Vinnerliste

@Franke - det er på ingen måte noe dumt spørsmål, og intuitivt virker det logisk at jo mer man forankrer teltet til bakken, desto stødigere vil det stå. Men svaret er faktisk det motsatte. Forklaringen er å finne i fysikkens verden, og i matematikken som kalles vektorregning, der alle krefter kan tilegnes en styrke og en retning, og styrken kan dermed for eksempel dekomponeres ifht vertikal og horisontal virkning. Først: Det er ingen krefter som virker på teltet oppover, (tyngdekraften virker nedover, men la oss ignorere den fordi et telt ikke har ærlig vekt). De eneste kreftene som både teltplugger (langs kanten av teltet) og barduner er ment å motvirke er vind. Men la oss for argumentets skyld si at pluggene langs teltet holder det nede, og bardunenes funksjon er å hindre teltet å blåse bortover. Og vind blåser som kjent horisontalt. Dernest, og før vi går til barduner, tenk på snø, ski og feste. Snøens friksjon under gitte forhold er den samme på flatmark som i oppoverbakke. Like vel trenger du mer feste når du går oppover, i form av feller eller smøring. Hvorfor? Jo, fordi tyngdekraften virker vertikalt, og det er denne som gir friksjon mot underlaget, men når du står i en bakke, så er det bare en andel av tyngdekraften som virker vertikalt (altså 90 grader) på underlaget. En skiløper som med utstyr veier 100kg, vil i 30 graders helling bare "veie" 85kg i forhold til underlaget. Derfor er friksjon og feste mye mindre i bakke enn på flatmark, og med stigende vinkel, så får du mindre igjen for det du fester med. Det samme gjelder bardunering: Alle vet at dersom du bardunerer slik teltet står utstilt i sportsbutikken (eller på campingplassen), med barduner plugget en halvmeter fra teltveggen, så vil det ikke holde spesielt godt. Logikken de fleste aksepterer er at kraften som vinden øver på teltet, vil resultere i at for bratte barduner trekkes oppover og derfor løsner. Dersom bardunen er 45 grader, vil strekket i bardunen fortsatt virke delvis horisontalt og delvis oppover. Det siste er ikke ønskelig, og vi må derfor sette pluggen i 30-40 graders vinkel for å unngå at den løsner, men samtidig stikker jo en plugg som står i 45 grader bare halvparten av sin egen lengde i form av dybde under bakken. Jo lavere vinkel på bardunen, desto mindre vinkel trenger pluggen, og derfor kan den settes dypere, og vil holde bedre. Det som også skjer, og som er en undervurdert effekt av å tenke vinkel og ikke alltid lage bardunene så lange som du har tau til, er at jo skarpere vinkel, desto større andel av vindens kraft vil overføres til å presse teltet ned. Dersom du bardunerer med 45 graders vinkel, så vil fortsatt mye av vindens kraft overføres til en kraft som presser bardunfestet på teltveggen vertikalt mot bakken. Med en tilnærmet horisontal bardun så vil ikke bardunen presse teltet nedover i sterk vind. Tenk at bardunen er den sorte pilen under, og at vinden er den røde. Den grønne pilen er stengene som holder teltet oppe, men når det blåser vil vinden (og bardunenes vinkel) medføre en kraft lik den grønne pilens lengde, bare nedover. Jo lavere vinkel (altså, jo lengre bardun), desto mer tar bardunen opp av vindens krefter, og desto mindre vil vindens horisontale krefter medføre vertikalt press nedover på teltet. Effekten er at teltet både står mye mer stødig, og er mindre avhengig av justering av barduner hvis det blåser opp. I tillegg til at kreftene som virker på pluggen som holder bardunen også virker mest mulig horisontalt, og risikoen minimeres for at en plugg eller et snøanker trekkes ut. Litt forenklet sagt: Med tre ganger så lange barduner kan du campe i storm med et halvparten så solid telt (uten at det revner ved bardunfestet), og halvparten så store plugger (uten at de løsner fra bakken). Eller med andre ord: Lengre barduner både sikrer teltet bedre, skåner selve teltet og krever mindre av pluggene.

Jeg har prøvd dette på to måter i praksis. 1: Jeg lagde en levegg i hagen bygget på prisippene fra Sintef sin veileder hvor leveggen skal ha 15% (?) åpning for å skjerme mest mulig mot vind. Det ble sørgelig dårlig, og bygget en helt tett levegg i hagen i stedet og fikk en lun og fin krok 2: Som levegg til telt har jeg ikke konkludert enda. Men jeg har hittil fått best effekt av å lage leveggen like høy som teltet og kloss inntil teltet. Teltet har da fungert som en forlengelse av leveggegen og det har ikke lagt seg nevneverdig fokksnø oppå teltet. Det gir også alvorlig mye bedre vindskjerming enn å sette den lengre vekke. Setter man leveggen opp alene på en slette legger fokksnøen seg bak veggen, putter man teltet helt inntil leveggen fortsettet snøen forbi teltet før den legger seg, er foreløbig erfaring. Er leveggen høyere enn teltet vil det kanskje legge seg mer snø på teltet. Men dette er foreløbige erfaringer med begrenset antall forsøk.

I dag ble det sporing av ulv (Ulvåa-flokken) med Foreningen våre rovdyr: Mange deltagere i alle aldersklasser: Og tradisjonen tro ble det hele selvsagt avsluttet med bål, skaukaffe og grillpølser med masse ketchup og sennep: ...og jammen var det noen som kom over et jervespor helt på tampen, rett i nærheten av der vi satt og skjøv i oss pølser: Her har'n gått:

Har prøvd det. Det fungerer meget bra. Arelaet mot vinden blir mindre, og det presser seg ikke snø under duken. Da kan leveggen mot vinden også bygges mindre/lavere. Men det er hinsides mye arbeid å grave seg ned, det tar lang tid, men hvis man legger snøen man graver vekk mot vinden som en levegg får man gjort to ting på en gang. Det er greit å vite arealet man trenger til teltet, for uansett hvor stort område man graver ut er det alltid for lite 🤣

Er enig i at dette blir mer teoretisk enn praktisk, men teltet vil få et løft (gitt at det skaper en profil som gir løft, noe de fleste telt vil gjøre) og må holdes ned av barduner. Det er ikke kun tyngdekraften som virker på et profil i vind. Aerodynamikkens lover er mer relevante å benytte i disse regnestykkene enn enkel vektorregning. Når det er sagt tror jeg det spiller liten praktisk betydning om bardunene er 3 eller 30 meter lange, men enig i at de ikke bør plasserer helt inntil teltduken.

Hei Mange gode råd her, men det handler også om å være observant på den riktige måten. Når jeg har vært i skogen, ar jeg nesten alltid sett eller hørt en spesiell fugl, rådyr, mus, orm et eller annet. Spør jeg andre har de bare sett stein og treer! Er det kråker som skriker eller andre fugler, som holer baluba, er det som regel rovdyr (rev) eller rovfugl på spill. Jeg har dykket i massevis og mange ser bare sten og tang, men noen få ser alle små endringer i biotopen, som fx tegn på menneskelig aktivitet som utslipp. Observasjon er en evne som kan trenes opp. Elgen

Jeg gravde vel ned ca 30 cm. Det var stiv kuling, og tok voldsomt lang tid. Men det hjalp meget bra på vinden, og bardunene fikk en veldig fin vinkel da de kom litt høyere enn ellers. Jeg hadde samtidig en levegg i enden mot vinden, og kunne grave ned pluggfestene mot vinden mens jeg rullet ut teltet. Teltet «tok av» rett oppover og røsket opp pluggene. Snøanker er fine å grave skikkelig ned mens man ruller ut teltet, før man spenner buene. Så klarer man å holde teltet ned til bakken.

På bildet over ligger kanten av teltet ca 50cm under «bakken». Ulempen er at det kan pakke seg snø på loside som trekker teltduken nedover i løpet av natten. Men blåser det nok, og duken er stram (!), så drar snøen forbi.

I Ekspedisjonshåndboka til Børge Ousland står det at "Har du fått varsel om ekstremvær bør du grave deg en grop slik at teltet kommer litt ned under overflaten. Jeg mener dette er viktigere enn å bygge lemur." Jeg formoder at det er nederkanten av teltet som skal ned under overflaten. Kanskje verdt å teste dette også?

Enig i at dette nok har flere sider og at å bardunere teltet så det ligger helt flatt i vinden nok ikke er det de fleste ville synes var en god løsning. Men det kan tenkes at den fleksingen som litt brattere vinkler på bardunene gir gjør at kreftene ("impulsene") på pluggene blir mindre kraftige slik at de ikke løsner. Kraftige rykk gir en kraftig impulsbelastning. Hvis noe flekser dempes denne impulsen vekk. Det var egentlig tanken min. De få gangene plugger har løsnet har det vært et kraftig vindkast for min del. Ting som flekser gir en gradvis økning av kraften som gjør at ting ikke like lett ryker. Jeg har et godt eksempel selv fra snørekjøring med hunder. Dette er noe jeg ikke kan noe særlig om, men jeg var med på det sammen med ei dame som kunne en del om det. Jeg skulle spenne på meg skiene og bandt tauet til hundene fast i en veibom med det resultat at de klarte å rykke av selve metallfestet som festet tauet til sælen og forsvant i en rykende fart etter dama og de andre to hundene som var dratt i forveien. Jeg fikk da vite at man ikke skulle gjøre det på den måten, men holde i tauet eller feste det i meg selv slik at ting flekset hver gang hundene gjorde et rykk. Det var to hunder, og de rykket i takt, noe som jo er naturlig når de skal sette i gang med en tung last i den andre enden av tauet. Jeg har forresten erfaring med at horisontal vind kan løfte noe som veier en del. Det var på en kanotur i det store utlandet. Vi hadde lagt til på ei strand og været var flott og stille. Kanoen min lå opp ned på stranda ca. 20 meter nedenfor meg da det kom et usannsynlig kraftig vindkast. Antakelig var det en form for fallvind fra fjellene rundt oss som var nokså høye, men vet ikke akkurat dette da. I hvert fall løftet vinden kanoen opp og kastet den mot meg. Den traff meg i hodet og slo meg i bakken. Jeg hadde antakelig griseflaks ved at den samtidig roterte slik at den kanten som traff meg roterte vekk fra meg, for med den farta den kom burde slaget ha blitt adskillig kraftigere. Dette var en Ally som jo veier over 20 kg med spruttrekk og seter. Hadde det kun vært horisontale krefter inne i bildet her ville den kommet rullende mot meg. Den ble rett og slett løftet rett opp før den fikk fart på seg og fulgte vinden rett mot meg. Løftet vil jo avta etterhvert som farten på kanoen øker og farten relativt vinden dermed avtar. Så jeg tror ikke man skal underslå de vertikale kreftene som kan oppstå rundt en konstruksjon som reiser seg opp over terrenget rundt. Men jeg kan ta feil når det gjelder telt selvsagt. De blir jo deformert og flekser i vinden. Kanskje det beste er lange barduner som ligger tilnærmet parallelt med bakken når man ser alt under ett.

Stemmer det, men ingen ønsker vel flatt telt? Og, en blafrende duk fanger mer vind enn en stram duk. I tillegg til at det er litt plagsomt.

Jeg tror vinkelen har mer å si for om teltet legger seg ned eller ikke enn det har å si for om det sitter fast i bakken. Liten vinkel (altså mer horisontale vinkler) vil gjøre at teltet holder seg mer oppreist enn bratt vinkel. Om det er gunstig å tvinge teltet til å stå mest mulig oppreist i kraftig vind aner jeg ikke. Det minsker kanskje sjansen for stangbrekk, men det vil øke risikoen for at noe rives i stykker på grunn av økt areal i vindretningen vil jeg tro. I siste tilfelle vil også belastningene på pluggene bli større. Vektorregningen som presenteres her er å betrakte teltet som en plankevegg som står oppreist mot vinden. Men tenk deg at man tar plankeveggen og legger den ned i vindretningen. Da vil belastningen på bardunene på losida bli mindre enn om plankeveggen holdes oppreist.

Skal gi bort en Svea 123R som gave. Fikk 20% hos Outdoorexperten nå med koden OE20 (gjelder t.o.m. 28.2). Prisen ble da 1495 x 0,8= kr 1196,- (billigste iflg Prisjakt av de som har den inne nå var 1479,-)

Dette stemmer veldig godt, er samme prinsipp som gjør seg gjeldende med undertrykk/sug som vil løfte teltduken som man får på en flyvinge. Allerede her kan man jo da si at vinden ikke lenger virker horisontalt, da vinden tvinges opp av teltet, da får den tross alt en ganske stor vertikalkomponent. Nå er teltdukene relativt glatte, men i tillegg vil denne vinden kunne "dra" i teltduken og løfte den på losida. Vi må ikke glemme at friksjon (luftmotstand) øker ganske så greit med økende hastighet i tillegg Er enig i at bardunene gjerne bør være slakkere enn 45 grader, da horisontalbidraget fra vinden er større enn det vertikale, og bardunene bør innrettes deretter. 45 grader ville jo sånn sett vært bedre dersom løftekraften fra vinden var like stor som skyvekraften, noe jeg tror de fleste kan være enige om at ikke er tilfelle Men til syvende og sist vil det jo kanskje være innfestingen av pluggene som er utslagsgivende: det er vel sjelden tilfelle at bardunene ryker, men heller at pluggene blir dratt/løftet opp av bardunene hvis vinkelen er for bratt. Og etter min erfaring er det betraktelig enklere å få god forankring på pluggene om de ikke må legges tilnærmet parallelt med bakken. Nå jobber jeg stort sett med strømmende vann, så jeg er nok litt på tynn is om jeg uttaler meg for bastant med hensyn på aerodynamikk, men nå er det vel en grei regel at man ikke bør ha en skarp geometriendring på losiden, tenker nå jeg. Bakevje er sjelden ønskelig hvis man kan unngå det, men om målet er å redusere "drag" på losiden, så er jeg nok enig Men dette, som det meste annet, avhenger vel litt på geometrien på teltet osv., men det er vel ikke uten grunn at tåredråpe-formen er kjent for å være nokså aerodynamisk god. I og med at tråden går ut på det praktiske omkring bardunering tror jeg vi kan være enige om at det i sterk vind vil være gunstig å få strukket bardunene litt under 45 grader ja Så får alt det teoretiske omkring momentlikevekt, undertrykk/sug osv. være en liten digresjon for digresjonens skyld 🤓

Vektorregning hadde vært greit hvis luft/vind hadde oppført seg som en konstant kraft i en bestemt retning, men som et par over her allerede har pekt på vil utformingen til teltet være utslagsgivende for hvilke krefter som virker på teltet i vind. Profilets (teltets) areal og utforming, sammen med luftens fart og tetthet er det som bestemmer hvor mye «løft» teltet får. Men slak vinkel til bakken på bardunene gir fortsatt trekk nedover, så de lange bardunene gjør for så vidt nytten, men tror ikke jeg forlenger mine med det første. Setter du pluggene med god vinkel vil de ikke trekkes opp under belastning uansett.

@Måssåbjønn - veldig bra. Siden jeg valgte å gå teoretisk til verks, så skal jeg tåle litt pedantisk korreks 🤪 Jeg mente vel å si at det - i utgangspunktet - ikke er noen krefter som virker på teltet oppover. At vind og turbulens vil skape løft i duken, det er jo riktig. Det er for øvrig alt du skriver, men siden tråden handler om praktiske råd, og mitt svar var på spørsmålet om ikke barduner bør stå i 45 grader vinkel, så vil jeg fortsatt hevde at hovedproblemet med telting i sterk vind er at teltet blåser bort i vindretningen, ikke faren for at det letter og beveger seg rett opp, eller hur? Aerodynamikken tilsier at inntil teltet faktisk har lettet - og på magisk vis beholder en vingeprofil som skaper undertrykk på oversiden - så vil nok de horisontale kreftene vinden utsetter teltet for være vesentlig kraftigere enn det vertikale løft pga uheldig turbulens. Og mens vi snakket om aerodynamikk og turbulens, så vil du fornøyd kunne se på bildene over, at jeg har spent teltet bratt i lo, og med slak vinkel i le. Nettopp fordi det - også litt kontra-intuitivt for mange, men helt i tråd med det du påpeker - gir mindre turbulens og dermed mindre vindmotstand enn å ha «lav nese» mot vinden. Enig? Når det gjelder risikoen for uforutsett vindstyrke, så bruker jeg regulerbar stang slik at jeg kan velge teaters høyde etter været, og på bildet er de nederste 50cm av teltet er gravd ned som storm-matter. Så jeg hadde ingen bekymringer for teltet selv om det blåste storm, med alle forholdsregler mht mange og lange barduner, nøye konstruert profil etc. For øvrig så bruker jeg ikke innertelt, så skulle teltet ha lettet over meg, så hadde jeg ikke beveget meg i soveposen. Og min påstand er at i slikt vær så hadde ethvert tunneltelt med 45 graders barduner blåst bort for lengst…

Dette tror jeg kankje ikke stemmer helt. Vil du ikke få samme virkningen som for en flyvinge? Vinden tvinges til å gå opp og over teltet, noe som gjør at vindens fart øker og dermed trykket vil minske over teltet. Siden trykket på undersiden og inni teltet ikke minsker (kanskje faktisk heller øker hvis det er åpninger inn i teltet) vil du få en kraft oppover som forsøker å rive teltet vekk fra bakken. Jeg mener du kan se det tydelig demonstrert i denne videoen av et Hileber Soulo i sterk vind. Souloen legger seg ikke særlig ned i sterk vind ser det ut til (kanskje avhengig av retning, men når du får den på langs som i videoen). Det at teltet legger seg ned kan kanskje være en fordel i veldig sterk vind, så sant ikke stengene brekker. Jeg har også lest om en ulykke der teltet med en person inni ble løftet av en trombe i fjellet i Sverige og en person utenfor som forsøkte å holde teltet nede, men ble løftet opp og ramlet ned og ble skadet for livet (https://www.arjeplognytt.se/2019/06/20/nannie-fredrikson-om-att-valja-att-leva-vidare/)

Hvis man først skal være teoretisk omkring temaet, så blir nok dette en litt feil antakelse selv om teltets geometri/utforming vil ha en del å si for dette (nettopp derfor man prøver å ha en aerodynamisk utforming til en viss grad). Når man har med vindlast å gjøre, så vil denne for alle praktiske formål være turbulent, ikke laminær, og man vil få en bakevje på baksiden av teltet (altså på lesiden). Det vil kunne oppstå et sug som "løfter" teltet/konstruksjonen ettersom vinden endrer retning i møte med teltet, særlig ettersom teltet som oftest ikke har vertikale vegger. Dette vil nok være en større faktor hvor det er skarpe endringer i geometri (bratt møne på hustak f.eks.), men prinsippet gjelder uansett. Dette er også grunnen til at vannet som oftest graver ut elvebunnen på nedstrøms (lesiden) av brupilarer, for eksempel, det er samme prinsipp som er utslagsgivende her. Om jeg ikke husker helt feil, så hadde Forsvaret tidligere en Veileder for vintertjeneste mht. bivuakk, hvor en vindskjerm/vindplog var nevnt som et mulig tiltak for å redusere vindpåkjenningen på teltet – men her var det også påpekt at den ikke burde plasseres for nærme teltet, for man ønsker ikke at teltet blir liggende i denne bakevjen. Fra konstruksjonsteknikk på universitetet lærte vi at det var først i en avstand på ca. 5 × konstruksjonen/veggens høyde at strømningen ble "normal" igjen, i alle fall for større konstruksjoner. Og at for en bygning i vind, så er retningen på den horisontale lasten lik på både lo- og lesiden, da man får et sug som "trekker" på baksiden. Det sistnevnte gjelder da for stive konstruksjoner, og vil selvfølgelig være mye mindre på et vanlig tunnel- eller kuppeltelt som deformerer seg betraktelig mer på grunn av vinden. Nå blir såklart dette veldig teoretisk, da man i realiteten må bake inn deformasjoner i en ganske fleksibel teltkonstruksjon på grunn av vind etc., men å kategorisk si at det ikke er noen krefter som virker oppover på teltet blir en forenkling. På grunn av friksjon/ruhet vil jo også vindstyrken være mindre helt nede ved bakken enn lenger opp (på flatmark), og man vil derfor også kunne få en velting (moment) som gir strekk i teltpluggene i fremkant, altså på losiden, særlig for et telt som har så lav egenvekt, men stor overflate.

Nå har jeg ingen ting i mot åte/foring for å studere/få se dyr, men det er viktig å skjønne at man endrer adferden til dyr med åte/foring. Jeg vil forklare det med et eksempel. Ved Hornborgasjön i Sverige tiltrekker man seg traner hver vår ved å hive ut flere tonn korn på ei slette ved sjøen. Derfor kan du dra dit rundt 1. april og se rundt 25000 traner på en gang (og veldig mye annet). Men det er ikke sånn man møter traner på tur i skog og fjell, og for Hornborgasjöns del kornspisende traner. Det er på ingen måte uinteressant å dra dit og se på dem. Tvert i mot er det et fantastisk skue. Men det kan ikke sammenlignes med å se og høre et tranepar på ei myr ute i villmarka. Det første gir mer en dyrehagefølelse, det andre en villmarksfølelse. Nå er jo kanskje dette et ekstremt eksempel, men det vil gjelde generelt ved foring. Bare tenk på fuglebrettet. Du vil ikke se en tilsvarende ansamling av fugler ute i skogen. Der oppfører de seg helt annerledes (men jeg forer fugler allikevel da). ;-)

Viktigheten av god bardunering testet i kuling og stormkast på Hardangervidda denne uken. Mine plugger og snøanker som avbildet over var helt gratis, men med rett konstruksjon gjør de like god nytte som Hilleberg-plugger av aluminium. Slitestyrke og varighet er ikke det samme, men når du alltid kan lage flere etter behov, who cares. Jeg kan tilføye et par tips basert på egen erfaring: - Om du dobler lengden så vil den ekstra elastikken tillate stramme barduner som likevel skåner teltduk og sømmer i hard vind. -Om du også dobler tykkelsen er det mye lettere å håndtere barduner, løkker og knuter i kulda.

Som hobbyfotograf har jeg gått gjennom dette selv, og jo mer man besøker samme områder om og om igjen, gjerne på forskjellige tider på døgnet, kan man legge merke til stadige tegn til hvor det ofte er dyr og fugl. Man kan jo alltids være heldig og treffe på noe helt tilfeldig, men jo bedre man kjenner skogen jo mer forberedt kan man være. Har alltid med meg minst mulig, kanskje en sekk med litt utstyr i, kamera osv, men ikke noe som henger å slenger og lager lyd, bukser/klær som ikke bråker, kikker hvor jeg tråkker, stopper opp å lytter og kikker rundt meg ofte, stopper i skogkanten når jeg kommer til hogstfelt, står og gjerne stille noen minutter for å observere når jeg stopper opp på tur, ofte skjer det mye mer rundt der man stopper opp enn man skulle tro. Noen ganger kan man og lukte dyr, feks rev, da pleier jeg å stå eller sette meg ned på huk og kikke meg godt rundt. Jeg bruker ingen form for kamuflasje eller skjul, kun klær med naturlige farger. Tålmodighet er viktig, og at man er lett på foten når man går, uten å bråke.. Sporing i nysnø kan være gøy, men vær obs på at man kan bli fort skremt om et rådyr plutselig spretter opp rett foran deg Har selv flere favorittsteder her lokalt, der jeg har vært så mye nå at jeg har blitt godt kjent med hva som er i området, ofte er dette innenfor svært lite område. Litt som områdene han "Fotobonden" på NRK har, små områder man kjenner svært godt. - Jeg har en elv der det bor et fossekall-par, og for et noen år siden ble den så vant til meg at jeg kunne sitte langs elva og knipse bilder. Og når den fikk unger, så kunne jeg sitte få meter å ta bilde av de også, uten noe form for kamuflasje. Kunne satt der i timesvis og sikkert fler dager på rad, men noen ganger så bør man og kjenne sin besøkstid og la de få fred. Knipset litt bilder og stakk... Og når dette bildet satt, så takket man for opplevelsen og reiste hjem Et annet sted har jeg gjort mange observasjoner, som er klart mitt favorittsted er rundt et lite vann, der har jeg sett elg, rådyr, fossekall, bever, mår og fiskeørn, kun innen for ca 200x400meter. Og det gøye er jo når man får bilde av de Det som er synd nå, er at dette er rett der Nye veier vil bygge ny 4-felts E18........ De to neste bildene er tatt 50 meter fra hverandre (men ikke samme dag)... Var veldig opptatt av fiskeørn en periode, og visste om flere steder man kunne se disse, men ble spesielt "kjent" med et par. Er man ved et ferskvann og ser disse (de ser deg lenge før du ser de og så vil du høre de..), så er det fint å kikke på fra avstand. Har de unger, så bør man ikke forstyrre. For dette bildet lå jeg 3-4 timer i en grop i lyngen sammen med 5 millioner mygg, men ingen kamuflasje. Disse fiskeørnene hadde reir rett ved en tursti, så de var delvis vant til folk. Jeg gikk der ofte, og fikk komme nærmere og nærmere for hver gang før de begynte å varsle om "fare". Gikk i samme klær hver gang og gikk inn samme sti hver gang. Kongeørn og havørn kan man ikke observere på samme måten.. Av dyr som ikke løper avgårde, så kan jeg sterkt anbefale å se på bever og fiskeørn. De er vare, men holder seg i området de bor uten å rømme langt unna.. Rådyr kan være litt begge deler, de i skogen rømmer ofte lenge før du ser de, eller du ser de spretter opp og er vekk før man får tenkt seg om. Men noen steder er de der det er mye folk også, og ikke fullt så redde. Da er de lettere å kunne observere. Litt kortreist naturopplevelser altså Dette rådyret beiter på et jorde der det går masse folk på tur, både med og uten hund, på grusstien til venstre i bildet, og over jordet på stien til høyre i bildet. Dette rådyret kom ut bak meg for å spise på jordet kun sekunder etter jeg passerte, mens jeg gikk fra vannet og mot bilen, og ei dame med hund runda stien ned mot vannet. Haukugle er og noe man kan se som ikke rømmer så fort, da de ikke er så redde for folk. Sitter ofte og speider etter bytte i åpne områder. De er små så ikke bestandig så lett å se... Denne sto på toppen av et gammelt tre 20 meter fra meg, min mor og hunden hennes. Den brydde seg svært lite om oss. Det finnes mange flotte små paradis der ute med masse av dyre- og fugleliv, gjelder bare å finne de. Det er ganske gøy når man gjør det, og får gode opplevelser! Ønsker deg lykke til, men vær forberedt på mange bomturer. Men desto mer gøy når det faktisk klaffer, eller man får et blinkskudd med kamera, om man tar bilder også PS: Med tanke på lukt, så husk at også kaffe lukter ganske kraftig.

Vi har blitt oppdratt i naturfilmer på TV om at det bare er å gå ut i skogen og se dyrene stå der og spise mens vi titter på dem. Naturprogrammene har mye interessante opplysninger om dyr og fugler, men som du selv har oppdaget, så er de er ikke i nærheten av å beskrive hvordan du vil oppleve naturen om du går ut i den. Jeg tar det med en stor neve grovsalt hvis noen påstår å se mye dyr både titt og ofte når de er på tur i skogen, og jeg har store never. Som regel må du lete dem opp eller vente på dem der du vet at de med stor sannsynlighet kommer (gjerne foringsplasser eller saltsteiner). Selv i Nordmarka (nord for Oslo) som vel har en av landets tetteste elgbestander er det ikke sånn at det bare er å gå ut i skogen, så ser du dyr. Ville dyr vil unngå mennesker som best de kan. De gjemmer seg eller flykter når de får teften av mennesker. Og de er flinke til å gjøre dette uten at du merker dem. En stor elg kan for eksempel bare trekke bak ei granbusk og stå helt i ro til du har passert (dette har jeg selv sett flere ganger), og du ser den ikke med mindre du vet at den er der, og selv da kan det være utrolig vanskelig. Og en elg kan løpe i stor fart over et hugstfelt uten at du hører en eneste kvist knekke. En bjørn kan legge seg flat ned i lyngen eller gresset og vente til du er forbi. Av og til vil du tilfeldig treffe på dyr, og da er nok skumringstimen morgen og kveld den beste tiden. Jeg vil anbefale deg to ting: Gå ut i skogen nå som det er snø. Der vil du finne spor etter dyrene. Disse kan du følge, så får du se hvor de pleier å være og hvor de pleier å gå når de forflytter seg. Men du må gå der folk vanligvis ikke går. Det nytter lite å følge skiløyper og veier (bortsett fra der de krysser og som du kan bruke som startpunkt). Du må rett og slett pløye dine egne spor utenom der alle går. Selv om du ikke ser dyrene er det utrolig artig å følge sporene deres og se hva de har foretatt seg. Du bør da spore bakover i sporet. Det er det to grunner til, og det er at du helst ikke bør forstyrre dyrene nå når det er så knepent med mat i skogen for dem. De har nok med å få spist nok om de ikke skal bruke opp spisetid på å løpe vekk fra maten fordi du støkker dem, og i tillegg bruke opp den lille energien de har klart å ta til seg. Det andre er at du ved å spore bakover vil finne ut hva dyret har foretatt seg i stedet for å finne ut når dyret oppdaget deg og tok avsted. Så er det selvsagt noen steder der det stadig og støtt er elg og rådyr, gjerne langs veier der det finnes ungskog å beite på. Det er gjerne her de fleste ser dyr gjentatte ganger, gjerne på samme stedet hver gang, og gjerne i skumringstimen. Elg og rådyr har steder der de beiter ofte fordi det ofte er mat å finne der (åkerkanter, veikanter, hager og annen innmark). Det andre jeg vil anbefale deg er å lære deg fuglesang. Fugler er ikke lett å få øye på, særlig ikke når trærne får løvverk. Men sangen er lett å høre. Du vil oppdage at det er mange forskjellige arter der ute, og at de forskjellige artene har sine foretrukne steder. Det er helt andre arter rundt ett vann med masse siv og buskvegetasjon enn det er i en løvtreskogen , eller på fjellet, eller i barskogen (granskogen er som regel nokså fattig på arter). Det er også helt andre arter som synger om natta enn om dagen. Utover nå og fram til rundt sankthans er det å gå ut og finne fuglene ved hjelp av fuglesang en av mine artigste aktiviteter. Det beste er om man kan gå kurs eller gå med folk som kan en del fra før. BirdLife Trøndelag sitt lokallag i Trondheim bør du kanskje følge med på. Det vil forundre meg om ikke de arrangerer fugleturer, både for å se og for å høre dem. Ja, ja. Det var nå bare noen tanker fra en annen som sjelden treffer på dyr når han er på tur i skogen.

Forvaltningen av Hardangervidda er et virrvarr av aktører. Denne nasjonalparken er så vidt jeg vet den eneste som ikke har et nasjonalparkstyre. Villreinnemdene har myndighet fra Miljødirektoratet i villreinsaker og arealplaner som berører reinen. I tillegg sitter statsforvaltere, fylkeskommuner og kommuner med planmyndighet for ulike geografiske områder og saksområder. DNT har gitt noe her, og det tror jeg har vært tvingende nødvendig for at de ikke på sikt skal få større restriksjoner. De har jo ikke en god track record i saker knyttet til reinen før (f.eks Snøheimsaken), men det kan se ut som mentaliteten i DNTs administrasjon har snudd litt, og det er gledelig.

Nå er jo ikke akkurat rein (tam eller vill) noe som ikke forskes på og i fagmiljøene er det vel ganske stor enighet om at ferdsel og tekniske inngrep er et problem for villreinen. Det er jo summen av forstyrrelser som er avgjørende, så at det er beite til mye rein på vidda sommerstid hjelper ikke når de ikke får ro til å utnytte det hverken sommer eller vinter, når det er fragmentering av leveområder og tekniske inngrep som gjør at de ikke benytter store arealer osv. NINA lagde en rapport i 2004 om inngrep i reinbeiteland, som sa noe interessant om habituering, nemlig at det (til da i alle fall, det er jo snart 20 år siden) ikke var noen studier som viste at rein, tam eller vill venner seg til inngrep slik at at unnvikelsessonene eller barriere-effektene reduseres over tid. (NINA Temahefte 26 - Inngrep i Reinbeiteland s. 18) Det er mulig det var mye folk og tuslet langs slepene i perioder "i gamle dager", men samlet sett er det vel liten tvil om at forstyrrelsene er langt større i dag. Det var lite vinterbrøytet Riksvei 7, lite høyspentledninger, lite hyttefelt med alt det medfører av veier, skiløyper etc. (selv om det var noen sætre), lite motorferdsel, lite kitere, lite demninger, Bergensbanen var vel der kanskje, og den er fortsatt en barriere for villrein, lite folk vinterstid.... and the list goes on .. Det er mye man kan ta tak i, men jeg vil tro at det ligger et solid faglig grunnlag bak denne bestemmelsen, og jeg mener DNT har gjort et godt vedtak her. Forøvrig veldig mye interessant lesing i Villrein-ferdselsanalyser på Hardangervidda (NINA rapport 1903, 2021) f.eks at 81 % av turistene på Hardangervidda kun går på merkede stier.

NINA har gjort målinger på fluktrespons i ulike områder, og det er ikke så stor forskjell på Dovrefjell- og Hardangerviddareinen. I randområdene til Hardangervidda er det jo et veldig hyttepress, særlig i øst hvor reinen har vinterbeite. Ellers er vi vel ikke så uenige:) Det er summen av aktivitet som teller. Jeg synes DNT for en gangs skyld har gjort et godt vedtak her.

Reinen trekker ofte ned i bjørkebeltet om våren når beitet der blir bedre enn på fjellet. Hyttebygging i denne sonen er ikke et sidespor, men enda en belastning for reinen.

Ja, villreinen er annerledes. Den er mye skyere. I tillegg kommer det at Norge har en internasjonal forpliktelse for denne arten, siden det bare er her den er viltlevende i Europa. Det er riktig at reinen kan "tilvennes" til mer folk. På Blefjell og Norefjell er stammene fullstendig omringet og fluktresponsen er gjennomsnittlig 50 meter når de møter folk, mens på Dovrefjell er det nærmere en halv kilometer. Når simla er drektig eller kalvene nyfødte kan dette få fatale følger. Det må aldri bli et mål at vi skal tvinge villreinen tammere fordi det passer oss. Vi må tilpasse oss denne reinen.

Jeg hadde et lignende problem en gang og fikk ny pumpe av msr. Gjengene «forsvant» når jeg skrudde inn control valven. Må ha vært en svakhet på pumpa.

Jeg fikk til slutt en skomaker til å sy på D-ringer. Det var helt umulig å sy i det kraftige stoffet med vanlig symaskin 😅 Takk for hjelpen alle!