Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 15. mai 2022 i alle områder
-
Orker ikke skrive noe lang rapport, så tar kortversjon. Padla fra Skarnes til Årnes i min "underbare uppblåsbara"... Små avstikkere på elver jeg skal utforske mer i sin helhet senere. (Sæteråa, Uåa og Dystå). Middag ble tatt på en øy like nord for der Vorma møter Glomma.... under normale omstendigheter hadde nok vannet stått godt over der jeg satt. (Fint å hvile beina.... i går ble det 95 km på grusracer gjennom Nordmarka)5 poeng
-
Reinheimen nasjonalpark er vel et av de områdene jeg har flest turdøgn i her i Norge. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi her er uante muligheter for spennende fiske, spektakulær natur, og man kan finne områder der man er helt alene. Disse turene har stort sett foregått på sommertid, så en skikkelig vintertur i Reinhemien, med pulk og pilkestikker, har lenge stått på den såkalte bucketlista. Midt i kaldeste desember 2021 og korona hengende over oss som er mørkt teppe, satt jeg å fattern og snakka om det vi ofte gjør, nemlig fisking og telttur. Etter å ha nevnt at en skikkelig pulktur i Reinheimen er en liten drøm for min del, kom responsen kjapt" Jeg er klar, når drar vi?" En dato ble satt, og begge brødrene mine bestemte seg for å bli med. Det skulle vise seg å bli en litt humpete start på hele opplegget. Jeg klarte å gå på tryne og brekke hånda, og vi måtte utsette turen noen uker etter legens anbefaling. På grunn av strenge koronarestriksjoner ble det heller ikke mulighet for minstebroren min å bli med. Så da dagen endelig kom var det meg, fattern og Kristian (storebror) som var klar for ekspedisjon Reinheimen. P.s. Det er lov å kalle en firedagers tur for ekspedisjon når alle deltagerne har passert 40. Storfisk i Reinheimen Det er begrenset med gode innfallsporter til nasjonalparken på vinterstid, flere bratte områder som er utsatt for skred gjør at alternativene er få. Vi valgte å starte på Billingen, gå til Torsbu, og videre til de mer uberørte områdene derfra. Det er merket vinterløype opp til Torsbu, om du skikkelig heldig kan du følge et scooterspor som kjøres opp av fjellstyret. Som seg hør og bør starta turen på roligst mulig måte på Billingen seterpensjonat, der vi fikk servert "kjøttkaker og tyte" av lokalslakta storfe, og en herlig frokost som virkelig la grunnlaget for resten av turen. På grunn av koronarestriksjoner fikk vi ikke servert mjødere, men kanskje like greit siden vi satset på tidlig avgang neste morgen. Billingen seterpensjonat.Kvalitetsfrokost. Første dagen var målet å gå hele distansen fra Billingen til Torsbu, men det skulle vise seg å bli rimelig tungt. Det gjorde ikke så mye, vi hadde blå himmel og strålende sol hele dagen, og det var virkelig flott å gå oppover langs Torsdalen. Vi hadde på forhånd forhørt oss ang snøskredfare, men fikk beskjed om at det sjelden var stor skredfare her. Likevel måtte vi ta hensyn på de mest utsatte partiene. Da vi ankom Tverråhytta så vi det som etter alt å dømme er spor av en jerv som hadde bykset forbi hytta, alltid kjekt å se spor etter rovdyr. Fra Tverråhytta er det et bratt parti som ble rimelig seigt, og ut på kvelden måtte vi kapitulere og slå opp telta bare et par små kilometer før Torsvatnet. Må ærlig innrømme at det var meg som var mest sliten. Fattern og brosjan kunne nok gått et stykke til, men jeg hadde ikke mer å gi. Det gjorde virkelig godt å endelig kunne ta det piano. Kvelden ble avsluttet på strålende vis med Real turmat, smågodt og en kald pils. Det tok ikke lang tid før alle tre gikk rett i koma. Fattern klar for tur. Brosjan klar for tur. Vi er i gang. Tok ikke lang tid før det første gnagsåret var et faktum. Ser ut som det skal være trygt å krysse her. Det var ren luksus å kunne følge scootersporet oppover mot Torsvatnet. Tung bakke mot Tverråhytta. For en dag! Tverråhytta, kan lånes via inatur for den som måtte ønske det. Energipåfyll! Tror alle var enig om at det gjorde godt å endelig kunne slå leir. Neste dag fortsatte vi mot Torsbu, og da vi ankom hytta satte vi kursen østover. Her ligger flere spennende vatn og dette er indrefileten i disse områdene spør du meg. Nå ble det slutt på scootersporet og vi måtte tråkke våre egne spor. Men det gjorde ingenting. På grunn de kjølige nettene hadde vi godt føre stort sett hele dagen, og det var ingen problem å dra pulkene her. Det er virkelig vakkert her på sommertid, men å være her på vinterstid var om mulig enda flottere. Med stekende sol hele dagen, og for så vidt resten av turen, kunne det ikke bli bedre. Flere ganger måtte jeg bare stoppe opp, ta en godt magadrag fjelluft og se rundt meg. Ta inn alle inntrykkene, den ville naturen og de spektakulære fjellene. Her var det ikke et spor å se, snøen lå helt uberørt. Det føltes på en møte som vi var de første menneskene i historien som tråkket her. Det ble skikkelig varmt i solsteiken og dagens etappe ble deretter. Vi slo like godt opp leir der vi spiste lunsj, ingen grunn til å stresse her i gården. Første leirplass. Kaffeslabberas Pulken ferdig pakket og klar for avgang. Torsbu i det fjerne, og snart var det slutt på scootersporene. Greit å holde seg unna disse skavlene, her hadde det nylig gått ras. Ingen andre spor å se enn våre egne. Her spiste vi lunsj, og endte like godt opp med å slå leir. Solen er i ferd med å gå ned og snart tar skyggen telta våre. Telt, solnedgang og utedass. Blir ikke bedre enn det. Det ble fast rutine å sette opp et par ståsnører når vi etablerte leir. Isboret med to forlengere kom akkurat gjennom med minst mulig margin. Jeg hadde ikke veldig trua på at det skulle bli noe fisk her oppe midtvinters, men det skulle vise seg at jeg tok feil. Vanlig prosedyre på morgen var gå ut, slå lens, så sjekke pilkestikkene. Å jaggu kunne jeg ikke se noen forsiktige rykk på den ene pilkestikka. Jeg dro den forsiktig opp og kjente umiddelbart at dette var fin fisk. Fasit ble 1 stk sprek fjellørret på 0,7 kg. Perfekt! Den tok på pilkestikke med lysblink og makk, så vet du det. Her oppe finnes det betraktelig større fisk, det har jeg opplevd selv. En ørret på 1,4 kg er min rekord. Første gang jeg isfisker i Reinheimen nasjonalpark. Gøy! Ferdig rigget. Det gikk akkurat, ca to meter tykkelse på isen. Bingo! 0,7 kg. Lunsj. Fire dager går fort i slike omgivelser og det helt fantastiske været. Vi kunne faktisk ikke ha truffet bedre. Dagene gikk med på, tja hva skal man si, egentlig ganske lite. Fatteren slumret i sola og nippet på en litt for sterk kokmalt kaffi. Jeg loffa rolig frem og tilbake for å sjekke pilkestikkene. Mens broderen, ingeniøren i familien, la ned mye arbeid i å bygge høgteknologisk utedass av snøblokker, og sittealkover av snø som kunne måle seg meg godsofaen hjemme. Det eneste som manglet var flatskjermen. Så her skjedde det en hel del som du sikkert skjønner. Vi leker ikke utedass her i gården. Vi hadde en lang diskusjon om hvilken topp dette er, fortsatt uavklart. Liten stopp for å drikke og kjøle seg ned. Liten topptur, du kan se telta våre der nede. En av mange solnedganger. Siste leir. Siste kveld før hjemreise. Turen ned gikk betraktelig lettere enn opp. Alle er solbrent og fornøyd. Å farte i dette området på vinteren ga virkelig mersmak, for en natur. Veldig artig at det faktisk ble fisk. Jeg har ikke hørt om noen som har fisket her på vinteren før, så det tror jeg ikke skjer ofte. I 2014 gikk jeg og Kathrine en 10 dagers tur i samme område på sensommeren, den turen kan du lese om her. Mens jeg sitter å skriver nå er allerede planleggingen i gang for en ny sommertur, fortsatt mange spennende vann der oppe som jeg har lyst å prøve. Om du har lyst å oppleve spektakulær og uberørt natur, spennende fiske og en skikkelig følelse av villmark så anbefales dette. Både på sommer og vinter. Men husk, spesielt på vinteren kan det bli ganske værhardt, selv om vi ikke opplevde det denne gangen. Så vær forberedt og ha skikkelig utstyr som tåler en trøkk, dessuten er det dårlig med mobildekning, så dette er ikke plassen om du ønsker å mose bilder rett ut på Instagram der og da. Heldigvis for det, hilsen gammel grinebiter, eller tre gamle grinebitere når jeg tenker meg om.Se hele artikkelen4 poeng
-
@Måssåbjønn Det ligger et ute på Finn: https://www.finn.no/bap/forsale/ad.html?finnkode=2552664252 poeng
-
Jeg har alltid med ett multitool verktøy , og mitt valg har vært Leatherman. Jeg har ikke prøvd andre. De siste 10 årene har det vært Skeletool fordi den er liten og kompakt og kan bæres i lommekanten ved hjelp av klipset. Men jeg ser ikke på denne som kniven min. Den er ett verktøy som også har ett lite knivblad. For meg har den ideelle kniven en knivegg som man blant annet finner i Pukko design type kniver som på bildet. Og på mange norske kniver også. Der eggen utgjør bortimot 50% av knivbladet. Av og til mer. Slike egger egner seg aller best til å spikke i treverk, når man har behov for det. Og egner seg likevel glimrende til både å skjære opp ett brød og sløye en fisk. Og for meg er dette at en kniv egner seg godt til trearbeid viktig i fjellet. Jeg har foreksempel mange ganger spikket meg en kastedobbe av noe vier, eller en lite stekespade av noe einer. Eller noe annet. En serratert egg, som på Skeletoolen egner seg dårlig til slikt. Mens den serraterte eggen egner seg godt til å kappe ett tau. Jeg kjøpte en Casstrøm kniv for ett par år siden, pen kniv, dyr kniv, og hadde den med på ett par turer. God til det meste, men ikke best til trearbeid fant jeg ut. Da savnet jeg den gamle Hellekniven. Så akkurat denne Casstrøm kniven har nå fått en prominent plass i knivskuffen min. Der den kommer til å ligge, til jeg antagelig gir den vekk til ett barnebarn som vil la seg blende av kvaliteten som oser av den. Slik jeg ble. For meg er eggen det viktigste på kniven.2 poeng
-
2 poeng
-
Ingen kan påstå at Victorinox går over styr for å fornye seg og sørge for at verktøy utvalget på SAK-modellene er tidsriktig og i tråd med dagens behov, men det er bra kvalitet ifht. prisen og noen ganger finner du en modell med mesteparten av det du trenger uten alt for mye en ikke har bruk for. Jeg er av den sorten som aldri la ut på overnattingstur uten en Leatherman. Gjerne en av de store og aldri noe mindre enn en Skeletool. Første gang jeg virkelig prøvde å pushe meg selv til å få ned vekta ifm en fjelltur tvingte jeg meg selv til å pakke i en 35L sekk. Alt jeg trengte for en 4-dagers høsttur på Dovre. Av gammel vane slengte jeg Wave’en oppi, men selv om det alltids var plass så skjønte jeg at hvis den sekken ikke skulle bli veldig vond å bære, så måtte jeg utfordre meg selv litt. Etter noen tøffe runder med meg selv ble Wave’en byttet ut med en Victorinox Cadet. Før den turen hadde jeg aldri tatt Swiss Army knivene på alvor, men den utførte alle multitool oppgaver jeg støtte på uten problem. Etterpå har det blitt noen flere SAK modeller, så jeg kan variere litt etter behov. Rambler er min minste. Jeg synes stort sett ikke det er verdt den minimale vektbesparelsen det utgjør å velge en så liten multitool fremfor en med litt mer praktisk størrelse, men en og annen gang kan også den være ett godt alternativ ifht. ingenting. Jeg synes uansett den er ett marginalt bedre valg enn classic, selv om den ofte kommer i skyggen av sistnevnte. Min største p.t. er en Pioneer X, men den blir nok solgt. Den blir rett og slett for tung ifht. hva den tilbyr av funksjoner.2 poeng
-
Her er alle mine selvstående gapahuker på rad og rekke. Tenkt å fortelle litt om systemet og litt om hver av dem. Intro Min start med gapahuk, startet med å bruke billige presseninger brettet til gapahukform, for så og gå over til Helsport Nordmarka Gapahuk som er avbildet under. Funker greit når du er mye på samme plassen og har bare med deg duken. Har lagret rajer som står fast fra gang til gang, på de mest brukte plassene. Men fikk øynene opp for selvstående gaphuker etter noen år. Disse er flott å ha med på tur, hvis stadig nye turmål er det vanlige, både sommer og vinter. Tar liten plass i sekken, veier relativt lite, lette å sette opp over alt, og gir god ly mot vær og vind. I tillegg gir de beskyttelse mot mygg og ikke minst regn, hvis du trenger å ta en overraskende hvil. Er du liten av vekst, dvs under 1.80 kan du overnatte i flere av disse. Bilde fra Høgfjell 1009 MOH. Magasinets Dovrefjell. Den fineste utsikten er ofte på fjelltopper, og som regel er det der du ønsker å raste og nyte synet med du lager deg litt mat på primusen. Det blåser mest som kjent mest på toppene, og spesielt på høsten er det ofte sol, men ly bare bak en stein gir ikke nok vindbeskyttelse til en skikkelig rast. Har jeg mulighet tar jeg gjerne minst en times rast, ofte med en liten ryggstrekker også. Ligge slik i ly og nyte utsikten, er flott. En historie jeg pleier å fortelle er når vi var på Høgfjell og det var knall sol men veldig mye vind (søring standard). Jeg slo opp gapahuken (bilde over) og fyrt opp primusen slik at vi fikk varm mat og kokt kaffe. Det kom en familie med boblejakker og de synes det var veldig kaldt spesielt når nista skulle nytes. Den minste gutten spurte faren hvorfor ikke de hadde tatt med telt!, han ble svar skyldig. Familien hadde på seg alt de hadde med seg av klær, og sto å spiste nista. Jeg satt da i bare fleecen hadde det varmt og fint. Kona hadde som vanlig kledd seg bedre, siden hun har en annen termostat. Når vi skulle begynne å gå ned igjen måtte vi også ha på boblejakkene/luene vi også. Bilde fra Valdresflya sammen med teltet jeg ikke får lov til å selge av kona - Hilleberg Keron 3 GT. Et veldig langt telt, og ofte kan du ikke velge hvilke vei du skal sette det opp, da er en liten gapahuk kjekk, slik at du er litt skjermet, men fortsatt har full utsikt og kan snu den etter sola. Gjennomgang av de forskjellige Tenkte at det var lurt, og ta med Helsport Ly Gapahuk som referanse. Har aldri slått opp alle sammen på likt, tatt tider og det var faktisk artig. Men det var bare is og ikke nok snø, og jeg hadde ikke med spiker/hammer. Fikk derfor ikke satt opp Helsport Ly gapahuken. Her kom en av fordelene, med selvstående gapahuker tydelig fram med en gang. Så Helsport Ly ble ikke med. Dette med plugger gjelder også svaberg. Virker mye å ha 4 nesten like gapahuker, men liker å teste litt. Får en helt annen følelse for produkter ved å teste dem, og å bruke de. Aller helst liker jeg å kjøpe turutstyr fortrinnsvis brukt på finn, det meste blir også solgt på finn igjen. Alle her med et unntak, har jeg kjøpt brukt. Den nye ble kjøpt på Dyresku'en for 195 kr. Det har derfor kommet noen nye modeller, men grunnfunksjon er lik på disse. Samlingen består av disse selv stående: Backpacker 1 fra Campex (XXL), Primus Shelter, Finnmarks iglo, og Magasinet gapahuk. Øverst er Finnmarksiglo, Primus shelter, Backpacker 1 og Dovrefjell. Alle er laget etter samme prinsipp: en lang stang over foran, to korte over denne som holder baldakinen opp. Nesten som et halvt Exped Orion eller Helsport Reinsfjell. Felles for alle er: Delte stangkanaler, trange pakkposer, dårlige strikker i stenger ved kulde, åpne ender på stangkanaler, billige strammere på barduner og mangler fester til radio/lys/tørketråd. Dørsystem Åpen/lukket Dører: Finnmarksiglo 2 stk -hel tett og hel myggnetting, Primus shelter hel myggdør, Backpacker og dovrefjell -Litt myggnetting øverst, resten tett. Det beste er at det er mulighet for duk nederst, ellers spruter regne inn, når det slår i bakken. Hel myggnetting er fint på varme dager. Som dere ser i den tekniske tabellen er det ikke så store forskjeller, men unntak av Primus Shelter som er litt i en egenklasse, med teltduk over alt og alu stenger. Dette syns veldig bra på tidene på oppsetting og nedtaking hvor jeg utførte dette alene. Tekniske data Finnmarksiglo Primus Shelter Campx (XXL) Backpacker 1 Dovrefjell Classic 1 Vekt oppgitt 2.25 kg 1.50 kg 1.60 kg Vekt målt 2.16 kg 1.33 kg 1.64 kg 1.5 kg Bredde (målt) 260/(260) cm 250/(250) cm 235/(230) cm /(225) cm Høyde (målt) 130/(140) cm 120/(120) cm 115/(117) cm /(107) cm Dybde (målt) 110/(110) cm 100/(125)cm 125/(130)cm /(125)cm Type stenger Glassfiber 8 mm fargemerka Alu stenger 7 mm fargemerka Glassfiber 7 mm fargemerka Glassfiber 8 mm Stangvekt 703 gram 408 gram 576 gram 642 gram Antall plugger 8 stk V i stål 23 cm lange 376 gram 6 stk Firkanta alu Hillebergtype 61 gram 6 stk runde stålplugger vekt 151 gram 6 stk i alu vekt 76 gram Antall barduner 4 stk 6 stk Ingen! 2 stk Baldakin nei nei ja ja Ventiler 2 stk med myggnetting nei nei nei Stormmatter/poser 3 stormmatter 4 stk poser nei nei Isfiskehull 2 stk nei nei nei Duk Polyester 3000 mm Polyester 2000 mm Polyester Bunnduk Polyeten vevforsterket Pu-coating 7000mm Polyeten vevforsterket Polyeten vevforsterket Dukvekt 1081 gram 861 gram 913 gram 782 gram Innvendig lomme 1 stk skrå ingen 1 stk vegg 2 stk på gulvet! Pakk størrelse 60xØ15 cm 50xØ10 cm 45xØ12 cm 52xØ12cm Tid på oppsetting 05:51 03:30 06:57 06:34 Tid på pakking 05:30 02:18 04:54 03:57 Pris kr 899,00 kr 1 195,00 kr 399,00 kr 349,00 Finnpris kr 500,00 kr 400,00 kr 250,00 kr 195,00 Alle er bitte litt forskjellige i lengde, så her er alle fire satt inni hverandre. Ikke så stor forskjellen på disse. Sammenpakket er forskjellen litt større, enn man skulle tro. Presseningsduken som er bruk i bunn, gjør de vanskelige å pakke slik at de går inni pakkposen igjen. Dette gjelder ikke Primus Shelter, som har vanlig bunnduk. Øverst er Finmarksiglo pluggen på 23 cm, Campx, Backpack og nederst Primus Shelter. Dovrefjell Går gjennom disse i forhold til størrelse/vekt: den minste er Dovrefjell som Magasinet selger. Den er ofte med i sekken på dagstur. Den er lett 1,5 kg, tar ikke mye plass i sekken. Men egner seg best for en til to personer. Dette er nok den jeg har hatt mest med på tur - ca 40 turer. Den har også mulighet til å lukke igjen fronten og har noe myggnetting i toppen. Den er laget med et utspring så at det ikke skal regne inn. Men den er ikke spesielt vanntett i sømmene. Her følger det med bra plugger, men disse er ikke mulig å sette ned gjennom plastdelen som er tenkt, da hullet er for lite. Har derfor bundet tråd på alle festene, og på alle pluggene. Eneste med reflex i bardunene. Den har utgått fra Magasinet, de selger en oppgradert versjon nå. Her er det også lommer som ligger på gulvet inni. Har ikke funnet noe praktisk bruk til disse... Stangkryss kan bindes sammen for enda mer stabilitet. Her syns også den åpne løsningen som gjør at ståldelen på glassfiberstengene hele tiden henger seg fast, når du skal tre eller ta ut stengene. Campx Campx Backpacker 1 som XXL selger er ganske lik den til Magasinet. Samme glassfiberstenger og grunnkonstruksjon med baldakin. Passer best for en til to personer. Denne ble kjøpt brukt fra forumet her sammen med noe annet. Den blir brukt til bålfyringsturer i marka, da den ikke har noen barduner. Den er heller ikke spesielt vanntett i sømmene. Vekta er litt mer enn Dovrefjell, vekt 1,64 kg. Her er alt laget så enkelt som mulig, stenger, plugger etc. Fargemerkede stenger og knytting, ellers helt plain. Primus Shelter Primus shelter, et bilde tatt etter insta-metoden. Den står i nedoverbakke, slik at det ikke lar seg gjøre å sitte i den, og alt rotet bak fotografen, men bilde ble best slik. Primus Shelter er den eneste som har ordentlig stenger i aluminium, og teltduk i bunn. Den er mer forseggjort enn alle de andre, hele vanlige teltstenger gjør det mye lettere og tre stengene på denne. Den veier heller ikke så veldig mye selv om den er stor, med sine 1.3 kg. Her er det 4 lommer til å fylle med sand/stein slik at den kan stå helt selvstendig på for eksempel strand og svaberg. Denne her er heller ikke helt vanntett men ble mye bedre etter en impregnering runde. Det er sømmene som er lekkasjepunkt. Her sammen med Akto. Shelter er også så stor at den passer for tre personer eller en person som ligger. Konstruksjon her er uten baldakin, døra går i glidelås helt foran. Hel myggdør, men regnet som treffer bakken spruter inn, burde det vært minmum 15 cm med duk nederst. ikke lommer innvendig. Ofte med på sommersturer, hvor myggen biter og det kan komme styrtskurer med regn. Den absolutt raskeste og sette opp og ta ned. Ok liggelengde for dagsturer, for en lang person. Her er to av stangkanalene hele, som gjør det mye lettere å tre stengene. Den har 6 barduner, bruker sjelden mere enn 2. Finnmarksigloo Finnmarks iglo er den største og tyngste av de som jeg har. Vekt på 2,16 kg. Den går det an å ligge i. Men som dere ser på bilde, er selv Bamse ekstrem i lengste laget. Kjøpt etter tips fra @Espen Ørud Fargen på denne er orange slik at du skal synes godt isen . Den har også to hull i bunnen uken festet med borrelås slik at den kan brukes til isfiske, hele stangkanaler, bortsett fra endene. Den har en innvendig praktisk lomme og ikke minst ventiler med myggnetting. Hel myggdør og tett ytterdør, minsker behovet for baldakin, som den ikke har. Konklusjon Om jeg skal prøve meg på en konklusjon: Har lettere tarper og telt, men ender som regel med at en av disse selvstående gapahukene blir med på turen. Har også andre gapahuker, men de selvstående er enkle og du får alltid ly uansett hvordan underlaget er. Så langt er nok Primus Shelter kommet lengst totalt sett, men den ideelle Gaphuk er det ikke. På mange telt, holder det å tre stanga inn og den går i en lomme på andre siden. Det finnes ikke på noen av disse. Ikke mulighet til stangjustering, ei heller til pluggene. Gode barduner gjerne med reflex og gode strammere savnes også. Kvalitetsplugger bør inngå også. Flammehemende duk, hadde vært fint, blir mye bålhull av granfyring. Innvendige lommer som kan brukes og et par løkker til tørketråd/radio/lys hører med for en god tur. Så kanskje jeg burde ta en telefon til Helsport og få de til å lage en god modell, er jo nesten et Reinsfjell delt i to. De har både kunnskapen og muligheten. Vekta på den letteste er jo 1,3 kg så den er i boks etter min mening. Siden dette er mitt jubileum med innlegg nr 1000 her på fjellforum og siste innlegget, vil jeg ønske alle fjellforumere en riktig god jul og godt nyttår, og håper dere får mange fine turer fremover, aller helst med en selvstående gapahuk i sekken. Ps: Har du nytte og glede av innlegg her på forumet så trykk gjerne på 👍, eller skriv en kommentar. Det setter vi som skriver her pris på😀1 poeng
-
Hvis du ikke er tullete høy kjøper du Hilleberg Allak 2. Mine 2 cent. Andre kan være uenige. (jeg er tullete høy (201cm) så jeg har prøvd det, men sendte det tilbake)1 poeng
-
Jeg ville valgt et telt som har mulighet for tett innertelt - og ikke bare mesh. Er du bekymret for regn, hadde jeg valgt et tunnell- eller kuppeltelt hvor inner og ytter er sammenkoblet. Skal du også bruke det om vinteren, slik du antyder, hadde jeg også valgt et telt som har yttertelt som går helt ned til bakken - aka et 4-sesongs. Det er nokså generelle spørsmål du kommer med, så så veldig konkrete forslag er det jo litt vanskelig å gi... selv har jeg et BigAgnes HV expedition 2 3-sesongs og et Hilleberg Allak2 4-sesongs, begge kuppel. Check it out. Finnes haugevis av telt i alle prisklasser - budsjettet ditt, og hvor mye du vil bære på ryggen er vanligvis avgjørende faktorer...1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
Løkker på utsiden, i fotenden, hodeenden eller begge egner seg også for å feste f.eks i hengekøye osv så det blir ner stabilt. Så utvendige har flerfunksjon.1 poeng
-
En gang i forrige årtusen, ble disse løkkene brukt til å feste grevlingen (trekket som var vanntett under og pustet over) til soveposen så den ikke skulle vri seg i løpet av natten. Kan være en etterlevning av dette?1 poeng
-
For at du ikke skal surre tærne inn i dem så du ikke kommer deg ut av posen om mårran. Nei, jeg vet sannelig ikke. Jeg tror kanskje de er ment for å henge opp posen under oppbevaring, men løkker på innsiden (i tillegg) hadde jo vært smart da, så sant man altså ikke ender opp med å surre fast tærne i dem...1 poeng
-
Takk for svar! Ble nå en Marmot never summer. Den ble den billigste av disse tre. Såg ut som at spesifikasjonene var ganske så like på alle tre så hadde nok blitt fornøyd uansett1 poeng
-
Går i samme retning - selv om Wave (241g) fortsatt er med når vekt/volum ikke er vesentlig. Skeletool CX (142g) har jeg i beltet i hverdagen, mens på langtur blir det gjerne den mer kompakte Juice S2 (131g) som blir med. (Har som nevnt også lille Style CS i førstehjelpsposen). Hender at jeg som et alternativ tar med Rebar (190g) eller Sideclip (142g) - siden jeg jo alt har saksen jeg trenger i Style CS. Juice S2 og øvrige Juice modeller produserer de ikke mer, skjønner ikke hvorfor. Skulle jeg kjøpte et nytt multiverktøy fra Leatherman i dag til turbruk, ville jeg vurdert den nye Bond (164,5g) som er veldig lik den opprinnelige Leatherman PST. Den har ikke saks så det må man supplere med utenom ved behov.1 poeng
-
Lenge siden jeg har skrevet i denne tråden, men jeg vil si at for meg går det et skille mellom bålsesong og ikke bålsesong. Når det er bålsesong tar jeg med en ganske tung overlevelseskniv som tåler klubbing og hugging for å skaffe ved. Ellers er det med en Morakniv for spikking og annet litt grovere arbeid. I begge tilfeller har jeg alltid også med en litt mindre foldekniv for lettere oppgaver og en bitteliten Gerber Dime Micro multitool. Fortsatt ikke kun én perfekt kniv for alle oppgaver, men jeg begynner å havne på en "verktøykasse" som passer veldig godt for meg. Noen vil spørre: Trenger man egentlig den foldekniven? Svaret er nei, man kan klare det meste uten. Men den er veldig hendig for de oppgavene den passer best for.1 poeng
-
Har ikke testet sånne gjenbrukbare håndvarmere selv med gassboks. Men jeg husker at Primus på 1990- tallet solgte runde sånne, som var laget for å passe under en gassboks.1 poeng
-
Funnet ut at Utigjen.no kan reparere ligge underlaget. Så får vi håpe det holder i mange år til.1 poeng
-
MSR dragonfly har vært utrolig driftsikker for min del. Aldri hatt noe tull med den - funker alltid. Det er bensin. Har hatt den i siden 2006 eller noe slikt og den er brukt hver vinter siden uten å gjøre noe som helst med den. Funderte en stund på å kjøpe en ekstra pumpe til den bare for å ha i tilfelle, men har ikke blitt. Har en Optimus Vega som er med som reserve på vinteren om brenneren over skulle ryke - med en vintergassboks. Har 2 MSR Pocketrocket som jeg syns har vært bra, men mer som en blåseflamme. God regulering på de MSR brennerne, ikke så bra på den vegabrenneren.1 poeng
-
Endelig første turen i høyden for sesongen, det gledes! Bildespam fra dagsturen jeg hadde søndag 1. Mai i Gjerstad(Agder), opp til Havrefjell, Ormfjell og Solhomfjell (638, 634 og 659moh). Turen gikk fra p-plassen på Sandtjønn hyttefelt og via lang rute opp til Havrefjell, så lang rute ned via Ormfjell. Dette var egentlig hele turplanen for dagen og den tok 3 timer og ble på ca 10 kilometer, men siden jeg ikke var noe særlig sliten(takket være god trening med lokale turer i vinter!), og at det var mange timer igjen med dagslys og mer enn nok drikke igjen i vannflaska, tok jeg like gjerne turen opp til branntårnet på Solhomfjell også, som la til nye 3 timer og 10 kilometer. Turen ble totalt på 20,8km og varte i ca 6t.(tid i bevegelse: 4t 17min.) Starten fra p-plassen ved Sandtjønnlia hyttefelt. Utsikt ned mot Sandtjønn hyttefelt og P-plassen. God stigning i starten. Lang rute opp til Havrefjell går på nedsiden av denne fjellkanten. Lettgått terreng og god blåmerket sti hele veien. Link-hytta Når jeg så det åpne fjellet vise seg etter man kom opp til hytta kom gledesrusen over at sesongen endelig er i gang Varden på Havrefjell Fra varden har man fin utsikt mot Sigridstjønn. Etter tips fra en annen som var på tur, tok jeg en liten omtur innom "Torjusheller". Utsikt mot Uvdalen midt i bildet og branntårnet på Solhomfjell på høyre side. På vei ned fra Ormfjell og med utsikt mot branntårnet på Solhomfjell på venstre side. På vei opp til Solhomfjell Ble ganske varmt i solsteika, så måtte avkjøles litt i det iskalde vannet. Utsikt mot Havrefjell (v) og Ormfjell (h). Utsikt mot favorittdelen av området, Uvdalen og Kvenntjønnane. Og bak de første fjellene ligger Åse-Vøllestadskogene og Hellersvann og Holmvann, som det er stor sjanse for at det blir en overnattingstur til i Pinse-helgen med ørretfiske og mer utforskning av området Isen er seig i skyggepartiene i høyden ved Langvatn(616moh) rett på nedsiden av branntårnet. Isen er kanskje allerede borte nå når jeg skriver dette noen dager senere... Et par lokalhistorier fra området om bjørnejakt og slikt: https://historier.no/historier/klaves-grasasen-bjonnejeger-og-solvsmed/ https://historier.no/historier/bjonneleik-og-lynnedslag-i-tollekniv/ (om de er sanne kan ikke jeg si noe om...)1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
Nå i påsken lærte jeg guttungen på 9 år å skrape never og tenne opp med tennstålet med hans egen Bear Grylls kniv. Snakk om stolthet og mestringsfølelse! Han skrapte never og tente opp 15 ganger alene uten hjelp etter det og følte seg som Lars Monsen jr. Sitat fra min sønn "Jeg elsker denne kniven!". For han er Gerber Bear Grylls den ultimate turkniv. (Igjen takk til Kristian J. Vabø for handelen)1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
En liten fotorapport fra min aller første tur til Hardangervidda i fjor i slutten av August. Med utgangspunkt fra parkeringsplassen ved Ulevå, noen kilometer vest for Haukeliseter fjellstue, og til sørlige delen av Nedre Hellevatnet der det renner ned mot Songavatnet. Dag 1: Fra parkeringsplassen, med utsikt i den retningen turen går. God stigning i starten, og som vanlig var jeg i dårligere form enn jeg trodde. Første flate området man kommer til, ca halveis opp. Var såpass fint her at jeg vurderte nesten å slå opp teltet her første natta. Trollnup i bakgrunnen. En liten elvekryssing på toppen, før man begynner på veien ned mot Mannevasstjønn. Utsikt over Mannevasstjønn. Herfra er det grei vei ned mot Mannevatn, dog litt lang og drøy oppoverbakke etter Mannevatn videre innover.. Fant en flott teltplass, med et stort flatt område, rett på nedsiden av broen før man krysser elva som renner ned fra Holmasjøen. Utsikt mot Sandflofossen. Camp er oppe, og da er det på tide å koke litt vann til Real turmaten.. The waiting game.. Klassisk dilemma på tur, og værre er det jo mer sulten og sliten man er.. ...endte med at jeg la meg i soveposen og spiste derifra. Hadde med radio, men det var kun på denne teltplassen jeg hadde signal. Null signal på neste teltplass... Våknet midt på natta og var ganske våken, så da ble det te og sjokolade Dag 2: Lading av mobiltelefon mens campen pakkes ned før turen går videre. Broen som krysser elva der Holmasjøen renner nedover mot Øvre Poddevatnet. Utsikt mot der jeg kom fra, broen og stien til venstre i bildet, og Holmasjøen på høyre side. Ganske bratt den oppoverbakken her, så derfor ble den spart til dag 2.. Utsikt mot Sandfloegga og vannet(1337m) som renner ut i Sandflofossen. Brokryssing ved Simletindvatnet(til høyre i bildet) og en liten matpause på andre siden.. Har nå gått av stien som går til Hellevassbu, og går opp lia på sørsiden av Simletind og krysser over til Nedre Hellevatn. Utsikten her er ned mot der jeg kom fra, broen fra forrige bilde er ca midt i bildet, og stien mot Haukeli følger elva på venstre side i bildet. Stien mot Hellevassbu følger vannkanten nede til høyre i bildet.. Utsikten utover vidda på andre siden av fjellene, og kan endelig se steinstranda som jeg hadde som mål for turen. Fikk en ganske god mestringsfølelse når jeg endelig så målet! Bratt steinur på vei ned, så her gjaldt det å gå forsiktig med tung sekk og slitne bein... Fant noen få, men store blåbær på vei ned, så ble en liten pause for å spise. Dag 3: Våknet tidlig, så da passet det fint å knipset litt bilder av "telt i soloppgang".. Stjernebacon til frokost Så var det på tide å prøve fiskelykken. Skal ikke akkurat skryte av fiskehellet på denne turen, det var helt dødt der jeg hadde teltet, både morgen, ettermiddag og kveld. Ikke et eneste vak faktisk. Men nedover elven virket det til å være litt mer liv, stadig noe som var borte på kroken og som fulgte etter den, men ble bare 3 fisk som beit på. Siden de ikke var så store så fikk de lov å svømme videre. Satt og sluken fast en rekke ganger i stein i elva. Klarte heldigvis å få den løs hver gang.. Avslapping og middag i teltåpningen etter en lang dag med fiske. Dette var og første turen der jeg hadde med det nye Therm-a-Rest Z-Lite SOL-underlaget. Det var mye enklere å ha med å gjøre enn Bamse-underlaget. Var kjekt å slippe at det rullet seg sammen når man la det utover. Fordelen med Z-lite var at det var firkantet, og ga flere bruksmåter. Dag 4: På tide å begynne turen hjemover igjen. På vei tilbake gikk jeg langs vannet og mot Hellevassbu til jeg kom til stien, for å gå den helt ned. Planen var egentlig en overnatting til på vei nedover, ved Mannevatn, men værvarselet for dagen etter var igrunn ganske dårlig, mye vind og regn. Etterhvert som jeg gikk bestemte jeg meg for å gå helt til bilen. Og et stykke før Mannevatn begynte jeg å bli smådårlig så tempoet gikk drastisk ned og med mange småpauser. Har nok bare meg selv å takke, siden jeg spiste og drakk alt for lite, samtidig som jeg presset kroppen hardt for å rekke fram til bilen. Endte med at jeg måtte ha spypause når jeg kom til Mannevasstjønn, før jeg endelig kunne gå videre. Etter 11 timer med slit kunne jeg endelig ta av sekken, sette meg i bilen og kunne drikke en lunken Coca Cola-boks som hadde ventet på meg. Siden jeg var såpass dårlig og sliten bestemte jeg meg for at det ikke var så lurt å sette seg i bilen og kjøre 4 timer hjemover, men heller ta en overnatting på Haukeliseter fjellstue. Og den avgjørelsen angrer jeg ikke på, for de hadde ledig rom med hotellstandard, så da ble det middag først, og så en god lang dusj på rommet! ...og iskald cola fra resepsjonen når man kunne slappe av på senga Det ble ikke mange bildene denne dagen, hvertfall ikke som er noe vits å vise fram, men noen ble det jo. Her fra Øvre Hellevatn, og utsikten mot fjellene vest for Hellevassbu. Her var det utrolig flott, ble stående en stund her å kikke... Utsikt ned mot Hellevassbu Sau i solnedgang, ved Ulevå. Utsikten fra døra til rommet jeg fikk på Haukeliseter. Angrer ikke et sekund på at jeg overnattet der. Bra service, meget god mat og veeeldig god seng! Kart over ruta og teltplassene: Som en liten konklusjon for turen, så vil jeg si den var helt super, selv med en svært hard siste dag. Man lærer seg selv å kjenne ganske så bra på slike turer, spesielt med litt motgang her og der. Planene for å ta flere turer i området er allerede i gang. Men kanskje begrense det til der første teltplass var og nedover Poddevannene og mot Årmotvatni. Skal slutte å ta med meg fotostativet, det veier ca 1,3kg og ble ikke brukt til annet enn å støtte opp solcellepanelet. Sekken er tross alt tung nok fra før. Som stativ ble bare kameraet plassert på en stein, men har kjøpt et lite Gorillapod-stativ så det kan stå litt mer stødig. Siden denne turen har jeg og handlet lettere og bedre dunsovepose samt en mindre og lettere radio. Så bare på de to er det spart ca 500gr til.. Fotoutstyr som ble brukt: Kamera: Canon EOS M10 Optikk: Canon EF-M 15-45mm f3.5-6.3 IS STM og Canon EF 85mm f1.8 med EF-M-adapter.1 poeng
-
Jeg har skrevet en del her inne om hva jeg mener om allemannsretten, og også dette at endel grunneiere, spesielt bønder, gjør det som er i deres makt for å holde "andre" borte fra deres eiendom. Jeg har hatt mine høyst personlige erfaringer med dette. Det gjelder noen vann som på de fleste kart heter Furevatna i Bjerkreim kommune. Dette har vært mitt ganske private lille paradis. Det var sjeldent jeg møtt folk der oppe. Men de siste årene har jeg av og til møtt andre naturelskere i kano der oppe. Det er ganske ulendt, men ikke bratt. Dette gjør at en kano eller kayak er det perfekte for å komme seg inn til godplassene. Det er ett mylder av viker, øyer og nes, med mye skog. Ca tre kvarter med kayaken, så er jeg der. Siden jeg som oftest drar alene, bruker jeg en kayak, og da er det praktisk å kunne kjøre bil fram til vannet. Det går offentlig vei med bussrute opp dit. Så det er ikke snakk om privat vei. Noe som har lokket meg inn her er ørnene som hekker i området. Jeg har likt å prøve å få bilder av dem, når de fisker i vannet. Jeg har aldri klart det, men fått noen bilder av dem med fisken i klørne. Og etter litt leting fant jeg ett reir med unger. Dette var i juni. Jeg har bare ett 300mm objektiv, så dette var det beste jeg kunne klare. Jeg er ca 150m fra reiret oppe på en nut som stikker som ett tårn over dalen. Perfekt plass. Fikk ett dålig bilda av ørna som landet ved reiret. Jeg er amatør, og har amatør utstyr. Ikke noe fullformat kamera, bare ett Olympus i OMD serien. Så bildene blir det de blir. Bare det å være der oppe, selv om ørnene ikke viser seg, gir en hel del. Og det er ikke mye klatring. Jeg trenger ikke gjøre all verden heller her inne. Ett par netter i teltet som oftest, så er det hjem igjen. Men ro i sjelen blir det av det. Men det som er greia, er at de som eier her inne ikke liker at jeg gjør dette. Og de gjør hva de kan for å hindre meg. Det enkleste for dem er å hindre meg i å parkere bilen. Jeg har ett par ganger møtt noen av dem ved veien, de har ett svært sauefjøs der. Og jeg har spurt, aller ydmykst , om å få sette fra meg bilen. Og jeg får aldri nei, men neste gang jeg kommer opp dit, er alltid plassen jeg ble henvist til blokkert. Av steiner, eller en grøft er gravet. En gang sa han til meg," kjør 500 meter lenger opp langs vannet, over neste fe-grind, der kan du sette bilen". Neste gang var plassen blokkert med vedstabler. Jeg fant en "lur" plass ganske langt fra vannet, der det var en så pass brei vegskulder at bilen kunne komme helt av veien. Jeg satte av kayaken og sekk ved vannet og kjørte bilen ned dit og trodde at jeg var lur. Neste gang var plassen blokkert med steiner. Jeg skjønner jo tegningen. Jeg er ikke dum. De vil ikke ha meg der. Og det er lite jeg kan gjøre med akkurat det. Kona har tilbudt seg å kjøre meg opp, og å hente meg igjen. Men det har gått en liten F... i meg opp i alt dette. Disse vannene består av øvre og nedre Furevatn. Jeg har alltid dradd inn til Øvre Furevatn. Nedre Furevant er det ikke bilvei til. Men jeg fant ut det går en kjerrevei/skogsvei fra bilvei til vannet. Så jeg bestemte meg for å bruke kayaktrallen min. Det som er litt spesielt, er at disse vannene grenser til det som var Hetlands Statskog. Jeg visste at Hetland Statskog var solgt til en privat investor. Når jeg sjekket opp tilgangen til det nedre vannet, var det en ting som slo meg straks. Ikke bare var det ryddet en plass, plassen var også skiltet for parkering. Jeg ble nesten rørt. Finnes det altså slike grunneiere også? Min første tanke da jeg så dette, var at det er det ikke en bonde som har gjort. Men en investor, som tydeligvis ikke har samme inngrodde motvilje mot at andre setter støvelavtrykk i marka hans. Det gjenstår likevel å se hva denne investoren har tenkt å gjøre med denne perlen. Stien inn til vannet var grei nok til å frakte kayaken på. Mellom de to vannene er det mulig å komme seg med en kayak, når vannstanden er høy nok. Så jeg kom fram til plassen min likevel. Men nå har det seg slik at i min del av landet har vindturbinene gjort forferdelige ting med naturen. Også her oppe. Jeg har sett tegnene de siste 2 årene, men siste tur i sommer gjorde det klart for meg at alt er ødelagt. Jeg kunne faktisk høre dem der jeg lå i soveposen min om kvelden. Og jeg hører ikke godt lenger. De som har stilt grunnen sin til rådighet for disse pengemaskinene er antagelig de samme grunneierne som ikke tåler at jeg setter støvlene mine i marka deres. Og de tjener mye mer på dette, enn de noensinne vil gjøre på sauene sine. Bare tenk på det. Til hver eneste av disse propellene går det en grusvei. Og de som eier disse pengemaskinene er med 60% sannsynlighet ikke Norske i det hele tatt. På en måte gjør det ikke så mye om det er vanskelig å komme inne her nå. Hvorfor skulle jeg ville dra hit igjen? Og forresten, nei, jeg så ikke en eneste ørn denne siste gangen.0 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00