Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 19. mai 2022 i alle områder
-
Nå som barmarkssesongen er like rundt hjørnet, passer det kanskje å pirre turlysten litt med en ganske forsinket rapport fra en vårtur i Femundsmarka for straks to år siden. Torsdag før pinsehelga 2020, like etter at arbeidsdagen er over, setter to trøtte, men turkåte småbarnsfedre seg i bilen. Skuldre og blodtrykk senkes umiddelbart idet kursen settes sørøstover. Det er dette vi har sett fram til i trekvart år. Det ble ingen tur i 2019, så nå var det virkelig på høy tid men en ny tur innover. Våren er ukristelig sen i år, og det er bare så vidt isen har gått i lavlandet i hjemtraktene. Vi er slett ikke sikre på om vannene i Femundsmarka er åpne, men å utsette turen er fullstendig utelukket. Turen er viktigere enn fisket uansett, så om vi må vade i råtten snø for å finne en barflekk ved et islagt vann er det egentlig helt OK. Jeg har noen dager i forveien vært i kontakt med Tommy på Femundshytten, og han sa at isen så vidt var gått på de fleste vann på Røvolfjellet. Det gir oss grunn til en betinget optimisme. Vi tar egentlig ikke beslutningen om hvor vi skal starte turen før vi passerer Kvikne. Da kjenner jeg på meg at jeg må innover Grøtådalen i år. Det er lenge siden sist, så det får briste eller bære med tanke på snø, is og vårløsning. Det betyr båtskyss over Femunden. Vi svinger inn i en busslomme og tar kontakt med Femundshytten for å høre om det lar seg gjøre med båtskyss i kveld. Dessverre er Tommy forhindret denne kvelden. Dermed ringer vi Jonasvollen, en annen tilbyder av tjenesten som vi er ute etter. Der får vi omsider et «ja», og vi kan forlate busslomma og fortsette sørøstover med en mer eller mindre konkret plan for pinsehelga. I halv ti-tida på kvelden stiger vi i land på den lille brygga i Storvika. Kriblinga man har hatt i magen det siste døgnet erstattes rask av en ro og en glede som bare akkurat denne stemningen kan gi. Maikvelden er enda lys og lun. Oppe ved Røvoltjønnene vet vi at det er smått med brensel, så vi plukker med oss ei bør med nedfall før vi passerer skoggrensa. Teltet settes opp på et nes på vestsiden av den største av Røvoltjønnene. Det blir en liten fiskerunde og litt bålkos før vi kryper i teltet første natta. På båtturen over får vi bekreftet at vi er blant de aller, aller første inn i disse traktene på sommerføre i år. Det gir på en snodig måte en liten ekstra kribling i kroppen. Et ørlite snev av oppdagerfølelse. Første morgen på tur er naturligvis lang og lat, slik den skal være. Ferden går videre innover neste dag. Vi starter med å fiske oss gjennom vannene på Røvolfjellet, og videre via Skogtjønna. Øst for Skogtjønna møter vi en herremann som er på tur opp fra Øvre Roasten til Røvolfjellet for å finne mobilsignal. Han er en del av en gjeng som ligger nede ved Røa og fisker etter de riktige storfiskene man visstnok skal kunne påtreffe like etter isgangen. Han hevder at han og gjengen hans er de første inn i marka i år, og at vi dermed er de andre. Videre forteller han om et voldsomt storfiskbett, og om en ørretfangst dagen i forveien som høres ut som fyllerøl av en fiskeskrøne, men som vi allikevel kjøper. Selv om karen overdriver med 200% er det fremdeles en fisk som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. Vi tar farvel og rusler videre østover, smått desillusjonerte, men fylt med en enorm fiskeoptimisme. Nå er vi her akkurat tid rett tid. Håper vi. I Korstjønna lander Henning en stekefisk. Optimismen avtar ikke. Over Grøtåa. Kratlvola sett fra Krokethåen. Ved innløpet i Krokethåen blir det lunsj. Dette er en av de mer slitte leirplassene i marka, men bålgrua og tilfanget av ved tilsier at ingen har vært her på barmark før i år. Grøtåa er relativt stor, men den verste vårflommen er nok over. Det blir lite fisking på tur oppover. Jeg koser meg alltid noe aldeles voldsomt når jeg går langs Grøtåa. Denne gangen er intet unntak. Da vi når Grantjønnan forlater vi elva og fisker oss videre langs vannene på nordsiden. Spor etter rype. Vi vil ligge ved Halvkoitjønna i natt. Der har jeg aldri campet før, og det er nesten for galt synes jeg, så hyggelig et vann som det er. Kvelden siger på. Vi kan se tilbake på en nydelig dag i Grøtådalen. Kvelden avsluttes naturligvis foran bålet, etter en liten fiskerunde. (Bare for ordens skyld; vi brente ikke lægeren som ser ut til å ligge midt på bålet.) Neste dag står den sedvanlige runden i Kratlan på menyen. Vi legger ruta over Kratlvoltangen mot Kratltjønna, etter å ha fisket oss gjennom Lille Halvkoi. Utsikten fra Kratlvoltangen er en av mine absolutte favoritter i Femundsmarka. Synet av en islagt Vonsjø minner oss om at vi er tidlig ute. Det er nok ikke mange dagene siden isen gikk på vannene i Kratlan. Runden rundt om Kratltjønna, Rundtjønna og Stortjønna blir naturligvis resultatløs fiskemessig, men vi får en fantastisk fin dag i nydelig vårvær i indrefileten av marka. Ved Rundtjønna blir det et lite lunsjbål fyrt på småkvist fra bakken og forrige turfølges ubrukte ved. Det har nok ikke vært noen her på sommerføre i år. På turen tilbake til Grøtådalen går vi langs stien som går mot setra, og kommer ned til Grøtåa like over «brua». Fisken biter ikke i Grøtåa heller, men du og du så vakkert det er her – spesielt på en tidlig vårdag som dette. Vel tilbake på Halvkoitjønna går det ikke lenge før rastløsheten tar overhånd. Vi bestemmer oss for å trekke ned mot Røa denne kvelden. Beretningene til karen ved Skogtjønna sitter fremdeles i kroppen. Det er i Røa det skjer. Det er for tidlig her oppe i Grøtådalen og inne i Kratlan, konkluderer vi med, og pakker sammen. Vi har ingen klar plan, men å finne en innbydende leirplass er sjelden en utfordring i Femundsmarka. Vi går ned til Krokethåen, krysser Grøtåa, og følger stien ned til Grisslehåen. Henning må fram med gammel høyre-back-spenst for å komme seg tørrskodd over Grøta nedstrøms Krokethåen. Vi klarer rett og slett ikke å gå forbi leirplassen ved Røas innos i Grisslehåeen, så da blir det en natt her. Det ser ut til at vi er de første til å campe også her. Den største fordelen med det er at man har bra tilgang på ved. Ved flere av de mest populære leirplassene registrerer vi at det er lagt ut fin ved, ja liketil tørrfuru. Antar at det er oppsynet som har lagt det ut her til glede for tidligturister. Trolig er det vindfall eller rekved de har plukket med seg og lagt ved leirplassene. Det vet vi å sette pris på. Kvelden blir en av de sjeldne her ved Grisslehåen. Neste dag blir en rolig fiskedag oppover langs Røa. Selv om det har blitt noen turer i Femundsmarka, har jeg aldri gått langs Røa mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Nå får jeg omsider sett noe av dette. Fisket er til å gråte av, så vi sier oss fornøyde like før vi ser Kløfthåbua. Vi treffer ikke en kjeft langs Røa. Undervannsklopper ved Grøtåas utløp i Røa. Så – ved innoset i Øvre Roasten smeller det omsider! Et kontant hugg og en kort kamp – så ligger kilosørreten til Henning plutselig på land. En gedigen opptur. Da er turen berget fiskemessig, og vi kan se fram til noe annet enn frysetørket i kveld. Vårkvelden er lys og lang, og vi føler oss spreke, så vi bestemmer oss for å traske opp på Røvolfjellet og ta siste natt der. Jaggu finner vi ikke en leirplass med en enorm tyrirot også. Trolig noe som er dratt opp hit i løpet av vinteren – som kjent står ikke storfurua tett her oppe. Et så fint bål er virkelig en sjeldenhet på Røvolfjellet. Og med slike råvarer – - og slike solnedganger – - kan man trolig ikke ha det bedre. Mens middagen fordøyes og bålkaffen drikkes går tiden med til å studere kart og forsøke å identifisere alle toppene man ser herfra i nord og i øst. Jeg får til et brukbart panorama, og drister meg ut på navnsetting av disse grensefjellene. Fra venstre (nord) mot høyre (øst): Rödfjället (helt i venstre bildkant) – Skedbrofjällets to topper, med Skedbrofjelltangen foran – Brattriet – Fiskbäckvålen (like til høyre nedenfor Brattriet, det det er et «hakk» i panoramaet) – Skomshåriet (den lange, lave formasjonen) – Lill-Handskinnvålen (så vidt synlig som en topp til venstre for den mer markerte Bustvålen) – Bustvålens to topper (den vestre er den spisse omtrent midt i bildet og den østre er den lavere og rundere til høyre) – Rogsvola – Bredåvålarna. Korriger meg gjerne! På bilder under ser man Rogsvola, Bredåvålarna, Nordre Litlevonsjøvola, Kralvola og Kratlvoltangen. Dette er jeg mer bombesikker på. Videre følger litt solnedgangs-spam. Det får dere nesten bare tåle. Litt ved sankes mens man tar kveldens siste fiskeøkt – slik at man har til et ørlite kaffebål siste morgen. Våren har kommet brått på noen. Får håpe isfiskeren kom seg i land, selv om utstyret ble stående igjen på isen. Siste dag blir bare transportetappen ned til Storvika og båtturen til Jonasvollen. En av de finere turene jeg har hatt i Femundsmarka er over. Og tror du ikke kilosgrensa røk også. Takk for turen!7 poeng
-
6 poeng
-
Da har jeg fått håv og skaft, så her kommer bildene dine @Snytitingen Tror jeg skal bli fornøyd med denne håven som jeg anser som en god oppgradering fra den forrige. Men som sagt, håvringen er bøyelig, så man må venne seg til hvordan den skal brukes hvis man ikke er vant til det. Vekt på de enkelte delene så du kan plusse sammen de delene du ønsker: Håven uten skaft: 169 gram Det medfølgende skaftet: 72 gram Teleskopskaftet: 137 gram Taska: 70 gram Håven kan bæres i beredskap i beltet i den medfølgende taska. Da er det bare å rive opp håven og håve i vei til man går lei. Men man trenger ikke bruke taska for at den skal holde seg sammenfoldet. Den åpner seg hvis jeg rister litt på den. Håven med det medfølgende grepet (57 cm totalt) Håven med teleskopskaftet skjøvet helt inn (76 cm totalt) Håven med teleskopskaftet fult utdratt (98 cm totalt) Som sagt trenger man ikke taska, men det kan sikkert være greit å ha en strikk eller en liten plastpose over håven når man pakker den så den ikke slår seg ut når man roter rundt i sekken. Her har jeg satt på en liten plastpose som veier 2 gram. Lengden på håven slik den er på bildet er rett under halvmetern, så den går sikkert i mange sidelommer også. Og er dette i lengste laget så kan man jo skru av skaftet og ha håven og skaftet hver for seg. Og her har jeg håvet ei djævelsk stor gjedde, eller e det ei hyse? Æ e sannelig ikke sikker...4 poeng
-
I dag så har jeg gått fra Heggmoen til øverst i Mjønesskaret. Dette er litt over to mil øst for Bodø sentrum. Været var upåklagelig, for en gangs skyld. Den siste tida så har vi vært belemret med mye regn og vind. Turen tok 3 timer og 10 minutter og distansen tur retur er på 10,4 km. Jeg er med på Ti på Topp. Dette var min 11 topp av totalt 16. Retning øst mot Fauske. Helt bake til venstre skimtes Suliskongen og Dronninga: Mot vest. Her ser vi Steigtind og Multinder midt i bildet. Til høyre Heggmotinden:3 poeng
-
3 poeng
-
Hadde meg en dagstur opp til Holmvann i Åse-Vøllestad skogene på Søndag for å utforske og sjekke området, da jeg har planer om fiske- og overnattingstur dit i pinsa. Og dette lover bra, fint område å gå i, spesielt langs vannkanten, fint for både telt og hengekøye! Masse fisk som vaket, men dog av den mindre sorten. Men jeg trenger ikke stor fisk, så lenge den kan fylle en steikepanne. De større ørretene er der nok..så får se om den kan lures neste gang man er der. Som vanlig tar jeg alt for mange bilder, kom hjem med over 200, så her er kun et bittelite utvalg av turen: På vei opp, og tar bilde ned mot Gjerstad, i bakgrunnen ligger Risfjell og deler av Solhomfjell: Første stopp og første vannet man kommer til etter å ha gått et par kilometer på grusvei: Vannet som skal utforskes: Beveren i området har vært nøye på måla, disse stokkene lå langt fra hverandre, men var nesten på cm like lange. Perfekt lengde som gåstaver! Måtte selvsagt prøve fiskelykken. Det gikk ikke helt bra i starten, selv om det vaket mye overalt. På turen tilbake snudde fiskelykken, fikk 3 stk, og flere som jaget både sluk og et par som satt på men glapp fort før man fikk tatt de inn... Flott fisk, kanskje litt tynn enda. Får satse på den feiter seg litt opp de neste 2 ukene.. Måtte ha en pause før jeg dro hjem. En "jeg vil være her lengst mulig før sola går ned"-pause. Deilig å nyte stillheten her med fiskevak og gjøken som lagde lyd i det fjerne. Flotte velholdte grusveier å gå på. Vaket MYE fisk ved dette tjernet, men den var ikke så stor... Ble en del timer på tur, men utrolig herlig at tursesongen opp her endelig er i gang. Nå er det bare å glede seg til pinse! Fulgte vannkanten hele veien inn, så ble mye inn og ut, fram og tilbake på halvøyer og holmer som var tilgjengelig til fots:3 poeng
-
2 poeng
-
Reinheimen nasjonalpark er vel et av de områdene jeg har flest turdøgn i her i Norge. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi her er uante muligheter for spennende fiske, spektakulær natur, og man kan finne områder der man er helt alene. Disse turene har stort sett foregått på sommertid, så en skikkelig vintertur i Reinhemien, med pulk og pilkestikker, har lenge stått på den såkalte bucketlista. Midt i kaldeste desember 2021 og korona hengende over oss som er mørkt teppe, satt jeg å fattern og snakka om det vi ofte gjør, nemlig fisking og telttur. Etter å ha nevnt at en skikkelig pulktur i Reinheimen er en liten drøm for min del, kom responsen kjapt" Jeg er klar, når drar vi?" En dato ble satt, og begge brødrene mine bestemte seg for å bli med. Det skulle vise seg å bli en litt humpete start på hele opplegget. Jeg klarte å gå på tryne og brekke hånda, og vi måtte utsette turen noen uker etter legens anbefaling. På grunn av strenge koronarestriksjoner ble det heller ikke mulighet for minstebroren min å bli med. Så da dagen endelig kom var det meg, fattern og Kristian (storebror) som var klar for ekspedisjon Reinheimen. P.s. Det er lov å kalle en firedagers tur for ekspedisjon når alle deltagerne har passert 40. Storfisk i Reinheimen Det er begrenset med gode innfallsporter til nasjonalparken på vinterstid, flere bratte områder som er utsatt for skred gjør at alternativene er få. Vi valgte å starte på Billingen, gå til Torsbu, og videre til de mer uberørte områdene derfra. Det er merket vinterløype opp til Torsbu, om du skikkelig heldig kan du følge et scooterspor som kjøres opp av fjellstyret. Som seg hør og bør starta turen på roligst mulig måte på Billingen seterpensjonat, der vi fikk servert "kjøttkaker og tyte" av lokalslakta storfe, og en herlig frokost som virkelig la grunnlaget for resten av turen. På grunn av koronarestriksjoner fikk vi ikke servert mjødere, men kanskje like greit siden vi satset på tidlig avgang neste morgen. Billingen seterpensjonat.Kvalitetsfrokost. Første dagen var målet å gå hele distansen fra Billingen til Torsbu, men det skulle vise seg å bli rimelig tungt. Det gjorde ikke så mye, vi hadde blå himmel og strålende sol hele dagen, og det var virkelig flott å gå oppover langs Torsdalen. Vi hadde på forhånd forhørt oss ang snøskredfare, men fikk beskjed om at det sjelden var stor skredfare her. Likevel måtte vi ta hensyn på de mest utsatte partiene. Da vi ankom Tverråhytta så vi det som etter alt å dømme er spor av en jerv som hadde bykset forbi hytta, alltid kjekt å se spor etter rovdyr. Fra Tverråhytta er det et bratt parti som ble rimelig seigt, og ut på kvelden måtte vi kapitulere og slå opp telta bare et par små kilometer før Torsvatnet. Må ærlig innrømme at det var meg som var mest sliten. Fattern og brosjan kunne nok gått et stykke til, men jeg hadde ikke mer å gi. Det gjorde virkelig godt å endelig kunne ta det piano. Kvelden ble avsluttet på strålende vis med Real turmat, smågodt og en kald pils. Det tok ikke lang tid før alle tre gikk rett i koma. Fattern klar for tur. Brosjan klar for tur. Vi er i gang. Tok ikke lang tid før det første gnagsåret var et faktum. Ser ut som det skal være trygt å krysse her. Det var ren luksus å kunne følge scootersporet oppover mot Torsvatnet. Tung bakke mot Tverråhytta. For en dag! Tverråhytta, kan lånes via inatur for den som måtte ønske det. Energipåfyll! Tror alle var enig om at det gjorde godt å endelig kunne slå leir. Neste dag fortsatte vi mot Torsbu, og da vi ankom hytta satte vi kursen østover. Her ligger flere spennende vatn og dette er indrefileten i disse områdene spør du meg. Nå ble det slutt på scootersporet og vi måtte tråkke våre egne spor. Men det gjorde ingenting. På grunn de kjølige nettene hadde vi godt føre stort sett hele dagen, og det var ingen problem å dra pulkene her. Det er virkelig vakkert her på sommertid, men å være her på vinterstid var om mulig enda flottere. Med stekende sol hele dagen, og for så vidt resten av turen, kunne det ikke bli bedre. Flere ganger måtte jeg bare stoppe opp, ta en godt magadrag fjelluft og se rundt meg. Ta inn alle inntrykkene, den ville naturen og de spektakulære fjellene. Her var det ikke et spor å se, snøen lå helt uberørt. Det føltes på en møte som vi var de første menneskene i historien som tråkket her. Det ble skikkelig varmt i solsteiken og dagens etappe ble deretter. Vi slo like godt opp leir der vi spiste lunsj, ingen grunn til å stresse her i gården. Første leirplass. Kaffeslabberas Pulken ferdig pakket og klar for avgang. Torsbu i det fjerne, og snart var det slutt på scootersporene. Greit å holde seg unna disse skavlene, her hadde det nylig gått ras. Ingen andre spor å se enn våre egne. Her spiste vi lunsj, og endte like godt opp med å slå leir. Solen er i ferd med å gå ned og snart tar skyggen telta våre. Telt, solnedgang og utedass. Blir ikke bedre enn det. Det ble fast rutine å sette opp et par ståsnører når vi etablerte leir. Isboret med to forlengere kom akkurat gjennom med minst mulig margin. Jeg hadde ikke veldig trua på at det skulle bli noe fisk her oppe midtvinters, men det skulle vise seg at jeg tok feil. Vanlig prosedyre på morgen var gå ut, slå lens, så sjekke pilkestikkene. Å jaggu kunne jeg ikke se noen forsiktige rykk på den ene pilkestikka. Jeg dro den forsiktig opp og kjente umiddelbart at dette var fin fisk. Fasit ble 1 stk sprek fjellørret på 0,7 kg. Perfekt! Den tok på pilkestikke med lysblink og makk, så vet du det. Her oppe finnes det betraktelig større fisk, det har jeg opplevd selv. En ørret på 1,4 kg er min rekord. Første gang jeg isfisker i Reinheimen nasjonalpark. Gøy! Ferdig rigget. Det gikk akkurat, ca to meter tykkelse på isen. Bingo! 0,7 kg. Lunsj. Fire dager går fort i slike omgivelser og det helt fantastiske været. Vi kunne faktisk ikke ha truffet bedre. Dagene gikk med på, tja hva skal man si, egentlig ganske lite. Fatteren slumret i sola og nippet på en litt for sterk kokmalt kaffi. Jeg loffa rolig frem og tilbake for å sjekke pilkestikkene. Mens broderen, ingeniøren i familien, la ned mye arbeid i å bygge høgteknologisk utedass av snøblokker, og sittealkover av snø som kunne måle seg meg godsofaen hjemme. Det eneste som manglet var flatskjermen. Så her skjedde det en hel del som du sikkert skjønner. Vi leker ikke utedass her i gården. Vi hadde en lang diskusjon om hvilken topp dette er, fortsatt uavklart. Liten stopp for å drikke og kjøle seg ned. Liten topptur, du kan se telta våre der nede. En av mange solnedganger. Siste leir. Siste kveld før hjemreise. Turen ned gikk betraktelig lettere enn opp. Alle er solbrent og fornøyd. Å farte i dette området på vinteren ga virkelig mersmak, for en natur. Veldig artig at det faktisk ble fisk. Jeg har ikke hørt om noen som har fisket her på vinteren før, så det tror jeg ikke skjer ofte. I 2014 gikk jeg og Kathrine en 10 dagers tur i samme område på sensommeren, den turen kan du lese om her. Mens jeg sitter å skriver nå er allerede planleggingen i gang for en ny sommertur, fortsatt mange spennende vann der oppe som jeg har lyst å prøve. Om du har lyst å oppleve spektakulær og uberørt natur, spennende fiske og en skikkelig følelse av villmark så anbefales dette. Både på sommer og vinter. Men husk, spesielt på vinteren kan det bli ganske værhardt, selv om vi ikke opplevde det denne gangen. Så vær forberedt og ha skikkelig utstyr som tåler en trøkk, dessuten er det dårlig med mobildekning, så dette er ikke plassen om du ønsker å mose bilder rett ut på Instagram der og da. Heldigvis for det, hilsen gammel grinebiter, eller tre gamle grinebitere når jeg tenker meg om.Se hele artikkelen1 poeng
-
Om valget står mellom MRS og Kipara, er Kipara mye mer romslig og for meg det beste valget. Med tanke på retningstabilitet og fart over stille vann er nok Microraften(lenger og smalere) litt raskere men retningsstabiliteten er ca den samme. Jeg er veldig fornøyd med min Char 265 og er veldig overrasket over hvor retningstabil og generelt stabil den båten er!1 poeng
-
Lengre lengde bidrar litt til bedre retningsstabilitet, men det er finnen som gjør underverker. Det fikk jeg merke når jeg padlet min 2 manns packraft (MRS Barracuda R2 Pro) uten finne for første gang sist uke. (Glemte å ta finnen med..) Baugen danset fra side til side for hvert åretak, selv jentungen og 15'ish kg pakksekk i front. Det var virkelig stor forskjell. Den er 360 cm lang Jeg har finne på 270 packraften (rød), men ikke på Llama'en (blå, 250'ish) eller 220 packraften (rød). 270 packraften er mer retningsstabil med finnen påmontert, men jeg har padlet den lite og har derfor i så mye erfaringsgrunnlag for å si hvor stor forskjell det faktisk er. Om det kun blir deg og sekk vil jeg anbefale å kjøpe en der du kan sitte føttene utstrakt, men samtidig når frem til tuben i front. Da har for både flatt vann og elv. Jeg sitter 95% av tiden på flatt vann med føttene krysset, og likeledes 95% med føttene utstrakt og av og til med svak bøy i knærne når jeg padlet elv. Det kan være du finner det mere behagelig å sitte med føttene utstrakt, og da er det dumt at den er for kort. Packraftene er jo egentlig designet for elvepadling og derfor blir det ofte anbefalt packraft størrelse som gjør at man sitter med føttene utstrakt med svak bøy i knærne slik at man kan hvile føttene på tuben i front og på den måten stive av kroppen. 220 packraften er størrelsen anbefalt for min høyde, men jeg synes ikke det er behagelig å ikke kunne strekke føttene helt ut bare jeg føler behov for det, så jeg gikk for en Alpaca Denali Llama når jeg kjøpte min første packraft tilbake i 2013, og har ikke angret på det.1 poeng
-
Tro meg, med dine ++ kilo som du oppgir får du fint plass i en Char 265 Large. Jeg får nemlig ...1 poeng
-
Kan være tilfellet. Kjenner dessuten flere som kaller en telttur for en ekspedisjon for å motivere barna til å bli med. Dersom det skaper merlyst til å være i naturen stemmer jeg selvsagt "for". Dét er jo tross alt noe annet enn én førtiåring på tur alene til Frognerseteren vil jeg si...1 poeng
-
Vil du unngå kokvarme telt så er Nord Norge stedet for tiden. Ups, MEN. Der ser eg sola. Trur pinadø eg riv av meg skjorta og tar meg en sparketur i solskinnet....1 poeng
-
De årene jeg har brukt foldehåv har strøm i elv ikke vært problem for meg. Men dersom du er vant til vanlig hov er det en overgang, også om du prøver å løfte fisk i hov opp av vannet. Fjærvekta på de McLean hovene jeg har hatt har vært innenfor 5% avvik og bedre på fisk over min.vekt. Jeg har aldri fått så små fisk som 1-2 hg, så det vet jeg ikke noe om (ja - særlig ). Men det avhenger av å løfte rett opp. Skrå fører til friksjon som minker vekt. Langt skaft er en stor fordel når man er alene.1 poeng
-
Jommen sa jeg smør, der var de tørr,...eh..tom: https://trangia.se/shop/trangia-triangel/ 😀1 poeng
-
Enig med Kristian lenger opp. Jeg har også gått opp fra begge sider, og likte spesielt Grimås-veien opp når formålet var å fiske. Andre veien gir kanskje en bedre "fjellfølelse" å gå i, men det er mye lenger mellom vannene der. Det er litt myrete opp fra Grimås i enkelte partier når det er litt vått i terrenget. Jeg ble i hvert fall gjennomvåt med lave sko i fjor sen-sommer.1 poeng
-
1 poeng
-
I dag så har jeg gått tur fra Rønvikfjellet til Løpsfjellet via Keiservarden. Dette er i Bodø, like øst for sentrum. Turen er på ca. 11,8 km tur retur. Det var grått vær i dag, hovedsakelig opphold, men det kom noen små snøfiller helt på slutten. Det var overraskende mange som var på tur. Jeg er med på Ti på Topp i regi av Bedriftsidretten. Så i dag tok jeg to nye topper, har 10 av totalt 16. Dette er en fin måte å feire 17. mai på! Soløyvannet sett fra Løpsfjellet: Saltstraumen og Børvasstindene i bakgrunnen: Keiservarden sett fra Løpsfjellet: Store åpne vidder mot sør: Mot vest:1 poeng
-
Jeg kaller en lengre tur i *uoppdaget område, helst uten etterforsyninger, for en ekspedisjon. Selv om jeg vet det er feil *(uoppdaget for meg. Alt er jo oppdaget og kartlagt i dag).1 poeng
-
Nå er du veldig sårende, Skaubjønn. Nettopp tilbake fra en todagers i Østmarka og her disser du hele ekspedisjonen? Overrasket av ville dyr (rådyr), villedet av gretne innfødte (gretne innfødte) og kart fra en fremmed i en dunkel bar (Kartverket), skremt av trommer i natten (søppelgjøkene kalt "russ" (denne gjengen havner på Stortinget om ikke så mange år - takk, jeg bidrar gjerne til din deperesjon)). og desperat slitt mot målet (trefall og egen feilvurdering av form) og det skal liksom ikke være en heildundrende ekspedisjon? Om sarkasmen ikke var klar nok: ja. Når turen ikke går lengre enn en dagsmarsj fra "sivilisasjonen", da er ekspedisjonsbegrepet utenfor rekkevidde. Og jeg tror Skogens Stønn er inne på noe. Skjønt, vi lever i den dårlige ironiens verden. Kanskje det er humor når folk blåser seg opp. Jeg har aldri gått på ekspedisjon. Når jeg ser på ekspedisjoner fra tidligere tider, så skjønner jeg at jeg kommer aldri til å gå på noen ekspedisjon, med mindre ad astra.1 poeng
-
1 poeng
-
Jeg har alltid med ett multitool verktøy , og mitt valg har vært Leatherman. Jeg har ikke prøvd andre. De siste 10 årene har det vært Skeletool fordi den er liten og kompakt og kan bæres i lommekanten ved hjelp av klipset. Men jeg ser ikke på denne som kniven min. Den er ett verktøy som også har ett lite knivblad. For meg har den ideelle kniven en knivegg som man blant annet finner i Pukko design type kniver som på bildet. Og på mange norske kniver også. Der eggen utgjør bortimot 50% av knivbladet. Av og til mer. Slike egger egner seg aller best til å spikke i treverk, når man har behov for det. Og egner seg likevel glimrende til både å skjære opp ett brød og sløye en fisk. Og for meg er dette at en kniv egner seg godt til trearbeid viktig i fjellet. Jeg har foreksempel mange ganger spikket meg en kastedobbe av noe vier, eller en lite stekespade av noe einer. Eller noe annet. En serratert egg, som på Skeletoolen egner seg dårlig til slikt. Mens den serraterte eggen egner seg godt til å kappe ett tau. Jeg kjøpte en Casstrøm kniv for ett par år siden, pen kniv, dyr kniv, og hadde den med på ett par turer. God til det meste, men ikke best til trearbeid fant jeg ut. Da savnet jeg den gamle Hellekniven. Så akkurat denne Casstrøm kniven har nå fått en prominent plass i knivskuffen min. Der den kommer til å ligge, til jeg antagelig gir den vekk til ett barnebarn som vil la seg blende av kvaliteten som oser av den. Slik jeg ble. For meg er eggen det viktigste på kniven.1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00