Vinnerliste

Vassfjøro er eit realt blikkfang av eit fjell, der det tronar majestetisk opp bak Ulvik innst i Hardangerfjorden. Sjølv oppdaga eg Vassfjøro då ein kollega av meg fortalte at ho hadde vakse opp der inne. Eg ville sjå litt i kartet for å orientere meg, og då fall augo raskt mot denne særmerkte toppen. Og litt av eit namn på eit 1633 meter høgt fjell! Planen var å gå frå Ulvik sentrum og opp til toppen via vatnet Ljoneskrulen for så og følgja ryggjen til Vassfjøro nordaustover. Etter råd frå kjentfolk og forumet her hadde eg sikta meg inn på nedstigning nord for Skrulsvatnet. Siste etappe var å møta turstien frå Osa til Hallingskeid på omlag 1200 meter og følgja den til Bergensbanen, der eg skulle hoppa på eit tog til Oslo. Då værmeldinga for 13. og 14. august var så strålande god, klinkar eg til. Tog frå Oslo til Geilo, buss til Eidfjord og båt inn til Ulvik. Allereie når båten krusar inn mot Ulvik ser eg Vassfjøro over åskanten. Det er full sommar i Hardanger og ikkje eit vindpust. Landskapet vibrerar i den brennande ettermiddagen. Vegen går opp til Solsævatnet, fyst på asfalt, så på traktorveg og tilslutt på sti. Frå Solsævatnet er det umerka sti til Ljoneskrulen forbi restane av dei gamle Sveigstølane. Det er bratt og eg svettar som ein gris oppetter lia. Men eg nærmar meg: Oppe ved Ljoneskrulen treff eg ein turgåar som akkurat har vært på Vassfjøro. Han fortel om ein heller utrygg nedfart mot Ljoneskrulen og anbefalar ikkje den vegen om eg skal opp. Eg skal vedgå eg vert litt betenkt. Men eg får vel sova på det. Teltet vert reist på ein odde i nordenden av vatnet. Eit mektig og nesten litt trugande landskap. Alle kleda er søkk blaute av svette og eg legg alt til tørk. Eg vaknar i grålysinga. Liggeunderlaget har sklidd ned i eine sideveggen. Heile innerteltet er dekka av små kondensperler. Soveposen er fuktig og klam. Og kleda er like våte som igår. Våtare faktisk. Det må være lite sol her for sjeldan har eg opplevd så mykje fukt og kondens. Klokka 8 er morgonsola framleis ein time i frå teltet. Det blir ein kjapp frukost og ein kaffi før eg pakkar sakene. 11 kg har eg på ryggen. Eg går roleg oppover. Inga kaving eller stressing. Tek meg tid til å finna den beste vegen. Det er bratt, men eigentleg ikkje noko problem. Lett klyving nokre stader. Snart kan eg sjå ned på Ljoneskrulen. Det er eit vilt og knudrete landskap her oppe. På omlag 1400 meter tek snøfonner over heile landskapet. Og endeleg, over 3 timar sidan eg braut leir, ser eg toppvarden framfor meg. På toppen er det eit flott utsyn til både Folgefonna og Hardangerjøkulen og fjorden. Eg kan kjenne at eg har lite energi, så eg fyrer opp primusen for å koka nudlar og spekepølse. Eg legg òg ut både telt og sovepose til tørk. Medan eg sit slik kjem det opp ein kar med hund frå den andre sida av fjellet. Me har oss ein liten prat før han legg på veg nedover. Eg kosar meg på toppen i 1 og 1/2 time før eg set kompasskurs innover fjellryggen. Det er gnistrande flott i fjellet. Navigeringa ned til Skrulsvatnet går greit, og eg følgjer anbefalinga med å gå rundt og ned på nordsida av vatnet og ikkje den bratte sørsida. Snart kan eg høyre ein veldig fossadur. Det er ein stor og stri bekk som eg må forbi. Heldigvis renn den ned i eit mellombasseng der den flatar ut. Der går det greit å vasse over. Vidare rundt vatnet er det eindel mikroterreng å ta omsyn til. Stundom går eg meg litt fast og må finna ein ny veg. På ein bratt stad finn eg ein lur korridor mellom bergveggen og ei snøfonn. Ikkje lenge etter rundar eg nordsida på Skrulsvatnet og då er det ikkje lenge til eg skal slå leir. Og teltplassen denne natta blir av dei betre. Tørt underlag i 100% vater. Fine nakne svaberg rett utafor teltdøra og fin bekk med iskaldt smeltevatten rett i nærleiken. Eg kan leggje alle kleda til tørk på berget og det er varmt nok til at ein kan sitja i berre trusa på 1300 meter klokka 9 på kvelden. Eg kokar middag og lar fjellroen senka seg. Betre enn dette er det kanskje ikkje mogeleg å få det? På natta blir det væromslag. Regn og vind. Det får bli frukost og kaffikoking innandørs. Og så er det berre å treffa den merka turstien frå Osa. Det blir litt leiting etter trygg veg når ein går på tvers av furene i terrenget. Men brått får eg auge på ein stor varde. Og ein endå større utsikt: Då er det berre å følgja dei raude T-ane heilt fram til Hallingskeid stasjon. Eg går no inn i eit litt gudsforlatt område og stien følgjer ein svart og steil fjellvegg nokre kilometer. Kanskje det er været som gjev landskapet eit litt dystert preg, med skydekke og småregn. Det er mykje snø her, sjølv om eg berre er på 12-1300 meter. Har faktisk aldri sett så mykje snø på denne høgda før midt i august. Men snøen må sleppa taket når eg kjem meg lågare ned, og i Buadalen før Hallingskeid stasjon er det atter frodig fjellvegitasjon. Då er det berre å vente på toget. Og på Bergensbanen er det jo alltid forseinka. Men det gjer ikkje noko. Eg kjenner berre stor glede etter ein uvanleg flott tur. Fantastisk område dette. Ein tur med litt hår på brøstet.

Det ble gåtur i Skorovatn som er helt nord i Trøndelag. Fine omgivelser å gå i.

Søndag 31.august ble det klart at ungene skulle til besteforeldre ut uka og gubben måtte jobbe, så da dukka idéen om en Hardangervidda-tur opp i hodet mitt. Det vil si; turen har vært planlagt eller drømt om i flere år, jeg har sjekka opp togtabeller og rutetider og allting, men nå var muligheten her - tross noe laber værmelding. Det er ikke lett å få med venninner på sånne spontane påfunn lenger - de fleste av dem har også barn og er ikke lærere (som meg selv) og da sitter det litt inne å bruke en av få sommerferieuker på trasking viddelangs uten familien. Det fikk bli alene! Grunnen til at «husmorferie» står i anførselstegn er fordi det mest husmoraktige ved meg nok er at jeg iblant tar meg nettopp husmorferie. Jeg har ikke gjort meg spesielt fortjent ved iherdig innsats i heimen til å stikke av sånn. Men etter ei uke+ med hele familien hjemme pga vannkopper på minsten (og dertilhørende brakkesjuke på hele gjengen) var det unektelig veldig deilig å komme seg ut. Jeg satt på med faderen til hans jobb på Alnabru i Oslo tidlig om morgenen onsdag (opp kl 4…), og satt så på med en sjåfør ned til OsloS. Bergenstoget var nesten en time forsinka, men omsider kom vi oss avgårde. To andre enslige kvinnelige vandrere satt like ved meg på toget, så da ble det naturlig nok prat om planer og rutevalg. Min hovedprioritet var å få oppleve Veigdalen igjen (en ungdomsforelselse), få ei natt på Hadlaskard, dernest å gå fra A til B (ikke rundtur). Både Haukeliseter og Rjukan var mulige endepunkter. Ei turvenninne skulle være i Kalhovd-området til helga, fikk jeg vite - det hadde jo vært gøy å treffes. Det ble uttrykt forundring fra medpassasjeren både over manglende fast plan OG at sekken min (45liter, ser ut som en dagstursekk) faktisk kunne inneholde alt jeg trengte for å overnatte ute og være på tur i fem dager. Litt spent var jeg sjøl og - jeg har ikke vært på ordentlig høyfjellstur med dette teltet før, og det var unektelig meldt en god del vind. Trøtt var jeg og, etter minimalt med søvn de siste to nettene (og vannkoppfest ei uke før det…). Jeg slo derfor fra meg den opprinnelige planen om å ta buss til Dyranut og gå hele veien inn til Hadlaskard (estimert til 8,5time) samme dag. Buss til Halne og så en kort tur inn til Bjoreidalen virka tryggere. Inn mot Bjoreidalen traff jeg to damer som gikk i følge på vei mot Stigstuv, ellers ingen. Ulempen ved å ikke følge spesielt godt med, og ved å støtte seg til 20 år gammelt 1:100.000-kart, viste seg i Bjoreidalen da det gikk opp for meg at hytta der ikke lenger er i drift. Planen var uansett telt, men jeg hadde håpa på noe sosial input. Synes det kan være deilig å gå aleine en dag eller to, men liker desidert best å dele opplevelsen sammen med andre. Jeg tenker jo at Hardangervidda i starten av august må være full av folk, men det virka veldig glissent. Jeg fant en lun leirplass nede ved elva, og slokna momentant etter middag, ca i 19-tida. Nei, føtter blir ikke pene av å drive med ultraløp. Frokost torsdag - GoDag Frukt nøye rensa for rosiner, med tørrmelk i. Har i varmt vann men spiser som frokostblanding, ikke grøt. Ved Nybu lå det krøtter på høyre sida av stien jeg skulle opp, og hester på venstre sida. Jeg har respekt for store dyr og forsøkte framstå så lite truende som mulig der jeg lista meg fram i midten. Det ser (som alltid) ut som det bare var fint vær på fjellet, men det blåste heftig. En eller annen gang i løpet av dagen ble jeg så lei av vinden og mitt eget tankespinn og manglende sosial kontakt at jeg kapitulerte og plugga i øreproppene med nedlasta podkast; «Tungtvannsaksjonene» fra NRK Hele Historien. Anbefales! Man kan jo lure på hva som har skjedd her. Ved vadinga av Eitro i Sildabudalen møtte jeg en eldre kar på vei samme veg som meg. Han skulle gå hele veien hjem til Jørpeland etter hvert, hadde gått fra Finse. Sprekt! Vadinga ble den våteste på turen, men ikke så ille som frykta (ut.no skrev at det kunne gå til midt på låra ved stor vannføring). Lunsj og tørking av sko og sokker etterpå. Ved bua ved Lægreidsoksla traff jeg på en belgier som var på langvandretur motsatt vei. Jeg titta inn men tok ikke sjansen på at jeg ville klare å presse inn kroppen, åpninga var smal. Ble noget overrasket over plakaten som lå på bordet der inne; «Juletre kun 90kr per st». Her inne tror jeg de må ha hatt monopol på juletresalg! Det yra en god del denne dagen, men på grunn av vinden ble liksom ikke klærne ordentlig våte. Jeg gikk med vindjakke og shorts mesteparten av dagen, men var da avhengig av å holde meg i aktivitet for å holde varmen. Endelig, Veigdalen igjen! Sommeren jeg var 16 år (21 år siden i år 😱) ble Veigdalen (Liseth-Hedlo-Hadlaskard) mitt første møte med Hardangervidda, og jeg falt pladask. Nå var det kanskje 18-19 år siden sist jeg hadde vært her, absolutt på tide med et gjensyn. Det ble 28km denne dagen. Vel framme oppdager jeg at regntrekket til sekken må ha blåst av et sted mellom steinbua og nedi dalen, kjedelig. Håper ingen dyr surrer seg fast i det. Note to self: knyt fast i en snor! Deilig å komme fri fra vinden innomhus, og ikke minst treffe på folk. Vi var 10 gjester denne natta, mange trivelige samtaler ble det. Jeg spiste medbrakt men kosta på meg hyttevaktas nybakte rundstykker og en liten smørpakke attåt. Fredag og tid for å bestemme seg for veien videre - det fikk bli sørover mot Haukeliseter. Værmeldinga var relativt god denne dagen - mindre vind, og ikke noe nedbør. Så var det meldt dårligere igjen lørdagen. Stien ned mot Litlos langs elva hadde jeg faktisk ikke gått før - har kun gått via Hårteigen eller med stopp på Besso/Sandhaug. Må si at strekket var utrolig fint, Veigdalen er bare nydelig! Mange, mange drømme-teltplasser underveis. Møtte ingen på hele strekket til Litlos, men gikk forbi et Barents-telt tidlig på strekket. Så bra ut! Første gang jeg har sett telt fra den produsenten «live». Turte ikke banke på. Mordor-landskap hvor jeg så for meg Gollum eller orker dukke opp når som helst En av flere litt suspekte bruer underveis. Jeg er pinglete på sånt, denne forserte jeg krypende på alle fire. Fru Kokken ønska tydeligvis en hårklipp! Innom Litlos kjøpte jeg en Firkløver og en pose Seigmenn, heiv innpå noen knekkebrød og spekepølse, og fikk bekrefta værmeldinga. Og lært at de nå selger seigmenn OG seigdamer i samme pose. Trodde det hadde skjedd en feil i produksjonen da jeg oppdaga pupper på en seigmann, og så for meg pakke i posten fra Laban som kompensasjon for fadesen. Men jammen har de samla både menn og damer i samme produkt. Vel bespist tenkte jeg at her er det bare å benytte finværet og traske på videre. I stedet for telting mellom Litlos og Hellevassbu, og så ny teltnatt mellom Hellevassbu og Haukeliseter (bussen gikk i 2-tida søndag) ville jeg ta ei natt til innomhus, på Hellevassbu - og komme ned lørdagen. På vei til Hellevassbu traff jeg endelig på en del andre vandrere. Her er det bare å satse på at skiltene er lagt ned i et system som samsvarer med retningene. Ganske fint ved Litlosvatnet. Hålken (?) ved Litlos er lett å se fra mange retninger Fornøyd med å være til fjells! Utsikt nordover Der oppe er hula som «Velure-pakket» visstnok holdt til i i riktig gamle dager. Det var fredløse som livnærte seg av å rane reisende på Hardingslepa. Fra fargerik flora til goldt isøde Det lukter nedbør av skyene i sør Etter omtrent ti timer på beina, og 38,5km tilbakelagt, kom jeg til Hellevassbu - akkurat i det det begynte å yre. Hovedhytta var full, her var blant annet en turgruppe med svaksynte, som hadde tatt seg over vidda helt fra Finse og hadde sin siste dag i morra. Må si jeg blir vanvittig imponert over dem; møtte en på utedoen (han venta på «guiden» sin) - han sto der og slo med stokken og lagde smellelyder med munnen for å få ekko fra omgivelsene. Tenke seg til å krysse Hardangervidda nesten uten å kunne se noe! Jeg slo meg til i sikringsbua, gode minner fra den etter vinterturen venninna mi og jeg hadde over vidda i 2010 var det vel. Der var et følge på fire trivelige, unge rogalendinger. Ei var snart ferdig med MASSIV i ett jafs, de tre andre hadde møtt henne på Finse for følge den siste uka. Veldig hyggelig selskap! Lørdagen var hustrig. Jeg bestemte meg for å roe ned tempoet og snylte litt på det gode selskapet av firergjengen fra Sandnes. Fram til lunsj-ish gikk jeg sammen med de - en av dem i Fivefingers barfotsko! Noe særlig bilder fra denne dagen ble det ikke, det var mye hustrig vær. Men sola glimta gjennom da jeg nærma meg Haukeliseter. Siste buss østover gikk et par timer før jeg kom ned, og selv om det hadde vært hyggelig med ei natt på Haukeliseter ville jeg helst spare de pengene - det baller fort på seg på sånne hytter. Gubben ville gjerne komme oppover han, men jeg kunne jo haike nedover og møte han på veien. Måtte sikre meg en vaffel først Og så stilte jeg meg opp der utkjørsla fra Haukeliseter møter E134. Første bil - treff! Et eldre ektepar som skulle helt til Bamble, faktisk, det er jo veien hjem, det. Viste seg at de har hatt to barn på samme folkehøgskole som jeg har gått også, praten gikk løst. Ved Ravnejuvet møtte vi gubben og jeg takka så mye for skyssen. Vi bestilte sushi for henting ved hjemkomst Porsgrunn, nydelig avslutning på en herlig, men litt ensom husmorferie. Det ble mer hytte enn tenkt, men jeg brukte av egen medbragt proviant og utstyr. Å gå alene sånn hele dagen ble litt ensomt, jeg hadde trodd at jeg ville møte på eller gå parallelt med folk mye mer enn det ble. På Hadlaskard trodde hyttevakta at det kanskje var værmeldinga som skremte folk, den var absolutt ikke pen de to dagene jeg hadde inn dit (hun mente det hadde vært over 20sekundmeter i kasta der den første natta jeg fikk, glad jeg ikke skulle slå opp Duplex’en oppi skaret da!) - og skulle ta seg opp igjen i helga. Ellers mente hun at det har blitt færre hytte-til-hytte-vandrere på vidda, det er visst ikke like hipt lenger eller instagramvennlig. Hun anslo at det var ca 80% tyskere/nederlendere og 20% nordmenn innom hos henne. Jaja - Hardangervidda er hvertfall mer enn hipt nok for meg. Og det å gå med lett sekk og joggesko ga mersmak. Vil anslå at sekken veide ca 11-12 kilo ved start, det er ikke veldig merkbart for en som er vant med å bære for seg sjøl og unger på glampingturer. Det ble akkurat 100km på beina fra onsdag kl 13.30 til lørdag kl. 14.45. Bra distanse på litt over tre døgn (og jeg benytta muligheten til å sove "utpå" godt...), og forhåpentlig ikke helt bortkasta som ultra-trening heller. Jeg kommer garantert igjen - og når jeg blir pensjonist skal jeg bo en hel sommer inne i Veigdalen, er planen!

Hei, jeg er nå ca halvveis i MASSIV fra nord til sør og storkoser meg. Se daglige turrapporter og kart på http://florus.no/ Kartet oppdaterer litt ujevnt avhengig av Garmin, men oppdateres direkte fra satellitt og ikke mobildekning.

Vi får se, du har jo fortsatt noen måneder på deg. Men for å "spore på igjen" - med et tips: Noen ganger er det ikke så lett å finne et plant underlag for Trangia-kjøkkenet (eller andre brennere) slik at smøret i stekepanna alltid havner på den ene siden. Noen ganger finner jeg en høvelig sten eller en kvist o.l. som jeg bruker til å legge under den siden av vindskjermen (eller på ett av bena på en slangebrenner) som er lavest for å kompensere - få det så plant som mulig. Men andre ganger finner jeg ikke noe, eller bare noe som er litt for tykt eller litt for tynt. Har derfor med et par små plast-kiler av typen man bruker når man legger legger gulv eller installerer vindu. To slike av den minste typen man får hos Biltema (de grønne, 10X80X30mm), veier bare 14g: biltema.no/bygg/festeelementer/andre-festeelementer-og-tilbehor/plastkile-2000032408

Åpne flyer og sterk vind. Etter en lang tur dagen før, var gjengen likevel klar for ny tur. Denne dagen skulle turen gå i Folldalfjellet. Vi skulle starte ved Folldal Fjellstue, men på grunn av sykdom, ble det overnatting – og busstur - fra Savalen før vi kunne snøre skoene. Beskjeden denne dagen var at det ville gå greit med småsko. Det ville være lite stein og mye god sti, lave fjellsko var tingen. Jeg tror alle var glade for å kunne ta på litt lettere sko denne dagen. Mange av oss hadde sjekket YR, som lovet sol og varme, - og glemt å sjekke vinden. Det blåste skikkelig på toppene. Nede i skogen var det likevel sommer. Bussen tok oss opp til Folldal Fjellhotell, og vi sparte derfor en god bakke oppover, men likevel skulle vi opp en del høydemeter, nesten 200 av sorten viste det seg. Stien vi fulgte, brakte oss opp mot Skrabbane på 1074 moh. Planen var å stoppe flere plasser oppover lia. Kjell Magne ville vise oss en del blomster og lav. Planen ble nok så brutalt endret. Dag vi plutselig sto i et ormebol. Det vrimlet med orm, i hvert fall 6-7 stykker på et lite område. Jeg har aldri sett så mange hoggormer samtidig tidligere. Det ble litt kjapp gåing en liten stund... Vi fikk med oss en stopp, hvor Kjell Magne fikk vist oss einerlav. Denne, sammen med ulvelav er giftig, og bør helst ikke tas på. Oppe på snaufjellet, over trærne, gikk vi ut av stien og satte kursen mot toppen av Skrabbane. For meg var det en ny opplevelse å gå over rabber dekket med hvitmose. Det var god sikt fra toppen, i bakgrunnen lå hele rekka av toppene i Rondane. Under oss lå Bjørkeskoghøgde og Kamferhaugen. Vi fortsatte over flyene, dekket med lav og endte ut på vei, som tidligere hadde vært bane som ble brukt til å frakte malm ned til verket. Veien, og vi, stoppet ved Gortjønne. Det må ha vært både arbeidskrevende og tungt å få malmen først ut av fjellet og så ned til verket. Hele opplegget minnet litt om hva jeg så av gammel gruvedrift i Yorkshire. Vinden var merkbar over det åpne flyene, men da vi gikk over demningen og videre nedover og rundt Appelsinhaugen, fikk vi vinden rett mot, og den ble ganske sterk. Jeg reknet med at vinden var opp mot 24 m/sek . Med andre ord – stiv kuling, selv om det i så fall ville være helt i nedre kant av «stiv kuling». Nedover hadde vi hele tiden utsikt mot hele fjellrekka av topper i Rondane. En flott utsikt. Det ble ingen pause, eller lunch. Vinden ville gjort det til en kald opplevelse. Først da vi kom ned i skogen ble det igjen sommer. Vi stoppet ved Steinhaugsætra for kaffe og mat. Like bortenfor Plassætra var det vei, som brakte oss ned til Folldal verk. Det ble tid til en kikk på gruva og bygningene i tilknytning til verket. Imponerende mye så ut som om det kunne tas i bruk omtrent med en gang. Denne turen var ikke en spesielt lang eller tung tur. Vi var ute i noen timer, men det ble ikke stort mer enn 11 kilometer tilsammen.

Triangel ja, det fikk jeg ikke med meg i farta. Jeg bruker Trangia 25 og sverger til rødsprit året rundt, så denne blir det fyrt mye i. Så lenge vinden treffer luftinntaket så går koking som en lek , treffer vinden feil så blir rabalder oppi der, med fare for nedsmelting og hele pakka. Føler meg såpass trygg på denne at jeg ikke har noen problemer med å fyre opp inni Unna’n 😊

Jeg snudde de bildene som sto feil vei og du kan nå redigere innlegget ditt..

En lang, men utrolig flott tur. Enkelte turer er så pass spesielle og flotte at de egentlig huskes uten å behøve å gå tilbake i bloggen for å friske opp hukommelse. Dagens tur må så avgjort være en slik tur. Det ble en virkelig flott opplevelse. Vi er i Rondane – for å gå tur. Det har blitt to flotte turer til nå. Og dagens tur ville bli lang. Det var snakk om 18 kilometer eller mer. Jeg har ikke gått en så lang tur på flere år, og var langt fra sikker på om formen og beina var gode nok til en så pass krevende tur. I tillegg til lengde, var det og snakk om bakker, med mer enn 500 høydemeter tilsammen. Totalt mente jeg det ville bli en ganske tøff opplevelse.... Vi er med en gruppe fra Allertravel med turleder Kjell Magne. Dagens etappe skulle gå fra Straumbu og opp mot Langglupbekken et stykke under de høyeste toppene i Rondane. Så ville vi følge dalen nedover og mot Bjørnhollia og videre tilbake til bussen og Straumbu. Før vi startet turn, ble det stopp ved Atnasjøen for å beundre utsikten fra stedet der «en vinternatt i Rondane» ble malt. Vi fikk et første blikk på dagens turmål – over sjøen og lang der oppe. Det var meldt sol og varme, men da vi gjorde oss klar til turen var det fortsatt overskyet. Varmen som var lovet, hadde vi imidlertid fått. Det var 20 grader da vi startet. Første tredjedel av dagens tur ville for en stor del gå utenom merket sti. . Det ble en lang og ganske dryg bakke oppover, men hele tiden med de høyeste toppene godt synlig lengre oppe, mot horisonten. Veslkolldalen var en flott opplevelse. En liten dal med både huler og hva som må ha vært bogastelle. Så pass høyt var det «alpin vegetasjon, men fortsatt var det et og annet tre i lia. Oppe over kanten fikk vi virkelig se «fjellheimen i Rondane» på nært hold, og selv om vi ikke kom opp på en topp, var det en virkelig flott opplevelse. Der vi kom inn på stien som går mot toppen av Høgronden, ble det lunch nummer en. Med ganske sterke vindkast, i 17 grader. Det ble liksom ikke kaldt selv om vi satt en stund. Så var det stien ned mot Langglupbekken og brua. Bakken ned bød på løs grus og småstein, Vi gikk forsiktig. Brua var ikke 10 cm bred og uten rekkverk – snarere tvert om. En obligatorisk fotoplass. Folk på brua med fjellene i bakgrunnen. Det var virkelig flott. Bakken opp lia under Veslsvulten, var ikke en like god opplevelse. Der var det mye stein og ur, og det krevde konsentrasjon for å komme oppover. Med god konsentrasjon gikk det greit. Det var kjekt å komme fram til Bjørnhollia. Der traff vi igjen de som hadde gått den brede sti – veien – mot hytta. Og som selvsagt sto klar med vafler, men med skoa på, klar for siste del av turen tilbake til Straumbu. Vi fikk lurt oss til en pause, men tok ganske fort fatt på trappene. Ned et kort stykke, før det bar oppover. Sherpatrappene må ha gjort det betydelig enklere å komme både opp og ned denne bakken. Stien over Myldingsgjelet var steinet, og det gikk litt opp og ned, Etter 12-13 kilometer, var det ikke like enkelt å holde motet – og farten oppe. Der gikk det i et jevnt tempo. Siste stykket ned mot Straumbu gikk på god skogsvei. Der var det mulig å sette opp farten, og vi var ved parkeringsplassen klokka 5. Ett minutt for sent til å handle i kiosken, Vi fikk lurt oss til noe likevel. 18 kilometer gikk forbausende bra. Selv med en god del stigning og delvis dårlig sti, gikk turen på omtrent 7 timer . Inkludert et par gode pauser. Rondane er så avgjort et flott turområde.

Takk, jeg regnet med noen slike regler. Skal sette meg inn i det. Fiskelykken min er uansett aldri med i sekken🤓

Ja. Synes jeg har beskrevet det flere ganger i denne tråden. Jeg er jo nå ikke den eneste som har opplevd dette heller, og mørketallene vet man jo ingenting om. Den tåler ikke engang vind fra feil side før man risikerer nedsmelting beskrives det i tråden. Jeg har gått lei diskusjonen. Om dette skal analyseres videre ned til den minste detalj blir det uten mer bidrag fra meg.

Med hensyn til fiske er ørreten fredet veldig mange steder i gytetida (oktober, mange steder fra september). Dette gjelder ikke bare i Vassfaret. Du vil nok fort møte dette uansett hvor du drar. I følge denne siden gjelder det ikke Aurdalsfjorden, Strøen, Nevlingen og Helsenningen, men jeg tror nok reglen om utos/innos i gyteelver/gytebekker gjelder (50 meter fra). https://hedalen.no/foreninger/foreningen-hedalsfjella/fiskeregler/

Mitt inntrykk er at Helsport slengte på noen nuller for å posisjonere seg i premium segmentet, mens de tidligere var posisjonert som mye for pengene. Det kan bli problematisk dersom man ikke opplever økt kvalitet eller penere design. Det blir da relativt sett mer lukrativt å kjøpe f.eks Hilleberg som har mye psykologisk kvalitet / merkeverdi ved seg.

Takk! Skrim er kun et par timers kjøring unna og jeg har faktisk fått tips om en grotte der tidligere. Har også tenkt at det må være fint der vinterstid. Men tror jeg sparer Skrim til turer med barna 🥰

Takk! Har vært ved Buvatnet/Trollfossen tidligere, og på andre siden, ved Begna. Har blitt betatt av området gjennom bøkene til Fønhus. Bok bestilt 😎

Det der må vel kvalifisere som å være en underdrivelse (understatement)?

Trangia triangle. Det var vind ja, men man må jo kunne bruke det i litt vind… Og om det også kan skje med vanlig Trangia Vindskjerm, så er det ikke så sikkert og trygt system som enkelte skal ha det til.

Har du husket å sette Trangian opp riktig vei mot vinden? Har hatt store flammer og nesten nedsmelting men det var pga kjøkkenet stod feil vei i forhold til vinden.

Kommer veldig an på temperatur og vær i oktober syns jeg, ang, hvor det er fint å dra på tur. Men er fint å dra inn i skogen på den tiden hvor det er ly og bålmuligheter, om man orker en Hjortelusflue eller ti da Men hvis du bor her på østlandet ennå så er Skrim helt nydelig i oktober,, spesielt vestsiden. Så mitt tips må bli en rundtur fra parkering ved Ravalsjø bort til Skrimsvannet gjennom Skrimsdalen, Så ned til Ramsvann og retur til Ravalsjø igjen en eller annen sti, er noen bortgjemte perler der inne.

Biltema, trangia og Aloc. Biltema kunne det skje med, Trangia skjedde det veldig ofte med, Aloc skjedde det ikke med. Trangia var den jeg prøvde mest å få til. Ga den opp og returnerte den, jeg har andre alternativ som har fungert pålitelig i «alle år». EDIT: Fant igjen en e-post fra 2018. Det var kun Trangiabrenneren som ga dette problemet. Og det var 7dl vann jeg prøvde å koke opp (ikke en liter). Men det ble aldri noe oppkok av vann for rødspriten ble så varm at den kokte og «tok av». Men samme kan det være. Poenget er at Trangia ikke er 100% bombesikkert.

Greit å vite ,men det var Marius Engelsen jeg spurte

Du kan kjøre helt inn til hjertet av Vassfaret. Du kan parkere ved Strøsdammen (enden av Strøen) eller bed Bogbrua (et stykke nedover Aurdøla nedenfor Aurdalsfjorden). Det er også veldig fint noe lenger nord oppe ved Røggjen. Du kan parkere ved Andsjøstølan. Et hav av stier og ruter å gå. Kjøp boka "Turgleder i Vassfaret". Der er det beskrevet mange fine turer.

Takk takk for hyggelige tilbakemeldinger - veldig stas å kunne vekke turlyst eller spre litt fjell-vibber via tekst og bilder 😃 jeg skal leve lenge på minnene fra denne turen, blir en stund til neste mulighet for tur av samme lengde.. skulle gjerne vært inne og redigert litt, men får ikke opp «Endre» som alternativ. jau jau. @whistler god bedring med ankelen!

1. Durston Xmid Pro 2. Veier 588 gram (bruker vandrestaver som teltstenger) og er et tomannstelt med geometri som angivelig er effentiv mot vind. Dyneema duk. Nettopp ankommet - er herlig romslig og var veldig lett å sette opp. 2. Tarptent Notch Li. Veier 620 gram (også vandrestaver. Innerteltet er «solid» og holder dermed noe mer på varmen. Brukt på fjellet og i områder hvor teltplasser er vanskelig å finne - 1 manns telt dette. Har bodd en uke i dette i strekk og det har virkelig vært dønn stødig mot hard vind (opp mot 19m/s). To store vestibyler også. Har to vegger og gir mindre kondens enn Xmid teltet som har én vegg (for det meste). 3. Slingfin Crossbow 2. 2.4kg og brukes på vinteren når jeg forventer hardt vær og mye snø. Urokkelig stødig når man supplerer teltstengene med skistaver. Helt innertelt som holder litt på varmen. 4. Big Agnes Tiger Wall UL2 Bikepack. 1.33kg. Brukes til bikepacking (festes på styret) eller når jeg trenger et telt med lite pakkvolum (latterlig lite). Brukes også på familieturer når vi må ha ekstra plass. Fantastisk telt men må settes opp med innerteltet først. Gir problemer når det regner. 5. Helsport Fjellheimen Camp 4 Superlight. 2.5kg. Teltet vi bruker på familietur, men som jeg er minst fornøyd med. Gir ikke plass til 4 brede madrasser så en voksen må sove ved siden av. Hassle å sette opp, og føles ut som om man bor i ei hytte avskjært fra omgivelsene. Varmt om morgenen. Smart med stort fortelt, men fordi man ikke kan åpne veggene i forteltet, føles det litt «bunkers» ut. Blir nok byttet ut etterhvert til noe som tar alle mann og fortrinnsvis noe som er litt mer luftig og hvor veggene/dørene kan trekkes tilbake.

@Beron Jeg vet at Trangia har statistikken mot seg. Det var derfor de ble forbudt i skolen. Jeg har en teori om hvorfor brennere som må forvarmes har en lavere ulykkesstatistikk. Det er fordi alle disse brennerne er litt kompliserte apparaturer der man faktisk må sette seg litt inn i virkemåten til dem, for å få til å bruke dem. Hvis man ikke tilegner seg ett minimum av kompetanse på disse, får man ikke kokt seg kaffe. De som ikke er villig til å tilegne seg ett minimum, velger gass. Der trenger man bare å vri på en ventil og stikke en fyrstikk borti, og ved Trangiaen trenger man bare å tømme en skvett sprit i skåla stikke en fyrstikk borti. Det er når man ikke vet mer enn akkurat dette, at disse brennerne er livsfarlige. USA ja, på akkurat den turen leide kona og jeg en tomanns kayak for en liten padletur på Lake Tahoe. Du verden så mange skjemaer og papirer jeg måtte signere før de slapp oss utpå. Men da vi kom til land, og skulle levere fra oss kayaken, kunne jeg ikke dy meg. Det hadde rent litt vann inn langs årene som samlet seg i bunnen og jeg var blitt våt i baken. Så jeg sa " I got a wet bottom. Who can I sue ?" Karen som tok i mot Kayaen var veldig alvorlig. "I dont think you have much legal standing complaining about wet trousers in a kayak... Sir. " Han tok det ikke som en spøk. Fikk beskjed av kona og søskenbarnet hennes som vi besøkte der, at å lime "sue" inn i hvilken som helst setning for spøk, ikke var noe man burde gjøre for ofte der borte.

Jeg var på besøk hos en kamerat i sommer. Han hadde en snabb med hjortepølse som han ba meg si min ærlige mening om. Etter en smakebit sa jeg som sant var at den smakte nydelig. God spekesmak, og ingen spor av å være harsk. Han sa da at den var en plass mellom 4.5 til 5 år gammel og ikke hadde vært fryst, Når det er sagt anbefaler jeg ingen å spise så gammel spekepølse.

Kjapp køyetur ved Store Skillingen i Nordmarka fra torsdag til fredag. Meg og minstejenta Warbonnet Eldorado køye, Hammockgear UQ og TQ på meg, fungerte utmerket. OSA køye med Falkenberg UQ og vanlig sovepose på jenta, fungerte utmerket det og.

På Rondanestien – et stykke. Været på etappe to av vår vandring i Rondane, ville ikke bli likegodt som dagen før. Da var vi velsignet med både sol og grei temperatur. Denne dagen var det vått ute. Ikke mye regn, men nok til at det var vått på terrassen utenfor hotellet. Værmeldingen – YR – mente også at det ville komme noen dråper, men ikke «regn». Nå ville ikke været hindre at vi tok ut på dagens etappe. Det er tydelig at på disse kanter av fedrelandet, bestyr nedbør noe annet enn hos oss på sørvestlandet. Det ble buss tilbake til midt på Ringebufjellet til der Rondanestien krysser Friisveien. Kjell Magne insisterte på morgen gymnastikk og ut-tøying før vi startet opp bakken mot Jammerdalshøgda.. Etter bare et par kilometer kom vi til dagens første delmål. Jammerdalshytta til DNT var låst med DNT nøkkel, og min ligger hjemme. Jeg fikk bare sjekket hytta gjennom vinduene. Det ble en god pause før vi fortsatte sørover mot Saubu og brua. Det er et ganske annet terreng en det jeg er vant med. Bakkene er mye «snillere». Det er jevn stigning og greit å gå. Det er litt uvandt å bare se skifer og ikke granitt og gneis. Det er nesten like uvandt å se trær på opp mot 1100 moh. En av fordelene er at det er ikke mye som stenger for utsikten. Her er det fri sikt til ganske fjerne fjell – som Jotunheimen. Det ble noen stopp for å få med seg alt. Kjell Magne er flink til å samle troppene. Det ble lunch både en og to ganger, og en og annen kaffepause. I tillegg ble det også stopp for å fortelle om planter og blomster. Dagens mål var «flyvraket». En Junker JU 52 – aluminiums flyet som iste ned en vinterdag i november 1942 med en del tyske offiserer ombord. En av flyverene omkom i tillegg til en annen. Stien mot «flyvraket» tar av fra Rondanestien, som er T-merket mot Øverlihøgda, og denne stien er ikke merket. Det er enkelt å se stien oppover, og på ganske lang avstand er det mulig å gjenkjenne flyrestene. Det ble sagt at dette flyvraket er det best bevarte flyvraket av en ju 52 i Norge, og det er i hvert fall mye mer å se av flyet her enn det som ligger på Ernstnuten ved Blåfjellenden. Etter lunch nummer to og en god pause, var det tid for tilbaketuren. Vi skulle følge samme sti som på vei opp, og Kjell Magne mente det ville være helt greit at vi gikk i eget tempo nedover mot Saubu. Sigbjørn satte farten, og vi langet godt ut. Både Bestyrerinnen og Anne Lise hang med nedover lia, men de andre var ikke veldig langt etter da vi kom ned til brua, Fra Saubu til flyvraket er det omtrent 3,4 kilometer, Fra Saubu til Jammerdalsbu er det omtrent det samme, og stykket mellom veien og Jammerdalsbu er litt under to kilometer. En vei ca 8 kilometer, og siden vi gikk både frem og tilbake ble det 16 kilometer denne dagen. På tilbakeveien ble det nødvendig å ta på jakken,. Det kom litt lett regn, som egentlig ikke gjorde noe, men det litt kaldere. Det var sikkert også en grunn til at det gikk kjapper på tilbakeveien. En flott tur i et flott terreng, selv om det ikke helt likner det vi er vant med. Alle deltakerne var godt fornøyd med turen da de satt i bussen på vei mot neste hotell.

Tørst multebær fra gårsdagens multeplukking

Neste generasjon! Alt skal læres men nå er vi to som skal lære. Tore

Liten utflukt på det våte element. Terningkast 10.... minst.

Sammen med en god gjeng. Det ble en lang kjøretur før vi kunne slappe av noen timer på hotellet rett ved Biri Travbane Vi startet hjemmefra tidlig søndags morgen,og var ikke ved hotellet for nærmere 7 på kvelden. Nå hadde blitt noen lange stopp ved noen stavkirker, men likevel ble det en laaang dag i bilen. Fra Biri var det nok en kjøretur på omtrent to timer – med en stopp for nok en stavkirke. Første overnatting skulle vi ha på Skjervingen Hotell på Ringebufjellet. Første spaserturen ville gå direkte fra hotelldøra og opp i høyden bak hotellet. Det ville bli en ettermiddagstur, og den skulle vare sånn omtrent to timer.Gjengen møttes på hotellet og vi fikk en lunch sammen før vi kledde oss i turklær og gjorde oss klar for første økt. Nå ble det en litt senere avgang enn planlagt, men det lenge dagslys og middagen skulle ikke serveres før 7... Dagens turmål var Skjerdingfjellet. Toppen er på 1137 moh, og for å komme opp på toppen ville vi følge en løype som går i en runde mot toppen. Hotellet ligger på litt over 800 moh, slik at det ville bli noen meter stigning før vi kunne nyte utsikten. Hele 300 høydemeter, som turlederen mente vi omtrent ikke ville merke. Stien var, mente han, temmelig slak oppover. Det ble en tur oppover inne i skogen, ikke helt uten å merke stigningen før vi kunne nyte utsikten i forskjellige retninger. Vår turleder Kjell Magne, stoppet flere plasser og viste oss både blomster, trær og moseog lav. Vi fikk en del ny lærdom og ble advart om «test/eksamen» siste dagen. Her gjelder det å følge med. Vi fikk ikke øye på kongeørna, men Kjell Magne viste oss hvor ørna har reir – opp i fjellveggen rett i mot Skjervingfjellet. Som var toppen vi skulle nå. Oppe på snaufjellet, helt opp mot 1000 moh fikk vi virkelig igjen for strevet oppover bakken. Her var det skikkelig utsikt, og det ble noen stopp for å beundre utsikten i de forskjellige retningene. På toppen av Skjervingfjellet, helt oppe ved varden, ble det tatt bilder med varden og både Storeronden og Rondeslottet i bakgrunnen. Nettopp disse toppene skal vi oppom senere i uka, og jeg håper bare været er like bra som på denne dagen, Vi var velsignet med sol og lite vind, flaggene hang rett ned, og med sommertemperatur. Det tror jeg ikke er helt vanlig på 1000 moh. Etter fotosesjonen, skulle vi tilbake til Skjervingen. Det betydde en ganske lang bakke ned med enkelte bratte steder- For vår gruppe ga bakken ned ingen problemer. Men en del av oss kjente det nok i knærne nederst i bakken. Første turen var egentlig bare en «kveldstur» på omtrent 7 kilometer. Vi brukte litt over to timer. To flotte timer i sol og godt vær. Nå var dette en innledning til de lengre turene, og de fleste dagene vil turen bli mer enn dobbelt så lang og ta vesentlig lengre tid. Jeg ser fram til fortsettelsen.

Ingen ørn i dag! Da har den forhåpentligvis kommet seg på vingene frisk og rask. Tok en ekstra runde uten å kunne se noen fugl. En lykkelig slutt på denne historien så langt. Tore

Nok en ny helg på fjellski. Det begynner å bli bra med mil på Nansen-skiene nå, men jeg har nok mye å lære på å kjøre nedover 😅. Denne gangen valgte jeg Hardangervidda fra Rjukan, via Krossobanen (taubane). Jeg rakk denne litt før stengetid på fredagskvelden og fikk eglet meg opp over tregrensen via scootersporene til hyttefolket. Jeg har alltid forstått viktigheten av å låse ned teltet til f.eks. pulken når det skal settes opp, men aldri gjort dette tidligere fordi jeg har stolt på at de to/tre første pluggene jeg setter ned i enden mot vinden gjør jobben tilstrekkelig. Spol frem til meg som knoter med å få stengene inn i koppene fordi duken er blitt for stram (tørket litt for godt etter forrige tur?). Plutselig kommer et monster av et vindkast og får tak i teltet i det jeg knoter. De tre snøpluggene rives opp og jeg rekker akkurat å kaste meg over teltet før det forsvinner. Her blir jeg liggende i noen sekunder for å ikke rekke å gjøre noe mer dumt. Teltet ble omsider satt opp skikkelig. De tre snøpluggene fant jeg igjen ca. 10m fra der de først ble satt ned 🙃 Når jeg kommer hjem blir det endelig å få festet en snor i teltet på en karabiner 😁 I dag er dagen brukt på en mil+ runde i området, og i morgen blir det noen korte kilometer ned til Krossobanen igjen. Gaustatoppen sett fra toppen av Krossobanen. Nydelig skydekke!

Fine plass, flott vær og skikkelig bra bål. (Og jeg var ikke på tur......)

Har ikke vært langt, men ute i nærturen en tur. Dalevatn i Sandnes. 20 minutters kjøring og 35 minutters gåing (alle fall jeg trenger 35. minutter) med en sekk med noen vedkubber hjemmefra , en pose kaffe , kjelen , koppen , en matbit fra min lokale Mega på vei opp og en liten stol. Det blir min ukentlige ute til lunsj opplevelse. Mens man venter på våren og de litt lengre turene. Pensjonist privilegier.

På hytta fra onsdag til fredag i sol, snøvær, regn og sol i nevnte rekkefølge. Fra 10 kuldegrader til 4 varmegrader. Varmrøkt abbor til lunsj i dag.

Ideen kommer selvfølgelig fra det faktum at det selges kaffeposer i skinn, inspirert av de samene en gang brukte. Lenge før noen fant på å lage en kaffepose av plast. Noen ( inkludert meg ) liker pene ting, og har gjerne en pen kaffepose i sekken. Men det lureste er selvfølgelig å ha kaffen i originalposen inni skinnposen. Nå må vi heller ikke glemme at kaffe i plastposer er en forholdsvis ny oppfinnelse. Da jeg begynte å drikke kaffe kom kaffen i papirposer og bare som hele bønner. For oppbevaring var det ikke noe lurt med ferdig oppmalt kaffe. Man kjøpte hele bønner og malte dem hjemme når man skulle lage kaffe. Da ble kaffen god. Ut på sekstitallet kom den moderne verden til Coopen der vi kjøpte kaffen, og det kom en elektrisk kaffekvern i butikken. Når jeg som guttunge handlet kaffe for mor, åpnet jeg posen, tømte bønnene opp i kvernen og festet så den tomme posen under kvernen og trykket på knappen. Samene hadde selvfølgelig hele kaffebønner i posene sine i gamle dager, og hadde en liten håndkvern i lavoen. Hele bønner er mer forgiving når det gjelder lagring.

Er blod fan av moraknivene! den røde standard kniven til mora som selges til 30 kr på maxbo gjør jobben! Jeg bruker den som spikkekniv, fiskekniv,spisekniv og mye mer! Den har kanskje ikke noe fancy tre skaft, men stålet er utrolig bra. Anbefales!

Da tok saken plutselig en annen vending. Fikk melding fra viltnemnda nå om at de hadde vært og avlivet ørnen i dag tidlig. Trist men sikkert det beste for fuglen. Tore