Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 20. mai 2022 i alle områder
-
Skal på hengekøyetur i pinsa, og orker ikke flere netter i en standard Ticket to the moon-køye, så røyk på en smell... igjen..
3 poeng -
Nå som barmarkssesongen er like rundt hjørnet, passer det kanskje å pirre turlysten litt med en ganske forsinket rapport fra en vårtur i Femundsmarka for straks to år siden. Torsdag før pinsehelga 2020, like etter at arbeidsdagen er over, setter to trøtte, men turkåte småbarnsfedre seg i bilen. Skuldre og blodtrykk senkes umiddelbart idet kursen settes sørøstover. Det er dette vi har sett fram til i trekvart år. Det ble ingen tur i 2019, så nå var det virkelig på høy tid men en ny tur innover. Våren er ukristelig sen i år, og det er bare så vidt isen har gått i lavlandet i hjemtraktene. Vi er slett ikke sikre på om vannene i Femundsmarka er åpne, men å utsette turen er fullstendig utelukket. Turen er viktigere enn fisket uansett, så om vi må vade i råtten snø for å finne en barflekk ved et islagt vann er det egentlig helt OK. Jeg har noen dager i forveien vært i kontakt med Tommy på Femundshytten, og han sa at isen så vidt var gått på de fleste vann på Røvolfjellet. Det gir oss grunn til en betinget optimisme. Vi tar egentlig ikke beslutningen om hvor vi skal starte turen før vi passerer Kvikne. Da kjenner jeg på meg at jeg må innover Grøtådalen i år. Det er lenge siden sist, så det får briste eller bære med tanke på snø, is og vårløsning. Det betyr båtskyss over Femunden. Vi svinger inn i en busslomme og tar kontakt med Femundshytten for å høre om det lar seg gjøre med båtskyss i kveld. Dessverre er Tommy forhindret denne kvelden. Dermed ringer vi Jonasvollen, en annen tilbyder av tjenesten som vi er ute etter. Der får vi omsider et «ja», og vi kan forlate busslomma og fortsette sørøstover med en mer eller mindre konkret plan for pinsehelga. I halv ti-tida på kvelden stiger vi i land på den lille brygga i Storvika. Kriblinga man har hatt i magen det siste døgnet erstattes rask av en ro og en glede som bare akkurat denne stemningen kan gi. Maikvelden er enda lys og lun. Oppe ved Røvoltjønnene vet vi at det er smått med brensel, så vi plukker med oss ei bør med nedfall før vi passerer skoggrensa. Teltet settes opp på et nes på vestsiden av den største av Røvoltjønnene. Det blir en liten fiskerunde og litt bålkos før vi kryper i teltet første natta. På båtturen over får vi bekreftet at vi er blant de aller, aller første inn i disse traktene på sommerføre i år. Det gir på en snodig måte en liten ekstra kribling i kroppen. Et ørlite snev av oppdagerfølelse. Første morgen på tur er naturligvis lang og lat, slik den skal være. Ferden går videre innover neste dag. Vi starter med å fiske oss gjennom vannene på Røvolfjellet, og videre via Skogtjønna. Øst for Skogtjønna møter vi en herremann som er på tur opp fra Øvre Roasten til Røvolfjellet for å finne mobilsignal. Han er en del av en gjeng som ligger nede ved Røa og fisker etter de riktige storfiskene man visstnok skal kunne påtreffe like etter isgangen. Han hevder at han og gjengen hans er de første inn i marka i år, og at vi dermed er de andre. Videre forteller han om et voldsomt storfiskbett, og om en ørretfangst dagen i forveien som høres ut som fyllerøl av en fiskeskrøne, men som vi allikevel kjøper. Selv om karen overdriver med 200% er det fremdeles en fisk som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. Vi tar farvel og rusler videre østover, smått desillusjonerte, men fylt med en enorm fiskeoptimisme. Nå er vi her akkurat tid rett tid. Håper vi. I Korstjønna lander Henning en stekefisk. Optimismen avtar ikke. Over Grøtåa. Kratlvola sett fra Krokethåen. Ved innløpet i Krokethåen blir det lunsj. Dette er en av de mer slitte leirplassene i marka, men bålgrua og tilfanget av ved tilsier at ingen har vært her på barmark før i år. Grøtåa er relativt stor, men den verste vårflommen er nok over. Det blir lite fisking på tur oppover. Jeg koser meg alltid noe aldeles voldsomt når jeg går langs Grøtåa. Denne gangen er intet unntak. Da vi når Grantjønnan forlater vi elva og fisker oss videre langs vannene på nordsiden. Spor etter rype. Vi vil ligge ved Halvkoitjønna i natt. Der har jeg aldri campet før, og det er nesten for galt synes jeg, så hyggelig et vann som det er. Kvelden siger på. Vi kan se tilbake på en nydelig dag i Grøtådalen. Kvelden avsluttes naturligvis foran bålet, etter en liten fiskerunde. (Bare for ordens skyld; vi brente ikke lægeren som ser ut til å ligge midt på bålet.) Neste dag står den sedvanlige runden i Kratlan på menyen. Vi legger ruta over Kratlvoltangen mot Kratltjønna, etter å ha fisket oss gjennom Lille Halvkoi. Utsikten fra Kratlvoltangen er en av mine absolutte favoritter i Femundsmarka. Synet av en islagt Vonsjø minner oss om at vi er tidlig ute. Det er nok ikke mange dagene siden isen gikk på vannene i Kratlan. Runden rundt om Kratltjønna, Rundtjønna og Stortjønna blir naturligvis resultatløs fiskemessig, men vi får en fantastisk fin dag i nydelig vårvær i indrefileten av marka. Ved Rundtjønna blir det et lite lunsjbål fyrt på småkvist fra bakken og forrige turfølges ubrukte ved. Det har nok ikke vært noen her på sommerføre i år. På turen tilbake til Grøtådalen går vi langs stien som går mot setra, og kommer ned til Grøtåa like over «brua». Fisken biter ikke i Grøtåa heller, men du og du så vakkert det er her – spesielt på en tidlig vårdag som dette. Vel tilbake på Halvkoitjønna går det ikke lenge før rastløsheten tar overhånd. Vi bestemmer oss for å trekke ned mot Røa denne kvelden. Beretningene til karen ved Skogtjønna sitter fremdeles i kroppen. Det er i Røa det skjer. Det er for tidlig her oppe i Grøtådalen og inne i Kratlan, konkluderer vi med, og pakker sammen. Vi har ingen klar plan, men å finne en innbydende leirplass er sjelden en utfordring i Femundsmarka. Vi går ned til Krokethåen, krysser Grøtåa, og følger stien ned til Grisslehåen. Henning må fram med gammel høyre-back-spenst for å komme seg tørrskodd over Grøta nedstrøms Krokethåen. Vi klarer rett og slett ikke å gå forbi leirplassen ved Røas innos i Grisslehåeen, så da blir det en natt her. Det ser ut til at vi er de første til å campe også her. Den største fordelen med det er at man har bra tilgang på ved. Ved flere av de mest populære leirplassene registrerer vi at det er lagt ut fin ved, ja liketil tørrfuru. Antar at det er oppsynet som har lagt det ut her til glede for tidligturister. Trolig er det vindfall eller rekved de har plukket med seg og lagt ved leirplassene. Det vet vi å sette pris på. Kvelden blir en av de sjeldne her ved Grisslehåen. Neste dag blir en rolig fiskedag oppover langs Røa. Selv om det har blitt noen turer i Femundsmarka, har jeg aldri gått langs Røa mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Nå får jeg omsider sett noe av dette. Fisket er til å gråte av, så vi sier oss fornøyde like før vi ser Kløfthåbua. Vi treffer ikke en kjeft langs Røa. Undervannsklopper ved Grøtåas utløp i Røa. Så – ved innoset i Øvre Roasten smeller det omsider! Et kontant hugg og en kort kamp – så ligger kilosørreten til Henning plutselig på land. En gedigen opptur. Da er turen berget fiskemessig, og vi kan se fram til noe annet enn frysetørket i kveld. Vårkvelden er lys og lang, og vi føler oss spreke, så vi bestemmer oss for å traske opp på Røvolfjellet og ta siste natt der. Jaggu finner vi ikke en leirplass med en enorm tyrirot også. Trolig noe som er dratt opp hit i løpet av vinteren – som kjent står ikke storfurua tett her oppe. Et så fint bål er virkelig en sjeldenhet på Røvolfjellet. Og med slike råvarer – - og slike solnedganger – - kan man trolig ikke ha det bedre. Mens middagen fordøyes og bålkaffen drikkes går tiden med til å studere kart og forsøke å identifisere alle toppene man ser herfra i nord og i øst. Jeg får til et brukbart panorama, og drister meg ut på navnsetting av disse grensefjellene. Fra venstre (nord) mot høyre (øst): Rödfjället (helt i venstre bildkant) – Skedbrofjällets to topper, med Skedbrofjelltangen foran – Brattriet – Fiskbäckvålen (like til høyre nedenfor Brattriet, det det er et «hakk» i panoramaet) – Skomshåriet (den lange, lave formasjonen) – Lill-Handskinnvålen (så vidt synlig som en topp til venstre for den mer markerte Bustvålen) – Bustvålens to topper (den vestre er den spisse omtrent midt i bildet og den østre er den lavere og rundere til høyre) – Rogsvola – Bredåvålarna. Korriger meg gjerne! På bilder under ser man Rogsvola, Bredåvålarna, Nordre Litlevonsjøvola, Kralvola og Kratlvoltangen. Dette er jeg mer bombesikker på. Videre følger litt solnedgangs-spam. Det får dere nesten bare tåle. Litt ved sankes mens man tar kveldens siste fiskeøkt – slik at man har til et ørlite kaffebål siste morgen. Våren har kommet brått på noen. Får håpe isfiskeren kom seg i land, selv om utstyret ble stående igjen på isen. Siste dag blir bare transportetappen ned til Storvika og båtturen til Jonasvollen. En av de finere turene jeg har hatt i Femundsmarka er over. Og tror du ikke kilosgrensa røk også. Takk for turen!
3 poeng
-
I dag så har jeg gått fra Heggmoen til øverst i Mjønesskaret. Dette er litt over to mil øst for Bodø sentrum. Været var upåklagelig, for en gangs skyld. Den siste tida så har vi vært belemret med mye regn og vind. Turen tok 3 timer og 10 minutter og distansen tur retur er på 10,4 km. Jeg er med på Ti på Topp. Dette var min 11 topp av totalt 16. Retning øst mot Fauske. Helt bake til venstre skimtes Suliskongen og Dronninga: Mot vest. Her ser vi Steigtind og Multinder midt i bildet. Til høyre Heggmotinden:
3 poeng
-
Skulle jeg kjøpt i dag hadde jeg nok valgt 245. Jeg har 20cm foran beina mine i 265'n, noe jeg opplever jeg ikke har behov for. Spesielt skulle jeg gjerne sittet mer "fastlåst" i båten nedover strykene i Fmarka i fjor. Jeg er 190cm. Jeg forsøkte uten kjølfinnen over Roastensjøene i fjor og merket ikke veldig forskjell ang. retningsstabilitet, men sekken på 25kg i baugen oppveide mye mener jeg. Uten tung bagasje foran, så vingler den mer har jeg merket. Padler jeg stille vann er vanligvis kjølfinnen på hos meg.2 poeng
-
Da har jeg fått håv og skaft, så her kommer bildene dine @Snytitingen Tror jeg skal bli fornøyd med denne håven som jeg anser som en god oppgradering fra den forrige. Men som sagt, håvringen er bøyelig, så man må venne seg til hvordan den skal brukes hvis man ikke er vant til det. Vekt på de enkelte delene så du kan plusse sammen de delene du ønsker: Håven uten skaft: 169 gram Det medfølgende skaftet: 72 gram Teleskopskaftet: 137 gram Taska: 70 gram Håven kan bæres i beredskap i beltet i den medfølgende taska. Da er det bare å rive opp håven og håve i vei til man går lei. Men man trenger ikke bruke taska for at den skal holde seg sammenfoldet. Den åpner seg hvis jeg rister litt på den. Håven med det medfølgende grepet (57 cm totalt) Håven med teleskopskaftet skjøvet helt inn (76 cm totalt) Håven med teleskopskaftet fult utdratt (98 cm totalt) Som sagt trenger man ikke taska, men det kan sikkert være greit å ha en strikk eller en liten plastpose over håven når man pakker den så den ikke slår seg ut når man roter rundt i sekken. Her har jeg satt på en liten plastpose som veier 2 gram. Lengden på håven slik den er på bildet er rett under halvmetern, så den går sikkert i mange sidelommer også. Og er dette i lengste laget så kan man jo skru av skaftet og ha håven og skaftet hver for seg. Og her har jeg håvet ei djævelsk stor gjedde, eller e det ei hyse? Æ e sannelig ikke sikker...
2 poeng
-
Sånn så det ut klokka 4 om morgenen på Vortungen i Rømskog den 18. mai:
2 poeng
-
Hei. Kan egentlig bare uttale meg om Exped Orion extreme teltet. Har Orion extreme terrakotta farge 2 personers. Jeg er sikkelig fornøyd med teltet som romslig enmans-vintertelt og resten av året 2 personers telt. Bemerker at jeg har brukt en ekstra footprint og sydd på stormmatter på ene siden av teltet (DIY). Har testet det i god vind om vinteren og sover godt vell vitende at teltet tåler mye. Fordeler Jeg synes den ekstra takhøyden er god å ha. Blir triveligere innemiljø og man kan sitte oppreist to personer samtidig og for eksempel spise mat. Bruker footprint og det utvider den rene sonen ut i forteltet og to personer kan fint ha hver sin inngang med sitt eget «rot»… Tåler bra med vind, har gode barduner med refleks og oppsamlingsposer. Mange gode detaljer som for eksempel bardunstrammingen er permanent på teltsiden fremfor andre telt som du må lete langsetter mot peggen. Synes denne detaljen var fin særlig i mørket da du vet hvor du finner den og om vinteren dersom snø har mirakuløst begravd strammingen… Glidlåsene til innerteltet er gode i sin funksjon, andre telt har spart på pengene og har enveis glidlåser (eks. Bergans Wiglo) Det er mulighet for doble stenger og jeg har satt det opp med dem. Blir sikkelig bunkers og litt trangt i kanalene. Har stengene med på fjellet om vinteren, men latskapen lenge leve. Teltet er meget bra i vind. Ikke plaget av kondens og kan åpne dørene ovenifra og ned for ekstra ventilasjon ved matlaging. Lett å løsne footprint i den ene enden dersom man har kuldegrop. Liker oppbevaringsposen til stenger og plugger. Fulgte også med ekstradeler og reprasjonskit. Bakdeler Skulle jeg kjøpt Orion på nytt hadde jeg valgt 3 personers. Liten penalty på vekt, men gevinst i benlengde. Og med kuldegrop i halve bredden av forteltet hadde jeg hatt litt mer bredde til primus ++. Alle kuppeltelt er litt kjipe å sette opp i mye vind. Har rød tråd i endefestet som skal opp mot vind og ruller teltet slik at jeg kan feste denne enden først før jeg ruller ut videre. Pakker sammen teltet med footprint og innertelt. Footprintet hjelper med å holde en slags struktur i det sammenrullede teltet. God øvelse hjelper. Setter det opp alene Tullete oppbevaringsbag, men det har mange telt. Jeg bruker en fargerik pakkpose. Ønsker til det perfekte Orion teltet… Litt pirkete, men kunne likt Orion 3 yttertelt med 2 personers innertelt (dog bedre fotlengde). Eksentrisk plassering av innertelt slik at det ene forteltet hadde enda bedre plass. Små innvendige festeløkker på veggene i forteltet. PS! Teltet står uten plugger og kan fint løftes rundt for optimal plassering1 poeng
-
Jeg var lenge i samme tenkeboksen og endte opp med en 265. Liker å ha muligheten til å strekke på bena og ta meg en liten middagslur med stangen ute:)1 poeng
-
Har vurdert den samme og har samme spørsmål. Begynte å tenke på det når primus skrev spesifikt at toasteren de selger skal kun brukes på gassbrennere.1 poeng
-
Jag har ju precis börjat med ´princess´madrasser på ca 60 mm men normalt med 25mm om man väljer ligga på berg i tex skärgården kan ju ha högre än 25mm. Jag märkte ju att det nog tog ca 1 min att pumpa upp med foten eller handen och tänker ej bära både pump och powerbank för detta ändamål. Självuppblåsande är för övrigt endast rätt beteckning om den anv i + 10 gr och varmare annars blir plastmaterialet ofta så stelt att det ej fungerar bra och tar tid(man får lägga ut det med än tältet är uppsatt eller tom innan om man ska lägga sig snabbt och ej laga mat tex.1 poeng
-
Bruker Thermarest Neoair Mini pumpe. Litt større enn en fystikkeske og bruker 2 stk AAA og klokker inn på 61g. på min kjøkkenvekt. Veldig fornøyd med pumpa, men det hadde jeg sikkert vært med en annen en også. Nå fikser pumpa jobben mens jeg fikser mat. Er spesielt fornøyd med vekt/volum og syns ikke den støyer nevneverdig. Kan ses og høres på Bikepackingfilmene mine, "saktetur" på YT.1 poeng
-
321g inkludert de forskjellige adapterene. Jeg har tredd en pakning fra en hageslangekobling inn på den tykkeste adapterstussen for å få bedre tetting mot Exped ventiler (er ikke nødvendig, men tetter generelt bedre).1 poeng
-
Hei, Jeg bor i Alta. datoene du har til rådighet er isen gått på de aller laveste vannene, og ikke lengre opp. Dersom du ikke vil gå på ski eller starte langt av gårde så ender dere opp enten ved sjøen eller ved lavliggende vann. Elvefisket har heller ikke begynt da. Dersom jeg planla en tur slik som dere vill jeg satser på trollvannene i raipas, evt mathisvannet i mathisdalen, og også kanskje sjøørret fiske i Kåfjord eller Kviby. Dersom du skal ha maks ut av helgen ville jeg kontaktet GLØD Explorer og fortalt hva dere er på jakt etter, og bestilt en liten pakke fra de, de er proffe og veldig godt kjent i nærmiljøet her.1 poeng
-
Har den gamle versjonen av Flextailgear tiny pump, og er alt i alt godt fornøyd med den. Det hender pumpa detter av adapter under oppblåsing, men som SnorreL sier er dette luksus.1 poeng
-
Jeg har Flextailgear MAX Pump 202 EPS, pumper opp packraft flere ganger på en ladning og lades med USB-C. Det følger med diverse adaptere tl munnstykket. Tips. Den kan støye noe infernalsk, men ved å sette på den medfølgende gummimunnstykket så blir lydnivået greit.1 poeng
-
Har denne fra Biltema, fungerer fint til liggeunderlag og packraft. https://www.biltema.no/fritid/friluftsliv-og-camping/luftmadrasser/elektrisk-oppladbar-luftpumpe-20000384301 poeng
-
Max Pump Plus er den jeg har og den eneste jeg har prøvd. Oppladbar, rask, liten, lett. Det eneste som er dumt er at jeg ikke kjøpte den for flere år siden. Skikkelig luxus å slippe å pumpe opp alle underlagene manuelt. Sikkert noen andre som er bedre, men denne er hvertfall ikke dårlig.1 poeng
-
Kona er hengekøye-sover, og kjøpte nylig Klymit Insulated Hammock V Red. Virker som en fornuftig konstruksjon til formålet. Lav vekt også, men stusser veldig på den oppgitte R-verdien på 4,4. Det virker ikke som det er noe fyll i dette underlaget, altså er det en ren luftmadrass, så jeg mistenker at den R-verdien er veldig optimistisk oppgitt.1 poeng
-
Jeg har kjøpt meg ny sovepose, men når jeg kjøpte den var det salg, så fikk den for 3500,- Marmot Wind River Golden Palm/Dark Steel Reg-LZ | Fjellsport.no Det fulgte ikke med kompressjonspose, så jeg har nå kjøpt denne: Sea To Summit Drysack Event Comp 30l/10l Grey XL | Fjellsport.no Jeg gleder meg også veldig til å få Haven Safari køyen, som jeg backet på Kickstarter ( håper den kommer til forespeilet tid) europe.haventents.com1 poeng
-
Nå er det lenge siden jeg har vært i Femundsmarka kjente jeg... Det var før Covid ble en greie og de minste av barna mine kunne ikke gå engang, selv om det bare er noen år siden så føles det som veldig lenge siden... I år blir det en tur opp i disse grensetraktene igjen, i overgangen august og september. Skal bli særdeles hyggelig å kjenne på stemningen igjen Takk for fine turskriverier nok en gang, det settes pris på.1 poeng
-
Språk er jo i konstant endring, og i dette tilfellet som omhandler ordet "ekspedisjon", så synes jeg det har gått inflasjon i det og har nå fått såpass brei definisjon (dog ikke spesifisert) at jeg egentlig ikke spisser ørene og blir særlig nysgjerrig når jeg leser eller hører ordet i tur sammenheng. Det samme gjelder ordet "ekstrem", der media vifter rundt med ekstremvær, ekstremkulde, ekstremvarme, eksteemditt og ekstremdatt. Der det blir brukt som ett adjektiv for vær eller lignende som slettes ikke er i nærheten av å være ekstrem, men som kun brukes for clickbait og hyping. Og så har vi jo ett par ord som brukes flittig om utstyr mange av oss bruker, men som jeg i veldig mange tilfeller ikke føler stemmer over hodet for en del av produkter som har fått det i navnet eller beskrivelsen: Superlight, Superlite, Ultralight og Ultralite. Men det er jo min subjektive mening, at produsent er fornøyd med å feks ha dratt ned vekta på to manns teltet de lager fra 4 til 2,5 kg gir de vel grunnlag for å kalle det superlight, sammenlignet med den tidligere versjonen. Dog i den større sammenheng, nja...1 poeng
-
Ble første testtur på havet i Tromsø med ny packraft på meg i dag. Lite fisk å få, men herlig å komme seg ut i sola
1 poeng
-
Gård du ruta du har merket opp, går du innom det som heter Nordskaret, fantastisk fint der. ikke så bratt ned som fra Knutetoppen. Men fin plass. Her går skiløypa over til Selsli turisthytte om vinteren. Ruta du har tegnet er kort og grei, går stadig unger og familier både der og rett opp langs taubanen.1 poeng
-
Fordelen og ulempen med butikker med stort utvalg er at man gjerne kommer over noe man ikke var klar over at man trengte1 poeng
-
Da bør de kanskje endre navnet til "Trine Rein" turmat...1 poeng
-
Jeg hadde droppet dama ...1 poeng
-
I mange år gikk jeg for det meste alene. Og da skrev jeg dagbok , eller logg, som jeg kalte det. Det hørtes litt tøffere ut. Det er artig å bla i de gamle. Det som er i alle, er en slags oppsummering. Hva savnet jeg? Hva hadde jeg med for mye av? Hva ble adri brukt? I de årene kikket jeg som oftest i de gamle notatene når jeg planla ny tur. Noe jeg merket meg gikk igjen. Jeg hadde med for mye klær og for mye mat. Begge deler veier og tar plass i sekken. Man trenger for eksempel sjeldent skift, når det gjelder klær. To ulltrøyer er nok for eksempel. Slik at man alltid kan vrenge av den klamme når man stopper for kvelden og ta på en tørr. Ei våt bukse tørker på kroppen. Hvis man skal ha med skift til alle eventualiteter, må man ha med mye klær. Til slutt lærte jeg meg å bli litt minimalistisk. For eksempel klarer jeg nå å pakke en huset på ryggen sekk, med alt, telt, pose&liggeunderlag, kokeutstyr, fiskesaker og mat for ei uke, og likevel ha en sekk som ikke veier over 16 kg. Og jeg tror ikke jeg har noe som kommer i kategori superlett utstyr.1 poeng
-
+1 samme her. Planlegging og pakking er en stor del av moroa! 😁 Dog når man har vært på x antall turer med korte mellomrom så blir listen etter hvert lagt til side, siden alt går på automatikk og rutiner uansett. For lengre turer kommer den til god nytte igjen. Sekken/pulken pakkes alltid strukturelt "likt" også med tanke på hvor ting legges, så jeg merker fort om det er noe jeg har glemt. Og som du er inne på northern: Pakk småtibg og tøy i logiske beholdere. Jeg har f.eks.: - Egen "pouch"/lomme for bålkit (lighter, fyrstikker, tennstål osv.) - Egen pouch/lomme for toalettsaker (tannbørste, tannkrem, såpepapir, antibac-wipes osv) -Egen, litt større pouch/lomme for kjøkkenting og div som skjeer, kaffe, té, Powerbank og kabler. - Ekstratøy (backup) som gjerne aldri brukes i egen kompresjonspose (Ekstra sett liner- og ullsokker, ekstra boxer) - Skift som faktisk brukes i egen kompresjonspose (Ullundertøy, raggsokker som skiftes til i teltet for kvelden). På bare de fire tingene har jeg dekket mye som "alltid" er med. Disse har også fast plass i sekken og gjøres klar til neste tur i det jeg rydder opp hjemme etter en tur.1 poeng
-
Har erfaring med gjeterhunder. Dette er hunder som er tildels svært krevende, da de krever mye fysisk trening og mental trening. Hvis de ikke får dette i rikelige mengder kan de bli krevende og utfordrende å ha.Det er ca 400 hunderaser å velge imellom, og slik du beskriver ditt hundebruk, er det flere aktuelle raser, men jeg anbefaler labrador. En slik du har.1 poeng
-
Nok en turrapport fra Femundsmarka. Trenger vi flere nå? Nei, vil nok mange si. Femundsmarka er allerede et av våre mest (over-)eksponerte områder, og følgelig et av de mest "slitte". Flora og fauna er under press. Flotte bilder av store bål og store fisker vil bare lokke flere turister til Femundsmarka, og ikke alle disse turistene respekterer naturen i sin higen etter opplevelser og flotte bilder. En stor del av meg tenker slik. Jeg burde dra på tur, minimere mitt fotavtrykk, dra hjem og holde kjeft om det. Folk flest gjør det, og det er nok bra. Men så har man argumenter som trekker meg den andre veien. Turrapporter og bilder er inspirasjon for mange til å komme seg ut. Det er bra i et folkehelseperspektiv. I tillegg kan en turrapport være nyttig i opplysningsøyemed, dersom den har riktig fokus. Formidling av hvilket regelverk som faktisk gjelder i nasjonalparken samt generelle og konkrete tips om hvordan man skal oppføre seg i møtet med slik sårbar natur er eksempler på det. Akkurat dette siste argumentet gjør at jeg lander på å skrive turrapport fra Femundsmarka igjen. Det er ikke å komme unna at det å skrive turrapport er litt egoistisk motivert. Rapportskriving gjør at turen varer lengre (gjerne hele høsten og vinteren), og jeg synes det er gøy å vise fram Femundsmarka, som har så mye å by på. Jeg "rettferdiggjør" min eksponering av Femundsmarka gjennom å forsøke å bevisstgjøre folk på at nasjonalparken er under press og på hvordan det er lurt å ta hensyn til det. Jeg er hverken biolog eller oppsynsmann, så jeg er langt fra noen ekspert, men det trenger man heller ikke være. Man kommer langt med sunn fornuft og folkeskikk, samt litt selvdisiplin. Andre som eksponerer Femundsmarka gjennom turrapporter og sosiale medier må ikke føle at jeg rakker ned eller kritiserer. Jeg synes det er helt greit at andre skriver og tar bilder, og jeg koser meg med mye av det jeg leser og ser. Mange mener at all eksponering er uproblematisk, fordi det til syvende og sist er opp til den som drar på tur å oppføre seg. Allerede i DNTs årbok 1987 ble det stilt spørsmål ved vår bruk av Femundsmarka. I artikkelen «Slit vi ut Femundsmarka?». påpeker forfatteren nettopp dette - at det er opp til hver enkelt. Det beste virkemidlet man har for å beskytte marka uten å innføre begrensende lover er i mine øyne å forsøke å påvirke folks holdninger. Jeg velger derfor det standpunktet at den som eksponerer kan gjøre en liten innsats for å bevisstgjøre folk om tingenes tilstand i Femundsmarka. Såpass skylder vi den. Men; alle kan ikke gjøre det i hver turrapport og hvert bilde, og det kommer sikkert ikke jeg til å gjøre i framtiden heller. Jeg har heller ikke tenkt slik i tidligere turrapporter, men denne bevisstheten er noe som har vokst fram etter hvert som jeg har blitt bedre og bedre kjent med nasjonalparken. Her kommer i hvert fall en rapport fra min 4-dagers i Femundsmarka i sommer. Som vanlig er rapporten av det lengre slaget. Veldig mange har det slik med Femundsmarka, at de bare må tilbake, år etter år. "Femundssjuka" kalles det av mange. Jeg har ikke inntrykk av at så mange har det på samme måte med andre områder. I hvert fall ikke helt på same måte. Hvorfor det er slik kan vi bare spekulere i. Professoren Nina Witoszek kaller den norske tilhørigheten til naturen for geofromhet. Det synes jeg er et fint ord på det jeg føler for dette området. Hun skriver at «geofromhet skaper erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm». Eller blokkmarker. Eller ei krokfuru. Eller Grøtåa. Fyll inn det som passer for deg. Denne turen skulle egentlig være en tidlig vårtur. Jeg skulle vandre opp langs en folketom Røa like etter vårløsningen og nyte de lange, lyse nettene. Etter en intens høst og vinter med lite søvn grunnet en stk. førstefødt som kom til verden i fjor sommer, var behovet for en liten avstikker fra hverdagen overveldende. Alle ledige stunder gjennom vinteren hadde som vanlig gått med til å se på kart Z59 Rogen og til å lese all litteratur i bokhylla om Femundsmarka om igjen. Våren kom, og gikk igjen, det hele i løpet av noen få dager, føltes det som. Den førstefødte sov like fordømt lite. Juni kom, og gikk. Tørken kom, brakte med seg skogbrannfare og bålforbud, og en planlagt avreise ble utsatt på grunn av det. En forkjølelse kom og gikk. Det klaffet aldri. Ikke før ferien (og pappapermen) gikk mot slutten, og samboeren sa at "nå drar du bare, ildforbud eller ikke, jeg skal klare brasene her hjemme, noen dager uten søvn går fint". Heldigvis har jeg en samboer som forstår hvor viktig dette er for meg. Etter å nesten ha skrinlagt hele turen, var det uvirkelig å sette seg i bilen og kjøre mot Femundshytten en dag i slutten av juli. Endelig skulle jeg få vårturen min! I løpet av mine seks turer i Femundmarka har jeg prøvd de fleste inngangsporter, men Røoset og nedre Røa har jeg fremdeles til gode. Det er nesten flaut for en som liker å kalle seg femundsentusiast. Nedre Røa var som nevnt den opprinnelige planen, men det ble ikke aktuelt nå i fellesferien. Jeg har en teori om at nedre Røa nytes best utenfor høysesong. Dessuten klaffet ikke båttidene helt med min stramme tidsplan. Det endte dermed som det ofte har gjort de siste turene - båttaxi fra Femundshytten til Storvika og straka vegen inn i marka. Må nesten si at jeg er litt lei av denne innfallsporten, men når man har det travelt og ønsker seg langt inn, er denne løsningen svært gunstig, og logistikken er kurant. Som vanlig ønsket jeg å nå så langt inn mot grensa som mulig, men jeg hadde ikke noen konkrete mål. Den hektiske vinteren hadde gjort sitt med formen, så jeg var usikker på hva jeg orket. Aldri hadde kiloene vært flere og lungene mindre. Jeg hadde bevisst unnlatt å se på kart over Grøtådalen denne vinteren, for dersom jeg gjør det, vet jeg hvor jeg ender opp når sommeren kommer. Jeg ville spare Grøtådalen en sesong nå. Dermed ble det å komme seg over Røvolfjellet og ned til Øvre Roasten, følge Røa oppover, for deretter å improvisere. Tre netter hadde jeg til rådighet. Skulle gjerne hatt en til. Det er virkelig en forbannelse som hviler over meg i Femundsmarka - jeg har alltid en natt eller to for lite til disposisjon. Skal tro om det er fordi jeg alltid planlegger for å tyne maks ut av dagene, og dermed alltid blir litt for ambisiøs? Det er jo så mange områder og vann jeg skal rekke over! Over Femunden til Storvika med Tommy som kaptein. "Den skummende innsjøen" var rolig i dag. Navnet Femunden kommer trolig av "Feim", som betyr noe sånt som skummende (på engelsk "foam"), og "undr", en endelse knyttet til vann og innsjøer. Etter en drøy halvtime er man oppe på Røvolfjellet, og endelig har man utsikten innover det forjettede land. Jeg ser Kratlvola langt der fremme, og synes den virker veldig fjern. Skal jeg klare å nå helt inn dit i år da, mon tro? Som forventet er det en del folk rundt Røvoltjønnan. Jeg ser i hvert fall 4-5 turfølger. Jeg snakker med noen, og de fleste kan fortelle om dårlig fiske. Det er 22 grader i vannet her, visstnok. Det vil jeg nesten si at er eksepsjonelt. Ikke rart fisken er slapp da, det er jo fort 10 grader over komforttemperaturen til ørreten og røya det. Kratlvola har allerede rykket nærmere. Her har den trukket helt ned mot Skogtjønna. Røa nærmer seg. Her ser man så vidt Nedre Roasten. Allerede før Skogtjønna er beina vonde fra stortå til hofte. Det blir dermed lunsj ved den lille tjønna nedstrøms Skogtjønna. Været er upåklagelig, men truende. Mens jeg sitter der og spiser og observerer duppen ute i vannet, kommer en gruppe med 8-10 unge karer gående langs stien. "Her er vi gutter! Øvre Roasten!" roper den ene til de andre, mens han begynner å speide etter leirplass. Jeg småflirer litt inni meg, men får nesten litt dårlig samvittighet av det, og vurderer å gå bort og hjelpe karene på rett vei. Heldigvis finner en i følget fram kartet og de blir fort enige om at Øvre Roasten er et betydelig større vann enn denne lille tjønna. Jeg tar meg tid til en god pause her. Dypper føttene i det lunkne vannet og lar femundsstemningen presse seg på og finne veien inn i kropp og sinn. Fisk blir det ikke. Jeg kjenner at jeg er litt rastløs. Jeg må lenger inn. Nedover mot Øvre Roasten storkoser jeg meg. Beina er plutselig fine. Tørrfuruene ønsker meg velkommen. Det er første gangen jeg er alene i Femundsmarka. Det er litt rart, men også fint. Når man går alene er man mer oppmerksom på naturen rundt seg. Jeg går i mine egne tanker og ser på alle detaljene i landskapet. En furu har gått over ende og er i ferd med å bli til en læger (veltet tørrfuru). Den velta furua kan kanskje være 500 år gammel. Etter at den går over ende og tørker ut, kan furua ligge i ytterligere 1000 år. En læger kan altså være opp mot 1500 år - tenk det! Teodor Caspari skrev om disse områdene at "her er det intet om har hast". Furua har virkelig tatt dette inn over seg, og nettopp derfor må vi ta vare på disse. Du har faktisk ikke lov til å knekke greinene av furua du ser på bildet - det står i reglene for nasjonalparken. Det er nemlig disse som gjør Femundsmarka til Femundsmarka. Så tenker du kanskje, når du sitter i leiren en fin midtsommerkveld og får lyst på kaffe fra svartkjelen, at det gjør jo ingen verdens ting om du knekker et par greiner av denne lægeren. Og det har du kanskje rett i. Det påvirker svært lite, isolert sett. Men - faktum er at det fyres hundrevis og kanskje tusenvis av bål i nasjonalparken i løpet av en sesong. Dersom alle tenker som deg, og knekker noen greiner, vil det etter hvert begynne å vises og utgjøre en forskjell. Som nevnt trenger furua hundrevis av år for å bli slik, og vi bør derfor tenke oss om to ganger før vi bryter den ned i løpet av noen minutters ubetenksomhet. Det er opp til hver enkelt! Flere steder i marka er realiteten at det ikke finnes en kvist igjen i flere titalls og kanskje hundretalls meters omkrets. Mange steder ser alle trærne ut slik som på bildet over. Dette gjelder særlig langs Røa og deler av Grøtåa, og er i mine øyne med på å redusere kvaliteten på naturen her inne. Så, når du i et svakt øyeblikk vurderer å brenne en læger, og finner gode argumenter i hodet ditt for å gjøre nettopp det, løft tankene og tenk litt større - ikke vær blant dem som er med og bryter ned marka. Ha såpass selvdisiplin at du ikke setter dine egne behov foran reglene, selv om du tenker at du fortjener et stort, sprakende bål på turen din. Husk at mange bekker små - osv. Det er opp til deg og meg å ta vare på dette, og det er de små handlingene som du gjør eller ikke gjør som utgjør forskjellen. Det du faktisk har lov til, er å plukke opp løse kvister fra bakken under lægeren, og de er det ofte en god del av, dersom du gidder å lete litt. Du kan faktisk få bålet ditt, men kanskje skal du senke forventningene litt; nøy deg med et lite bål, og ikke fyr gjennom hele kvelden og natta. Når du ser Monsen fyre gigantiske bål i den Kanadiske ødemarka, husk at forutsetningene er vidt forskjellige. Femundsmarka tåler ikke at alle skal gjøre som Monsen. Jeg leste et intervju med den nå pensjonerte oppsynsmannen Torfinn Sletvold, hvor han sier noe sånt som at "Mange mangler ydmykhet ovenfor naturen. Folk oppfører seg som Monsen og benytter en hel vinterforsyning med ved for å koke en kopp kaffe". Sletvold er en mann det er verdt å lytte til når det gjelder Femundsmarka. Så mitt tips er; sett av en halvtime til å lete etter lovlig ved, begrens størrelsen på bålet, og tenk deg om en ekstra gang før du bryter ned tørrfurua. Dersom du har slitt litt ekstra for det, blir bålet enda litt koseligere, og du kan nyte bålkaffen med god samvittighet denne midtsommerkvelden i Femundsmarka. Opp moreneryggen over mot innoset i Øvre Roasten røyner det på, og jeg bestemmer meg for en fiskepause i det øvre innoset. Mye folk både til lands og til vanns her rundt Roastkoia. Et par kanoer, et par kajakker, og noen packrafter, samt noe folk på stien. Litt i overkant for min del, men dette er jo "sentrum" i Femundsmarka, så jeg var jo forberedt på det. Om man klarer å stenge ut trafikken, den slitte stien, de strippede trærne og det brukte dasspapiret på bakken er dette virkelig en perle. Ikke rart det er mye folk her, for å si det sånn. Innbydende, vakkert, og intimt, på et vis. Små, rolige håer mellom moreneryggene skaper en intimitet som gjør at man trives. Jeg tror noe av bakgrunnen for "femundssjuka" ligger her. Der er noe ved dette terrenget som appellerer til mange av oss. En biolog ved navn Edward O. Wilson har skrevet om noe han kaller biofili. Dette er etter mitt skjønn nært beslektet med geofromhet. Biofili er rett og slett menneskers medfødte kjærlighet til naturen. Det er plausibelt at sterk tilknytning til naturen, eller kanskje en naturtype, kan gi en evolusjonsmessig fordel. Dersom du har sterke følelser for naturen rundt deg, vil du trolig utforske den mer, bli bedre kjent med den, og ta mer vare på den enn om du ikke føler noe særlig for den. Det er nok irrelevant i dagens samfunn, men for våre fjerne forfedre kunne dette trolig bidra til økt sannsynlighet for overlevelse. Dermed videreføres genene som gjør at vi føler kjærlighet til naturen. Så det er godt mulig at femundssjuka rett og slett er noe som er forankret i genene våre. Hvis man tenker seg om, ser man fort at naturtypen her inne kan være fordelaktig med tanke på overlevelse; ubegrenset mengde rent vann, fiskerikt, god tilgang på materialer (tre og stein), lett å finne skjul og beskyttelse mot vær, rovdyr og fiender blant blokker og morener. Kanskje er vi som har falt for Femundsmarka genetiske etterkommere av et folk som bodde i en slik landskapstype, og som overlevde fordi de følte en sterk tilknytning til denne? Eller er det slik at folk som forelsket seg i denne landskapstypen, og bosatte seg i en slik, hadde større sjangle for å overleve, fordi den er så gunstig? Dette blir mye spekulasjoner, men slik går jeg altså og tenker mens jeg tar meg videre oppover Røa. Det som i hvert fall er hevet over en hver tvil, er at jeg skulle ønske jeg var her for 50 år siden, da dette fremdeles - til en viss grad - var urørt villmark. Det napper på mark og dupp i innoset. Fisken drar ned duppen gang på gang, men jeg får den ikke til å sitte. 4-5 marker spiser den opp, uansett hvordan jeg fester den på kroken. Intelligent fisk jeg har med å gjøre her, som trolig har sett krok før. Men, nå har du møtt din overmann tenker jeg, og tar vekk duppen og fester et par søkker på lina i stedet. Dette gir bedre kontakt med kroken, og jeg kan gjøre skikkelig tilslag. Dermed sitter ørreten. Dessverre ikke veldig stor. Idet jeg skal til å gå kommer en kar med en schæfer gående langs stien. Turfølget hans glir ut i håen i en Ally i samme øyeblikk. Vi kommer i snakk, og det viser seg at disse gutta har gjort en skikkelig tur. De startet i Hävlingen og har padlet hit via Vonsjøen, Lille Vonsjøen og Rogen. En spennende rute! Karene er ikke så positive, for turen har vært betydelig tøffere enn de så for seg, særlig bæringene. Fra Vonsjøen til Lille Vonsjøen skal de aldri gå igjen, det sverger de på. Jeg har selv bært kano der, og kan skrive under på at det er ikke spesielt lystbetont. Jeg trasker videre opp langs Røa, uten å vite hvor langt jeg skal. Føttene er overraskende gode, men jeg er sliten. Ovenfor Øvre Roasten blir det betydelig mindre folk. Jeg ser to karer mens jeg tar den obligatoriske fiskestoppen i innoset i Grisslehåen. Deretter ser jeg ikke folk på lenge, lenge. Den obligatoriske fiskestoppen blir obligatorisk resultatløs som alltid. Et av Grøtåas utløp i Grisslehåen. Legendariske Grisslehåen. Jeg vurderer å ta kvelden her ved Grisslehåen, men rastløsheten har ikke gitt seg helt. Jeg må lenger inn. Det er ikke langt opp til Storbuddhåen. Her campet vi på forrige tur. Jeg slår meg ikke til ro ved Storbuddhåen. Jeg bøtter nedpå litt turmix og finner stien opp mot Kløfthåen. Jeg forlater Røa her og tar "bakveien" mellom moreneryggene oppover. Nå bli det gradvis mer og mer villmark og mer og mer blokkmark. Jeg er sliten nå, men koser meg allikevel. Det er nå Femundsmarka begynner for alvor. En enorm morene mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Kløfthåtjønna med Kratlvola i bakgrunnen. Det går ganske fort til jeg når krysset med T-stien like etter den gigantiske lægeren ved Kløfthåen. Jeg skal ned hit igjen i morgen tidlig, bestemmer jeg meg for. Det er nemlig noe jeg vil finne her. En gammel sliter har bukket under for naturkreftene i løpet av vinteren. Heldigvis skal den være med i mange hundre år enda. Nå er jeg fornøyd med dagens innsats, og vil finne en fin leirplass. Jeg fantaserer om åsen mellom Kløfthåen og Storfisktjønna. Sikkert litt utsyn der oppe. Dessverre orker jeg ikke å begynne å lete etter teltplass oppe i steinrøysa. Jeg går litt langs Nedre Storfisktjønn, og slår opp teltet ytterst på det første neset etter den enorme flata sør i Nedre Storfisktjønn. Beliggenheten er fin. Mot nord ser jeg Bustvola. Mot sør er det naturligvis Svuku. Leirplassen er slitt, som slike fine leirplasser ofte er. Det er nok lenge siden det var kvist på trærne her. T-stien går jo bare et steinkast unna. Men folk det ser jeg ikke nå i kveld. Jeg slepper av meg sekken, som velter over ende. Jeg går ned til vannet for å slukke tørsten, og på tur opp igjen sparker jeg borti fiskestanga som er festet på siden av sekken. Stangtuppen knekker, naturligvis. Jeg får flashback til Lemmenjoki. Svarte. Velvel, jeg får spjelke slike jeg gjorde der inne i Finnlands dype ødemarker. Spjelkingen blir ikke 100 %, men det får greie seg. Sjeldent lav vannstand. Legg for øvrig merke til at Svuku har tatt på seg hatt. Alle med litt fartstid i marka vet hva det betyr. Etter et måltid blir det litt fisking oppover langs vannet. Jeg har ingen store forhåpninger siden vannet er så varmt. Jeg får heller ikke kastet så langt, nå som stanga er knekt. Allikevel hogger det til ved en av de mange leirplassene oppover mot det smale sundet. Småfisk tenker jeg. Det var ikke mye krefter her. Jeg blir derfor overrasket da en voksen harr dukker opp i enden av sena. Den er jo riktig stor! Når jeg får den inn etter noen minutter, snur den seg med buken opp, som om den er i ferd med å dø. Trolig er det det varme vannet som gjør at fisken ikke har de kreftene er slik fisk skal ha. Jeg tar ut kroken, tar et rask mål, og setter den ned igjen. Den svømmer heldigvis ut. I ettertid har jeg lært at man ikke skal bedrive catch and release når det er så varmt i vannet. Påkjenningen for fisken er for stor da. Beklager det, harr. Får håpe du berger til det blir litt kjøligere. Fisken var ca. 45 cm. Det burde tilsi en vekt på tett oppunder kiloen. Moro! Ikke ofte man kan gå tørrskodd over innløpet til bekken fra Øvre Storfisktjønn. Nedre Storfisktjønn med Kratlvola og Svuku. Jeg velger å gå langs toppen av moreneryggen langs vannet på tur tilbake. Sola titter fram og lager et fint fargespill med den mørke himmelen som kulisse. Jeg får kjenne litt på den trolske kveldsstemningen. Her er jeg åpenbart helt alene i kveld. Det er fint å kjenne litt på det å være alene i dette flotte landskapet på en slik trolsk og vakker kveld. Oppe på toppen av morenen går jeg meg på det som ser ut som rester etter et byggverk. En del stein er stablet opp, og det ligger en del gammelt treverk rundt. Jeg vet det skal ligge rester etter en koie her, men jeg får det ikke helt til å stemme med plasseringen. Jeg antar allikevel at dette er rester av ei koie som folket på Femundshytten og Haugen satte opp på 30-tallet til bruk under fiske og bærplukking. Det kan ikke være så mye annet, egentlig. Jeg synes det er spennende og interessant å finne slike kulturhistoriske minner rundt omkring i marka. Det gir en merverdi til turen. Så det er slik furua reproduserer seg... Synes han kunne funnet seg en på sin egen alder. En svært lang dag ender her ved Nedre Storfisktjønn. Som sagt er det nesten uvirkelig å være her. Alt gikk så fort. Nå er jeg her, der hvor jeg har drømt om å være i hele vinter. Jeg sovner fort. Været er upåklagelig neste morgen. Jeg har sovet greit, tatt i betraktning at jeg ikke har sovet så mye i telt i det siste. Det er sen morgen, men jeg trenger på ingen måte å stresse. Frokosten blir lang. Enda en grunn til å ikke brenne tørrfurua. Den fungerer nemlig også som boligblokk for fuglene i marka. Før jeg går videre, er det noe jeg vil forsøke å finne nede ved Kløfthåen. Jeg setter fra meg sekken i krysset der hvor stien fra Storbuddhåen møter T-stien, og går løs på en liten leteaksjon. Det er kanskje mest av interesse for Femundsmark-nerder, men dette området mellom vika i Kløfthåen og den fremste Kløfthåtjønna bærer på litt historie. Ofte kalles dette området for Jo Larsa-tomta. Mange har nok hørt eller lest historien om Jo Larsa. Jon Larsen Femundshytten, som var hans egentlige navn, ble som navnet antyder, født på Femundshytten. Han tok etter hvert over Haugen gård på den andre siden av Femunden, men gårdsdrift lå ikke for Jo-Larsa, og han måtte etter hvert forlate Haugen. Hele livet var han svært knyttet til Femundsmarka, særlig områdene sør for Røa, innover Grøtådalen mot Vonsjøen. Det sies at han midt i slåttonna plutselig kunne finne på å stikke av inn hit. Han var nok tungt belastet med Femundssjuka, Jo-Larsa. Han flyttet etter hvert til Røros for å jobbe for kobberverket, men trivdes aldri med det. Det ville seg slik at han også mistet sin kone i sykdom, og da var det nok for Jo-Larsa. Rundt 1910 flyttet han like godt inn i Femundsmarka. I begynnelsen var ofte Grøtådalssetra basen hans, men han hadde etter hvert også flere koier og gammer han benyttet. Blant annet her, ved Kløfthåen. Her bygde han seg sin egen koie som han benyttet som base, mens han streifet rundt i marka på jakt og fiske, og som bærer for sportsfiskere. Venner av Jo forsøkte flere ganger å få ham tilbake til Røros, og ordnet med husvære for ham der. Men trass i forsøkene vendte Jo tilbake til marka. Det var her han trivdes. Jeg har ofte tenkt at historien om Jo-Larsa kunne blitt til et godt historisk drama på film. Historien om Jo Larsa ender i 1916 på tragisk vis her jeg står, innerst i Kløfthåen. Koia til Jo tar fyr. Han løper ut, trolig for å slokke brennende klær, men på ett eller annet vis faller han og slår seg i hjel mot en stein. Dette sier i hvert fall historien. Sønnen hans finner ham død og koia nedbrent noen dager senere. Jeg vet det finnes en markering av stedet hvor han ble funnet, og det er det jeg ønsker å finne. Etter en halv times systematisk leting ser jeg det. To kors er satt opp for å minnes Jo-Larsa. Jeg tar av meg hatten og tenker at det er fint å minnes slike mennesker og historier fra Femundsmarka. Får håpe korsene får stå i fred og at de vedlikeholdes i framtiden. Koietomta finner jeg ikke, men det finnes nok noen som vet hvor den sto før den brant ned til grunnen. Så er det tilbake til virkeligheten. Sekken skal på, og jeg skal ut i stiløst terreng. Jeg vil nemlig over mot Kratlan. Føttene er såpass gode at jeg vil forsøke det. Jeg har bestemt meg for å gå straka vegen, fra Kløfthåen og over mot Kratlan via Midtrøsta. På båtturen over konfererte jeg med Tommy, som har jaktet elg her inne i 30 år. Han kunne fortelle meg ganske nøyaktig hvor jeg burde gå. Dette terrenget er tilnærmet uframkommelig dersom man ikke vet hvor man skal gå. Jeg forlater stien noen titalls meter fra krysset. Følelsen av å være i urørt villmark kommer umiddelbart. Her er det ikke mange som har ferdes, med unntak av Tommy, og elgen, og kanskje Jo-Larsa. Femundsmarka som helhet er ikke urørt villmark, men det finnes fremdeles "lommer" uten spor av menneskelig aktivitet. Et viktig poeng med Femundsmarka er at den i stor grad må kalles et kulturlandskap, eller en blanding av kulturlandskap og villmark. Disse områdene er ikke urørte - opp gjennom historien har Femundsmarka vært mye brukt, selv om det er få virkelig store inngrep. Til gjengjeld er det veldig mange små inngrep; hytter, koier og stier knyttet til blant annet jakt, fiske, setring, fløting og tømmerhugging. Av store inngrep er vel så vidt jeg kan skjønne alle knyttet til gruvedriften på Røros - snauhogst og tilrettelegging for fløting i Røa. Femundsmarka er ikke store, urørte ødemarksområder, og det bør man ha i bakhodet når man ferdes her som turist. Man bør ikke opoføre seg som om man er i Alaskas dype skoger. Femundsmarka er mye mindre og mye mer sårbar. Østre Kløfthåtjønna skimtes. Et hyggelig lite krypinn ved Midtrøsta. Disse områdene kan karakteriseres som de dypeste delene av Femundsmarka. Her får man følelsen av urskog. Her er ingen stier, bare et og annet elgtråkk. Etter en drøy time ser jeg Midtrøsttjønna. Det blir med en kopp med vann her på Midtrøsttjønna. Vannet er ærlig talt så varmt at det smaker vondt, og derfor gidder jeg heller ikke montere opp fiskestanga. Jeg stålsetter meg for den virkelig tunge etappen over mot Kratlan. Her blir det litt stigning, samtidig som steinblokkene blir store som hus. Her gjelder det å ikke tråkke feil. Det er dyrisk varmt, og svetten siler. Terrengtypen her inne er tørr, og med ekstremtørken man har hatt gjennom sommeren, er det nesten så man hører marka rope på fuktighet. Selv uten ildforbud ville det ikke falt meg inn å tenne hverken bål eller brenner her nå. Det går sakte. Jeg stopper ofte og ser meg tilbake. Det er ikke mange høydemeterne, men her får man endelig litt utsyn over "de lange linjers land". Noen har svingt øksa og truffet stein. Jeg finner etter hvert fram til målet mitt. Dette er mitt "hemmelige" sted i Femundsmarka. Ikke hemmelig som i at ingen andre vet om det, men som i at svært få, om noen, tenker på å stanse her, og enda mindre på å campe her. Her vet jeg at jeg får være i fred. Det er litt fint å tenke på. Midtsommers treffer man folk nesten hvor som helst i Femundsmarka, også langt inn mot svenskegrensen. Her er det i beste (eller verste) fall noen som passerer forbi. Det er heller ikke så mange som vet at det faktisk finnes brukbar fisk her. Det vet jeg, selv om jeg aldri har fått noen på land. Når jeg får satt opp teltet og setter meg til for å spise litt, gjør den umiddelbare nærheten til Kratlvola, som var så fjern i går, at jeg virkelig føler på det å være alene langt fra folk. Jeg har ærlig talt ikke kjent så mye på denne følelsen før - jeg har stort sett hatt turfølge. Jeg er ikke redd eller utrygg, men kjenner litt på ensomheten allikevel. Kratlvola blir med ett litt stygg og truende. Uroen har ennå ikke lagt seg - jeg må lenger inn. For noen år tilbake padlet jeg med to kamerater over Lille Vonsjøen, og denne sjøen har siden den gang virket svært forlokkende. Hit skal jeg tilbake, tenkte jeg. Jeg pakker fiskesaker og noen kjappe kalorier i lommene, og trasker i vei. Midtrøsttjønnan nærmest, og Øvre Storfisktjønn til høyre. I bakgrunnen skimtes Roasten. Tilbakeblikk mot Kratlvola (nærmest til høyre). Grøthogna og Sylfjellet ruver over Grøtådalen bakerst til venstre. Også her har jeg fått tips om valg av rute, denne gangen fra Bjarne H. S. Det er overraskende lettgått, selv om det tidvis er litt klyving i ura. Endelig, for første gang på flere år, ser jeg Lille Vonsjøen. Synet av Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen leder tankene tilbake til padleturen vi hadde i 2014. Det var virkelig en fantastisk tur, som jeg skal få gjort igjen. Synet av Rogen og Bredåsjøen bekrefter også at nå er den nær, svenskegrensa. Jeg har faktisk kommet meg hit i år, og det er jeg svært fornøyd med, omstendighetene tatt i betraktning. Målet er nådd. Jeg kommer ned til vannet ved denne koia. Koia er eid av Haugen og leies ut. Det hadde vært noe å ligge her en ukes tid en sommer og fiske røye. Koia er tom, men en reinsbukk holder meg med selskap mens jeg fisker. Bak der, over passet mellom Vonsjøgusten og Søndre Lillevonsjøvola, ligger Store Vonsjøen. Over der kom med kano og tunge sekker for fire år siden. Det var en strabasiøs bæring, men vi fikk godt betalt i form av en helt topp padlerute. Bæringa over mot Lille Vonsjøen må sies å være en slags "Pikes Portage" for padleruta vi tok. Bredåvålerna. Skulle gjerne fått til en tur i områdene mot Bredåsjøen en vakker dag. De truende skyene som har fulgt meg i to dager bestemmer seg endelig for å gjøre alvor av truslene her jeg står alene og uten muligheter for tak over hodet. Mens jeg står der og skuer utover vannet åpner slusene seg, og det høljregner, på grensen til hagl. Det går ikke lenge før jeg gir opp å holde meg tørr. Det blir fort kaldt å stå å fiske, så jeg må bare starte på hjemturen. Når jeg først er blitt våt, bestemmer jeg meg like godt for å legge hjemturen via toppen av Nordre Lillevonsjøvola. Jeg har lyst til å få meg en liten topptur. Gjennom vinteren har jeg fantasert om Rogsvola og utsikten derfra. Fortellingen om Erling Sands siste tur opp dit, ført i pennen av Cato Hultmann, har vært med å romantisere denne toppen for meg. Dessverre tilsier hverken tid, krefter, eller vær at jeg får en romantisk opplevelse på Rogsvola på denne turen. Jeg innser at det blir for langt, men Lille Vonsjøvola er et fint plaster på det såret. Det viser seg fort at det er lettgått hele turen opp på toppen, og ikke er det særlig langt heller. Vola er mer som en haug enn et fjell, og "topplatået" er stort og flatt. Jeg har aldri likt kvasse tinder og stupbratte fjellsider uansett, så det passer meg i grunn perfekt. Når det omkringliggende terrenget er så flatt og vidstrakt som her, får man allikevel en upåklagelig utsikt. Det letner litt innimellom skurene, slik at jeg får godt utsyn. Den nordre bredden av Lille Vonsjøen med Våndåhåen og Rogen i bakgrunnen. Lille Vonsjøen og Bredåsjøen. Det lysner østover. Vestenden av Store Vonsjøen. Vonsjøgusten rager opp til venstre. Vestover mot Røa. I forgrunnen Midtrøsttjønnan og Øvre Storfisktjønn. Bak til venstre Storbuddhåen og Rosasten, og ser du nøye etter, skimter du så vidt Femunden der nede. I det fjerne bak til høyre sees et parti av Styggsjøan, så vidt jeg kan skjønne. Også vestover, men et lite knepp lenger sør. Midt i bildet Røvoltjønnan, og litt til venstre ser man så vidt en del av Krokethåen. Sørover mot Grøtådalen. Kratlvola og østre topp på Svuku til høyre. Grøthogna og Sylfjellet til venstre. Den ser karrig og lite innbydende ut herfra, Grøtådalen. Nesten som et månelandskap, men selv om den ser ut som månen fra Vonsjøvola, er det virkelig en frodig og vakker dal, jeg vil nesten si paradisisk. Neste sommer, da blir det atter en gang Grøtådalen. Panorama østover, med Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen. Virkelig gøy å komme opp litt i høyden og skue 360 grader utover "Morgen-Norge", som Falkberget kalte det. Fint å få litt perspektiv på disse områdene, som jeg har blitt så glad i. "Alt flyter harmonisk sammen", er det sagt om Femundsmarka. Det synes jeg er vel talt. På vei ned fra vola kommer jeg over denne steinen som ligger an på tre mindre steiner, oppå en gigantisk stein. Steinen på toppen er alt for stor til at en mann alene kan løfte den, kanskje også to. Er det rett og slett isen som ved en tilfeldighet har anlagt den slik for tusenvis av år siden? Jeg ser ingen andre spor etter menneskelig aktivitet i nærheten, så jeg kan ikke annet en anta at det er isens kjempekrefter som har gjort dette. Om ikke, kan det være en gammel grensemarkering eller en utligger fra riksrøysa? I så fall har de løftet tungt, de karene som hadde jobben med å lage denne markeringen. Turen tilbake til teltet er fort unnagjort. Det regner fortsatt, og nå er jeg klar for en liten siesta i teltet. Det finnes ikke noe bedre enn å få av seg det våte tøyet, få på seg varm, tørr ull, for så å krype ned i posen og gafle i seg mat. Det blir en god pause i teltet, med litt kartlesing, litt podcast, og mye mat og drikke. Det trommer fremdeles hardt mot teltduken. Utover kvelden hører jeg at regnet er i ferd med å gi seg. Energien er tilbake i kroppen. Jeg bestemmer meg for å kle på meg den gjennomvåte buksa og ta en tur bort til Kratltjønna og Rundtjønna. Jeg er overrasket over at jeg gidder dette. Hvor kommer all energien fra? Jeg hadde ikke forventet et slikt pågangsmot. Det er jaggu ikke gøy å dra på seg våte klær og labbe ut i duskregnet, men håpet om storrøye i Kratlan trumfer åpenbart alt. Eller er det kontrasten til det krevende småbarnslivet som gir så mye energi? Jeg tenker at forholdene må ligge til rette for fiskebett nå. Det er antydning til tussmørke, og det har vært en skikkelig syndeflod etter en lang tørkeperiode. Skal jeg endelig lure storfisken i Kratlan? Det er en lett marsj bort til Kratltjønna. Jeg fisker relativt fort rundt neset på nordsiden. Det er skikkelig gråvær, og dørgende stille. Ikke et menneske å se eller høre her innerst i Kratlan. Det drypper fra furukraggene, og det renner små bekker etter stien. Begrepet "trolsk stemning" blir for litt platt og forslitt når man skriver om Femundsmarka, men det er veldig beskrivende. Man skal være skrivefør og godt poetisk anlagt dersom man skal klare å fange denne stemningen ved hjelp av ord. Jeg skulle ønske jeg hadde en Falkberget, en Caspari eller en Børli ved min side her jeg står og fisker i dette urtidslandskapet. Ytterst på neset blir jeg med ett var noe bevegelse på stien foran meg. Det er jaggu en minkfamilie som er ute i sensommernatta. De kveser når de ser meg og kryper inni nærmeste steinur. Jeg ser hodet på noen inn under steinene. Noen etternølere kommer løpende etter, og jeg får så vidt fanget en av de på kameraet. Moro med litt dyreliv, selv om minken vel er en uønsket art. Jeg labber bort til Rundtjønna og fisker langs den nordre bredden. Det er like lite aktivitet på land som i vannet. Jeg tror jeg har rekord i antall resultatløse fisketimer i Kratlan. Det er åpenbart bare jeg som aldri får fisk her inne. Det er sjette gangen jeg er her, og sjette gangen jeg ikke får fisk. Jeg mister ganske fort motivasjonen, og starter tilbaketuren mot leiren. Jeg vet at jeg kommer tilbake en annen gang med uforskammet optimisme. Kratlvola oppleves stygg og truende i skodda og tussmørket, selv om jeg ser at bildet ikke nødvendigvis viser det samme. Jeg får et ambivalent forhold til den - den er mørk og lite innbydende, og gir meg en litt klaustrofobisk følelse når jeg er så nær den, ettersom den er så bratt og dominerende fra denne siden. Jeg trives best med lange linjer og åpne landskap. I vinter gikk det med en del reinsdyr i snøskred akkurat her, i den bratte lia jeg går under. Slikt er ikke moro å tenke på. Samtidig representerer Kratlvola alt jeg har fantasert om i vinter - de dype delene av Femundsmarka, villmark og det å være alene langt fra folk. Neste morgen våkner jeg til et helt annet vær, men klærne er like forbasket våte som når jeg la meg. Heldigvis har jeg med en lett shorts som jeg tenker å ta på mens klærne tørker. Det skal vise seg at shortsen blir på hele dagen. Det er stekvarmt, vindstille og ikke en eneste mygg, knott, svartflue eller klegg i lufta. Etter en rolig morgen legger jeg i vei hjemover igjen. Denne snodige portalen ønsker meg på gjensyn og peker meg i riktig retning. Det ble ikke tid til å lure storfisken her inne i år heller. Men - jeg har fremdeles en del å glede meg til. Turen er ikke helt over enda. Jeg velger å gå litt høyere opp i lia mot Kratlvola på turen tilbake mot Kløfthåtjønnan. Det viser seg å være et godt valg. Jeg får fin utsikt, og det er ganske lettgått i og med at man unngår det verste steinrammelet ned mot Midtrøsttjønna. Jeg støkker opp et stort rypekull, det tredje på denne turen. Midtrøsttjønna med Skedbrofjellet og Bustvola i horisonten. Jeg slepper meg etter hvert ned i skogen, men roter litt før jeg omsider finner riktig lei. Kildevann og molte. Ved Kløfthåtjønna blir det lunsj. En abbor blir det også. Ikke mye å skryte av fisket på denne turen, så alle monner drar. Polarbrød med multe plukket i ødemarka mellom Midtrøsta og Kløfthåtjønnan. Disse moltemyrene får man ha for seg selv, for å si det sånn. Etter lunsj finner jeg fort T-stien mellom Kløfthåtjønnene. Jeg følger den sørover en ti minutts tid før jeg tenker at nå får det jaggu holde med sivilisasjon for i dag, og tar av inn i stiløst terreng igjen, like etter den sørligste Kløfthåtjønna. Jeg har nemlig noe jeg vil finne også her, i området øst for Abbortjønna. Det skal visst finnes rester av ei finnkoie (gamme) her et sted. En samefamilie holdt en gang til her i "føresfalla" - vårløsninga - når det ikke var mulig å ferdes rundt omkring i marka. Tidlige omtalte Jo-Larsa kom forbi koia en gang, og historien vil ha det til at Jo tittet innom koia, og at det der hang en død samekone opp under taket. Røyken fra ildstedet skulle gjøre at den døde kroppen "holdt seg" til det var mulig å begrave vedkommende når føret ble bedre. En fascinerende historie synes jeg, og jeg bestemmer meg for å lete etter koia. Jeg har spurt litt rundt om det er noen som kan hjelpe meg med en detaljert beskrivelse av lokasjonen, men jeg har ikke funnet noen som kan gi meg det. Dermed har jeg bare en markering på et noe upresist håndtegnet kart å gå etter. Reneste skattejakten. Jeg går bare fem minutter før jeg er i det aktuelle området, og det virker plausibelt at noen kunne bygge en gamme her, synes jeg. Jeg begynner å lete ganske bredt, slik at jeg dekker en feilmargin på kanskje 200 m med tanke på markeringen på kartet. Det bør holde lenge tenker jeg. Området er ganske naturlig avgrenset med ulike terrengformasjoner. Jeg leter og leter og leter, systematisk først, deretter usystematisk. I kanskje halvannen time holder jeg på. Det er stekende varmt. Fram og tilbake, øynene leter, mens svetten siler over panna. Dessverre må jeg gi opp. Jeg finner et enslig tre som en gang har vært felt med sag. Det er i seg selv litt spesielt her inne, så jeg tenker at det kan ha sammenheng med koia og samefamilien. Jeg finner også noe annet veldig interessant - et tydelig vardet tråkk. Små steiner på større steiner som markerer en sti. Selve stien er ikke mulig å se, og flere steder ligger det læger på tvers av tråkket som forteller meg at det ikke er benyttet på mange tiår. Men vardingen er tydelig og levner ingen tvil. Jeg orker ikke følge varidngen så langt, men det skal jeg jaggu gjøre en gang. Retningen på tråkket gjør at jeg gjetter at det går mellom Røa ovenfor Grisslehåen og innover mot Krokethåen. Kanskje var det dette tråkket Jo-Larsa kom gående etter den gangen han traff samefamilien? Jeg koser meg med slike spekulasjoner når jeg etter hvert gir opp videre leting og legger i vei mot Abbortjønna. Moro med litt historie og leting etter fortidsminner. Jeg passerer langs Abbortjønna, men orker ikke å sette samme fiskeutstyret. Det er dyrisk varmt. Jeg er helt ferdig når jeg har slitt med opp moreneryggen over mot Røa. Røa var virkelig et vakkert syn nå. Nå skal jeg ta en god pause, drikke litervis, og kjøle meg ned. Jeg slepper meg ned til elva ved den store leirplassen mellom Storbuddhåen og Grisslehåen. Dette er en av de finere leirplassene i marka, i mine øyne. Naturlig nok er den ganske slitt og nedtråkket, men beliggenheten er nydelig. Her er det i hvert fall bare å glemme å fyre bål, for her fins hverken kvist på trærne eller på bakken. Elva er klar og fin. Jeg drikker meg utørst, og dypper føttene i vannet. Fristelsen blir etter hvert for stor - hele legemet må ned i vannet. Jeg bader lenge i det strømmende vannet. Dette badet blir trolig rangert som det beste i mitt liv så langt. Det er ikke antydning til å være kaldt. Jeg tror det blir mange år til man igjen kan bade i Røa slik uten å fryse juvelene av seg. Det har vært en eksepsjonell sommer. Mens jeg ligger og dupper i det lunkne vannet reflekterer jeg litt over hva dette kunne vært. Det var en gang svært nære på at Røa ble ødelagt for godt. Allerede i 1949 begynte debatten om regulering. Debatten varte helt til 1973, da Stortinget valgte å frede Røavassdraget. Debatten pågikk altså mer eller mindre i et kvart århundre. Sterk motstand, både lokalt og fra diverse interesseorganisasjoner, samt et tregt byråkrati, reddet vassdraget. Særlig det med tregt byråkrati er viktig i denne sammenhengen. Saksbehandlingen gikk tregt, og det medførte at saken trakk ut i langdrag. Utover 60-tallet skjedde det et stemningsskifte i Norge, mot miljøvern og naturverdier. En bevissthet vokste fram. Hadde saksgangen vært kjapp kunne man vedtatt utbygging allerede på 50-tallet, og da hadde Røa vært solgt. En utbygging ville medført at Røa hadde fått 1/10 av normal junivannføring. Jeg hadde knapt blitt våt på bena her jeg ligger og bader om dette hadde blitt realitet. Hadde jeg levd på 50-tallet skulle jeg jaggu lenket meg fast til en stein her oppe ved Grisslehåen om anleggsmaskinene hadde begynt å rulle inn. Jeg er usikker på hvor jeg vil campe i dag. Grisslehåen frister, men det får holde med en fiskestopp her. Jeg titter også bortom oppsynshytta, men den er tom og låst. Jeg har aldri vært nord for Røa, og tenker at nå er kanskje muligheten her. Vannstanden ved vadestedet like nedenfor oppsynshytta er rekordlav, og vannet er varmt. Jeg vasser over, går i land, og vasser tilbake. Jeg gidder ikke en gang å ta av meg skoene. Sånn, da har jeg vært nord for Røa. Vadingen er uproblematisk nå når vannet er varmt og når meg kun til knærne, men jeg tenker at det ikke er noen spøk med kaldt vann og normal vannføring. Strømmen tar godt selv nå. Grøtåa er virkelig vakker her i de nedre delene av Grisslehåen. Nye klopper like nedenfor oppsynshytta. Det tror jeg var lurt! Det har etter hvert blitt vel mange tråkk på de bløte myrene rundt Grøtå-deltaet. Jeg trasker ufortrødent videre nedover langs Røa. Her ser jeg igjen Øvre Roasten. Kratlvola har blitt litt fjernere igjen. Den er mye finere fra denne siden, synes jeg. Jeg ser ikke en kjeft før jeg kommer ned til Roastbuene. Her har man dekket bord ute og skal virkelig kose seg denne lørdagskvelden, ser jeg. Jeg går en god bue rundt den første bua, men folkene hilser til meg allikevel. Hyggelig det. Jeg har ikke truffet folk siden jeg forlot Øvre Rosten på tur oppover, og følgelig heller ikke åpnet kjeften. Jeg mumler et ullent "hei" uten å rense stemmen først, samtidig som jeg snubler litt i en rot. Det så nok passe dumt ut. Det tar bare en par dager alene i ødemarka før man mister all sosial kompetanse, åpenbart. Jeg bestemmer meg etter hvert for å gå helt ned til Vassviktjønna. Der har jeg aldri vært, og dersom jeg camper der blir morgendagens marsj ned til Storvika enkel og grei. Vassviktjønna ligger midt på både en vertikal og en horisontal kartbrett. Mitt Z59 Rogen er snart modent for utskifting. Heldigvis vet jeg hvor tjønna ligger, og det er ikke langt fra Roasten. Enormt spennende å bevege seg inn i slike hvite flekker på kartet, slik Ingstad gjorde da han dro inn i den kanadiske villmarken. Det viser seg dessverre at Vassviktjønna allerede er oppdaget av andre mennesker. Her er det både sti og bålgruer. Jeg tar den første og beste plassen på østsiden av vannet. Teltet blir stående nesten på stien. Jeg legger steiner på bardunene, for det blåser etter hvert skikkelig. Været har vært litt truende hele ettermiddagen, og nå er det skumtopper ute på det lille vannet. En strek i regningen er at jeg klarer å kjøre teltstanga rett igjennom kanalen like ved hylsa som den skal stå i. Ingen krise, men ganske irriterende. Er det dårlig kvalitet, eller må man utvise større forsiktighet med disse superlight-teltene? Jeg tror mest på det siste. Jeg var nok litt stressa og hardhendt. Teltet er forøvrig et Helsport Reinsfjell 2 SL, 2018-modell. Jeg har lenge fantasert om kuppeltelt. Egentlig landet jeg på Exped Orion som førstevalg, men da Helsport hadde åpen dag på Melhus i juni kunne jeg få et Reinsfjell til en svært hyggelig pris, og da ble det slik. Teltet virker svært godt basert på denne første turen, men jeg synes kanskje at stengene er noe vanskelige å tre i kanalene. Den ene hempa for oppheng av innerteltet er plassert helt inntil kanalen, og stanga hekter seg fast i hempa. Jeg løsnet etter hvert innerteltet fra denne hempa, og da gikk det noe bedre. Det blir bare en liten, resultatløs fiskerunde før jeg kryper inn i teltet og spiser. Solnedgangen er fin. Duskregnet blir etter hvert til en skikkelig haglskur. Det er et forferdelig uvær. Det pisker så hardt mot bakken at det spretter jord inn under teltduken og inn på innerteltet. Jeg hører også noen tordenbrak. Det gir seg heldigvis ganske fort, og jeg får et glimt av solnedgangen. En liten reinsflokk passerer like forbi teltet, men de unngår heldigvis bardunene. Det blir litt kvalitetstid i teltet før natta kommer. Neste morgen blir også rolig. Jeg har god tid. Må dessverre innrømme at Vassviktjønna ikke blir noen umiddelbar favoritt i Femundsmarka. Jeg "føler" det ikke helt her, som man sier. Uten at jeg ønsker å framstå som noen feinschmecker må jeg si at denne tjønna føles for tilgjengelig og slitt. Jeg vil heller ligge ved et mer utilgjengelig vann, selv om fisken sikkert er stor her i Vassviktjønna. Jeg velger å gå straka vegen opp mot Skogtjønna, langs bekken som kommer derfra. Da går jeg meg også på den velkjente kullmila, som jeg ikke har sett før. Greit å ha sett den også. Et eksempel på et av inngrepene som gjør Femundsmarka til et kulturlandskap. Det går ikke lenge før jeg er oppe på Røvolfjellet. Litt mindre folksomt her i dag. Svuku nekter å ta av seg hatten selv om jeg hilser høflig i det jeg passerer Skogtjønna. Så er turen snart over igjen. Da jeg våknet i morges tenkte jeg at jeg var fornøyd og hadde fått nok av Femundsmarka for en stund. Når jeg stanser ved Skogtjønna og ser innover mot Grøtådalen drømmer jeg meg igjen bort. Den som hadde ligget inne ved Vonsjøen nå, like under Vonsjøgusten som stikker seg fram lang der bak... Så er Kratlvola igjen blitt fjern. Jeg blir etter hvert nesten tatt igjen av gjengen jeg så den første dagen, de som bomma på Øvre Roasten. Jeg gløtter meg tilbake og ser at de stopper ved stikrysset mot Haugen, hvor de står og spekulerer litt. De bestemmer seg etter hvert for å følge etter meg ned mot Storvika. Det er åpenbart unge, spreke karer, og de passerer meg like etter nasjonalparkgrensa. Jeg krysser fingrene for at de har navigert rett og ikke skulle til Haugen. Etter litt venting nede ved brygga blir de plukket opp av en båt som kommer fra Jonasvollen. Jeg venter enda litt, før Tommy kommer tøffende over Femunden. Og dermed var eventyret over også for i år. Kommet jeg tilbake? Ja.
1 poeng
-
Kanskje noe allerede har disse mattene og er fornøyde, kanskje noen vurderer av pris, vekt, pakkvolum vs r-verdi osv osv, og selv falt jeg innenfor noe av dette. Jeg liker også å teste nytt utstyr, sjekke ut nye løsninger og alt det der. Så jeg anskaffet en Klymit Insulated Static V med oppgitt R-verdi på 4.4 både via produsenten selv og via norske nettbutikker. Sjekket ut anmeldelser og ting ser bra ut så jeg tenker "why not" og kjøper. Merk at dette også er den nyeste varianten av matten som har den nye typen ventil. Men så legger man merke til hva som er oppgitt på trekket matten kommer i: "Four Season Sleeping Pad, 4.4 R-Value (1.9 ASTM F3340-18)" Denne standarden ble ferdigstilt i 2019 om jeg husker riktig, og flere produsenter som testet sine produkter i henhold til denne ble nødt til å endre sin oppgitte R-verdi, flere fikk lavere verdi, noen høyere. Ved søk på nettsiden til Klymit finner man info spesifikt til dette: "Have Klymit Sleeping Pads Changed? No. We understand the introduction of the new ASTM R-value standard is confusing and we apologize for any inconvenience. It is important to note that in over the eight years we have offered insulated pads, there has never been a change in the insulation. All of our insulated sleeping pads are designed and insulated for four season use. Our four-season sleeping pads continue to perform well in cold temperatures as indicated by the many testimonials and reviews you can read online and below." Fremdeles står det 4.4 på nettsiden dere, samt på leverandører/nettsider her i Norge. Men som bildet beviser så har de faktisk testet den nevnte matten og SELV ført på 1.9 R-verdi i henhold testen som industrien nå forholder seg til. Så da vet dere det! For min del ble det e-post til nettsiden jeg kjøpte fra (som jeg fikk returnere produktet til) hvorav de også sa de skulle endre dette i informasjonen sin. Det er en uke siden nå og er foreløpig ikke endret, derfor legger jeg det ut her i tilfelle noen skulle komme på å søke etter dette selv.
1 poeng
-
Mesh-innerteltet er gull i sommermånedene!1 poeng
-
For et års tid siden måtte jeg spørre meg selv om hobbyen min var å dra på tur - eller å shoppe turutstyr. Nå er det lenge siden jeg har brukt penger på tur-/fiskeutstyr. Regner da ikke med "forbruksvarer" som sluker, sene og lignende. Klart det kribler litt i fingrene når det dukker opp nytt super-dupert fancy utstyr på markedet, men jeg tenker jeg får klare meg med det jeg har - nesten så det går sport i å ha mest mulig elendig/slitt utstyr... Nå driver jeg å bygger nytt hus da, så det er ikke noe problem å bli kvitt pengene. EDIT: Nå kom jeg jo på da, at det ble en ny Beastmaster UL + Sedona 500 i sommer, men det var et slikt latterlig godt tilbud at tanken på å ikke kjøpe det rett og slett ikke kunne forsvares. Men stort har det vært slik at hvis jeg har satt av litt penger til nytt utstyr, så ryker ett eller annet på bilen. For eksempel girkassa. Det skjer hver gang. Så problemet løser seg nesten selv...1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00