Vinnerliste

Helt enig, men som @Humbug er inne på så skal vi vel være ytterst forsiktige med å anbefale bruk av brenner i telt uansett type(?). Heldigvis er et Trangia 27 (eller 25) med spritbrenner så uendelig mye mer enn 😂😂 Det er et MEGET stødig, driftssikkert og pålitelig system etter min erfaring. Jeg har selv hatt noen nære velt og kraftige skump uten noen form for dramatikk. Du skal virkelig være uforsiktig og uaktsom for å oppnå det du beskriver. Eller ha utrolig uflaks,,, Helt personlig synes jeg det er rart å gå fra å være storpatriot av et produkt til å forkaste produktet på grunn av en brukerfeil. I dette tilfelle å sparke til en brenner. I min verden går brukerfeil på brukeren og produktfeil på produktet. Er et produkt utsatt for gjentagende brukerfeil av samme type, så må man selvsagt se på konstruksjon av produktet eller på opplæringen av brukerne.😊 Jeg har med overlegg forsøkt å velte et brennende stormkjøkken for å erfare hvordan det utarter seg: - Det skal overraskende mye til for å klare velte stormkjøkkenet slik at mesteparten av spriten renner ut. Brenneren har et innvendig reservoar, slik at all sprit i "koppen" ikke umiddelbart kan renne ut. Selve konstruksjonen til stormkjøkkenet er også veldig stabil. Om et velt først skjer, slik at sprit renner ut, så brenner selvsagt spriten godt. Helt klart en lite ønskelig situasjon vi for en hver pris vil unngå. Det sagt, så oppleves brannen/flammene mer rolige og kontrollerte sammenliknet med bensin. Oppfører seg ganske likt som parafin/tennvæske. - Det skal overraskende mye til å skumpe noen dråper ut av brenneren. Og om det skjer, så holder dråpene og flammene seg stort sett inne i selve stormkjøkkenet, oppe på den perforerte "plattformen" hvor brenneren er senket ned. Min personlige erfaring er at jeg har hatt færrest uhell, branntilløp, minst utfordringer og trøbbel med spritbrenner i Trangia 27 og 25 etter drøye 38 år med egenstyrt friluftsliv. Jeg bruker fortsatt mine andre brennere jevnt og trutt for å høste erfaringer og holde ferdighetene i bruk av disse ved like (Optimus Svea 123, Optimus Hiker 111, MSR Whisperlight, Coleman Feather 442, MSR Reactor, Trangia Triangle, Trangia gassbrenner til stormkjøkken, med flere). Skulle jeg bare valgt én brenner og ett system, så er det fortsatt uten tvil Trangia 27/25 med spritbrenner og vintertilsats som gjelder for meg. Dette er det eneste jeg kan stole på at virker når det drar seg til med ruskevær og kulde. Ikke lettest, ikke raskest, ikke høyest effekt. Men høy virkningsgrad, mest driftssikkert, robust, fleksibelt, stabilt, og i mine øyne like trygt som andre brennere med fast vindskjerm, og tryggere enn de brennerne som ikke har fast vindskjerm. Som nevnt når jeg startet tråden i 2019, så var hensikten å løfte frem de positive sidene med spritfyrt stormkjøkken. For det er flest positive sider, og de negative sidene blir minimert betraktelig når man lærer hvordan produktene skal brukes. Det er allerede så mye negativ omtale av spritfyrte stormkjøkken i mange fora, mye basert på regelrette brukerfeil, at ny-introduserte folk til friluftsliv blir lurt til å tro de må kjøpe dyrere og mer kompliserte løsninger. Dette er en uting, og noen må si i fra om det! Trangia stormkjøkken er selv den dag i dag et meget godt og egnet produkt for det meste av friluftslivsaktiviteter, og det fungerer helt utmerket med spritbrenner også, selv om det kanskje er aller enklest å bruke med gassbrenner til kokkelering som krever noe mer enn bare et oppkok - men det blir en egen tråd i så fall😉 God tur!

TUSEN TAKK til alle som har bidratt til diskusjonen. I morgen går turen fra Jostedal til Sota Sæter og så er MASSIV i gang for min del. Sekken havnet på 7.6 kg totalt, hvilket ikke er aller verst. Jeg sender imidlertid noen medlidende tanker til de stakkarene som eventuelt blir sittende ved siden av meg på bussen hjem fra Haukeliseter. En lærdom til neste gang er at jeg skulle sendt en pakke med rene klær til Haukeliseter for returen. I jakten på lavest mulig vekt har jeg én T-skjorte på og én med, samme med boxer og sokker. Kjenner allerede medfølelse for de andre på bussen.. Rent bortsett fra det er jeg klar for tur. Hvis noen er nysgjerrige kan de følge turen på https://florus.no som oppdaterer progresjon fra Garmin inReachen hvert 5. minutt. Jeg tar én dag av gangen, og satser på at min nye hofte (2015) holder så langt som mulig. I verste fall får jeg dele opp turen over flere sesonger. Bra blir det uansett!

Vel vel, smaken er som baken. Negative brukererfaringer er like nyttige som positive. Velger man brenner på bakgrunn av følelser blir det vanskeligere å være objektiv. Det er for enkelt å skylde på brukerfeil. Enkelte produkter er laget slik at brukerfeil lett oppstår, mens med andre produkter er det nesten umulig å gjøre brukerfeil. De brennerene jeg har hatt mest problemer med er Trangia spritbrenner (flett ny), Biltema spritbrenner og Aloc Spritbrenner. Aloc spritbrenner var bare sinnsyk treg og hadde veldig lav effekt, men det gikk an å koke vann når det var vindstille. De to andre ble så varm før vannet var kokt opp at spriten begynte å koke! Det førte til enorme flammer rundt hele opplegget som brente ut spristskålen på noen sekunder og vannet ble aldri kokt. Flammekulen var også til tider av mindre synlig farge. Samme driten skjedde med både ny og gammel rødsprit, rødsprit+vann og bioetanol, jeg fikk de aldri til. Hadde det skjedd i telt hadde alt brent ned. Multifuelbrennerne mine kan brenne i timesvis uten å overopphete, men de er selvsagt utsatt for brukerfeil de også. Så trangia spritbrennere er ikke bombesikker de heller… Det enkleste for en ny-introdusert er nok å kjøpe en enkel gassbrenner, kanskje det billigste også. Mange er også kjent med disse fra hytter/båter/campingvogner/varmeovner fra før. Farene med usynlig spritflamme, søling, etterfylling av varm brenner, slukking, koking av spriten etc. gjør sannsynligheten for brukerfeil på spritkjøkken større. Når mine unger skal begynne å prøve seg på brenner og matlaging blir det kjøpt inn gassbrenner her. Jeg anser det som enklest, tryggest og minst skummel å ta i bruk til opplæring. Enkelt å tenne, regulere og slukke.

God tur! Spar medfølelsen - folk som ikke tåler at det lukter folk på bussen fra Haukeliseter er på feil buss.

Nå er det vel ingen som kritiserer Løke for hans harde arbeid. Det overgår hva de aller, aller fleste ville være i stand til. Han kritiseres for noe helt annet i åpningsinnlegget. Å kalle dette jantelov uten å svare på selve kritikken blir for enkelt. Når målet er å gjøre disse risikofylte bestigningene på rekordtider så ansporer det andre til å slå disse rekordene. Og det vil ligge lik igjen etter denne rekordjakten. Enhver som begir seg inn på dette og har medieoppmerksomhet som en del av stategien sin, må tåle å bli kritisert for å oppfordre til dødsrisiko.

Frank Løke skryter også i år (som i fjor) å ha besteget et fjell på «rekordtid». Jeg var irritert på han i fjor (på Everest) og er enda mer irritert i år. Mannen driver å markedsfører «det fantastiske» i å bestige et av verdens høyeste fjell på raskest mulig måte (bestiger på rekordtider), noe som kan anspore andre til det samme; å utfordre seg selv til å presse grensene for forsvarlig akklimatiseringstid. Gud bedre. Alle ansvarlige høydeklatrere vet at å pushe seg oppover svært høye fjell fort kan resultere i alvorlig høydesyke. Om han gjorde dette kun for seg selv hadde jeg ikke brydd meg, men det gjør han ikke. Han breker om denne fantastiske rekordfarten sin hele tiden og skjønner kanskje ikke at han med det kan anspore andre til å delta i dette racet. Mange klatrere dør av høydesyke hvert år, oftest på grunn av dårlig akklimatisering, oftest pga for rask avansement opp høydefjell. Litt av et forbilde? Han gjorde det samme på Everest. Undertegnede har vært på mange høye fjell rundt om i verden, også som guide og bl.a. 14 ganger på Aconcagua og har sett flere sørgelig utfall av overmot/Løke-syke. Dette vet han, og han er selv heller ikke immun; i en artikkel skrev han sågår at han har ligget og spydd i teltet, et soleklart høydesyke-symptom. Dårlig forbilde, Løke! (og legger igjen søppel på toppen gjør han også; han gjør et poeng av at han har lagt igjen sin "Borat-truse" på toppen av K2; patetisk) https://www.dagbladet.no/kjendis/nadde-toppen-pa-rekordtid/76704986

Ja i kraftig vind kan vel allak få seg en heisatur når man åpner døra om vinden peker rett fra fotenden.. Blir sprø. Men heller mot staika. Skal man først drasse slik vekt..

God tur! Nyt lett sekk og snill hofte (får vi håpe).

Enig, evt. med plastposen inni. Men her var spørsmålet om hva som kan løse kompresjon bedre enn det som er levert med posen, og "min" løsning synes jeg løser to problemer på en god måte.

Vanntett pakkpose synes jeg er unødvendig med mindre du skal ferdes på sjøen hvor det er en sjanse for å miste hele sekken i vannet. Du kommer langt med standard pakkpose og en ekstra plastikk-handlepose utenpå. Jeg bruker en eldre Helsport Alta sovepose-kompresjonspose på min Norrøna dunpose, mest fordi jeg synes den type pakkpose er mye lettere å pakkke ned enn Norrøna sin "roll top" pakkpose. Rundt denne har jeg en enkel handlepose rundt når den er i sekken. Enkelt! Jeg bruker ikke regntrekk på sekken, og har gått i flere dagers konstant regnvær uten at soveposen har blitt våt av den grunn.

Bruker Osprey sine vanntette pakkposer, 6 liter holder med god margin til min 600g Mammut Sphere. Synes det er viktigere at posen er vanntett enn at den blir minst mulig. Det er vanskelig å pakke harde poser tett, så volummessig går ofte vinningen opp i spinningen dersom du komprimerer supermye.

Har Vapor 4P. Det er stort. Mitt veier 4,2 eller 4,4 med plugger til alle fester og barduner. Måtte supplere med 4 plugger når det ble kjøpt. Det har helt tett innertelt, men man kan ha full myggnetting i dørene til innerteltet. Ventilene i ytterteltene kan være åpen eller stengt. Ikke myggnetting i ventilene der, det er meningsløst for myggen kommer inn i fortelt uten gulv uansett. Aldri kondens i innerteltet, og sømmene er helt tette i regn. Det er ventilasjon langs bakken også på teltet. Dragerne på glidelåsene er av bardunsnor slik at de ikke bråker i vinden. Teltet har enormt god plass og takhøyde innvendig, taket er nesten flatt og veggene er meget bratte. Stengene er vinklet nede, og har da vertikale sider nederst. Telter fungerer ypperlig i masse regn, snø og mild/moderat vind. I mye vind blir det mye vindfang på ett så stort telt med få og lange stenger og det er vanskelig å sette opp/ta ned om det blir ruskevær. 3p er nok bedre der. Forteltene er små. Men innerteltet er såpass stort at det ikke betyr mye for vår del. Andre ulemper er relativt stort volum og en del vekt nedpakket, samt kjipe bardunsnorer og strammere (lett å bytte om man vil). Kvaliteten er selvsagt en del hakk under premium, men bedre enn festivaltelt. Gulvet er tett. Legger ved noen bilder av teltet.

Fra Joatka over Iesjavri ned til Suossjavri tok 3 dager, sirka 10km første dagen da vi gikk innom kvislevann for og fiske, så 32km andre dagen, og 34 kilometer siste dagen "9-10 timers padling sirka". Det ble en hastetur da kompis måtte på jobb så ble ekstremt lite fisketid. Suossjavri til Karasjok 3 dager og Karasjok til Tana estimerer jeg da 7 dager basert på avstandene vi klare å dekke per dag ved rolig vann/elv til mer fart til tider. Dette ble en strekning vi valgte å ikke gjennomføre basert på lengden og størrelsen på elven. Anbefaler turen ellers

Varmrøyking av fjellørret i ABUrøyk blir veldig godt , bruker å legge filetene med salt og sitronpepper på i ca ca 3-5 timer så skylle lett av for så tørke med for å trekke fuktigheten vekk. Jeg bruker Sølvkroken sin røyker den er litt større og har 2 brennere. . Strør spon i bunnen og bruker friske topper av einebusker .Legger aluminiumsfolie under risten for å samle opp fettet så blir renholdet litt enklere. Og som dere ser så går det fint en filetert 1-2kg "kiwiørret" nedi .

Jaggu bestilte jeg meg en Cumulus Panyam 450! Virker som en utrolig god 3-sesongs pose, og veier bare 810 gram. 600-utgaven virker nesten for varm til å brukes sent om våren og sommeren. Tusen takk for tips om merker, folkens! Jeg er helt ny på dette forumet - er det slik at folk er interessert i at man skriver noen linjer med erfaringer om produkter man kjøper? Skal man da i så fall starte en ny tråd?

Våt erfaring: vi får ALLTID mer fisk under dårlige forhold på sjøen enn hjemme i sofaen... Vår erfaring er også at noen plasser er bedre på stigende wnn synkende og sendte plasser er det omvendt. Noen er endog best på strømstille ifm overgang mellom flo og fjære.... Dette gjelder faktisk de fleste fiskeslag vi fisker etter. Kveite fisker vi best når det er god strøm/drift med metodene vi bruker. Men jeg har 2 plasser vi merkelig nok har fått klart best ved strømstille. Det beste er å lære fiskeplassene sine å kjenne, men det er likevel avvik fra dette slik som at man kan få bra med fisk selv på "bra forhold" eller man kan ha dager som et helt døde selv om forholdene skulle være optimale...

Hei igjen, Er ikke så nøye med tidspunkt på døgnet lengre. Er blitt så gammel at jeg fisker når det passer meg. Turen er blitt like viktig som selve fiskingen. Får jeg mindre fisk nå enn før? Det tror jeg ikke men jeg har det mye hyggeligere på tur. Men det har overasket meg at jeg nå kan få fisk til tider og vær jeg aldri før ville fisket. Har både fått laks, ørret og røye i streikende sol midt på dagen. Men om man ikke har snøret i vannet får man ingenting. Det er en god regel. Biter ikke fisken kan man trene på å kaste. Tore

Den var sikkert deprimert etter å ha mistet alle slektningene sine i en vindmøllepark..

Tur av den spontane og vesentlig roligere sorten i dag! Måtte kvalitetssikre at teltet jeg har lagt for salg fremdeles har alt på stell - Hvilken bedre måte å gjøre det på enn å ta det med på tur? Opp i Nordmarka på en herlig plass ikke altfor langt inn, men som ikke er særlig trafikkert (ikke en kjeft). Ren kosetur hvor både oppblåsbart liggeunderlag og camp-stol er med for å øke komforten. Første tur med Vidda Camper-stolen. Må si meg veldig fornøyd! Denne blir nok med på mange helgeturer.

Var storpatriot av Trangia med rødsprit inntil jeg og en kamerat var på tur langt innpå fjellet i ungdomstida og skulle lage oss mat i ytterteltet på et Helsport Rundhø. Endte opp i at en av oss klarte å sparke borti det så det velta. Det trepersoners teltet endte opp i å bli et halvpersonstelt på under minuttet. Takk for at det hadde to utganger. Glemmer aldri de brennende dråpene av smelta teltduk som dryppa ned. En åpen kopp med brennende væske har ikke noe i telt å gjøre etter min mening.

En helt vanlig tur inn i heia. Det er ikke alltid ting går slik jeg har planlagt det. Jeg hadde absolutt ikke planlagt en omgang Korona. Spesielt ikke mens jeg var på Nilsebu. Selv etter en uke var helsa ikke helt på plass, men det måtte likevel bli den vanlige turen inn til Blåfjellenden. Yr mente at fredag og lørdag ville være bra dager for tur, og jeg fant fort ut at det ikke var mange andre dager som passet. Det kunne bli to flotte dager i fjellet, med sol og varme. Også denne gangen ble det en tur uten andre med på laget. Nå har jeg gått denne turen noen ganger, så følge er ikke helt nødvendig, men det er ofte kjekkere å ha med andre å prate med. Nå ville jeg ikke bli alene på hytta denne gangen. Nesten alle sengeplassen som kan bestilles var opptatt, og bare hunderommet ledig. Selv med alle sengeplassene opptatt, er det virkelig ikke fullt. Det er mulig å bestille omtrent 27 plasser, av i alt 45 tilgjengelige madrasser og senger. Nå er alle de madrassene som ikke kan bestilles på hemsene, både på hovedhytta og på annekset. Det kan lett bli andre som ligger på samme rom, men det kan også skje om du bestiller to senger på et firemannsrom. På vei innover gikk jeg forbi en familie på fire. Disse tok seg god tid, og kom sist av alle frem til hytta men fortsatt så tidlig at bestillingen på rommet fremdeles var i orden. Andre hadde brukt vesentlig kortere tid. Det viser at tidsangivelsen er noe «unøyaktig» og det er riktig å gå over til kilometerangivelse. Som vanlig ble det likevel en nok så ensom tur innover. Jeg hadde både vind og sol bakfra, og fikk derfor en grei tur. Nå håpet jeg jo at vinden ville snu i løpet av natten.... Det blir ofte snakk om fisk, og hvor det er mulig å få fisk. Ved Blåfjellenden er det fisk nede i elva fra Blåstøldalen. Denne gangen var det en kar som tok turen ned til elva, og ble belønnet med to øreter. Ikke helt de største jeg har sett, men det luktet stekt fisk i hytta, og noen fikk en god smak som kveldsmat. Turen inn hadde gått greit, men vinden som jeg hadde hatt bakfra blåste fortsatt om morgenen. Selv om det var – nesten – sommertemperatur, gjorde vinden det kaldt. En 10 m/sek vind er ikke sterk, men den gjør at turen tilbake gikk litt i motbakke nesten hele veien. To familier med unger, tilsammen 7 ganske små barn, ingen over fem år, skulle også mot Hunnedalen. Jeg tok gjengen igjen omtrent halvveis. De hadde ikke brukt mye lengre tid en mange voksne. Nå var dette folk som hadde dratt med ungene på tur tidligere, og det viste igjen på tempoet. Både turen innover og turen tilbake gikk ikke helt som i «gamle dager». Det var vanskelig å holde farten oppe. Jeg tror nok at noe av årsaken var korona. Det var tross alt ikke mer enn en uke siden jeg lå strekk ut med feber og en hals som ikke fungerte. det er håp i hengende snøre. Jeg blir vel helt kvitt koronan eller annen gang, og det blir jo uansett flere turer innover mot Blåfjellenden.

Solvågtinden med sine 1559 moh. er et veldig flott fjell der det ligger ved Junkerdalen. Spesielt sett fra sør, med sin steile topp. Det er Saltdals svar på Matterhorn. Det var turmålet mitt den 19. juli 2022. Jeg parkerte bilen like ved Nordland Nasjonalparksenter på Storjord. Derfra fulgte jeg en tydelig sti som er godt skiltet oppover lia. Når jeg kom til tregrensa så ble stien utydelig. Men det er bare å holde til venstre for toppen oppover forbi noen vann (på vestsiden av toppen). Langt der oppe går man opp skaret mellom hovedtoppen og nordtoppen. Derfra er det greit videre til topps ved å gå på nordsiden av et vatn og så dreie sørover mot hovedtoppen. Den dagen så var det litt periodiske skyer som ødela deler av utsikten. Utsikten er imponerende i alle retninger når været er godt. Turen er lang, ca. 18 - 20 km tur retur. Startpunktet er på 120 moh, slik at stigningen er på 1439 m. Regn med å bruke 7 - 9 timer på turen. Solvågtinden sett fra Junkerdalen: Fra vestsiden av toppen, litt over halvveis: Fra toppen retning syd, mot Junkerdalsura: Langt ned til Junkerdalsura: Mot vest, Ørfjellet innhyllet i skyer:

En flott tur. Jeg vet jeg er litt sent ute, men bare 25 år sånn omtrent. Den gangen – for 25 år siden – var det ikke snakk om egen blogg. Jeg er ikke en gang sikker på om «blogg» var kjent i Norge. For meg var det «langt fram» til første blogginnlegg, som kom i 2011. Med elektronisk kamera er det enkelt å ta, redigere og legge ut bilder. Jeg er ikke sikker på når jeg kjøpte mitt første elektroniske kamera, men alt før 2000 hadde sjefen kjøpt et Olympus Camedia 1000 l – til en pris av omtrent 14.000,. (i dag tilsvarende nær 25.000,-) som jeg fikk bruke inne i mellom. Bildene jeg tok fra turen ble lagt ned på en CD, og størrelsen var på rundt 400 Kb. Den gangen (i 2002) var det snakk om at bildene ville tåle 10-12 års oppbevaring før kvaliteten ville bli merkbart dårligere. Mange kopieringer ville også gi dårligere kvalitet. Alt tidlig på 90 tallet hadde jeg begynt å notere ned litt fra turene mine. I 2002 minnet notatene lite om blogginnleggene, men inneholdt litt fra turen, og sammen med bilder, så gir det mulighet for å huske ganske bra hele turer. Med dette tilgjengelig, synes jeg det kunne passe med en tur-rapport 25 år for sent. Selvsagt er Blåfjellenden med, og Fidjadalen. Det har blitt færre turer i Fidjadalen de siste årene. Selv syntes jeg det var skikkelig kjekt å se bildene fra 2002, og håper at andre også synes det samme. På denne turen, som gikk så pass sent som 18. og 19. oktober, ble det opp og ned Fidjadalen. Så pass sent som i slutten av oktober, kan det lett være både frost og is mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, og jeg regner 1. november som dato for slutten av sommersesongen. Værmeldingen var god, og det var snakk om fint vær. Likevel var det et lett skydekke og vind på veien oppover. Det kom faktisk noen snøfjoner også. Det var selvsagt ikke andre på tur i Fidjadalen disse dagene, selv med bra vær. Jeg så ikke et menneske fra jeg passerte Mån til jeg var tilbake igjen. Ganske ensomt, men kjekt. Det var litt is oppover, og myrene var stein harde. Det gjorde det enkelt å gå over de siste myrene opp mot hytta. (Den gangen var det bare en hytte, annekset kom i 2007). På denne turen, med lite vann i Månvatnet, forsøkte jeg gå på høyre side av Månvatnet. Det gikk ikke fortere, spesielt sigen jeg mistet stien i en liten ur. Jeg var på hytta rett før fem og kom til en steinkald hytte. Det tok tid før jeg fikk opp varmen. Selv om jeg var alene måtte jeg ta en runde med bøtte og kost om morgenen, før jeg kunne ta fatt på turen nedover dalen. Det hadde vært -10 grader den natta, og alt vann utenom i elva var frosset. I løpet av natta hadde klaret opp, og jeg gikk turen nedover i klar himmel og ute vind til å begynne med. Hva jeg husker best er bildene. Det var et spesielt lys den dagen, og jeg stoppet opp mange ganger for å forsøke å fange lyset og stemningen. Det ble litt tungt på slutten, og jeg fikk litt vondt i en fot, likevel gikk turen ned på omtrent 4 1/2 time. Noe jeg var fornøyd med den gangen. - Jeg lurer på hva jeg bruker nå?

Om du skal bruke tråden som "veke", så husk å ha tråd som suger. Bomull er jo ikke det sterkeste som reparasjonstråd, så mulig du må plusse på et gram til for to meter ekstra nylontråd

Etter en koselig tur i Alvdalfjellene i fjor ble jeg inspirert til å gjøre meg bedre kjent i området. Jeg laget meg derfor en tur med start og mål langs Rørosbanens stasjoner gjennom Østerdalen. Vi går av toget på Hanestad. Målet er Bellingmo, som er stoppestedet før Alvdal når toget går nordover. 4 dager og 3 netter. 2 voksne og 2 ungdommer. Fra Hanestad går det oppover 700 høydemeter og målet er å komme oss over Grøttingbratten på 1142 før vi slår leir for kvelden. I følge kartet skulle dette være en umerket sti, men vi finner tydelige røde T-er. Det er deilig å endelig komme over tregrensa og riste av seg skogens insekter som gir opp i den svalende fjellvinden. Vi slår opp teltene med utsikt ned mot Reinsfjelltjønna og hele landskapet vi skal vandre i neste dag. Da vi våkner har været slått om. Hvit tåke kommer rullende over Grøttingbratten. Vi tar på regntøy og setter kursen ned mot Reinsfjelltjønna. Stien fra tjønna er umerket, men tydelig og god å følge. Været skifter stadig mellom solgløtt og regnbyger. Derfor slår jeg opp teltet og hekter innerteltet nesten av slik at vi har ly når vi tar lunsj ved Storfisktjønna. Et fristende navn, igrunn. Etterhvert går vi av stien og passerer en mystisk pyramide på vei opp til Hattjønna. Jeg får en helvetes lyst til å la meg avfotografere på toppen av denne, men resten av turfølget er altfor sugne på å komme seg videre og fram til dagens mål. Vi slår leir ved Hattjønna. På den tredje dagen melder YR om at alle himmelens sluser skal åpne seg mellom klokka 08 og 12, så vi tar formiddagen inne i teltet. Trommingen på duken er i perioder så høy at vi ikke engang kan høre radioen. Jeg får i det minste bekreftet at teltet, som er 5 år gammelt, holder potte tett. Vi bryter leir ved 12 tiden og følger ryggen til Storhøaksla. Det er ruskevær i fjellet denne dagen. Stien vi skal treffe er nesten ikke eksisterende, så det går endel ekstra tid til navigasjon. Ungdommen får prøve seg på kart og kompass og vading. Energien i gruppa er på vei nedover. Vi har brukt 4 timer på 6 km. Da slår jeg opp teltet for en lang lunsjpause. Når været er dårlig er det egentlig supert å knipse av innerteltet slik at det danner seg en gapahuk der en kan sitte skjermet under lunsjen. En lang pause med varm mat gjør underverket. Det blir som å starte dagen på ny. Og etter Nordre Tegningsætra blir det god og tydelig sti. Været skinner opp og det blir en fin kveld. Alle går og prater og er lyse til sinns. Vi passerer Tegningshøa og slår oss til for den siste natten et stykke over tregrensa. I 04 tiden blåser det ordentlig opp. Vi la oss luftig til kvelden før, for å slippe mygg og fluer. Personen som sover i annekset får seg en vindfull og urolig natt. ( 1 manns telt med innertelt i mesh og høy ytterduk.) På vei nedover blir vi glade over å finne en god bro over Fjellbekken. Etter broen bærer det videre nedover mot Glomma på uregjerlige traktorstier. Vi har både nærkontakt med hoggorm og larve på sekken. Og tilslutt er vi framme på noe som må være Norges minste togstasjon: Og det første mennesket vi treffer på 4 dager må være Østerdalens hyggeligste dame. Når vi er på tur i området neste år må vi bare komme innom for en dusj og kaffe før vi tar toget hjem, sier hun.

Med rødt telt har det blitt slutt på å traske rundt og lure på hvor pokker jeg satte det hersens teltet. Aldri mer grønt telt!

De som ikke tåler å se mye hud får bla videre 🙈 Siden Hagløfs buksen er såpass tynn i stoffet kan man slippe nedre del ned på anklene, brette ned sokken, og fortsette å gå. Blir det kaldt igjen trekker man opp sokkene, og zipper på igjen nedre del. Veldig praktisk, selv om det ikke er så instagram-vennlig.