Vinnerliste

Jeg har prøvd litt forskjellige CAT 4 briller, selv innenfor "kategorien", er det forskjell på dem. Jeg bruker utelukkende klaffer på brillene, da er det stooor forskjell på hvor mye de dugger. Julbo Explorer 2, dugger, må ha motvind for å ikke dugge. Julbo Camino, er nette og fine og har ok "by look", og det er der jeg bruker de. Julbo Shield, veldig gode mot dugg, skal være varm i nepa og vindstille for at dugg er et problem. Litt brede over nesa. Cebe Proguide, fenomenale mot dugg og en hårsbredd bedre på dette området enn Shield. Så til glassene, Julbo har jeg med Spectron 4 og Alti Arc4 mineralglass (ikke de nyeste med sølvcoating). Cebe har jeg med Peak grey blue AR (grå glass, blå coating, mineral). Og så til nerdingen... Grunnen til at jeg har prøvd flere cat 4 varianter, er at jeg generelt har problemer med lys. På turer på vinteren over flere dager merker jeg forskjell på disse glassene. Så jeg fikk de spectrumsanalysert... Cebe Peak grey blue AR: Julbo Spectron 4: Julbo Alti Arc4: Så til konklusjonen: Cebe har det "flateste" spectrumet, dvs er gjevnest på lysinslipp. Alti Arc4 har minst innslipp av lilla+blått lys (venstre del av spectrumet). For meg er dette avgjørende. Brune glass gir også bedre kontrast enn de grå som Cebe har. Fargecoating eller speil er ikke avgjørende, hovedfunksjonen er først og fremst utseende (og bittelitt filter på samme farge som glasset). Hvis du er følsom for blått lys (eller kanskje er det), gå for briller med Julbo Alti Arc4. Er ikke det pri 1, så dugger Proguide minst.

En gang kom jeg over en youtube kanal som heter Dutch Bushcraft Knives, som innledningsvis var ganske underholdende, men etter å ha sett noen videoer (som for øvrig kan være nyttige om man vil finne en metode å faktisk ødelegge kniven sin på) så slo det meg at disse tortur-testene var relativt meningsløse når det ble brukt murstein, stekepanner og annet diverse som jeg aldri noensinne ser for meg at jeg får behov for å destruere med kniv. Er det noen, selv de som havner i en seriøs overlevelsessituasjon, som kommer til å ha behov for at kniven tåler å maltraktere en hermetikkboks så til de grader at maten som er inni går til spille? Jeg vet ikke, På tur skal kniven brukes til lett ved som opptenning, ol, gjerne kappe noe tau, sløye en fisk, åpne noe seig plastemballasje og kanskje til spikking om den ikke er for stor. Den trenger ikke holde eggen etter gjentatt hamring mot en stein, og det vil heller ikke være en dårlig kniv om den ikke tåler slik behandling. Noen ganger får jeg følelsen av at det bygges opp en form for hype om hva en turkniv skal tåle av bank, mang en gang basert på ting man aldri utsetter den for på en tur, og at det noen ganger går så langt at man får et urealistisk forhold til forventninger. Opp med en hånd de som deler titanstekepannen sin i to med batonering når de er på tur...

Det var vel jeg som brakte opp dette, men jeg snakket ikke om å kløyve ved, men kløyve av fliser til opptenning. Har jeg øks bruker jeg gjerne det, men har jeg bare en kniv er eneste alternativet kniv. Det er forøvrig sjelden jeg driver vedkløyving med øks eller kile inne ved ovnen hjemme i stua eller på hytta. Jeg bruker kniv (tollekniv) og kløyver av fliser. Og da hender det at jeg må dra til kniven med en av de andre klubbene for å få den gjennom. En kniv som ikke tåler det vil jeg rett og slett ikke ha. Det er forøvrig Brusletto selv som reklamerer med at denne kniven er en friluftsliv som kan brukes til det meste. I min mening er det ikke det hvis det viste eksemplaret er representativt for kniven.

En flott tur i godt vær, med gode turvenner. Vinteren er grei. Da er det turer langs stranden, eller opp på de toppene som ligger til fjorden. Lengre inne og høyere opp er det is og snø, og ikke helt forhold for fot-tur. Vi har funnet noen turer hvor det blir tidlig snøbart, og fritt for is. Det er topper litt lengre inne i landet og litt høyere enn de helt ute ved kysten. En av disse faste vårturene går til Ulvarudlå. Den ligger mellom Sikvalandsvegen og Buevegen. En grei tur på omtrent 8-9 kilometer, og det går fort over to timer. Denne gangen var det jeg som kom med forslag til tur. Ulvarudlå var ikke besøkt før i vår, og det var på høy tid med denne flotte rundturen. I tillegg var det knallvær med blå himmel og lite vind. Nå var nok vinden så pass sterk at det ikke ble en tur i bare ullbolen, men vi er jo ikke mer enn i midten av april. Bestyrerinnen tok kontakt med sin bror og både Sigbjørn og Anne Lise ville gjerne være med på denne turen. Vi har gått runden noen ganger før, og selv om det ikke er helt enkelt å finne parkeringsplassen ved Tjåland, så fant vi greit fram – også denne gangen. Nå var det bare en bil utenom vår denne gangen Selv om det var nydelig vårvær, var det nok noen som holdt seg innendørs på grunn av vinden. Vi tok i hvert fall ut mot «Roligheta» og Butjødnå. Dette stykket går på god traktorvei, og det er først ved «Roligheta» at stien tar av ut i terrenget. Da er Ulvarudlå godt synlig rett fram og høyt opp. På den siste kilometeren opp mot toppen stiger det med omtrent 150 høydemeter. Noen plasser er det litt bratt, men i tørt vær er det ikke noe problem å komme fram. Det er god sikt fra toppen. Det er lite som stenger mellom Ulvarudlå og havet, og mot øst ligger høgheia. Denne dagen med hvitt på toppene. Som de fleste plassene i dette området, er det vindmøller som stikker opp. Et lite stykke nedenfor toppen, på vei mot Aurenes, ligger det en mur etter en høyløe. Det er en passe plass for rast, og nesten alltid i le av vinden. Det ble en hyggelig stund med mat og prat. Videre nedover, er det noen våte partier, men denne dagen var det forholdsvis tørt i myrsøkkene. Vi kom oss i hvert fall tørrskodd over. Selv om det ikke er grønne trær, så er bakken blitt grønn, og i det flotte været var det ikke vanskelig å tro på varme og gode sommerdager om bare kort tid. Videre nedover er det greit å gå, stor sett på god traktorvei, og nede ved Aurenes, et lite stykke med asfalt. Her var det flere biler parkert, sannsynligvis tilhørende folkene vi har møtt oppe i høyden. Det siste stykket tilbake til bilen går langs Tjålandsvatnet, på godt opparbeidet sti. Denne stien må være den gamle «veien» mellom Tjåland og Aurenes, og gikk sannsynligvis videre mot Undheim. Det ble en flott tur i fint vær, sammen med en god gjeng. Takk for turen.

Nå har jeg som sagt ikke jakken, men buksen, men vil kommentere litt på det som nevnes over her. Veldig enig med @aico - dette er et luksusplagg. Som nevnt møtte vi på kanskje det mest utfordrende været du kan få på pulktur i Norge. Sterk vind (over 30m/s i kastene, og et døgn med jevnt 14-20m/s hvor vi var i forflytning), rundt null grader og nedbør. Dette medførte at vi i løpet av kort tid var SØKKVÅTE, inkl. undertøyet, hansker / votter osv. Jeg tror membranen i de forholdene hadde vært mer eller mindre irrelevante. Gore-texjakkene mine tar også inn vann etter hvert (også etter impregnering), men i mindre grad enn Expeditionklærne. Og jeg tror også Brynje her strekker seg langt for å være ærlig med potensielle kunder. Du kjøper ikke disse produktene som regnjakker / - bukser. På vidda i februar var buksen helt prima - altså når det er jevnt kaldt og tørt. Nå har jeg en jakke i et helt annet stoff (Mountain Equipment Polar Expedition Jacket - detaljer), og denne ble fullstendig SØKKVÅT (altså dryppende våt), noe buksen ikke ble. Men begge membrane tørker ekstremt raskt, spesielt på kropp, så alt i alt var jeg kjempefornøyd. På fjellet både i januar og februar var den jakken helt superb, men altså våt nå i mars i det forferdelige været vi hadde. Så dette kommer ned til budsjett og hvor mye luksus man kan unne seg. Jeg fikk buksen og jakken til god pris (ca. 70% av listepris), så til den prisen er jeg veldig fornøyd. Men man må vite hva man kjøper.

Det måtte være i ren frustrasjon over at jeg har glemt baconet hjemme på kjøkkenbenken.

Det er et par fordeler med en solid kniv framfor en øks: Man slipper å dra på to verktøy der ett gjør nytten. Øks er effektivt for kløyving, men også et farligere verktøy. Klubbing av en kniv gir mer kontroll enn å svinge en øks. Med klubbing av kniv kan man like gjerne bruke en stein som underlag fordi man har såpass god kontroll. Om det faktisk skal kløyves en del ved og man har solid hoggestabbe og et stødig underlag, så er en solid kløyvøks et bedre redskap enn kniv. Det er også andre situasjoner der øks klart er en fordel. Likevel skal man ikke undervurdere å ha en kniv som kan brukes til kløyving med på tur, spesielt når man har lov til å fyre bål.

Var ikke deg jeg tenkte på. Det var mer en generel bemerkning om dette med å ha kniver.

Femund GRS

På lengre turer har jeg alltid med ett taudrag i tillegg i tilfelle draget skulle ryke., men foreløbig har jeg ikke fått bruk for det. Ett 6 mm tau og ett par lette karabinkroker er alt som skal til (man tager hvad man haver), det veier ikke mye og tar like mye plass som to epler. Så kan man evt. bytte til taudrag underveis om man vil leke seg litt med å prøve ut det også, f.eks. på lange flate partier. Men det er ingen erstatning for teip, det kan brukes til så mangt. Og som en vis mann en gang sa: "Evig varer kun det teipede". Muligens samme person som sa: "midlertidig blir ofte permanent". (Hvor mange ting har ikke blitt teipet "midlertidig")

Julbo Vermont Spectron 4. Det har blitt en revolusjon for min del. Det er klassiske brebriller som er tettsittende og har klaffer på sidene som gjør at lyset ikke slipper inn rundt brilleglasset. Når man er på sjøen eller på snøen så kommer jo lyset inn alle retninger, og med vanlige briller hvor det kun er et brilleglass som sitter et stykke fra øyet så blir det i mine øyne (👀) omtrent som å gå uten solbriller. Er vanskelig å forklare effekten og må nesten bare prøves, men det at øyet beskyttes fra alle kanter har mye å si når man har lange dager ute i sterkt sollys. En annen fordel med slike briller er at man rett og slett ser bedre pga. økt kontrast. Med vanlige solbriller, når sollyset kommer inn fra siden og treffer glasset på innsiden så mister man mesteparten av kontrasten. Når lyset treffer i perfekt vinkel så er det så ille at man nesten ikke ser noe som helst, og det er da man typisk ser at folk flytter på seg og holder hendene opp foran brillene for å klare å se. En annen ting som kan være verdt å tenke på når du er på brillejakt er at de kateogoriene som brukes omfatter et spenn av styrker, og mitt inntrykk er at det ikke finnes en standard for hva som skal i hvilken kategori, og da er det bedre å se etter VLT som står for Visible Light Transmission, altså hvor mye lys som slippes igjennom. Forskjellige produsenter og nettsider kan klassifisere kategori 4 med VLT på mellom 3-20%, og jeg vil tro det kan være en stor opplevd forskjell på briller med f.eks. VLT 3% og briller med VLT 20%. Julbo Vermont Spectron 4 har 5% VLT, altså er det kun 5% lys som slippes gjennom (samt 100% UV beskyttelse). For å gi en full anmeldse av Julbo Vermont så er andre fordeler at du får med et etui (hardcase) som er relativt lett. Siden brillene pakkes flatt og består av metall og gummi i stedet for plast så er jeg ikke bekymret for at de knekker i en lomme eller lignende. Brilleglasset kan enkelt byttes ut ved å skru ut to skruer. Brillene sitter godt på og detter ikke av uansett aktivitet pga. gummierte brillearmer. Eneste negative jeg har å si med brillene er at brillearmene som sitter bak øret kan gnage litt hvis man har dem på over lengre tid. Finnes sikkert mange andre tilsvarende briller, men lite lysinnslipp i glass (VLT) og lite lysinnslipp rundt brilleglasset er alfa omega. Lykke til!

Jeg trengte ikke å flytte for å bruke Fjellpulkendraget, men det er jo sikkert ganske mange modeller fra Segebaden, uansett var det et fint funn til null kroner. Men jeg angrer bittert på at jeg ikke var obs på Segebaden da vi kjøpte barnepulk for noen år siden, for det ser ut til å være vel så hensiktsmessig som Fjellpulken i tillegg til miljø og bærekraftaspektet til Segebaden. (men nå er det beste å slite ut det man har og tenke vettugt neste gang.)

Jeg har brukt en eldre segebadenpulk i flere år. Jeg måtte sette på nye fester lengre framme til fjellpulkendrag. Men jeg har kjørt så hardt med denne pulken at den hopper avgårde og plastkassene inni pulken knuser. Jeg har dratt den gjennom snødekt steinrøys og over røtter. Den legger seg over på kant, men har aldri veltet en eneste gang. Den går tilbake på rett kjøl uansett. Den har også messigmeier, så i skrått terreng og kraftig vind på skaren sklir den ikke sidelengs, selv om meiene gir litt dårligere glid enn plast på enkelte typer føre.

Mhm! Teltstangledd var for så vidt ikke dumt. Det har jeg jo med som backup uansett. I værste fall kan sikkert de vanlige teltpluggene også brukes. De har jeg jo flust av med på tur.

Hehe, nedfarten til Hellevassbu i år var jo rene kulekjøringen! Jeg er heller ikke noe særlig god i nedoverbakker og med det flate lyset som kom i løpet av påska, så var det ekstra krevende å navigere seg ned bakkene. Gikk på trynet noen ganger, kan man si Selv hadde jeg med noen gamle teltstangledd som jeg tenkte jeg kunne teipe fast rundt et evt. brudd på draget. Slapp heldigvis det.

Gammel tråd, men jeg kan jo dele erfaringen her likevel etter å ha gått ca. 200+km med Fjellpulken Xcountry 118 og stivt drag i år. Jeg er ikke noe særlig god på ski, spesielt ikke nedover. Etter å ha sett andre på tur med taudrag har jeg bare blitt mer fornøyd med stivt drag. Pulken er "alltid" rett bak deg, aldri noe å lure på. Den velter heller aldri med mindre jeg kløner meg bortover i en altfor bratt skråning fordi jeg ikke turte å kjøre rett ned. Staget kan riktignok ryke, og det tydeligvis ganske lett om du som meg ikke er så god på nedoverkjøring Fra påskens Hardangervidda-kryssing gikk det litt vel fort for seg ned til Hellevassbu. Med flatt lys og skumring var det vanskelig å se konturene av landskapet. Én ufoventet hump og jeg var rett på trynet med pulken i bråstopp. Staget knakk selvfølgelig mer eller mindre tvært av. Heldigvis fikk vi nødfikset dette med litt Macgyver-skruing og en mengde teip. Nok til å avslutte turen i mål i hvert fall, uten noen store nedkjøringsstunt. På fremtidige lengre turer med pulken og stivt drag blir det nok å ta med to korte brøytestikker e.l. og mer tape for nødfiksing.

Kjenner jeg har litt problemer med å skulle ta en slik video og en del av det etterfølgende kommentarer helt seriøst. Ja man kan ødelegge en hver kniv ved å misbruke den til oppgaver den i utgangspunktet ikke skal gjøre. Er feil på flere steder her. Brusletto har sikkert overherda den kniven i forhold til egenskapene til metallet. Dem har lagd en tykk full tang kniv som ser ut som den kan brukes som meisel i granitt og gitt den metall egenskapene til is eller glass. Men den ser jo bra ut. Så har man dette med at folk ikke vil bruke eller ha en kniv som ikke er full tang bare fordi at den kan muligens atte dersom ryke. Hvis man bare holder seg til å bruke en kniv som en kniv så holder den, i massevis. Om folk tenker seg litt om og faktisk ser på en kniv, Hva slags belastninger og situasjoner er det man egentlig ser for seg at man skal kunne bruke kniven i hvor det spiller noen rolle hvor mye metall det er inni håndtaket? Bruk verktøyet riktig og ikke tving det til å gjøre en jobb det ikke ble skapt for. Skal du på død og liv kløve deg ved, så spikk deg en eller 2 kiler og ei klubbe. Så kan du lage start sporet med kniven din og bruke verktøyet som faktisk kan gjøre jobben få lov til å gjøre jobben. Eller ta med ei øks som faktisk er konstruert for å brukes til å hugge og kløve ved.

Jeg er blitt veldig fornøyd med Omniliten min også. Den har tatt meg smertefritt igjennom mange turer i fjor og i år. Så lenge dysen renses kjapt før hver montering brenner den nydelig. Jeg har modifisert min til å passe i Trangia 27-stormkjøkkenet, noe som kan leses om her: Hele brenneren får jeg delvis plass til inne i den lille kaffekjelen til 27-settet. Nok til å kunne lukke hele settet uten problem. Bensinflaska legger jeg i den andre "flaskelomma" på sekken. Veldig hendig

Noen kommentarer til dette med velting; har både en Fjellpulken Veteran og Parisbrett, og fant i tillegg en gammel blå Segebaden pulk i en gjenbrukskontainer. Den dårligste erfaringen har jeg med Fjellpulken, den er akkurat for bred til å gå i skisporet og blir da gående konstant skrått, helt til en ujevnhet ekstra bidrar til å bikke den over, og da er all nitidig pakking og planlegging av tyngdepunkt uansett forskjøvet. Så må drag av, gå tilbake rette opp og gå fram igjen, koble på og gå videre... God og ikke minst stram pakking kan riktignok bidra til at det fungerer. På parisbrettet bruker jeg tau til å stramme med, ikke strikk - har prøvd - og det ble for slapt og lite tilpasningsdyktig. Fordelen med Parisbrett og taudrag om det velter er at det bare er å snu og gå tilbake. Evt ha så mye flaks at det velter 360 grader i skrått terreng... Og sidekantene som stikker ut ser ut til å stablisere i dype skispor, selv om den går skrått der også. Segebadenpulken er av en eller annen grunn den mest stabile, jeg tror det skyldes at dragfestene sitter lenger inn på pulken, slik at bøylen på draget stabiliserer på hver side. Når Fjellpulken en gang er utslitt blir det nok sånn sett en Segebaden som visstnok skal holde i hundre år og være reparerbar.

Jeg testet Kuzmin over et par år på 2 av skiparene mine. Da hadde jeg i tillegg til Kuzmin jern slikt som div børster, bl.a rotobørster, rillejern med flere finhet og strukturer, ultrafint slipepapir etc. Det ga bra glid på en del fører. På nysnø var det ikke bra og fungerte heller ikke så bra i kaldt vær. Synes tempområdet for skien ble mindre enn med voks. Jeg slipte opp igjen skiene og gikk over til voks igjen. Synes steinslip evt rilling og voks fungerer bedre selv om man bruker de biligere voksene. Men det er litt mer jobb med det da selv om det har kommet mye bra flytende og raske produkter de senere årene. Jeg har bod med smørebukk, flere smørejern, og masse smurning så jeg er nok litt mer opptatt av gode ski enn snittet av skiløpere så det er sagt. Går normalt 3-4 ganger i uka hele vintern.

Det er ikke tykkelsen som er det største problemet. Det er det sprø stålet de har brukt. Det knekker og det går skal av eggen. Jeg har ikke prøvd, men jeg tror ikke du klarer ikke å ødelegge en 100-kroners Morakniv på den måten der ved å pirke og hugge litt i ei plastikkmus. Jeg har i hvert fall utsatt dem for mye verre behandling enn det der. Ja, ja. Vi har forskjellige bruk og derav forskjellige krav, så egentlig er ingen ting riktig eller feil. Det er vel heller hver ting til sitt bruk. Denne kniven kunne jeg kanskje hatt til matlaging på tur. Da er ofte en litt tynnbladet kniv mer praktisk. Kniven minner jo også mest om en liten kokkekniv synes jeg.

Jeg vet ikke hvor tykt knivbladet er, men det er i det minste full tange, så det burde være mulig å kløyve vedskie uten kvist med litt banking ("batoning", som det heter på utenlandsk). Bålet i profilen min er for øvrig laget av en eneste vedkubbe på den måten, og selv om jeg brukte en noe større og tykkere kniv, så ser jeg ikke bort fra at akkurat den vedkubben kunne vært kløyvd med Brusletto Rondane.

I løpet av vinteren/våren har jeg hatt 5 dager på jaktprøve og en håndfull treningsturer som går i samme tempo. Det kommer en jaktprøve til helga også. Jeg har kledd meg relativt likt alle dagene og det har egentlig funket utmerket. Temperatur på morgenen var nede i 15minus den ene dagen, ellers har det vært noen minusgrader, og noen dager godt over null i solen. - Ullstilongs(varierte mellom en litt "tykk" fra Kari Traa og en tynn fra Norrøna etter hvor kaldt det var meldt) - Skibukse i litt tykk soft shell - BH i ull med tynne stropper over ryggen - Ulltrøye - Fjellreven Keb jakke - Ullvang ullgenser som pausegenser, men som ofte ble tatt på mot slutten av dagen når energien ebbet ut og sola gikk. Denne startet jeg også dagen med når gradestokken viste 15 kalde. Jeg har ikke vært for svett, ei heller veldig kald. De to beste grepene tror jeg har vært å kle meg varmt på underdelen og ha BH i ull som hadde tynne stropper over ryggen, der mesteparten av fuktigheten befant seg. Takk for tips dere som har bidratt

Nå i påsken lærte jeg guttungen på 9 år å skrape never og tenne opp med tennstålet med hans egen Bear Grylls kniv. Snakk om stolthet og mestringsfølelse! Han skrapte never og tente opp 15 ganger alene uten hjelp etter det og følte seg som Lars Monsen jr. Sitat fra min sønn "Jeg elsker denne kniven!". For han er Gerber Bear Grylls den ultimate turkniv. (Igjen takk til Kristian J. Vabø for handelen)

Så lenge skoene har ett membran, som f.eks Gore-tex, så er det dette som gjør skoen vanntett. Så lenge membranet er inntakt så er det i teorien altså ingen forskjell på vanntetthet. Men.. i praksis kan det være en opplevd forskjell. Går du på jakt på senhøsten, med søkkvått gress og lyng som piskes mot skoene dagen lang, så trur jeg at godt impregnert lær avlaster membranet bedre enn tekstil ville ha gjort. I tillegg vil det glatte, impregnerte læret lettere bli kvitt overskuddsvann på overflaten av skoen slik at den (i teorien) vil puste bedre og oppleves varmere under slike forhold. For en vanlig turgåer som går mye på sti og opplever mer varierte forhold over større deler av året kan det være fordelaktig med tekstilsko. De er typisk lettere, ikke fult så varme, mykere og puster bedre i tørr tilstand. Vanntrykket skoen utsettes for vil stort sett være mindre, typisk i form av nedbør, dammer og partier med våt vegetasjon, noe ett fungerende membran skal håndtere helt fint.

Endelig tilbake etter to års opphold. Dette året ble det som i mange år før, påske på Blåfjellenden. Alt er likevel ikke helt som i «gamle» dager. Vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, ble fraktet inn – og tilbake på snøscooter. Det ble ingen tur dette året. Bestyrerinnen har lagt skiene på hylle (den må være lang...) og det passer å komme inn til hytta samtidig med proviant og utstyr. Det er noe eget ved en ubetjent turistforenings hytte. Det kommer gamle kjente og nye fjes. Alle er hyggelige, og alle har noe å bidra med. Dagene går ganske fort i godt selskap. Nå er vi ikke på hytta for å slappe av. De første dagene går med til å sette hyttene i stand til sommersesongen. Med aggregat og støvsuger, er det lett å få vekk støv og spindelvev – som hadde samlet seg opp i to år. Selv om det ikke ble tur, er ikke oppholdet helt uten svette. Bare det å få vann og ved i hus, krever krefter. Og svette – som nok lukter etter noen dager uten dusj. Som fast tradisjon serverer vi komler til overnattingsgjester. Skjærtorsdag er det gratis middag til alle som overnatter – nesen som på en betjent hytte. Dette året – etter to års opphold på grunn av korona restriksjoner, var vi 12 til bords på skjærtorsdag. Det var skikkelig kjekt igjen å få anledning til å servere komler til gjestene. Dette året var det en kjekk blanding av gamle kjente, folk som har kommet for komlene i 10 år og helt nye som bare hadde hørt «rykter» før de ankom hytta. Ut over den kvelden ble vi sittende sammen å prate. Om løst og fast, men også om mer alvorlige ting. Når det er flere fjellfolk samlet. Blir det også noen runder med steder og fjell og turer. Det gjorde at timene gikk fort og det ble kveld. Nesten Nede i dalen, og da var klokka halv elleve, så vi lys som beveget seg oppover mot hytta. Vi diskuterte hva og hvem det kunne være som kom på den tiden. Det virket ikke som om vedkommende brukte ski, og det ville antakelig også ha vært vanskelig i det steinete og vanskelige terrenget i Fidjadalen. Det viste seg å være en kar som kom gående - på beina, uten truger eller ski. Han hadde brukt 8 timer opp, og det er skikkelig godt gjort. Det er tungt å tråkke i snø opp til knærne og av og til gå skikkelig gjennom. Nå var det ikke helt slutt på overraskelsene. Dagen etter kom det nok en kar opp dalen – etter det var blitt mørkt og også han uten ski eller truger. Jeg hat vært på Blåfjellenden i 30 år og aldri tidligere opplevd at det har kommet fol opp dalen før nå. Begge var ganske kjørt. Den første karen var vandt med slike anstrengelser og godt utstyrt, den andre var ikke i så god form og hadde egentlig ikke helt «peiling». Begge tok mot Hunnedalen på lørdag. Den første på beina – fortsatt uten ski eller truger, den andre på scooter fra Røde Kors. Det tok litt tid å få ordnet det slik at Røde Kors kunne hente mannen inne på Blåfjellenden. Vernereglene legger begrensinger på scooterkjøringen. Vi kom oss enkelt ned til bilen – på scooter, og det var en skikkelig flott tur i finværet.

Jeg vet ikke hvor mange på dette forumet som er like opptatt av primitiv ild, og generelt den primitive gamle levemåten da det kommer til sanking, fangst og selv-skapte redskaper, men det er noe magisk ved å lykkes med dette ❤❤ Mestringsfølelsen og verdsettelsen av både bål, varme og mat blir en helt annen, og dette kommer fra en som vanligvis har med flint og char-cloth 😁 Håper alle har hatt en fantastisk påske, og at villmarka står til forventningene i 2022 👌

Jeg har brukt skiskoene i lengre tid. Fant ut om man ikke brukte stoffhempen fikk man strammet vrista og ankelen best. Fryktet at skoene skulle kippe, men det gjorde de ikke. Har ikke fått gnagsår av skiskoene. Er fornøyd med skiskoene.

Ja, bare i 3-delt, 5-delt var utsolgt da jeg kjøpte. Funker veldig bra, men man bør være forsiktig med horisontalt press, de er kun veldig sterk vertikalt.

Ja, det går helt fint for min del med ca 14kg, men føles bedre ut når man nærmer seg 12kg. Tar som regel 1,5-2 dager å komme seg ned til den vekten. Nei den er ikke vanntett (men jeg ville aldri kjøpt en sekk som påstod at den var 100% vanntett uansett). Derfor bruker jeg en kraftig bossekk fra Clas ohlson som liner inni. Funker fjell og er 100% vanntett for 60g. Sovepose er selvfølgelig pakket i en egen vanntett kompresjonspose.

Har hatt denne liggende innerst i et skap siden 2016, etter at den var med en tur til Femundsmarka. Jeg har ikke behov for den for å si det slik, så er den av interesse, så kan vi sikkert bli enige om en grei pris Nesten ikke brukt, og tennstålet er litt brukt på andre siden også, mest for testing. Edit: Solgt!

Det betyr at du ville fått deg en veldig positiv overraskelse om du prøvd en, siden det du tror bare samsvarer delvis med virkelighet. 🙂 Jeg bruker i stor grad gassbokser sammen med Optimus Vega'en min, der jeg alltid snur gassbokser oppned. Det betyr at jeg sitter igjen med mere drivgass (propan) enn de som lar boksen stå rett vei ved bruk, der de bruker drivgass først mens jeg i stedengor bruker gassen som er kondensert. Når vi kobler sammen to gassbokser, så stemmer det at trykket vil bli utlignet (med mindre det er satt inn noe checkventil), men det vi er ute etter, er å overføre den kondenserte væsken fra den ene boksen til den andre. Så når jeg kobler sammen to gassbokser og setter de opp slik illustrert på bildet i mitt forrige innlegg, så vil man høre sildringen av væsken som har fått med seg at den ikke er unntatt tyngdekraften, som sakte renner til den nederste boksen. Jeg tømmer boksene til det punktet at det ikke er mere kondensert gass igjen i de, slik at når jeg punkterer de, før jeg skal slå de flate, så kommer det kun ut pittelitt gass, tilsvarende volumet av gassboksen x trykket av gassen.

Da var det dus for turskildringen som jeg har tenkt lenge på å skrive. Det var de dager, sommeren 2021, jeg hadde min lange sommerferie. 2 måneder hvor jeg kjørte i min gamle yaris oppi nord. Planen var klar. Saltfjellet, og ikke minst, Børgefjell! Børgefjell har vært planlagt siden vinter 2019-2020. Grunnet høy elveføring sommer 2020 måtte vi utsette turen til 2021. Planen var og møtes på majavatn togstasjon fredag 30.juli. Jeg skulle gå turen med min gode venn Kyrre, men han ringte 1 uke i forveien og sa han hadde knekt et ribben. Da fikk det bli solo. Ila juli hadde jeg gått saltfjellet på langs (se turskildring), leid feriehus på Nesna, kjørt til tromsø, senja, og lyngsalpan. Nå var det bare å bunkre opp med mat, fyre madammen på toget til Oslo og hive meg oppover lia. Dag 1 - Grå kveld i simskardet. Det startet med å kjøpe frosne grønnsaker, karbonader og egg. Jeg skulle spise så mye jeg klarte før jeg dro innover. På perrongen til Majavatn stekte jeg 6 karbonader, 6 egg og grønnsaker og spiste med maria. Kl var 17 og toget gikk litt før 18. Det var kanskje 8 grader og vind og oppi heimen var det tåkete og lumskt. Jeg må si jeg gruet meg litt til potensielt 14 dager alene i noenlunde drøy villmark. Jeg hadde dagen før kjøpt mat for 16 dager og pakket sekken. Maria tok toget hjemover og jeg kjørte inn til simskardet. Parkerte, gikk over alt sammen og gikk oppover. Kl var vel kanskje 19.30. Planen var å gå 4km inn og sette opp teltet og starte tidlig. Jeg møtte på et hyggelig par som sa at simskardet åpnet akkurat så der var det bare å ta inn. Jeg kom til simskardet, gikk inn, slengte fra meg, drakk to øl utenfor og merket at det var litt for kjipt å sove i en nyoppusset hytte enn å være i det fri. Det ble for stille og isolert. Jeg pakket sammen kl 21.30 og gikk 1 km lenger opp til en nydelig furu med en kampestein foran. Her var første campen. Det var yr i luften og tåken lå tung i dalen. Dag 2 - Simskardhytta til Simskardvatnet. God natt søvn, tidlig morgen, grått i været men lett til sinns. Spise graut og begi seg oppover. Det må sies at det er svært befriende å gå etter kart og kompass i oversiktlige forhold. Så lenge nesegrevet ikke drar for mye til verken høyre eller venstre. Jeg bega meg oppover og planla å ende på sørsiden av vann. Det blåste godt fra vest så jeg formelig fløy oppover lia. Jeg var i god form og sekk med 30kg var ikke et problem. Jeg satt opp camp i 16 draget. Det var ikke drømmeforhold rundt vannet. En del humpete og vanskelig, men fant noe som dugde. Jeg følte meg alene og fri. Fisken beit ikke selvfølgelig men får skylde på vinden og det kalde været! Dag 3 - Simskardet til Gapsfjella. Etter å ha campet ned og en solid porsjon med havregraut og valnøtter dro jeg sydover mot gapsfjella. Planen var å dra til Ranseren og vurdere hva jeg gjorde derfra. Turen nedover var fabelaktig. Oversiktlig og fint med kvigtinden som hilste hele veien. Etter et par timer måtte Storskavlbekken forseres. Heldigivs var det lav vannføring denne sommeren så den tok jeg uten sko til og med. Lunsjen ble satt til livs her nede. Typisk lunsj for meg er 50gr nøttemiks, 50 gr kokesjokolade, 2 knekkebrød og 4 bixit kjeks. På toppen av gapsfjella var det dystert med litt tåke og regn i luften. Det var vel gjerne bare 5 grader på toppen, maks! Ved vann 1072 var det lite gjestmildt for telt. Men jeg fant en liten stripe med flatt gress, riktig posisjonert mot vinden så jeg var fornøyd. Mener å huske jeg var temmelig sliten da jeg satt opp camp denne kvelden. Brukte Urberg UL 1P med Mackenzie tarp som fortelt. Smørstekt pannebrød til frokost Dag 4 - Gapsfjella Ranseren. Det må ha vært minusgrader på natten siden vannet var blitt flakete i flasken. Men jeg hadde sovet som en stein i steinete landskap. Været var sånn halvveis. Jeg peilet meg mot vannene nedenfor Ratetinden. Da jeg kom til flåfjellet satt jeg fra meg sekken og løp oppover fjellet for å se om det var dekning for å si at jeg levde. På veg ned fant jeg ikke sekken. Jeg brukte en stor poncho med viddemønster som var over sekken. Den var ikke til å finne. Panikken begynte å sette seg men jeg fant sekken etter å rasjonalisere søket. Følte meg temmelig forbanna idiot der. Lunsjen ble inntatt med utsikt over dalen på veg ned til vannene nedenfor Ratetiden. Herrejemini der var det flott! Det bærte videre innover til Ranserbua. Jeg var sliten på dette tidspunktet ved bua. Jeg ville ta en natt her, men det var opptatt. Det så ut som noen skulle bo der over flere dager siden det såg relativt etablert ut. Jeg gikk mot ranseren, tok et dårlig valg hvor jeg gikk over elva og gikk midt mot elva. Det var kjempetabbe. Vanskelig og vått og tungt. Da jeg kom frem til enden var det attpåtil dårlig med teltplasser. Altfor kupert. Men igjen, fant jeg meg noe som dugde, og sovnetsom en stein. Tror jeg gikk nærmere 10 timer denne dagen, nesten uten pauser. Dag 5 - Hviledag´ish Idag var det tid for å hvile. Jeg følte meg bra etter en god frokost og lå under tarpen og smilte. Planen var å forsere elva med dagstursekk og gå langs sørsiden av ranseren og fiske. Bettet var meget dårlig til nå. Det var ingen fisk å få langs ranseren så jeg gikk opp til Monsens famøse navnløse 905 vann på svenskegrensen. Ikke et napp der heller etter 2 timers fiske. Men jaggu var det flott der! Dag 6 - Ranseren store kjukkelvatnet Jeg kan begynne med å si at det var unødvendig å gå dette strekket i ett drag. Det var langt! Samme vei tilbake i det kjipe terrenget fra Ranseren til reingjerdet. Jeg fikk hoppet over og gikk nordover mot Rotnan. Det var fint vær og lettgått terreng. Nydelig opplegg rett og slett. Lunsjen ble inntatt ved Rotnan. Ingen fisk dessverre. Jeg møtte på en liten gjeng som hadde vært ute i 10 dager allerede. De hadde kommet fra tiplingen og sa det ikke var like fint der grunnet ungbjørkeskogen. Jeg fikk sjokolade av dem før vi dro hver vår vei. Jeg fant en fin høydekurve jeg fulgte nord for Reinfjella. Denne holdt jeg hele veien til Store Kjukkelvatnet. Jeg vurderte å slå camp kl 16 på en nydelig flate ved en elv med flott utsikt. Men jeg følte det var for lenge av dagen til å ikke gå mer. Jeg sjekket forsåvidt også Topo GPS kartet i flightmode. Den viste posisjonen min i sanntid selv uten dekning. Der ble jeg overrasket. Ellers brukte jeg kart og kompass hele turen. Det ble en seig camp ved vannet for jeg var skikkelig sliten. Det var ei noen opplagte campesteder. Mange humper og steiner. Sent på kvelden kom det en bande og satt opp camp 50 meter fra meg. Noe overrrasket ble jeg av denne vulgære handingen, men det fikk gå siden de var desperat etter lang marsj. Dag 7 - Store Kjukkelen til kjukkelvassdragan Denne dagens husker jeg som blandt de flotteste på turen. Det var fint vær og jeg var ved godt mot. Jeg vurderte hvor jeg ville angripe de veldige vassdragene lenger vestover. Jeg forstod at det var vanligst å gå på sørsiden av store kjukkelen. Da endte jeg med å gå på nordsiden over passet nord for Lille kjukkelen (fjellet). Denne passasjen var ordnetlig vakker. Jeg fisket selvfølgelig så mye jeg klarte men bettet var der ikke, men dagen idag var varmere, mindre vind og fiskedeltaet var i anmarsj. Da jeg ankom området så jeg vake veldig i et lite vann. Jaggu fikk jeg ikke to fine 400grams ila 10 minutter. Da jeg gikk videre innover tenkte jeg bare at ejg skulle slå meg ned ved første og flotteste campespott. Det endte med at jeg fant et nydelig høydedrag ved et middels stort vann og begynte å fiske. Endte med å få 7 fisk totalt ila 2 timer. Jeg var i himmelen og endelig skulle jeg få oppleve fiskemanien i fjellheimen. Middagen bestod kun av fisk, Jeg kokte kraft av haler og hodene, deretter kokte jeg et par fisk i kraften. I tillegg ble et par biter stekt med smør så ble det med det. kraften drakk jeg til slutt. Jeg hadde mye mer fisk igjen så det ble med til frokosten og middagen dagen etter. Herlig dag og for noen omgivelser! Dag 8 - Kjukkelvatnan til Nedre rørskardvatnet. Dette var opprinnelig tiltenkt å være en hviledag. Jeg våknet og spiste stekt fisk på knekkebrød. Solen skinte men det var ordentlig styrke i vindkastene. Jeg gikk en lengre runde og fisket og hilste på de jeg støtte borti. Etter å ha vadet i elven etter en trøblete forsering tok jeg en kort lunsj i teltet etterfulgt av en noe risky kaffekoking i det lille forteltet. Det blåste slik at jeg trodde duken skulle ta fyr. Klokken var slagen ett og jeg fikk rasten i meg. Jaggu pakket jeg ikke ned og dro nordover. Dette strekket vet jeg ikke hvor langt er men kanskje 15-18km eller noe. Jeg gikk det i rekordfart. Turen var meget fin. Nydelig utsikt, vann, og fjellformasjoner. Da jeg kom frem var jeg dautrøtt. Toro fiskesuppe blandet med potetmos og stekt fisk gjorde susen. Det var nå bare til å legge seg etter å ha lest noen sider i Pan av Knut Hamsun. Dag 9 - Rørskardvatnet - Simskardet. Siste dagen var kommet. Nå skal det sies at jeg hadde mat til en liten uke til åi bagasjen, men tanken på å besøke venner i molde og drikker uendelig med øl var for sterk der og da. Det er rart hvordan en higer etter de trivielle tingene når en er i verdens vakreste natur. Når jeg tenker tilbake på det nå skulle jeg bare blitt men der og da var det det riktige. Nå var det bare å gå rørskardet rett nord så ender en opp i simskardet. Dette strekket var også helt fantastisk fint. Det er ikke så mye å si annet enn at det var vemodig å avslutte turen. Jeg hadde kost meg gløgg i hjel og oppdaget Børgefjell. Jeg har også lært meg å kjenne at jeg trives best i selskap med andre når jeg er ute. Tilbake skal jeg absolutt og da kanskje oppleve de mer østlige og sydlige delene av nasjonalparken.

Grattis med ny pulk! Jeg har også en xcountry 130, og den blir i minste laget for lengre turer, og selv helgeturer om hele familien skal være med. Jeg endte opp med den pulken siden jeg kom over et tilbud som jeg ikke kunne gå forbi. Jeg tenkte lenge at jeg skulle bytte den i noe større, men valgte heller å kjøpe et pulkbrett som jeg kan sammenkoble med den. Så nå har jeg en semitrailer-pulk

Jeg kjøpte Brusletto kniver, full tang, i julegaver. Den ene kniven knakk tvers av, etter litt batonering av ved... Brusletto mente det var feil bruk av kniven og ville ikke erstatte den knekte kniven. Det ble kjøpt ny kniv, men ikke Brusletto.