Vinnerliste

Da er Massiv endelig gjennomført etter to år med Covid-utsettelser. Og for en timing! Med unntak av dag 1, 2 og 5 hadde vi sol fra skyfri himmel hele turen! Vi var 3 stk som startet turen sammen fra Sota lørdag i palmehelgen. Vi gikk med relativt likt utstyr; Amundsen ski og pulker med faste drag (2stk med Paris, siste med Fjellpulken X-country). De faste dragene fungerte utmerket hele turen, og vi følte at de ga oss litt mer kontroll på pulken i traverseringene (som det er en del av de første dagene). Fjellpulken var mer retningsstabil i traverseringene, men vinglet MYE mer enn Parispulkene i nedoverbakkene. Her kommer min rapport fra 14 fantastiske dager i fjellet: Dag 1 - Sota-Nørdstedalsseter 22,5km 998m stigning Opp 05.30 på Sandane. Kjapp frokost og kaffi før vi pakket Hiacen og var klar for avreise ca kl0600. Vær og kjøreforhold var dårlige så var ikke på Sota før kl10.30. Klar for marsj ca kl11. Bommet på ruta i starten og havnet inn i bratt og tettvokst terreng. Ikke optimalt med pulk og nysnø. Generelt en veldig tung etappe med 900 høydemeter de første 9km. Over breen fikk vi sterk vind og snødrev, men vi hadde hele tiden sikt til neste kvist. Herlig å endelig starte på nedkjøringen fra breen, men traverseringen langs vannet før hytta var brutal på skare. Måtte av med ski her. Med vonde bein og slitne kropper ankom vi Nørdstedalseter kl19.00, akkurat tidsnok til herlig 3retters middag i godt lag med 16 andre gjester. Ompakking, tørking og organisering av utstyr før leggetid ca. 22.00 Dag 2 Nørdstedalsseter-Sognefjellshytta 21,1km 1101m stigning Opp 07.40 for å gjøre klart utstyr før frokost. God frokost buffet. Klar til marsj sammen med resten av gruppa ca. Kl 10. De andre går uten pulk så de forsvant i første bakke. Vi var innstilt på at skulle bli en del motbakker i dag også men hadde lest at denne etappen skulle være noe enklere enn gårsdagens. Det skulle vise seg å ikke stemme. Vi brukte ca 4 timer til det vi trodde var toppen og byttet til kortfeller for å renne ned til og gå over Storevatn. Lite visste vi om at de tøffeste motbakkene lå foran oss. Det ble en mye lengre og tøffere etappe enn vi hadde forventet med over 1100 høydemeter stigning på 21km. Etter mye slit ankom vi Sognefjellshytta 10timer og 35min etter at vi forlot Nørdstedalsseter. Vi spiste god middag, oppgraderte til rom med bad og ble på rommet til leggetid ca22.15 Dag 3 Sognefjellshytta-Skogadalsbøen 14km 265m stigning Søvnen var dårlig etter gårsdagens slit. Det er tydelig at kroppen jobber på høygir med restituering av slitne muskler. Vi fikk i oss en veldig god frokost og var klar til marsj ca 9.30. Veldig fin etappe med variert vær og terreng. Startet med noen stigninger og traverser første 5km før det gikk bratt nedover noen km. Det ble noen solide fall og utfordringer med pulkene nedover. Siste del av etappen gikk slakt nedover i fin bjørkeskog. Vi ankom Skogadalsbøen kl14 og brukte ettermiddagen til å hvile kroppene i stua. Hytta var iskald da vi kom, så vi måtte sitte med uteklærne på hele dagen. Det er nye bestyrere på hytta, så de får være unnskylt siden da kun hadde vært der noen få dager før vi kom. Service og mat var uansett upåklagelig. Vi ble godt kjent med mange kjekke folk på turen og det var god drøs i stua hele ettermiddagen og kvelden. Einar, som er en rutinert turlegende fra Tjelta, har gått i front på alle etappene og vi var glade for sporene hans i dag. I seng kl22.30 for å samle krefter til en ny hard etappe i morgen. Dag 4 Skogadalsbøen-Fondsbu 22km 860m stigning Våknet i en fremdeles iskald hytte etter en ny natt med dårlig søvn, men etter frokost kom vi ut til en strålende dag med blå himmel og vindstille. Klar til marsj ca kl09. Etappen startet i kupert bjørkeskog før vi begynte på stigningen opp Uradalen. Nydelig utsikt med Hurrungane bak oss og Uranostind i front. Brukte god tid på etappen med mange pauser i sola for å nyte utsikten. Framme på Fondsbu etter 7,5t. Etter noen dager i fjellet med relativt lite folk rundt oss føltes det som å komme til afterski i Hemsedal da vi ankom Fondsbu. Veldig trivelig kveld på hytta med nydelig kveite til middag, sang av Solbjørg, påskequiz (som vi vant) og god prat. Siste kveld med gjengen vi har blitt kjent med så det blei litt seint:) Foto: Anna Lovinda Hulbak Dag 5 Fondsbu-Slettningsbu 22,2km 400m stigning Etter en solid frokost på Fondsbu tok vi farvel med Einar og gjengen vi hadde gått sammen med til nå. Videre blir det kun oss. Turen i dag startet med en liten stigning opp fra Eidsbugarden til Tyinvannet. Vi tok ruta som går over vannet og gikk ca 11km rett fram. En tålmodighetsprøve. Da vi kom til andre siden startet vi rett på bratt stigning opp mot Slettningsbu. Været var dårlig fra vi startet stigningen med snø/regn i lufta og lite sikt. Etter noen timer oppover fjellet ankom vi Slettningsbu og var godt fornøyd med at det ikke var noen andre på hytta. Dette er den første selvbetjente hytta og det var en stor overgang fra oppvartning og fullt hus på Fondsbu til en rolig kveld alene her. Fin hytte! Dag 6 Slettningsbu-Sulebu (Suleskar) 24,5km 780m stigning Vi våknet uthvilte etter en god natt på hvert vårt rom og spiste havregrøt til frokost. Vi smeltet snø til drikkevann og la i vei på turen mot Sulebu. Første del av turen gikk i flatt terreng over noen vann. Her var det stor rypeaktivitet og vi fikk de tett på. Så startet bakkene nedover mot Kyrkjesætra. Lange fine nedkjøringer med ok snø. Noe klabbing på fellene. Nede på Kyrkjesætra valgte vi å følge ruta som går østover i skiløypene for å slippe klabbing. Det ble noen brutale stigninger opp til Sulebu, men føret var greit i tråkket spor. Oppe på Sulebu hentet vi proviant og fortsatte videre over Suleskaret for å finne teltplass for natten. Vi fant en fin plass og rigget camp ca kl19. Vi la oss rett i soveposene for å hvile mest mulig før morgendagens etappe som er både lang og tøff. Dag 7 Sulebu-Bjordalsbu 25km 950m stigning Vi våknet til blå himmel og nydelige forhold i Suleskaret. Rypesteggen kaklet i fjellsiden like over oss da vi våknet i 7tiden. Vi tok oss god tid til å spise frokost og pakke ned camp og var ikke klar til å gå før 9.30. I dag var føret helt nydelig. Blå himmel, vindstille og puddersnø i bakkene ned dalen vi sov i. Kupert terreng i ca13km nedover til Breistølen hvor vi krysset veien og startet på en av mange solide stigninger opp til Bjordalsbu. Varmen gjorde også sitt til at dette ble en spesielt slitsom etappe. Vi gikk tomme for vann siste timen og gikk i trass med krommet nakke de siste km opp til hytta. Der stod Håvard-hyttevakt og tok imot oss med gratis appelsiner. Vi var glade for å komme til varm hytte. Jeg spiste en hel pakke med sjokoladepudding til kvelds før vi la oss kl21:) Dag 8 Bjordalsbu-Iungdalshytta 17km 150m stigning Sov som en stein i natt fra 21.30-07.30. Kroppen har tydeligvis blitt vandt til hardkjøret nå. Rolig frokost på hytta før vi startet på dagens lette etappe ned til Iungdalshytta. Flatt og nedover stort sett hele turen og i nydelig påskevær. Hytta ligger nydelig plassert og var et syn der vi kom traskende over isen. Sjekket inn på hytta og fikk oss en dusj før vi kjøpte rømmegrøt til lunsj og satte oss i solveggen. Deilig å få servert god middag igjen etter noen dager med Real og havregrøt. Vi hadde kalkulert inn et potensiell hviledag her, men valgte å droppe den siden været ver fint og kroppene fungerte 100%. Dag 9 Iungdalshytta-Geiterygghytta 25,5km 650m stigning Våknet 07.15 etter en god natts søvn og vi gjorde klart utstyret før frokost for å ha god tid til dagens lange marsj. Vi hadde trivelig lunsj på Kongshelleren sammen med Håvard-hyttevakt (som går sammen med oss ned til Finse) før vi startet på siste halvdel av ruta. Fint terreng å gå i hele dagen, og stort sett godt føre, men det ble noen solide motbakker i dag også. Hælene har begynt å bli vonde, men fremdeles ikke noen gnagsår av betydning. Kombinasjonen Kompeed og Tensoplast som forebygging har fungert utmerket hittil. Framme på Geiterygghytta fikk vi oss en dusj og slappet av i sola fram til middag kl19. Også her fikk vi nydelig mat og god service. Dag 10 Geiterygghytta-Finse (snarveien over Flakvatnet) 16km 425m stigning Ny dag med blå himmel og vindstille. Utrolig gode forhold i fjellet! Etter frokost satte vi kursen mot Finse på siste etappe i Skarveheimen. Det ble en flott, lettgått etappe ned til Finse. Litt opp i starten og over et bratt skar for å kommer over på «snarveien» over vannet, men stort sett flatt og nedover. På Finse ca kl14.30 og måtte vente litt for å få sjekket inn. Slappet av på hytta fram til middag kl19. Føles litt som å være i sivilisasjonen igjen. Dag 11 Finse-Krækkja Landskapet har endret seg og vi er glade for å være i gang med vidda. Lange slake bakker opp og ned. Deilig føre og vær i dag også. Kom fram til Krækkja etter 6timer. Pils i solveggen før dusj og en strekk på senga før middag. Veldig trivelig betjening på hytta! La oss tidlig for å lade opp til en potensiell dobbeldag i morgen. Dag 12 Krækkja-Stigstuv-Sandhaug 35,9km 637m stigning Deilig frokost på Krækkja før vi satte avgårde i nok en dag med strålende vær. Hadde ikke tenkt på forhånd at en av de største utfordingene ville bli å ta hensyn til solbrenning. Har fått noen skikkelige forbrenninger på lårene etter å ha gått med åpne luftinger på buksene de siste dagene:) Siden vær og føre var bra bestemte vi oss tidlig for å kjøre på helt til Sandhaug. Alternativet hadde vært telting et sted etter Stigstuv, men noen stygge gnagsår på en i turfølget har gjort at vi styrer unna telting til fordel for hyttene. Etter litt over 8 timer i lettgått terreng ankom vi selvbetjeningskvarteret på Sandhaug. Her måtte vi bruke en del tid på å rydde og vaske opp etter de som hadde vært på hytta før oss. Irriterende. Utover kvelden kom det flere turfølger og hytta ble til slutt helt full. Vi sovnet tidlig til lyden av rypesteggen like utenfor vinduet. Dag 13 Sandhaug-Litlos 23,7km 300m stigning Gnagsårene til kameraten vår har nå begynt å bli betente, sa dagens etappe ble preget av at han gikk med mye smerte. Hendigvis er været fremdeles strålende, så det er uproblematisk å ta gode pauser underveis. Da vi ankom Litlos var foten hans blitt så betent at vi så oss nødt til å tilkalle hjelp. Verten på Litlos gjorde en kjempefin jobb med å organisere evakuering med Røde Kors til Røldal. Han kom seg på legevakten i Odda og fikk god hjelp der. Selvfølgelig veldig surt for han å måtte dra hjem når målet om Haukeli er så nært, men det var ikke forsvarlig å fortsette. Vi to som var igjen brukte ettermiddagen til å samle krefter til de siste etappene. Det har sneket seg inn en tanke om å gå Litlos-Hellevassbu-Haukeli i morgen om været er ok. Dag14 Litlos-Hellevassbu-Haukeliseter 42,5km 820m stigning Vi stod opp tidlig og var effektive med frokost og pakking for å få nyttet skareføret på morgenen. Med godt føre, perfekt vær og gode kropper kom vi fram til Hellevassbu før lunsjtid og bestemte oss raskt for å sikte videre mot Haukeliseter i dag. Stigningen opp fra Hellevassbu ble forsert og vi gikk på "autopilot" helt fram til de siste brutale stigningene over til Haukeliseter. Det er rart hvordan kroppen kan mobilisere nye krefter når målet er innenfor rekkevidde. Etter noe tunge bakker, både oppover og nedover de siste kilometerne, var det to strålende fornøyde (og relativt solbrente) karer som sjekket inn på Haukeliseter og bestilte hver vår burger og øl:) Jeg har lagt ved dokumentet vi brukte til planlegging av turen. Her har jeg også lagt inn kortfattet evaluering etter turen på enkelte punkter. Massiv 2022.xlsx 20220409_110437058_iOS.heic 20220409_134357229_iOS.heic

En virkelig flott vårtur. Enkelte turer er kjekkere enn andre. Ofte er det «nye» turer. De gamle har jeg jo gått noen ganger, og det er ikke alltid så mye «nytt» å se, eller å oppleve. På vinteren er det ikke mye «hei» og fjell, det blir ofte strandturer, eller tur i sjøkanten. Det er ikke noe galt med disse turene, men de er ikke ofte utfordrende. Det mangler bakker og brattheng, og ikke minst fjell. Jeg savner heia, og ser fram til sommer og sol og turer innover i fjellet. En ny tur som jeg synes er kjekk, og som også går i heieterreng, er den «nye» turen fra Sælandsskogen til Ristøl, Lauvlia og Breilia. Den går over en kant, med en skikkelig bakke opp, og ned i et flatere parti mellom Ristøl og Lauvlia. Forut for første gang jeg gikk denne turen, syntes jeg det kunne se ut som en skikkelig tung tur, med en drøy bakke opp og noen ganske lange strekk, og en lang tur totalt. Etter å ha gått turen noen ganger, er den blitt kortere – det virker i hvert fall slik. Første del av turen går på god sti oppover Urdådalen. Her har jeg gått mange ganger, og spesielt på våre er dette en virkelig flott opplevelse med grønne busker og trær og en bekk som kommer nedover. Urdådalen er rette plassen å oppleve våren. Fra Bjødnali, som i seg selv er et vanlig turmål for mange, går det en en litt utydelig sti oppover mot Ristølnuten og gjerdeklyveren litt før toppen. Det er ikke så veldig lenge siden jeg gikk her for første gang, og litt senere la opp noen «nødlinger». Stien er blitt mye mer tydelig etter hvert, og det er nok flere som går her nå enn tidligere. De siste gangene har jeg lett fram en utvisket sti direkte fra Ristøl mot Lauvlia. Det er et gjerde med masse piggtråd og en skog i veien for å gå mot husene ved Lauvlia, men litt oppe i bakken etter restene av utløa, står det en gjerdeklyver og viser vei mot stien mellom Lauvlia og «Skogen». Det er ikke mer en en god kilometer mellom Ristøl og der hvor jeg kommer inn på den merkede stien. Det er et virkelig flott stykke. Stien går i myrkanten, og over åpne sletter. Det er nettopp slikt terreng jeg synes er flott å gå i. En gang i tiden var det sikkert god stølsvei opp bakken fra Breilia og Skogen. Nå er den delvis rast ut, men fortsatt er det greit å komme seg ned til veien. Nede på veien er det mulig å gå – på vei – tilbake til bilen. Jeg tar turen rundt Engjavatnet, noe som også er en flott opplevelse. Denne gangen i vårlys, med bjørker så vidt grønne, og over bekker og utmark, som fortsatt er gul og trist, til en ny traktorvei. De siste tre kilometerne er litt kjedelige. Det er flott utsikt mot Bryne og Jæren og ut mot havet, fra veien mot Sjelset, men det er kjekkere å gå i marka.

Nettopp det synes jeg de løste godt i siste episode, med Christina Eriksen fra ambulansetjenesten. Hun har riktignok vært medvirkende i en dokumentarserie, men lever ikke av å være mediepersonlighet. Hun har en historie og ikke minst et hjerte for naturen. Uansett tror jeg det er nettopp kjemien mellom Monsen og deltakeren som er avgjørende, jeg likte for eksempel godt fjorårets episode med Herman Flesvig. At de har hvertfall noe friluftserfaring og -motivasjon er også helt nødvendig. Men det er klart, man savner Monsen, Monsen og Mattis, den nye serien er blitt litt for formatisert etter min smak, man vet i stor grad hva man kan forvente. Det beste med Monsen sine programmer er jo nettopp at det er hans turer og ekspedisjoner, det mangler en autensitet når det er noen andre som skal planlegge dem for ham. Ikke er han spesielt på villspor lenger heller, når turene må tilpasses en mindre erfaren deltaker. Skal de fortsette med dette formatet, der han tar med seg mindre erfarne mennesker ut i naturen, burde de hvertfall benytte sjansen til å lære folk i stua litt mer enn hva en høydekurve er for noe.

Kjekt med en "klassiker" i samlingen (klassiker i hvertfall i navnet). Men som andre smårollinger tipper jeg at den vil være konstant sulten og må mates hele tiden! Og den krever nok også at du "tygger" det meste av maten for den først

okey, da har jeg hentet ut min Bushbuddy Mini: https://bushbuddystove.com/ Dette er en fin passe stor sak å bli glad i !! :)

Du har jo den her da: https://www.skittfiske.no/kovea/182693/kovea-fireball-gassvarmer-varmer-opp-lavvu-telt-og-isfisketelt Men jeg ville prøvd med 111en uten noe annet først. Et lite telt trenger ikke allverdens før det blir badstu. Det er både fordeler og ulemper med strålevarme som disse to Kovea-greiene gir. Fordelen er at varmen stråles inn i teltet og ikke går rett ut med utluftinga. Ulempen er at strålene går rett fram, så man blir varm på den ene siden og kald på den andre. Litt som å sitte ved bålet.

Den varmer ganske så bra som den er. Mange 111T har blitt ødelagt av for mye varme. Stein oppå, bruke med store kjeler til krabbekoking etc.

Kovea har en liten sak til en av sine brennere: https://www.skittfiske.no/kovea/182819/kovea-cap-heater-varmegitter-superlett-varmespreder-best-i-test Denne er i praksis mulig å sette løst oppå de fleste brennere (litt usikker på 111en siden den har to parallelle bøyler for kjelen, mens cap-heateren er ment å sette ned på kjelestøttene til Booster Dualmax (men kan settes løst oppå alle som har lignende kjelestøtter (jeg har for eksempel testet den på Booster+1 Nå fyrer ikke jeg i telt, men det vil forundre meg om du trenger noe som helst. Er det ikke bare å la 111en suse og gå, så blir det varmt i teltet?

Det kan være ski har et snev glider i såle eller noe. Rens de og så kan du rubbe området der fellen skal sitte med fint sandpapir. Bare børst over etterpå så du slipper få sålerester i limet.

Jeg brukte en gjennomsiktig søppelsekk ved siste lengre packrafttur (kvenna) Denne var litt kraftigere enn vanlige søppelsekker.

Som tidligere stisyklist har jeg bare observert alle konfliktene som er mellom brukergrupper av utmarka med bakgrunn i slitasje. Det virker lite gjennomtenkt å skulle bidra unødvendig til ytterligere slitasje. Det er en liten krig der som foregår i det skjulte, nå er kanskje det mest aktuelle Østmarka som står for tur med innføring av forbud.

Kanskje denne lille lavvoen hade vært noe for deg lavvosolberg. Tschum 2P Light SOSWA fra Tyskland. Kjøpte min ifjor å brukte den gjennom hele sommeren å litt på vintern. Lavvoen er laget i en type lett canvas som holder vann å vind ute, puster utrulig bra så det blir aldri kondens og du kan fint fyre med åpen flame uten å bekymre deg for å brenne ned lavvoen. Edit: lavvoen veier 2400g og med stanga (kjøpt fra tschum) og 6 av mine pluger er vekta oppe i 2900g https://tschum.de/product_info.php?info=p33_tschum-2p-light-soswa.html https://youtu.be/hbI3uhoPKlQ

Ville vasket både fellelimet og fellesonen på skien med whitespirit.

Kan det ha vert noe forurensing på skien? Olje, voks, siliconspray, eller felleimpregnering? Dette ødelegger fellelimet kjapt. I og med at det var helt nye ski, så burde de kanskje vert vasket med skirens før man legger feller på siden man aldri vet hva som kan være på skisålen. Men det er ikke noe jeg har hørt noen opplyse om, det var bare en tanke.

Lokale jeger og fiskeforeninger er gull, mange har introjakt slik at man kan få prøvd forskjellige typer jakt med folk som har litt peiling. En av våre lokale forening har introjakt på reinsdyr, elg, hjort, rådyr, rype, rugde (og en gang and da det var storm på rypefjellet). Så finner man ut litt hva man egentlig liker, og terskelen er kanskje litt lavere på å prøve alene. Eller så blir man kjent med folk og kanskje kan være med dem.

Hei, Å kjenne våpenet som foreslås tidligere i tråden er lurt. På vinteren kan man få snø i mekanismen og ting kan fryse. Det har jeg opplevd noen ganger og stor sett alltid når jeg er på skuddhold. Ellers er det viktig å følge med løpet. Fylles løpet med snø eller annen dritt smeller det ganske høyt og løpet kan eksplodere. Fort gjort å få noe i løpet om man faller eller brøyter seg gjennom kratt. Småkaliber rifle etter rype og kråke er også ganske morro. En salong koster ikke mange kronene og det er god skytetrening. Man blir raskt god på å vurdere avstand da kulebanen til en salong er litt som en banan. Den faller raskt. Tore

Snakk med folk på banen og alle andre du måtte kjenne til som jakter. Takk ja til alle som tilbyr deg mulighet til jakt. Ofte vil jaktlag ha med gjestejegere fordi flere folk i skauen øker sjangsen for fall. Så viser det seg at du er en ryddig, stødig og hyggelig kar og plutselig har du fast plass på et jaktlag.

Nok en fin tur inn i Børgefjell i strålende vår eller helst sommervær. Ruten ble Tomasvatn, Jengelen, Gaukarn, Virmavatnet, Steinsvatnet (nesten), og retur samme vei. Nok fisk og vel så det. 3 forlengere må til nå på de fleste vatna.

Øverst i ditt prissjikte https://www.speidersport.no/big-agnes/900270/kuppeltelt-til-2-big-agnes-copper-spur-hv-ul2 Veldig bra telt. Har det selv men eldre modell fra 2008 eller så. Lett i vekt, lett og sette opp. Ikke alle er så glad i mye mesh i innertelt. Jeg liker det da det gir lite kondens og det blir ikke badstu når sola kommer på teltduken om morgenen.

Jo mer jeg lærer jo flere avvik er det fra det som egentlig er riktig, jeg ville først vært sikker på at tilbakeslagsventilen holdt tett, og deretter testet med det jeg hadde for hånden. Alkohol får en del pakninger til å svulme opp for senere å ryke, så det fraråder jeg helt. Parafinlignende produkter virker oftest bra. Har du det i en gjennomsiktig flaske i fryseren og det ikke skilles ut voks så går det nok bra. Noen av utfordringene med for eksempel lampeolje er at noen merker er OK og andre er dårlige. Frysertesten har så langt virket helt utmerket. Det beste er nok jetparafin, prøv å få tak i litt på en flyplass, eller der hvor ambulanse-helekopteret tanker opp.

Send humanitær hjelp til Ukraina: www.posten.no/send-humanitaer-hjelp-til-ukraina Står oversikt på siden der hva man bør/kan sende og hva man ikke bør sende nå. Klær ikke ønsket nå, med unntak av termisk undertøy og ullundertøy. Er nok ikke så mange der som tenker turliv nå, men mye av det vi bruker på tur kan jo komme godt med for folk på flukt. For egen del har jeg sett etter nye/ubrukte ting, og finner nå ett og annet av det slaget. .... Som en ny teppepose, en ubrukt Bergans ryggsekk (110L) som ikke passet ryggen og bare ble liggende, en ubrukt kvistbrenner (type Lixada), et par nye lommelykter, en ny hodelykt og en batteribank. Står ikke noe om de bare ønsker at man sender nye ting, men....

Jeg kan ikke svare for alle, men her er noen grunner til at jeg sjelden bruker kvistbrenneren 😉 : Jeg er kul nok fra før, og trenger ikke høyere hipsterfaktor Liver er for kort til å vente på at kaffen skal koke. En gassbrenner snakker vi om å bruke stoppeklokke for å måle koketid, For en kvistbrenner må jeg bruke kalenderen Det regner av og til. Spesiellt for små kvistbrennere er det lite hensiktsmessig å ta med hårføner for å tørke kvister. Et bål er mye lettere Et bål er mye billigere Et bål tar ingen plass i sekken Jeg foretrekker at stekt fisk skal være en mellomting mellom forkullet og rå som er valgene for en kvistbrenner. Kvistbrennere, spesiellt små bør kjøres på full guffe for at de skal brenne godt Jeg ønsker å ha med teltet tilbake fra tur Jeg trenger ikke nok en dings (bortsett fra fluestenger) Det er enklere å brenne fingre på et bål enn på en toppladet kvistbrenner Ironivarsel 😀. En liten kvirtbrenner er av og til med på korte småturer til tross for at den veier mer enn gass + brenner, og det er jo kos med et transportabelt bål. -

Jeg går normalt for det minste (letteste) teltet jeg trenger, avhengig av tur og vær, MEN: Dersom du er på vintertur med pulk, og har råd til å dra på litt ekstra vekt, så er kombinasjonen knappetelt og litt ekstra fuel en vinner. Trust me. Ethvert moderne telt er imidlertid som en regnfrakk; helt tett og med et medfødt kondensproblem. Gamle telt hadde mange svakheter (ikke minst at de ikke var vanntette), men de hadde ikke dette problemet med kondens, det er et problem som følger med moderne telt i 100% vind- og vanntett syntetisk duk. Akkurat som en anorakk i vindtett bomull er helt overlegen den aller dyreste gore-tex jakke i streng kulde og fysisk aktivitet, fordi den puster og holder deg tørr, og dermed varm. Mens jeg nevner jakker som en innlending: Husk at glidelåsen er gammel, men ventilasjonsåpninger under armene ble utviklet som en nødvendighet fordi moderne membraner, uansett kvalitet, ikke puster slik vindtette naturmaterialer gjør. I tillegg er isolasjonsverdien i en 0,08 mm sil-nylon duk selvsagt mye lavere enn i en 1mm bomullsduk, slik at kondensproblemet også blir mye mindre før du tar pusteegenskapene i betraktning. Knappeteltet har den kvaliteten at du kan fyre i teltet uten å måtte velge mellom problematisk kondens eller aggressiv ventilering, hvor ingen av delene tilbyr varme eller varig komfort. Fordi duken på knappeteltet puster, så er det det eneste teltet hvor du kan ha primusen gående i timevis uten at du får problemer med kondens og fukt. (Med mindre du drar med deg et 20kg kanvas-telt, da, men de egner seg mer for glamping enn for høyfjellet uansett.) I tillegg har knapppeteltet en duk som verken smelter eller tar fyr om du skulle være uheldig med primusen. Er kombinasjonen av komfort og sikkerhet verd et par kilo ekstra på pulken om vinteren? Oh yes. @runegutt123 Takk for at du legger ut forklaring til alle som ikke har erfaring med selve konstruksjonen. Hvis man bare husker at hver duk er en poncho med form som en "sirupssnipp", som igjen består av to likesidede trekanter, så kan med litt telt-origami lage nærmest enhver form på teltet. Jeg kjøpte et antall duker for flere år siden, og har lekt en del med dette, inkludert sirkustelt-9-dukeren du forklarte med bruksanvisning over. Jeg har også kjørt ved-ovn i 7-duker og 5-duker vinterstid, med en pipe-foring gjennom hode-åpningen på duken. Igjen er brannsikkerhet- og kondens-aspektet forhold som gjør Jeg har dessuten et eget design å tilføre; et tillegg til de normale 5- og 7-dukerstelt (og de mindre vanlige 4-, 9- og 10-dukerer): Jeg har konstruert et romslig solo-telt til vinterbruk av 3 duker, der du tar to duker sammen slik at de møtes på langsiden. Så tar du den tredje duken og knepper inn med det spisse hjørnet mot toppen (og lar alle tre maljer møtes som feste for en enkelt teltstang (skistav), og du har da et fotavtrykk som er et pentagon, altså et fem-kantet en-stangstelt som ikke ser ut som en lavvo, men har svært lav profil og lav vinkel, kun ca 130cm høyt, og som tåler helvetes mye vind med barduner og skiene som plugger for disse. I tillegg får du en trekant (halv duk) til overs på en side. Denne blir til en super dør som faller over en meter under bakke-nivå, som gjør at du (ved siden av arbeidsgrop som gir ståhøyde selv om teltet har lav profil) også kan grave inngangen ned under bakkenivå og dermed få mye mindre vær inn i teltet når du går ut og inn. Teltet kan fint huse to mann og to sekker, men skal du ha sitteplass, kulde/arbeidsgrop og et område til matlaging, så er det et svært romslig solo-telt. Syr du en søm i de to første sammenføyningene og en lang glidelås i døråpningen, så kan det pakkes og brukes som et vanlig telt, uten noe knepping. Det veier riktignok ca 4kg med solide barduner, men det koster også ti tusen mindre enn et fullverdig vintertelt, som veier omtrent det samme... og som ikke har noen av fordelene jeg nevner over . Det er ikke noe for regn eller våt snø, men kan anbefales til de som er heldige og har noen duker liggende, og som telter på dyp snø i temperaturer langt under null.

I det siste så har jeg være så heldig å få være med disse 2 på tur...:

Min eine har blitt til 3 ... Cavaliertisper: Ally, Bonnie og Anemone elsker å springe i skog og fjell

Fineste labbelarsen som alltid er med på turer og telt!

Min badeglade flat-coated retriever Ulv

Min turhund

Aslan, Frøya og dei fem kvalpane Frøya fekk den 14 juni. Far til kvalpene er kompis fra Alta. Frøya og Aslan er både tur og arbeidskompisane mine. Ja eg er heldig som får jobbe med dei aller beste venane mine 😊

Nuna, snart en trekkhund.

Rago, Arya, Nala, Lexi og Balder. Alle fra Østbylias kennel.

Jeg har to buhunder. En svart hann (Nero) på 7 år, og en liten hannvalp på åtte uker (Freki) som kom til oss i går:

Troja. Lita og nett Labrador-tispe på 1,5 år. Her på telttur ved Steindalsbreen.

Tre stk Australian Shepherd 9, 10 og 13 år

"Glede" er vår "nye" 14mnd gamle Breton. Hun er jakttrent og vi driver med god gammeldags jaktdressur for å få henne klar til jaktprøver. Hun har nå et meget bra søk, er selvstendig men har meget god kontakt med meg som hundefører. Tilpasser søket ift terrenget og har akseptabel ro i oppflukt (RIOS) pr nå, men noe "bank" blir det jo innimellom

Her er Mikkel, ein særdeles sjarmerande fyr på 8 år.

Fox, min Alaska Husky på 8 år. Spesiell type, elsker sofa og slaraffenliv hjemme og den alltid villige turkompisen på korte og lengre turer. Her nyter han sola en høstdag i 2016.

Jeg trur du har en der som har svelget litt mye helium, godt den er bundet fast XD

Våre to grønlandshunder.

Var i skogen med ei som tok fine bilder av mine søte små

Odin 10 mnd - Alaskan Husky

Dette er Malika, Amerikansk Bulldog, midt i tenåringsopprøret. Hun skjerpet seg etter hvert.

Whippet Julian (snart fire år) er alltid med på tur

Ååååh så mange fine vovser!! Nemi er blitt ni år gammel og det er rett og slett sårt å tenke på... Nydelig blanding av bc, labrador, pointer og støver. Jeg vet ikke om en roligere, snillere mer kosete og valpete leken hund. Forundrer meg enda hvor tett man kan komme dyrene sine... Her på tur med mini på halvannet. Godt oppdratt begge to! Etter en hyttetur for mange mange år siden - har gode minner fra det bildet! ❤️ Bare fordi da!! ❤️❤️❤️

OK, altså på Veståsen ved Dyna, Myking siden. Jeg ferdes mest på norsiden av Hallingdalen: Lyadalen, Hengsen. Var på telttur ved Versjøen forleden over mot Hemsedal. Også med de 2 huskyer.

Her er min lille linselus/turvenn/treningskompis/wannabe fuglehund. En Lapsk vallhund på 2,5 år Så er det lillebror. Han fikk bare bli ett år gammel. En nysgjerrig bølle med masse potensiale. Vi savner han veldig. Så er det dem begge. Det er mye tenner når lapske leker

Her er bilde av hu jeg hadde. Får jeg se om det dukker opp en ny hund etterhvert.

Kanskje like godt å ha en separat flaske til drivstoffet da? For meg høres det nesten blasfemisk ut å putte noe så estetisk vakkert i en plastboks. Selv ville jeg ikke engang ha transportpose i syntetisk, men sydde olivengrønn i impregnert bommull... Kom bare til å nevne det.

Knappetelt har mange fordeler. Solide, lett å dele vekt mellom beboere, absorberer kondens, isolerer godt, mange størrelser og fasonger mulig, tåler gnister fra bål, lett å skifte en ødelagt duk, etc... Kjempebra du legger ut dette Rune!