Vinnerliste

En flott tur. Jeg vet jeg er litt sent ute, men bare 25 år sånn omtrent. Den gangen – for 25 år siden – var det ikke snakk om egen blogg. Jeg er ikke en gang sikker på om «blogg» var kjent i Norge. For meg var det «langt fram» til første blogginnlegg, som kom i 2011. Med elektronisk kamera er det enkelt å ta, redigere og legge ut bilder. Jeg er ikke sikker på når jeg kjøpte mitt første elektroniske kamera, men alt før 2000 hadde sjefen kjøpt et Olympus Camedia 1000 l – til en pris av omtrent 14.000,. (i dag tilsvarende nær 25.000,-) som jeg fikk bruke inne i mellom. Bildene jeg tok fra turen ble lagt ned på en CD, og størrelsen var på rundt 400 Kb. Den gangen (i 2002) var det snakk om at bildene ville tåle 10-12 års oppbevaring før kvaliteten ville bli merkbart dårligere. Mange kopieringer ville også gi dårligere kvalitet. Alt tidlig på 90 tallet hadde jeg begynt å notere ned litt fra turene mine. I 2002 minnet notatene lite om blogginnleggene, men inneholdt litt fra turen, og sammen med bilder, så gir det mulighet for å huske ganske bra hele turer. Med dette tilgjengelig, synes jeg det kunne passe med en tur-rapport 25 år for sent. Selvsagt er Blåfjellenden med, og Fidjadalen. Det har blitt færre turer i Fidjadalen de siste årene. Selv syntes jeg det var skikkelig kjekt å se bildene fra 2002, og håper at andre også synes det samme. På denne turen, som gikk så pass sent som 18. og 19. oktober, ble det opp og ned Fidjadalen. Så pass sent som i slutten av oktober, kan det lett være både frost og is mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, og jeg regner 1. november som dato for slutten av sommersesongen. Værmeldingen var god, og det var snakk om fint vær. Likevel var det et lett skydekke og vind på veien oppover. Det kom faktisk noen snøfjoner også. Det var selvsagt ikke andre på tur i Fidjadalen disse dagene, selv med bra vær. Jeg så ikke et menneske fra jeg passerte Mån til jeg var tilbake igjen. Ganske ensomt, men kjekt. Det var litt is oppover, og myrene var stein harde. Det gjorde det enkelt å gå over de siste myrene opp mot hytta. (Den gangen var det bare en hytte, annekset kom i 2007). På denne turen, med lite vann i Månvatnet, forsøkte jeg gå på høyre side av Månvatnet. Det gikk ikke fortere, spesielt sigen jeg mistet stien i en liten ur. Jeg var på hytta rett før fem og kom til en steinkald hytte. Det tok tid før jeg fikk opp varmen. Selv om jeg var alene måtte jeg ta en runde med bøtte og kost om morgenen, før jeg kunne ta fatt på turen nedover dalen. Det hadde vært -10 grader den natta, og alt vann utenom i elva var frosset. I løpet av natta hadde klaret opp, og jeg gikk turen nedover i klar himmel og ute vind til å begynne med. Hva jeg husker best er bildene. Det var et spesielt lys den dagen, og jeg stoppet opp mange ganger for å forsøke å fange lyset og stemningen. Det ble litt tungt på slutten, og jeg fikk litt vondt i en fot, likevel gikk turen ned på omtrent 4 1/2 time. Noe jeg var fornøyd med den gangen. - Jeg lurer på hva jeg bruker nå?

Det måtte bli en kjapp strandtur. Det ble en hurtig tilbaketrekning fra Nilsebu. Meningen var å bli på hytta i en uke, gjerne med noen turer. Virkeligheten slo et slag, som traff øverst i halsen - Korona. Onsdag kjente jeg noe i halsen og håpet det selvsagt ville kjapt gå over . Natt til torsdag ble ikke veldig bra , med høy feber og frostrier og vondt for å svelge. Her var det bare å komme seg hjem – til senga. Ting går seg normalt til, og selv om jeg tvilte litt på at helsa noen gang skulle bli bedre inne i mellom, så kunne jeg i hvert fall snakke og drikke på lørdagen. Tålmodighet er en dyd, sies det. Dyd aner jeg ikke hva er, og tålmodighet har jeg aldri hatt. Søndag gikk med til kikke ut vinduet og lure på når det ville være mulig med en liten tur. Mandag morgen, var det noenlunde vær og så avgjort greit å gå. Det skulle være opphold, og selv om det blåste opp mot ti meter i sekundet, så var det varmt. Opp mot 17 grader. Broderen var også klar for en kjapp tur. Det var ikke mye diskusjon rundt hvor vi skulle gå. Det måtte bli «nærturen» nede på stranden.Fra Sele til Hellestø og retur. En tur på mellom 7 og 8 kilometer, men padde flatt. Det eneste som av og til lager litt problemer, er løs sand. Som er tung å gå i. Selvsagt kan vinden også gjøre turen tyngre enn vanlig, men det er som oftest medvind den ene veien og mot vind den andre. Denne dagen sto vinden fra sør, og vi ville få medvind mot Hellestø. Jeg var langt fra sikker på om det å gå tur 5. dagen av Korona er en god ide. Det var virkelig lenge siden jeg hadde vært like syk som natt til torsdag, og den gangen (for mer enn 50 år siden) gikk jeg på jobb. Med feber og frost i kroppen. Jeg husker ikke mye fra de dagene, men kom gjennom. Det var nok fortatt litt feber i kroppen, da broderen og jeg møttes på Sele. Vi kjørte hver vår bil, for å unngå at jeg smittet broderen. Han gikk bak med mot Hellestø, og ikke mye smitte ville klare å kjempe seg mot vinden til ham. Det første jeg merket da jeg gjorde meg klar for å gå, var at jeg hadde to ulike sko på beina. To utgaver av terrengsko fra Asics. Det tror jeg ikke jeg har opplevd før... Det var også problemer med balansen. Det minnet bitte litt om sjøgang. Følelsen av dårlig balanse forsvant fort etter at vi hadde gått litt, men stoppet vi opp for å kikke eller ta bilder, var dårlig balanse igjen merkbart. Avtalen var at vi skulle ta det med ro. Det skulle være en lett spasertur i sjøkanten. Det var meningen at tempoet skulle være lavere enn det vi vanligvis holder. Det var ingen grunn til at vi, det vil si jeg, skulle teste form og pust. En rolig tur, uten høy puls og med pusten under kontroll, i 10 meter i sekundet motvind, med broderen først i løypa? Har du hørt slikt tøys? Det ble – selvsagt – en tur sørover i vanlig tempo, med lite tanke på å ta det med ro. Det slo meg at det ikke var dette vi hadde planlagt, men siden det gikk jo greit, og jeg hang jo med i de småbakkene vi måtte opp. Ved bilen sjekket vi tiden. Helt som normalt – nesten på sekundet vanlig tid. Broderen går litt fortere alene, men når vi går sammen så bruker vi denne tiden. På vei tilbake, halsende etter broderen, tenkte jeg jo litt på Corona, men i bilen etter turen, hadde jeg glemt hele sykdommen. Jeg kjente selvsagt at jeg hadde vært ute på tur, Jeg var kald og det var bra å komme i dusjen. Bein og legger hadde fått litt trening, men hald og pust var – som normalt. Jeg lurer på om leger «advarer» mot å ta seg ut, fordi dette «føles» galt, og at holdningen ikke er basert på forsking. Jeg har i hvert fall ikke kjent noe spesielt negativt med å ta ut rett etter sykdom, snarere tvert i mot. Litt av feberen henger fortsatt i kroppen, men med prøveturen unna, er det bare å planlegge neste – litt lengre – tur.

Solvågtinden med sine 1559 moh. er et veldig flott fjell der det ligger ved Junkerdalen. Spesielt sett fra sør, med sin steile topp. Det er Saltdals svar på Matterhorn. Det var turmålet mitt den 19. juli 2022. Jeg parkerte bilen like ved Nordland Nasjonalparksenter på Storjord. Derfra fulgte jeg en tydelig sti som er godt skiltet oppover lia. Når jeg kom til tregrensa så ble stien utydelig. Men det er bare å holde til venstre for toppen oppover forbi noen vann (på vestsiden av toppen). Langt der oppe går man opp skaret mellom hovedtoppen og nordtoppen. Derfra er det greit videre til topps ved å gå på nordsiden av et vatn og så dreie sørover mot hovedtoppen. Den dagen så var det litt periodiske skyer som ødela deler av utsikten. Utsikten er imponerende i alle retninger når været er godt. Turen er lang, ca. 18 - 20 km tur retur. Startpunktet er på 120 moh, slik at stigningen er på 1439 m. Regn med å bruke 7 - 9 timer på turen. Solvågtinden sett fra Junkerdalen: Fra vestsiden av toppen, litt over halvveis: Fra toppen retning syd, mot Junkerdalsura: Langt ned til Junkerdalsura: Mot vest, Ørfjellet innhyllet i skyer:

Jeg hadde et lys blått 2 personers Børgefjell (ca 1980-2000). Mener vekten var ca 2,4kg med stenger og plugger. Et pent telt, som sagget enormt i fuktig vær. Innerteltet lå ned på nesen min om morgenen. Og ytterteltet lå ned på innerteltet... Mange gode minner fra Nordmarka og sykkeltur i Danmark 😊

Avsluttet Island-på-tvers eventyret mitt i går med totalt 40 km på asfaltkanten for dagen. Ikke så mye kule bilder fra akkurat den etappen, men de siste 6 dagene igjennom Laugavegur og over Fimmvörðuháls bydde på mye fint, dog med begrensede leirmuligheter (typ. Rundt fjellhytter ala DNT og campingplasser). Turen ble på totalt ~570 km over 26 dager, hvorav to ble brukt til hviledag. Litt før skjema fra estimerte 29 dager da jeg hoppet over noen hviledager og endret ruten bittelitt underveis. Sekken har vært alt fra ~19 til 30 kg, avhengig av hvor på turen jeg har vært. Det tyngste partiet ble en perfekt storm av nylig proviantering som skulle vare meg 13 dager i tillegg til å bære vann for 3 dager 😬 Noen utstyrskommentarer: - Urberg 12W solcellepanel har holdt meg fint gående på hele turen selv i ganske lite skikkelig finvær. Siste uken sluttet det ene panelet (av to) å fungere, sannsynligvis pga en dårlig kobling som ikke er mulig å felt-fikse. Effekten ble dermed halvert. Lukter reklamasjon. - Glidelåsen på låret på Norrøna Falketind heavy duty buksen har begynt å fuske. Dette er "mobillommen" min, så den går mye opp i løpet av en dag. Regner med at Norrøna fikser dette uten problem. - Alfa Impact fjellskoene ble skodd om til nye såler hos Alfa's skomaker før turen. Sålene har holdt seg på, og jeg er glad jeg startet med ferske såler- mye av lavalandskapet er RØFT på skoene. Men! Limingen på sålene tror jeg ikke har vært helt perfekt. Vann hadde en lei tendens til å trekke rett inn, og tuppen/toppen på ene skoen begynte å løsne noe. Delvis fikset med Gorilla-tape. Det blir nok en liten sak her og. - Camp/vadeskoene mine har vært helt konge. Hoka Sky Hopara. Mange bekker og elver er trygt krysset takket være disse. - Blitt enda mer fornøyd med Garmin Inreach + Explore appen, spesielt til å planlegge ruter og dagsetapper presist.

Det er første bud når jeg blir syk, men det hender dessverre ofte at legene "ikke helt vet" som for eksempel da de tok feil med noe så vanlig som magesår, ellet hva med egg og kolesterol, eller hva med de forskjellige fett-typene, og min egen kjepphest vann, (som ikke trenges før en blir tørst), eller hva med råd for sener og muskler, hvor "andre" mener rådene er helt feil. (Jeg kan jo ta med rygg og knær, som ikke lenger blir operert i like stor grad som før, da operasjon ikke gir bedre resultat enn ingen behandling....) Jeg tror nok at en del råd fra legene er ment å hindre risiko og er ikke en del av behandlinge . men "for sikkerhets skyld...", og spør derfor om det finnes noen forsking bak rådet om å ta det med ro etter en influensa/korona eller forkjølelse. For min del har ikke merket at det påvirker negativt å ta seg ut rett etter en sykdomperiode, om jeg føler det er riktig å ta en tur eller å trene.

Tror nok det lønner seg å høre på legen. Det som går for en kan være svært skadelig for en annen og det er kanskje litt av problemet med corona og andre sykdommer. Generelt må legen si at man skal ta det med ro etter alvorlig sykdom selv om det kanskje ikke gjelder for alle (men de fleste). Han kan garantert finne dokumentasjon på dette. Det som er værre er at enkelte kan ha to diagnoser og disse i kombinasjon kan bli ganske kjedelig om man starter for tidlig. Udiagnostisert hjertefeil og for tidlig start med trening etter sykdom kan kanskje være det som tipper skalaen i feil retning for eksempel. Startet selv trening 2 uker etter corona og fikk puls 180 etter noen minutter. Etter to timer hadde pulsen fortsatt ikke gått ned. Det var en skremmende opplevelse og jeg avsluttet treningen ganske raskt. En uke senere var alt som normalt. Tore

Jeg har skrevet litt om det i en annen tråd, men jeg var helt marober etter corona. Ble fort andpusten, ved lav puls, og ble kvalm når pulsen gikk opp. Selv en måned etter at sykdommen tilsynelatende var ute av kroppen slet jeg når jeg anstrengte kroppen.

Fin fra nord og.. særlig når tinda speiler seg i midnattsol under fullmånen. Bilde tatt fra terrassen 😁 Toppen du var på (med varden) er helt til venstre i bildet under månen.

Fant et gammelt helsport telt i boden. Dette er det første teltet jeg har sovet i når jeg var liten, så det var utrolog gøy å finne det. Masse gode minner. Utrolig at det har holdt i så mange år. Noen som kan anslå alderen på det? Det er eldre enn meg, og jeg er 84 modell. Det heter Børgefjell 2.

Jeg har ikke sjekket hvor mye teltet veier. Det oppleves ganske lett. Jeg får se en dag når jeg er hjemme om jeg kan veie det. Det oppleves i hvert fall mye lettere enn et vanlig tomanns tunelltelt. Det kan godt hende det går an å bruke vandrestaver i stedet for teltstenger. De to originale stengene har en tapp i enden som du skal henge innertelte på og stramme opp teltet med en bardun. Du plassere så ytteerteltet over innertelte og trer tappen på teltstenger gjennom to hull i ytterduken. Se bildet. Piggene på en vandrestav kan kanskje bli for kort eller tykk i forhold til hullene i duken, men kanskje det går.

Takker for anbefalingen, den var ålreit

Istemmer at du må komme med en turrapport! Blir aldri for mye, så lenge du slenger med bilder (masse av de) og deler teksten opp i avsnitt 🖖 Og refleksjoner rundt rute(r) og utstyr er alltid kjekk lesing! Skulle egentlig en uke til Island / Reykjavik andre uken i juli, men SAS satte en effektiv stopper for det... Selv om turen vår ikke var planlagt så ambisiøst som det du har gjennomført, så hadde det vært fint med enda mere inspirasjon for å få med familien på ett litt større prosjekt enn Blue Lagoon og dagsturer ved neste korsvei for valg av ferie destinasjon.

XXL selger nå Bergans Sleeping Mat Extreme til 249,- Denne selges ofte ti ca. 400-500 kroner, og er vel tilsvarende som Ajungilak/Mammut Bamse. Tykkelse på 1,4 cm med R-verdi oppgitt til 3,5. Disse er vel ganske populære, særlig til vinterbruk, da de isolerer noe bedre enn brettbare underlag.

Ha med noen litt større. Spesial i 12g og møresilda i 10g. Farger er litt smak og behag. Men kobber/rød, sort/rød og helt sort er bestandig med.

Hadde lyst på en topptur uten å måtte reise i mange timer, så jeg droppet 2K-lysten og så meg ut noe nærmere feriepalasset i Oslomarka. Har tidligere lest meg opp på Hestgjuvnatten (Hestejuvnatten), øst for Norefjell. Så, etter en fantastisk natt ved Pershusfjellets fot, på testtur med packraft, bar det avgårde etter at fartøyet var returnert til BUA Jevnaker (fantastisk ordning!). Det er en liten p-plass ved en sidevei til «motorveien» opp mot Høgevarde hyttefelt. Ingen trengsel denne julitirsdagen (12. juli, for å være nøyaktig). Deretter trasking på grusvei bortover og oppover. Jeg hadde lest noen turrapporter på Peakbook og div. sosiale medier og falt ned på den enkleste løsningen, nemlig å gå til den blåmerkede stien. Det fristet ikke å gå opp ura denne gang. Det ble et godt stykke på vei, cirka fem kilometer. Blir det noen neste gang tar jeg med sykkel, selv om den pr. i dag ikke ville kunne bli brukt helt frem til Fiskebekkhytta pga noen gedigne vindfall over veien. Også på stien ble det en del klyving i mikadoskog. Skiltet som peker opp blåstien er lett å se og her begynner moroa. Det er etter hvert flott utsikt og fin skog, jeg skjønner hvorfor dette er et naturreservat. Stien er tydelig og lettgått (avhengig av hvor glad du er i oppoverbakker, selvfølgelig, jeg elsker dem). Lite vind og høy temperatur gjorde det mulig å ha en laaang stund på toppen for å nyte utsikten og ta bilder. Med kikkertadapter klarte jeg å ta et bilde av Tryvannstårnet i hjemlige trakter bak de sju blåner. Betydelig nærmere er hyttefeltene som bygges spiser natur både på Høgevarde og Turufjell – og i det fjerne kunne jeg skimte Jotunheimens snøkledte topper. Tidsbruk drøyt fire timer.

Flotte bilder fra Island @sneakyowl! Vi har tilbrakt ferien i Sverige, og jeg har fått min dose med vandring i all slags skog. De er gode på trær der i Sverige, og tilrettelegging ikke minst. På retur over grensen besøkte vi i dag Rypetoppen klatrepark. Jeg lot klatring være klatring og gikk opp på det nærliggende fjellet Steinfjellet på 909 meter. Godt å komme opp i høyden i et nydelig vær. Traff en familie som hadde plukket en god del multer, men litt tidlig enda kanskje. Men mye kart å se. Jeg har startet vandringen og ser tilbake mot Teveltunet og Rypetoppen. Mot Storlien - har kommet et enormt kjøpesenter der ved grensen. Mot sør fra toppen Gikk rundt fjellet og ned mot stien som kommer fra ruta som går sørover. Mange som går Norge på langs som går bortover her. Fin avveksling og borte bra, men Norske fjell er best!

Jeg har talt på alt jeg har av knapper og grublet i ett par år. I går gjorde jeg det. Kjøpte en nødpeilesender. Jeg ville egentlig ha en Garmin Inreach, men de er jo ikke å få tak i og ingen fysiske butikker i min landsdel har dem heller. Så det ble denne. Zoledo. Og når jeg setter meg inn i denne, ser jeg jo at den kan alt som Garmin kan. Abonnement er opprettet og den er nå paret med Iphonen min, slik at kan sende SMS uten tlf dekning. SOS knappen skal jeg jo aldri bruke, men den er der. Jeg vet ikke hvorfor jeg er plitt pysete plutselig, for jeg har gått alene i fjellet i flere tiår nå. Men siden jeg vil være 70 neste sommer alene i fjellet, tenkte jeg at nå gjør jeg det. Jeg har ikke angret enda.

Frikart benytter kartdata fra OpenStreetMap, så jeg kikka inn på hva som ligger inne i området som vises på klokka på bildet ditt. Ut fra det jeg ser, så kan det virke som at det er utvalgte typer punkter som blir vist, i dette tilfellet punkter som ikke ligger inne bare med en adresse: Det vil si, her vises litt diverse; bussholdeplasser, områdenavn, bosetning/gårdsnavn osv. De hvite punktene over er rene adressemarkører, og de er ikke med på kartutsnittet ditt. Antar at den kartstilen du har lasta ned litt ukritisk inkluderer punkter ikke er rene adressepunkter (eller andre utvalgte punkttyper). Som du ser ligger det masse informasjon inne i OpenStreetMap som ikke nødvendigvis blir vist på kart; dette kommer helt an på kartstilen. Det er jo gjerne ulik informasjon som er aktuell/ønskelig å ha med på et kart beregnet for bilkjøring enn for et turkart til fjells, for eksempel Dersom kartstilene som ligger til nedlasting på Frikart ikke filtrerer på slikt kan jo kanskje kart for Garmin-enheter på OpenTopoMap være et alternativ? På Frikart er siste publiserte oppdatering/blogpost fra 06.04.2020, så hvor ferske kartdata som ligger tilgjengelig der er jeg heller ikke sikker på. Jeg lasta ned en tilfeldig stil fra Frikart, og der er endringsdatoen på fila 12.07.2022, så veldig utdaterte kan de nok ikke sies å være. Nedlastingsfilene på OpenTopoMap oppdateres daglig (tror jeg). Kan også virke som filene her er litt mindre enn hos Frikart.

Ørfjellet (eller Ølfjellet) med sine 1751 moh. er det høyeste fjellet i nasjonalparken på Saltfjellet. I følge Wikipedia så er primærfaktoren på 1071 m. Toppens sekundærfaktor på 47 kilometer er blant de 40 lengste i Skandinavia. Ørfjellet ruver virkelig der det ligger i Saltdal. Når jeg kjørte E6 sørover forbi Rognan så var det dominerende i horisonten, flere mil unna. Dette var den 12. juli 2022. Ikke en sky på himmelen og knallsol. Svingte av E6 ved Storjord og fulgte en smal kjerrevei til Kjemåforsen hvor jeg parkerte bilen på 384 moh. Vegen opp fra E6 var ikke så mye å skryte av, så kjør sakte. Temperaturen klokken halv ti var på 18 grader. Terrenget var ulendt og litt kupert i starten. Når jeg kom opp på det første platået så gikk det litt lettere. Ved enden av platået så var det ei ny stigning til neste platå. Da nærmet jeg meg siste oppstigning til toppunktet. Her er det mye steinur med store faste blokker. Det gikk helt fint å komme seg opp på toppen, litt enkel klyving helt på slutten. På toppen så var det flott utsikt i alle retninger. Herfra så var mange tinder synlige, blant annet: Børvasstindene, Landegode, Eidetinden på Kjerringøy, Sulitjelmakongen og dronningen, lofotveggen var også mulig å se. Når jeg kom tilbake til bilen så var temperaturen 26 grader. Hele turen så var det mye vind som holdt insektene unna. Et mer perfekt turvær kan man knapt få. Turen opp tok 4 -5 timer, ned nesten 3 timer. Lengde tur retur ca. 16 km. Ørfjellet midt i bildet: Utsikt nordover mot Saltdal: Mot nord, her ser vi Børvasstindene, Landegode og lofotveggen: Kjemåforsen:

Etter en koselig tur i Alvdalfjellene i fjor ble jeg inspirert til å gjøre meg bedre kjent i området. Jeg laget meg derfor en tur med start og mål langs Rørosbanens stasjoner gjennom Østerdalen. Vi går av toget på Hanestad. Målet er Bellingmo, som er stoppestedet før Alvdal når toget går nordover. 4 dager og 3 netter. 2 voksne og 2 ungdommer. Fra Hanestad går det oppover 700 høydemeter og målet er å komme oss over Grøttingbratten på 1142 før vi slår leir for kvelden. I følge kartet skulle dette være en umerket sti, men vi finner tydelige røde T-er. Det er deilig å endelig komme over tregrensa og riste av seg skogens insekter som gir opp i den svalende fjellvinden. Vi slår opp teltene med utsikt ned mot Reinsfjelltjønna og hele landskapet vi skal vandre i neste dag. Da vi våkner har været slått om. Hvit tåke kommer rullende over Grøttingbratten. Vi tar på regntøy og setter kursen ned mot Reinsfjelltjønna. Stien fra tjønna er umerket, men tydelig og god å følge. Været skifter stadig mellom solgløtt og regnbyger. Derfor slår jeg opp teltet og hekter innerteltet nesten av slik at vi har ly når vi tar lunsj ved Storfisktjønna. Et fristende navn, igrunn. Etterhvert går vi av stien og passerer en mystisk pyramide på vei opp til Hattjønna. Jeg får en helvetes lyst til å la meg avfotografere på toppen av denne, men resten av turfølget er altfor sugne på å komme seg videre og fram til dagens mål. Vi slår leir ved Hattjønna. På den tredje dagen melder YR om at alle himmelens sluser skal åpne seg mellom klokka 08 og 12, så vi tar formiddagen inne i teltet. Trommingen på duken er i perioder så høy at vi ikke engang kan høre radioen. Jeg får i det minste bekreftet at teltet, som er 5 år gammelt, holder potte tett. Vi bryter leir ved 12 tiden og følger ryggen til Storhøaksla. Det er ruskevær i fjellet denne dagen. Stien vi skal treffe er nesten ikke eksisterende, så det går endel ekstra tid til navigasjon. Ungdommen får prøve seg på kart og kompass og vading. Energien i gruppa er på vei nedover. Vi har brukt 4 timer på 6 km. Da slår jeg opp teltet for en lang lunsjpause. Når været er dårlig er det egentlig supert å knipse av innerteltet slik at det danner seg en gapahuk der en kan sitte skjermet under lunsjen. En lang pause med varm mat gjør underverket. Det blir som å starte dagen på ny. Og etter Nordre Tegningsætra blir det god og tydelig sti. Været skinner opp og det blir en fin kveld. Alle går og prater og er lyse til sinns. Vi passerer Tegningshøa og slår oss til for den siste natten et stykke over tregrensa. I 04 tiden blåser det ordentlig opp. Vi la oss luftig til kvelden før, for å slippe mygg og fluer. Personen som sover i annekset får seg en vindfull og urolig natt. ( 1 manns telt med innertelt i mesh og høy ytterduk.) På vei nedover blir vi glade over å finne en god bro over Fjellbekken. Etter broen bærer det videre nedover mot Glomma på uregjerlige traktorstier. Vi har både nærkontakt med hoggorm og larve på sekken. Og tilslutt er vi framme på noe som må være Norges minste togstasjon: Og det første mennesket vi treffer på 4 dager må være Østerdalens hyggeligste dame. Når vi er på tur i området neste år må vi bare komme innom for en dusj og kaffe før vi tar toget hjem, sier hun.