Vinnerliste

Tilbake etter noen flotte dager på tur Gikk fra p-plassen ved Tinnhølen - Sandhaug - Besso - Bessevatnet - Besso og tilbake til bilen via Lagareidet. Dvs rundt Nordmannslågen med klokka. Meget flott runde, og å gå fra Besso turisthytte og opp mot Dimmedalen/Bessevatnet langs elva var helt fantastisk flott! Totalt ble turen 54km. Nå går jeg med tankene om å kanskje krysse Hardangervidda via samme rute, da via Dimmedalen og mot Litlos, og til Hellvassbu og Haukeliseter. Men det får bli en annen gang. Noen stemningsbilder: Middagen ble stekt ørret med nypoteter, paprika og rødløk til. På vei ut Tinnhølvegen, med Hardangerjøkulen i bakgrunnen:

Kjapp køyetur ved Store Skillingen i Nordmarka fra torsdag til fredag. Meg og minstejenta Warbonnet Eldorado køye, Hammockgear UQ og TQ på meg, fungerte utmerket. OSA køye med Falkenberg UQ og vanlig sovepose på jenta, fungerte utmerket det og.

Lave og bevegelige sko forebygger overtråkk, etter min mening. Da får foten arbeide effektivt med balanse, demping og spenst og tar mesteparten av jobben under gange, slik det er ment fra naturens side. Hvis man låser inn foten i høye og stive sko deaktiverer man nærmest hele kroppsdelen, og det meste av belastningen overføres til ankelen. Med stive og tunge sko blir man i tillegg fortere sliten, og det er jo når men blir sliten og trøtt og ufokusert at overtråkkene kommer. Men saken blir en annen hvis man går med veldig tung sekk, naturligvis. Jeg foretrekker også litt høyere støvler i lær med ankelbeskyttelse når det er bløtt og kaldt, men liker de som er litt mykere og romslige, som f. eks. Keen Pyrenees og tilsvarende.

Sammen med en god gjeng. Det ble en lang kjøretur før vi kunne slappe av noen timer på hotellet rett ved Biri Travbane Vi startet hjemmefra tidlig søndags morgen,og var ikke ved hotellet for nærmere 7 på kvelden. Nå hadde blitt noen lange stopp ved noen stavkirker, men likevel ble det en laaang dag i bilen. Fra Biri var det nok en kjøretur på omtrent to timer – med en stopp for nok en stavkirke. Første overnatting skulle vi ha på Skjervingen Hotell på Ringebufjellet. Første spaserturen ville gå direkte fra hotelldøra og opp i høyden bak hotellet. Det ville bli en ettermiddagstur, og den skulle vare sånn omtrent to timer.Gjengen møttes på hotellet og vi fikk en lunch sammen før vi kledde oss i turklær og gjorde oss klar for første økt. Nå ble det en litt senere avgang enn planlagt, men det lenge dagslys og middagen skulle ikke serveres før 7... Dagens turmål var Skjerdingfjellet. Toppen er på 1137 moh, og for å komme opp på toppen ville vi følge en løype som går i en runde mot toppen. Hotellet ligger på litt over 800 moh, slik at det ville bli noen meter stigning før vi kunne nyte utsikten. Hele 300 høydemeter, som turlederen mente vi omtrent ikke ville merke. Stien var, mente han, temmelig slak oppover. Det ble en tur oppover inne i skogen, ikke helt uten å merke stigningen før vi kunne nyte utsikten i forskjellige retninger. Vår turleder Kjell Magne, stoppet flere plasser og viste oss både blomster, trær og moseog lav. Vi fikk en del ny lærdom og ble advart om «test/eksamen» siste dagen. Her gjelder det å følge med. Vi fikk ikke øye på kongeørna, men Kjell Magne viste oss hvor ørna har reir – opp i fjellveggen rett i mot Skjervingfjellet. Som var toppen vi skulle nå. Oppe på snaufjellet, helt opp mot 1000 moh fikk vi virkelig igjen for strevet oppover bakken. Her var det skikkelig utsikt, og det ble noen stopp for å beundre utsikten i de forskjellige retningene. På toppen av Skjervingfjellet, helt oppe ved varden, ble det tatt bilder med varden og både Storeronden og Rondeslottet i bakgrunnen. Nettopp disse toppene skal vi oppom senere i uka, og jeg håper bare været er like bra som på denne dagen, Vi var velsignet med sol og lite vind, flaggene hang rett ned, og med sommertemperatur. Det tror jeg ikke er helt vanlig på 1000 moh. Etter fotosesjonen, skulle vi tilbake til Skjervingen. Det betydde en ganske lang bakke ned med enkelte bratte steder- For vår gruppe ga bakken ned ingen problemer. Men en del av oss kjente det nok i knærne nederst i bakken. Første turen var egentlig bare en «kveldstur» på omtrent 7 kilometer. Vi brukte litt over to timer. To flotte timer i sol og godt vær. Nå var dette en innledning til de lengre turene, og de fleste dagene vil turen bli mer enn dobbelt så lang og ta vesentlig lengre tid. Jeg ser fram til fortsettelsen.

På lengre turer er vektregnskapet på den ikke så gale som man skulle tro, faktisk! Slangebrennerene mine bruker jeg kun på bensin, fordi at man søler gjerne en dråpe ved av/påkobling og det blir bare griseri med parafin. På optimus 111 kan jeg bruke tennvæske (parafin) fordi den er sølefri. Og på denne to ukers turen i kajakk, som bildet er fra, klarte jeg meg rikelig med full tank på brenneren og en liter ekstra tennvæske. Hadde jeg brukt bensin på slangebrenner måtte jeg hatt med mer drivstoff enn en liter. 111 pakker jo kompakt også, siden man har både oppbevaringskasse, lighter, tennstål, rødsprit, deivstofftank og vindskjerm i samme boksen. Stabil og stødig som ingenting annet, gode kjelestøtter og god flammeregulering er bare bonus Men helt ned på vekten til bensinbrenneren kommer man nok ikke I kajakken er ikke vekten like kritisk.

På Rondanestien – et stykke. Været på etappe to av vår vandring i Rondane, ville ikke bli likegodt som dagen før. Da var vi velsignet med både sol og grei temperatur. Denne dagen var det vått ute. Ikke mye regn, men nok til at det var vått på terrassen utenfor hotellet. Værmeldingen – YR – mente også at det ville komme noen dråper, men ikke «regn». Nå ville ikke været hindre at vi tok ut på dagens etappe. Det er tydelig at på disse kanter av fedrelandet, bestyr nedbør noe annet enn hos oss på sørvestlandet. Det ble buss tilbake til midt på Ringebufjellet til der Rondanestien krysser Friisveien. Kjell Magne insisterte på morgen gymnastikk og ut-tøying før vi startet opp bakken mot Jammerdalshøgda.. Etter bare et par kilometer kom vi til dagens første delmål. Jammerdalshytta til DNT var låst med DNT nøkkel, og min ligger hjemme. Jeg fikk bare sjekket hytta gjennom vinduene. Det ble en god pause før vi fortsatte sørover mot Saubu og brua. Det er et ganske annet terreng en det jeg er vant med. Bakkene er mye «snillere». Det er jevn stigning og greit å gå. Det er litt uvandt å bare se skifer og ikke granitt og gneis. Det er nesten like uvandt å se trær på opp mot 1100 moh. En av fordelene er at det er ikke mye som stenger for utsikten. Her er det fri sikt til ganske fjerne fjell – som Jotunheimen. Det ble noen stopp for å få med seg alt. Kjell Magne er flink til å samle troppene. Det ble lunch både en og to ganger, og en og annen kaffepause. I tillegg ble det også stopp for å fortelle om planter og blomster. Dagens mål var «flyvraket». En Junker JU 52 – aluminiums flyet som iste ned en vinterdag i november 1942 med en del tyske offiserer ombord. En av flyverene omkom i tillegg til en annen. Stien mot «flyvraket» tar av fra Rondanestien, som er T-merket mot Øverlihøgda, og denne stien er ikke merket. Det er enkelt å se stien oppover, og på ganske lang avstand er det mulig å gjenkjenne flyrestene. Det ble sagt at dette flyvraket er det best bevarte flyvraket av en ju 52 i Norge, og det er i hvert fall mye mer å se av flyet her enn det som ligger på Ernstnuten ved Blåfjellenden. Etter lunch nummer to og en god pause, var det tid for tilbaketuren. Vi skulle følge samme sti som på vei opp, og Kjell Magne mente det ville være helt greit at vi gikk i eget tempo nedover mot Saubu. Sigbjørn satte farten, og vi langet godt ut. Både Bestyrerinnen og Anne Lise hang med nedover lia, men de andre var ikke veldig langt etter da vi kom ned til brua, Fra Saubu til flyvraket er det omtrent 3,4 kilometer, Fra Saubu til Jammerdalsbu er det omtrent det samme, og stykket mellom veien og Jammerdalsbu er litt under to kilometer. En vei ca 8 kilometer, og siden vi gikk både frem og tilbake ble det 16 kilometer denne dagen. På tilbakeveien ble det nødvendig å ta på jakken,. Det kom litt lett regn, som egentlig ikke gjorde noe, men det litt kaldere. Det var sikkert også en grunn til at det gikk kjapper på tilbakeveien. En flott tur i et flott terreng, selv om det ikke helt likner det vi er vant med. Alle deltakerne var godt fornøyd med turen da de satt i bussen på vei mot neste hotell.

Ja, brukerfeil var det selvsagt, men poenget mitt er at en brennende kopp med væske der alt som skal til er at man skumper borti/velter den er en risiko for full brann i teltet (som i mitt tilfelle), gjør at sjansen for brukerfeil øker dramatisk (etter min mening) hvis man sammenligner med en gassbrenner/primus der tilsvarende brukerfeil neppe ville ført til full teltbrann. Jeg visste selvsagt på forhånd selv uten opplæring at det var lite lurt å skumpe borti/velte stormkjøkkenet For min egen del synes jeg ikke det er spesielt rart å gå fra storpatriot til forkasting av et produkt når brukerfeilen i mitt tilfelle førte til nedbrent telt og dødsangst. Har forøvrig ikke forkastet mitt stormkjøkken, men med rødspritbrenneren kommer det aldri mer innenfor veggene i noe telt som jeg oppholder meg i. Brukerfeilargumentet blir for meg som om man skulle si at det ikke burde være nødvendig å utstyre våpen med sikring fordi at man skal jo ikke trykke på avtrekkeren uten at man har tenkt å skyte.

Neste generasjon! Alt skal læres men nå er vi to som skal lære. Tore

Liten utflukt på det våte element. Terningkast 10.... minst.

En liten svipptur på Vestlandet denne helgen...

Tenkte på denne tråden da jeg gikk på Hardangervidda i forrige uke. Pakka lett sekk (45 liter med telt, sovepose, liggeunderlag, gassbrenner og kjele, alt av mat for 5 dager) på ca 11-12kg vel, så ingen betydelig vekt på ryggen. Relativt tørt i terrenget, men var en del kryssinger av elver. Gikk strekkene Halne-Bjoreidalen-Hadlaskard-Litlos-Hellevassbu-Haukeliseter (100km) på 3,5 dager. Helt nydelig med lave joggesko! Ikke noe vondt eller ubehag med føttene, og lite sliten i beina - selv etter dagsmarsjer på 28-38km påfølgende dager. Der føler jeg skotøy (og lett sekk) er mye av grunnen. Tørker kjapt gjør de og - en halv time etter vading er de behagelig tørre, vannet renner bare ut av dreneringshullene. Mulig jeg har flaks med anklene mine, jeg tråkker ikke over og savner ikke ankelstøtte - synes tvert om det er deilig med bevegelsesfriheten. Det er Altra Lone Peak 5 jeg bruker. Men hovedpoenget var egentlig å nevne at ved Hellevassbu møtte jeg en ung rogalending som gikk i Fivefingers barfotsko - evt bare barfot om det passa. Han hadde gått helt fra Finse barfot/i Fivefingers! 18-kilos sekk ved start. Jeg ble ganske fasinert! Han syntes det funka helt supert.

Søndag 31.august ble det klart at ungene skulle til besteforeldre ut uka og gubben måtte jobbe, så da dukka idéen om en Hardangervidda-tur opp i hodet mitt. Det vil si; turen har vært planlagt eller drømt om i flere år, jeg har sjekka opp togtabeller og rutetider og allting, men nå var muligheten her - tross noe laber værmelding. Det er ikke lett å få med venninner på sånne spontane påfunn lenger - de fleste av dem har også barn og er ikke lærere (som meg selv) og da sitter det litt inne å bruke en av få sommerferieuker på trasking viddelangs uten familien. Det fikk bli alene! Grunnen til at «husmorferie» står i anførselstegn er fordi det mest husmoraktige ved meg nok er at jeg iblant tar meg nettopp husmorferie. Jeg har ikke gjort meg spesielt fortjent ved iherdig innsats i heimen til å stikke av sånn. Men etter ei uke+ med hele familien hjemme pga vannkopper på minsten (og dertilhørende brakkesjuke på hele gjengen) var det unektelig veldig deilig å komme seg ut. Jeg satt på med faderen til hans jobb på Alnabru i Oslo tidlig om morgenen onsdag (opp kl 4…), og satt så på med en sjåfør ned til OsloS. Bergenstoget var nesten en time forsinka, men omsider kom vi oss avgårde. To andre enslige kvinnelige vandrere satt like ved meg på toget, så da ble det naturlig nok prat om planer og rutevalg. Min hovedprioritet var å få oppleve Veigdalen igjen (en ungdomsforelselse), få ei natt på Hadlaskard, dernest å gå fra A til B (ikke rundtur). Både Haukeliseter og Rjukan var mulige endepunkter. Ei turvenninne skulle være i Kalhovd-området til helga, fikk jeg vite - det hadde jo vært gøy å treffes. Det ble uttrykt forundring fra medpassasjeren både over manglende fast plan OG at sekken min (45liter, ser ut som en dagstursekk) faktisk kunne inneholde alt jeg trengte for å overnatte ute og være på tur i fem dager. Litt spent var jeg sjøl og - jeg har ikke vært på ordentlig høyfjellstur med dette teltet før, og det var unektelig meldt en god del vind. Trøtt var jeg og, etter minimalt med søvn de siste to nettene (og vannkoppfest ei uke før det…). Jeg slo derfor fra meg den opprinnelige planen om å ta buss til Dyranut og gå hele veien inn til Hadlaskard (estimert til 8,5time) samme dag. Buss til Halne og så en kort tur inn til Bjoreidalen virka tryggere. Inn mot Bjoreidalen traff jeg to damer som gikk i følge på vei mot Stigstuv, ellers ingen. Ulempen ved å ikke følge spesielt godt med, og ved å støtte seg til 20 år gammelt 1:100.000-kart, viste seg i Bjoreidalen da det gikk opp for meg at hytta der ikke lenger er i drift. Planen var uansett telt, men jeg hadde håpa på noe sosial input. Synes det kan være deilig å gå aleine en dag eller to, men liker desidert best å dele opplevelsen sammen med andre. Jeg tenker jo at Hardangervidda i starten av august må være full av folk, men det virka veldig glissent. Jeg fant en lun leirplass nede ved elva, og slokna momentant etter middag, ca i 19-tida. Nei, føtter blir ikke pene av å drive med ultraløp. Frokost torsdag - GoDag Frukt nøye rensa for rosiner, med tørrmelk i. Har i varmt vann men spiser som frokostblanding, ikke grøt. Ved Nybu lå det krøtter på høyre sida av stien jeg skulle opp, og hester på venstre sida. Jeg har respekt for store dyr og forsøkte framstå så lite truende som mulig der jeg lista meg fram i midten. Det ser (som alltid) ut som det bare var fint vær på fjellet, men det blåste heftig. En eller annen gang i løpet av dagen ble jeg så lei av vinden og mitt eget tankespinn og manglende sosial kontakt at jeg kapitulerte og plugga i øreproppene med nedlasta podkast; «Tungtvannsaksjonene» fra NRK Hele Historien. Anbefales! Man kan jo lure på hva som har skjedd her. Ved vadinga av Eitro i Sildabudalen møtte jeg en eldre kar på vei samme veg som meg. Han skulle gå hele veien hjem til Jørpeland etter hvert, hadde gått fra Finse. Sprekt! Vadinga ble den våteste på turen, men ikke så ille som frykta (ut.no skrev at det kunne gå til midt på låra ved stor vannføring). Lunsj og tørking av sko og sokker etterpå. Ved bua ved Lægreidsoksla traff jeg på en belgier som var på langvandretur motsatt vei. Jeg titta inn men tok ikke sjansen på at jeg ville klare å presse inn kroppen, åpninga var smal. Ble noget overrasket over plakaten som lå på bordet der inne; «Juletre kun 90kr per st». Her inne tror jeg de må ha hatt monopol på juletresalg! Det yra en god del denne dagen, men på grunn av vinden ble liksom ikke klærne ordentlig våte. Jeg gikk med vindjakke og shorts mesteparten av dagen, men var da avhengig av å holde meg i aktivitet for å holde varmen. Endelig, Veigdalen igjen! Sommeren jeg var 16 år (21 år siden i år 😱) ble Veigdalen (Liseth-Hedlo-Hadlaskard) mitt første møte med Hardangervidda, og jeg falt pladask. Nå var det kanskje 18-19 år siden sist jeg hadde vært her, absolutt på tide med et gjensyn. Det ble 28km denne dagen. Vel framme oppdager jeg at regntrekket til sekken må ha blåst av et sted mellom steinbua og nedi dalen, kjedelig. Håper ingen dyr surrer seg fast i det. Note to self: knyt fast i en snor! Deilig å komme fri fra vinden innomhus, og ikke minst treffe på folk. Vi var 10 gjester denne natta, mange trivelige samtaler ble det. Jeg spiste medbrakt men kosta på meg hyttevaktas nybakte rundstykker og en liten smørpakke attåt. Fredag og tid for å bestemme seg for veien videre - det fikk bli sørover mot Haukeliseter. Værmeldinga var relativt god denne dagen - mindre vind, og ikke noe nedbør. Så var det meldt dårligere igjen lørdagen. Stien ned mot Litlos langs elva hadde jeg faktisk ikke gått før - har kun gått via Hårteigen eller med stopp på Besso/Sandhaug. Må si at strekket var utrolig fint, Veigdalen er bare nydelig! Mange, mange drømme-teltplasser underveis. Møtte ingen på hele strekket til Litlos, men gikk forbi et Barents-telt tidlig på strekket. Så bra ut! Første gang jeg har sett telt fra den produsenten «live». Turte ikke banke på. Mordor-landskap hvor jeg så for meg Gollum eller orker dukke opp når som helst En av flere litt suspekte bruer underveis. Jeg er pinglete på sånt, denne forserte jeg krypende på alle fire. Fru Kokken ønska tydeligvis en hårklipp! Innom Litlos kjøpte jeg en Firkløver og en pose Seigmenn, heiv innpå noen knekkebrød og spekepølse, og fikk bekrefta værmeldinga. Og lært at de nå selger seigmenn OG seigdamer i samme pose. Trodde det hadde skjedd en feil i produksjonen da jeg oppdaga pupper på en seigmann, og så for meg pakke i posten fra Laban som kompensasjon for fadesen. Men jammen har de samla både menn og damer i samme produkt. Vel bespist tenkte jeg at her er det bare å benytte finværet og traske på videre. I stedet for telting mellom Litlos og Hellevassbu, og så ny teltnatt mellom Hellevassbu og Haukeliseter (bussen gikk i 2-tida søndag) ville jeg ta ei natt til innomhus, på Hellevassbu - og komme ned lørdagen. På vei til Hellevassbu traff jeg endelig på en del andre vandrere. Her er det bare å satse på at skiltene er lagt ned i et system som samsvarer med retningene. Ganske fint ved Litlosvatnet. Hålken (?) ved Litlos er lett å se fra mange retninger Fornøyd med å være til fjells! Utsikt nordover Der oppe er hula som «Velure-pakket» visstnok holdt til i i riktig gamle dager. Det var fredløse som livnærte seg av å rane reisende på Hardingslepa. Fra fargerik flora til goldt isøde Det lukter nedbør av skyene i sør Etter omtrent ti timer på beina, og 38,5km tilbakelagt, kom jeg til Hellevassbu - akkurat i det det begynte å yre. Hovedhytta var full, her var blant annet en turgruppe med svaksynte, som hadde tatt seg over vidda helt fra Finse og hadde sin siste dag i morra. Må si jeg blir vanvittig imponert over dem; møtte en på utedoen (han venta på «guiden» sin) - han sto der og slo med stokken og lagde smellelyder med munnen for å få ekko fra omgivelsene. Tenke seg til å krysse Hardangervidda nesten uten å kunne se noe! Jeg slo meg til i sikringsbua, gode minner fra den etter vinterturen venninna mi og jeg hadde over vidda i 2010 var det vel. Der var et følge på fire trivelige, unge rogalendinger. Ei var snart ferdig med MASSIV i ett jafs, de tre andre hadde møtt henne på Finse for følge den siste uka. Veldig hyggelig selskap! Lørdagen var hustrig. Jeg bestemte meg for å roe ned tempoet og snylte litt på det gode selskapet av firergjengen fra Sandnes. Fram til lunsj-ish gikk jeg sammen med de - en av dem i Fivefingers barfotsko! Noe særlig bilder fra denne dagen ble det ikke, det var mye hustrig vær. Men sola glimta gjennom da jeg nærma meg Haukeliseter. Siste buss østover gikk et par timer før jeg kom ned, og selv om det hadde vært hyggelig med ei natt på Haukeliseter ville jeg helst spare de pengene - det baller fort på seg på sånne hytter. Gubben ville gjerne komme oppover han, men jeg kunne jo haike nedover og møte han på veien. Måtte sikre meg en vaffel først Og så stilte jeg meg opp der utkjørsla fra Haukeliseter møter E134. Første bil - treff! Et eldre ektepar som skulle helt til Bamble, faktisk, det er jo veien hjem, det. Viste seg at de har hatt to barn på samme folkehøgskole som jeg har gått også, praten gikk løst. Ved Ravnejuvet møtte vi gubben og jeg takka så mye for skyssen. Vi bestilte sushi for henting ved hjemkomst Porsgrunn, nydelig avslutning på en herlig, men litt ensom husmorferie. Det ble mer hytte enn tenkt, men jeg brukte av egen medbragt proviant og utstyr. Å gå alene sånn hele dagen ble litt ensomt, jeg hadde trodd at jeg ville møte på eller gå parallelt med folk mye mer enn det ble. På Hadlaskard trodde hyttevakta at det kanskje var værmeldinga som skremte folk, den var absolutt ikke pen de to dagene jeg hadde inn dit (hun mente det hadde vært over 20sekundmeter i kasta der den første natta jeg fikk, glad jeg ikke skulle slå opp Duplex’en oppi skaret da!) - og skulle ta seg opp igjen i helga. Ellers mente hun at det har blitt færre hytte-til-hytte-vandrere på vidda, det er visst ikke like hipt lenger eller instagramvennlig. Hun anslo at det var ca 80% tyskere/nederlendere og 20% nordmenn innom hos henne. Jaja - Hardangervidda er hvertfall mer enn hipt nok for meg. Og det å gå med lett sekk og joggesko ga mersmak. Vil anslå at sekken veide ca 11-12 kilo ved start, det er ikke veldig merkbart for en som er vant med å bære for seg sjøl og unger på glampingturer. Det ble akkurat 100km på beina fra onsdag kl 13.30 til lørdag kl. 14.45. Bra distanse på litt over tre døgn (og jeg benytta muligheten til å sove "utpå" godt...), og forhåpentlig ikke helt bortkasta som ultra-trening heller. Jeg kommer garantert igjen - og når jeg blir pensjonist skal jeg bo en hel sommer inne i Veigdalen, er planen!

Avstand mellom stang og fisk er viktig spesielt de siste meterne. Med tre meter snøre ut går du bakover og drar fisken på land. Da vil stanga avdempe de værste sprellene. Med kort avstand mellom fisk og øverste stangring altså med 1 meter snøre ute blir det ofte bare tull og du mister kontroll. Den vil da også riste seg av ganske lett for det er ingenting som demper sprellene. Tore

Flott! Koste meg med turrapport og bilder! Alenetur kan ha sin egen sjarm også. Jeg er på tur selv men skal fikse de bildene ved første anledning. Snodig det der!

Ja, du har nok rett i at det ikke trenger å bli så ille vektmessig. Jeg har et knippe eldre optimusprimuser som jeg er oppriktig glad i Når jeg var guttungen dro foreldrene mine meg med på diverse vinterturer på isfiske innover fjellet med overnatting i telt. Teltvarmen stod en trebeint optimus med bråkebrenner på parafin for. Den svikta aldri. Eneste var at man måtte sørge for å ha med et nåleverktøy for å stikke opp dysa ved behov. Eneste bevegelige del var pumpa. Den hadde lærpakning som var lurt å smøre med litt fett før man dro på tur så den ikke tørka inn. Glemte man det kunne man som nødløsning fukte den med vann.

Takk for at du minnet meg på dette. Alfa Bregne-skoene tok meg fint gjennom Jotunheimen, Skarvheimen, Haradangervidda og Setesdal Vesthei. Totalt nesten halve Norge på langs I terreng med mye skarpe steiner kjenner man underlaget igjennom med sekk på ryggen. Det over flere uker blir dette litt slitsomt, men det skal mye til. Sålen og strammesystemet fungerte utmerket. Feste i vibramsålen er helt enormt bra og å fly bortover ur og stein er en lek. Min absolutt favorittsåle. Det perforerte (hullete?) syntetiske laget rundt skoen gjør det svært lett å rengjøre de. Jeg har alltid med meg en liten børste på tur som er nyttig til mye men spesielt å freshe opp skoene. Sålen inni er en vanlig alfa-innersåle som er lett å skylle/vaske. MEN skoene overlevde dessverre ikke hele turen. Etter ca 700km begynte de å ta inn vann i sømmene som går på hver sin side foran på skoen. Dette er det svakeste punktet i konstruksjonen og Gore-tex-membranen røk dessverre der. Dette merket jeg spesielt godt gjennom vått gress og hvis man plumpet nedi. Heldigvis var skoen enkel å tørke. Merk at dette KAN godt være et resultat av mye tørking i nærheten av peis/ovn og ikke utelukkende en konstruksjonssvakhet. Jeg tror ikke man kan forvente så veldig mye mer på levetiden til en sko. 7-800 km er OK levetid på lett fjellsko, men det er kjedelig å kassere en god såle pga det tar inn vann i sømmen. Den lette vekten gjør at den, for meg, definerer en ny kategori fjellsko som kombinert både det lette, vanntette og raske. Det er null problemer å gå både langt og hurtig med disse. Har allerede mottatt et nytt par som venter på meg Terningkast: 6/6

Man kan gjøre det til ekstremsport, og noen gjør det. Blant disse er det en del som beveger seg langt over egne evner og som derfor har høy sannsynlighet for uhell. Det skjer med bil også, men det som bare resulterer i en bulkete skjerm på en bil kan være en avrevet fot på motorsykkel, så derfor er risikoen på motorsykkel mye høyere. Men de aller fleste opplever aldri noen ulykke med motorsykkel. Det gjelder nok også for fyring i telt vil jeg tro. Det viktigste forebyggende tiltaket er nok å være seg bevisst hva man driver med. Ellers har jeg hørt at det som har aller størst risiko er livet selv. Det ender alltid med at man mister det. Så gjelder det å bruke tiden godt før den tid kommer. Bortkasta tid er bortkasta liv.

Tok med meg vanlig dunpute fra Princess på Hardangervidda på siste tur nå, som jeg handlet for en stund siden, og det gjorde underverker for søvnen. Hater luftputene man får til turbruk. Pakkposetrikset blir ikke helt det samme for min del, har kanskje med meg mindre og hardere klær enn andre, og er for kresen på sovekomfort..?! Denne: https://www.princessbutikken.no/soverom/puter/dunputer/droem-dunpute-lav-50x70-220-gram Kjøpte den på tilbud, for sikkert 1/3 av fullpris, og det var den verdt! Kanskje litt lav/flat, men brettes dobbel så blir det bra, evt bare sy den dobbelt. Komprimeres til en liten ball i komprimeringspose og tar ikke stor plass. 220gr + evt trekk.

Jeg var på besøk hos en kamerat i sommer. Han hadde en snabb med hjortepølse som han ba meg si min ærlige mening om. Etter en smakebit sa jeg som sant var at den smakte nydelig. God spekesmak, og ingen spor av å være harsk. Han sa da at den var en plass mellom 4.5 til 5 år gammel og ikke hadde vært fryst, Når det er sagt anbefaler jeg ingen å spise så gammel spekepølse.

Når jeg leste dette kom jeg til å tenke på en amerikaner som ferdes mye på tur "der borte" i fjellene, som jeg følger på Youtube. Han gjor akkurat det samme og trives visst med det. https://www.youtube.com/c/MyOwnFrontier

Å komme seg opp i knestående i fotenden på ett lavt tunneltelt er ingen selvfølge når man sklir rundt på underlaget og teltbunnen i ett stappfullt telt i panikk. Det er gjerne i andre enden det begynner å brenne. Man må ta høyde for dårlig arbeidsstilling om man baserer redningen sin på kniv. Men samma kan det være - regner med du skjønte poenget, det trengte egentlig ikke noe svar. På lange turer i dårlig vær er det liksom ikke mye alternativ til å fyre i teltet om man skal ha en noenlunde behagelig tur. Med søkkvåte klær, uvær ute og det eneste tørre og varme stedet er i soveposen, så blir det fyring i lukket innertelt med lufting for min del. Hilleberg Unna er ikke det største, men det går: Så får det heller være med at det er farlig. Jeg kjører heldigvis ikke motorsykkel, det er jo ekstremsport sammenlignet med dette…

Man kan ringe Statskog ( tel. 74213000 ) og spørre etter Gustav. Han har gode kunnskaper om Børgefjell og ikke minst om de aktuelle forhold i parken når det gjelder elve kryssing. Har er en meget hyggelig mann og gjerne gir informasjon!

Glömde att vissa har hund i Absiden och en del även inne i innertältet då kanske en olycka lättare kan ske. Men som scoutledare fick man vara lite ´hård ´mot vissa som ville bättra på brasan på våra stora spisar med sittplatser och presäningstak med dunken i handen och korken av och skvätte fotogen lite över allt dock mindre farligt än de som ´toppar´upp en halvvarm trangia brännare med T-sprit som har mkt lättare att få eld in i flaskan och få handen regält brand skadad som följd. Även steka inne med mkt olja eller smör kan gå över styr dock kanske ej eld i tältet men kanske mindre brand eller brännskada sett scout som fått hela handen översjöljd av varmt stekfett som fick åka till sjukhuset.

Jeg tror noen er det, og noen er det ikke. Det er ikke alle som er like glade for disse flammehemmende midlene som brukes.

Hva om det kommer inn noen illsinte jordveps (den mest aggressive vepsen vi har i Norge og som gjerne stikker om den får mulighet)? Eller et ekorn hopper ned på telttaket akkurat i det du skulle til å sette på kjelen. Skvetter du kan det godt tenkes at rødspriten skvetter også. Jeg husker en annen episode som ikke handler om et telt og rødsprit, men om en utforkjøring ned en bratt skråning hos naboen den gangen vi bodde like utenfor Hønefoss på 70-tallet. Bilen lå kilt mellom den bratte skråningen og garasjen til naboen, i 45 graders vinkel sideveis. Mannen sto på utsiden. Han kunne forklare at han kom kjørende oppover veien da sigarettsneipen glapp ut av munnvika og på innsida av skjorta. He he. Kanskje han gjespet? Eller nøs? Han sa ingen ting om akkurat det. Vi får bare tenke oss resten. Det var jo en gåte - inntil vi altså fikk høre om sneipen. Etterpå var det ikke så gåtefullt lenger. Faktisk heller litt forståelig. Ting skjer, selv om de ikke er med i planen. Eller "shit happens" som vi sier på nynorsk.

Hehe. Kniv i teltet var en av erfaringene jeg tok til meg etter den teltepisoden. Både fyrer og koker mye i telt enda, men da er det gassbrenner (også i stormkjøkken) og primus for min del Jeg innbiller meg at de fleste som hadde opplevd teltbrann lignende det jeg opplevde med brennende rødsprit ville ha vært tilsvarende "vaksinert" som meg mot rødspritbrenner inne i telt. Var ihvertfall en skremmende opplevelse hvor godt og raskt det teltet brant. Er jo noen år siden det der, så for alt jeg vet er moderne telt mindre brannfarlige, men det har jeg ikke tenkt å finne ut selv

Trenger forøvrig ikke å velte en gang, nok at man kommer borti slik at det skvalper over. Ikke ufarlig nei, men vesentlig mindre farlig enn en kopp med rødsprit som velter/skvalper ut over et større område og antenner. Eksempelsvis var det flere hus som brant ned bokstavelig talt foran øynene på beboerne på grunn av det prinsippet. Var en periode på 70-80 tallet det var vanlig med små glassbeholdere beregnet for lampeolje. Veken var tredd gjennom en messingring som satt løst og virket som "lokk" og falt av hvis lampen veltet.

Helsport Fjellheimen Superlight 3 til 5999 hos XXL. Ser ut til å være laveste pris på en stund i følge Prisguiden.

Tørst multebær fra gårsdagens multeplukking

Kjøpte det jeg mener var Wellpur Lyngen hos Jysk, der var det revet memoryfoam i puta som man kan plukke ut for å redusere tykkelsen (skal stå beskrevet på eska). Siden den ble for høy for meg så plukket jeg ut endel foam og brukte det til å sy en egen turpute av et gammelt putetrekk. Komprimerer bra og veier lite.

Min erfaring er at å ta i mot ernæringsråd fra fremmede på fjellforum er det samme som å spørre «hvilken musikk er best» på et slektstreff. Noen spiser ikke, noen spiser mye, noen går helgeturer, noen går Norge på langs, noen overlevde på tre peanøtter på en femmilstur på 80-tallet, mens en annen klarte å spise en bamsemumspose innen vannet kokte på terrasseplattingen. For en langtur som dette gjorde jeg min egen research og har opp gjennom blitt god kjent med mitt eget behov når man går 2,5-3 mil dagen over flere uker. Jeg har snakket med ernæringsfysiologer og fastlege for å legge opp en dekkende ernæringsplan som gjør at kroppen ikke tømmer glykogenlagerne (du går på veggen), har det den trenger for å restituere etter en lang dag OG er gjennomførbar med passende depoer og vekt på sekk. Her er noen av mine notater for ernæring for å gjennomføre 2,5-3mil dagen over en 6 ukersperiode (på helgetur i bergsdalen kan jeg klare meg med en boks chicken nuggets og en red bull): Å gå langtur med sekk er en ganske sær øvelse når det kommer til kosthold. Man holder seg som regel ikke i noen intense pulssoner, men jobber mest i pulssone 2/3 over laaang tid. Dette betyr at kroppen brenner både glykogen OG fett 🔥 *** Det er viktig å merke seg at kroppens glykogenlager er begrenset. Dette er energilageret kroppen drar på når den trenger masse energi fort. Fett derimot, har kroppen neste ubegrenset av og tas i bruk av kroppen når den jobber kontinuerlig over lang tid. Fett brennes saktere, er en mer stabil energikilde. Du bør derfor snacke ofte mens du går og sørge for å ikke tømme glykogenlagrene i musklene ved å fylle rikelig opp - spesielt på hviledager 😴 *** Så hva har dette å si for matvalg? På langtur bør man sikte på mer fett i kostholdet enn vanlig. Optimal fordeling på langtur ila dagen er ca.45-55% kalorier fra karbohydrater, 35-40% fra fett og 10-15% fra protein protein. Jeg regner med ca. 950 gram dehydrert mat per dag. En økning i fett i dietten er bra mtp vekten på sekken fordi forskjellen i energitetthet er ca. 2x (1g karbo = 4kcal, mens 1g fett = 9kcal) 🛢 *** Spiserutiner: Frokost: Egenlaget frokostblanding. Mye sakte karbohydrater, frø og nøtter. Prøver å unngå for mye sukker for å holde insulin-nivået nede. Gå-snack: Barer, tørket frukt, M&Ms, kjøtt og kjeks. Målet er å spise ca. 30g karbohydrater i timen mens jeg går. Ideell fordeling i gå-snacks er 28% karbo, 65% fett og 7% protein. Afterwalk-snack: Målet er å raskt fylle på med karbohydrater og protein (4:1-forhold karbo vs. protein) , helst innen 20 min fra stopp for dagen. Prøver å unngå fett i dette vinduet. Jeg fant @tailwindnutritionnorge sitt recovery-pulver har perfekt blandingsforhold for dette og har brukt det daglig. Middag: Dry-tech, pasta osv. Ikke vits med særlig mer enn 20g protein, men prøvd å oppnå samme fordeling som tidligere nevnt. Ubestridte fakta: jo mer du går og jo tyngre sekk du har = jo mer energi trenger du. Flere har gjort beregninger på energiforbruket med bærevekt (se ligning under) og hvis du konsekvent går med kaloriunderskudd (som du fint KAN gjøre på en helge/ukestur) så vil kroppen din ha for lite energikilder og for lite byggeklosser til å holde deg i gang over tid. Anekdotisk vektøkning etter en kortere tur kan skyldes væskeinntak og endring i fett/muskelmasse. Ikke anbefalt at man lar slikt diktere planleggingen slik at man konsekvent går med altfor lite mat. Kilder: http://thru-hiker.com/articles/PackLightEatRight/fat.htm, «Terrain factors for predicting walking and load carriage energy costs: Review and refinement.» J Sport Human Perf 2015;3(3):1–26 83 Kristin J Stuempfle, Daniel G Drury,

Har en hund, Warg, som fylte 7 mnd på torsdag. Nå ble det tid for å teste om byhund også kan være fjellhund. Kjørte fra Oslo til Hemsedalfjellet fredag ettermiddag. Hadde sett for meg en spesifikk fjelltopp, men siden vi kom frem sent, det var litt mørke skyer og noen regndråper, valgte jeg i stede en minitopp. Parkerte ved Eldrevatnet i Lærdal kommune (ca. 30 min kjøring fra Hemsedal). Gikk mot Eldrevassbergi. Warg var foran meg og trakk i båndet hele veien opp. Etter å ha gått ca. 1,7 km og fått noen høydemeter & utsikt, snudde vi og gikk ned igjen. Spiste litt mat, før vi kjørte mot Hemsedal, og videre til Hornslie parkeringplass (ved Hydnefossen). Da var det leggetid. Mye sau på parkeringsplassen, derfor valgte vi den enkle løsningen med å sove i bilen. Sauene holdt på ganske sent, før de endelig tok kvelden. Sauene begynte på igjen rundt 5-tiden i dag tidlig med å rote rundt bilen. Totalt sett ble det en kort natt med veldig lite og dårlig søvn. 07:00 var vi klare for en ny fjelltur. Det gikk sent med meg oppover (=veeeldig dårlig form). Kom oss opp på Slettefjell, der vi spiste frokost i morgensolen. Ønsket en lengre tur i dag, men hunden begynte å syte noe fælt. Bestemte at det var best å snu, og avslutte turen. Han virket ikke så interessert i å gå langt så tidlig på dagen. Det ble stort sett bare hundebilder, siden jeg nå endelig har noen å ta foto av.

Etter en fuktig kveld på byen i går var det på tide å reise ut i Østmarka for å teste nye Fjällräven Abisko Dome 2-teltet! 25 grader, knallsol, perfekt badetemp i vannet, litt bevegelse i lufta og ikke en eneste person å se! Det blir ikke stort bedre! Dome-teltet virker å være flust av gode løsninger. Bare for å ta noen raske, angående ventilasjon: - To store dører som kan lukkes halvveis fra toppen (nedre del festes høyere opp i en liten ring - Tett innertelt/kun mesh i dørene alt etter hva man ønsker - To store ventilasjonsluker litt over bakkenivå i fot- og hodeende. Begge med mulighet for å justere åpning og tett/kun mesh - To stk ventilasjonsluker med mesh i taket som kan justere åpning Ellers er må jeg nok trene litt på oppsettet, som virket litt knotete - I vind spesielt kan jeg se for meg litt problemer om man er alene og ikke har gode rutiner på plass. Grunnen er at stangkanalene er sydd fast i ytterduken, som gjør at teltet så vidt jeg har skjønt MÅ reises når mer enn én stang skal settes helt inn. I det teltet reises er det "kritisk fase" hvor vind kan ta tak i det og bøye stengene som ikke er ordentlig inne enda. Jeg har ikke kjøpt teltet for å brukes i mye vind uansett, men det er greit å være forberedt med trening inne.

Endte med å parkere ved Trondsbu og tok meg en rundtur, rundt Nordmannslågen og et godt stykke opp langs Eitro. Fin tur men litt langt å gå med tung sekk 👍

Stiller antakelig ikke i en annen klasse 😬 når jeg skriver «løper ultraløp» så er det litt upresist, det dreier seg i hovedsak om rask gange ispedd rolig jogg når stien er flat 😂 nivået er mao svært lavt, men jeg synes det er knallgøy! Kilometertida/time på første dagen på fjellturen nå sist var punlig nærme det den er på ultraløp.. skal dog nevnes at løpbarheten på mange av stiene på vidda er bedre enn f.eks det likale løpet her hjemme.

Du stiller i en liiiitt annen klasse enn de fleste andre av oss mao.... Har Altra Lone Peak selv og synes de er helt topp. Skal på reinsjakt om 14 dager og kvier meg for å ta de tunge jaktstøvlene fremfor feks Lone Peak for å spare krefter og vekt. Dette fordi jeg ikke har kondisen eller utholdenheten til en ultraløper, for å si det forsiktig... Når reinsjakta starter skulle ønske jeg var ultraløper...

Du tenker ikke mye på den kjøreturen der når du kommer opp 😃 hadde med kanon opp ditt i sommer😍 helt konge

God tur! Fin vekt for en flere-dagers det der! Utstyrsdigresjon: UN Blue Kajka så bedre ut enn jeg trodde ut i fra produktbildene! Ikke overrasket egentlig. Jeg har 2 stk. Kajka, begge i "Forest Green" fargen. Den første trodde jeg at jeg fikk feil farge (Graphite), da den vitterlig er mer blågrå enn grønn. Men nei, sekk nr. to er helt lik - Kjøpt fra ulik plass. Da lurer jeg fælt på hvordan Graphite-fargen faktisk ser ut i virkeligheten 😂

Så er vel journalistene ansvarlig for en del av den ensidige fremstillingen. https://journalisten.no/amund-hestsveen-fjellklatring-frank-loke/tidligere-journalist-reagerte-flere-medier-har-rettet-i-saker-om-frank-lokes-k2-ekspedisjon/529023 Utdrag:

Fin ˋpromenad´sträcka då du slipper snöfält och långa sträckor med stenblock.

Deilig å kunne kjenne væromslag på gikta også, for da trenger man ikke abonnere på inreach for å få værmeldinger 🤓

Når man har passert 60 som jeg har, så er man godt vant til å våkne opp med vondt både her og der, så det er ikke noe jeg gidder å ofre særlig oppmerksomhet. Hva skade gjør vel litt ømhet her og der? Tvert i mot er det jo godt å våkne opp og kjenne at man lever i dag også.

Da er du mye tøffere enn de fleste av oss. Med skum våkner jeg om morgenen mer lemster og sliten enn da jeg la meg om kvelden. Også da jeg var 20 år yngre. Mange med meg synes det samme. Også Børge Ousland brukte oppblåsbart sammen med skum på sin siste tur over arktis. 😅

Ser i arkivet mitt på BaseCamp, at jeg i 2017 tok et jafs av KM-poster. Det var noen år før jeg begynte å sove ute... da ble det 46 km på en dag, Mylla til Sørkedalen skole (snaut 11 timer tot, inkl. en times pause).. fra Tiden for sånne turer er nok over☺️.... greit å nyte litt mer underveis. Grov rute, Ålsjøknatten, Kollern, Grasdalskollen, Elgstøa, Katnosa gård, Fagerlisætra, Kjerkeberget, Sandungen, Fyllingen, Sørkedalen. Elgstøa og Kollern var vel KM-poster som ble tatt på den turen... var sikkert noen flere. (Hatt tilsvarende distanser i Østmarka og Romeriksåsene) For meg personlig, har bruk av GPS gitt tur og friluft en ny dimensjon. Siste 10 åra har ALT jeg har gjort blitt tracka. (ca 10 år før det, uten GPS, da var et så å si i Lillomarka og søndre del av Nordmarka det foregikk) Liten oversikt over siste års utflukter.

Teltduken vil kanskje fort virke som veke slik at sølt rødsprit trekker seg utover i duken?

Vel vel, smaken er som baken. Negative brukererfaringer er like nyttige som positive. Velger man brenner på bakgrunn av følelser blir det vanskeligere å være objektiv. Det er for enkelt å skylde på brukerfeil. Enkelte produkter er laget slik at brukerfeil lett oppstår, mens med andre produkter er det nesten umulig å gjøre brukerfeil. De brennerene jeg har hatt mest problemer med er Trangia spritbrenner (flett ny), Biltema spritbrenner og Aloc Spritbrenner. Aloc spritbrenner var bare sinnsyk treg og hadde veldig lav effekt, men det gikk an å koke vann når det var vindstille. De to andre ble så varm før vannet var kokt opp at spriten begynte å koke! Det førte til enorme flammer rundt hele opplegget som brente ut spristskålen på noen sekunder og vannet ble aldri kokt. Flammekulen var også til tider av mindre synlig farge. Samme driten skjedde med både ny og gammel rødsprit, rødsprit+vann og bioetanol, jeg fikk de aldri til. Hadde det skjedd i telt hadde alt brent ned. Multifuelbrennerne mine kan brenne i timesvis uten å overopphete, men de er selvsagt utsatt for brukerfeil de også. Så trangia spritbrennere er ikke bombesikker de heller… Det enkleste for en ny-introdusert er nok å kjøpe en enkel gassbrenner, kanskje det billigste også. Mange er også kjent med disse fra hytter/båter/campingvogner/varmeovner fra før. Farene med usynlig spritflamme, søling, etterfylling av varm brenner, slukking, koking av spriten etc. gjør sannsynligheten for brukerfeil på spritkjøkken større. Når mine unger skal begynne å prøve seg på brenner og matlaging blir det kjøpt inn gassbrenner her. Jeg anser det som enklest, tryggest og minst skummel å ta i bruk til opplæring. Enkelt å tenne, regulere og slukke.

Tror ikke han mener det, men det skal litt mer til for at teltet går opp i flammer og at drivstoff skvetter omkring. Det ligger en masteroppgave ute, hvor de har brent opp noen telt (google det). De fleste teltene måtte de legge inn på flammen før det tok fyr. Med brennende rødsprit som søles antar jeg at det antennes ganske kjapt og lettere over ett stort område.

Speilbilde

Jepp! Har gått med dem i noen dager nå med 15 kilossekk og mye ur (Alvdal/Rondane). Førsteinntrykket er at dette er en veldig god sko som sitter godt med Boa-stramming, har svært klebrig såle og, kanskje aller viktigst, er en mellomting av Alfa Walk King og Lone Peak/Arcteryx Norvan-skoene mine. Sålen er hakket mykere enn Walk King, så man kjenner terrenget mer. Hvis Walk King føles ut som å ha to tanks på føttene, er Bregne som å ha to Jeeper. Bregne gir mer beskyttelse og demping enn Salomon X Ultra Mid 4, men er mindre «marshmallow» enn La Sportiva Raptor og Hooka. Etter å ha gått 14 dager i strekk med Walk King og kjent på dens svakheter langs grusvei/fjellplatå/traktorvei så er bregne en frisk opplevelse å gå med. Skoen har samme yttermateriale (air?) som Walk King. Dette har jeg begynt å bli veldig glad i, da man kun trenger å spyle ned støvlene etter en grisete dag. Enkelt vedlikehold! Boa-stramming er en vanesak, så den er jeg ikke så opptatt av. Den aller største fordelen, slik jeg ser det, er vekten. Den veier rundt 360g per sko, nesten 300g mindre enn Walk King med sine 650g per sko. Dette gjør at marsjen går lettere, og de dagene joggeskoene må på så blir ikke sekken en kilo tyngre. Siden jeg får samme vanntetthet og robusthet, men litt mykere såle, så kommer jeg til å velge Bregne over Walk King de neste 200-300km gjennom Jotunheimen og Hallingskarvet. Kanskje jeg angrer og går tilbake til de gamle robuste mursteinene - vi får se

Da skulle jeg aktivere et flex abonnement igjen på Spot. Men nå begynner det å bli drøyt. Skal på tur i fem dager nå uten mobildekning, hadde tenkt å ta med spot, men med de prisene er det nesten ikke verdt det for en tre, fire ganger i løpet av året. Eller kanskje har jeg blitt (eller alltid vært) en gjerrig sunnmøring:)