Vinnerliste

Det måtte bli en kjapp strandtur. Det ble en hurtig tilbaketrekning fra Nilsebu. Meningen var å bli på hytta i en uke, gjerne med noen turer. Virkeligheten slo et slag, som traff øverst i halsen - Korona. Onsdag kjente jeg noe i halsen og håpet det selvsagt ville kjapt gå over . Natt til torsdag ble ikke veldig bra , med høy feber og frostrier og vondt for å svelge. Her var det bare å komme seg hjem – til senga. Ting går seg normalt til, og selv om jeg tvilte litt på at helsa noen gang skulle bli bedre inne i mellom, så kunne jeg i hvert fall snakke og drikke på lørdagen. Tålmodighet er en dyd, sies det. Dyd aner jeg ikke hva er, og tålmodighet har jeg aldri hatt. Søndag gikk med til kikke ut vinduet og lure på når det ville være mulig med en liten tur. Mandag morgen, var det noenlunde vær og så avgjort greit å gå. Det skulle være opphold, og selv om det blåste opp mot ti meter i sekundet, så var det varmt. Opp mot 17 grader. Broderen var også klar for en kjapp tur. Det var ikke mye diskusjon rundt hvor vi skulle gå. Det måtte bli «nærturen» nede på stranden.Fra Sele til Hellestø og retur. En tur på mellom 7 og 8 kilometer, men padde flatt. Det eneste som av og til lager litt problemer, er løs sand. Som er tung å gå i. Selvsagt kan vinden også gjøre turen tyngre enn vanlig, men det er som oftest medvind den ene veien og mot vind den andre. Denne dagen sto vinden fra sør, og vi ville få medvind mot Hellestø. Jeg var langt fra sikker på om det å gå tur 5. dagen av Korona er en god ide. Det var virkelig lenge siden jeg hadde vært like syk som natt til torsdag, og den gangen (for mer enn 50 år siden) gikk jeg på jobb. Med feber og frost i kroppen. Jeg husker ikke mye fra de dagene, men kom gjennom. Det var nok fortatt litt feber i kroppen, da broderen og jeg møttes på Sele. Vi kjørte hver vår bil, for å unngå at jeg smittet broderen. Han gikk bak med mot Hellestø, og ikke mye smitte ville klare å kjempe seg mot vinden til ham. Det første jeg merket da jeg gjorde meg klar for å gå, var at jeg hadde to ulike sko på beina. To utgaver av terrengsko fra Asics. Det tror jeg ikke jeg har opplevd før... Det var også problemer med balansen. Det minnet bitte litt om sjøgang. Følelsen av dårlig balanse forsvant fort etter at vi hadde gått litt, men stoppet vi opp for å kikke eller ta bilder, var dårlig balanse igjen merkbart. Avtalen var at vi skulle ta det med ro. Det skulle være en lett spasertur i sjøkanten. Det var meningen at tempoet skulle være lavere enn det vi vanligvis holder. Det var ingen grunn til at vi, det vil si jeg, skulle teste form og pust. En rolig tur, uten høy puls og med pusten under kontroll, i 10 meter i sekundet motvind, med broderen først i løypa? Har du hørt slikt tøys? Det ble – selvsagt – en tur sørover i vanlig tempo, med lite tanke på å ta det med ro. Det slo meg at det ikke var dette vi hadde planlagt, men siden det gikk jo greit, og jeg hang jo med i de småbakkene vi måtte opp. Ved bilen sjekket vi tiden. Helt som normalt – nesten på sekundet vanlig tid. Broderen går litt fortere alene, men når vi går sammen så bruker vi denne tiden. På vei tilbake, halsende etter broderen, tenkte jeg jo litt på Corona, men i bilen etter turen, hadde jeg glemt hele sykdommen. Jeg kjente selvsagt at jeg hadde vært ute på tur, Jeg var kald og det var bra å komme i dusjen. Bein og legger hadde fått litt trening, men hald og pust var – som normalt. Jeg lurer på om leger «advarer» mot å ta seg ut, fordi dette «føles» galt, og at holdningen ikke er basert på forsking. Jeg har i hvert fall ikke kjent noe spesielt negativt med å ta ut rett etter sykdom, snarere tvert i mot. Litt av feberen henger fortsatt i kroppen, men med prøveturen unna, er det bare å planlegge neste – litt lengre – tur.

Ble en fjelltur i havgapet på Vestlandet med mellomste gutten. Fisk fikk vi også 😊

4 døgn med base på Beitostølen i forrige uke = 4 toppturer. Vi håpet å slippe unna det evinnelige regnet i Trøndelag, men slapp ikke helt unna. Et fint opphold som ga mersmak var det uansett. Gravolskampen ble første tur. Snill og familievennlig tur med nydelig utsikt over Vinstre og Bitihorn (motsatt vei). Andre tur ble Beitostølens signaltopp; Bitihorn. Vi gikk fra parkeringen ved lapp-campen. Tredje tur ble Knutshøe. En gammel drøm for min del. Mer krevende enn jeg hadde håpet på pga høydeskrekken min, men jeg overlevde og Jotunheimen viste seg virkelig fra sin beste side. Siste tur ble en times enkel «vaffeltur» fra Flye 1389 til Fisketjernnuten ved Valdresflye.

I gamle dager da det var mindre penger i omløp og det gjaldt å utnytte ressursene i naturen, pleide de å tørke myggen og bruke den som melkekrakker. Det sa i alle fall min bestefar der oppe fra nord.

Ja, og ta med et par torskegarn og hiv over leirplassen som myggnetting, så er kveldskosen sikra.

Ellers hører du lett at Finnmarks-myggen har oppdaget deg. De pleier å ruse motorene et par minutter bak haugen der de gjemmer seg for deg før de letter for å få varmet dem opp.

Jeg har ikke sett noen advarselskilter mot bjørn der oppe, men mygg derimot advares det mot...

Solvågtinden med sine 1559 moh. er et veldig flott fjell der det ligger ved Junkerdalen. Spesielt sett fra sør, med sin steile topp. Det er Saltdals svar på Matterhorn. Det var turmålet mitt den 19. juli 2022. Jeg parkerte bilen like ved Nordland Nasjonalparksenter på Storjord. Derfra fulgte jeg en tydelig sti som er godt skiltet oppover lia. Når jeg kom til tregrensa så ble stien utydelig. Men det er bare å holde til venstre for toppen oppover forbi noen vann (på vestsiden av toppen). Langt der oppe går man opp skaret mellom hovedtoppen og nordtoppen. Derfra er det greit videre til topps ved å gå på nordsiden av et vatn og så dreie sørover mot hovedtoppen. Den dagen så var det litt periodiske skyer som ødela deler av utsikten. Utsikten er imponerende i alle retninger når været er godt. Turen er lang, ca. 18 - 20 km tur retur. Startpunktet er på 120 moh, slik at stigningen er på 1439 m. Regn med å bruke 7 - 9 timer på turen. Solvågtinden sett fra Junkerdalen: Fra vestsiden av toppen, litt over halvveis: Fra toppen retning syd, mot Junkerdalsura: Langt ned til Junkerdalsura: Mot vest, Ørfjellet innhyllet i skyer:

Tromsø, fantastisk natur alle veier og nært byen ikke minst. Tore

Har tre turbukse fra RR. To av dem har jeg brukt helt sinnsykt mye og de er like gode. Men når det er snakk om vanntette ting så kjøper jeg utelukket Helly Hansen. Bor på Vestlandet og det er det eneste som duger. Elsker Odin jakka. Har marsjert timesvis I pøsregn og den har aldri sluppet en dråpe inn. Beskyttelsen i halsen og hetten er også det beste jeg noensinne har prøvd

Selv kutter jeg prisen i to om det er brukt. Men finn flommer over av folk som selger det til knapp reduksjon. Ting kan komme på tilbud, derfor skal brukt være vesentlig billigere på finn, mener jeg da

Så lenge det ikke blåser så mye at gassene forsvinner umiddelbart så holder den myggen på god avstand! Mulig det har kommet nye "puter" siden jeg var i Finnmark for 3 år siden for der hadde den tilsynelatende null effekt på knotten, mens på turer nå i sommer har den holdt absolutt alt unna meg. Pleier å anbefale den til folk jeg bryr meg om for å si det sånn! 😄

Og får du se bjørn, så har du vært j... heldig spør du meg. Da har du en opplevelse for livet. Det er drømmen min å få se bjørn i norsk natur. De andre 3 også. Jeg har kun støtt på bjørn, ulv og jerv i villmarka i det store utland, og da svært få ganger. Kan telle alle til sammen på en hånd. Passvik er fantastisk. Men ta med insektmiddel. Både mygg, klegg og knott kan være veldig irriterende. Sist jeg var der var det kleggen som holdt på å ta livet av meg. Jeg svømte under vann til jeg holdt på å drukne, og når jeg kom opp igjen satte den seg på hodet mitt. Antakelig så den meg der jeg svømte vekk under vann. Hadde jeg hatt hagle hadde jeg prøvd å bruke den, men tror kanskje ikke den er særlig nyttig mot kleggen. Vet ikke hvor godt det er å smekke til en klegg på ryggen med skjeftet heller. Høres vondt ut.

Hva jeg har kjøpt nå? Vel, jeg klarte ikke dy meg. Jeg gikk jaggu og handlet meg en av Helles nyeste kniver. Nord. Straks etter kjøpet var jeg inne på siden igjen for moro skyld, og så da at den kniven stod som "Utilgjengelig" bare minutter etter mitt kjøp. Jeg må ha fått den siste av det partiet, for den kommer med Post Nord på tirsdag. Var det kjøpet egentlig nødvendig? Nei. Det er minst 20 kniver siden det.. 👀

Jeg har talt på alt jeg har av knapper og grublet i ett par år. I går gjorde jeg det. Kjøpte en nødpeilesender. Jeg ville egentlig ha en Garmin Inreach, men de er jo ikke å få tak i og ingen fysiske butikker i min landsdel har dem heller. Så det ble denne. Zoledo. Og når jeg setter meg inn i denne, ser jeg jo at den kan alt som Garmin kan. Abonnement er opprettet og den er nå paret med Iphonen min, slik at kan sende SMS uten tlf dekning. SOS knappen skal jeg jo aldri bruke, men den er der. Jeg vet ikke hvorfor jeg er plitt pysete plutselig, for jeg har gått alene i fjellet i flere tiår nå. Men siden jeg vil være 70 neste sommer alene i fjellet, tenkte jeg at nå gjør jeg det. Jeg har ikke angret enda.

Lurer på om man kunne brukt vandrestaver som stenger i dette teltet 🤔 Da er man vel nede i omkring en kilo for teltet

Når vi er inne på farlige ting i naturen; her er Dixie med 13 dødsårsaker på tur. Bjørn er med, men jeg får ikke inntrykk av at de kommer særlig høyt opp - selv ikke på grizzlyens hjemmebane. Men huff og huff - det er farlig ute. Best å holde seg hjemme - men det er i hjemmet de fleste ulykker skjer... Med hensyn til myggen i Finnmark, så er det mye som tyder på at Starstreak vil være effektiv.

Hej jeg har stadig stængerne fra mit Børgefjell telt, købt i 1971. Det var annonceret som DET bedste og jeg rejste fra Aarhus til Malmø for at købe det. Det har været på mange cykelferier og “døde” omk 2000. Stængerne har jeg endnu og de bærer min tarp på kajakture hilsen Karin fra Danmark

Eiendommsrettighetene i Finnmark er litt spesielle. Det er Finnmarkseiendommen (FeFo) som eier så og si all eiendom i Finnmark (95%). FeFo er et selskap opprettet ved lov (Finnmarksloven). Jeg vet ikke, men jeg tipper at det ikke bare er å ringe dem og spørre om lov. Det må sikkert gjennom diverse søknader og vedtak som sannsynligvis ender med at nei, det får du ikke lov til. De er også plaget av både tjuvjakt og tjuvfiske der oppe, så de er antakelig ganske strenge. Men dette er bare noe jeg tror da.

Du kan ikke bære våpen for beskyttelse i skog og mark, men det er jo mulig å kombinere fisket med predator-jakt om grunneier tillater denslags tidlig i sesongen (men har erfart man helst ønsker denslags etter fiske, fugl og hjortedyr-jegere har tatt vinterferie).

Mitt reinsfjell superlight revnet sømmen til det ene bardunfestet første døgnet på Hardangervidda sommerstid. Blåste vel ca 15sek/m. Men det var nok til at jeg ikke stoler på SL modellene for turer i høyfjellet. Var skeptisk allerede da jeg sko det opp. tråkker vel noen på tærne, men SL modellene til helsport virker noe pinglete for røft vær. I motsetning sto mitt zpack duplex i 24sek/m. har liten erfaring med hund, men er redd det er få telt som har stort nok fortelt. Exped orion og Black Diamon Awhanee med fortelt er vel dem jeg kan komme på som kan passe. Sistnevnte har støtt fortelt.

Hehe, meget godt sagt! 🤠 Har som nevnt god erfaring med både skog, fjell, fiske og jakt, men kun sør for Trøndelag. Kos deg med kveldskaffi, så skal jeg fortsette å planlegge overlevelsesstraegi mtp på blodsugerne i nord 🦟

Jepp, du har nok helt rett. Er vel kanskje både russiske grensejegere og flyvende j*vler man burde være mer obs på 😆 Og er jeg/vi så heldig å få et glimt av bamse, skal jeg holde dere oppdatert etter turen 🤠 Myggspray, mygghatt og Thermacell Backpacker er kjøpt inn, og holder forhåpentligvis unna de aller største mengdene mygg/knott/klegg. Takk for informative svar, alle sammen.

Da jeg var oppe i Pasvik for drøyt ti år siden ble det sagt at det var Nord-Europas største bjørnestamme der oppe, men dette er ikke noe jeg har sjekka så veldig grundig akkurat. Det var faktisk så mye bjørn der at Norges minste politistasjon i Nyrud var bemannet av Bjørn også. Da var det vel én som så bjørn (dyret altså) der oppe (på lang avstand), så er nok ikke veldig dagligdags. Det er jo grensejegere ute i teig også, og de jeg kjenner som har vært der i den kapasiteten har meg bekjent heller aldri sett bjørn. Mange av disse har også vært både på jakt- og fisketurer i området på sine friperioder. Uansett, bjørnen legger nok merke til deg lenge før du legger merke til den, så det er nok unntaksvis at man får sett den. Bjørnen her er heldigvis mye mer folkesky enn f.eks. svartbjørnen er på andre sida av dammen. Men kan være kjekt å lære seg noen russiske og finske gloser, sånn i tilfelle man skulle treffe på en bjørn som bare er innom på besøk. Men som andre har påpekt; Finnmarksmyggen blir nok en større plage. Og ja; for ti år siden var det veldig glissent med mobildekning nedover i Pasvikdalen, i alle fall langs veien, så jeg antar at det ikke er noe særlig bedre ute i terrenget.

Jeg gikk ned derfra for noen år siden, etter å ha tatt Kalvehøgdene fra Torfinnsbu. Husker ikke nedstigninga som annet enn litt knot noen plasser, mest fordi jeg var pysete, sliten og hadde litt for korte føtter. Og at shorts ikke var optimalt i kjerret lengere nede :). Jeg tracket ikke turen selv, men det gjorde en i turfølget, så du kan jo se her om du blir noe klokere. https://peakbook.org/tour/267859/Leirungskampen+m+fl+hvorav+nr+100+:-))+95-103%2F376+og+102%2F404.html

Godt poeng: flaks om du ser de store, sky rovdyrene, men du blir garantert oppsøkt av skyer av insekter som har menneskeblod øverst på menyen. Blir sikkert en fin tur, tross alt

Takker for svar, begge to. Da blir selvfølgelig hagla igjen hjemme, og dagene nytes fredfult i et nydelig stykke Norge

Hadde lyst på en topptur uten å måtte reise i mange timer, så jeg droppet 2K-lysten og så meg ut noe nærmere feriepalasset i Oslomarka. Har tidligere lest meg opp på Hestgjuvnatten (Hestejuvnatten), øst for Norefjell. Så, etter en fantastisk natt ved Pershusfjellets fot, på testtur med packraft, bar det avgårde etter at fartøyet var returnert til BUA Jevnaker (fantastisk ordning!). Det er en liten p-plass ved en sidevei til «motorveien» opp mot Høgevarde hyttefelt. Ingen trengsel denne julitirsdagen (12. juli, for å være nøyaktig). Deretter trasking på grusvei bortover og oppover. Jeg hadde lest noen turrapporter på Peakbook og div. sosiale medier og falt ned på den enkleste løsningen, nemlig å gå til den blåmerkede stien. Det fristet ikke å gå opp ura denne gang. Det ble et godt stykke på vei, cirka fem kilometer. Blir det noen neste gang tar jeg med sykkel, selv om den pr. i dag ikke ville kunne bli brukt helt frem til Fiskebekkhytta pga noen gedigne vindfall over veien. Også på stien ble det en del klyving i mikadoskog. Skiltet som peker opp blåstien er lett å se og her begynner moroa. Det er etter hvert flott utsikt og fin skog, jeg skjønner hvorfor dette er et naturreservat. Stien er tydelig og lettgått (avhengig av hvor glad du er i oppoverbakker, selvfølgelig, jeg elsker dem). Lite vind og høy temperatur gjorde det mulig å ha en laaang stund på toppen for å nyte utsikten og ta bilder. Med kikkertadapter klarte jeg å ta et bilde av Tryvannstårnet i hjemlige trakter bak de sju blåner. Betydelig nærmere er hyttefeltene som bygges spiser natur både på Høgevarde og Turufjell – og i det fjerne kunne jeg skimte Jotunheimens snøkledte topper. Tidsbruk drøyt fire timer.

Flott vær og mye folk. Det var endelig mulig å få til en uke som hyttevakt på Nilsebu. De to siste årene har Corona satt en stopper for denne tradisjonelle turen. Dette året ville vi innover. Nå viste det seg at alt ikke var på stell. Båtmotoren, som for en av oss, er nødvendig for å komme inn til hytta, hadde fått hoste og slag. Den stoppet og gikk bare av og til. Ikke helt bra for oss som må ha denne i orden. For et styr det er å få med seg alt som er nødvendig, sammen med en god del unødvendige ting, og en del «kjekt å ha». Tilsammen blir dette et godt lass. Poser, esker og ryggsekker, samt stav, fjellsko (som ikke ble brukt) og en del cola. Nødvendig for meg som, cola-avhengig. Som alltid er det virkelig kjekt å se hytta dukke opp i enden av Nilsebuvatnet, - og vite at det er en del dager før vi trenger å tenke på sivilisasjonen. Nå betyr det å være hyttevakt også en del arbeid, og denne gangen hadde Per tenkt at jeg skulle svinge malerkosten. Nilsebu, opprinnelig fra 1911, men pusset opp et par ganger, har fått en skikkelig opprusting det siste året. Mye av det gamle er behold, og jeg mener hytta har beholdt den hyggelige «stemningen» og stilen. Med en stor oppgradering, følger det også at alt ikke er helt ferdig. Vi fant ikke verktøy, som burde være på hytta, men fikk likevel gjort noen småting, som å kle inn døra inn mot kjøkkenet og det manglet noen planker på et rekkverk. Det ble straks mer orden på sysakene da Odd Steinar ankom. Han fant verktøyskrinet og drillen som var godt gjemt inn under trappa. Med kyndige folk på plass ble det også mulig å montere saga. Tirsdag var det tid for den tradisjonelle komlemiddagen. Gjestene som kommer den dagen kan velge å få servert komler av hyttevakten. For de fleste var dette en stor overraskelse, men ingen sa nei-takk denne gangen. Vi ble 8 som satte oss til bords og det var tre til som kom litt for sent, men som fikk middag likevel. Det er litt rart at noe så enkelt som å spise et måltid sammen, gjør at deltakerne blir en sammensveiset gjeng. Det er alltid kjekt å servere komler. (Denne gangen var det Bestyrerinnen som sto for matlagingen.) Hver gang vi gjør dette på en selvbetjent turistforeningshytte, blir det en skikkelig hyggelig opplevelse. Vi får nesten nye venner og blir god kjent med folk vi bare har snakket med i noen timer. Ut på tirsdag ettermiddag kom det en kar fra Eidavatn. Det var Alexander Rügert-Raustein, leder av MDG sin gruppe på Fylkestinget. Han hadde hatt en lang og varm tur, og bestemte seg for å bli over en dag. Det passet nærmest perfekt for meg, da han fant ut at det var helt bra å ta i et tak. Han syntes det var helt greit å bruke materialer som eller ville blitt kastet, til noe fornuftig. Jeg følger ikke med i politikken på Fylkestinget, men jeg kan skrive under på at han er en dyktig snekker. Det jeg hadde brukt dager på, fikk han unna i løpet av noen timer. Det ble en ny platting utenfor kjøkkeninngangen. Stor takk for den jobben som ble gjort. Ganske ofte går det galt når jeg og maskiner barker i hop. En god del ganger har reserveløsningen ligget klar, og alt har gått greit. På tross av at jeg ikke fikk start på maskinen eller noe annet som gikk galt, så dukker det opp folk med erfaring og kjennskap til problemet. Denne gangen var det motoren som var i ustand. Og når den først stoppet så skjedde det ved dammen. Vi på den ene siden og Sverre med båten på den andre side, Båten var umulig å få gang på. Sverre var på dammen for å hente folk som ville inn til hytta. Odd Steinar og to andre ville på tur – og overnatte på hytta noen dager. Selvsagt hadde Odd Steinar krok på bilen, og like selvsagt kunne han starte og manøvre den store båten. Som sto godt plassert på land, og ikke til vanlig bruk for hyttevaktene. Etter en stund – en lang stund, kunne vi se en båt komme i mot oss. De dagene vi var på besøk på Nilsebu, traff vi mange kjekke mennesker. Det var familier, Far og datter og gamle kamerater på tur. Nilsebu tok vel i mot alle som kom, selv om det ble trangt på loftet da 12 tyske unger skulle finne seg plass. De var på en riktig langtur opp i høgheia, noe jeg synes er modig gjort. Så slo Coronaen til. Torsdag hadde Odd Sigve meldt at han måtte tilbake til bilen, og alle som var på hytta slo følger. Etter en flott frokost laget av Bestyrerinnen.

Ørfjellet (eller Ølfjellet) med sine 1751 moh. er det høyeste fjellet i nasjonalparken på Saltfjellet. I følge Wikipedia så er primærfaktoren på 1071 m. Toppens sekundærfaktor på 47 kilometer er blant de 40 lengste i Skandinavia. Ørfjellet ruver virkelig der det ligger i Saltdal. Når jeg kjørte E6 sørover forbi Rognan så var det dominerende i horisonten, flere mil unna. Dette var den 12. juli 2022. Ikke en sky på himmelen og knallsol. Svingte av E6 ved Storjord og fulgte en smal kjerrevei til Kjemåforsen hvor jeg parkerte bilen på 384 moh. Vegen opp fra E6 var ikke så mye å skryte av, så kjør sakte. Temperaturen klokken halv ti var på 18 grader. Terrenget var ulendt og litt kupert i starten. Når jeg kom opp på det første platået så gikk det litt lettere. Ved enden av platået så var det ei ny stigning til neste platå. Da nærmet jeg meg siste oppstigning til toppunktet. Her er det mye steinur med store faste blokker. Det gikk helt fint å komme seg opp på toppen, litt enkel klyving helt på slutten. På toppen så var det flott utsikt i alle retninger. Herfra så var mange tinder synlige, blant annet: Børvasstindene, Landegode, Eidetinden på Kjerringøy, Sulitjelmakongen og dronningen, lofotveggen var også mulig å se. Når jeg kom tilbake til bilen så var temperaturen 26 grader. Hele turen så var det mye vind som holdt insektene unna. Et mer perfekt turvær kan man knapt få. Turen opp tok 4 -5 timer, ned nesten 3 timer. Lengde tur retur ca. 16 km. Ørfjellet midt i bildet: Utsikt nordover mot Saltdal: Mot nord, her ser vi Børvasstindene, Landegode og lofotveggen: Kjemåforsen:

Herlig ærlig turrapport!

Etter en koselig tur i Alvdalfjellene i fjor ble jeg inspirert til å gjøre meg bedre kjent i området. Jeg laget meg derfor en tur med start og mål langs Rørosbanens stasjoner gjennom Østerdalen. Vi går av toget på Hanestad. Målet er Bellingmo, som er stoppestedet før Alvdal når toget går nordover. 4 dager og 3 netter. 2 voksne og 2 ungdommer. Fra Hanestad går det oppover 700 høydemeter og målet er å komme oss over Grøttingbratten på 1142 før vi slår leir for kvelden. I følge kartet skulle dette være en umerket sti, men vi finner tydelige røde T-er. Det er deilig å endelig komme over tregrensa og riste av seg skogens insekter som gir opp i den svalende fjellvinden. Vi slår opp teltene med utsikt ned mot Reinsfjelltjønna og hele landskapet vi skal vandre i neste dag. Da vi våkner har været slått om. Hvit tåke kommer rullende over Grøttingbratten. Vi tar på regntøy og setter kursen ned mot Reinsfjelltjønna. Stien fra tjønna er umerket, men tydelig og god å følge. Været skifter stadig mellom solgløtt og regnbyger. Derfor slår jeg opp teltet og hekter innerteltet nesten av slik at vi har ly når vi tar lunsj ved Storfisktjønna. Et fristende navn, igrunn. Etterhvert går vi av stien og passerer en mystisk pyramide på vei opp til Hattjønna. Jeg får en helvetes lyst til å la meg avfotografere på toppen av denne, men resten av turfølget er altfor sugne på å komme seg videre og fram til dagens mål. Vi slår leir ved Hattjønna. På den tredje dagen melder YR om at alle himmelens sluser skal åpne seg mellom klokka 08 og 12, så vi tar formiddagen inne i teltet. Trommingen på duken er i perioder så høy at vi ikke engang kan høre radioen. Jeg får i det minste bekreftet at teltet, som er 5 år gammelt, holder potte tett. Vi bryter leir ved 12 tiden og følger ryggen til Storhøaksla. Det er ruskevær i fjellet denne dagen. Stien vi skal treffe er nesten ikke eksisterende, så det går endel ekstra tid til navigasjon. Ungdommen får prøve seg på kart og kompass og vading. Energien i gruppa er på vei nedover. Vi har brukt 4 timer på 6 km. Da slår jeg opp teltet for en lang lunsjpause. Når været er dårlig er det egentlig supert å knipse av innerteltet slik at det danner seg en gapahuk der en kan sitte skjermet under lunsjen. En lang pause med varm mat gjør underverket. Det blir som å starte dagen på ny. Og etter Nordre Tegningsætra blir det god og tydelig sti. Været skinner opp og det blir en fin kveld. Alle går og prater og er lyse til sinns. Vi passerer Tegningshøa og slår oss til for den siste natten et stykke over tregrensa. I 04 tiden blåser det ordentlig opp. Vi la oss luftig til kvelden før, for å slippe mygg og fluer. Personen som sover i annekset får seg en vindfull og urolig natt. ( 1 manns telt med innertelt i mesh og høy ytterduk.) På vei nedover blir vi glade over å finne en god bro over Fjellbekken. Etter broen bærer det videre nedover mot Glomma på uregjerlige traktorstier. Vi har både nærkontakt med hoggorm og larve på sekken. Og tilslutt er vi framme på noe som må være Norges minste togstasjon: Og det første mennesket vi treffer på 4 dager må være Østerdalens hyggeligste dame. Når vi er på tur i området neste år må vi bare komme innom for en dusj og kaffe før vi tar toget hjem, sier hun.

Jeg tok meg friheten til å endre første post @Lindap, så det ikke blir så mye forvirring.

Hei Ull kommer jo fra dyr og kvaliteten på garnet vil kunne variere. Som materiale i nettingkonstruksjoner er derfor ull et nokså svakt materiale som det lett går hull i. Til sammenligning er Super Thermo netting en råsterk konstruksjon, mange har plaggene i 10-15 år og de kan resirkuleres. Les mer: - Tips om å kle seg for ikke å fryse: www.brynje.no/kleseg - Om Super Thermo netting: www.brynje.no/super-thermo - Pakkeliste for fottur med overnatting: www.brynje.no/pakkfottur Ta gjerne kontakt hvis du lurer på noe, så tar vi en prat om dette! Mvh Christin Oldebråten Brynje of Norway

Har endelig fått kjøpt noen bilder av meg selv