Vinnerliste

En topptur. Endelig har det vanlige vinterværer kommet tilbake. 8 grader yr/regn og litt vind. Etter mange dager med både is og snø, var jeg lei av å gå i havkanten. Det kunne på mange måter passe bra med en «fjelltur», i hvert fall en «topptur». Nå er det ikke mye hverken fjell eller høye topper på Jæren, men ikke så langt vekk ligger Sandnes og Gramstad med et flott turområde. Det er omtrent en og en halv måned siden broderen og jeg var på de kanter. Sydentur og kulde har holdt oss vekk fra området. Det var på tide med en fjelltur. Nå er det mange turer å velge i ut fra parkeringsplassen på Gramstad. Broderen og jeg bruker å legge turen om Bjørndalsfjellet, og ta med Dalsnuten om dagsform og vær samarbeider. Det er ikke alltid det skjer. Tidlig i vår, fant jeg en ny sti opp til Mattisrudlå. Inn av Bjørndalsmyra. Det er en enkel, men kan være våt, måte å komme opp til denne toppen. Det har blitt noen turer innover Bjørndalsmyra og til Mattisrudlå. Det kunne passe å ta denne turen igjen. Det var egentlig ikke en helt god dag for tur. YR melde regn og lavt skydekke, og selv om det ikke skulle blåse noe spesielt sterkt, så kunne kastene komme opp i over 20 m/sek. Storm i kastene er sterk kost på toppen av Bjørndalsfjellet. Med dårlig værmelding og regn på ruta innover mot Sandnes, var det ikke så overraskende at det var få biler på Gramstad. Noen folk var det, men de tok mot Dalsnuten. Ikke et spor oppover. Det var litt lettere å se stien innover Bjørndalsmyra, men det var mye fordi stien lå under vann. Jeg måtte opp i sida og holde høyden innover. Det tok litt tid. Det var lett yr fra jeg startet. Det kom litt regn inne i mellom, men siden stien for det meste går i le av vestavind, fikk jeg regn og vind bakfra. Noe som er mye bedre enn å få «greiene» i ansiktet. Oppe ved Mattisrudlå kunne jeg kjenne vinden og da jeg snudde for å gå mot Bjørndalsfjellet, ble det litt «ubehagelig» Regn/yr, vind og et par grader er kaldt – svinekaldt. På vei opp mot toppen av Bjørndalsfjellet kom det to jenter nedover bratte lia. Vi var alle overrasket over at andre var ute i drittværet. På toppen hadde vinden fritt frem, men vindkastene kom aldri over 14-15 m/sek. Jeg hadde ikke problemer med å holde meg på beina. Tørr på beina derimot. Mine flott og til da tørre ALFA Impact tålte ikke lenger et par timer med myr og vått vær. På vei over heia mot Kvitemyr og Revholen, dukket det vanlige spørsmålet opp. Skulle jeg ta turen opp til toppen av Dalsnuten eller ikke. En «ekstra» tur på en halv time og 2 kilometer, men med noen høydemeter. Jeg valgte å gå direkte mot bilene. Selv på veien mellom Dalsnuten og parkeringsplassen var det ikke folk. Det ble en ganske ensom tur. Regnet hadde gått over til yr og tåke, og nede ved Kvitemyr ble det skikkelig opphold. Det ble en grei tur det siste stykket. Jeg var likevel temmelig våt og fuktig. Det var greit å skifte til tørre klær ved bilene. Da hadde jeg vært ute i 2 1/2 time omtrent.

Ser på TV og ellers i media at det er mange fattige i Norge. Har du lyst til å gi et bidrag som varmer? Og samtidig varmer deg? Jeg har laget noen ovner som du kan få mot å VIPPSe f eks 200 kroner eller mer til Kirkens Bymisjon 2490, eller Frelsesarmeen 2309. Hvis du synes dette er greit, VIPPS til en av de to, eller en annen om du vil, og send meg ditt navn og adresse på en PM. Jeg betaler frakten. Ikke VIPPS til meg. Håper det passer med en pyramideovn, men jeg har materiale til å lage en rektangulær ovn også (som vises sist i fotogalleriet. Utbrent men det er nok ved. Når eineren ser slik ut er den tørr selv om regnet høljer ned. her har jeg gjort alt klart til et kosebål en ettermiddag da gradestokken kun viste noen f plussgrader Til opptenning har jeg skåret ut på båndsaga tennbriketter 1 cm x 1 cm. Og her.på bildet under har ovnen til Skogens stønn" fått skikkelig fyr Fordelen med ovnen er at veden kan være litt lang Jeg drar aldri på tur uten en backup løsning. På Biltema fant jeg denne gassbrenneren til kr 299 som passer akkurat inn i ovnen. Eneste ulempen med den er at den mangler forvarmingsrør som jeg, men ikke alle, mener er et best i høyder over 1000 meter. Av den grunn bruker jeg en gassbrenner fra Trangia. Eneste ulempen med den er at den gjengete bolten ikke leveres meg mutter. Dessverre er gjengene mege spesielle, men jeg klarte å finne en som nesten passer, og den følger med vedlagt. Men for å få den til å passe er det best å skru brenneren fast. Deretter entrer du mutteren (8 +1 fingjenget), og ved hjelp at en fastnøkkeel truer du den på. Dermed har du laget nye gjenger, og i ettertid er det ikke noe problem å plassere brenneren i hullet i senter av bunnplaten og skru til med lanken. For sikkerhets skyld legger jeg ved 2. Denne gassbrenneren har forvarmingsrør. Når du bruker en gassbrenner påse at drivstoffslangen ligger flatt lang bakken. Det kan se ut som om slangen er armert, og der er den for såvidt, men det er bare "uttapå", hvilket jeg nå har skjønt. På en ukestur på Hardangervidda har jeg med med en liten boks med gass + en enda mindre boks som jeg kjøper på XXL. Backup på backup. Ikke rart at sekken er tung. Men en Trangia rødpritbrenner duger også. Om det er kaldt lønner det seg å ha en liten flaske på "innelomma!. Rødsprit brenner dårlig om det er kandt- Men har du mer lyst på den gamle gode rektangulære lager jeg selvfølgelig den også. Som du ser plasserer jeg alltid ovnen på en flat stein når det er mulig. Da lager jeg ikke avtrykk i naturen. Om vinteren har jeg med meg et malingsspannlokk. Legger også ved et gitter eller hva det heter fra en engangsgrill, i fall du får lyst til grille. Gjelder kun en rektangulære. Popnaglene tåler den intense varmen fra grillkull. Og skulle en nagle ryke har jeg sydd inn noen kobberttrådbiter i transporttrekket Og bare så det er sagt. Pyramideovnen har en grunnflate på 14 cm og måler 10 x 4 på toppen. 10 cm er også høyden. Den rektangulære har en lengde på 14 cm, mens høyde og bredde er 10 Og begge ovnene veier under 160 gram og er samtidig sammenleggbare.

Det er veldig mye pose for pengene (milrab selger den for 2500 nå), men hvis det er snakk om mange turer med temperatur rundt -20 ville jeg kanskje valgt en annen. Selv opplever jeg soveposen varm nok ned mot -15, med et godt underlag og ett sett ulltøy. .20 syns jeg var helt i grenseland og måtte ha på meg en tynn dunjakke.

Jau, da var bildene fremkalt og mørket tilsier at skrivetid er på sin plass. Kartene er funnet frem og turen er mimret tilbake. Rapporten omhandler en tur over nydelige Saltfjellet! Jeg hadde planlagt fra julaften at jeg skulle ta en lengre ferie. 2 måneder var avtalt og jeg skulle tilbringe storparten i nord og oppdage nytt beite. Saltfjellet og børgefjellet stod for tur og min nykjøpte yaris 2006 modell med litt rust og sjarmlyder skulle føre meg dit. Jeg og min gode venn svartmetall-lasse skulle gå sammen. Vi har gått lange turen før sammen så det var ingen tvil om at dette skulle gå bra. Han kom fra Bergen onsdag 30. juni. Jeg hadde da min siste dag på jobben og vi pakket sakene våre. Vi gjorde storhandelen på Rema1000 vulkan og handlet mat for 12 dager. Matmessig ble det relativt likt som forrige langtur i femundsmarka, men med noen forbedringer selvsagt. Frokost; Havregrøt med valnøtter smør og sukker og kanel eller smørstekt pannebrød (beste absolutt). Lunsj; 50 gram kokesjokkis, 50 gram nøtter og frukt, 4 bixit kjeks og 3 knekkebrød med majones og saltpølse. Middag; tomatsuppe m makaroni og tørke pølse, potetstappe blandet med toro fiskesuppe og fisk, linser ris og tørke pølse. Målet var å spise 2500-3000kcal per dag. Gjerne mer! Sekkene veide vel rundt 30kg. For min del en knallfull 105 liter. Torsdag kl 14:30 tok jeg Covid vaksine numero unos og klokken 16:00 var vi kjørt. Om jeg ble dårlig ville jeg ligge ved et vann på Rondane på veg til bodø, ikke i en leilighet på Løkka og grine. Men jaggu gikk det fint. Vi campet først på muvatnet på Rondane, deretter kjørte vi grytidlig og kom oss til et vann mellom majavatn og trofors, Dagen derpå igjen kjørte vi til Bodø lufthavn, la igjen bilen på langtidsparkering og tok bussen til turens startpunkt Børelva. Dag 1 - Børelva- Lufjellhytta Vi hadde værgurdene med oss. Starten av Juli var nydelig i nord. 25 grader og knallsol! for en start. Turen langs børvatnet var fint med litt skygge mot den verste solen. Vi valgte forresten å starte her da vi trodde at turen gjennom Åselidalen ville bli for vanskelig med tung oppakning. Dette var jo selvfølgelig et bomvalg. Vi skulle gått mellom de magiske tindene, men det får rett og slett bli neste gang. Etter noen timers gange med badepause stoppet vi ved broen en drøy kilometer nord for lurfjellshytta. Her buktet elven seg og vi fant en nydelig campspott! Dag 2 - Lurfjellhytta-Trollvatnan Etter en grom frokost og myggsatanisme tok vi bena fatt til lurfjellshytta. Dette var den varmeste dagen uten tvil! Vi gikk forbi mange elvedrag med kaldt. frist vann vi dukket hodet i og dynket capsene i hele tiden. Turen gikk langs ryggen til lurfjellet og ned og over FV813 før vi traff tverrbrennstua. Lasse hadde ny sekk og måtte stille denne inn ofte denne dagen. Skuldrene var heller ikke vant med så tung oppakning så et par inngåingsdager trengte vi nå. Da vi kom til camp var vi veldig sliten" Dag 3 - Trollvatnan-Smågåsvatnan Minnes relativt lite fra dette strekket utrolig nok. Lasse fikk to små ørret vi stekte til potetmosfiskesuppen ala plukkfisk vi lagde ved siden av. Herlig! Dag 4 - Smågåsvatnan-Øver oksvatnet Dette strekket var veldig flott med ungbjørkeskog, over fjellpass og ned i daler. Myggen fulgte etter men det gikk selvfølgelig veldig fint! Vi campet ved utoset, fantastisk sted! Det ble med et bad her også! Dag 5 - Øver oksvatnet-Nordre bjøllåvatnet Denne dagen var eneste dagen med litt vind og regn. Forsåvidt helt forbanna greit etter 25 dager med svette og mygg. Vi gikk først til Bjellåvasstua. Her gikk vi inn og tok lunsjen. Kokte masse kaffe selvfølgelig. Videre bar det innom statskoghytte før vi fant en nydelig plass langs stiend sørvestlig ende. Det tok ca 5 minutter etter at teltene var oppe før det begynte å regne. Vi spente opp tarpen mellom teltene også slik at vi haddde en koselig oppholdsplass. Vi fisket masse men ingen napp. Mye vind kan ha forringet bettet! Møtte en kar senere på turen som sa at her må man ha tung sluk og kaste langt ut for å komme forbi mardjupet. Tips til følket! På kvelden satt jeg deigen som vi stekte til frokost. Dag 6 - Nordre bjøllåvatn-Bjøllåga (punkt langs elven mellom saltfjellstua og krukkistua.) Etter den beste frokosten på turen med smørstekt pannebrød (1 pers; 3 dl mel, 1,5 dl vann, salt, litt tørrgjær, bland sammen, la stå over natten, stek som tynne kaker 3 minutter totalt per side, 2+2+1+1) bar det videre sørover forbi søre bjøllåvatnet og nedover en nydelig topografi med flott fauna. Utsiktpunktene var heller ikke så verst med ungbjørkeskog langs bjøllådalen. Campen vi så fant var aldeles nydelig. Vi gikk av stien og fant et utkikkspunkt langs elven hvor den bukter seg. Dag 7 - Bjøllåga-Tespvatna Dette strekket var aldeles nydelig hvor vi også hadde fått skikkelig gåform. Stien tok oss nedover dalen og over passet til tespvatna. Ruten var preget av nydelige utsiktspunkter og flott fjellformasjoner rundt oss. Campestedet var også vakkert. Vi campet på vestsiden av vannet og støtte på flere turgåere som kom fra sivilasjonen nedi dalen. Dag 8 - Tespvatna-Bjøllånes Nå var det altså sjarmøretappen igjen. Det som var litt morsomt var at vi hadde gått turen 3-4 dager for fort. Planen var at min samboer skulle flyt til bodø, plukke opp bilen og hente oss på sørsiden av parken før vi skulle dra til sommerhuset på helgelandskysten. Den gang ei! Vi vurderte om vi skulle deige oss til i heimen i 3 dager eller om vi skulle ned, hente bilen på et vis og campe på sandhordnøy hvor jeg hadde vært en gang tidligere. Øl og saltvannsfiske fristet for mevet! Ned ble det! Veien ned var i og for seg grei, noe myrete men veldig ok. Vi støtte på en hyggelig jente som gikk alene. Hun hadde gått fra lindesnes siden 01.april. Målet var Nordkapp! Dødskult og veldig inspirerende! Rett før vi ankom sivilisasjonen slang vi av oss klærne, hoppet i bekken, vasket oss til og tok på de reneste klærne vi hadde. Vel nede i dalen var det et arrangement i et lokale. Frekk som jeg var stoppet jeg en bil og spurte hvordan i huleste vi kom oss til bodø. Det stakkars eldre ekteparet på nærmere 80 i en kokvarm bil kjørte oss til Dunderland stasjon. Her fikk vi kontakt med en morsom dame med hatten på snei og gliset på stell. Hun mumlet fram noen ord og brumlet litt i telefonen. Jaggu skulle hun ikke klare å stoppe toget kun for oss selv om det ikke pleide det. Vår sjåfør var forferdet over stilen til damen og mente hun hadde fått solstikk grunnet sjargongen (selv har jeg mine anelser av hva det gikk i!) Tror dere ikke vi rakk ølsalget med 10 minutter. Bilen hentet vi, kjørte litt over èn time til langstranden på sandhornøy, fant oss en odde og knertet tusen øl, fisket torsk og spiste grønnsaker. Helsike! All honnør til turområdet og svartmetall-lasse for å være slik en god kar på tur. Neste langtur skjer om 3 uker fra denne dagen av, 10 dager og gjett om jeg måtte gå den alene! Rapport kommer.

I denne artikkelen fra 2019 er rekorden ei fjellbjørk på 1404 meter over havet: https://www.nrk.no/innlandet/norges-hoyestvoksende-tre-skaper-bekymring-blant-forskere-1.14653798 Grana kan også trekke høyt opp, den kan danne skog på 1000 m.o.h., og enkelttrær er observert på godt over 1300 meter. Forskere sier at tregrensen visse steder i Norge har økt med 131 meter de siste 100 år. Skoggrensen ca 90 meter i samme tidsrom. Hundre år til så er Dovre dekket av skog...

Det er vel en slags xtrem utgave (vintertelt) med xtrem stenger og uten stormmatter. Tilsvarer hilleberg Black Label serien.

Slenger meg på denne tråden nå på tampen av året. Jeg og en kompis (av og til flere) har en tradisjon med å padle fra Rotnes til Hellerudsletta på før sommerferien, og i slutten av august padlet vi fra Frogner bru til fiskehytta ved Vigernesjordet. Dette har vi gjort med Partyflåte, packraft og oppblåsbar kano. Slenger med noen betraktninger, uten å prøve å gjenta for mye. Nitelva: Rolig elv som slynger seg gjennom jordbruksområder og spredt bebyggelse parallelt med riksveien. Her er det som skrevet noen trær som ligger på tvers som gjør at det må bæres. I våres så klarte vi å sno oss under pga litt lav vannstand. koselig elv å padle, her har vi ofte møtt andre på elva. Det er noen små stryk før man kommer til Li, men dette er bare kos og glede. Fra Li til Hellerudsletta endrer elva seg litt, den blir litt mørkere og får en litt mer markant lukt. Her er det heller ikke så mye bebyggelse. Her har jeg ofte sett dyreliv i form av rovfugl og hjortevilt. Her blir elva tidvis grunn, så det er greit å vurdere litt vannstanden. I øvre del av elva er det noen banker det er mulig å ta seg pauser på. Det er også flere steder det er mulig å komme seg opp på land. Leira: Vi gikk ned ved grendehuset på Frogner. Her kan det for være litt gjørmete avhengig av hvor fuktig det har vært dagen før. Her følger du bare røret i elva nedover, og man får for "villmarksfølelse" så fort boligfeltet er passert. Det går ikke lang tid før man får klare og tydelige indikasjoner på hvem som bor her når man titter langs elvebredden. Vi var så heldige at vi så 6 bever på turen vår, den nærmeste svømte toppen 10m fra oss før han dykka. Strekket mellom Frogner og Leirsund er ganske rett, det går føles at det går raskt der man flyter under togbroen og langs breddene. Etter Leirsund blir det mer slynger. Her får man fort en jungelfølelse med tett vegetasjon og mye fugleliv. For året 2022 så er planen å få flere turer ned disse elevene, gjerne med start lengre nord i elva.

I forarbeidene kan man finne ett snev av antydning til at mann ikke ønsket å ramme visse type kniver i vanlig bruk og med minimal egnethet som voldsprodukt. Daværende Justisminister Dørum skal vel også ha uttalt at denne type kniver (Sveitser?) selvfølgelig ikke skulle omfattes av det kommende forbudet. Jeg har ikke klart å finne igjen dette intervjuet, så hverken eksistensen av ett slikt intervju eller ordlyden i det kan jeg gå god for. Det virker for meg ganske sannsynlig at de intensjonene som en gang var nokså åpenbare for en kniv-vant generasjon, sakte men sikkert viskes ut når nye mennesker med en annen bakgrunn skal håndheve en lov med veldig utydelige formuleringer hele veien fra forarbeid til ferdig utarbeidet forskrift.

Det hele koker ned til hva som kan regnes som aktverdig formål (ut over de eksemplene som loven selv gir). En lommekniv er jo ikke laget for et spesifikt formål, slik som en jaktkniv, en fiskekniv, en forskjærskniv, en tapetkniv osv. En morakniv kan vel forklares som et håndverkerverktøy, så hvis du er håndtverker er det greit å ha den med seg på jobb. Men hva med en lommekniv? Den er jo ikke laget for et spesielt formål og bæres som regel heller ikke for et spesielt formål. Min har en tannpirker for å pirke meg i tenna med, så jeg kan kanskje si at jeg har den med fordi jeg skal på kafe og trenger en tannpirker etterpå? Er det et aktverdig formål? Eller må jeg faktsik vise dem ei kjøttslintre som sitter fast mellom tenna? Den har ei saks også, som jeg kan klippe neglene med, men må jeg da vise fram en negl som må klippes der og da, eller er det greit å ha den med i fall jeg skulle trenge å klippe en negl eller noe annet? Hva med boksåpneren? Er den grei å ha med seg i fall jeg er sulten og stikker innom en butikk og kjøper en boks torskerogn og en tube ekte Mils majones (kjempegodt!!!)? Er det aktverdig, eller må jeg faktisk vise fram en boks jeg skal åpne? Jeg forstår jo hvorfor loven er der, og jeg skjønner også at det kan være tvilstilfeller og at skjønnet da faller ned på den sikre siden, men det virker ikke helt som loven bare brukes for å forhindre det den skulle. Den er for dårlig utformet og inviterer til vilkårlig tolkning. Det én får lov til blir en annen straffet for fordi de som utførte skjønnet hadde helt forskjellige forståelser av loven. Fortsetter vi nå blir sikkert denne tråden splittet...så god natt! Og beklager avsporingene.

Stormtest Himalaya 2.mp4 Joda. Helsport pro tåler vinterfjellet godt. Tok med et Himalaya 2 pro ut på en liten vindtest da YR meldte full storm i fjor vinter. Det kom noen vindkast som nesten presset teltet helt ned, som dog skyldtes et par plugger som ble revet opp. Fant igjen den ene pluggen, som var knekt i to deler. Bardunene, teltstengene og duken overlevde natten uten skader. Har ingen betenkeligheter med å ta med meg dette på en hvilken som helst vintertur. Men sammenlignet med et tunneltelt er et kuppeltelt mye vanskeligere å sette opp alene når det blåser kraftig. Jeg opplever også tunneltelt som minst like vindstabilt.

Jeg har en gammel bib/salopette ekspedisjonsbukse fra Helsport i Sympatex. Dønn solid og har blitt brukt i skikkelig dårlig vær, både vinter og høst. Har ikke opplevd noe negativt med Sympatex-membranen. Tvert imot. Har Freke-buksa også, men Helsport sin bukse virker mer solid. Cutan-stoffet til Klättermusen er mer stretchy og mer behagelig å bevege seg i.

Var selv en liten tur på sørenden da. Halv meter løssnø. Ser frem til det blir mer pakka. Bra utrustning det der👍, og vakkert ja. Har selv hatt stor glede av den steinbua, etter 28 minus par netter før i telt. Brrrr...

Etter å ha tettet to store, og to små hull i min DIY Telkwa, var det i dag klart for en jomfrutur. Det passet meg veldig fint at temperaturen har gått opp med 10 grader. Rundt 0, og vindstille ble helt perfekt. Det mangler fortsatt fester for å henge på utstyr og spruttrekk skal på. Satte meg oppi, og gled ned isen og ut i vannet. Det tar een del tid å bygge, særlig når det er kjøkkenbordet som må brukes. Packraften fungerte veldig fint. Grei å padle, like vinglete som andre packrafter. Skeg skal også på, men limingen skal nok vente til utetemperaturer blir litt høyere. Innendørs har jeg ikke god nok lufting.

Tidlig juli 2021. Jeg får omsider gjennomført en idé/plan/tur jeg har tenkt på lenge. Nemlig å reise passe langt hjemmefra og deretter gå hjem igjen. Litt tilfeldig ble Dalsbygda utgangspunktet i sommer. Hjemme er Meldal, så det skulle bli omtrent 70km i luftlinje. Grovt regnet ble det nok 100km i gått distanse. I utgangspunktet satte jeg av en uke så tidspresset ikke skulle bli en ubehagelig faktor. Starten gikk på grusvei forbi idylliske setre. Forollhogna skimtes som en pyramide midt i bildet. Bilturen gikk gjennom idylliske Dalsbygda og oppover den enda mer idylliske Vangrøftdalen. Velholdte og godt brukte setre hele turen oppover til parkeringen ved nasjonalparkens start. Jeg hoppet av, og bilen kjørte sin vei. Nå var det bare én ting å gjøre – gå hjemover! Lite slår påfyll av friskt deilig fjellvann! Lett antrukket, og lett henslengt, ved Rundfloen. Turen er i gang! Vandringen startet svært så idyllisk. Som å gå i en reklamefilm for Freia Melkesjokolade. Videre oppover Snuddudalen. Delvis på sti opp til Rundfloen. Her møtte jeg folk, de første og siste på turen. Merkelig folketomt i disse flotte fjelltraktene. Været er upåklagelig, sol fra skyfri himmel og nok vind til at det ikke finnes så mye som en mygg i mils omkrets. Første camp ved Øvre Budalstjønn. Drøye 1000 moh. og realt høyfjellsterreng. Som om ikke den storslåtte naturen og det perfekte været var nok havner det fort en fin fisk på land. Middagen sikret og en klassisk terningkast 6-dag er et faktum! Det er så man kjenner smaken av deilig fjellørret av slike bilder. Dag to går mot kjent terreng, for her har jeg vært før. Lunsj ved Nørdre Tjuvholdtjørna. Her bor det tusen brødre, og å ordne lunsj er en smal sak. Videre går turen fortsatt nordvestover, med den sterke vinden i ryggen. Vide daler og runde fjell – nydelig vandrerterreng. Går meg bent på en jordugle som legger seg på vinden og studerer meg fra oven lenge. Slår også av en prat med en flokk kyr på utmarksbeite, trivelig. Omsider er dagens etappe over når jeg når Hesttjørnan. Idyllisk område jeg besøkte for et par år siden. Dessverre var det akkurat like vanskelig å lure fisken som sist gang. Utrolig flott i denne delen av Forollhogna, og fritt for folk! Det er mye myr her, men også fine morener og smale passasjer å finne. Null problem å finne fine leirplasser her. Og svært få bålgruer og andre spor etter folk! Noen ganger er det helt all right - selv om fisken ikke biter. Turen går videre – og været skifter. Den sterke vinden som er en velsignelse når solen steker gjør tilværelsen sur og kald når det samtidig regner. I tett tåke og pissvær går turen mellom Hiåsjøene og vestover til Sandfjelltjønna. Får flere flotte møter med villrein. Noen enkeltbukker samt en flokk på borti hundre dyr. De er så utrolig elegante, og det er ikke fritt for at man blir ørlite sjalu på hvordan de formelig svever over bløtmyrene, der man kommer stampende med en litt for tung sekk. Sandfjelltjønna er et lite tjern pent plassert i en lun gryte. Når det skinner opp til kvelds blir tjernet lettet for noen fisker. Sol, fråtsing i deilig mat, vakker natur – i slike stunder glemmer man raskt tung marsj i drittvær! Sandfjelltjønna - en perle. Etter en dag med drittvær... middagen ved Sandfjelltjønna vil huskes. Magisk! Nå går turen nordover. Mye myr på veien mot Nørdre Langtjønna. Fisket blir noe amputert av en rekke drøye regnskurer. Noen ganger er det kjekt med mobiltelefon, selv på tur, og kvelden blir tilbrakt i teltet med EM-semifinale mellom England og Danmark. Greit med oppladning for neste etappe, som var kalkulert å bli den tøffeste. Her forsøker jeg å koke vann ved hjelp av telekinese. Fungerte dårlig. Fant le ved Nørdre Langtjønna, ypperlig camp. Med mindre vind kunne det blitt vier-bål. Femte dag er «langetappen». Straka veien nordover. Forbi Skaumvannet og videre ned for kryssing av E6, snakk om villmarkstur! Men er man først i sivilisasjonen må man nyte godene, blir is og brus før motbakkene på andre siden av dalen forseres. Og her er det seigt altså. Nærmer meg tre mil i skog og myr, og nå har vinden løyet så alle herlige småkryp kommer frem. Omsider ser jeg Ørøvannet. En liten (og fiskemessig uinteressant) myrtjønn. MEN, det som gleder er at her er det furu. Og med vinden ute av bildet kan det fyres BÅL! Turen første sådan. Bål fyres, kaffekjelen gjøres klar… aaaaaah! Så kommer floingen. Inn i teltet. Snart oppholds og nytt forsøk. Ny skur. Men på TREDJE forsøk lykkes det. Bålomanen får sitt velfortjente bål, og samler krefter etter en tung dag «på jobb». Tilbake i skogen - et terreng som er meg kjært. Kan si mye fint om pulverkaffe, men det kan ikke måle seg med real bålkaffe! Sjette dag går turen inn i terreng jeg kjenner som min egen bukselomme. Ilfjellmassivet har jeg trasket, trent, fisket og teltet i mang en gang. Dessverre får jeg en uhyggelig telefon som forteller om en fremskyndet sommerferie, så i stedet for å nyte området en dag eller to må jeg krumme nakken og gå på nok en maratondag. Været er upåklagelig, og naturen nytes ved samtlige pauser. Det vil alltids by seg muligheter til å besøke dette terrenget igjen senere. Like før jeg bikker meg ned fra fjellterrenget møter jeg folk, første person siden Rundfloen første dag. Inngangen til Irfjellet - min egen bukselomme. Kort oppsummert en svært flott tur. Fisket var ikke det helt store, men heller ikke helt svart. Ja visst er det mye myr i denne delen av landet, men de runde myke formene tiltaler meg virkelig. Greit fiske. Fin natur. Masse villrein. Jo, terrenget kan anbefales på det varmeste. Mot slutten av turer er det alltid fint med litt mental debrief... Og ideen med å gå fra A til B? Prima. Nå vet jeg at 100km er kurant på en uke. Kanskje kan det dobles neste sommer?

Far og sønn på nye eventyr i herlige Finnmark. For et år siden gjennomførte vi en utrolig to ukers vintertur fra Karasjokområdet mot Nordkapp (Turrapport). Nå var abstinensene kommet. Vi ville tilbake. Tilbake til den ville naturen og de rause og fantastiske menneskene som bor her lengst nord i landet vårt. Den yngste er 42 år gammel, trebarnsfar, ingeniør og fremdeles sesongkortholder på Ranheim. Eldstemann er en 69 år gammel pensjonert tannlege som ikke lar seg skremme av teltliv og minusgrader. Sammen hadde vi bestemt oss for å gå fra Vardø til Kirkenes. Først vestover fra Vardø over Varangerhalvøya for deretter å dreie sørøstover. Målet var å nå helt frem til russergrensa hvor eldstemann var grensesoldat i 1970. En tur på nesten 300km. Her følger en turrapport som kanskje kan være til nytte for andre som vil gå i det samme området senere. Lenger nede finnes kart over traseen hvor vi har tegnet den inn manuelt etter beste evne fra papirkartene våre. Et oversiktskart og et detaljert kart på pdf format som kan lastes ned. Vi startet å gå søndag 23 februar 2020 fra Vardø og ankom Kirkenes lørdag 7 mars. God lesning! Bilde 1: Herlig arktisk vinter. Finnmark ❤️ Dag 0 - Vardø Det blåste godt når Dash-8 maskinen til Widerøe landet i Vardø fredag kveld. Vi skulle etter planen starte å gå fra Vardø dagen etter, men værmeldinga viste vind på over 20 m/s, så da ble det en enkel beslutning om å vente en dag ekstra. Vinden skulle uansett løye til søndagen og vi hadde god tid. Ikke noe poeng i å starte en langtur i kraftig vind når en kan vente til dagen etter. Dermed ble det tid til en fredagspils på den lokale kroa og sightseeing i byen på en vindfull lørdag (det ble visstnok målt kast på 32 m/s denne dagen i Vardø). Spesielt heksemonument på Steilneset gjorde inntrykk. Her beskrives historien til hver enkelt av 91 ofre som ble brent i Vardø på 1600-tallet. "Gjennomgikk vannprøven og fløt som en stokk – Dømt til ild og bål". 91 grufulle historier fra en mørk tid. Bilde 2: Minnemonumentet ved Steilneset hvor 91 mennesker ble brent på 1600-tallet Dag 1: Votteskaret (Vardø) – Trollelva (Komagvær) Vinden hadde løyet som meteorologene lovet og det var gnistrende pulkføre der vi toget avgårde på et platå noen kilometer inn fra Varangerfjorden søndag morgen. Et mektig skue å gå i viddelandskap samtidig som en kan se ned til fjorden lenger nede. Fascinerende. Første dag er jo alltid den dagen hvor det går mest tid med til småjustering av utstyr osv, og denne turen ble intet unntak. Justering av taulengder på pulk-draget, sikring av en karabinkrok mellom pulkene som hadde en tendens til å hoppe av osv osv. Egentlig en grei påminnelse om at det kan jo være greit å ha ok vær, og ikke starte for hardt første dagen av en langtur. Det er så mye lettere å gjøre slike justeringer når det ikke blåser kraftig og en reduserer faren for både å miste noe og forfryse fingre mens en justerer og fikser småting. For øvrig var etappen lettgått, tross noen stopp for tekniske justeringer. Etterhvert som vi nærmet oss Komagvær blir terrenget brattere og vi tok gradvis lenger ned mot scooterløypa og veien de siste kilometerne mot Komagvær. Klokka ble halv fire og vi slo leir ved Trollelva like utenfor Komagvær. Herlig. Vi er gang! Bilde 3: Varangerhalvøya - Viddelandskap med god utsikt til fjorden. Et mektig skue. Dag 2: Trollevla (Komagvær) - Sør av Skallelva Vi krysset Komaelva en liten kilometer ovenfor utløpet. Her gikk den eldste av de to bukkene bruse først over elva og konstaterte at isen var både trygg og fri for troll før den yngste trippet over med pulkene. Det ble mange elvekrysninger i løpet av turen. Stort sett var det greit å finne krysningspunkter, men med to tunge pulker (til sammen 100kg) kan det ofte være krevende å finne områder opp og ned til elvebredden som ikke er altfor bratt å buksere. Her tilbyr ofte scooterløypene fornuftige krysningspunkter. I løpet av dagen kom også etter hvert et nytt ruskevær med nedbør og vind sigende. Vi fulgte scootersporet mot Skallelv, krysset Skallelva og fortsatte videre vestover en times tid før det var tid for å slå leir overfor et hytteområde. Vi fant ly blant tre tapre bjørketrær som stod alene i vinden. Tunnelteltet er rullet som en pølse på toppen av pulken med ferdig-tredde stenger så det tar ikke mange minuttene å få det opp med vindvotter på selv om det blåser litt. Vel inne i teltet startet dagens episode av "Trim for eldre". Her snakker vi ikke om NRK klassikeren som ble sendt siste gang Februar 1988 med morgentrim til pianomusikk, men en pensjonist i et trangt telt som skal kle av seg og finne veien ned i soveposen. Mer effektfull yoga trening for en stiv rygg skal en lete lenger etter. Pensjonisten hevder selv i ettertid at to uker i telt har gjort at han har blitt smidig som en panter. Bilde 4: Navigering i lett ruskevær Dag 3: Sør av Skallelva - Nord av Byvannet (118) Dagen starter jo tidlig i Øst-Finnmark vinterstid. Iallfall om en vil ha med seg det dagslyset som finnes i slutten av Februar. Vardø ligger visstnok lenger øst en Istanbul, men følger samme tidssone som resten av Norge. I praksis betyr dette at tidssonen er to timer "feil" i forhold til sola. Vi tilpasset døgnrytmen etter sola og la oss til å sove ca kl 19.30 og stod opp kl 4. Nå er det slik at eldstemann i reisefølget har påberopt seg noen honnørfordeler som blant annet innebærer fritak for is-skraping og frokostlaging om morgenen. Dermed var det yngstemann som tappert måtte krype ut av posen hver morgen klokka fire, lirke på seg dunjakka og kjempe den daglige kampen med fjerning av is og rim fra innsida av teltet. Akkurat denne timen er vel kanskje ikke noe høydare. Det er faktisk ganske så pyton og ofte kaldt, men må jo gjennomføres. Men, etter dette kan jo dagen bare bli bedre! Litt etter litt stiger humøret når snøsmeltinga er unnagjort, morgenkaffen er servert og primusen varmer innerteltet. Da kommer også den pensjonerte tannlegen krypende ut av posen. Kaldt og fint klarvær og litt nordlys hadde vi for øvrig også hatt i natt. Dagens etappe skulle i stor grad følge scooterløypa mellom Falkor (229) og Ridelva, langs Riddojavri (135) før vi krysset Sjåbuselva og startet den slake klatringa opp mot Byvasshøgda (170). Vi fant en leirplass i dumpa litt nedenfor toppen, noen hundre meter nord av Byvannet (118). Bilde 5: Herlig arktisk morgenstund over Byvasshøgda nord for Vadsø. Litt sportstape beskytter nesetippen i den kalde vinden. Dag 4: Nord av Byvannet (118) – Vest av Bikkajavri (146) Nok en dag med kaldt og fint klarvær. Rundt 20 minusgrader og svak vind gjorde tilværelsen upåklagelig. Etterhvert nærmet vi oss nordenden av Tomasselvdalen. Her kommer en skiløype opp fra Vadsø. Litt senere på våren går det faktisk preparert skiløype hele veien fra Vadsø til Tana (Tana-Varangerløypa). Denne var bare kjørt opp i noen av de mest "bynære" områdene så tidlig på året, men det gir uansett en god rute gjennom landskapet videre vestover selv om vi ofte måtte brøyte spor selv. Det er ganske så kronglete her nede i lavlandet med mye elver, bekker og bjørkeskog, spesielt området rundt Jakobselva, og det var gull verdt å følge traseen til Tana-Varangerløypa gjennom her. Vi hadde bestemt oss for å følge denne traseen fra Tomasselvdalen mot Varangerbotn nettopp fordi vi ønsket å oppleve dette landskapet mellom fjellet og fjorden samt for å treffe litt lokale folk og gå traseen til det som mange hevder er Norges vakreste skiløype. Vi prøvde for øvrig et nytt pulk-oppsett i år. På tidligere turer har vi dradd hver vår pulk, men i år koblet vi pulkene sammen i et tog. Yngstemann drar begge pulkene i et stivt hoveddrag mens eldstemann er koblet med tau foran i et hjelpedrag. Hele lengden av dette toget var ca 10-12 meter og fungerte helt stråledende for oss på denne turen. Til sammen var vekten av pulkene 100kg, og spesielt i småkupert landskap (som det var mye av) var det veldig effektfullt ettersom ofte førstemann kommer over "bakketoppen" før siste pulk hadde startet ordentlig på bunnen av bakken. Tauet mellom oss to var koblet med en karabinkrok som var kjapp å koble av og på. En annen fordel med å ha en person i taudrag er jo at han slipper å ta av og på selen hver gang det er behov for å gå bak for å justere pulken, rette opp velt osv. Senior gjorde en god jobb som trekkhund i front og yngstemann stod mang en gang rolig bak og slappet av og fablet med tanken om å selge pensjonisten som trekkhund til et av hundespannene i Finnmarksløpet! Bilde 6: Pulktoget. To pulker koblet sammen. Fungerte ypperlig. Ivrig trekkhund i front. Dag 5: Vest av Bikkajavri (146) - ILAR gammen ved Bergebyelva. I dag skulle vi endelig få overnatte i en ekte gamme med ildsted. ILAR gammen ligger like ved Bergebyelva og er bygget i tradisjonell samisk byggeskikk. Yngstemann hadde lenge sett seg ut denne gammen når vi planla turen. Vi gikk hardt denne dagen for å rekke frem til gammen og vi måtte brøyte mye vei gjennom løssnøen som hadde falt i løpet av natten. Vel fremme ved gammen etter å ha krysset Bergebyelva om ettermiddagen viste termometeret 28 minusgrader. Pensjonisten var litt skeptisk til dette gammeopplegget. Han påpekte visse utfordringer med å få god varme i den romslige gammen med hull i taket, noe som ble umiddelbart avfeid av en selvsikker ungdom på 42 med klokketro på egne bålferdigheter. To timer senere: Ungdommen kaver i snøen utenfor gammen med hodelykten for å sette opp teltet i mørket. Vi har kapitulert, og vi er kalde og nedsotet av røyk. Snøen vi har smeltet til drikkevann smaker røykt whisky. Her må vi rett og slett bare innse at vi har mye å lære om kunsten å lage ildsted på riktig måte i en gamme. Når bålet var forsvarlig slukket og gammen ryddet flyttet vi inn i teltet. Ganske så flaue, og glad for at ingen andre var flue på veggen og så våre amatørmessige forsøk på å mestre ildkunsten, kryper vi inn teltet og fyrer opp MSR brenneren. Få minutter senere stiger både stemningen og temperaturen i innerteltet. Livet er herlig med telt og primus! Dag 6: ILAR gammen ved Bergebyelva.- Nyborgmoen Kaldt i natt, men ikke i soveposen. Utrolig hvor godt en sover i disse posene selv om termometret kryper under minus tretti. Under fjorårets vintertur fra Karasjok mot Nordkapp hadde vi en lengre periode under trettifem minusgrader, men heller ikke da var det kaldt i posen. Vi bruker alltid reinsdyrskinn i bunn og to bamseunderlag oppå. Det har funket bra i mange år, men veier jo litt da. Spesielt reinsdyrskinnet er ikke veldig lett, men deilig å ligge på. En annen ting er jo at det rauter mye og jeg skal være den første til å innrømme at det kan være litt irriterende å til stadighet plukke reinsdyrhår fra morgenkaffen. Kanskje vi skal ønske oss sånne moderne lettvekt underlag til jul og la reinsdyrskinnene ligge hjemme neste år? Tror det kan være på tide å modernisere utstyret vårt litt akkurat her. Uansett, på langturer tidlig på vinteren sverger vi forøvrig til opplegget som Ousland bruker med dampsperrepose i plast innerst i posen. Dermed sikrer en at ikke fuktigheten fra kroppen går inn i dunet i posen. Dunet er derfor alltid tørt og soveposen mister ikke effekten sin. Det er lite mulighet å tørke soveposen på vinterturer så tidlig på året når sola står lavt, så da er det greit å holde posen tørr og ikke la fuktigheten krype inn. Uansett. Hver morgen tas dampsperreposen ut og vrenges og tørkes kjapt. Akkurat denne morgenrutinen er ikke noe for fisefine neser fordi dette stinker! Akkumulert kroppsvette fra to godt voksne menn samlet opp i en plastpose setter en spiss på frokosten som ellers består av havregrynsgrøt, og nytt av året, en dæsj peanøttsmør. Bon appetitt! Dagens etappe går videre vestover i løssnø langs traseen til Tana-Varangerløypa. Etterhvert dukker det opp en scooterfører som er i gang med å kjøre skiløype videre vestover. Vi har en særdeles hyggelig prat og han lover å kjøre opp et luksusspor til oss de siste kilometerne som gjenstår mot Nyborgmoen. Helt nydelig! Her går for øvrig løypa opp over Gorgnetakvarrri / Alda (171), et helt utrolig utsiktspunkt. Blå himmel og Varangerfjorden ligger speilblank nedenfor oss. Over fjorden ser vi fjellene mot sør som vi skal gjennom for å komme inn til viddeområdene mot finskegrensa. Vi grugleder oss. Fjellene ser massive ut fra avstand og vi ser med en blanding av respekt og ydmykhet på hva som venter på neste del av turen. Uansett, vi forlater utsiktspunktet og tar fatt på de siste timene ned mot Nyborgmoen hvor vi slår leir for natten 3km utenfor Varangerbotn. I morgen er det hviledag i Varangerbotn! Bilde 7: Utsikt over Varangerfjorden fra Alda noen kilometer fra Varangerbotn. Fjellpartiene vi skal gjennom på neste etappe er godt synlige i bakgrunnen. Dag 7: Nyborgmoen – Varangerbotn (hviledag) Hviledag! Vi sover lenge i teltet denne morgenen. Det er lørdag, og ikke vits i å ankomme Varangerbotn for tidlig. Akkurat i det vi pakker ned leiren i nitiden kommer to kjente skiløpere traskende med hver sin pulk. To hyggelige kvinner som vi tidligere traff i Vardø og som også skulle gå over Varangerhalvøya. De hadde kommet ned fra fjellet og takket for gode pulkspor i løssnøen. Vel nede i Varangerbotn spiste vi lunch sammen og delte turerfaringer før de satte kursen mot flyplassen. Utrolig artig og motiverende å høre om hvilke turer de hadde gjennomført, blant annet Nordvestpassasjen og Grønland. Her var det mange gode tips å få. Hver gang jeg ferdes ute på vinterfjellet i Norge med pulk treffer jeg som oftest en og annen annen likesinnet på vidda i løpet av de ukene jeg er ute. Alltid like artig, og veldig lærerikt. Pizzarestauranten i Varangerbotn tilbyr også overnatting (eight seasons hotel) og eldstemann i følget var blitt lovet "hviledag med seng" i Varangerbotn når vi planla denne turen. Topp service, og et strålende sted å overnatte. Resten av dagen gikk dermed med til å gasse oss med pizza, hente parafin fra bensinstasjonen og hente pakken med proviant som vi hadde sendt i forkant med posten. En fornuftig hviledag, men samtidig var vi også utålmodige med å komme i gang med neste etappe videre, sørover mot Finland og deretter øst mot Russland og Kirkenes. Dag 8: Varangerbotn – Sørenden av Aidneluoppal (vann 160) Etter en nydelig frokost var vi klar til å gå kl 07.00 med pulker som var blitt 20kg tyngre etter å ha etterfyllt proviant og parafin. Kursen videre fra Varangerbotn skulle ta oss sørover mot Karlebotn og deretter videre innover fjellet mot Dierggejavri og Gallokvidda. Her går trassen til Finnmarksløpet som skulle starte en uke etter oss. De neste dagene ville vi i stor grad benytte av oss av denne traseen som vi hadde tegnet inn på kartet. Gleden var stor når vi oppdaget at mye av merkinga i terrenget med stikker også allerede var klargjort for årets løp. Dermed ble navigeringa ekstra lett gjennom disse fjellpassene oppover mot Dierggejavri. Akkurat dette landskapet var helt spesielt. Traseen snirklet seg oppover gjennom pass, rundt koller og knauser gjennom et fjellparti som så massivt ut fra utsiktspunktet på Aida på nordsiden av fjorden for to dager siden. Vi snakket om hvordan dette landskapet minnet om scenene fra filmen "Veiviseren" og var skjønt enige om at denne filmen skal vi se på nytt når vi kommer hjem. I disse traktene har det også ferdet folk i mange hundreår. Folk fra Nord-Finland fulgte traseen i dette området for å komme til Varangerfjorden og Karlebotn. På sommerstid er det merket en turløype i området som følger denne tradisjonelle Enarestien. Bilde 8: På vei innover mot Dierrgejavri. Følger sporet til Finnmarksløpet Dag 9: Sør-enden av Aidneluoppal (vann 160) – Vest av Krokvatn (vann 241) Nok en dag med klarvær og tjue minusgrader. Litt vind, men ikke veldig plagsomt. Vi trasket videre sørover og gikk over det fire kilometer lange vannet Dierggejavri. Deretter dreiet vi opp i lia og fulgte sørvestsiden av vassdraget Njoaskejohka (vann 222-226-257-244-260) opp gjennom dalen frem til Aslllatnjoaskejavri (268) og så vidt innpå nordenden av Mohkkejavri (272) før vi dreide øst og gikk nord for kolle 296 og videre mot Holmvatnet (265). Landskapet hadde åpnet seg mye mer opp og vi var nå langt inn på vidda, 10km fra grensa til Finland. Et skikkelig paradis. Utover dagen forsvant klarværet og det begynte å blåse. Vi hadde ingen mobildekning på strekket Varangerbotn-Kirkenes, men stort sett fikk vi inn radiosignal og lyttet til værmeldingen innimellom. Det var visstnok stiv kuling på kysten, men her lenger inn på vidda tok vinden mindre. Mens vi lå i teltet kunne vi høre fra radioen at det var mye stengte veier og kolonnekjøring på veiene i øst-Finnmark. Et høydepunkt hver dag er jo disse timene med teltkos. Vi har med oss rikelig med parafin og unner oss mye tid til kosefyring i feltet. Praten går løst, mens vi hører på radio, tørker klær, spiser og gjennomfører diverse justeringer på utstyr, ser på kart og generelt sett nyter livet. Akkurat dette med å ha alt en trenger med seg i en pulk synes jeg er noe av det beste med denne typen turer. Ingen stress for å "måtte" rekke frem til en hytte. Gå til kl 16, slå opp teltet. Enkelt og greit. Blir været dårlig er det å slå opp teltet i tide hvor en har det trygt å godt. Jokke synger jo i sangen Her kommer vinteren at "har du et kjøleskap har du en TV, så har du alt du trenger for å leve". Med telt, sovepose, brensel og proviant" har vi alt vi trenger for å leve her oppe på Gallokvidda. Et herlig liv. Bilde 9: Trygt og godt i teltet. Dag 10: Vest av Krokvatn (vann 241) - Vann (219) vest av Reinbogfjellet Tilløp til dramatikk denne morgenen. Vi har på denne turen vært mye mer nøye en tidligere å sikre at vi drikker nok vann. Blant annet ved å drikke godt med vann før leggetid. Konsekvensen av dette fokuset på vanninntak er at vi har følt oss mye piggere under årets langtur sammenlignet med tidligere, og har mer trøkk i kroppen til lange harde marsjer. Men… det som går inn skal jo også som kjent ut. I år som i fjor og som alle år tidligere har Nalgene flaska vært med i soveposen. Null problem. Men, denne har kapasitet på 1 liter. Panikken begynte å bre seg i soveposen når jeg begynte å skjønne at denne gangen blir det fult… Krampe på baksiden av låret når en passerte 0.9 liter gjorde heller ikke totalsituasjonen bedre. En konsekvensanalyse av "overfilling" inne i denne dampsperreposen som vi ligger i begynte å ta form i hjernen. Hva er best? La det fryse, deretter vrenge plastposen og skrape (gul) is….? Hva med de tovede ullsokkene? Heldigivis. Faren over signalet ble etterhvert blåst og en 0,99 liter full flaske ble møysommelig lirket ut av posen og ut i vinternatten. Ny dag, nye muligheter. I følge en isfisker på scooter vi traff skulle det bare nå bare være å "stake strake veien nedover til Neiden, så er dere der på noen timer. To dager senere var vi i Neiden… Det er lenge siden vi har lært å lytte til veianvisninger fra scooterfolket med en viss skepsis. Blant annet er det to "fjell" som skal forseres før vi når Neiden, men som er lett å "glemme" for en på scooter. Vi pulk-folket har jo derimot kronisk høydemeter-syke og betrakter hver eneste 20m kvote på kartet nærmest som blodslit. Angående fremdrift så hadde vi en gjennomsnittlig hastighet på 2,3 km/t denne turen hvis en tar den totale distansen vi gikk hele turen og deler det på antall timer vi var i forflytning i løpet av to uker (timene inkluderer pauser og stopp). Scooterfolket forflytter seg jo fort over 30km/t så ikke rart at vi har litt ulik oppfatning av distanser og tid! Det blåste etterhvert opp til litt ruskevær i løpet av dagen, med tette snøbyger og litt vind. Vi har med en sånn enkel vindsekk som er helt genial i denne typen vær når vi raster. Så mye hyggeligere å sitte på pulken i dunjakke inne i vindsekk å spise når det snør og blåser utenfor. Dagens etappe fortsatte forøvrig over Gallotjavri (217) og videre over Gallotvadda (308) før vi dreide nord ned på Buskojavri (213). Her dreier merkinga til Finnmarksløpet etter hvert gradvis sørøstover igjen over fjell (308) og et flott nedrenn til vann (180) vest for Trangdalsvatn (182). I bakken nedover traff vi forresten to karer som skulle gå Kirkenes-Alta. 20minutter lenger ned i bakken traff vi enda en kar som også skulle gå Kirkenes-Alta. Et artig sammentreff. Bilde 10: Kveldsstund en mil nord for Neiden. Dag 11: Vann (219) vest av Reinbogfjellet – Veiskillevannet (83) Nok en trivelig natt i teltet før vi fortsatte i retning av Neiden Fjellstue. Vi kom i prat med en trivelig reineier som var å lette etter fire forsvunne dyr. Noen timer senere kom han tilbake med fire dyr løpende foran scooteren. Den som leter finner. Generelt sett var det veldig greit å følge traseen til Finnmarksløpet, men vi var litt overasket over hvor bratte noen av kneikene var innimellom. Det må være bra trekkraft i disse hundespannene. Myten blant mange av oss søringer om at Finnmark er flatt vet alle som har vært her at ikke alltid stemmer. Både under fjorårets tur lenger vest i Finnmark og under årets tur har vi opplevd mye mer kupert terreng enn f.eks på Hardangervidda hvor vi har ferdes mye opp gjennom årene. I tillegg er det jo mange vannveier med tilsluttende bekker og elver, som skjærer gjennom landskapet og gir plunder og heft når en ferdes med tunge pulker. Noen av kneikene vi forserte var ordentlige slitebakker, men med jevnt drag og lavt tempo fikk vi nå med oss pulkene. Men fremover går det. Alltid fremover. I dag passerte vi Neiden Fjellstue og fikk servert kjøttkaker til lunch og fylte opp termosene med hver vår flaske cola før vi dro videre. Skikkelig luksus. I tillegg traff vi to trivelige karer fra forsvaret som ga oss et nyttig tips om en lur trase videre mot Munkefjord. Her kunne vi gå helt inn til veiskillevannet (83) i stedet for å følge scooterløypa som tar av ved nordenden av vegvannet (100) mot Munkefjord. Fra Veiskillevannet kunne vi dra rett øst gjennom lett skog og deretter myrterreng for å finne igjen scooterløypa. Det viste seg å være et bra tips og noen kilometer spart. Denne dagen traff vi også den største flokken av reinsdyr på turen. Vi hadde møtt flere mindre flokker på et par-tre dyr, men denne flokken var betydelig større, men snudde så snart den så oss på hundremeters avstand over vannet. Dyra er ikke vant til skiløpere har vi fått høre. Bilde 11: Lunch på Neiden fjellstue. Unner oss litt luksus med cola på termosen til ferden videre. Dag 12: Veiskillevannet (83) – Tvillingvatnet (191) Korsdalen vinteren 1970. Pensjonisten hevder det var her han utrykte "jeg skal aldri noen sinne i mitt liv klage på at det blir for varmt". Den gangen var det 42 minusgrader, og ti soldater lå hutrende sammenkrøpet i et knappetelt tom for parafin og uten soveposer (!). Det var i den kalde krigens dager, og de hadde snørekjørt hele natten fra Høybuktmoen etter at alarmen hadde gått . Med kun enkel stridsopppakning var de gått i stilling i Korsdalen. To av soldatene i troppen ble dimittert p.g.a alvorlige frostskader fra denne natten. Nå, 50 år senere var den tidligere grensesoldaten tilbake i den samme dalen. Dagens temperatur var riktignok vesentlig høyere, men det var sur vind, snø og 200 bratte høydemeter som skulle klatres opp fra Munkefjord. Derfor ble heller ikke i Korsdalen noen stor positiv opplevelse for grensesoldaten femti år senere. Bratt, dyp snø, surt og guffent. Det ble nok en lunch i vindsekken denne dagen. Lunchen spises forresten som en "hest" ut av en ferdiglaget pose med vindvottene på. I posen finnes mårpølse, tørket frukt, paprika chips og favoritten – store mengder melkerull. Her fikk vi etter hvert en strålende teknikk til å fiske frem godbitene fra posen med tunga. Først forsvant melkerullen, deretter frukten før det til slutt var en blanding av chips og mårpølse i bunnen. Dagsrasjonene (F: Hagregrøt, L: Lunchpose, M: Real turmat) våre bestod totalt av ca 3500 kalorier per person, men det var likevel langt mindre enn hva vi bruker. I løpet av fjorten dager mistet yngstemann 5kg. Det tilsier et daglig kalori-underskudd på mer enn 2000 kalorier per dag, noe som er for mye. En påminnelse om hvor krevende det er å få i seg nok næring på lange vinterturer med tung pulk. Etter hvert som vi kommer lenger innover fjellet traff vi forøvrig igjen traseen til Finnmarksløpet ved vann (184) øst av Njallajavri. Vi hadde skilt lag med traseen etter Neiden Fjellstue siden den tar en litt lenger runde sør innover fjellet før den svinger nordøstover igjen mot Sandnesdalen og Kirkenes. Bilde 12: Tid til litt kontorarbeid i teltet. Dagbok skal skrives og kart studeres. Dag 13: Tvillingvatnet (191) – Valpvatnet (71) ved russergrensa. I dag startet vi ekstra tidlig. Vi hadde et håp om å rekke helt frem til grensa hvis vi var heldig. Vekkerklokka var satt på 03.00 og vi satt i gang så snart det ble lyst. Strålende solskinn, 15 minusgrader og vindstille. Først noen kilometer videre litt opp og ned i det småkuperte fjellpartiet før et nydelig renn på silkeføre ned til Sandnesdalen som vi skulle følge den neste mila mot Bjørnevatn utenfor Kirkenes. Her ble det plutselig litt mobildekning også. Russisk mobiloperatør med påfølgende SMS og "Velkommen til Russland: 12kr/min tale og 6.25 kr per MB data" Her var det bare å skru av dataroaming i en fei! Sandnesdalen opplevdes som litt traust, mest p.g.a dårlig føre og mye opp og ned. Vi mistenker at mang en barnefamilie på søndagsskitur har kjempet seg innover denne dalen opp gjennom årene med kvikk-lunch bensinstasjon på hver bakketopp. Vi hadde ikke kvikk-lunch, men med melkerull i lunch posen snirklet vi oss sakte, men sikkert nedover dalen, mens yngstemann på 42 jevnlig spurte – er vi fremme snart? Til slutt kunne vi krysse den frosne Langfjorden ved Sandnes. Deretter var det å klatre oppover på andre siden, gjennom Gresselvdalen og inn på Sandnesvatnet (48). Her klatret vi opp det så må være turens bratteste kneik opp til en haug - Holterfjellet (109). Hvordan hundespannene kommer opp denne bratte (og smale) bakken er vanskelig å fatte. Det var så bratt at vi måtte av med skia begge to og plante 75mm skiskoa langt inn i snøen for å få feste til å dra pulkene sakte men sikkert oppover. Hal-i-og-dra! Over haugen var det tid for "Ski-for-tog". Nå er det jo ikke særlig smart å gå på ski et togspor, men dette sporet fra Bjørnevatn gruver er ikke lenger i bruk. Da var det bare å sette pulktoget på skinnegangen. Ekspresstoget Gordon i front, det lille lokomotivet Thomas bak og vognene Annie og Clarabel på slep mens vi fulgte toglinja noen hundre meter og gjennom en kort tunnel. Hvordan det hadde snødd her inne spekulerte vi mye på. Men, vi kan vel trolig takke en dugnadsgjeng med snø-skuffe for å klargjøre sporet til Finnmarksløpet. Etterhvert forlot vi jernbanen og dreide østover de siste få kilometerne inn mot grensa før vi slo leir noen få hundre meter fra grensa på et vann som lå like ved forsvarets patruljespor. Bilde 13: Ski-for-tog. Ekspresstoget Gordon leder an i sporet. Dag 14: Valpvatnet (71) ved russergrensa – Scandic Kirkenes Tidlig oppe pakket vi ned pulkene og gjorde oss klar til et fremstøt helt opp til grensa. De siste få hundre meterne inn mot Nordre Grensetjern (82) er kupert så vi lot pulkene stå igjen ved vannet mens vi fant en grei passasje helt opp til grensegjerdet. Dette var faktisk den eneste gangen på hele turen at vi tok frem GPS'en! Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men liker best å navigere med kart og kompass begge to. Men akkurat her i skogen ved grensa var GPS'en kjekk å ha siste biten for å finne enkleste vei mellom knausene. Senior kjente seg for øvrig raskt igjen i terrenget. Han hadde jo tross alt patruljert akkurat dette stykket av grensa for femti år siden til fots. Det var tiden før grensekompaniet tok i bruk scooter. Glade og ikke minst stolte stod vi ved grensegjerdet og speidet innover mot Russland. Vi hadde klart det! Noen timer senere sjekket vi inn på Scandic Kirkenes. Vi gikk på ski til døra etter å labbet noen kilometer tilbake i gårsdagens spor til vi kunne koble oss på den lokale skiløypa de siste fem kilometerne ned til Kirkenes sentrum. En hyggelig Shell ansatt hjalp oss med å få returnert ubrukt parafin og etter en tur innom posten for å sende primusene hjem og litt nedpakking av utstyr var det tid for å feire oss selv med en etterlengtet dusj med påfølgende middag med biff og rødvin som et alternativ til chili-con-carne og storfegryte. Nok et vintereventyr i herlige Finnmark var over. Fantastisk natur og enda viktigere, fantastiske Finnmarkinger, Takk Finnmark! Vi kommer nok tilbake enda en gang ❤️ Bilde 14: Stolt og glade og fremme med grensegjerdet mot Russland. Bilde 15: En sprek pensjonist patruljerer grensen han voktet for femti år siden. Bilde 16: Oversiktskart over ruten vår. Se vedlagt egen .pdf fil for detljkart av ruten (overført manuelt fra papirkart - ikke nøyaktig gps track) detaljkart.pdf

Finnmarksvidda på ski – Et to ukers vintereventyr Far og sønn to uker sammen gjennom Finnmark midtvinters. Senior (68) er pensjonert tannlege og tidligere grensevakt i Pasvik. Yngstemann er 41 år gammel, ingeniør og sesongkortholder på Ranheim. Har verdens mest tålmodige kone som har gjort det mulig å kombinere livet som trebarnsfar med noen vinterturer alene de siste årene gjennom Sylan og over Hardangervidda. Nå ventet et to uker langt eventyr Finnmark sammen med far. Begge to har for såvidt mye turerfaring, men vi har aldri vært så lenge sammen på tur tidligere. Det skulle bli en utrolig opplevelse som handlet om kulde, mestring, samspill og en utrolig sprek pensjonist. Samt noen engelskmenn i kabriolet og banneord i Stabbursdalen. I denne turrapporten har vi inkludert mange bilder og detaljer om trasevalg som kanskje kan være nyttig for andre som planlegger tur i samme området. Nederst finnes også et kart med detaljer om ruta. God lesning! Hilsen Tore (68) og Haavard Haaskjold (41). Dag 0 – Buss for fly Vi startet turen 28 februar 2019 fra Lakselv etter å ha ankommet med "buss for fly" en dag forsinket. Dash-8 maskinen fra Tromsø til Lakselv hadde gitt opp i vindkastene kvelden før og måtte lande i Alta. Uværet gjorde at E6 over Hattir var stengt til neste dag, så da ble det hotell i Alta og buss dagen etter for passasjerene på flight WF958. Smilende passasjerer og god stemning til tross for forsinkelsen. I Finnmark er man vant med å tilpasse seg etter været vinterstid. "Hvis du har så dårlig tid, koffor reiste du ikkje i går?" Forøvrig en sterk kontrast til stemningen blant mange utålmodige reisende på Gardermoen hvis flyet til Trondheim er en time eller to forsinket. Dag 1 – Idjajavri (Nattvann) ved E6 nord for Karasjok I Lakselv plukket vi opp pakken med primus og tomme brensel-flasker som vi hadde sendt med posten. Vi gikk også innom Circle K stasjonen og hentet dunkene med fritidsparafin som vi hadde bestilt. En busstur, og tre kvarter senere stod vi i brøytekanten langs E6 ved Idjajavri (277) litt nord for Karasjok. Terrenget vestover mot snaufjellet går delvis gjennom områder med en del bjørkeskog og vi fryktet at det kraftige snøfallet det siste døgnet hadde gitt mye løs sukkersnø. Tidligere hadde jeg ringt bestyreren på Ravnastua fjellstue og fått gode tips om rutevalg gjennom dette landskapet. Ved Idjajavri (277) traff vi en reineier fra området som ga oss gode råd og tegnet svært nøyaktig på kartet den letteste traseen gjennom bjørkeskogen opp mot vidda. Mørket kom og vi slo leir i vannkanten etter å vasset til knærne i bunnløs snø. Det polare lavtrykket var erstattet av høytrykk med klarvær, og termometeret viste 36 minusgrader. Vi sov godt i soveposen på hvert vårt reinsdyrskinn og bamseunderlag. Over oss danset allerede nordlyset. Bilde 1: En sprek 68-åring klar for et to ukers eventyr i bitende vinterkulde Dag 2: Idjajavri (277) - Dimbbarnjunni (427) Vi fortsatte vestover opp mot Mailevadda (405) og deretter ned igjen mot Mailejavri (327). På vei opp mot Mailevadda kom reineieren fra dagen før kjørende. Han hadde tenkt på oss i den bunnløse snøen og bestemt seg for å kjøre opp et scooterspor som vi kunne følge de neste kilometerne mot Mailejavri (329). Han skulle jo uansett ut og se etter flokken. Snakk om service! Han fortalte også noe som ga grunn til litt ettertanke. I midten av Februar hadde det vært et kraftig og unormalt mildvær. Det hadde ført til mye overvann inne på vidda av smeltet snø. Deretter hadde kulda kommet tilbake og dannet et tykt islag som nå var gjemt under snøen, og som gjorde det vanskelig for dyrene å komme gjennom til lavet de spiser. Enda et eksempel på konsekvenser av et klima i endring. Her var småkupert terreng med en del skog og da går det sakte med pulk i dyp snø. Men, med nykjørte scooterspor fikk vi opp farten. Opp fra vannet Mailejavri (329) var det relativt bratt, men motivasjonen for å komme oss ut av bjørkeskogen og inn på vidda var sterk mens vi klatret de hundre høydemetrene opp mot Dimbbarnjunni (427). Endelig inne på vidda! Selv om det to dager tidligere hadde snødd mye i området hadde allerede snøen satt seg godt og blåst av toppene. Den bunnløse sukkersnøen i lavlandet var allerede glemt. Klokken ble 16 og dagslyset ebbet ut. Vi fant en nydelig leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427). Det var bitende kaldt, krystallklar himmel og vi begynte allerede å bli bortskjemt med spektakulære nordlys. Bilde 2: Endelig inne på vidda. Bilde tatt nordover fra området ved Dimbbarnjunni (427). Stiippanjohka i fremgrunnen med fjellpartiene mellom Lakselv og Stabbursdalen i bakgrunnen. Tror det er fjellet Vuorji (1024) som er til venstre i bildet. Bilde 3: Leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427) Dag 3: Dimbbarnjunni (427)- Nord av Mollesjavrrit Siden Finnmark ligger såpass langt øst oppleves tidssonen som litt pussig vinterstid. Dagslyset kom allerede i sju-halvåttetiden om morgenen og vi hadde fast rutine med å være klar til å gå tilda. Vekkerklokka ringer 05.00 og dagen starter med å skrape rim fra innsiden av teltet. Dette er en kald fornøyelse, men svært viktig for å holde teltet tørt. Med is-skrape fra Biltema og tapetbørste fra Jernia blir teltet tømt for snø og is. Det ble tidlig enighet (?) om at dette er en typisk junioroppgave på turen så pensjonisten fikk sove litt lenger i posen hver morgen. Frokosten gjør vi enkel med rasjoner av havregrøt. Så er det bare å komme seg ut av posen og ut i aktivitet. I denne kulda er det om å gjøre å få på skiene med en gang. Skiene isolerer litt ekstra mot underlaget. Gode ullsåler, tynn ullsokk innerst, deretter dampsperre og en kraftig tovet ullsokk hjalp godt i kulda. I tillegg brukte vi tå-ladder utenpå skiskoene de kaldeste dagene. Bilde 4: Fjerning av ispartikler og snø med snøbørsten er viktig for å holde ting tørt i kulda. Vi hadde allerede fått gode rutiner for ned-pakking av leir og vi trengte knapt å utveksle ord mens vi utførte arbeidsoppgavene våre og gjør oss klar til avmarsj. Dunjakka beholder vi på den første halvtimen til vi går oss varm. Deretter havner den i den lille baggen på toppen av pulken for å unngå at vi svetter. Når vi er i bevegelse går vi bare med ull innerst, en kunstfiber-trøye og skalljakke. Så snart vi stopper er det på med dunjakka igjen. Vi holdt en vestlig kurs i noen timer før vi dreide nordvest over Gieddoaivi (515). Deretter tok vi ny kurs, fortsatt mot nordvest, mot Beavkkehangielas (460) mens vi rant ned og krysset vassdraget som lå i dalsøkket mellom disse slakke toppene. Her er det viktig å ikke krysse for langt øst da det er bratt og ulent mot Stiippanjohka. Når klokka ble 16 var det på tide å slå leir i en skråning nord for Mollesjavrrit. Vi hadde hatt god fremdrift denne dagen hvor forholdene var krevende. Sprengkulde med en del vind hadde gjort at vi måtte være ekstremt nøye med alle detaljer for å unngå forfrysninger. Bilde 5: Brr… kaldt ja. Dag 4: Nord av Mollesjavrrit - Gasadatjavri (396) For et magisk sted. Fullstendig øde. Vi hadde lagt opp ruta over vidda et godt stykke unna scooterløyper og den populære Karasjok-Alta ruta. Fremdriften med ski og pulk langs merkede scooterløyper er jo vesentlig høyere, men opplevelsen ved å gå helt alene i ødemarken, gir en annen form for mestring. Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men den er for det meste avslått. Det å navigere utelukkende med kart og kompass gjør at en hele tiden skjerper sansene, saumfarer terrenget, oversetter dette til kartet. Krysspeiler. Igjen og igjen. Denne dagen handlet mye om navigering. Vi hadde begynt å dreie mer nord-nord-vest og skulle gjennom passet mellom Likcacearru (510) og Buolzajohgielas (559). I utgangspunktet en grei oppgave, men i løpet av natten hadde det begynt å blåse opp og sikten var dårlig med snøføyke. Det meste var hvitt denne dagen. Mestringen en opplever ved å trygt navigere uten å være avhengig av elektronikk under slike forhold er noen av de sterkeste opplevelsene jeg har under langturer på vinteren. Ta ut ny kompasskurs og sikte mot en enslig fjellbjørk. Gå, ikke mist den av syne. Stopp igjen. Speide. Nytt siktepunk. Det krever en kombinasjon av forarbeid og trening i å lese kart, men samtidig alltid være ydmyk for potensielle farer. Spesielt når sikten er dårlig. Hvor kan det være farlige skavler, usikker is? Hvilke sikkerhetsavstander legger en inn til slike områder osv? Sjekke posisjonen vår på nytt. Fokus-fokus-fokus. Det går sakte, og ja, det hadde nok gått mye fortere med GPS med waypoints, men opplevelsen blir annerledes. Det ble ikke mange kilometer denne dagen, men vi jobbet oss sakte og trygt fremover og slo leir ved Gasadatjavri (396). Utover kvelden forsvant skylaget og vi fikk oppleve turens kraftigste nordlys den natten. Bilde 6: Godt å komme seg inn i teltet ved Gasadatjavri (396) etter en dag med litt ruskevær Dag 5: Gasadatjavri (396) - Bojobæskihytta Dagens etappe nord mot Bojobæskihytta var kort og lett å navigere i det klare vinterværet. Kraftlinja til Lakselv krysser også her. Kraftlinjer kan jo ofte være et nyttig hjelpemiddel i navigeringa. Bilde 7: Yngstemann i turfølget er glad i å skryte over navigeringa si. Her med stødig(?) kurs over vidda. Vi hadde lest at Bojobæskihytta kan være litt vanskelig å finne i krattskogen, men siden vi kom fra sørøst var den lett å se på god avstand over myra. Vi gledet oss til en natt innendørs med fyr i vedovnen som en avveksling til teltlivet. Vi har gode soveposer og gode telt-rutiner, og hadde for så vidt hatt det komfortabelt i teltet i temperaturer under 35 minus. Vi sover med dampsperre i soveposen (laget fra bygningslast som vi har "sveiset" sammen med strykejern til en pose) for å unngå at fuktighet fra kroppen trekker inn i posen og reduserer isolasjonen. Ikke så viktig på korte turer, men på lange vinterturer kan det være lurt. Litt klamt og ubehagelig i starten, men en blir fort vant til det. Uansett. Det var godt å komme inn i hytta, og i løpet av ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp noe skikkelig mens junior satt ved bordet og gjennomførte vedlikehold av primusen. I følge hytteboka var det en stund siden forrige besøk, så vi ble ganske paff da plutselig fem studenter kom inn døra. De studerte arktisk-friluftsliv i Alta, og var på en tredagerstur i fjellet i forbindelse med studiene. En flott gjeng med mye kunnskap om fjellet. Vi hadde en trivelig kveld sammen på hytta og de bydde på herlig viltgryte med rømme, en kjærkommen avveksling fra Real turmat. Ute hadde det virkelig begynt å blåse opp og vi hørte på radioen om stengte veier som følge av et nytt polart lavtrykk. Disse polare lavtrykkene med sterk vind og kraftige snøbyger dannes på kort varsel i Barentshavet og er noe en må være forberedt på vinterstid i Finnmark. Bilde 8: Bojobæskihytta synlig i skogen når en kommer over myra fra sørøst. Dag 6: Bojobæskihytta – Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) Vinden startet å løye på morgenkvisten og selv om det snødde tett og blåste friskt når vi forlot hytta lovet værmeldinga at det skulle løye mer utover dagen. Det går en scooterløype fra hytta som er grei å følge gjennom skogen ned til Stabbursdalsvannet (366). Vi trasket videre nordover over vannene og forlot Nordre Stabbursdalsvannet (365) en kilometer fra enden hvor vannet blir smalere mot utløpet. Her fryktet vi usikker is, og vurderte det som tryggest å trekke vest og opp i høyden. Vi var nå inne i selve Stabbursdalen-nasjonalpark som vi skulle følge nordover de neste sju milene. Vi holdt hele tiden god høyde på vestsida av elva, noe som virket fornuftig. Østsida er kupert og det å gå nede langs elva fremstod heller ikke som noe fornuftig alternativ. Vi trives begge to best uansett her oppe på snaufjellet, iallefall så lenge været er bra Bilde 9: På vei opp fra Nordre Stabbursdalsvannet (365) med kurs NNV. Det polare lavtrykket svekket seg gradvis utover dagen. Klokka ble 16 og vi slo opp teltet. Det meste går på rutine. Junior slår opp telt (ligger ferdig sammenrullet i pølse på pulken med tredde stenger), mens eldstemann losser pulkene og flytter inn i innerteltet. Det tar ikke mange minutter før primusen er i gang og vi starter det daglige arbeidet med snøsmelting. Snøsmelting ble også en junioroppgave mens pensjonisten jobbet møysommelig med snøbørsten og fjernet is og snø fra klærne og vottene våre. En viktig rutine på langtur vinterstid. Etter hvert er det klart for dagens porsjon med Real turmat. Blir det kebabgryte eller chili-con-carne i kveld mon tro? Pulken til pensjonisten er forøvrig en gammel sliter som har vært med på mye. Pussig å tenke på at for førti år siden trakk senior den samme oransje fjell-pulken med junior innpakket i reinsdyrskinn. Nå førti år senere drar vi hver vår pulk over vidda. Bilde 10: Teltplass sørøst for Holmvannet (385) Hver av oss trenger fire liter vann per døgn, så snøsmelting tar fort noen timer. Alene på vinterfjellet er en jo helt avhengig av en velfungerende primus. Uten den, ingen drikkevann. Vi bruker en MSR XGK-EX og har med en identisk primus som backup i tillegg til reparasjonssett. Selve pumpa til flaska bæres på kroppen når vi går og er med i soveposen om natta. Dermed slipper o-ringene i pumpa å bli utsatt for de aller verste temperatursvingningene, noe som reduserer sjanse for lekkasje. Vi bruker parafin som brensel. Parafin eller bensin? Det handler vel til syvende og siste hva en er mest komfortabel og trives best med. Selv om det betyr at en må forvarme med rødsprit foretrekker vi parafin. Vi regnet 0.8L parafin dag som tilstrekkelig for å smelte snøen vi trenger for to personer pluss litt til. Men, vi setter begge to pris på luksusen det er å kunne kosefyre noen timer i teltet om kvelden mens vi tar en kaffekopp og spiser middag i et oppvarmet innertelt. Derfor dimensjonerte vi med tilsammen 1.0 liter per dag. Det varierte litt hvor mye vi brukte, men stort sett et sted mellom 0.8-0.9L. Den tidligere grensevakten i turfølget refererer til stadighet til en episode i Pasvik i 1969 hvor han var med å gå tom for parafin i førti minusgrader, og han hadde absolutt ikke noe ønske om å gjenta den opplevelsen femti år senere! Dag 7: Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) – Skråning øst for Bohkosgielas (428) En nydelig dag i Stabbursdalen. Kaldt klarvær og så godt som vindstille. Terrenget var stort sett lettgått her oppe i høyden hvor vi så ned på Stabburselva i øst. Vi krysset elva Bohkosjohka ved utløpet av Bohkosjavri (378) hvor isen var trygg og terrenget mindre kupert enn lenger øst ned mot Stabburselva. Deretter fortsatte vi på skrått rundt på Bohkosgielas (428) uten å gi fra oss dyrbare høydemeter før vi slo leir i en skråning øst for toppen. Her er det endelig mulig å få plassert teltet slik at vi kan sove med hodet høyest utbrøt pensjonisten! Så langt på turen hadde vi endt opp hver eneste kveld med å sove i nedoverbakke med beina høyest etter hvert som snøen pakket seg. Her i skråninga, lå alt til rette for en god natts søvn med hodet høyt hevet over Stabbursdalen. Vi våknet begge to neste morgen av at vi hadde sklidd nedover og endt opp med hodet klistret i teltduken. Vi konkluderte med at tyngdekraften tydeligvis virker annerledes så langt nord. Ingeniøren mente at det sikkert har noe med magnetisme å gjøre. Bilde 11: Myrområde mellom Stabburselva og Holmvannet (385) Dag 8: Skråning øst for Bohkosgielas (428) – Skogholt ved Stuora Navggastatjohka. Dagen startet fint oppe på snaufjellet. Kaldt, klarvær og vindstille. Et Seaking helikopter krysset Stabbursdalen høyt over oss og minnet oss på hvor heldige vi er som har en redningstjeneste som er alltid beredt til å hjelpe både sjøfolk og fjellfolk i nød. Alene i ødemarken uten å møte mennesker gir det en slags god følelse å vite at noen høyt der oppe ser ned på oss to skiløpere med pulk. De vet om oss. På samme måte som pilotene på Dash 8 flyene til Widerøe som flyr over vidda noen ganger daglig. Duren fra motorene på dash 8'en var vår eneste kontakt med sivilisasjonen her oppe. Mobilsignal hadde vi ikke hatt siden vi forlot E6 for over en uke siden. I skulderlommen på skalljakka har SPOT-senderen sin faste plass. Med FM båndet slukket var det ikke mange teltplasser hvor vi fikk inn signal på radioen. Værmeldingene fra radioen på Bojobæskihytta var for lengst utdatert. I serien Heimebane på NRK omtaler supportere av fotballaget Varg frå Ulsteinvik naborivalen som "Jævla Ålesund". Når vi nærmet oss nordenden av den fantastiske Stabbursdalen ble idyllen etter hvert forvandlet til "Jævla Stabbursdalen". Så snart vi måtte slippe oss ned i bjørkeskogen var vi tilbake til bunnløs sukkersnø, småkupert terreng med koller, elveløp og tett bjørkeskog. Det går en sommersti her og vi hadde planlagt å krysse elva Stuora Navggastatjohka der hvor stien gjør det. En selvsikker Junior bommet på navigeringa, og selv om ikke feilen var på mer enn noen få hundre meter var det nok til at vi havnet i feil søkk som tok oss for langt øst og nedstrøms det planlagte krysningspunktet. Det var helt umulig å krysse elva her nede hvor det var altfor bratt. Vi brukte lang tid på å kave oss gjennom denne labyrinten av bjørkeskog opp igjen til krysningspunktet. Og ja. Antall pulkvelt denne ettermiddagen hadde vi sluttet å telle for lenge siden. Vi satt opp teltet rett etter elvekryssinga og grudde oss til morgendagen med bunnløs snø i bjørkeskogen. Bilde 12: "Jævla" Stabbursdalen Dag 9: Skogholt ved Stuora Navggastatjohka –Geinnodatgielas (409). Dagen i dag bestod av å tråkle seg gjennom jungelen nordover mot vannet Bastinjavri (271) og deretter opp mot snaufjellet igjen ved vann (302). Luftlinjeavstand fra leirplassen ved Stuora Navggastatjohka opp til vann (302) er fem kilometer. Vi brukte åtte(!) timer på denne distansen. Lavtrykket for noen dager siden hadde dumpet en god halvmeter nysnø i Stabbursdalen. Regelrett blodslit og pulken veltet utallige ganger i den løse snøen. Bjørkeskog tett som hagl. Vi oppdaget raskt at den mest effektive måten å komme seg frem gjennom skogen var å følge helt nøyaktig traseen til sommerstien. Vi kunne se en og annen rød T innimellom på bjørkestammer, men stort sett var snøen så dyp at de røde T-ene var havnet under snøen. Prosedyren ble derfor som følger i det verste skogkrattet: Junior koblet fra pulken og søkte systematisk i sektor fremover helt til neste T ble funnet. Fulgte deretter skisporet tilbake hvor pensjonisten ventet og koblet på pulken. Sånn holdt vi på helt frem til vann (280) sør for Bastinjavri (271) hvor terrenget åpnet seg litt opp. Vi forlot stien for å krysse Bastinjavri (271) og klatret opp til vann (302). Når klokka var fire stod vi på høyden Geinnodatgielas (409) og så ned i Stabbursdalen. En perle å beskue fra avstand. Vi får heller komme tilbake hit på sommeren. Bilde 13: Et lite opphold i bjørkeskogen når vi krysser Bastinjavri (271) før siste klatreetappe opp bjørkelia til vann (302) nord for oss. Dag 10: Geinnodatgielas (409) – Vest for Gorbovuonjavri (364) Nordover mot Leaktojavri (367) var det viktig å hele tiden holde god høyde og ikke falle for langt øst hvor terrenget var litt ullendt. Oppe i skråninga ved høyde (430) er terrenget mer lettgått og derifra er det et fint slakt nedrenn mot Leaktojavri (367) på Sennalandet. Her er vi ute av nasjonalparken, scooterne dukket opp og vi kom i hyggelig prat med en far og datter som var på isfiske. Her går det scooterløype og vi fulgte denne østover. For en kontrast. Fra bunnløs sukkersnø til hardtråkket scootertrase. Fra kart og kompass til merkestopler ved refleksbånd. I løpet av få timer hadde vi tilbakelagt en distanse tilsvarende en dagsmarsj utenfor løypa. Ja, det er effektivt, men samtidig annerledes. En dras på mange måter litt ut av bobla hvor en hele tiden er fokusert på terrenget og kartet. Nå er det liksom bare å følge sporet frem mot neste merke. Vi slo leir like vest for vannet Gorbovuonjavri (364). Bilde 14: Sporene bak oss over Leaktojavri (367) Bilde 15: Blåtime ved leirplassen vest for Gorbovuonjavri (364) Dag 11: Vest for Gorbovuonjavri (364) - Ikkaldas (E6) – buss til Honningsvåg Vi brukte bare noen få timer ned til E6 ved Ikkaldas i scooterløypa. Føret var helt perfekt. De bratte bakkene nedover mot kysten var en drøm å renne med pulk på dette silkeføret. Hadde føret vært hardt og isete kunne dette blitt ganske guffent, men det var myk snø i det brede scootersporet. Nede ved E6 pakket vi om pulkene for busstransport videre mot Honningsvåg. Vel fremme i Honningsvåg tok vi inn på Havly hvor vi fikk god hjelp av den hyggelige betjeningen til å lagre pulk og ski. Vi gledet oss til å avslutte turen med noen dager på ski på mektige Magerøya. Bilde 16: Unna vei! Silkeføre ned scooterløypa til Ikkaldas ved Porsangerfjorden Dag 12 – Honningsvåg – Jalgavarri (332) Værmeldingen de neste dagene viste snøbyger og vind. Her ute ved havgapet veksler været utrolig fort og en må være forberedt på at det det kan slå om på få minutters varsel. Vi hadde planlagt å følge scootertraseen opptil Honningsvågfjellet for å komme inn på fjellet. Men, det er tidvis bratt i dette området og skredfaren i området var såpass høy at vi ikke tok sjansen på denne ruten. Det å følge E69 på ski ut av byen, og opp på fjellet vurderte vi som utrygt p.g.a trafikk, noe som var en helt riktig avgjørelse. Veien er tidvis uoversiktlig og det ville vært ufornuftig å gå i veibanen oppover her. Det er heller ikke plass til å gå trygt ved siden av veien i de bratte skjæringene. Vi valgte heller å bestille skyss med taxi de svingete bakkene opp fra Honningsvåg sentrum og ble satt av innpå fjellet. Sjåføren ønsket oss god tur videre der vi losset pulk og ski, mens det blåste godt rundt ørene. Turen innover Magerøy var en mektig opplevelse. I det ene øyeblikk var det blå himmel og vindstille. Brått ble himmelen mørk med kraftig vind og snøvær. Sånn vekslet været disse to dagene på Magerøya mot Nordkapp. Veien mot Nordkapp er stengt vinterstid fra Skarfjordskrysset men det kjøres daglige brøytebilkolonner til og fra Nordkapp-platået med bussturister så lenge været tillater det. Etter noen timers marsj nådde vi bommen ved Skarfjords-krysset og vekslet noen ord med en hyggelig brøytebilsjåfør. Han ønsket oss god tur videre og ga sin vurdering av værmeldinga de neste dagene. Ruten videre fra Skarsfjordskrysset gikk over vann (66) videre oppover over haugen og ned til Kjeftavatnet (83) før en skikkelig solid stigning med pulk opp mot Jalgavarri (332). Når periodevis sikten forsvant valgte vi å vente på bedre sikt før vi fortsatte for å være trygg på at vi ikke havnet utenfor bratte skrenter i området. Det går en scootertrase mot Nordkapp, men den var bare tidvis merket og det var ingen synlige spor. Vi slo leir rett nedenfor Jalgavarri (332) fem kilometer sør for Nordkapp-platået. Temperaturen her ute ved kysten er jo mye mildere enn hva vi hadde opplevd inne på vidda, så med knappe minus ti på gradestokken ble det nesten litt for varmt i soveposen. Bilde 17: Stille før stormen. Vi opplevde utrolig skiftende vær på Magerøya. I det ene øyeblikket blå himmel, før en mørk vegg med snøbyger og vind kommer veltende inn fra havet. Bilde 18: Få minutter senere. Dag 13 –Jalgavarri (332) – Nordkapp-platået Vi sto opp ekstra tidlig denne morgenen for å få med soloppgangen over Magerøya. De siste fem kilometerne opp mot Nordkapp-platået tok et par timer p.g.a av vanskelige værforhold også denne dagen. Vi hadde flere stopp hvor de mørke skyene fra havet tok med seg snø og vind før de plutselig forsvant like fort som de hadde dukket opp og etterlot seg solskinn og et magisk lys. Bilde 19: Soloppgang over Magerøya Bilde 20: Mektige Magerøya Vel fremme på Nordkapp-platået var parkeringsplass og besøkssenter helt nedsnødd. Det så ut som ingen hadde vært her på ukesvis. Rart å tenke på at det dagen før hadde vært hundrevis av bussturister her. Under et døgn senere var alt nedsnødd. Senteret er ubemannet nattestid om vinteren og de ansatte kommer opp med brøytebilkolonnen med turistene noen timer hver dag. Bilde 21: Nedsnødd besøkssenter. Etter vi hadde tatt de obligatoriske bildene på platået kom den første brøytebilen. Det var kompisen vår fra dagen før, og i løpet av kort tid var anlegget ryddet for snø og klargjort for de første turistene. Uværet hadde lettet og solen skinte. Kjørende kom busser med hurtigrutepassasjerer og et par Mazda sportsbiler uten tak (!). De skulle filme en reklamesnutt for en ny bilmodell. Det føltes litt absurd. Her hvor kong vinter hadde herjet halvannen time tidligere, og hvor vi hadde kjempet oss frem med pulken kom plutselig noen engelskmenn kjørende i kabriolet. Inne på besøkssenteret ble vi godt mottatt og fikk gratis inngang siden vi hadde gått på ski. Vi feiret en vel overstått tur med et glass øl i restauranten før vi fikk hjelp av en trivelig sjåfør til å ordne oss skyss med en av bussene tilbake til Honningsvåg. Bilde 22: Ikke en sjel å se når vi er alene i snøbygene på Nordkapp-platået. Halvannen time senere; blå himmel og engelskmenn i kabriolet. Dag 14/15 – Honningsvåg -Hjemreise til Trondheim (Dash 8 Widerøe) P.g.a snøskred var veien fra Honningsvåg stengt, så den planlagte bussturen til Alta for å ta fly sørover ble endret til fly med Widerøe fra Honningsvåg. Dagen etter gikk vi om bord i en Dash-8 maskin som hadde trengt to forsøk på å lande i ruskeværet i Honningsvåg. Vel oppe i marsjhøyde kunne vi titte ned på den endeløse villmarken mens de to motorene fra Dash-8’en duret. Kanskje ser vi to skiløpere med pulk langt der nede? Dette var en oppsummering av to utrolige flotte uker i månedsskiftet februar-mars i Finnmark. En flott opplevelse å gjennomføre sammen, far og sønn. Et minne vi begge to kommer til å ha med oss for resten av livet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Finnmarkingene. Det å leve under så krevende værforhold som det er her lengst nord krever noe helt spesielt. Løsnings-orienterte, rause og hjelpsomme. Dette er stikkord som beskriver de menneskene vi møtte i løpet av to uker i Finnmark. Takk Finnmark! vi kommer tilbake P.S. Vedlagt følger to bilder som viser ruten vår. Dette er ikke noe nøyaktig GPS track, men tegnet opp etter beste evne basert på ruten som vi tegnet på papirkartene. Disse finnes også på .pdf format hvor en kan zoome mer inn. kart1.pdf kart2.pdf