Vinnerliste

Søndag 31.august ble det klart at ungene skulle til besteforeldre ut uka og gubben måtte jobbe, så da dukka idéen om en Hardangervidda-tur opp i hodet mitt. Det vil si; turen har vært planlagt eller drømt om i flere år, jeg har sjekka opp togtabeller og rutetider og allting, men nå var muligheten her - tross noe laber værmelding. Det er ikke lett å få med venninner på sånne spontane påfunn lenger - de fleste av dem har også barn og er ikke lærere (som meg selv) og da sitter det litt inne å bruke en av få sommerferieuker på trasking viddelangs uten familien. Det fikk bli alene! Grunnen til at «husmorferie» står i anførselstegn er fordi det mest husmoraktige ved meg nok er at jeg iblant tar meg nettopp husmorferie. Jeg har ikke gjort meg spesielt fortjent ved iherdig innsats i heimen til å stikke av sånn. Men etter ei uke+ med hele familien hjemme pga vannkopper på minsten (og dertilhørende brakkesjuke på hele gjengen) var det unektelig veldig deilig å komme seg ut. Jeg satt på med faderen til hans jobb på Alnabru i Oslo tidlig om morgenen onsdag (opp kl 4…), og satt så på med en sjåfør ned til OsloS. Bergenstoget var nesten en time forsinka, men omsider kom vi oss avgårde. To andre enslige kvinnelige vandrere satt like ved meg på toget, så da ble det naturlig nok prat om planer og rutevalg. Min hovedprioritet var å få oppleve Veigdalen igjen (en ungdomsforelselse), få ei natt på Hadlaskard, dernest å gå fra A til B (ikke rundtur). Både Haukeliseter og Rjukan var mulige endepunkter. Ei turvenninne skulle være i Kalhovd-området til helga, fikk jeg vite - det hadde jo vært gøy å treffes. Det ble uttrykt forundring fra medpassasjeren både over manglende fast plan OG at sekken min (45liter, ser ut som en dagstursekk) faktisk kunne inneholde alt jeg trengte for å overnatte ute og være på tur i fem dager. Litt spent var jeg sjøl og - jeg har ikke vært på ordentlig høyfjellstur med dette teltet før, og det var unektelig meldt en god del vind. Trøtt var jeg og, etter minimalt med søvn de siste to nettene (og vannkoppfest ei uke før det…). Jeg slo derfor fra meg den opprinnelige planen om å ta buss til Dyranut og gå hele veien inn til Hadlaskard (estimert til 8,5time) samme dag. Buss til Halne og så en kort tur inn til Bjoreidalen virka tryggere. Inn mot Bjoreidalen traff jeg to damer som gikk i følge på vei mot Stigstuv, ellers ingen. Ulempen ved å ikke følge spesielt godt med, og ved å støtte seg til 20 år gammelt 1:100.000-kart, viste seg i Bjoreidalen da det gikk opp for meg at hytta der ikke lenger er i drift. Planen var uansett telt, men jeg hadde håpa på noe sosial input. Synes det kan være deilig å gå aleine en dag eller to, men liker desidert best å dele opplevelsen sammen med andre. Jeg tenker jo at Hardangervidda i starten av august må være full av folk, men det virka veldig glissent. Jeg fant en lun leirplass nede ved elva, og slokna momentant etter middag, ca i 19-tida. Nei, føtter blir ikke pene av å drive med ultraløp. Frokost torsdag - GoDag Frukt nøye rensa for rosiner, med tørrmelk i. Har i varmt vann men spiser som frokostblanding, ikke grøt. Ved Nybu lå det krøtter på høyre sida av stien jeg skulle opp, og hester på venstre sida. Jeg har respekt for store dyr og forsøkte framstå så lite truende som mulig der jeg lista meg fram i midten. Det ser (som alltid) ut som det bare var fint vær på fjellet, men det blåste heftig. En eller annen gang i løpet av dagen ble jeg så lei av vinden og mitt eget tankespinn og manglende sosial kontakt at jeg kapitulerte og plugga i øreproppene med nedlasta podkast; «Tungtvannsaksjonene» fra NRK Hele Historien. Anbefales! Man kan jo lure på hva som har skjedd her. Ved vadinga av Eitro i Sildabudalen møtte jeg en eldre kar på vei samme veg som meg. Han skulle gå hele veien hjem til Jørpeland etter hvert, hadde gått fra Finse. Sprekt! Vadinga ble den våteste på turen, men ikke så ille som frykta (ut.no skrev at det kunne gå til midt på låra ved stor vannføring). Lunsj og tørking av sko og sokker etterpå. Ved bua ved Lægreidsoksla traff jeg på en belgier som var på langvandretur motsatt vei. Jeg titta inn men tok ikke sjansen på at jeg ville klare å presse inn kroppen, åpninga var smal. Ble noget overrasket over plakaten som lå på bordet der inne; «Juletre kun 90kr per st». Her inne tror jeg de må ha hatt monopol på juletresalg! Det yra en god del denne dagen, men på grunn av vinden ble liksom ikke klærne ordentlig våte. Jeg gikk med vindjakke og shorts mesteparten av dagen, men var da avhengig av å holde meg i aktivitet for å holde varmen. Endelig, Veigdalen igjen! Sommeren jeg var 16 år (21 år siden i år 😱) ble Veigdalen (Liseth-Hedlo-Hadlaskard) mitt første møte med Hardangervidda, og jeg falt pladask. Nå var det kanskje 18-19 år siden sist jeg hadde vært her, absolutt på tide med et gjensyn. Det ble 28km denne dagen. Vel framme oppdager jeg at regntrekket til sekken må ha blåst av et sted mellom steinbua og nedi dalen, kjedelig. Håper ingen dyr surrer seg fast i det. Note to self: knyt fast i en snor! Deilig å komme fri fra vinden innomhus, og ikke minst treffe på folk. Vi var 10 gjester denne natta, mange trivelige samtaler ble det. Jeg spiste medbrakt men kosta på meg hyttevaktas nybakte rundstykker og en liten smørpakke attåt. Fredag og tid for å bestemme seg for veien videre - det fikk bli sørover mot Haukeliseter. Værmeldinga var relativt god denne dagen - mindre vind, og ikke noe nedbør. Så var det meldt dårligere igjen lørdagen. Stien ned mot Litlos langs elva hadde jeg faktisk ikke gått før - har kun gått via Hårteigen eller med stopp på Besso/Sandhaug. Må si at strekket var utrolig fint, Veigdalen er bare nydelig! Mange, mange drømme-teltplasser underveis. Møtte ingen på hele strekket til Litlos, men gikk forbi et Barents-telt tidlig på strekket. Så bra ut! Første gang jeg har sett telt fra den produsenten «live». Turte ikke banke på. Mordor-landskap hvor jeg så for meg Gollum eller orker dukke opp når som helst En av flere litt suspekte bruer underveis. Jeg er pinglete på sånt, denne forserte jeg krypende på alle fire. Fru Kokken ønska tydeligvis en hårklipp! Innom Litlos kjøpte jeg en Firkløver og en pose Seigmenn, heiv innpå noen knekkebrød og spekepølse, og fikk bekrefta værmeldinga. Og lært at de nå selger seigmenn OG seigdamer i samme pose. Trodde det hadde skjedd en feil i produksjonen da jeg oppdaga pupper på en seigmann, og så for meg pakke i posten fra Laban som kompensasjon for fadesen. Men jammen har de samla både menn og damer i samme produkt. Vel bespist tenkte jeg at her er det bare å benytte finværet og traske på videre. I stedet for telting mellom Litlos og Hellevassbu, og så ny teltnatt mellom Hellevassbu og Haukeliseter (bussen gikk i 2-tida søndag) ville jeg ta ei natt til innomhus, på Hellevassbu - og komme ned lørdagen. På vei til Hellevassbu traff jeg endelig på en del andre vandrere. Her er det bare å satse på at skiltene er lagt ned i et system som samsvarer med retningene. Ganske fint ved Litlosvatnet. Hålken (?) ved Litlos er lett å se fra mange retninger Fornøyd med å være til fjells! Utsikt nordover Der oppe er hula som «Velure-pakket» visstnok holdt til i i riktig gamle dager. Det var fredløse som livnærte seg av å rane reisende på Hardingslepa. Fra fargerik flora til goldt isøde Det lukter nedbør av skyene i sør Etter omtrent ti timer på beina, og 38,5km tilbakelagt, kom jeg til Hellevassbu - akkurat i det det begynte å yre. Hovedhytta var full, her var blant annet en turgruppe med svaksynte, som hadde tatt seg over vidda helt fra Finse og hadde sin siste dag i morra. Må si jeg blir vanvittig imponert over dem; møtte en på utedoen (han venta på «guiden» sin) - han sto der og slo med stokken og lagde smellelyder med munnen for å få ekko fra omgivelsene. Tenke seg til å krysse Hardangervidda nesten uten å kunne se noe! Jeg slo meg til i sikringsbua, gode minner fra den etter vinterturen venninna mi og jeg hadde over vidda i 2010 var det vel. Der var et følge på fire trivelige, unge rogalendinger. Ei var snart ferdig med MASSIV i ett jafs, de tre andre hadde møtt henne på Finse for følge den siste uka. Veldig hyggelig selskap! Lørdagen var hustrig. Jeg bestemte meg for å roe ned tempoet og snylte litt på det gode selskapet av firergjengen fra Sandnes. Fram til lunsj-ish gikk jeg sammen med de - en av dem i Fivefingers barfotsko! Noe særlig bilder fra denne dagen ble det ikke, det var mye hustrig vær. Men sola glimta gjennom da jeg nærma meg Haukeliseter. Siste buss østover gikk et par timer før jeg kom ned, og selv om det hadde vært hyggelig med ei natt på Haukeliseter ville jeg helst spare de pengene - det baller fort på seg på sånne hytter. Gubben ville gjerne komme oppover han, men jeg kunne jo haike nedover og møte han på veien. Måtte sikre meg en vaffel først Og så stilte jeg meg opp der utkjørsla fra Haukeliseter møter E134. Første bil - treff! Et eldre ektepar som skulle helt til Bamble, faktisk, det er jo veien hjem, det. Viste seg at de har hatt to barn på samme folkehøgskole som jeg har gått også, praten gikk løst. Ved Ravnejuvet møtte vi gubben og jeg takka så mye for skyssen. Vi bestilte sushi for henting ved hjemkomst Porsgrunn, nydelig avslutning på en herlig, men litt ensom husmorferie. Det ble mer hytte enn tenkt, men jeg brukte av egen medbragt proviant og utstyr. Å gå alene sånn hele dagen ble litt ensomt, jeg hadde trodd at jeg ville møte på eller gå parallelt med folk mye mer enn det ble. På Hadlaskard trodde hyttevakta at det kanskje var værmeldinga som skremte folk, den var absolutt ikke pen de to dagene jeg hadde inn dit (hun mente det hadde vært over 20sekundmeter i kasta der den første natta jeg fikk, glad jeg ikke skulle slå opp Duplex’en oppi skaret da!) - og skulle ta seg opp igjen i helga. Ellers mente hun at det har blitt færre hytte-til-hytte-vandrere på vidda, det er visst ikke like hipt lenger eller instagramvennlig. Hun anslo at det var ca 80% tyskere/nederlendere og 20% nordmenn innom hos henne. Jaja - Hardangervidda er hvertfall mer enn hipt nok for meg. Og det å gå med lett sekk og joggesko ga mersmak. Vil anslå at sekken veide ca 11-12 kilo ved start, det er ikke veldig merkbart for en som er vant med å bære for seg sjøl og unger på glampingturer. Det ble akkurat 100km på beina fra onsdag kl 13.30 til lørdag kl. 14.45. Bra distanse på litt over tre døgn (og jeg benytta muligheten til å sove "utpå" godt...), og forhåpentlig ikke helt bortkasta som ultra-trening heller. Jeg kommer garantert igjen - og når jeg blir pensjonist skal jeg bo en hel sommer inne i Veigdalen, er planen!

En lang, men utrolig flott tur. Enkelte turer er så pass spesielle og flotte at de egentlig huskes uten å behøve å gå tilbake i bloggen for å friske opp hukommelse. Dagens tur må så avgjort være en slik tur. Det ble en virkelig flott opplevelse. Vi er i Rondane – for å gå tur. Det har blitt to flotte turer til nå. Og dagens tur ville bli lang. Det var snakk om 18 kilometer eller mer. Jeg har ikke gått en så lang tur på flere år, og var langt fra sikker på om formen og beina var gode nok til en så pass krevende tur. I tillegg til lengde, var det og snakk om bakker, med mer enn 500 høydemeter tilsammen. Totalt mente jeg det ville bli en ganske tøff opplevelse.... Vi er med en gruppe fra Allertravel med turleder Kjell Magne. Dagens etappe skulle gå fra Straumbu og opp mot Langglupbekken et stykke under de høyeste toppene i Rondane. Så ville vi følge dalen nedover og mot Bjørnhollia og videre tilbake til bussen og Straumbu. Før vi startet turn, ble det stopp ved Atnasjøen for å beundre utsikten fra stedet der «en vinternatt i Rondane» ble malt. Vi fikk et første blikk på dagens turmål – over sjøen og lang der oppe. Det var meldt sol og varme, men da vi gjorde oss klar til turen var det fortsatt overskyet. Varmen som var lovet, hadde vi imidlertid fått. Det var 20 grader da vi startet. Første tredjedel av dagens tur ville for en stor del gå utenom merket sti. . Det ble en lang og ganske dryg bakke oppover, men hele tiden med de høyeste toppene godt synlig lengre oppe, mot horisonten. Veslkolldalen var en flott opplevelse. En liten dal med både huler og hva som må ha vært bogastelle. Så pass høyt var det «alpin vegetasjon, men fortsatt var det et og annet tre i lia. Oppe over kanten fikk vi virkelig se «fjellheimen i Rondane» på nært hold, og selv om vi ikke kom opp på en topp, var det en virkelig flott opplevelse. Der vi kom inn på stien som går mot toppen av Høgronden, ble det lunch nummer en. Med ganske sterke vindkast, i 17 grader. Det ble liksom ikke kaldt selv om vi satt en stund. Så var det stien ned mot Langglupbekken og brua. Bakken ned bød på løs grus og småstein, Vi gikk forsiktig. Brua var ikke 10 cm bred og uten rekkverk – snarere tvert om. En obligatorisk fotoplass. Folk på brua med fjellene i bakgrunnen. Det var virkelig flott. Bakken opp lia under Veslsvulten, var ikke en like god opplevelse. Der var det mye stein og ur, og det krevde konsentrasjon for å komme oppover. Med god konsentrasjon gikk det greit. Det var kjekt å komme fram til Bjørnhollia. Der traff vi igjen de som hadde gått den brede sti – veien – mot hytta. Og som selvsagt sto klar med vafler, men med skoa på, klar for siste del av turen tilbake til Straumbu. Vi fikk lurt oss til en pause, men tok ganske fort fatt på trappene. Ned et kort stykke, før det bar oppover. Sherpatrappene må ha gjort det betydelig enklere å komme både opp og ned denne bakken. Stien over Myldingsgjelet var steinet, og det gikk litt opp og ned, Etter 12-13 kilometer, var det ikke like enkelt å holde motet – og farten oppe. Der gikk det i et jevnt tempo. Siste stykket ned mot Straumbu gikk på god skogsvei. Der var det mulig å sette opp farten, og vi var ved parkeringsplassen klokka 5. Ett minutt for sent til å handle i kiosken, Vi fikk lurt oss til noe likevel. 18 kilometer gikk forbausende bra. Selv med en god del stigning og delvis dårlig sti, gikk turen på omtrent 7 timer . Inkludert et par gode pauser. Rondane er så avgjort et flott turområde.

Hils på Albert. Han er kjøpt på Kid Interiør til 250 kroner og jeg sover som en stein med han på slep. Har ikke veid han, men det er kanskje ikke så nøye?

Veldig bra tur! Men, for meg som blir svært varm på tur, så kunne jeg gjerne klart med med noen grader kaldere temperaturer på dagen. Blå himmel og solsteik er ikke mitt beste turvær. Heldigvis så blåste det ganske mye, så det gjorde underverker både på avkjøling og myggen Var ikke like heldig i år ang folk og mygg som i fjor i Femundsmarka. Når jeg kom til Sandhaug sen ettermiddag, så var det tjukt av folk inne på hytta. Fullbooket. Driveren anbefalte uka etter skolestart om man ville slippe så mye folk, da var det mer rolige tilstander. Vinden tok seg av myggen på dagtid, når vinden roet seg i perioder på kvelden var den der med en gang, sammen med knotten. Vindforholdene ved Langavatnet når jeg gikk innover:

Tilbake etter noen flotte dager på tur Gikk fra p-plassen ved Tinnhølen - Sandhaug - Besso - Bessevatnet - Besso og tilbake til bilen via Lagareidet. Dvs rundt Nordmannslågen med klokka. Meget flott runde, og å gå fra Besso turisthytte og opp mot Dimmedalen/Bessevatnet langs elva var helt fantastisk flott! Totalt ble turen 54km. Nå går jeg med tankene om å kanskje krysse Hardangervidda via samme rute, da via Dimmedalen og mot Litlos, og til Hellvassbu og Haukeliseter. Men det får bli en annen gang. Noen stemningsbilder: Middagen ble stekt ørret med nypoteter, paprika og rødløk til. På vei ut Tinnhølvegen, med Hardangerjøkulen i bakgrunnen:

Les Walden og gå ut i skogen! Et fritt og naturlig liv gir mening og selvtillit. Med filosof Einar Duenger Bøhn og Harvest-redaktør Torbjørn Ekelund URL: radio.nrk.no/podkast/verdiboersen/ Hør også podcasten med Duenger og Ekelund som innslaget i Verdibørsen bygger på: www.uia.no/om-uia/podkast/einar-duenger-boehns-filosofipod Episode 4 der:. Henry Thoreau: Walden Livet i skogene

Jeg krysset nedre del av Bisseggelva på vei vestover i 2019 og måtte gå langt før jeg fant et passende sted for vading, men det gikk. Dette er omtrent nøyaktig der du har tegnet spørsmålstegnet på kartet: Her er ruta jeg fulgte: Jeg har også gått rundt hele Litle Kjukkelen-sletta langs nordvestsiden og krysset oppe ved utoset av Søre Bisseggvatnet og det gikk også fint den gangen. Går man rundt vannene er området ganske lettgått. Utoset vises ikke her men det ligger helt til høyre i bildet: Her er ruta: En annen mulighet er å krysse Kjukkelelva ved deltaet i innoset til Litle Kjukkelvatnet og derretter gå nordover langs vestsiden av Store Kjukkelvatnet (ruta ses på kartet over) man da må du krysse Kjukkelelva en ekstra gang ved utoset av Litle Kjukkelvatnet først. Jeg har gjort begge deler og syns vel kanskje at det var det enkleste, men jeg kan ikke si noe om hvordan dette er med tanke på vannstanden nå.

På Rondanestien – et stykke. Været på etappe to av vår vandring i Rondane, ville ikke bli likegodt som dagen før. Da var vi velsignet med både sol og grei temperatur. Denne dagen var det vått ute. Ikke mye regn, men nok til at det var vått på terrassen utenfor hotellet. Værmeldingen – YR – mente også at det ville komme noen dråper, men ikke «regn». Nå ville ikke været hindre at vi tok ut på dagens etappe. Det er tydelig at på disse kanter av fedrelandet, bestyr nedbør noe annet enn hos oss på sørvestlandet. Det ble buss tilbake til midt på Ringebufjellet til der Rondanestien krysser Friisveien. Kjell Magne insisterte på morgen gymnastikk og ut-tøying før vi startet opp bakken mot Jammerdalshøgda.. Etter bare et par kilometer kom vi til dagens første delmål. Jammerdalshytta til DNT var låst med DNT nøkkel, og min ligger hjemme. Jeg fikk bare sjekket hytta gjennom vinduene. Det ble en god pause før vi fortsatte sørover mot Saubu og brua. Det er et ganske annet terreng en det jeg er vant med. Bakkene er mye «snillere». Det er jevn stigning og greit å gå. Det er litt uvandt å bare se skifer og ikke granitt og gneis. Det er nesten like uvandt å se trær på opp mot 1100 moh. En av fordelene er at det er ikke mye som stenger for utsikten. Her er det fri sikt til ganske fjerne fjell – som Jotunheimen. Det ble noen stopp for å få med seg alt. Kjell Magne er flink til å samle troppene. Det ble lunch både en og to ganger, og en og annen kaffepause. I tillegg ble det også stopp for å fortelle om planter og blomster. Dagens mål var «flyvraket». En Junker JU 52 – aluminiums flyet som iste ned en vinterdag i november 1942 med en del tyske offiserer ombord. En av flyverene omkom i tillegg til en annen. Stien mot «flyvraket» tar av fra Rondanestien, som er T-merket mot Øverlihøgda, og denne stien er ikke merket. Det er enkelt å se stien oppover, og på ganske lang avstand er det mulig å gjenkjenne flyrestene. Det ble sagt at dette flyvraket er det best bevarte flyvraket av en ju 52 i Norge, og det er i hvert fall mye mer å se av flyet her enn det som ligger på Ernstnuten ved Blåfjellenden. Etter lunch nummer to og en god pause, var det tid for tilbaketuren. Vi skulle følge samme sti som på vei opp, og Kjell Magne mente det ville være helt greit at vi gikk i eget tempo nedover mot Saubu. Sigbjørn satte farten, og vi langet godt ut. Både Bestyrerinnen og Anne Lise hang med nedover lia, men de andre var ikke veldig langt etter da vi kom ned til brua, Fra Saubu til flyvraket er det omtrent 3,4 kilometer, Fra Saubu til Jammerdalsbu er det omtrent det samme, og stykket mellom veien og Jammerdalsbu er litt under to kilometer. En vei ca 8 kilometer, og siden vi gikk både frem og tilbake ble det 16 kilometer denne dagen. På tilbakeveien ble det nødvendig å ta på jakken,. Det kom litt lett regn, som egentlig ikke gjorde noe, men det litt kaldere. Det var sikkert også en grunn til at det gikk kjapper på tilbakeveien. En flott tur i et flott terreng, selv om det ikke helt likner det vi er vant med. Alle deltakerne var godt fornøyd med turen da de satt i bussen på vei mot neste hotell.

Outnorth for noen uker siden. Mulig de er tomme. Lå i outlet med ekstra rabatt. tore

Har også slitt med vinkel og sure lår. Himmel og helvete vil jeg si dette er spesielt etter et langt og seigt innsteg. Har sikkert med alder å gjøre men fikk tilslutt rett vinkel på maestrale. Har denne sesongen kjøpt atomix expert og der kan man justere vinkel. Beklager at jeg ikke har innspill på skiene. Ble litt avsporing. Tore

Du kan jo ta turen innom peteraq i parkveien https://www.piteraq.no/

Thermarest Compressible Pillow er den eneste turputen jeg har testet som jeg synes er komfortabel. Problemet er pakkvolumet. Den tar større plass i sekken enn soveposen min. Jeg har også en Nemo Fillo Elite, men den blir akkurat like ukomfortabel som alle andre oppblåsbare puter etter en stund. Følger spent med her for den optimale løsningen.

Prøv doble splittringer mellom sluk og krok. Sjekk ut gjennomløper sluker , med dem får ikke fisken brukt selve sluken som brekkstang. Og veldig mange sluker leveres med dårlige treble kroker når du kjøper dem. Legg litt penger i nye kroker , som er tynnere i godset og sylskarpe . Da sitter de ofte mye bedre

Kjøp ny. Ikke noe du vil være utrygg på senere . Synd du ikke var tidligere ute , primus gav ut gratis deler fra januar og ut mars måned i år. Jeg fikk akkurat den delen du har problem med da...

Veldig fin lesning og mye flott bilder! Fikk ordentlig lyst på tur igjen etter dette

Har sett Stetind oppslått på XXL, og sammenlignet med Reinsfjell er det både bedre takhøyde og større fortelt. Absolutt noe jeg ville vurdert hvis jeg ikke hadde Reinsfjell fra før. Reinsfjell er forøvrig et telt som tåler mye vind (20+ m/s)og regn -og funker utmerket på godværsdager også. Veldig god gjennomlufting med begge forteltene åpne. Store nok fortelt til matlaging. Hvis du tåler å bære et kilo ekstra er Hilleberg Allak 3 et enda mer solid helårsalternativ. Sjekk også ut Fjellreven Abisko Dome. Stangløsningen på de to sistnevnte gir sterkere konstruksjon uavhengig hvor vinden treffer.

Siffer

Jeg bruker dunpute hjemme, så det er det jeg er vant med også. Ser Jysk har en dunputer på 120gram med 80 gram 750 cuin dunfyll. Vurderer å føle litt på den i butikken. Dytter jeg alt dunet ned i en ende og syr over midten blir det kanskje en bra turpute. Evt. Tilsvarende kan sys over på midten, så har man to dunputer https://jysk.no/soverom/puter/naturfyll/gold/pute-400g-hoie-tor-lav-50x70 Ellers hadde jysk flere memoryfoam alternativ som var temmelig lett i vekt og kan klippes ned, med avtagbart yttertrekk og ett tynt lett innertrekk.

Da er det enda mer komplisert, hvis du klarer å demontere den så kan det nok være en o-ring eller 2 der inne.

Flott med en god gammeldags turrapport! Ble ikke mindre lysten på Hardangervidda igjen neste år når ankelbrudd forhåpentligvis er historie

Jeg fyller min Downpillow ca halvfull med luft og da er den myk pga det lave lufttrykket og pga dunlaget. Mao en myk dunpute. 👌🏻

Det er samme som jeg har liggende, og den blir aldri med på tur igjen, hvertfall ikke som pute. Jeg liker å ligge på siden, og etter noen timer så føles det som øret har blitt klemt i skrustikke eller noe. Og ulempen med luft er jo at den presser seg opp i motsatt ende fra der man legger hodet, eller på begge sider om man har hodet i midten. Å fylle den steinhard med luft gjør det bare værre for ørene og enda mer ukomfortabel. Fra nå av er det kun dunpute som gjelder!

Fin turrapport. Koste meg ordentlig når jeg leste den, og lengtet etter tur selv om jeg akkurat kom hjem fra egne eventyr. (Fivefingersko OG hjemestrikkede Selbuvotter med G-nøkkel. Det var stilig....)

https://altaskifer.no/skiferprodukter/klokker/

Jeg frykter nok at man veldig ofte snakker forbi hverandre (og "man" inkluderer da også meg selvsagt). Skal man få til en god krangel må man nesten gjøre det. 😁 (men helst ikke med vilje da)

I varmt sommervær er det jo bare å hoppe uti. Det er en fordel med shorts eller zipoff-bukse, og skoene må ha god drenering og være uten membran. Da føler man seg tørr-ish etter bare tjue minutter, og man er vanligvis helt tørr etter et par timers vandring. I kaldere vær er det nok best å ta av alt tøy bortsett fra lærstøvler (helst uforede, ta ut såler) og skallplagg. Eller aller helst - velge en rute som ikke krever elvekryssing. Her er fra kryssing av Kjukkelelva ved utoset av Litle Kjukkelvatnet sommeren 2019: Untitled.mp4

😄 Den elendige nettsiden deres hadde ingen funksjon for verken å avslutte abonnementet eller slette kredittkortopplysningene som var lagt inn. Selv etter flere henvendelser til "kundeservicen" deres bare fortsatte de å belaste kortet mitt igjen og igjen. Jeg tror jeg hadde årlige utgifter på rundt 2000,- på den greia. Jeg vurderte å bare sperre kortet mitt, men etter litt graving på noen amerikanske nettforum klarte jeg å spore opp direkteadressen til en som jobbet på regnskapsavdelingen i Globalstar (som er satellitt-operatøren FindMeSpot benytter) og han fikk etter hvert stoppet abonnementet for meg. Etter mye masing klarte jeg også å få refundert utgiftene for det siste året. 😅

Generellt må jeg si at den siste tidens værtype har gjort meg litt betenkt. Sitter nå ved Stora Blåsjø og det var meldt sol i dag men i stedet styrtregner det nå. Varslene stemmer ikke og været er villere og våtere enn det var før. Syns det er kommet en ny dimensjon i ferdsel som kanskje ikke har vært så fremtredende som før. Om det blir veldig til vær/regn er det jo mulig å gå Thomasvatn, sløkskardet, ø.rørskardvatn, biseggvatnet på nordsiden og videre. Aller beste alternativ er kanskje å se om det er mulig å krysse kjukkelelva med båt (skyss) ved elveoset. Sjekk om hyttene er utleid - om de er utleid er båtene ofte i bruk. Grane j@f og Vefsn j@f. Har ikke opplevd området ved jengelen som myrete. Mer fjellterreng med mye blåbærlyng - frodig.

Hej rayun, Jeg har kigget efter en tur-skildring uden at finde den ... det er august og du må være kommet hjem. Mine råd kan du altså ikke bruge. Det kan måske du til andre som kigger efter hints, og fordi jeg har en mindeværdig opplevelse vil jeg alligevel fortælle. Jeg er 69 år og lige kommet hjem fra en 47 km's tur på en svær svensk leden (op mod Borås <- Hindås). Dette sagt for ikke, med det jeg vil sige om din tur - at jeg ikke er særskilt frygtsom af natur. Tvært imod finder jeg det tungt at opleve andres bekymring om mine ture alene. Jeg ville ikke planlægge den tur du snakker om. Jeg havde en 1000 km's cykeltur fra Oslo -> nordøst-over til Femund -> vestover og siden -> Kristiansand ~1990. Den eneste bekymring jeg husker er (jow, tunellerne) på ruten sydover, hvor jeg kommer til at cykle på en befærdet vej langs en fjord/lang sø. Vejen 'hang' på siden af et fjell og jeg havde en fantastisk udsigt, helt uforstyrret med, at jeg var den yderste trafikant før det lave hegn. Det var ikke behagligt. Det er den eneste gang jeg har været bange. Jeg tror at hegnet var lavere end toppen af min bagage .. så, i værdste fald kunne jeg have flippet ud over det og forsvundet ned i dybet. Det vil jeg ikke opleve igen, så derfor ville jeg ikke planlægge din tur. Første østlige del af turen var langt mindre bjergrig end landskabet ude vest på. Jeg vil derfor forvente, at der er flere veje af samme karakter. Og, i den retning du planlægger vil det konsekvent være dig der er yderste trafikant. Problemet kan selvfølgelig omgås ved at vurdere de veje som du kommer til at køre på, så du kan planlægge, eller i det mindste være opmærksom på situationen. mvh Carsten

Nøyaktig lik erfaring med SPOT som deg, og gikk for 2 år siden over til Garmin Inreach. Oppsigelse av SPOT abonnementet var en prøvelse. Det må være lettere å søke visum i Nord Korea.

Argumentene fra «myke sko» og «stive sko» leiren er omtrent like dårlig. Dette er ett vanskelig målbart tema. Det blir mye bro-science (finnes sikkert ett bedre norsk uttrykk?). (Fornuft, tro, påstander og «logikk» satt sammen og presentert nærmest som fakta.). Vi må heller ikke glemme at Norge er ett langstrakt land med mye forskjellig terreng. Hva mener folk med eks. steinur? Snakker man om det samme og har man samme bildet i hodet? Noen mener at man bør ha lave bevegelige sko i steinur for å kunne plassere bena, andre vil ha fjelltøvler for å gå på toppene og beskytte mot spisse steiner som sklir rundt. På første bildet er det den typiske steinuren jeg går i. Store avrundete blokker som ikke flytter på seg. Jeg ville kanskje foretrukket myke sko og hoppet fra stein til stein. Mens andre steder i landet har man mer opphakket, spiss og løs steinur med skarpt fjell. Da vil jeg tro at jeg ville foretrukket kraftige såler og god ankelbeskyttelse med en lavere gangfart. Utgangspunktet for tråden er jo Rondane, og det terrenget man har der.

Jeg kom til akkurat samme konklusjon for noen år siden og sa opp SPOT-abonnementet og solgte enheten. I tillegg var (er?) både nettsiden deres og kundeservicen en katastrofe. I tillegg opplevdes Gen 3-enheten som jeg hadde den gangen ganske ustabil, og jeg følte meg sjelden helt sikker på om meldingene nådde fram eller ikke. Jeg gikk i stedet over til Garmin Inreach, som også er dyrt, men ikke så ille som SPOT. Jeg tror det er rundt 350,- fast i året for SAR-tjenesten, og Freedom-abonnementet koster rundt 170,- per måned – sistnevnte kan man aktivere for én og én måned om gangen ved å bruke "utsett"-funksjonen. I tillegg er enheten mye bedre i og med at den fungerer som en vanlig Garmin-GPS (uten kart) samt at man kan laste ned værmeldinger og sende egendefinerte tekstmeldinger. Disse meldingene koster også noen kr pr. stykk. Men nå har områdene jeg ferdes mest i fått ganske god 4G-dekning den siste tiden, så jeg aktiverer løsningen kun 1-2 måneder i året.

Flott lesing! Gir definitivt en dragning mot fjellet!

Jeg må få presisere at jeg tenker på sko av typen Walk King, Impact, Besseggen og lignende fjellstøvler slik de aller fleste benytter, og som har en halvhøy ankelbeskyttelse men fortsatt gir ankelen bevegelsesfrihet. Virkelig høye jaktstøvler og lignende som går langt opp på leggen, slik som du ser for deg nå, gir naturligvis reell ankelstøtte, og overfører belastningen til knær og hofter. Det syns jeg du skal. Og selvfølgelig skal man trene. Som jeg skriver så vil man etter min mening forebygge overtråkk ved å bruke lave bevegelige sko. Der dro du den akkurat litt for langt.

Takk for en fin tur fra Hardangervidda med Altra og opp ned bilder Savner vidda, gleder meg til neste tur dit - kanskje jeg skulle tatt en tur i høst.. God sensommer videre!

Ser ut som en super tur 👍

Takk for at du minnet meg på dette. Alfa Bregne-skoene tok meg fint gjennom Jotunheimen, Skarvheimen, Haradangervidda og Setesdal Vesthei. Totalt nesten halve Norge på langs I terreng med mye skarpe steiner kjenner man underlaget igjennom med sekk på ryggen. Det over flere uker blir dette litt slitsomt, men det skal mye til. Sålen og strammesystemet fungerte utmerket. Feste i vibramsålen er helt enormt bra og å fly bortover ur og stein er en lek. Min absolutt favorittsåle. Det perforerte (hullete?) syntetiske laget rundt skoen gjør det svært lett å rengjøre de. Jeg har alltid med meg en liten børste på tur som er nyttig til mye men spesielt å freshe opp skoene. Sålen inni er en vanlig alfa-innersåle som er lett å skylle/vaske. MEN skoene overlevde dessverre ikke hele turen. Etter ca 700km begynte de å ta inn vann i sømmene som går på hver sin side foran på skoen. Dette er det svakeste punktet i konstruksjonen og Gore-tex-membranen røk dessverre der. Dette merket jeg spesielt godt gjennom vått gress og hvis man plumpet nedi. Heldigvis var skoen enkel å tørke. Merk at dette KAN godt være et resultat av mye tørking i nærheten av peis/ovn og ikke utelukkende en konstruksjonssvakhet. Jeg tror ikke man kan forvente så veldig mye mer på levetiden til en sko. 7-800 km er OK levetid på lett fjellsko, men det er kjedelig å kassere en god såle pga det tar inn vann i sømmen. Den lette vekten gjør at den, for meg, definerer en ny kategori fjellsko som kombinert både det lette, vanntette og raske. Det er null problemer å gå både langt og hurtig med disse. Har allerede mottatt et nytt par som venter på meg Terningkast: 6/6

Ikke mye som mangler på bilde 2😃 Så utrolig deilig ut og du var skikkelig heldig med været ser jeg👍

Jeg var på besøk hos en kamerat i sommer. Han hadde en snabb med hjortepølse som han ba meg si min ærlige mening om. Etter en smakebit sa jeg som sant var at den smakte nydelig. God spekesmak, og ingen spor av å være harsk. Han sa da at den var en plass mellom 4.5 til 5 år gammel og ikke hadde vært fryst, Når det er sagt anbefaler jeg ingen å spise så gammel spekepølse.

Hei - snakket med en i går som hadde krysset Storelva ved det gamle vadestedet i forrige uke uten problem. Var en tur inne på motsatt side av Børgefjell - på svensk side i dag - og det var tørt og fint. Vi var ved Jetnamsvatnet - bare dagstur med ungene fra veien… Lite snø igjen nå om ikke annet… det ryktes ellers om veldig mye folk i Børgefjell for tiden - ikke minst rundt Jengelen..

Sammen med en god gjeng. Det ble en lang kjøretur før vi kunne slappe av noen timer på hotellet rett ved Biri Travbane Vi startet hjemmefra tidlig søndags morgen,og var ikke ved hotellet for nærmere 7 på kvelden. Nå hadde blitt noen lange stopp ved noen stavkirker, men likevel ble det en laaang dag i bilen. Fra Biri var det nok en kjøretur på omtrent to timer – med en stopp for nok en stavkirke. Første overnatting skulle vi ha på Skjervingen Hotell på Ringebufjellet. Første spaserturen ville gå direkte fra hotelldøra og opp i høyden bak hotellet. Det ville bli en ettermiddagstur, og den skulle vare sånn omtrent to timer.Gjengen møttes på hotellet og vi fikk en lunch sammen før vi kledde oss i turklær og gjorde oss klar for første økt. Nå ble det en litt senere avgang enn planlagt, men det lenge dagslys og middagen skulle ikke serveres før 7... Dagens turmål var Skjerdingfjellet. Toppen er på 1137 moh, og for å komme opp på toppen ville vi følge en løype som går i en runde mot toppen. Hotellet ligger på litt over 800 moh, slik at det ville bli noen meter stigning før vi kunne nyte utsikten. Hele 300 høydemeter, som turlederen mente vi omtrent ikke ville merke. Stien var, mente han, temmelig slak oppover. Det ble en tur oppover inne i skogen, ikke helt uten å merke stigningen før vi kunne nyte utsikten i forskjellige retninger. Vår turleder Kjell Magne, stoppet flere plasser og viste oss både blomster, trær og moseog lav. Vi fikk en del ny lærdom og ble advart om «test/eksamen» siste dagen. Her gjelder det å følge med. Vi fikk ikke øye på kongeørna, men Kjell Magne viste oss hvor ørna har reir – opp i fjellveggen rett i mot Skjervingfjellet. Som var toppen vi skulle nå. Oppe på snaufjellet, helt opp mot 1000 moh fikk vi virkelig igjen for strevet oppover bakken. Her var det skikkelig utsikt, og det ble noen stopp for å beundre utsikten i de forskjellige retningene. På toppen av Skjervingfjellet, helt oppe ved varden, ble det tatt bilder med varden og både Storeronden og Rondeslottet i bakgrunnen. Nettopp disse toppene skal vi oppom senere i uka, og jeg håper bare været er like bra som på denne dagen, Vi var velsignet med sol og lite vind, flaggene hang rett ned, og med sommertemperatur. Det tror jeg ikke er helt vanlig på 1000 moh. Etter fotosesjonen, skulle vi tilbake til Skjervingen. Det betydde en ganske lang bakke ned med enkelte bratte steder- For vår gruppe ga bakken ned ingen problemer. Men en del av oss kjente det nok i knærne nederst i bakken. Første turen var egentlig bare en «kveldstur» på omtrent 7 kilometer. Vi brukte litt over to timer. To flotte timer i sol og godt vær. Nå var dette en innledning til de lengre turene, og de fleste dagene vil turen bli mer enn dobbelt så lang og ta vesentlig lengre tid. Jeg ser fram til fortsettelsen.

@peik Turen endte med å ta totalt 43 dager og tikket inn på 1106km. Selve gjennomføringen gikk over all forventning (eller som planlagt kan man kanskje si?). Dagsetappene var lagt opp for å gradvis bli lengre/tyngre for å matche formen. Fra Haukeliseter valgte jeg å gå over Setesdalsheiane/Ryfylke istedenfor langs veien ned Bykle/Hovden. Det var et mye røffere terreng enn hva jeg så for meg. Dagsetapper på 28-30km med 800-1000 høydemeter tok skikkelig på, men nydelig natur. Jeg kom hjem uten noen skader eller slitasjer, det takker jeg godt utstyr og gode forberedelser for. @sneakyowl @Skogens Stønn @Skaubjønn på truger Kaloribehov og appetitt spiller ikke alltid på lag her, nei. I starten er det en liten kamp å få i seg mer enn 2500 kcal pga alt adrenalinet i kroppen og at du gjerne har gitt kroppen et lite sjokk ved å plutselig gå 2mil med 15kg ekstra på ryggen. Da er sjokolade og smør i maten er den letteste måten å spike maten på. Etter ca 18 dager slo sulten inn for min del- og å hive innpå 4000kcal daglig ble ikke noe problem. Kaloribehovet mitt, med sekk, havner på rundt 260kcal i timen og jeg prøvde få i meg rundt 30gr karbohydrater i timen mens jeg gikk. Man går i lave pulssoner på tur så kroppen brenner mye fett i tillegg til karbohydrater. Optimal fordeling på langtur ila dagen er ca.45-55% kalorier fra karbohydrater, 35-40% fra fett og 10-15% fra protein. Jeg hadde i kostholdet mitt nesten 45% fett. Det hjalp meg med å gå de lange dagene på rad. Jeg hadde 8 depoter langs ruten min sørover og spiste ca 950gr mat om dagen. Gikk ned en del på turen, men hadde spist meg opp ca 6kg på forhånd for å ha ekstra å tære på.

Enig, bemerkelsesverdig lite folk i de øvre delene av både Sølna og Mistra. Aldri truffet noen der.

Jeg har prøvd nesten alle luftputer på markedet, også de med ett lag dun eller fyll på toppen. Skulle jeg valgt en blir det Exped Air pillow, men hodet ruller mer rundt på luftfyllte puter og det blir hardt på øret om jeg ligger på siden noen timer uansett hvor mye/lite luft jeg har i puten. Klær i pakkpose fungerer ikke for meg, dessuten er det ikke alltid myke klær til overs å bruke. Jeg har to løsninger som begge er mye mer komfortabel: Fiberpute: Dette har jeg brukt lenge. Jysk selger en pute med ganske lett og komfortabelt fiberfyll. 35 kroner koster den for tiden: https://jysk.no/soverom/puter/fiberfyll/basic/pute-400g-breidtinden-50x70?gclid=CjwKCAjw0dKXBhBPEiwA2bmObZ-xmCCnvnH0rthMJbR6aR2jfIyl0XeZ9AFkTsg7gTdOrH2dZ3nRCxoC16sQAvD_BwE&gclsrc=aw.ds Jeg har sydd egne småputer til oss, man kan også bruke stoffet puten er laget av til 2 stk lette puter. 150 gram per stk, og putter man de i kompresjonstrekket sammen med soveposen ta de svært lite plass. Det er kun 85 gram mer enn luftputen min uten pakkpose! Denne røde puten har veid 250 gram når jeg hadde fyllt den med rester fra en gammel babydyne, men dette fyllet fra Jysk puten gav betydelig mer volum for vekten. Løsning nummer to pakker også relativt lite om man finner en trang pose å bruke, men tar litt mer plass og veier 470 gram. Det er en reisepute i memory foam fra Jysk, og den er alvorlig komfortabel! Fullt på høyde med puten i sengen hjemme og passer også svært bra for sidesovere siden den gir litt høyde. Jeg ble overrasket over hvor god denne er å ligge på! Denne kan nok klippes litt kortere og sys igjen om man vil spare vekt/volum, men tar man med seg denne er man trolig på tur med pulk/kano/kajakk eller setter høy komfort som hovedfokus.

Nå som barmarkssesongen er like rundt hjørnet, passer det kanskje å pirre turlysten litt med en ganske forsinket rapport fra en vårtur i Femundsmarka for straks to år siden. Torsdag før pinsehelga 2020, like etter at arbeidsdagen er over, setter to trøtte, men turkåte småbarnsfedre seg i bilen. Skuldre og blodtrykk senkes umiddelbart idet kursen settes sørøstover. Det er dette vi har sett fram til i trekvart år. Det ble ingen tur i 2019, så nå var det virkelig på høy tid men en ny tur innover. Våren er ukristelig sen i år, og det er bare så vidt isen har gått i lavlandet i hjemtraktene. Vi er slett ikke sikre på om vannene i Femundsmarka er åpne, men å utsette turen er fullstendig utelukket. Turen er viktigere enn fisket uansett, så om vi må vade i råtten snø for å finne en barflekk ved et islagt vann er det egentlig helt OK. Jeg har noen dager i forveien vært i kontakt med Tommy på Femundshytten, og han sa at isen så vidt var gått på de fleste vann på Røvolfjellet. Det gir oss grunn til en betinget optimisme. Vi tar egentlig ikke beslutningen om hvor vi skal starte turen før vi passerer Kvikne. Da kjenner jeg på meg at jeg må innover Grøtådalen i år. Det er lenge siden sist, så det får briste eller bære med tanke på snø, is og vårløsning. Det betyr båtskyss over Femunden. Vi svinger inn i en busslomme og tar kontakt med Femundshytten for å høre om det lar seg gjøre med båtskyss i kveld. Dessverre er Tommy forhindret denne kvelden. Dermed ringer vi Jonasvollen, en annen tilbyder av tjenesten som vi er ute etter. Der får vi omsider et «ja», og vi kan forlate busslomma og fortsette sørøstover med en mer eller mindre konkret plan for pinsehelga. I halv ti-tida på kvelden stiger vi i land på den lille brygga i Storvika. Kriblinga man har hatt i magen det siste døgnet erstattes rask av en ro og en glede som bare akkurat denne stemningen kan gi. Maikvelden er enda lys og lun. Oppe ved Røvoltjønnene vet vi at det er smått med brensel, så vi plukker med oss ei bør med nedfall før vi passerer skoggrensa. Teltet settes opp på et nes på vestsiden av den største av Røvoltjønnene. Det blir en liten fiskerunde og litt bålkos før vi kryper i teltet første natta. På båtturen over får vi bekreftet at vi er blant de aller, aller første inn i disse traktene på sommerføre i år. Det gir på en snodig måte en liten ekstra kribling i kroppen. Et ørlite snev av oppdagerfølelse. Første morgen på tur er naturligvis lang og lat, slik den skal være. Ferden går videre innover neste dag. Vi starter med å fiske oss gjennom vannene på Røvolfjellet, og videre via Skogtjønna. Øst for Skogtjønna møter vi en herremann som er på tur opp fra Øvre Roasten til Røvolfjellet for å finne mobilsignal. Han er en del av en gjeng som ligger nede ved Røa og fisker etter de riktige storfiskene man visstnok skal kunne påtreffe like etter isgangen. Han hevder at han og gjengen hans er de første inn i marka i år, og at vi dermed er de andre. Videre forteller han om et voldsomt storfiskbett, og om en ørretfangst dagen i forveien som høres ut som fyllerøl av en fiskeskrøne, men som vi allikevel kjøper. Selv om karen overdriver med 200% er det fremdeles en fisk som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. Vi tar farvel og rusler videre østover, smått desillusjonerte, men fylt med en enorm fiskeoptimisme. Nå er vi her akkurat tid rett tid. Håper vi. I Korstjønna lander Henning en stekefisk. Optimismen avtar ikke. Over Grøtåa. Kratlvola sett fra Krokethåen. Ved innløpet i Krokethåen blir det lunsj. Dette er en av de mer slitte leirplassene i marka, men bålgrua og tilfanget av ved tilsier at ingen har vært her på barmark før i år. Grøtåa er relativt stor, men den verste vårflommen er nok over. Det blir lite fisking på tur oppover. Jeg koser meg alltid noe aldeles voldsomt når jeg går langs Grøtåa. Denne gangen er intet unntak. Da vi når Grantjønnan forlater vi elva og fisker oss videre langs vannene på nordsiden. Spor etter rype. Vi vil ligge ved Halvkoitjønna i natt. Der har jeg aldri campet før, og det er nesten for galt synes jeg, så hyggelig et vann som det er. Kvelden siger på. Vi kan se tilbake på en nydelig dag i Grøtådalen. Kvelden avsluttes naturligvis foran bålet, etter en liten fiskerunde. (Bare for ordens skyld; vi brente ikke lægeren som ser ut til å ligge midt på bålet.) Neste dag står den sedvanlige runden i Kratlan på menyen. Vi legger ruta over Kratlvoltangen mot Kratltjønna, etter å ha fisket oss gjennom Lille Halvkoi. Utsikten fra Kratlvoltangen er en av mine absolutte favoritter i Femundsmarka. Synet av en islagt Vonsjø minner oss om at vi er tidlig ute. Det er nok ikke mange dagene siden isen gikk på vannene i Kratlan. Runden rundt om Kratltjønna, Rundtjønna og Stortjønna blir naturligvis resultatløs fiskemessig, men vi får en fantastisk fin dag i nydelig vårvær i indrefileten av marka. Ved Rundtjønna blir det et lite lunsjbål fyrt på småkvist fra bakken og forrige turfølges ubrukte ved. Det har nok ikke vært noen her på sommerføre i år. På turen tilbake til Grøtådalen går vi langs stien som går mot setra, og kommer ned til Grøtåa like over «brua». Fisken biter ikke i Grøtåa heller, men du og du så vakkert det er her – spesielt på en tidlig vårdag som dette. Vel tilbake på Halvkoitjønna går det ikke lenge før rastløsheten tar overhånd. Vi bestemmer oss for å trekke ned mot Røa denne kvelden. Beretningene til karen ved Skogtjønna sitter fremdeles i kroppen. Det er i Røa det skjer. Det er for tidlig her oppe i Grøtådalen og inne i Kratlan, konkluderer vi med, og pakker sammen. Vi har ingen klar plan, men å finne en innbydende leirplass er sjelden en utfordring i Femundsmarka. Vi går ned til Krokethåen, krysser Grøtåa, og følger stien ned til Grisslehåen. Henning må fram med gammel høyre-back-spenst for å komme seg tørrskodd over Grøta nedstrøms Krokethåen. Vi klarer rett og slett ikke å gå forbi leirplassen ved Røas innos i Grisslehåeen, så da blir det en natt her. Det ser ut til at vi er de første til å campe også her. Den største fordelen med det er at man har bra tilgang på ved. Ved flere av de mest populære leirplassene registrerer vi at det er lagt ut fin ved, ja liketil tørrfuru. Antar at det er oppsynet som har lagt det ut her til glede for tidligturister. Trolig er det vindfall eller rekved de har plukket med seg og lagt ved leirplassene. Det vet vi å sette pris på. Kvelden blir en av de sjeldne her ved Grisslehåen. Neste dag blir en rolig fiskedag oppover langs Røa. Selv om det har blitt noen turer i Femundsmarka, har jeg aldri gått langs Røa mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Nå får jeg omsider sett noe av dette. Fisket er til å gråte av, så vi sier oss fornøyde like før vi ser Kløfthåbua. Vi treffer ikke en kjeft langs Røa. Undervannsklopper ved Grøtåas utløp i Røa. Så – ved innoset i Øvre Roasten smeller det omsider! Et kontant hugg og en kort kamp – så ligger kilosørreten til Henning plutselig på land. En gedigen opptur. Da er turen berget fiskemessig, og vi kan se fram til noe annet enn frysetørket i kveld. Vårkvelden er lys og lang, og vi føler oss spreke, så vi bestemmer oss for å traske opp på Røvolfjellet og ta siste natt der. Jaggu finner vi ikke en leirplass med en enorm tyrirot også. Trolig noe som er dratt opp hit i løpet av vinteren – som kjent står ikke storfurua tett her oppe. Et så fint bål er virkelig en sjeldenhet på Røvolfjellet. Og med slike råvarer – - og slike solnedganger – - kan man trolig ikke ha det bedre. Mens middagen fordøyes og bålkaffen drikkes går tiden med til å studere kart og forsøke å identifisere alle toppene man ser herfra i nord og i øst. Jeg får til et brukbart panorama, og drister meg ut på navnsetting av disse grensefjellene. Fra venstre (nord) mot høyre (øst): Rödfjället (helt i venstre bildkant) – Skedbrofjällets to topper, med Skedbrofjelltangen foran – Brattriet – Fiskbäckvålen (like til høyre nedenfor Brattriet, det det er et «hakk» i panoramaet) – Skomshåriet (den lange, lave formasjonen) – Lill-Handskinnvålen (så vidt synlig som en topp til venstre for den mer markerte Bustvålen) – Bustvålens to topper (den vestre er den spisse omtrent midt i bildet og den østre er den lavere og rundere til høyre) – Rogsvola – Bredåvålarna. Korriger meg gjerne! På bilder under ser man Rogsvola, Bredåvålarna, Nordre Litlevonsjøvola, Kralvola og Kratlvoltangen. Dette er jeg mer bombesikker på. Videre følger litt solnedgangs-spam. Det får dere nesten bare tåle. Litt ved sankes mens man tar kveldens siste fiskeøkt – slik at man har til et ørlite kaffebål siste morgen. Våren har kommet brått på noen. Får håpe isfiskeren kom seg i land, selv om utstyret ble stående igjen på isen. Siste dag blir bare transportetappen ned til Storvika og båtturen til Jonasvollen. En av de finere turene jeg har hatt i Femundsmarka er over. Og tror du ikke kilosgrensa røk også. Takk for turen!