Vinnerliste

Nå i påsken lærte jeg guttungen på 9 år å skrape never og tenne opp med tennstålet med hans egen Bear Grylls kniv. Snakk om stolthet og mestringsfølelse! Han skrapte never og tente opp 15 ganger alene uten hjelp etter det og følte seg som Lars Monsen jr. Sitat fra min sønn "Jeg elsker denne kniven!". For han er Gerber Bear Grylls den ultimate turkniv. (Igjen takk til Kristian J. Vabø for handelen)

Av mine og turkompiserser kjipt kjøpte erfaringer pakkes ALDRI noe utenpå sekken, Kanskje med unntaket: Skumunderlag. Og dette stroppes også rimelig failsafe Jeg bruker Osprey 105 (115) (utgått modell Xenith) også som dagstursekk og jaktsekk. Fordi den kan stroppes inn og ikke slenger selv om den er omtrent tom. Fordelen er at jeg har minimalt med sekker og bruker den såpass ofte at den faktisk passer 100% til ryggen. Og dermed har jeg også sekk de gangene jeg faktisk trenger all plassen. Bruker den også som fiskesekk i laksesesongen. En av de få gangene belte ikke er lukket under bruk faktisk: https://www.instagram.com/p/BzOc7PMIgbB/

👍 Skal prioritere litt tid på den (og andre knuter) fremover 😁

Blir glad hver gang jeg hører noen nevne bruk av rapalaknute på flue. Bifalles! Bruk den lille stunden det tar å lære deg denne du, det er vel verdt det.

Ville også gått for den største. Om jeg fyller min 70L med fiberpose og tremannstelt på 3,5kg, så er sekken nesten full allerede. Må heve topplokket for å få plass til teltet stående. Så skal man ha plass til liggeunderlag, kjele, primus, klær, mat, noe å spise/drikke fra, fiskeutstyr, hygieneartikler.. Ender for min del fort opp med en sekk som blir lastet dårlig og lite ergonomisk å bære. Velger derfor stort sett alltid storsekken på 120L.

Bære for flere personer krever sin plass. Det er bedre å bære en 100-liter med god plass, enn en fullstappet 85-liter som må tømmes og pakkes om hver gang en ting skal ut.

Endelig tilbake etter to års opphold. Dette året ble det som i mange år før, påske på Blåfjellenden. Alt er likevel ikke helt som i «gamle» dager. Vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, ble fraktet inn – og tilbake på snøscooter. Det ble ingen tur dette året. Bestyrerinnen har lagt skiene på hylle (den må være lang...) og det passer å komme inn til hytta samtidig med proviant og utstyr. Det er noe eget ved en ubetjent turistforenings hytte. Det kommer gamle kjente og nye fjes. Alle er hyggelige, og alle har noe å bidra med. Dagene går ganske fort i godt selskap. Nå er vi ikke på hytta for å slappe av. De første dagene går med til å sette hyttene i stand til sommersesongen. Med aggregat og støvsuger, er det lett å få vekk støv og spindelvev – som hadde samlet seg opp i to år. Selv om det ikke ble tur, er ikke oppholdet helt uten svette. Bare det å få vann og ved i hus, krever krefter. Og svette – som nok lukter etter noen dager uten dusj. Som fast tradisjon serverer vi komler til overnattingsgjester. Skjærtorsdag er det gratis middag til alle som overnatter – nesen som på en betjent hytte. Dette året – etter to års opphold på grunn av korona restriksjoner, var vi 12 til bords på skjærtorsdag. Det var skikkelig kjekt igjen å få anledning til å servere komler til gjestene. Dette året var det en kjekk blanding av gamle kjente, folk som har kommet for komlene i 10 år og helt nye som bare hadde hørt «rykter» før de ankom hytta. Ut over den kvelden ble vi sittende sammen å prate. Om løst og fast, men også om mer alvorlige ting. Når det er flere fjellfolk samlet. Blir det også noen runder med steder og fjell og turer. Det gjorde at timene gikk fort og det ble kveld. Nesten Nede i dalen, og da var klokka halv elleve, så vi lys som beveget seg oppover mot hytta. Vi diskuterte hva og hvem det kunne være som kom på den tiden. Det virket ikke som om vedkommende brukte ski, og det ville antakelig også ha vært vanskelig i det steinete og vanskelige terrenget i Fidjadalen. Det viste seg å være en kar som kom gående - på beina, uten truger eller ski. Han hadde brukt 8 timer opp, og det er skikkelig godt gjort. Det er tungt å tråkke i snø opp til knærne og av og til gå skikkelig gjennom. Nå var det ikke helt slutt på overraskelsene. Dagen etter kom det nok en kar opp dalen – etter det var blitt mørkt og også han uten ski eller truger. Jeg hat vært på Blåfjellenden i 30 år og aldri tidligere opplevd at det har kommet fol opp dalen før nå. Begge var ganske kjørt. Den første karen var vandt med slike anstrengelser og godt utstyrt, den andre var ikke i så god form og hadde egentlig ikke helt «peiling». Begge tok mot Hunnedalen på lørdag. Den første på beina – fortsatt uten ski eller truger, den andre på scooter fra Røde Kors. Det tok litt tid å få ordnet det slik at Røde Kors kunne hente mannen inne på Blåfjellenden. Vernereglene legger begrensinger på scooterkjøringen. Vi kom oss enkelt ned til bilen – på scooter, og det var en skikkelig flott tur i finværet.

Jeg bruker Norgeskart Friluftsliv på mobil, betalversjonen gir også brattetskart. Dette gir god oversikt over grovnavigering og planlegging av rute. Offlinekart er mulig i betalversjon. Har garmin GPS 66sr, den har oppladbare batteriet, men holder en uke på en lading (oppgitt 38t). Bruker kart fra kartmannen også dette med bratthet. Det er mulig jeg ikke har lest bruksanvisningen på gps'en, og andre kart kunne løst problemet. Men det som er problemet med gpsen slik jeg ser det, er at nå når en zoomer ut, så forsvinner ikke detaljer fra kartet, så ved å zoome for langt ut så blir hele kartet "brunt". Så den passer best til finnavigering. Og det er den god til. Jeg har opplevd at telefonen har vært mer enn 50m "off", dette var i tykk tåke i steinete terreng. Den sa jeg var forbi et vann, mens jeg gikk i vannkanten.. Retningsvisningen er også dårlig, må gå et stykke før den kan stoles på. Gps en var riktig i gitt tilfelle (66sr har dual band som gir enda bedre posisjonsnøyaktighet enn øvrige gpser). Så egentlig ja takk, begge deler.

Kjente igjen Langsua fra tråden om Fjellski og pulk som snøsikkert og kanskje det første stedet det gikk an å dra fra Østlanbdet tidligere i vinter..

Jeg vet ikke hva folk bruker kniven til på tur, men jeg kan ikke komme på noe på tur som skulle tilsi behov for å bruke den slik som i videoen.

Jeg bruker offline kart fra appen ut.no fra DNT. Den er gratis.

Støtter dette med knute. Når jeg fisker med bombarda bruker jeg som regel bare vanlig slukknute. Det blir ikke baksleng som med fluestanga, og dermed mindre fare for slitasje/brudd i knuten.

Joda jada, man kan jo fylle den med lette men volumiøse ting også. Jeg får min 65 liter sekk opp til 23-25kg før det begynner å bli upraktisk lite plass til turutstyr : ) Jeg vurderte en stund å handle inn en 85-liter i tillegg av samme type sekk (Fjallraven Kajka), men har konkludert med at 65-literen egentlig er perfekt for meg- Selv på lange turer. Hadde jeg måttet bære mye ekstra for en annen person i tillegg ville jeg nok ha gått med 85-utgaven og skulle nok på de 20 ekstra literne klart å få inn et liggeunderlag ekstra, om det ikke er av typen som festes utenpå.

Det er bare å la være å komprimere soveposen så er du der...

85! En for stor sekk med for lite innhold synes jeg personlig ser veldig slapt og fælt ut : ) Sekken er bra tung om du fyller 100l opp til randen.

Må si at jeg helt klart foretrekker å pakke mest mulig oppi sekken.

Bruk dobbel slukknute i fortomsenden mot bombardaduppen. I andre enden bruker du noe som passer med flua. En liten rapalaløkke gir fluen bevegelsesfrihet, men er litt avansert. Ellers så fungerer f.eks enkel sluk-knute, flueknuten osv...

Anbefaler siste episode i podkasten Uteliv, der det nerdes kaninhulldypt om gass...

Tror det er felling av vinterpels. Har en bukk her jeg bor også som også har mistet pels , spesielt på nakke. Den ser ganske likt ut som på dine bilder.

Dan Durston x-mid 2p! Minus: - vanskelig å få tak i - trenger to gåstaver får å stå Pluss: - toduks, yttertelt settes opp først, to fortelt, under 1,5 kg, koster mindre enn mange andre.

Du kjem langt med blå, blå spesial og lilla. Hurtigglider på flaske. Felleglider i stykke eller flytande. Å få ein skikkeleg prepp kan vere greit, men viktigste er at du sett dei inn med opplagsglider ved endt sesong. Prøv å unngå å tørke ut sålen. Kortfellar i løyper er for meg KUN ved klisterføre. Klister har eg ikkje tålmod til. Å gå på blåswix-føre med fellar ville gitt meg vondt i magen 🙉 og forringa skigleda mi. Startar du enkelt så sankar du erfaring etterkvart og heile "smørjesirkuset" vert litt mindre overveldande og pesete enn det kan verke ved første augekast.

Litt seint ute her, men ville bare si takk for svar alle sammen! Her var det mye hjelp å få. Har stort sett holdt meg til kortfellene denne sesongen, og kjøpte meg 45 mm i tillegg til de jeg allerede hadde i 58 mm. Sist tur beholdt jeg 58 mm på hele turen men hadde tilpasset dem denne gangen. Det var stort sett hardt føre, og hadde faktisk ganske god glid hele tiden. Det gikk også mye opp og ned, så det var greit med litt bredere feller. Men til neste år skal jeg lære meg å smøre - skal dra frem denne tråden igjen da

Start enkelt ; swix - lysegrønn, blå og blå ekstra. (evt polar/kvit om du er i eit veldig kaldt område). Sett deg inn i symbol for ny og gammal snø (gammal snø har "avrunda" former på snøkorn). For varmare temperaturar (der du må over på mjukare voksar) nyttar du fellar, til du har fått litt meir kål på det heile. Legg voks frå omlag kortfellefeste og til bakkant helkloss. Evt forleng smøresona om det trengs. Er du i tvil om festevoks ein dag, tek du på den kaldaste/hardaste heime og tek det mjukare alternativet med i lomma. Det et betre å smøre seg frå kaldt til varmt enn omvendt (voks for kalde tilhøve er hardare). Eit tips til grøn og blå på tur, er å ha ein lighter på lomma som du held så vidt borti voksen før smøring, dersom den har blitt veldig hard i kulda. Det er ABSOLUTT verdt å lære seg å smørje kontra å gå på kortfell heile tida, spesielt gjer dette seg gjeldande på lengre dagsturar/og eller tur over fleire dagar.

Jada, til å begynne med tenkte jeg også slik, MEN da jeg begynte å fintenke kom jeg plutselig på alle de gangens som var min første. Jeg husker altfor godt min debut som fluefisker - alene. "Jasså" sa en som også stod der, "du er venstrehendt du også" Det var da jeg så at snella var monter den gale veien. "Ja visst er jeg det" svarte jeg, og løy så det rant ut av meg. Det ble mange turer hvor jeg var som Rimmen, dog ikke fullt så vakker, må jeg innømme etter en tid foran speilet, men etter hvert fungerte jeg i mdet minste bedre på tur. Mange år senere hadde jeg med en venn, hans debut i friluftsliv, på Hardangervidda. En dag kom jeg i snakk med et par karer vi hadede passert dagen før. De kommenterte måten vi hadde hoppet fra stein til stein over en liten elv. Jeg var nok mer stolt enn jeg ville ut med, men heldigvis hadde jeg vett til ikke å viderebringe uttalelsene, for en gang var det jeg som tok de første ustøe skrittene. Om jeg i tillegg om jeg skal avsløre pedagogen i meg; Kombinasjonen Monsen/Rimmen er perfekt. Det gir serien kontrast, noe vi ikke ville ha fått om "hun dama fra Ut i naturen" hadde vært Monsens motpart, eller den stødige Truls for den del. Begge kan jo det meste, altså ville det ha blitt mindre underholdningsverdi, samtidig som mange en urban ungdom kan tenke: Kan hun, den kløna, så hvorfor ikke meg? Så når vi om en stund ser en som plundrer med et telt eller ikke få marken på kroken, bør vi tenke to ting om dem - minst: "Inspirert av Rimmen" Slik var jeg også for X antall år siden. Og så kan vi jo gå bort og på en nennsom måte tilby vår hjelp,

Nei takk Har "fulgt" Lars Monsen siden jeg i 1993 kom over ei bok med mintgrønt omslag i bokhandelen på Andenes om to kompiser som hadde vandret i et bedagelig tempo med fiskestang og svartkjele langs riksgrensen fra Grense Jakobselv til Halden. Helt ukjente fyrer den gang, selvsagt. Noe av det jeg har mest sansen for når det gjelder Monsen, er måten han håndterer vanskelige / stressende situasjoner på. Eks, da han gikk seg fast i brattene ned mot Lysedalen og måtte tilbake et stykke. Ikke mye jamring og klaging der nei. Veldig fort aksepterte han situasjonen, selv om det innebar ekstra slit og usikkerhet. Har vel aldri vært noen "blodfan", men liker den positive stemningen i programmene - blottet for intriger, maktkamp, sjalusi og forfengelighet, for å nevne noe. Lun humor og selvironi er det derimot rikelig av. Man bli rett og slett glad til sinns etter å ha sett Monsen på tur.