denne høgda før midt i august. Men snøen må sleppa taket når eg kjem meg lågare ned, og i Buadalen før Hallingskeid stasjon er det atter frodig fjellvegitasjon. Då er det berre å vente på toget. Og på Bergensbanen er det jo alltid forseinka. Men det gjer ikkje noko. Eg kjenner berre stor glede etter ein uvanleg flott tur. Fantastisk område dette. Ein tur med litt hår på brøstet.

Lette, myke terrengløpesko er helt ypperlig i sommerfjellet, så lenge du ikke har for tung sekk. Men det kan lønne seg å benytte et par lette, sammenleggbare vandrestaver hvis man skal gå i steinur over lengre strekninger. Lette sko gjør at man ikke blir så fort sliten og sløv (1 kilo på beina er som 5 på ryggen osv. osv.) og myke sko gjør at man har god balanse og føling med underlaget - noe som i sum reduserer faren for overtråkk og andre skader.

Da er det kanskje du som har handlet feil jakke til den bruken du så for deg? Fjällräven har jo mange jakker, og skal du ha tilsvarende jakke uten stretch så er det vel Skogsö som er mest lik. Jeg har Keb-jakka selv og er kjempefornøyd! Jeg kjøpte den fordi jeg blir så j**lig varm når jeg går på tur, så trenger noe som puster bra og er luftig, så da passet det veldig bra med denne jakken som har stretch på ryggen osv. Under jakka har jeg ullgenser og merino-ulltrøye når det er kaldt om vinteren. Blåser det litt kaldt tidlig vår/sen høst og det er for varmt med ullgenser under, blir det bare jakka og merinoulltrøye. Men blåser det mye og det blir kaldt eller regner mye, evt begge deler, så tar jeg på meg en skalljakke/regnjakke som passer bedre for det været.