Vinnerliste

Hvis vi ender opp med å amerikaniserer oss, vil dette bli en ny gullgruve for forsikringselskapene. Her nede hos oss opplevde frivillige ubetalte redningsmannskaper å møte jussen, når pårørende etter forulykkede rettet pekefingeren mot de som prøve å hjelpe. https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/BbPXv/skremt-av-anmeldelse Edit. Som en liten kuriositet, kan jeg fortelle at etter vi hadde kommet til land med de leide kayakene jeg nevnte ovenfor og skulle levere dem tilbake, kunne jeg ikke dy meg for å forsøke å være morsom. "I got a wet bottom, who can I sue?" . Jeg så på karen at han var usikker, men han svarte gravalvorlig : "In a kayak, I dont think you have much of a legal standing complaining about wet trousers ...Sir". Han tok det svært alvorlig.

FOR SPESIELT INTERRESERTE. Altså, lett enduks telt med lite komfort for alpinisme. Ikke teltet for koseturer, men knall for bratte turer. Fjellsport.no selger MSR Advance Pro til 6099,- nå (Og med "10ekstra" får man nye 10% rabatt). Dette teltet har listepris 10599,- hos importøren (Varri), og ligger på 9999,- i nettbitikkene rundt om kring ellers. https://www.fjellsport.no/msr-advance-pro-2-orange.html?q=msr pro

Det så lenge ut til at jeg skulle klare meg helt fint uten stormmatter på mitt Hilleberg Soulo vinterstid. Men etter en litt ruskete vintertur i fjor, meldte behovet seg for alvor. Vel, behovet har nok krystallisert seg litt over tid, men det ble veldig tydelig på nettopp denne turen. Etter tips her på forumet tok jeg kontakt med Barents Outdoor. Og vipps, 6 dager etter at jeg sendte teltet til Melhus, stod teltet oppsatt i stua med stormmatter påsydd. Innerteltet fikk også påsydd to lommer i «fot enden», slik at jeg har enkel tilgang til lommerusket mitt, uansett hvilken vei jeg velger å ligge. Håndarbeidet og materialene ser vel så bra ut som det originale fra Hilleberg. Prisene var veldig fair, og servicen var utmerket. Jeg er veldig glad slike aktører finnes her til lands! Anbefales! Siden jeg nå har fått stormmatter påsydd, så kommer jeg vel aldri, noen sinne, til å oppleve forhold hvor stormmatter er påkrevd?! Dermed kan vi vel bare legge ballen død og konkludere med at stormmatter faktisk fungerer?!😉 God vinter videre godt folk!

Hola muchachos! Kjøpte meg 360-kamera og stødig hands free mount og filmet litt når jeg var ute med Gammene i lørdags. Glemte å rengjøre linsene, og kameraet rører på seg litt mye når jeg går klassisk men dette var første gang jeg brukte alt. Mye å sette seg inn i. Nedover Wyller funket det sykt bra!

Jeg har ment at det er galt av DNT å satse på organiserte risikable turer og aktiviteter. Ikke mange prosent av medlemmene passer til dette. De fleste risikoaktiviteter ivaretas best av spesialiserte klubber. Men de som tjener penger på kurs og guiding ønsker kanskje å bruke DNT's varemerke, hytter og annsonsesystem som en platform for en inntektsbringende virksomhet? På den måten mener jeg de kan de lokke folk med på ting de egentlig ikke er skikket for. Og hvis dette skulle legge føringer for vanlige forholdsvis trygge fjellturer så gjør DNT noe dumt. Det kan lett bli en utvikling hvor en "kursmafia" presser på for å innføre stadig flere "obligatoriske" kurs. Selv har jeg mistet troen på mange av disse kursene. Mistet troen på den øverste ledelsen i DNT også. De har blitt "samfunnsaktør". Rent juridisk har vel terskelen for straffeansvar vært veldig høy ved uhell i forbindelse med f. eks dnt-turer ledet av privatpersoner. I tillegg har vanlige turdeltagere hatt et ansvar for seg selv også. Hvis noe skjer i regi av en komersiell virksomhet er ansvaret større. Og faren er at DNT kan utvikle seg i rettning av dette tror jeg er tilstedet. I noen tilfeller brukes utrykket "turkoordinator" i stedet for "turleder". Man fritar seg ikke for ansvar med legger mer ansvar på deltagere. Både med hensyn til egen sikkerhet og i noen tilfeller for demokratiske avgjørelser under turen. Dette har jeg tro på. Og spesiellt hvis man har en ordning med to turkoordinatorer hvor den ene er på opplæring.

Nå som jeg har fått Winter Attachment(WA) selv, kan jeg komme med en kjapp oppdatering på Trangia Triangle med Winter Attachment montert, om noen fortsatt lurer på hvordan dette skulle passe: - WA passer i Triangle, men ikke i hakket i bunnen av spritbrenneren, det blir for høyt: - Dytter man WA litt opp, her javnt med bunnen på Triangle, er det fortsatt mulig å forvarme. Man kan feks løfte spritbrenneren opp direkte slik det vises i brukervideoen til 25/27-serien, evt løfte hele Triangle og tenne på gjennom hullene i bunnen av WA, evt gjennom hullene eller utsparingene i Triangle. For min del funker det da bra med den større utsparingen jeg har laget i den ene veggen til Triangle, der gasslangen kommer ut, som vist tidligere i tråden. Mange måter å gjøre dette på... Høyden opp til kanten blir som nevnt tidligere i tråden, 42-43mm. Her kommer Winter Attachment til å være med fast fremover uansett når på året dette skal brukes, for å få raskere fart på spritbrenneren. Var stor forskjell med og uten forvarming! På Triangle-holderen som er firkantet blir ikke dette et problem, man setter spritbrenneren oppi med festene til WA ut mot hjørnene av Triangle-holderen, slik som på bildet under:

Det er vel ganske stor forskjell på om du holder på med det og det har med din egen risiko å gjøre, eller om du leder en organisert tur og tar på deg ansvar for andre også. Man kan helt klart lære seg ting på andre måter, men det er ikke like lett å dokumentere - og hvorfor det har betydning (ikke for sikkerheten, men i praksis) ser vi jo veldig tydelig her i saken. Blir det spørsmål, så gripes det fatt i sånt. Så vet jo vi at det kan være vel så flinke folk utenom kurssystemer, og disse "sertifiserings-kursene" trenger slett ikke være allverdens, verken i den ene eller andre organisasjonen. Men når organisasjonene lager seg HMS-dokumenter så er "krav om kurs sånn og sånn" et lett tiltak å føre opp for å ha sitt på det tørre. Derfor er det mye dustegreier på den fronten der.

Ble en fjerde Fjällräven Vidda Pro i samlingen, av totalt syv Fjällrävenbukser Ble fargen "Dark olive" denne gangen, har hatt lyst på den lenge, men sjeldent den har vært på lager i min størrelse. Tok med en Trangia Winter Attachment også i samme slengen, kjekt å ha..... Nå må snart våren komme....!

I naboturlaget til Lofoten så har de laget et risikovurderingsskjema som turlederne får link til og skal fylle ut før sin tur. I hvor stor grad turlederne faktisk gjør det, er jeg spent på å høre. Jeg skal i hvert fall selv lede en tur neste år, og da avtalen ble gjort ble jeg også gjort oppmerksom på det skjemaet som jeg skal fylle ut. 👍 Men det er et vanskelig felt, og vanskelig å bedømme hvor grensen går. Jeg er ikke helt for å umyndiggjøre voksne folk fullstendig, sånn som jeg synes det beveger seg mot i samfunnet vårt. Andre burde visst bedre enn den voksne turlagsdamen som selv er turleder, hvor mye hun kunne? Jeg får litt pigger ut kjenner jeg. Altså jo, hvis folk åpenbart er uskikket, så må man gi beskjed om det og sørge for at de ikke blir med. Men hvor mye skal man sjekke det? Jeg har fra før av inntrykk av at man ofte i slike tilfeller ser på hva som var gitt av informasjon og opplysninger på forhånd. Også ut fra det HMS-arbeidet jeg har erfaring med fra turer på havet, der er ofte informasjon/krav til deltaker satt opp som tiltak nettopp for å redusere risikoen. Det virker jo som de har gjort, i hvert fall. Jeg håper ikke de gjør det for risikofylt å være turleder, uten at jeg mener man skal være helt ansvarsløs/-fri heller. Jeg håper det landes på et fornuftig sted, det tror jeg for såvidt også på. Hun her advokaten pleier vel å ta rimelig hardt i, ofte. Hun representerer jo en part i saken, ikke et balansert syn.

Jeg som hverken har toppturkurs, skredkurs, navigasjonskurs, kajakkurs, eller noen andre for for kurs må vel gi meg med både toppturer, havpadling i grov sjø og slutte med langturer langs kysten under gult farenivå. Håper ikke de har tenkt å «sertifisere» alt man skal gjøre ute. Jeg kjenner mange som har kurs i mye rart, men allikevel holder ett svært lavt nivå. Man kan lære på mange måter, ikke bare via kurs.

Barents kommer med flere lanseringer på nettsiden nå; light-versjoner av Trollheimen-teltene, et kuppeltelt ala Orion/Reinsfjell og et tunneltelt som ligner mye på den gamle Rondane-serien til Helsport. https://barentsoutdoor.no/produkter/telt/

At tilbudet blir redusert er en ting, men at prisene kommer til å gå drastisk opp er en annen ting. I å for seg så er det en interresant diskusjon dette. Jeg tror flere og flere av de som ikke er skikket, vil dra på slike turer. Og flere som er skikket dropper å dra på slike turer. Da stilles det betydelig større krav til de som organiserer turen. For min del, som anser meg som skikket til fjellturer sommer som vinter over lengre tid, med til tider både kalde temperaturer, vind og whiteout, har det aldri slått meg inn å melde meg med på organisert tur. Dette er grunnen til at jeg aldri har vært på Galdhøpiggen også. (Noe av årsaken er vel at jeg trives best i eget selskap også :P) Derimot. For de som føler seg utrygge (eller er veldig glad i å møte ukjente folk), så er organiserte turer helt sikkert midt i blinken. Og for mange trolig også det lille "sparket" de trenger for å bli trygg på at dette er noe de klarer selv. Friluftsliv er fullt mulig å utøve med et lite budsjett. Da er det synd at mange blir "utelatt" for at de ikke har råa til å melde seg på en organisert tur eller tre. Jeg vet ikke med DNT, men ofte er det vanlig å signere en ansvarserklæring om man skal utøve en aktivitet som kan forårsake alvorlig skade eller har høy risiko for skade. Hvor da ansvaret legges i større grad over på deg som person. Så handler jo (på mange måter dessverre) verden i dag på å ha dokumentasjon på at "vi/jeg" har alt på stell og feilen/Ulykken skylles en annen part. Altså, dokumentasjon på at man ikke kan stilles til ansvar om noe skulle skje. Noe jeg personlig synes har begynt å gå alt for langt, men som jeg dessverre tror er nødvendig 😕

Vinterturen rundt Lifjellet. Lørdagsturen har etter hvert blitt en litt lengre tur enn de «vanlige». Denne gangen ble det en tur rundt Lifjellet. Dette har i mange år vært den faste turen på vinteren – om frost og is holdt seg vekke. Før det var det Bynuten som var den vanlige turen. Det ble opp gjennom årene ganske mange turer dit. På vinteren overtok Lifjellet. Da var turen til Bynuten en helt grei tur. I dag er dette en langtur. Nå er en tur rundt Lifjell fortsatt en helt grei tur, selv om det tar lengre tid enn for tyve år siden. Siden det ikke har blitt så mange av denne spesielle turen,var det på tide med nok en gang. Jeg har gått turen i all slags vær, men etter hvert blir det mer og mer turer i «godt» vær. Denne dagen var YR ikke spesielt positiv, med overskyet og litt vind. Temperaturen skulle være «vinter». Det var andre enn meg som ville på tur denne dagen. Det var en mengde biler på Dale. Jeg har opplevd å være alene på Dale om været ikke samarbeider. Helst vinterdager med dårlig vær og gjerne i januar. Mange av de som skulle på tur fra Dale, hadde «Søsterhytta» som turmål. Denne hytta er en dagsturhytte, og det er satt opp flere slike rundt om i kommunene. Sandnes sin hytta står en liten kilometer fra Dale, og det er god turvei et godt stykke mot Dalevågen, og god sti videre. Det står skilt der stien mot «Søsterhytta» tar av fra den T-merkede stien utover langs sjøen. Jeg tok turen innom. Det var bare en liten avstikker på 200 meter fra min vanlige sti for turen rundt Lifjellet. Jeg går på nedsiden av den T-merkede stien og følger den «nye» stien mot dagturhytta de første 200 meterne. Nå var stien nede i henget mot fjorden merket på ny. Det var hengt opp grønn/svarte merkebånd på trærne langs stien. Den skulle være grei å følge nå. Fra jeg ikke lenger kunne høre unger og voksne på vei fra og til den nye hytta, var jeg stort sett alene. Nesten som vanlig, kom det en jente joggende forbi. Ellers var det tomt for folk helt til jeg sto på toppen av Lifjell. Normalt treffer jeg andre på vei ned fra toppen og på stien mot Dalevann og ned til Dale. Denne gang var det kun en kar som kom springende. Med så mange biler på parkeringsplassen hadde jeg vente å treffe flere. Jeg var i utgangspunktet klar for en «vintertur» med kald vind, men uten nedbør, Jakken kom fort av inne i skogen og turen gikk i bare skjortearmene. Selv om det var kaldt på toppen, gikk det likevel greit å holde varmen over det åpne strekket. Det var ikke mer en 3 grader hjemme, men det hadde ikke vært frost på natten – hjemme. Nede ved sjøen tenkte jeg ikke en gang på frost og is. Det skal liksom ikke være vinter når turen går i skjortearmene. Oppe bakken og på toppen var det ny is på enkelte plasser. Det ble til at jeg gikk litt forsiktig en stund. Ruren rundt Lifjellet er fortsatt en kjekk tur, men den er ikke en tur jeg vil dra med folk med dårlig form. Den er mer krevende enn mange av de andre turene jeg pleier å gå. Telefonen mente jeg hadde gått 12 kilometer. Litt langt, tror jeg, men farten er ikke stort mer enn 3,5 kilometer i timen. Noe som sier litt om hvor «tung» turen egentlig er.

Barents har lansert et snasent ekstremtelt med mye Helsport-DNA: https://barentsoutdoor.no/product/finse-3/ Kjør debatt!

Må si denne saken omtalt på NRK er en tankevekker. https://www.nrk.no/nordland/den-norske-turistforening-har-ansvaret-for-dodsulykken-i-lofoten_-mener-bistandsadvokat-1.15803362 Kravene for å arrangere slike turer går opp, og tilbudet fra forskjellige aktører vil nok nå bli redusert. Det er i grunnen synd, men samtidig skjønner jeg de pårørende i denne saken. Dnt burde vært litt mer ydmyk i forhold til akkurat denne turen. Formell kompetanse vil telle mer, og forsikringer og penger vil spille en større rolle. Aktuelt ved f.eks. fellesturer med alle slags aktører.

Jeg blir lett kald om natten, hele tiden egentlig, og har ikke kjøpt nytt vinterunderlag siden jeg kjøpte downmat 7 for 15+ år siden. Husker ikke R-verdien på det, men med downmat7+ridgerest kombinert med 3 sesong dupose+syntetisk sommerpose har jeg klart meg helt greit på ukestur i -20 til -30 grader. Vel å merke var både jeg og underlaget noen år yngre den gangen, så komforttempen har nok flyttet seg oppover etter det, men jeg har alltid vært kald av natur.

De lenkene stemmer ja @Terka - min turrapport fra 2008 (steinalderside) http://kjiver.no/Higravtinden.htm DNT har vel forsikring for denne typen hendelser - det er mye verre med lokale turgrupper og fjellturgrupper. F.eks. om noe slikt skulle skje med en tur her på forumet. Ville vært en katastrofe om man ble stilt til ansvar for skader, dødsfall etc for slike hendelser. Realiteten er jo at det da blir mer skjema - men aller helst at det ikke blir arrangert felles-turer lengre uten at alt er på plassz

Vandring, klyving, klatring... det er desverre ingen enkel og tydelig grense man kan trekke der ift turer i terrenget. Jeg har selv klatret siden midten av nittitallet og reflekterer fortsatt over kriteriene for når man bør binde seg inn i tau, gå på løpende sikring eller sikre fra standplass i fjell. (Bratthet, fast/løst fjell, eksponering, konsekvens av fall, erfaring med bratt terreng/klatreerfaring bland turgruppen, etc. Det er mange parametre som er med inn og påvirker beslutningen) Min erfaring er at noen vil sikre med tau mye tidligere en det jeg tenker, mens andre går mye brattere/eksponert før de vurderer å binde seg inn, og ut fra det lander jeg ofte på at når "førsteman" føler for å bruke tau så er det riktig å ta det i bruk da. Vil forøvrig følge med litt på denne saken og resultatet da jeg er turleder for DNT innenfor annen type aktivtet (ikke fjell/klatring) hvor DNT har andre/"lavere" krav til turledere for enklere turer en det det nasjonale forbundet for denne type aktivitet har. Her er jeg ihvertfall tydelig på at jeg kan ta nærturer/turer med "lav vanskelighetsgrad" (antatt lavere risko & konsekvens) selv om jeg personlig tar turer som er mer krevende privat. Dette ut fra annsvarsforholdet jeg mener følger det å være turleder på organisert tur. Selv om jeg vurderer å ta videre kursing/sertifisering innenfor denne aktiveten så er det ikke sikkert jeg vil ta på meg å lede organiserte turer i mer krevende forhold ut fra at konsekvensene kan bli så mye større. Delvis avsporing over... for de som vil ha litt mer visuelle referanser av terreng ift turen som @Kjell Iver refererer til innledningsvis så antar jeg at det er den turen det er bilder av her ( @Kjell Iver korriger gjerne/slett dette avsnittet om det er feil fjell/tur): https://kugo.no/2021/07/higravtinden-1148-moh/ https://peakbook.org/no/tour/321046/Higravtinden+-+høyest+i+Hadsel+og+Vågan.html

Det er nok det som er spørsmålet her, men grensen mellom klatring eller vandring er vel ganske uklar? Det er forskjell på en bratt tur til Higravtinden, kontra en slak fjelltur på Snøhetta f.eks., men de samme reglene vil gjelde for ansvar på turarrangøren på begge typer tur. Man forventer vel at arrangør har med seg førstehjelpsutstyr, GPS, vindsekk eller whatever som kunne trengs. Jeg tenker ikke så mye på DNT i denne sammenhengen men lokale turgrupper slik som en fellestur i Fjellforumregi eller en fellestur i Fjelltrimmens regi. Sistnevnte type turer hadde vi mye av før, men turlederne hadde neppe noe kurs eller tenkt over ansvar for deltagerne på denne typen tur, selv om man selvsagt følger med. Ofte på sånne fellesturer kan jo noen finne på å gå i forveien (type spreke folk), og noen ønsker å gå bakerst. Ansvaret fra turlederen er ofte glidende og uklart. Denne saken er viktig, og den vil nok medføre en endring i forhold til fellesturer. Higravtinden er forøvrig utrolig bratt - jeg gikk der for noen år siden på sommeren, men jeg snudde rett før toppen siden det kjentes uforsvarlig ut. Best på snø fikk vi fortalt den gangen..

Nå bør vi muligens vente til dommen foreligger. Det er jo ikke en stor overraskelse at bistandsadvokaten hevder noe slikt...

NKF godkjenner ikke høyfjellsinstruktører. Du tenker sikkert på NF? Er det noen grunn til at du mener det må være instruktør på nivå 2 for denne casen?

Eg veit om fleire som ikkje har problem med å overnatte i fjellduk, men det fungerer ikkje for meg. Eg har hatt ei kort natt i Helsport xtrem-duken, bare for å ha prøvd det. Temperaturen var 1-2 grader, og kondensproblemet var så reelt at eg vil meg ikkje sjølv så vondt ein gong til. Som pausepose fungerer han derimot fortreffeleg, og er i bruk fleire gonger ukentleg gjennom heile den kalde årstida.

Det tenkte jeg ikke noe over. Plages ikke av glatthet med noen av dem. Soveposen var en Helsport Rago Winter Down som ikke har noe antiskli på seg. Var mere uthvilt i ryggen og det satte jeg pris på.

Skikkelig møkkapose den der superletten… solgte min. Sikkert fin til brukt på hytte for de som liker det. Var ute i 15 grader og frøys.

Jeg mener også systemet med hempa er ganske latterlig. Iallefall om man skal bruke hurtigfestene nedenfor hempa. Jeg tenker at det kanskje må være enten eller på de nederste. Altså enten hurtigfeste eller stoffhempa. Ved bruk av begge får ikke jeg heller strammet til nedre del. Man skulle jo tro at en turvant mann i 40årene skulle klare å knyte på seg et par sko. Men her kommer jeg til kort. Tore

Ikke fortell det til madammen

Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!

For å være sikker på at denne tråden oppnår zombie-status vil jeg informere om at Unna nå er behørig testet i både ruske og annet vær og godkjent med svært god margin. Beholder nok dette teltet til det dør av alderdom. Takk for oppmerksomheten.

Mulig dette blir et langt innlegg, men med bakgrunn i alle sommerens teltdiskusjoner, så har jeg tenkt å forklare litt om mine egne valg i jakten på det perfekte soloteltet. Å velge solotelt kan oppleves som vanskeligere enn å velge et større telt. Ved å velge solotelt (les gjerne også 1 mannsstelt) så blir det en del kompromisser. Her er det en del man bør tenke godt igjennom ift hva man vil ha. Mulig jeg ikke har gjort en god nok jobb i forkant, slik at «jakten» tok kanskje lengre tid enn den burde gjøre. Men på en annen side så har en del praktiske erfaringer turer også betydning for valg og konklusjon. For min del har jeg testet ut flere av disse «kompromissene». Dette gjelder mine krav til vekt, lengde, høyde, kvalitet, pris, areal, fortelt/ikke fortelt, solid inner/mesh, service fra leverandør, etc. Selv om kravspesifikasjonen har vært i forkant, så kan behovene endre seg etterhvert. Dette kan være egenerfaring, nye løsninger, nye funksjoner og ikke minst ift hvilken tur man skal på. For meg så finnes det ingen perfekt løsning på Solotelt uten at det går på tvers av enkelte «krav» og kriterier. Kriterier jeg tidligere ikke har vektlagt, har med erfaring fremstått som viktigere underveis i prosessen. Et eksempel på dette er plass i forteltet. Her tenkte jeg først at det det holder med plass til bagasjen. I ettertid ser jeg at mulighet for fyring i forteltet betyr mye for min del. I tillegg har enkelte kriterier igjen mistet betydning. Jeg setter pris på at du kan sette opp et solotelt nær sagt hvor som helst. Man trenger ikke store arealet. Det har gjort det enklere å finne plasser hvor man kan sette opp teltet, spesielt i områder der vi vet det er få teltplasser å finne. Å lete etter teltplasser når man er sliten og sulten er ingen favorittøvelse. Hadde det ikke vært for akkurat dette kravet, så kunne flere tomannstelt også fungere som et meget godt solotelt. I allefall innenfor mine krav til akseptabel vekt. Jeg vet det finnes mange amerikanske alternativer til de teltene jeg har prøvd ut. Vektmessig så er det nok mye å spare. Men når det kommer til stykket så har servicen til Helsport og hjelp fra Sømhuset bidratt til å favorisere Hilleberg og Helsport. Jeg kan prøve å forklare de valgene jeg har tatt og hvorfor jeg har havnet på nåværende løsning. Nåværende løsning synes jeg er genial for mitt bruk. Og leser du videre er det kanskje greit å ha med seg at det er langt mere telting vår, sommer og høst enn vintertelting. Dette blir litt overordnet forklaring mtp lesbarheten. Hvert telt burde egentlig fått en ordentlig og systematisk teltrapport, men igjen handler dette kun om egne valg og preferanser. Andre kan vektlegge noe helt annet. Mitt første telt, som solotelt var Hilleberg Nallo 2GT. Ikke et utpreget solotelt i den forstand, men glimrende som basecamptelt og ikke minst ha mulighet til å ta med et barn en gang i blant. Dette er en klassiker hos Hilleberg og er et telt jeg ikke har klart å kvitte meg med. Jeg liker Nallo 2GT godt både som sommer- og vintertelt. Ulempen for min del er vekten om sommeren. Den er til å leve med, men siden jeg kjøpte dette teltet så har det kommet mange gode og lettere alternativer. Et alternativ til Nallo jeg ville teste ut var MSR Carbon Reflex 2. Selvstående, lettere og to sideinnganger skulle erstatte Nalloteltet. Teltet ble en nedtur sammenlignet med Nallo. MSR CR2 er selvstående, har et bra pakkvolum og lav vekt, men det krevde større areal ift egnet teltsted. Noen steder er det krevende å finne plass nok. I tillegg ble jeg ikke begeistret over å måtte slå opp innerteltet først. I uvær var det ingen favorittøvelse. Mesh i innerteltet ble vel luftig i sterk vind. MSR CR2 virket simplere enn Nallo, og valget var enkelt. Heller ekstra vekt og Nallo, enn MSR CR2. Teltet ble solgt. Jakten på et lettere solotelt startet for alvor da vi planla å gå deler av Kungsleden i Sverige for noen år tilbake. Det var nå rotet virkelig skulle starte😊 I tillegg ble det et mål om å bli lettpakker. Big Agnes Fly Creek Platinum 2 kom jeg tilfeldig over på finn.no til en billig penge. Og dette var en lettpakkers drøm. Lykken var stor. Selvstående, meget lett og relativt god plass til en person. Det var nesten slik at man ikke kunne vente til vinteren var over før teltet skulle testes. Når våren kom ble teltet tatt med til skogs utenfor Trondheim og på fjelltur nord for Årefjellene. Teltet ble raskt solgt på Finn igjen. Mine viktigste grunner til salget, var at det ble for luftig (for høy avstand mellom bakken og teltduk, samt myggnetting i innertelt). I tillegg kunne jeg styre meg for frontinngang, samt løsning med å slå opp innertelt først. Teltets beste egenskaper i mine øyne var vekt, det trengte liten plass og et hadde et fantastisk lite pakkvolum. Gode råd var dyre. Nå sto jeg uten telt. På denne tiden var de mest aktuelle teltene Helsport Ringstind og Akto. Ringstind var uaktuell, mens Akto ga liten vektbesparelse mot areal. Hilleberg lanserte så både Enan og Niak. Jeg var ikke helt keen på å betale fullpris for disse teltene. Men begge var jo høyaktuelle alternativer, selv om det var lite brukererfaringer å hente. Nå skulle vi på en lang vandring på Kungsleden og vi skulle bo i telt. Basecampliv med fisking, fotografering og leirliv var uaktuelt. Vi skal gå langt. Vekt måtte prioriteres. For å gjøre en lang historie kort, så kom jeg over et tilbud på et rødt Hilleberg Enan med 600 duk, som jeg takket ja til. Teltet ble testet, og funnet godkjent som vandringstelt. Det ble en perfekt løsning på denne turen. Meget raskt å sette opp, «god plass» (eller plass nok), tålte vind og uvær, trengte lite areal, etc. Jeg opplevde i tillegg Enan som lunt og godt. Til en lengre vandring var dette et fantastisk solotelt. Jeg har ingenting å utsette på teltet til dette formålet med unntak av lufting. Jeg skulle ønske Hilleberg hadde spandert på seg en høysittende ventil tilsvarende den på Akto. Til tross for mesh på kortsidene så opplever jeg teltet som veldig lunt. Men med tanke på dannelse av kondens så kunne jeg tenkt meg mere luftgjennomstrømming. I tillegg kunne jeg tenkt meg at det hadde vært enkelt å ta ut pinnene/stengene på kortsidene når man pakker ned teltet. På Kungsleden hadde vi med oss en Tarp på deling. Den fungerte meget godt sammen med Enan. Dette er en løsning jeg har gjenbrukt senere. Teltet er beholdt, men jeg velger gjerne andre løsninger hvis det blir større grad av basecamp, leirliv og fisking. Og det er her kompromissene slår til for fullt. Å dra med seg Enan på fisketur i Børgefjell, Lierne, Tydal og Meråker når man skal ha med seg mer utstyr, og at det i tillegg kan bli noen timer med teltliv i påvente av bett, matlaging, etc, så ønsket jeg å teste ut andre muligheter som har bedre plass til mine 190 cm. Da kom turen til Helsport Trolltind. I utgangspunktet et fantastisk telt. Trengte liten plass, det var lett, det hadde lite pakkvolum og jeg fikk teltet til en meget god pris. Det så ut som en soleklar løsning for meg (men da uten fortelt …). Etter en tids bruk så var det klart at med mine 190 cm, så var teltet altfor kort for min del. I tillegg likte jeg ikke løsningen med å ta med våte sko og klær inn i teltet. Etter en telttur i Tydal hvor det regnet inn frontinngangen og hvor vinden blåste teltduken inn mot føtter og sovepose så fikk teltet tommelen ned. Trolltind ble solgt på Finn. Her var det flere ting jeg burde ha tenkt gjennom på forhånd, men uansett fikk jeg prøvd teltet. I tillegg ble teltet kjøpt brukt og solgt brukt. Omtrent samtidig fikk jeg tak i et Helsport Reinsfjell Superlight 2 fra Helsport. Litt usikker på om jeg turde prøve flere Helsport telt. Kunne kanskje komme til å like det. Og da med stor fare for å få stempelet Helsport Mafian 😊 hengende over seg. Men endelig et telt som var et fullgodt alternativ til Nallo. Flott vekt, flott størrelse, selvstående, to innganger, god plass til å lage mat i forteltet, meget gode luftemuligheter, etc. I ettertid har Helsport sydd på ekstra pluggfester på kortsidene og langsidene. De ekstra pluggfestene løste det jeg anså som de største svakhetene med teltet. For min del er nå Reinsfjell et fullgodt alternativ til Nallo GT2. Bruker det gjerne med tur på barna når det blir mye utstyr som skal med. Har full tiltro til SL duken og har ikke hatt noen utfordringer med tanke på holdbarhet og kvalitet. Har ingen betenkeligheter med å ta med meg dette teltet på fjellet i store deler av barmarksesongen. Ser og hører andre erfaringer, men kompenserer heller med valg av mer «beskyttet» leirplass hvis det skulle være behov for det. Så her ble det kun et stort men! Reinsfjell er ikke det soloteltet man ønsker å bruke på steder hvor det knapt er teltplasser. Kravene til et solotelt fremstår nå tydeligere for min del enn slik jeg tenkte tidligere. Vekt er ikke like viktig lengre. Det er heller andre løsninger og egenskaper som blir viktigere. Kamp mellom Soulo og Unna En lengre diskusjon om Unna og Solulo ble startet. Holder en knapp på Soulu fremfor Unna pga forteltet, og til tross for vekta. Og plutselig var det et billig Soulotelt på Finn. Soulo ble kjøpt inn. Det måtte jo prøves. For et herlig telt. Ved å kneppe ned innerteltet så har man et palass til å lage mat i. Det står fjellstøtt. Liker måten å feste duken på også. Plugg hjørnene, sett i stengene og vipps så er teltet oppe. Men det har en klar ulempe i andre sammenhenger. Har man nok areal å sette opp teltet på, så er det bare 200 gram lettere enn Nallo og da har man mye mere plass. Det gir litt å tenke på. Men jeg kan leve med å ha begge teltene og bruke de til hver sitt bruk. Denne tanken holdt jeg på inntil Finn serverer et Unnatelt. Unna kom til gjengjeld med to innertelt (et solid og et mesh). En ny mulighet åpenbarte seg for Unna sin del vs Soulo. Er det en mulighet å sy om innerteltet på Unna (redusere bredden)? For Unna med større fortelt ville vært et meget godt alternativ til Soulo. Nå hadde jeg muligheten. Sist vinter snakket jeg med både skotter, amerikanere og andre. Kan noen ta et slikt oppdrag? Både ja og nei. For noen var det uaktuelt. De som kunne ta oppdraget var så kostbare at ideen gikk i vasken. En ting var prisen på jobben, mens det andre var fortolling, frakt, etc, som kommer i tillegg. Det ble bare med tanken. Å sy selv var totalt uaktuelt. I juni fikk jeg høre om Sømhuset. En rask telefon og avtalen var i boks. Meshteltet skulle sys om. Og det skulle være klart til årets langtur i Tydal😊 Vi var enige om å ta inn ca 30-40 cm. Når Unna kom i retur fra Sømhuset ble teltet satt opp på stua. Jeg så raskt at dette var en meget god løsning for min del. Unna med fortelt! Teltet ble tatt med på årets langtur, og det fungerte utmerket. Her er det plass til bagasje og annet utstyr, god liggelengde, raskt oppsett, etc. I tillegg var det aldri problem å finne egnede teltplasser, etc. I tillegg slår Unna lettvektsalternativene på bunnduk. Når jeg i tillegg skiftet barduner, kom vekten ned i 1,9 kilo. Endelig et solotelt som blir en mer varig løsning. I tillegg kan man skifte ut pluggene, men jeg liker V-pluggene til Hilleberg. De har god kvalitet og sitter bra. De veier 11 gr. pr stk. Jeg kan spare 72 gram med å velge 6 grams plugger i stedet. Men jeg tror jeg kan bære de 72 grammene i noen år til😊 Var alt bare fryd og gammen? Nei. Jeg ønsker meg nå et solid inner som er sydd om på samme måte. Det er fortsatt trekkfullt med myggnetting i innerteltet når vinden raser gjennom Tydalsfjella selv om teltet står fjellstøtt. Når jeg kom hjem ble Solulo solgt. Min teltbeholdning består nå av Enan, Unna (modifisert), Reinsfjell 2 og Nallo GT2. Alle med klare og definerte bruksområder for min del. Overkill? Kanskje. Men det kan jeg leve med. Jeg har også brukt Unna på vintertelting. Enkelt oppsett er en fornøyelse, men jeg savnet et stort fortelt når det gjelder vintertelting. Ser jeg andre solotelt som alternativer for min del? Ikke med det første. Tarptent og Big Sky – Kanskje? Men da mister jeg servicen til Helsport og Hilleberg (Sømhuset). Det vil jeg ikke være foruten. Med Unna som teltvalg så får dette også konsekvenser for valg av sekk. Jeg preferer 65 literen. Dvs at «de tre store» vil veie omtrent 4,6 kilo. I enhver lettvektdiskusjon så er det mer enn det som er nødvendig. Min enkle konklusjon er at jeg er villig til å bære denne vekten, for å få ønsket komfort. Basevekt vil da ligge på mellom 10-11 kilo før mat og fiskeutstyr. Jakten på Solotelt endte ikke med at jeg ble Lettpakker, men jeg har en sekk som er lettere enn før. Og det er jo godt for noe. Også andre justeringer er gjort i sekken. I tillegg har jeg en teltløsning som møter de fleste av kravene som jeg har.