Vinnerliste

Jeg har iallefall funnet min ultimate kniv! Benchmade Hidden Hunter Liten og praktisk å bære rundt, nydelig stål og godt grep for å ta for seg grovere oppgaver.

Reinheimen nasjonalpark er vel et av de områdene jeg har flest turdøgn i her i Norge. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi her er uante muligheter for spennende fiske, spektakulær natur, og man kan finne områder der man er helt alene. Disse turene har stort sett foregått på sommertid, så en skikkelig vintertur i Reinhemien, med pulk og pilkestikker, har lenge stått på den såkalte bucketlista. Midt i kaldeste desember 2021 og korona hengende over oss som er mørkt teppe, satt jeg å fattern og snakka om det vi ofte gjør, nemlig fisking og telttur. Etter å ha nevnt at en skikkelig pulktur i Reinheimen er en liten drøm for min del, kom responsen kjapt" Jeg er klar, når drar vi?" En dato ble satt, og begge brødrene mine bestemte seg for å bli med. Det skulle vise seg å bli en litt humpete start på hele opplegget. Jeg klarte å gå på tryne og brekke hånda, og vi måtte utsette turen noen uker etter legens anbefaling. På grunn av strenge koronarestriksjoner ble det heller ikke mulighet for minstebroren min å bli med. Så da dagen endelig kom var det meg, fattern og Kristian (storebror) som var klar for ekspedisjon Reinheimen. P.s. Det er lov å kalle en firedagers tur for ekspedisjon når alle deltagerne har passert 40. Storfisk i Reinheimen Det er begrenset med gode innfallsporter til nasjonalparken på vinterstid, flere bratte områder som er utsatt for skred gjør at alternativene er få. Vi valgte å starte på Billingen, gå til Torsbu, og videre til de mer uberørte områdene derfra. Det er merket vinterløype opp til Torsbu, om du skikkelig heldig kan du følge et scooterspor som kjøres opp av fjellstyret. Som seg hør og bør starta turen på roligst mulig måte på Billingen seterpensjonat, der vi fikk servert "kjøttkaker og tyte" av lokalslakta storfe, og en herlig frokost som virkelig la grunnlaget for resten av turen. På grunn av koronarestriksjoner fikk vi ikke servert mjødere, men kanskje like greit siden vi satset på tidlig avgang neste morgen. Billingen seterpensjonat.Kvalitetsfrokost. Første dagen var målet å gå hele distansen fra Billingen til Torsbu, men det skulle vise seg å bli rimelig tungt. Det gjorde ikke så mye, vi hadde blå himmel og strålende sol hele dagen, og det var virkelig flott å gå oppover langs Torsdalen. Vi hadde på forhånd forhørt oss ang snøskredfare, men fikk beskjed om at det sjelden var stor skredfare her. Likevel måtte vi ta hensyn på de mest utsatte partiene. Da vi ankom Tverråhytta så vi det som etter alt å dømme er spor av en jerv som hadde bykset forbi hytta, alltid kjekt å se spor etter rovdyr. Fra Tverråhytta er det et bratt parti som ble rimelig seigt, og ut på kvelden måtte vi kapitulere og slå opp telta bare et par små kilometer før Torsvatnet. Må ærlig innrømme at det var meg som var mest sliten. Fattern og brosjan kunne nok gått et stykke til, men jeg hadde ikke mer å gi. Det gjorde virkelig godt å endelig kunne ta det piano. Kvelden ble avsluttet på strålende vis med Real turmat, smågodt og en kald pils. Det tok ikke lang tid før alle tre gikk rett i koma. Fattern klar for tur. Brosjan klar for tur. Vi er i gang. Tok ikke lang tid før det første gnagsåret var et faktum. Ser ut som det skal være trygt å krysse her. Det var ren luksus å kunne følge scootersporet oppover mot Torsvatnet. Tung bakke mot Tverråhytta. For en dag! Tverråhytta, kan lånes via inatur for den som måtte ønske det. Energipåfyll! Tror alle var enig om at det gjorde godt å endelig kunne slå leir. Neste dag fortsatte vi mot Torsbu, og da vi ankom hytta satte vi kursen østover. Her ligger flere spennende vatn og dette er indrefileten i disse områdene spør du meg. Nå ble det slutt på scootersporet og vi måtte tråkke våre egne spor. Men det gjorde ingenting. På grunn de kjølige nettene hadde vi godt føre stort sett hele dagen, og det var ingen problem å dra pulkene her. Det er virkelig vakkert her på sommertid, men å være her på vinterstid var om mulig enda flottere. Med stekende sol hele dagen, og for så vidt resten av turen, kunne det ikke bli bedre. Flere ganger måtte jeg bare stoppe opp, ta en godt magadrag fjelluft og se rundt meg. Ta inn alle inntrykkene, den ville naturen og de spektakulære fjellene. Her var det ikke et spor å se, snøen lå helt uberørt. Det føltes på en møte som vi var de første menneskene i historien som tråkket her. Det ble skikkelig varmt i solsteiken og dagens etappe ble deretter. Vi slo like godt opp leir der vi spiste lunsj, ingen grunn til å stresse her i gården. Første leirplass. Kaffeslabberas Pulken ferdig pakket og klar for avgang. Torsbu i det fjerne, og snart var det slutt på scootersporene. Greit å holde seg unna disse skavlene, her hadde det nylig gått ras. Ingen andre spor å se enn våre egne. Her spiste vi lunsj, og endte like godt opp med å slå leir. Solen er i ferd med å gå ned og snart tar skyggen telta våre. Telt, solnedgang og utedass. Blir ikke bedre enn det. Det ble fast rutine å sette opp et par ståsnører når vi etablerte leir. Isboret med to forlengere kom akkurat gjennom med minst mulig margin. Jeg hadde ikke veldig trua på at det skulle bli noe fisk her oppe midtvinters, men det skulle vise seg at jeg tok feil. Vanlig prosedyre på morgen var gå ut, slå lens, så sjekke pilkestikkene. Å jaggu kunne jeg ikke se noen forsiktige rykk på den ene pilkestikka. Jeg dro den forsiktig opp og kjente umiddelbart at dette var fin fisk. Fasit ble 1 stk sprek fjellørret på 0,7 kg. Perfekt! Den tok på pilkestikke med lysblink og makk, så vet du det. Her oppe finnes det betraktelig større fisk, det har jeg opplevd selv. En ørret på 1,4 kg er min rekord. Første gang jeg isfisker i Reinheimen nasjonalpark. Gøy! Ferdig rigget. Det gikk akkurat, ca to meter tykkelse på isen. Bingo! 0,7 kg. Lunsj. Fire dager går fort i slike omgivelser og det helt fantastiske været. Vi kunne faktisk ikke ha truffet bedre. Dagene gikk med på, tja hva skal man si, egentlig ganske lite. Fatteren slumret i sola og nippet på en litt for sterk kokmalt kaffi. Jeg loffa rolig frem og tilbake for å sjekke pilkestikkene. Mens broderen, ingeniøren i familien, la ned mye arbeid i å bygge høgteknologisk utedass av snøblokker, og sittealkover av snø som kunne måle seg meg godsofaen hjemme. Det eneste som manglet var flatskjermen. Så her skjedde det en hel del som du sikkert skjønner. Vi leker ikke utedass her i gården. Vi hadde en lang diskusjon om hvilken topp dette er, fortsatt uavklart. Liten stopp for å drikke og kjøle seg ned. Liten topptur, du kan se telta våre der nede. En av mange solnedganger. Siste leir. Siste kveld før hjemreise. Turen ned gikk betraktelig lettere enn opp. Alle er solbrent og fornøyd. Å farte i dette området på vinteren ga virkelig mersmak, for en natur. Veldig artig at det faktisk ble fisk. Jeg har ikke hørt om noen som har fisket her på vinteren før, så det tror jeg ikke skjer ofte. I 2014 gikk jeg og Kathrine en 10 dagers tur i samme område på sensommeren, den turen kan du lese om her. Mens jeg sitter å skriver nå er allerede planleggingen i gang for en ny sommertur, fortsatt mange spennende vann der oppe som jeg har lyst å prøve. Om du har lyst å oppleve spektakulær og uberørt natur, spennende fiske og en skikkelig følelse av villmark så anbefales dette. Både på sommer og vinter. Men husk, spesielt på vinteren kan det bli ganske værhardt, selv om vi ikke opplevde det denne gangen. Så vær forberedt og ha skikkelig utstyr som tåler en trøkk, dessuten er det dårlig med mobildekning, så dette er ikke plassen om du ønsker å mose bilder rett ut på Instagram der og da. Heldigvis for det, hilsen gammel grinebiter, eller tre gamle grinebitere når jeg tenker meg om.Se hele artikkelen

Min eldgamle Ajungilak-pose har vel aldri levd helt opp til sin komforttemperatur på rundt 0° (mener jeg det var), og det spørs vel om den noensinne har veid de oppgitte 1,1 kg. Nå veier den hvertfall ca 1,4 og holder ikke mer enn til lune sommernetter. Og etter 25+ år i tjeneste er det egentlig ikke noe å si på det. Så nå har jeg omsider investert i ny 3-sesongs, en Rago SL Long. Den er jo faktisk lang nok (noe den gamle Ajungilak'en aldri har vært, tross sin 195cm-merking), den er en drøy halvkilo lettere - og forhåpentligvis noe varmere. Tror ikke ca 3500 er så gal pris, heller. Så får det heller være at den neppe tåler like mye juling som den gamle fiberposen.

Ikke alltid størrelsen det kommer an på nei. En hverdagshelt som sjelden forlater lomma DF2 wharncliffe er faktisk min første wharncliffe, og nyeste tilskudd i DF2 familien. Heldigvis har DF2 noen nebbete småsøsken som i stor grad har dekket over behovet for en wharncliffe frem til den kom i hus. Selv om jeg stort sett foretrekker DF2 pga. bedre grep, så er det helt latterlig hvor bra disse småtassene presterer.

Jeg har ikke 1. håndsinfo om dette området, men kan si hvordan jeg pleier å angripe denne problemstillingen på våren i finnmark. Jeg pleier å bruker sentinel-hub for å se siste status på snøforhold. Den er bra dersom du finner satelittbilder som er noen dager gamle på dager som ikke er overskyet. Ift råtten snø eller ikke så pleier vi ha suksess med å starte inn i områdene dersom yr har meldt minusgrader iløpet av natten, da pleier snøen være hard på formiddagen selv om plussgradene kommer sigende på. https://apps.sentinel-hub.com/sentinel-playground/?source=S2&lat=69.79730752070466&lng=22.707881927490234&zoom=13&preset=null&layers=B01,B02,B03&maxcc=100&gain=1.0&gamma=1.0&time=2019-11-01|2020-05-28&atmFilter=&showDates=false

Jeg kan vel referer denne fra sosiale media som jeg la ut i månedsskiftet: video-1651400593.mp4

Program på SV Radio P1 matlagning tips där stjärnkrog ägare och preppers och matlagnings program ledare diskuterade och tillverkade egen Permikan. De torkade nötkött i max 48 gr i ugn och 42ggr i torkmaskin. Torkar man varmare försvinner ämnen i köttet som gör att hållbarheten minskar. Kött + bär + ister mals efter torkning och läggs plast påse och kyls och sedan delas upp i portionsförpackningar.

Scooterløypa stengte vel 5mai trur jeg. Kommet endel snø siden, så mulig du må gå uspora om ikke noen andre har gått der evt om reindriftere har kjørt opp.

Lenke for dem som vil høre: https://sverigesradio.se/avsnitt/jureskog-och-petterson-gor-proviant-till-aventyrare

Et annet tips til å finne webkamera er yr.no. Hvis du søker opp været for et sted. Og deretter trykker "I nærheten" så får du opp webkameraer i nærområdet. Så i eksempelet over med Valdresflye, som er stavemåten som brukes av Kartverket og dermed yr.no så får du opp 4 webkamera. Inkludert to for Gjendesheim. Det ene av de for Gjendesheim er et av kameraene som Norsk Luftambulanse har plassert rundt i hele landet for å kunne sjekke om det er trygt flyvær i et område. Legg merke til at det er indikert på bildet himmelretning for NLA sitt webkamera. Hvis du klikker på bildet så kommer det opp mulighet for å også se det andre bildet, siden de har kamera som peker i forskjellige himmelretninger.

15 kilometer og litt stive bein. På Jæren er våren kommet. I hagen er snøklokker og krokus forsvunnet for lenge siden. Påske og pinseliljene er avblomstret og tulipanene står fortsatt -så vidt. Plenen har fått flere omganger med gressklipperen og busker og trær har grønne blader. Bøndene er opptatt med pløying og såing. Heldigvis er det slutt på utkjøringen av «hevd» og dermed også slutt på «hevdaluktå». Et par mil hjemmefra, og bare 200 meter høyere, på mitt vanlige turområde – Høgjæren, er situasjonen en ganske annen. Her er det fortsatt lyngen brun og gresset gult. Det er nesten ikke noe grønt å få øye på. Helt nederst inne i mellom alt det gule og brune, finnes det noen grønne strå. Kontrasten er ganske stor fra det frodige Jæren til golde og vinterlige Høgjæren. Det er likevel et kjekt område å gå tur i. Jeg var egentlig gått tom for nye turer. De fleste har jeg gått mange ganger, og denne dagen var jeg klar for en litt lengre tur. Det er mulig å gå turer på Høgjæren av forskjellig lengde. Den vanlige runden er på 7-8 kilometer og går unna på en og en halv time – i god fart. Da går turen fra Holmavatn til Steinkjerringå og videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. Nå er det mulig å parkere ved Tovdalsveien og går til Synesvarden og så runden. Det gjør turen 3-4 kilometer lengre og en slik tur går unna på omtrent to timer, fortsatt i god fart... Denne dagen ar det planen å gå litt lengre, og noen ganger, når jeg ønsker en litt lengre tur, starter jeg ved Tovdalsveien og går Synesvarden, Holmavatn til Steinkjerringå og samme vei tilbake. Det blir en tur på nesten 15 kilometer og da går det tre timer. Slik ble det. På parkeringsplassen var jeg alene, og det var ikke spor i stien. Det kunne se ut som om folk ikke var på tur denne dagen. Nå var det ikke så overraskende. Været, som har vært skikkelig bra, hadde slått om, og YR truet med regn ut på dagen. Sol var det ikke snakk om, heldekkende skydekke var det som møtte meg. Når det samtidig blåser 5-6 m/sek og gradestokken holder seg godt under ti grader, finner nok mange forholdene litt «ufysne». For min del hadde jeg håpet på en tur i ullblusen, men måtte ha på en lett mellomlagsjakke i tillegg. Hva jeg ikke hadde reknet med, var at det ble nødvendig med tynne vanter. En nok så kald maidag på Høgjæren. Landskapet er skapt av isen, det vil si «dødende» is. Her stoppet isen sin fremferd og smeltet med sitt innhold av stein, grus og sand. Det er en del småtjern, og disse kan være skapt av is inne i mellom all grus og sand, som så smeltet. Det er jo ikke store høydeforskjeller. Høyeste toppen er Synesvarden på 359 moh, mens det laveste området ligger på omtrent 250 moh. Hundre høydemeter er ikke mye, men det er nok til at jeg blir skikkelig andpusten i de bratteste bakkene, og må «gire ned» i de slake bakkene opp mot Synesvarden. Ett stykke nedover mot Holmavatn, kunne jeg kjenne noen dråper, og etter det var det lett yr en god del av turen. Ikke så mye at det ble nødvendig med jakke, men nok til at buksa ble våt på lårene. Siden det skulle være en treningstur, forsøkte jeg å holde farten oppe nedover mot Holmavatn. Det gikk greit, men i oppoverbakkene på tilbakeveien, kunne jeg kjenne at jeg hadde tatt i tidligere. Jeg var glad da jeg sto ved bilene og kunne puste ut.

Godt med snø i Indre Troms for tiden. Har vært kjølig med snøvær siste par ukene. Litt fuktig snø i lavlandet i helga, og mildere denne uka. Om værmeldingen holder seg vil det nok være tendenser til råtten snø i skogen rundt 17. mai, men vinterlig i høyden. Husk forlenger til isborret. Har vært både vind og snø de siste ukene, så greit å tenke på skred når mildværet svekker binding i snøen. Bør være greit å unngå skredterreng i området om en legger ruta fornuftig.

Har registrert at folk som drar på ekspedisjon gjerne velger MSR sine xgk eller whisperlite. Enkle og høy effekt. Eneste jeg har hørt er noe tull med pumpene demmes, det ene er at du må kjøpe egen pumpe beregnet på lave temperaturer, og det andre er at pakningene har maling som kan flasse av og skape trøbbel. Omnifuel og omnilite fra Primus er også gode alternativer. Har inntrykk av at disse brenner renere enn optimus sin polaris som har ei dyse for alle fuel typer. Selv har jeg ikke testet mine i lavere enn -10, men de har alltid fungert. Pumpene har lærpakning som må smøres inni mellom med medfølgende fett. Omnilite kjøpte jeg brukt og har brent klokkeklart hele veien. Omnifuel ii kjøpte jeg ny og den har fusket bittelitt på effekten, men dette leser jeg at er produksjonsrester som ligger igjen i systemet. Skal visstnok være litt følsomme for rusk i systemet, og da er det å skru ut dyse og skylle gjennom med bensin som er medisinen. Og å brenne de inn. Har ikke giddet det på min da den fungerer godt nok. Hvis du tenker på kullos i tillegg så er xgk best for vannkoking eller dragonfly om du skal også lage mat.

Takk for svar! Jeg dykker litt videre i dette. Tenker jeg bestiller et sånt jern uansett, ser de koster rundt 190,- og det er jo bare litt mer enn en en tube Aquasure. Ser også at mange anbefaler Polymarine sitt tokomponent (https://www.maritim.no/polymarine-lim-pvc-duk-2-komp-250-ml)

Da jeg oppdaget at det var kommet en Bergans-butikk i sentrum for en liten stund tilbake (selv om butikken kan ha vært der ganske lenge uten at jeg har lagt merke til den) , så tok jeg en runde inn for å sjekke utvalget. Det var en rask seanse. Nå ser jeg ofte etter ganske spesifikke ting, så kanskje var det litt derfor ingenting fenget oppmerksomheten min, men i alle fall gikk jeg derfra uten å merke noen rykninger i lommeboka. Merkelig nok har jeg endt opp med 4 Bergansprodukt i den korte tiden som har gått etter den nedslående befaringen. En Bekkely hybridbukse, som er en av de beste løsningene jeg har sett på en hybridbukse, utfra hva jeg ser etter. En ganske kjedelig grønnfarge, men helt OK mtp. litt kombinasjonsbruk til jakt. En Antarctic Expedition jakke. Fra Finn riktig nok, men helt lik den som fortsatt er i kolleksjonen. En Helium 55 lettvektssekk. Hadde kanskje landet på noe enda lettere om jeg hadde brukt mer tid på research, men den virker helt grei, akkurat passe størrelse, perfekt timing nå rett før barmarkssesongen setter inn, kurant pris på XXL nå i helga og null tid surret bort på research. En Vengetind rompetaske. Hadde sett meg ut Norrøna sin Bitihorn, men til tross for mindre volum så hadde Bergans sin bedre løsninger for min bruk, og kostet ca. halvparten av Norrøna nå i helga. Wow, det ble mye off topic, …men det var iaf ikke jeg som begynte

Jeg har hat alt for store mengder av Bergans klær, som jeg er og har vært strålende fornøyd med, men som @SnorreL skriver, jeg syntes de har kjørt seg litt på trilletur med fargevalgene sine siste årene.

+1 til Bergans. Jeg er litt merkesnobb og har flere Arcteryx og mange Norrønaprodukter. Som noen en gang sa så er Bergans turtøyets svar på Henry Chioce. Må likevel innrømme at jeg er usedvanlig fornøyd med de tre Bergansproduktene jeg har hatt nå i flere år: Stranda Pant i Dermizax, noen høye gamasjer og Slingsby jakke i Dermizax NX. Hardt brukt og holder alltid mål! Også superfornøyd med ryggsekkene Alpinist 130 og Helium 55 Dessverre har Bergans ofte en snodig blanding av glorete og stygge farger i sine kolleksjoner (min mening).

Har hatt Nova i 20 år, samme pumpelære fortsatt, men ja det trenger nok litt massasje og utvidelse så det pumper bedre. Hvor langt ut av vater som er OK avhenger av hvor mye det er igjen i flaska men hvis ikke flaska er for full, eller nesten helt tom så er det en god del å gå på. Polaris er slik jeg forstår det en forbedring av koblingen mellom brenner og flaske slik at man får mindre søl, og kan kjøre på gass, ellers er det samme brenner. Jeg kjører lit på det jeg har av drivstoff, og har sleivet i vei med å etterfylle med parafin, white-spirit, alkylatbensin ut en tanke på hva som er i flaska fra før. Forvarming med sprit (Rødsprit tilsatt 10 metanol) er renslig og greit. Har du ikke så funker det til og med med parafin, men det soter. Blir mer og mer at det er enkelt med alkylatbensin, men den ene av mine 2 brenner best på parafin, den andre på bensin.

Liten presisering: Det med flaske i vater gjelder når den er vendt i "off" for å ta inn luft når den skal slukke. Er det for lite "bøy" på pickupen, eller for mye fuel i flaska, blir pickupen liggende nede i fuelen slik at den ikke får sluppet ut trykk for å slukke.

Bergans?

Når du smører pumpelæret kan det lønne seg å utvide "koppen" litt. Det er også oppskriften om den tar litt dårlig. Avhengig av hvor mye bøy det er på fuel pickup røret, kan det bli et problem om ikke flasken ligger i vater når den er fyllt til merket (eller for mye).

Jeg bruker som regel Bergans Microlight. Selv om det egentlig er en vindjakke så er den veldig lett og føles ikke tett. Er ikke noe varme i de men den demper litt trekk hvis du skulle trengs ved pauser og så sparer den armene for kvist.

Etter å ha vært utsolgt i lang tid, er det endelig muligheter for å bestille Trangia Triangle i Trangia sin webshop igjen.

Bare for å være tydelig så planlegger dere en tidlig tur utover alle anbefalinger. Fra Sulis er det anbefalt å starte i andre halvdel av juli. Snøen er råtten så ski har jeg liten tro på. Det har vært en snørik vinter i nord med påfyll av snø senest i mai uten at jeg kjenner til lokale forhold. Jeg sov ikke på hytter men tittet innom her og der. Hyttebøkene på turen bar preg av at jeg var blant de første i sesongen. Og det er jo ikke uvanlig at det roer seg fra påske og utover gjennom snøsmeltingen. Turen bar veldig preg av vekslende forhold mellom sommer,vår (påske) og vinter (arktis). 0° om nettene og is på vanna den første delen av turen min fra Sulis var det uaktuelt å fiske. Jeg vet ikke hvor godt kjent dere er og hvor langt dere er kommet med planlegging. Ruta, deler av den har flere navn dere kan søke opp for mer info. Nordkalottleden, Nordkalottruta og Nordlandsruta. Abisko og Padlejanta er jo kjente og bevandra områder, andre er relativt mindre befolket. Fra Ritsem er det jo noen alternativer men dere skriver Abisko da anter jeg Kungsleden? Den verste vadinga er visstnok på vestsiden rundt Akka. Den unngår dere med båt over Akka til Ritsem. Jeg tok heldigvis båt, de som gikk hadde hatt ett mareritt med å bære sekker over hodet i stri strøm. Norge har et veldig nasjonalistisk forhold til sin natur og fjellene men bruer det kan de dessverre ikke og er lite til å stole på på norsk side. Kjent sak dessverre. Med forbehold om at enkelte konkrete bruer kan ha blitt utbedret. Kjekt å spørre om sånt underveis de få man møter på da dette endrer seg fra år til år. Uansett er dette turen dere må ta høyde for dels utfordrende vadinger.. Her er en tråd der jeg etterlyste føreforhold i 2019. Her er en Nederlender som planlegger tur samme året som jeg traff på og gikk delvis parallelt med. Husk solkrem og at sola tar minst like godt bakfra.. Fantastisk tur jeg sku gjerne gått den igjen.

De har tydeligvis en slags anti svindle greie som slår inn om man kjøper for mye rart på en gang. Ikke like ivrig som Nordea som sperra kortet mitt når jeg hadde glemt å stoppe parkeringsbetaling i Bergen som prøvde å trekke 200kr 😆

Fått opp Sydvang teltet i stua her nå, og innser jeg trenger større stue. Men ang. teltet så er kvaliteten enormt bra for hva det koster, faktisk såpass at jeg innbiller meg at dette nærmest er et Helsport Superlight med Sydvang merkelapp. Løp og kjøp!

Jeg er nok litt ødelagt etter å ha hatt min Svea 123R i noen år nå. Ikke noen pumpe, ikke noen slanger eller annet som kan lekke eller løsne. Og den virker hver gang. Jeg kommer ikke på noe jeg gjør med den som kan kalles vedlikehold, bortsett fra å fylle bensin på den.

Da kom det en veldig lite brukt blå Exped Expedition 80l inn døra i dag. Har lenge vurdert 100L versionen, men to ting gjorde at jeg hoppet på denne når den kom for salg. 1. Madammen trengte en sekk de få gangene jeg får dratt med henne og hele familien ut på overnatting i skauen. (Expedition kan regulere fra M-XL) 80l passer henne bedre en 100l og nå slipper man å ha en sekk som sjelden blir brukt liggende å støve mellom slagene. 2. Jeg får med meg oppakning for 14 dager i en HMG Windrider 4400 (70l) så da burde 80l i Expedition rekke til det aller meste også. Jeg så ved siste packrafttur at sekken (HMG Windrider 4400) fikk en del juling ( var en og annen velt i elva 😅), og jeg ønsker å bevare denne for gåturene, så Expedition fyller fint inn som Packrafting sekk. Førsteinntrykket er veldig bra. Solid sekk med enkle og bra løsninger. Stoffet er nok mye mere rustet for hard bruk sammenlignet med Cuben hybrid materialet i HMG'en. Og det virker som det ikke trekker vann, slik at sekken slipper å doble seg i vekt etter å ha blitt utsatt for en dupp i elva eller regn.

Uten at det er ett bevist valg, så har jeg etter de fleste praktiske definisjoner sluttet å se TV. Dermed har jeg heller ikke fått med meg at Monsen er på villspor igjen, sånn bortsett fra at aktiviteten i denne tråden har vært ett tydelig hint. Tok meg tid til å lese litt i tråden, og er oppriktig overrasket over hvor skuffet enkelte er over Monsen og hvilke forventninger som stilles til hva han skal produsere. Dvs. litt av den underliggende mekanismen kan jeg skjønne, Monsen er ett sterkt merkenavn, så noen forventninger vil alltid ligge der når navnet preger en TV-produksjon. Men verden er jo helt annerledes enn da Monsen begynte å lage TV-programmer, den gang var det praktisk talt en ny sjanger - og han hadde i praksis monopol på den type innhold. Nå har vi en overflod av tilsvarende innhold, både på TV og strømming, og mye av det kan vi nok takke Monsen for, da han åpenbart har inspirert mange. Jeg trenger ikke lenger Monsen for å se Monsen. Så var det kjendiser på godt og vondt. Jeg må skrive noen ord om det også.. Siden jeg klarer meg uten TV, så klarer jeg meg helt fint uten kjendiser også. I tillegg så er jeg såpass heldig å ha unger som er interessert i natur og naturprogram, så de få gangene familien samles foran skjermen er det gjerne for å se naturprogram. Det er derimot hevet over tvil at når kjendiser som f.eks. Victor Sotberg er med i 71° Nord, så fører det til en større interesse for disse naturprogrammene. Og som forelder så synes jeg alt av naturprogram som utkonkurrerer f.eks Roblox, Minecraft og sosiale medier er ett kjempe pluss, selv om det involverer kjendiser. Så selv om disse kjendisene kanskje skremmer bort puristene og Monsens ur-publikum, så er det kanskje ett akseptabelt kompromiss og ett effektivt verktøy for å nå ut til ett nytt publikum og få flere interessert i natur og naturopplevelser? Vi andre kommer jo til å oppsøke naturen uansett. Og kanskje til og med smugtitte på programmene.. Som en personlig anekdote, litt på sidelinjen, så husker jeg fra den tida jeg selv fulgte med litt på TV at jeg ble mer interessert i 71° Nord igjen når de begynte med kjendisversjonen. Ikke fordi kjendisene interesserte meg, men fordi hele programmet endret seg fra å handle om allianser og taktisk spill, til samarbeid, samhold og naturopplevelser. Og jeg kjenner meg igjen i podcast-analogien ovenfor. Selv om kjendiser stort sett er helt irrelevante for meg i sin innarbeidede rolle, kommer de som regel positivt ut av slike program. Du kommer litt tettere innpå og bak fasaden, og kan av og til lære noe nyttig av- og om mennesker og mennesketyper med helt andre interesser og veivalg i livet. Noen har gått fra tilnærmet idiot-status til å rett ut imponere meg.

Kanskje denne lille lavvoen hade vært noe for deg lavvosolberg. Tschum 2P Light SOSWA fra Tyskland. Kjøpte min ifjor å brukte den gjennom hele sommeren å litt på vintern. Lavvoen er laget i en type lett canvas som holder vann å vind ute, puster utrulig bra så det blir aldri kondens og du kan fint fyre med åpen flame uten å bekymre deg for å brenne ned lavvoen. Edit: lavvoen veier 2400g og med stanga (kjøpt fra tschum) og 6 av mine pluger er vekta oppe i 2900g https://tschum.de/product_info.php?info=p33_tschum-2p-light-soswa.html https://youtu.be/hbI3uhoPKlQ

Tror de fleste moderne sekker er enkle å stramme inn om de ikke er fulle (Osprey er hvertfall det), så jeg ville gått for største alternativ. Men det er vel hovedsakelig to, kanskje tre, grupper av ryggsekkbrukere. Den ene er "større er alltid bedre"-klubben (hvor jeg hører hjemme, og hvor Espen Ørud er livstidsærespresident). Den andre er "den minste mulige hvor alt går oppi"-gjengen - som krever disiplin og god pakketeknikk, og kanskje et større utvalg av sekker. Den tredje gruppa er de som skal ha så liten sekk at det meste må henges utenpå (disse er ofte amerikanere). Det finnes ikke noe rett eller galt, bare finn noe som funker for deg.

Jeg hadde droppet dama ...

Hei alle sammen! Jeg var på tur rundt Hardangerjøkulen i august i år (2021). Siden jeg nærmer meg 60 års alder valgte jeg å bruke flere dager og til slutt ble det 15 dager med totalt 4 dagers hvile. Begynte på øst siden for å gå flatere terreng i starten. Sekken veide ca 18 kg, så dette hjalp også siden jeg kjenner godt vest siden...., der er det oppover bakker far de første bruene til Dyrhaugane. Området som jeg fant krevende var rundt Rembesdalseter..... Nedstigningen mot hytta gikk sakte og verst var traverseringen fra den nye, moderne brua til hytta... Forresten brua ble ferdig stilt i sommer i år! Det er dette området som burde kalles Helvete...., ikke det som er på øst siden (Helvetesgjela)! Det er flere steder på ruten hvor det var nødvendig for meg enten å ta av sekken eller kaste opp stavene (for å frigjøre hendene) for å kunne forsere terrenget, med en tung sekk på ryggen kan man lett miste balanse.... Blant annet ved to juv etter den bratte oppstigningen fra veiskille ved Sysenvatnet. Må også si at en del vadesteder gikk jeg over ved å bruke Jerven vadebuksebein. Igjen den tunge sekken var årsaken og jeg hørte fra turgående at en dame faktisk falt i vann og ble ganske våt.... Oppover bakke fra Rembesdalseter er også lang og slitsom.... Ved den siste bratte nedstigningen før de siste to bruene på veien ned mot hytte feltet ved jernbane, fant jeg snøfonnen smeltet så mye at jeg valgte å gå rundt slik vinter kviste ruta går. Kjenner stedet meget godt så dette var naturlig for meg. Snøfonnen som møter bekken helt øverst i terrenget hadde en stor gap til bakken og der ville jeg ikke hoppe eller "krabbe" nedover glatt, full av små stein skråning opp på snøen....Jeg anbefaler denne turen på det sterkeste, men synes at det er litt drøyt å "løpe rundt" på 3 eller til og med 4 dager! Hvis det begynner å regne kan enkelte steder være farlige å bevege seg på eller hvis man blir nødt til å sitte værfast på veien blir det fort nødvendig å tenke på forhånd å ta med seg nok gas og mat - sekken blir tyngre og dette kan føre til lavere fart! Jeg valgte å ta det med ro og nyte utsikter. Ingenting jeg gjorde var preget av hast, tids skjema eller ambisjon om å gå hele isbreen rundt fortest mulig! Vil også si at jeg hadde fantastisk vær hele tiden og kun to kvelder med litt regn. Disse valgte jeg å tilbringe i teltet. Dagene startet alltid med solskinn! De fleste jeg traff var tyskere eller nederlendere. Kun to nordmenn med telt i sekken.... Selv er jeg fra Warszawa og har bodd i Norge i over 30 år... Jeg er en kvinne for å være mer presis.... Jeg gikk alene og er glad at jeg fullførte turen som jeg tenkte å ta i flere år... Hilsen, fjellglad jente!