Vinnerliste

Jeg opplever rett som det er at rødspriten koker. Og ja, det gir mer flammer. Jeg har aldri opplevde det så ille som du beskriver, bare at det er fryktelig irriterende fordi det er vanskelig å slokke. Derfor forsøker jeg alltid å beregne hvor mye jeg trenger å fylle på for å varme det jeg skal, og la brenneren deretter brenne ut. Jeg har, etter mange års bruk av Trangiasettet med rødsprit aldri opplevd at rødspriten koker når den står i holderen, men ofte når brenneren står direkte på, eller veldig nær bakken, som for eksempel i et triangel. Det får meg til å lure på om årsaken til at spriten begynner å koke kan være at koppen/brenneren ikke får nok luft i bunn og blir for varm? I settet med holder, vindskjerm, gryter og det hele står brenneren mye høyere, og får trekk også på undersiden. Bare en tanke..

Meget mulig. Triangel vil jo samtidig også virke som en reflektor mot brenneren i større grad enn i Trangia kjøkkenet og (de fleste) kvistbrennerene noen av oss også bruker spritbrenneren i.

Søndag 31.august ble det klart at ungene skulle til besteforeldre ut uka og gubben måtte jobbe, så da dukka idéen om en Hardangervidda-tur opp i hodet mitt. Det vil si; turen har vært planlagt eller drømt om i flere år, jeg har sjekka opp togtabeller og rutetider og allting, men nå var muligheten her - tross noe laber værmelding. Det er ikke lett å få med venninner på sånne spontane påfunn lenger - de fleste av dem har også barn og er ikke lærere (som meg selv) og da sitter det litt inne å bruke en av få sommerferieuker på trasking viddelangs uten familien. Det fikk bli alene! Grunnen til at «husmorferie» står i anførselstegn er fordi det mest husmoraktige ved meg nok er at jeg iblant tar meg nettopp husmorferie. Jeg har ikke gjort meg spesielt fortjent ved iherdig innsats i heimen til å stikke av sånn. Men etter ei uke+ med hele familien hjemme pga vannkopper på minsten (og dertilhørende brakkesjuke på hele gjengen) var det unektelig veldig deilig å komme seg ut. Jeg satt på med faderen til hans jobb på Alnabru i Oslo tidlig om morgenen onsdag (opp kl 4…), og satt så på med en sjåfør ned til OsloS. Bergenstoget var nesten en time forsinka, men omsider kom vi oss avgårde. To andre enslige kvinnelige vandrere satt like ved meg på toget, så da ble det naturlig nok prat om planer og rutevalg. Min hovedprioritet var å få oppleve Veigdalen igjen (en ungdomsforelselse), få ei natt på Hadlaskard, dernest å gå fra A til B (ikke rundtur). Både Haukeliseter og Rjukan var mulige endepunkter. Ei turvenninne skulle være i Kalhovd-området til helga, fikk jeg vite - det hadde jo vært gøy å treffes. Det ble uttrykt forundring fra medpassasjeren både over manglende fast plan OG at sekken min (45liter, ser ut som en dagstursekk) faktisk kunne inneholde alt jeg trengte for å overnatte ute og være på tur i fem dager. Litt spent var jeg sjøl og - jeg har ikke vært på ordentlig høyfjellstur med dette teltet før, og det var unektelig meldt en god del vind. Trøtt var jeg og, etter minimalt med søvn de siste to nettene (og vannkoppfest ei uke før det…). Jeg slo derfor fra meg den opprinnelige planen om å ta buss til Dyranut og gå hele veien inn til Hadlaskard (estimert til 8,5time) samme dag. Buss til Halne og så en kort tur inn til Bjoreidalen virka tryggere. Inn mot Bjoreidalen traff jeg to damer som gikk i følge på vei mot Stigstuv, ellers ingen. Ulempen ved å ikke følge spesielt godt med, og ved å støtte seg til 20 år gammelt 1:100.000-kart, viste seg i Bjoreidalen da det gikk opp for meg at hytta der ikke lenger er i drift. Planen var uansett telt, men jeg hadde håpa på noe sosial input. Synes det kan være deilig å gå aleine en dag eller to, men liker desidert best å dele opplevelsen sammen med andre. Jeg tenker jo at Hardangervidda i starten av august må være full av folk, men det virka veldig glissent. Jeg fant en lun leirplass nede ved elva, og slokna momentant etter middag, ca i 19-tida. Nei, føtter blir ikke pene av å drive med ultraløp. Frokost torsdag - GoDag Frukt nøye rensa for rosiner, med tørrmelk i. Har i varmt vann men spiser som frokostblanding, ikke grøt. Ved Nybu lå det krøtter på høyre sida av stien jeg skulle opp, og hester på venstre sida. Jeg har respekt for store dyr og forsøkte framstå så lite truende som mulig der jeg lista meg fram i midten. Det ser (som alltid) ut som det bare var fint vær på fjellet, men det blåste heftig. En eller annen gang i løpet av dagen ble jeg så lei av vinden og mitt eget tankespinn og manglende sosial kontakt at jeg kapitulerte og plugga i øreproppene med nedlasta podkast; «Tungtvannsaksjonene» fra NRK Hele Historien. Anbefales! Man kan jo lure på hva som har skjedd her. Ved vadinga av Eitro i Sildabudalen møtte jeg en eldre kar på vei samme veg som meg. Han skulle gå hele veien hjem til Jørpeland etter hvert, hadde gått fra Finse. Sprekt! Vadinga ble den våteste på turen, men ikke så ille som frykta (ut.no skrev at det kunne gå til midt på låra ved stor vannføring). Lunsj og tørking av sko og sokker etterpå. Ved bua ved Lægreidsoksla traff jeg på en belgier som var på langvandretur motsatt vei. Jeg titta inn men tok ikke sjansen på at jeg ville klare å presse inn kroppen, åpninga var smal. Ble noget overrasket over plakaten som lå på bordet der inne; «Juletre kun 90kr per st». Her inne tror jeg de må ha hatt monopol på juletresalg! Det yra en god del denne dagen, men på grunn av vinden ble liksom ikke klærne ordentlig våte. Jeg gikk med vindjakke og shorts mesteparten av dagen, men var da avhengig av å holde meg i aktivitet for å holde varmen. Endelig, Veigdalen igjen! Sommeren jeg var 16 år (21 år siden i år 😱) ble Veigdalen (Liseth-Hedlo-Hadlaskard) mitt første møte med Hardangervidda, og jeg falt pladask. Nå var det kanskje 18-19 år siden sist jeg hadde vært her, absolutt på tide med et gjensyn. Det ble 28km denne dagen. Vel framme oppdager jeg at regntrekket til sekken må ha blåst av et sted mellom steinbua og nedi dalen, kjedelig. Håper ingen dyr surrer seg fast i det. Note to self: knyt fast i en snor! Deilig å komme fri fra vinden innomhus, og ikke minst treffe på folk. Vi var 10 gjester denne natta, mange trivelige samtaler ble det. Jeg spiste medbrakt men kosta på meg hyttevaktas nybakte rundstykker og en liten smørpakke attåt. Fredag og tid for å bestemme seg for veien videre - det fikk bli sørover mot Haukeliseter. Værmeldinga var relativt god denne dagen - mindre vind, og ikke noe nedbør. Så var det meldt dårligere igjen lørdagen. Stien ned mot Litlos langs elva hadde jeg faktisk ikke gått før - har kun gått via Hårteigen eller med stopp på Besso/Sandhaug. Må si at strekket var utrolig fint, Veigdalen er bare nydelig! Mange, mange drømme-teltplasser underveis. Møtte ingen på hele strekket til Litlos, men gikk forbi et Barents-telt tidlig på strekket. Så bra ut! Første gang jeg har sett telt fra den produsenten «live». Turte ikke banke på. Mordor-landskap hvor jeg så for meg Gollum eller orker dukke opp når som helst En av flere litt suspekte bruer underveis. Jeg er pinglete på sånt, denne forserte jeg krypende på alle fire. Fru Kokken ønska tydeligvis en hårklipp! Innom Litlos kjøpte jeg en Firkløver og en pose Seigmenn, heiv innpå noen knekkebrød og spekepølse, og fikk bekrefta værmeldinga. Og lært at de nå selger seigmenn OG seigdamer i samme pose. Trodde det hadde skjedd en feil i produksjonen da jeg oppdaga pupper på en seigmann, og så for meg pakke i posten fra Laban som kompensasjon for fadesen. Men jammen har de samla både menn og damer i samme produkt. Vel bespist tenkte jeg at her er det bare å benytte finværet og traske på videre. I stedet for telting mellom Litlos og Hellevassbu, og så ny teltnatt mellom Hellevassbu og Haukeliseter (bussen gikk i 2-tida søndag) ville jeg ta ei natt til innomhus, på Hellevassbu - og komme ned lørdagen. På vei til Hellevassbu traff jeg endelig på en del andre vandrere. Her er det bare å satse på at skiltene er lagt ned i et system som samsvarer med retningene. Ganske fint ved Litlosvatnet. Hålken (?) ved Litlos er lett å se fra mange retninger Fornøyd med å være til fjells! Utsikt nordover Der oppe er hula som «Velure-pakket» visstnok holdt til i i riktig gamle dager. Det var fredløse som livnærte seg av å rane reisende på Hardingslepa. Fra fargerik flora til goldt isøde Det lukter nedbør av skyene i sør Etter omtrent ti timer på beina, og 38,5km tilbakelagt, kom jeg til Hellevassbu - akkurat i det det begynte å yre. Hovedhytta var full, her var blant annet en turgruppe med svaksynte, som hadde tatt seg over vidda helt fra Finse og hadde sin siste dag i morra. Må si jeg blir vanvittig imponert over dem; møtte en på utedoen (han venta på «guiden» sin) - han sto der og slo med stokken og lagde smellelyder med munnen for å få ekko fra omgivelsene. Tenke seg til å krysse Hardangervidda nesten uten å kunne se noe! Jeg slo meg til i sikringsbua, gode minner fra den etter vinterturen venninna mi og jeg hadde over vidda i 2010 var det vel. Der var et følge på fire trivelige, unge rogalendinger. Ei var snart ferdig med MASSIV i ett jafs, de tre andre hadde møtt henne på Finse for følge den siste uka. Veldig hyggelig selskap! Lørdagen var hustrig. Jeg bestemte meg for å roe ned tempoet og snylte litt på det gode selskapet av firergjengen fra Sandnes. Fram til lunsj-ish gikk jeg sammen med de - en av dem i Fivefingers barfotsko! Noe særlig bilder fra denne dagen ble det ikke, det var mye hustrig vær. Men sola glimta gjennom da jeg nærma meg Haukeliseter. Siste buss østover gikk et par timer før jeg kom ned, og selv om det hadde vært hyggelig med ei natt på Haukeliseter ville jeg helst spare de pengene - det baller fort på seg på sånne hytter. Gubben ville gjerne komme oppover han, men jeg kunne jo haike nedover og møte han på veien. Måtte sikre meg en vaffel først Og så stilte jeg meg opp der utkjørsla fra Haukeliseter møter E134. Første bil - treff! Et eldre ektepar som skulle helt til Bamble, faktisk, det er jo veien hjem, det. Viste seg at de har hatt to barn på samme folkehøgskole som jeg har gått også, praten gikk løst. Ved Ravnejuvet møtte vi gubben og jeg takka så mye for skyssen. Vi bestilte sushi for henting ved hjemkomst Porsgrunn, nydelig avslutning på en herlig, men litt ensom husmorferie. Det ble mer hytte enn tenkt, men jeg brukte av egen medbragt proviant og utstyr. Å gå alene sånn hele dagen ble litt ensomt, jeg hadde trodd at jeg ville møte på eller gå parallelt med folk mye mer enn det ble. På Hadlaskard trodde hyttevakta at det kanskje var værmeldinga som skremte folk, den var absolutt ikke pen de to dagene jeg hadde inn dit (hun mente det hadde vært over 20sekundmeter i kasta der den første natta jeg fikk, glad jeg ikke skulle slå opp Duplex’en oppi skaret da!) - og skulle ta seg opp igjen i helga. Ellers mente hun at det har blitt færre hytte-til-hytte-vandrere på vidda, det er visst ikke like hipt lenger eller instagramvennlig. Hun anslo at det var ca 80% tyskere/nederlendere og 20% nordmenn innom hos henne. Jaja - Hardangervidda er hvertfall mer enn hipt nok for meg. Og det å gå med lett sekk og joggesko ga mersmak. Vil anslå at sekken veide ca 11-12 kilo ved start, det er ikke veldig merkbart for en som er vant med å bære for seg sjøl og unger på glampingturer. Det ble akkurat 100km på beina fra onsdag kl 13.30 til lørdag kl. 14.45. Bra distanse på litt over tre døgn (og jeg benytta muligheten til å sove "utpå" godt...), og forhåpentlig ikke helt bortkasta som ultra-trening heller. Jeg kommer garantert igjen - og når jeg blir pensjonist skal jeg bo en hel sommer inne i Veigdalen, er planen!

Hei. Treng tips til er god sekk. Min datter er 14 og bærer gjerne opptil 20 kg over en 20 km strekning. Hun har p nå hatt en Lowe alpine 65+15. Den er både slitt og rommer for lite. Hun er smal i hoften, ca 160 og meget sterk. Så ønsker ikke noe disskusion om at hun bærer for mye etc. Hun liker å være på tur med tung sekk (om du trir det eller ei). Hvilken sekk kan dere anbefale som har barn i samme "format"?

Uten å gå i for mye detalj (og kudos for ungdom som bærer selv!), så hadde jeg målt rygglengde og evnt hofter, og sett etter sekker som svarer til disse målene. Vi er alle så forskjellig bygget, uavhengig av kroppslengde og alder, at noe annet ville blitt misvisende. Så ta en kikk på det, og dersom den som allerede var godt brukt fungerte, ta gjerne utgangspunkt i dens mål osv. som et godt startsted, til hva å se etter videre.

Absolutt ingenting å si på at hun bærer "for mye". Heller imponert! Jeg er blodfan av Fjällräven Kajka storsekkene. Disse finnes i "identiske" utgaver i alt fra 55 til 100 liters utgave. Selv har jeg både 65 og 85. Ingen erfaring med sekk til barn, men det virker uansett som om det er "voksensekk" som dere er ute etter her. De er noe tyngre enn "moderne" sekker flest, men de er også veldig robuste og gode for å bære en tung bør. Det tyngste jeg har vandret langt med min 85-liter var i sommer. Ca. 30kg på en dagsetappe på ~28 km ene dagen. Utenom å være åpenbart tyngre enn til vanlig merket jeg ikke noen nedsatt følelse på sekken som jeg har gjort på andre sekker tidligere om de lastes for tungt. 65-ern har jeg hatt oppe i ~25-26 kg uten problem, annet enn at den da er fullstendig stappet. Ting jeg liker spesielt godt med Kajka (se øvrig produktinfo/videoer for alle andre nyttige standard-funksjoner): - Flat bunn. Sekken har null problem med å "stå", så lenge bunnrommet er pakket med noe som tillater den det. Jeg har alltid telt i bunnrommet. Av en eller annen grunn er mange sekker fra Osprey, Bergans osv. formet på en slik måte i bunnen at å ha sekken stående blir fullstendig umulig 🤷‍♂️ - Topplokk kan tas helt av. Nyttig for organisering ved utpakking i teltet topplokket kan også brukes som en mikro sekk/taske. - Hele fronten kan åpnes som en bag. En stor bonus ved dette er at delen du åpner opp består av to metall-stenger på innsiden av hovedmaterialet som stiver opp sekkens fasong betydelig når den er lukket, også når det er lite i sekken. Mye mindre pløsete. - Sekken er relativt smal og er sjeldent i veien igjennom skog og kratt, men med mulighet for å bygges ut mye med sidelommene om man må. Vedlagt bilde av en relativt lett pakket Kajka 65 for to helger siden.

Å gå med fiskestanga i dette området høres helt sjef ut. Jeg ville da valgt å gå fra Hallingskeid. Fra Osa må du bratt opp 1200 meter.

Det stemmer at jeg har problemer med at spriten lett koker i kvistbrennerne mine også, i alle fall den minste (Bushbox LF).

Det er nok dun som er tingen for deg. Jeg har i hvert fall ikke hørt om noen soveposer av kunstfiber som lar seg komprimere like mye som en dunpose med samme temperaturgrense. Det er en sterk sammenheng mellom mengde dun (=vekta av dun) og temperaturgrense, og det er også en sterk sammenheng mellom hvor liten du kan komprimere den og mengden dun, så det blir egentlig å velge en dunpose som har den høyeste (varmeste) komforttemperaturen som du er komfortabel med. Du vil grovt sett finne ut at poser med samme temperaturgrenser har omtrent samme fyllvekt av dun (kan variere litt, spesielt hvis fordelinga av dun er asymmetrisk og selvsagt vil en større/videre pose måtte ha mer dun enn en mindre/smalere) T-komfort/T-limit/T-ekstrem: Det er i følge standarden kun T-komfort som måles. De andre to er beregnet ut i fra denne målingen. Det er derfor ikke særlig poeng å se på annet enn T-komfort og danne seg erfaring med grunnlag i denne. Temperaturgrensene må ikke tas som et absolutt grense. De er mest egnet til å sammenligne poser seg i mellom. Hvis du for eksempel allerede har en sovepose med T-komfort 0 grader og du kjøper en ny med samme temperaturgrense kan du grovt sett forvente deg omtrent samme egenskaper med hensyn til hvor kald/varm den er (men også andre ting bestemmer dette da, som tetting rundt halsen, størrelse, etc). Som @Espen Ørud sier vil også bruksområde kunne bety en del. Det er forskjell på å ligge under en presenning med trekk og fukt og inne på ei hytte i ei seng, selv om temperaturen kan være den samme.

Utsikt fra Skyttarbu der jeg satt på trammen og nøt en sundowner mens jeg beundret Skyttarbudalen, for en drøy uke siden. Trodde først at det var en hest jeg så der nede. Men det var en elgku. Trodde ikke elgen vaset så høyt oppe. Kunne sparket meg selv fordi jeg la igjen 300mm objektivet hjemme. Jeg syntes det veide for mye, og regnet ikke med at behovet for det ville oppstå likevel. Heldigvis krysset elgen dalen og begynte å klatre opp lia jeg var i, slik at jeg fikk noen litt bedre bilder. Jeg regner med at det var ett ungdyr, siden det ikke var noen kalv der.

Hvis ingen hører fra meg de neste dagene så vet dere hva som har skjedd.

Bästa chansen är före man börjar jobba efter en utbildning i ungdomen sedan kan de dröja till det blir stugtur när man börjar kunna jobba mindre eller direkt vid pension,om man har kontorsjobb kanske ok att vänta. Jag träffade 2st i ca 25 års åldern som gått Masiv från Breheimen till Haukeliseter de tältade i ett HS ringstind sl2 och köpte lite mat och gas på vägen. Men framför allt vänliga och trevliga de kom från Trondheim vi sågs 1 dag före Litos och sedan samma buss ner till Oslo. Deras bästa tips för en lyckad tur var halvhöga kängor kombinerat med trailskor för att undvika skavsår.

Mange betjente og selvbetjente hytter å handle inn fra underveis på MASSIV, ja Minsten er bare fem år, jeg er ikke klar for å være borte tre-fire uker fra han (eller storebroren forøvrig) helt ennå. Og er litt i tvil om gubben er villig til å kjøre dem land og strand rundt for å møte meg underveis 😅 Men mye skjer med åra, ser jo at vi er i en helt annen situasjon nå enn for bare to-tre år siden mtp fleksibilitet. Jeg er lærer og har sånn sett mye tid å ta av om sommeren, likevel går det ei grense for hva jeg synes jeg kan stå for mtp å bruke av feriebudsjett (penge- og tidsmessig) aleine "bare" på meg. Men nå er vi i en ganske hektisk og økonomisk trang fase av livet, med små barn og påbygg/oppussing/renovering av heimen. Det høres helt nyyydelig ut med de 16 dagene, @Marius Engelsen !

Følger tankegangen din, men med to (relativt) små barn er det å dra av gårde 3-4 uker for seg sjøl ganske uaktuelt. Og for meg er mye av poenget med MASSIV (og John Muir Trail, som er en annen drøm) det å være ute over lang tid, sammenhengende. Det er ganske få av MASSIV-strekkene jeg ikke har gått før på en eller annen annen tur, liksom. Å dele opp turen og ta litt nå og litt da blir ikke det samme. Det er det å loffe avgårde i 3-4 uker som lokker. Jeg har et håp om at det kan være realistisk gjennomførbart når jeg blir pensjonist 😅 (evt når ungene er ganske mye eldre). Karta har vi 🙂 skal sjekke lenka!

Silva sine er robuste og vanntette, https://no.silvasweden.com/products/360-lap-25l . Står 15" men får fint plass til en 16" MacBook Pro i den. Separate glidlåser for laptop og hovedrom.

Jeg var på besøk hos en kamerat i sommer. Han hadde en snabb med hjortepølse som han ba meg si min ærlige mening om. Etter en smakebit sa jeg som sant var at den smakte nydelig. God spekesmak, og ingen spor av å være harsk. Han sa da at den var en plass mellom 4.5 til 5 år gammel og ikke hadde vært fryst, Når det er sagt anbefaler jeg ingen å spise så gammel spekepølse.

På Rondanestien – et stykke. Været på etappe to av vår vandring i Rondane, ville ikke bli likegodt som dagen før. Da var vi velsignet med både sol og grei temperatur. Denne dagen var det vått ute. Ikke mye regn, men nok til at det var vått på terrassen utenfor hotellet. Værmeldingen – YR – mente også at det ville komme noen dråper, men ikke «regn». Nå ville ikke været hindre at vi tok ut på dagens etappe. Det er tydelig at på disse kanter av fedrelandet, bestyr nedbør noe annet enn hos oss på sørvestlandet. Det ble buss tilbake til midt på Ringebufjellet til der Rondanestien krysser Friisveien. Kjell Magne insisterte på morgen gymnastikk og ut-tøying før vi startet opp bakken mot Jammerdalshøgda.. Etter bare et par kilometer kom vi til dagens første delmål. Jammerdalshytta til DNT var låst med DNT nøkkel, og min ligger hjemme. Jeg fikk bare sjekket hytta gjennom vinduene. Det ble en god pause før vi fortsatte sørover mot Saubu og brua. Det er et ganske annet terreng en det jeg er vant med. Bakkene er mye «snillere». Det er jevn stigning og greit å gå. Det er litt uvandt å bare se skifer og ikke granitt og gneis. Det er nesten like uvandt å se trær på opp mot 1100 moh. En av fordelene er at det er ikke mye som stenger for utsikten. Her er det fri sikt til ganske fjerne fjell – som Jotunheimen. Det ble noen stopp for å få med seg alt. Kjell Magne er flink til å samle troppene. Det ble lunch både en og to ganger, og en og annen kaffepause. I tillegg ble det også stopp for å fortelle om planter og blomster. Dagens mål var «flyvraket». En Junker JU 52 – aluminiums flyet som iste ned en vinterdag i november 1942 med en del tyske offiserer ombord. En av flyverene omkom i tillegg til en annen. Stien mot «flyvraket» tar av fra Rondanestien, som er T-merket mot Øverlihøgda, og denne stien er ikke merket. Det er enkelt å se stien oppover, og på ganske lang avstand er det mulig å gjenkjenne flyrestene. Det ble sagt at dette flyvraket er det best bevarte flyvraket av en ju 52 i Norge, og det er i hvert fall mye mer å se av flyet her enn det som ligger på Ernstnuten ved Blåfjellenden. Etter lunch nummer to og en god pause, var det tid for tilbaketuren. Vi skulle følge samme sti som på vei opp, og Kjell Magne mente det ville være helt greit at vi gikk i eget tempo nedover mot Saubu. Sigbjørn satte farten, og vi langet godt ut. Både Bestyrerinnen og Anne Lise hang med nedover lia, men de andre var ikke veldig langt etter da vi kom ned til brua, Fra Saubu til flyvraket er det omtrent 3,4 kilometer, Fra Saubu til Jammerdalsbu er det omtrent det samme, og stykket mellom veien og Jammerdalsbu er litt under to kilometer. En vei ca 8 kilometer, og siden vi gikk både frem og tilbake ble det 16 kilometer denne dagen. På tilbakeveien ble det nødvendig å ta på jakken,. Det kom litt lett regn, som egentlig ikke gjorde noe, men det litt kaldere. Det var sikkert også en grunn til at det gikk kjapper på tilbakeveien. En flott tur i et flott terreng, selv om det ikke helt likner det vi er vant med. Alle deltakerne var godt fornøyd med turen da de satt i bussen på vei mot neste hotell.

Helsport Fjellheimen Superlight 3 til 5999 hos XXL. Ser ut til å være laveste pris på en stund i følge Prisguiden.

Tørst multebær fra gårsdagens multeplukking

Min erfaring er at å ta i mot ernæringsråd fra fremmede på fjellforum er det samme som å spørre «hvilken musikk er best» på et slektstreff. Noen spiser ikke, noen spiser mye, noen går helgeturer, noen går Norge på langs, noen overlevde på tre peanøtter på en femmilstur på 80-tallet, mens en annen klarte å spise en bamsemumspose innen vannet kokte på terrasseplattingen. For en langtur som dette gjorde jeg min egen research og har opp gjennom blitt god kjent med mitt eget behov når man går 2,5-3 mil dagen over flere uker. Jeg har snakket med ernæringsfysiologer og fastlege for å legge opp en dekkende ernæringsplan som gjør at kroppen ikke tømmer glykogenlagerne (du går på veggen), har det den trenger for å restituere etter en lang dag OG er gjennomførbar med passende depoer og vekt på sekk. Her er noen av mine notater for ernæring for å gjennomføre 2,5-3mil dagen over en 6 ukersperiode (på helgetur i bergsdalen kan jeg klare meg med en boks chicken nuggets og en red bull): Å gå langtur med sekk er en ganske sær øvelse når det kommer til kosthold. Man holder seg som regel ikke i noen intense pulssoner, men jobber mest i pulssone 2/3 over laaang tid. Dette betyr at kroppen brenner både glykogen OG fett 🔥 *** Det er viktig å merke seg at kroppens glykogenlager er begrenset. Dette er energilageret kroppen drar på når den trenger masse energi fort. Fett derimot, har kroppen neste ubegrenset av og tas i bruk av kroppen når den jobber kontinuerlig over lang tid. Fett brennes saktere, er en mer stabil energikilde. Du bør derfor snacke ofte mens du går og sørge for å ikke tømme glykogenlagrene i musklene ved å fylle rikelig opp - spesielt på hviledager 😴 *** Så hva har dette å si for matvalg? På langtur bør man sikte på mer fett i kostholdet enn vanlig. Optimal fordeling på langtur ila dagen er ca.45-55% kalorier fra karbohydrater, 35-40% fra fett og 10-15% fra protein protein. Jeg regner med ca. 950 gram dehydrert mat per dag. En økning i fett i dietten er bra mtp vekten på sekken fordi forskjellen i energitetthet er ca. 2x (1g karbo = 4kcal, mens 1g fett = 9kcal) 🛢 *** Spiserutiner: Frokost: Egenlaget frokostblanding. Mye sakte karbohydrater, frø og nøtter. Prøver å unngå for mye sukker for å holde insulin-nivået nede. Gå-snack: Barer, tørket frukt, M&Ms, kjøtt og kjeks. Målet er å spise ca. 30g karbohydrater i timen mens jeg går. Ideell fordeling i gå-snacks er 28% karbo, 65% fett og 7% protein. Afterwalk-snack: Målet er å raskt fylle på med karbohydrater og protein (4:1-forhold karbo vs. protein) , helst innen 20 min fra stopp for dagen. Prøver å unngå fett i dette vinduet. Jeg fant @tailwindnutritionnorge sitt recovery-pulver har perfekt blandingsforhold for dette og har brukt det daglig. Middag: Dry-tech, pasta osv. Ikke vits med særlig mer enn 20g protein, men prøvd å oppnå samme fordeling som tidligere nevnt. Ubestridte fakta: jo mer du går og jo tyngre sekk du har = jo mer energi trenger du. Flere har gjort beregninger på energiforbruket med bærevekt (se ligning under) og hvis du konsekvent går med kaloriunderskudd (som du fint KAN gjøre på en helge/ukestur) så vil kroppen din ha for lite energikilder og for lite byggeklosser til å holde deg i gang over tid. Anekdotisk vektøkning etter en kortere tur kan skyldes væskeinntak og endring i fett/muskelmasse. Ikke anbefalt at man lar slikt diktere planleggingen slik at man konsekvent går med altfor lite mat. Kilder: http://thru-hiker.com/articles/PackLightEatRight/fat.htm, «Terrain factors for predicting walking and load carriage energy costs: Review and refinement.» J Sport Human Perf 2015;3(3):1–26 83 Kristin J Stuempfle, Daniel G Drury,

Du finner nok infoen du trenger her https://forskning.no/partner-bakterier-mat-og-helse/spekepolsa-er-full-av-bakterier-det-gjor-den-perfekt-til-a-overleve-sommervarmen/1193834

Hei! Ønsker å dele en erfaring med gassforbruk på tur. Turen gikk over 6 dager over tregrensen i Troms og Finnmark. Primus ble brukt i forbindelse med matlaging og kaffekoking omtrent 3 ganger hvert døgn for 2 personer. Den ble ikke brukt til oppvarming av telt. Det to totale gassforbruket var ~500 g, noe som tilsvarer 42 gram gass per hode per dag. Sjekk bilder for detaljer.