Vinnerliste

Jau, da var bildene fremkalt og mørket tilsier at skrivetid er på sin plass. Kartene er funnet frem og turen er mimret tilbake. Rapporten omhandler en tur over nydelige Saltfjellet! Jeg hadde planlagt fra julaften at jeg skulle ta en lengre ferie. 2 måneder var avtalt og jeg skulle tilbringe storparten i nord og oppdage nytt beite. Saltfjellet og børgefjellet stod for tur og min nykjøpte yaris 2006 modell med litt rust og sjarmlyder skulle føre meg dit. Jeg og min gode venn svartmetall-lasse skulle gå sammen. Vi har gått lange turen før sammen så det var ingen tvil om at dette skulle gå bra. Han kom fra Bergen onsdag 30. juni. Jeg hadde da min siste dag på jobben og vi pakket sakene våre. Vi gjorde storhandelen på Rema1000 vulkan og handlet mat for 12 dager. Matmessig ble det relativt likt som forrige langtur i femundsmarka, men med noen forbedringer selvsagt. Frokost; Havregrøt med valnøtter smør og sukker og kanel eller smørstekt pannebrød (beste absolutt). Lunsj; 50 gram kokesjokkis, 50 gram nøtter og frukt, 4 bixit kjeks og 3 knekkebrød med majones og saltpølse. Middag; tomatsuppe m makaroni og tørke pølse, potetstappe blandet med toro fiskesuppe og fisk, linser ris og tørke pølse. Målet var å spise 2500-3000kcal per dag. Gjerne mer! Sekkene veide vel rundt 30kg. For min del en knallfull 105 liter. Torsdag kl 14:30 tok jeg Covid vaksine numero unos og klokken 16:00 var vi kjørt. Om jeg ble dårlig ville jeg ligge ved et vann på Rondane på veg til bodø, ikke i en leilighet på Løkka og grine. Men jaggu gikk det fint. Vi campet først på muvatnet på Rondane, deretter kjørte vi grytidlig og kom oss til et vann mellom majavatn og trofors, Dagen derpå igjen kjørte vi til Bodø lufthavn, la igjen bilen på langtidsparkering og tok bussen til turens startpunkt Børelva. Dag 1 - Børelva- Lufjellhytta Vi hadde værgurdene med oss. Starten av Juli var nydelig i nord. 25 grader og knallsol! for en start. Turen langs børvatnet var fint med litt skygge mot den verste solen. Vi valgte forresten å starte her da vi trodde at turen gjennom Åselidalen ville bli for vanskelig med tung oppakning. Dette var jo selvfølgelig et bomvalg. Vi skulle gått mellom de magiske tindene, men det får rett og slett bli neste gang. Etter noen timers gange med badepause stoppet vi ved broen en drøy kilometer nord for lurfjellshytta. Her buktet elven seg og vi fant en nydelig campspott! Dag 2 - Lurfjellhytta-Trollvatnan Etter en grom frokost og myggsatanisme tok vi bena fatt til lurfjellshytta. Dette var den varmeste dagen uten tvil! Vi gikk forbi mange elvedrag med kaldt. frist vann vi dukket hodet i og dynket capsene i hele tiden. Turen gikk langs ryggen til lurfjellet og ned og over FV813 før vi traff tverrbrennstua. Lasse hadde ny sekk og måtte stille denne inn ofte denne dagen. Skuldrene var heller ikke vant med så tung oppakning så et par inngåingsdager trengte vi nå. Da vi kom til camp var vi veldig sliten" Dag 3 - Trollvatnan-Smågåsvatnan Minnes relativt lite fra dette strekket utrolig nok. Lasse fikk to små ørret vi stekte til potetmosfiskesuppen ala plukkfisk vi lagde ved siden av. Herlig! Dag 4 - Smågåsvatnan-Øver oksvatnet Dette strekket var veldig flott med ungbjørkeskog, over fjellpass og ned i daler. Myggen fulgte etter men det gikk selvfølgelig veldig fint! Vi campet ved utoset, fantastisk sted! Det ble med et bad her også! Dag 5 - Øver oksvatnet-Nordre bjøllåvatnet Denne dagen var eneste dagen med litt vind og regn. Forsåvidt helt forbanna greit etter 25 dager med svette og mygg. Vi gikk først til Bjellåvasstua. Her gikk vi inn og tok lunsjen. Kokte masse kaffe selvfølgelig. Videre bar det innom statskoghytte før vi fant en nydelig plass langs stiend sørvestlig ende. Det tok ca 5 minutter etter at teltene var oppe før det begynte å regne. Vi spente opp tarpen mellom teltene også slik at vi haddde en koselig oppholdsplass. Vi fisket masse men ingen napp. Mye vind kan ha forringet bettet! Møtte en kar senere på turen som sa at her må man ha tung sluk og kaste langt ut for å komme forbi mardjupet. Tips til følket! På kvelden satt jeg deigen som vi stekte til frokost. Dag 6 - Nordre bjøllåvatn-Bjøllåga (punkt langs elven mellom saltfjellstua og krukkistua.) Etter den beste frokosten på turen med smørstekt pannebrød (1 pers; 3 dl mel, 1,5 dl vann, salt, litt tørrgjær, bland sammen, la stå over natten, stek som tynne kaker 3 minutter totalt per side, 2+2+1+1) bar det videre sørover forbi søre bjøllåvatnet og nedover en nydelig topografi med flott fauna. Utsiktpunktene var heller ikke så verst med ungbjørkeskog langs bjøllådalen. Campen vi så fant var aldeles nydelig. Vi gikk av stien og fant et utkikkspunkt langs elven hvor den bukter seg. Dag 7 - Bjøllåga-Tespvatna Dette strekket var aldeles nydelig hvor vi også hadde fått skikkelig gåform. Stien tok oss nedover dalen og over passet til tespvatna. Ruten var preget av nydelige utsiktspunkter og flott fjellformasjoner rundt oss. Campestedet var også vakkert. Vi campet på vestsiden av vannet og støtte på flere turgåere som kom fra sivilasjonen nedi dalen. Dag 8 - Tespvatna-Bjøllånes Nå var det altså sjarmøretappen igjen. Det som var litt morsomt var at vi hadde gått turen 3-4 dager for fort. Planen var at min samboer skulle flyt til bodø, plukke opp bilen og hente oss på sørsiden av parken før vi skulle dra til sommerhuset på helgelandskysten. Den gang ei! Vi vurderte om vi skulle deige oss til i heimen i 3 dager eller om vi skulle ned, hente bilen på et vis og campe på sandhordnøy hvor jeg hadde vært en gang tidligere. Øl og saltvannsfiske fristet for mevet! Ned ble det! Veien ned var i og for seg grei, noe myrete men veldig ok. Vi støtte på en hyggelig jente som gikk alene. Hun hadde gått fra lindesnes siden 01.april. Målet var Nordkapp! Dødskult og veldig inspirerende! Rett før vi ankom sivilisasjonen slang vi av oss klærne, hoppet i bekken, vasket oss til og tok på de reneste klærne vi hadde. Vel nede i dalen var det et arrangement i et lokale. Frekk som jeg var stoppet jeg en bil og spurte hvordan i huleste vi kom oss til bodø. Det stakkars eldre ekteparet på nærmere 80 i en kokvarm bil kjørte oss til Dunderland stasjon. Her fikk vi kontakt med en morsom dame med hatten på snei og gliset på stell. Hun mumlet fram noen ord og brumlet litt i telefonen. Jaggu skulle hun ikke klare å stoppe toget kun for oss selv om det ikke pleide det. Vår sjåfør var forferdet over stilen til damen og mente hun hadde fått solstikk grunnet sjargongen (selv har jeg mine anelser av hva det gikk i!) Tror dere ikke vi rakk ølsalget med 10 minutter. Bilen hentet vi, kjørte litt over èn time til langstranden på sandhornøy, fant oss en odde og knertet tusen øl, fisket torsk og spiste grønnsaker. Helsike! All honnør til turområdet og svartmetall-lasse for å være slik en god kar på tur. Neste langtur skjer om 3 uker fra denne dagen av, 10 dager og gjett om jeg måtte gå den alene! Rapport kommer.

Men det du sier her er altså ikke i overensstemmelse med friluftsloven. Det er ikke gjerde som bestemmer hva som er innmark og utmark. Det er heller ikke mulig å omdefinere utmark til innmark ved å gjerde det inn. Det skal foretas en helt separat vurdering i det enkelte tilfellet om det er utmark eller innmark. Det kan heller ikke kreves samtykke til å bevege seg i utmark, selv om det er ei sæter der. Nå er det jo heldigvis ikke den enkeltes mening som skal avgjøre dette. Det ville blitt kaos for å si det mildt. Høyesterett har altså i denne saken avgjort at man ikke med loven i hånd kan kreve slikt samtykke. Heldigvis mener nå jeg.

Hei, hvilken butikk var det du så sko i og hvilke modeller? Jeg har sett den i nettbutikker, men har ikke sett de i fysiske butikker her i Trondheim ennå. Jeg har dog ikke sjekket de siste dagene. Jeg har akkurat kjøpt Alfa Skaget direkte fra Alfa og Xplore binding fra Fjellsport.no og fikk de torsdag 8.desember. Bindingen ble montert på et par turskøyter og jeg fikk testet utstyret et par runder på Theisendammen på søndag, men jeg har ikke fått testet de på ski ennå. Jeg er ikke så skeptisk til snø som smelter og fryser, men er mer spent når skoene er noen år gamle, det kanskje har trukket vann inn i mekanismen eller man tråkker i vann; kommer man seg inn i og ut av bindingen og låser pinnene skikkelig når man har tråkket inn? Fjæren(e) som dytter pinnene ut virker dog ganske kraftige og både der man tråkker ned i bindingen, samt mekanismen som dytter pinnene inn og løser ut bindingen, gir et ganske solid inntrykk. Hvor bra det holder i lengden gjenstår å se, men jeg syns dessverre det ikke ser ut som mekanismen i skoene enkelt kan byttes ut. Jeg antar at man uansett får til å dytte pinnene inn med en spiker, skrutrekker, Leatherman eller lignende hvis mekanismen ikke fungerer og skoen sitter fast i bindingen. Ellers så virker sko og binding veldig enkle med lite som kan gå i stykker, fylles med snø eller kile seg. Fronten på skoene virker mindre slitesterk enn gummien under og sålen er ganske stiv, men ok å gå med. Det er i hvert fall mye bedre å gå på gummisåler i stedet for de plast/aktige sålene på vanlig NNN som jeg har brukt på skøytene til nå. 75mm skoene jeg har (gamle Asolo Morgedal) er mykere å gå med og hadde det ikke vært for 75mm-tuppen så hadde de vært bedre å gå med enn mine Alfa Skaget. Så gjenstår det så se hvordan Skaget blir etter mer bruk. De føles i hvert fall myke nok ut til å få bøyd skoen og vektet bakskien i en sving. Jeg har kun erfaring med 75mm på fjellski (og telemark), samt vanlig NNN og ikke NNN-BC. Xplore med den vanlige fleksen gir mer motstand med en gang og dytter skoen tilbake/ned i bindingen, kraftigere enn alle NNN-bindingene jeg har, og i motsetning til 75mm hvor skoen dingler mer løst,. Jeg syns følelsen er god så langt og gleder meg til å prøve de på ski. De som kjøper i år tenker jeg at er litt betatestere og hadde jeg ikke hatt veldig lyst på nye sko nå og bindinger til et par nye ski, samt også til turskøyter, så hadde jeg kanskje ventet et par år, men jeg syns systemet virker lovende. Prisen på bindingen er temmelig høy i forhold til NNN-BC og Supertelemark, men 75mm fungerer ikke på turskøyter hvis man tar i litt i frasparkene og jeg har ikke så lyst på NNN-BC med pakking av snø og er litt skeptisk NNN-BC på brede fjellski. Xplore dekker min bruk på både turskøyter, smale fjellski (Ousland), bredere fjellski (per nå E109), så da kan jeg kanskje slippe unna med ett par sko og spare litt penger der. Hvis de i tillegg enkelt kan brukes på truger og med brodder/stegjern, så har systemet bra potensial syns jeg. Tiden vil vise.

Bilde 1: Idyll ved Hansbuflåten i kaldt norsk vintervær Her følger en turrapport fra tur alene over vidda fra Finse til Rjukan i perioden 2.2.18 til 11.2.18. Jeg har valgt å inkludere en del detaljer og erfaringer rundt rutevalg osv som kanskje kan være til nytte for andre som planlegger å gjennomføre denne turen Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Finse 1222 - Hansbuflåten Etter å ha tatt nattoget fra Tronhdiem til Oslo S fikk jeg en flott togtur mot Finse i strålende solskinn. Etter en liten halvtime med forberedelser på Finse startet turen i to-tida fredag ettermiddag. På Finse hadde det snødd mye de siste dagene så det var relativt tungt å gå i dyp nysnø, men været var helt fantastisk. Blå himmel, nesten vindstille. Teltet ble satt opp ved Hansbuflåten noen kilometer sør for Finse. På perrongen i Oslo hadde jeg blitt kjent med en annen fjellvandrer med pulk som skulle til Finse og vi slo følge denne dagen før han returnerte dagen etter. Soveposen som jeg bruker er en helt ok vintersovepose, ikke en veldig dyr en. Men selv i netter med 30 minus hadde jeg det komfortabelt. Til liggeunderlag bruker jeg reinsdyrskinn og et «vanlig» enkelt liggeunderlag. Det duger fint. Både reindsdyrskinn, liggeunderlag og sovepose var pakket i en «arctic bedding» som er utrolig kjekk på slike turer. I denne kan en pakke mye av det en trenger inne i teltet. Beddingen ligger oppå pulken og dras bare rett inn i teltet. Da er det bare å åpne den og vips så ligger både underlag og sovepose ferdig utrullet. Inne i soveposen bruker jeg en hjemmelaget dampsperre av søppelposer. Jeg sover da med tynt ull på kroppen inne i denne plastposen. Dermed blir all fuktigheten fra kroppen fanget i denne posen og gjør ikke soveposen fuktig. Det blir litt klamt inne i plastposen, men det venner en seg fort til. Dette har jeg brukt på vinterturer tidligere (bla i fjor når jeg gikk en uke i Sylan) og det fungerer utmerket. Jeg hadde ikke problemer med kulde selv om det var flere netter i minus 30. Soveposen holdt seg tørr og fin. En liten varmeflaske med varmt vann puttet jeg nederst i posen for å gi litt ekstra varme på bena. Jeg hater å fryse på bena, så da er det skikkelig god komfort med varmen fra varmeflaska. Inne i teltet har jeg laget meg en hjemmelaget «ekstra bunn» av tynn enkel bobleplast som lå løst inne inne i teltet når jeg rullet det sammen. Denne fungerte greit og ga et ekstra isolasjonslag mot bakken inne i teltet. Vottesystemet jeg bruker er ullvott innerst, deretter en fleecevott utenpå og så en vindvott ytterst. Tanken her er at fuktigheten går gjennom ullvotten ut i fleecvotten. Dermed blir fleecevotten fuktig, men ikke ulla. Fleecevotten tørker jeg også på kroppen. Selve vindvotten rensens for ispartikler hver kveld (både innside og utside). Dampsperre bruker jeg også i skoene. En tynn ullsokk innerst, en rema1000 plastpose og så en tykk ullsokk. Dermed holdes den tykke ullsokken og selve skoen seg tør mens den innerste tynne ullsokken blir «søkk våt». Denne sokken tørker jeg hver natt på kroppen (i lysken). Utenpå skiskoene har jeg tredd en gammel ullsokk, det gir også ekstra isolasjon. Mange av disse detaljene har jeg lært fra boka til Børge Ousland (Ekspedisjonshåndboka). Her deler han av sine erfaringer om hvordan håndtere problemet med kondens og fuktighet i kulda. En bok som absolutt kan anbefales. Dag 2: Hansbuflåten - Finsbergvannet (1190) En god natt i teltet , selv med temperatur på ned mot -30 var det godt og varmt i posen. Klarte faktisk å forsove meg til klokka 8.30! Først klokken 10.30 var jeg klar til å gå. Fra nå av ble vekkerklokka satt til 05.20 sånn at jeg er klar til å sette avgårde når det lysner i halvåttetida hver morgen. I dag var det skikkelig kaldt og da tar ting tid. I tillegg var det mye dyp snø så jeg sneglet meg videre sørover med utallige pulkvelt i den dype snøen. Det var klar blå himmel og lett å navigere etter kartet. Vinterruta mot Krækkja er ikke kvistet så tidlig på året, men jeg gikk en trase tilnærmet lik der denne vanligvis går. Brattefonnsvatnet (1381)-Midnutevatnet (1323) deretter ned til Finsbergvannet (1190). Opp fra Finsbergvannet er det en bratt stigning på seksti høydemeter. Jeg har blitt fortalt at denne bakken visstnok omtales som «Wiesel bakken» ettersom det en gang i tiden var et femtitalls personer som måtte til for å trekke opp en Wiesel beltevogn som hadde kjørt seg fast her. Uansett. Klokka var 16.30 og mørket falt på så jeg bestemte meg for å slå leir i bunn av denne Wiesel-bakken og heller starte på den neste morgen når jeg var uthvilt. Bilde 2: Tining av Japp i sprengkulda Dag 3: Finsbergvannet (1190) - RV7 ved Fagerheim Frisk og rask etter en ny god natt i teltet gikk det greit å komme seg opp Wiesel-bakken. Det tok en liten time i gode spor etter to sporty jenter som hadde forsert bakken dagen før og snudd på toppen. Nå fortsatte turen i kupert terreng sørøst over vannene 1239 og 1210 før jeg dreidde sør og gikk rett vest av Andersbunuten og krysset Drageidfjorden (1176). Dreide øst mellom høyde 1206 og 1216 og satt deretter kursen sørøst ned mot Storekrækkja (1151). Her kunne en lett se Fagerheim Fjellstove og Rv7 i horisonten så det var bare å gå rett på over vannet. Også her var det mye dyp nysnø, så spesielt fort gikk det ikke! Her fikk jeg også besøk av kjentfolk. Min far og kona var på hytta på Maurset og gikk en liten søndagstur fra Fagerheim for å gå meg i møte. Her fikk jeg servert en kald cola og litt sjokolade. Topp service. Etter å ha krysset Rv7 ved Fagerheim vinket jeg farvel og satt opp teltet så i si brøytekanten. Kanskje ikke den mest idylliske teltplassen men pyttsann. Inne i teltet var det uansett trivelig og jeg sovnet til lyden av et og annet vogntog som krysset Hardangervidda i vintermørket. Bilde 3: Utsikt ned mot Finnsbergvannet (1190) Dag 4: Fagerheim - Vest for Heinsæther I løpet av natten hadde været slått om og det iskalde klarværet var erstattet med lavt skydekke og ti minusgrader. Dagens rute var betydelig mindre kupert enn strekket fra Finse til Rv7 og fulgte i stor grad vannene Veslekrækkja (1148), Heinungen (1138) og Øvre Hein (1113) før jeg slo leir i skråninga oppe i lia på vestsida av Heinsæther. Sikten denne dagen var dårlig da det meste var hvitt, men med god disiplin med kart og kompass gikk det greit å navigere. Dette var viktig da dagens rute gikk over flere vann med tilknyttede elver som var åpne, så her var det viktig å være sikker på at jeg holdt trygg avstand til både elver og innløp/utløp. Spesielt området sør på Øvre Hein (1113) og Heintjønn (1112) er guffent. Dette området er da også spesielt merket på iskart.no som et område hvor en kan forvente usikker is. Jeg hadde på forhånd skravert inn alle slike områder fra iskart.no inn på papirkartene mine som jeg hadde med på turen. Dette var svært nyttig og ga meg god oversikt i løpet av turen, spesielt i de områdene hvor det er regulerte vann til vannkraft. Bilde 4: Nyttig informasjon fra www.iskart.no Dag 5: Vest for Heinsæther - Skrykken (1158) Dagen startet som vanlig med vekkerklokka 05.20. De neste tyve minuttene går med til å skrape av all isen som har samlet seg på innsida av teltduken, på soveposen osv løpet av natten. Dette er fast rutine som jeg gjennomfører nøye hver morgen i teltet for å hindre fuktighet. På lange turer blir dette veldig viktig for å holde ting tørt. Etter å ha skrapet teltet fritt for is er det tid for å fyre opp primusen og få opp litt varme i innerteltet. Frokosten består av ferdiglaget pose med havregrøt og tilberedes i forteltet, hvor jeg også smelter snø til drikkevann og fyller termosene for dagens etappe. Rundt kl 07.30 er morgenrutinene ferdig og jeg pakker fort ned teltet og er klar til marsj. Lunsjposen ligger i lomma og kan spises med votter på. Også denne dagen var det mye hvitt og lite sikt, men ikke verre enn at det gikk greit å navigere sørvest opp til Butjønn (1128) og deretter stikke ut en kurs sør-sør-øst mot Geitsjøen hvor jeg spiste lunsj like ved hytta som ligger på sørsida av vannet. Stigninga opp mot Hølen (1157) var slakk og gikk greit med pulk selv om snøen også her var dyp. Generelt var det stort sett dyp snø hele turen og pulken gravde seg godt ned. Snøen var såpass dyp at jeg hadde utallige pulkvelt på flat mark og vann rett og slett fordi pulken grov seg så dypt ned i puddersnøen at den gradvis la seg over. Litt frustrende til tider, men sånn er det å gå i høyfjellet vinterstid. Oppe ved Høen (1157) er det utrolig flatt og fint. Her fikk jeg også to timer hvor skydekket lettet litt og jeg så Hårteigen langt mot vest før det ble grått igjen. Etter å ha krysset hengebrua over elva som renner ut av Høen(1157) var det en flat og fin etappe resten av dagen og jeg slo leir ikke langt fra noen hytter som ligger på nordsida av vannet Langvannet/Skrykken (1158). Bilde 5: Mange åpne elver på vidda. Her fra broa over Hølen (1157) Bilde 6: Magisk norsk vinterlandskap åpner seg når solen bryter opp skydekket innimellom. Her viser fjellreven(?) veien. Dag 6: Skrykken (1158) - Mårbu (1130) Nok en dag med whiteout, men fin temperatur på minus 15 og svak vind. Denne morgenen fikk jeg trøbbel med primusen. Et forsøk på feilsøking og reparasjon i teltet ga ikke noe videre suksess. selv om jeg kjenner primusen min godt, er det begrenset hva en får til å reparere med kalde fingre i forteltet. Uten primus er en ganske sårbar, spesielt da en ikke får smeltet snø til drikkevann. Ideelt sett bør en jo ha med seg en identisk reservebrenner på slike lange turer, men jeg har ikke tatt meg råd til å kjøpe det. I stedet har jeg som back-up med to liter rødsprit og en liten rødsprit-brenner fra et gammelt stormkjøkken som jeg har hatt liggende lenge. Denne brenneren brukte jeg derfor denne morgenen for å få smeltet vann til dagens etappe. Første del av dagens etappe går i virkelig historiske omgivelser. Det var her på Skrykken at Joachim Rønneberg landet i fallskjerm med sine fem medsoldater i gruppen «Gunnerside» i Februar 1943 for å sprenge tungvannsanlegget på Vemork. Også på flukten mot Sverige etter aksjonen var de innom dette området da de blant annet hadde lagret mye utstyr i terrenget her. Dagens etappe gikk rett sør over Skrykken (1158) før jeg dreidde sør-sør-øst og fulgte Skjortedalen mot Mårbu. Her brukte jeg kart og kompass flittig for å sikre at jeg hele tida holdt en linje litt øst i dalen et titalls høydemeter over dalbunen hvor det går et uryddig elveløp i myr-terrenget med en del åpne råk. Klokka 14 var jeg fremme med Mårbu og jeg bestemte meg for å avslutte dagen og ta inn for natten på den selvbetjente sikringsbua til DNT. Her fikk jeg fort opp varmen med vedovnen og hadde det riktig så fint. I slike omgivelser var det en god anledning til å gjennomføre ordentlig reparasjon av primusen. Etter en liten time hadde jeg fått byttet og smurt alle pakninger og primusen var god som ny. Det var også deilig å få varmet opp vann til en skikkelig vask og ikke minst pleie noen såre ben. Kvelden ble avsluttet med hodelykt i soveposen og boka jeg hadde tatt med om tungtvannsaksjonen.Bilde 7: Flittig bruk av kart og kompass. Dag 7: Mårbu (1130) -Kalhovd (1087) Frisk og uthvilt etter en natt på Mårbu startet jeg på dagens etappe mot Kalhovd. I dag blåste det friskt og det var lavt skydekke. Spesielt kaldt var det ikke (rundt minus 10). Sikten var vekslende, men dagens etappe ble svært enkel å navigere da det nylig var satt opp kvister for sesongen helt til Kalhovd! Løypen går over Mår (1121-1100) frem til den dreier inn over land ved Storodden. Mår er et regulert vann hvor en skal være varsom. Det er i hovedsak området rundt Synken i Sørenden som er skumlest da inntaket til kraftanlegget går her. Det var derfor ekstra betryggende at dagens rute over Mår var kvistet for sesongen. Fra Storodden følger den kvista løypen en fin trase med jevn stigning østover opp til Oppnestjønni (1203) før den dreier sørover over Gryvletjønnan (1207), Store Gloppetjønn (1197) og Vestre Flottetjønni (1212). Her oppe blåste det friskt og sikten var tidsvis såpass dårlig at det var vanskelig å se mer enn til neste kvist. Jeg valgte derfor å følge kvistinga helt frem til Kalhovd, selv om den tar en liten «omvei» bakom Hesteviernuten før den dreier vestover igjen tilbake til Kalhovd turisthytte. I bedre vær hadde jeg nok vært fristet til å dreie sør mot Kalhovd tidligere for å unngå denne omveien. Men jeg vet at det området er bratt og med dårlig sikt var det en unødig risiko å ta slik jeg vurderte det når jeg hadde en trygg kvistet løype og følge. Jeg slo opp teltet i nærheten av Kalhovd turisthytte og fant litt ly for vinden som hadde begynt å ta seg opp. Jeg var ekstra nøye med bardunering og retning på teltet denne ettermiddagen. Teltet har jeg pakket i en lang pølse på toppen av pulken. Stengene er tapet sammen bortsett fra ett ledd på midten for å lett kunne sette det opp. I enden har jeg festet en lang stropp som er det første jeg drar ut av posen. Denne stroppen sikrer jeg med en karabinkrok til meg selv eller pulken. Teltet er pakket slik at den første enden som kommer ut er den lave enden som jeg ønsker opp mot vinden. Da kan jeg rulle ut teltet «med vinden» mens jeg setter det opp. Hele operasjonen tar dermed noen få minutter og lar seg gjøre alene i vind uten å ta av vottene eller risiko for å miste teltet i vindkast. Det var godt å komme seg inn i varmen og få i gang primusen som oppførte seg eksemplarisk etter reparasjonen på Mårbu. Det ble en god natts søvn i posen mens kong vinter herjet på utsiden. Dag 8: Kalhovd (1087) -Nedre Strengetjønn (1087) Det hadde snødd mye i løpet av natten så teltet måtte spades frem. Denne dagen startet med turens hardeste etappe med nesten 200m stigning opp til Vøgårhovde. I dyp nysnø var det skikkelig tungt å få med seg pulken på 40kg opp her og det var tre timer med regelrett blodslit. Også her var det kvistet helt frem mot Strengen. Det blåste frisk og sikten var dårlig så jeg hadde flere pauser hvor jeg ventet på nok sikt til å se neste kvist. Selve Strengen er imponerende damanlegg bestående av en flere demninger hvor vannet fosser ut i bunn i en voldsom elv fra den ene. Det finnes to måter å krysse anlegget på. Enten å bruke brua i bunn eller gå opp på selve demningene. Det var dårlig sikt og lite oversiktlig så jeg var litt usikker på hva som var mest hensiktsmessig, så siden det var mobildekning her benyttet jeg muligheten til å ringe DNT sitt lokalkontor i Telemark, samt en kjentmann på Krossobanen i Rjukan. Disse var var begge kjent i området og bekreftet at begge alternativer var greie, men at sommeruta gikk over demningen og det var kanskje det enkleste hvis snøforholdene var greie der. Alternativet med brua går litt lenger nede så en sparer litt høydemeter med å følge demningen. På demningen lå det mye snø opp til høyden på rekkverket, men ikke verre enn at det var trygt å passere den. Hadde det vært en liten halvmeter til med snø hadde jeg nok valgt brua. Demning nummer to var full av snø og ikke mulig å komme opp på med pulk, men her går sommerruta rett på nedsida av demningen hvor det ikke går noen elv så det var trygt å følge samme trase. Etter å ha krysset damanlegget slo jeg leir ved enden av Nedre Strengetjønn (1087) da klokken var blitt halv fem. Bilde 8: Det snødde og blåste mye de siste dagene av turen Dag 9 Nedre Strengetjønn (1087) - Helberghytta Også i dag blåste og snødde det med dårlig sikt. Fra Strengen var det slutt på kvisting så dette ble en etappe hvor kompasset ble brukt flittig. Ruta gikk sørover i greit terreng opp den slake stigningen til Skånevatn (1132) før en starter den litt brattere stigningen opp mot Ljostjørn (1203). Det siste strekket her var forholdsvis bratt og tungt med dyp nysnø. Det var spesielt viktig å treffe riktig med navigeringa i dette partiet for å finne riktig rute mellom toppene. Her plukket jeg frem GPSen for å dobbelsjekke koordinatene. Jeg har en enkel GPS uten kart som jeg i slike tilfeller kan bruke for å dobbelsjekke posisjonen min på papirkartet (tar ut WGS84 kart koordinater fra GPS og sjekker mot kart). Generelt så liker jeg best å navigere uten GPS og bare benytte kompass, kart og klokka (marsjhastighet), men det gir en ekstra trygghet å ha med GPS og kunne dobbelsjekke posisjonen i situasjoner hvor sikten er dårlig og terrenget er utfordrende. Etter å ha krysset Ljostjørn (1203) dreidde jeg rett vest og startet nedrennet mot Butjønn (1135). Her hadde jeg en skikkelig engelsk brems i altfor stor fart inn i en snøfonn. Engelsk brems beskriver jo som kjent det å bremse med hodet først i snøen! (Dansk brems er forøvrig å sette seg på rumpa). Det må ha vært et komisk skue for fjellreven hvordan jeg kavet meg nedover denne lia uten å se mer enn et par meter foran meg. Heldigvis skadet jeg hverken meg selv eller noe av ustyret. I finvær er nok dette et flott nedrenn, men i snøbyger og vind var det rett og slett ikke like idyllisk. Siden sikten var dårlig fulgte jeg den enkleste ruta å navigere etter frem mot Helberghytta ved å gå over Butjønn (1135) rundt Ormshovde og dreie sør ved Sudtjønn (1131). I bedre vær er det sikkert mulig å spare litt tid ved å legge ruta oppe i lia sør før Butjønn og dreie sør mot Helberghytta før Ormshovde. Uansett, vel fremme ved Helberghytta luktet jeg røyk fra peisen i den minste av de to hyttene og inne i hytta møtte jeg to trvilige karer fra forsvaret som benyttet hytta i forbindelse med en vinterøvelse i fjellet. Her ble jeg møtt med en fantastisk gjestfrihet og fikk servert salmalaks og risotto. Virkelig en høydare etter ni dager med Real turmat. Disse to karene var forøvrig de første menneskene jeg hadde sett siden jeg krysset RV7 på dag 3. Bilde 9: Stø kurs mot Rjukan Dag 10 Helberghytta-Gvepseborg Fra Helberghytta er det bare 9km ned til Gvepseborg i greit terreng, men ute herjet vinden som var oppe i kuling så det krevde fullt fokus også denne siste etappen for å komme trygt frem. Karene fra forsvaret opplyste om at det var kvista løype fra sørenden av Våervatn (1079) og de anviste på kartet nøyaktig hvor denne kvistinga startet. Etter noen timer med nøye navigering med kart og kompass gikk jeg rett på kvistene akkurat der de sa. Da var jeg rett og slett litt imponert over navigeringa mi i så dårlig sikt. På veien hit opplevde jeg faktisk å miste speilkompasset mitt. Vinden var såpass sterk at kartmappa fløy fram og tilbake og kompasset må regelerett ha blåst over hodet mitt i et vindkast. Jeg har alltid med et ekstra kompass på tur, men dette var første gang i mitt liv jeg har fått bruk for det. Det var surt å miste et kostbart speilkompass, men samtidig var jeg sjeleglad for at jeg hadde med ekstra kompass. Uten ekstra kompass måtte jeg nok slått leir og ventet på bedre vær siden dette skjedde før jeg nådde den kvista løypa og det ville vært vanskelig å navigere trygt videre uten kompass i så dårlig sikt. Sikten var såpass dårlig at selv når jeg nådde kvistinga så måtte jeg flere ganger vente opp til et kvarter før jeg kunne se neste kvist 30m fremme, men jeg hadde god tid så det var bare å ta ta tiden til hjelp. Humøret var på topp og etter noen timer i kupert terreng forbi Ormetjønn (1080), Damtjønn (1091) rundet jeg Pignatten på nordsiden før nedrennet startet. Her kom en fort ned til hyttefeltet og hadde et fantastisk nedrenn til Gvepseborg, øvre stasjon av kabelbanen Krossobanen som ble bygget i 1928 for at Rjukans befolkning skulle lett kunne komme seg opp på fjellet og få sol. Etter en flott tur ned fra fjellet med kabelbanen var det tid til en burger på den lokale kiosken før retur til Oslo med Rjukan ekspressen som korresponderte med nattoget til Trondheim. En fantastisk tur var over, og jeg gledet meg virkelig til å komme hjem til kone og barn som ventet i Trondheim. Det å krysse Hardangervidda tidlig Februar er en fantastisk opplevelse og det var artig å få oppleve flere sider av norsk vintervær på høyfjellet. Jeg har stor respekt for norsk vinter på høyfjellet, men samtidig så vet jeg at ved å gjøre fornuftige vurderinger, være godt forberedt og har riktig kunnskap og utstyr så er det fullt mulig å ferdes trygt alene her oppe vinterstid og få noen utrolige opplevelser. Bilde 10: Deilig å være fremme etter ti dager på tur! Bilde 11: Mye nyttig informasjon var tegnet inn på papirkartene før avreise Bilde 12: Klar for start på Finse 1222

Så lenge man justerer glideplata på tåbindingen til korrekt høyde ift type såle på skoen så kan Sole.ID bindingene brukes med nær alle alpinsko og randoneesko som har tåleppe og hælkappe. Steg 2 her beskriver hvordan du kan stille den inn: https://www.tetongravity.com/forums/showthread.php/309701-HOW-TO-Adjust-Marker-Bindings-(Duke-Baron-Jester-Griffon-etc-)

Langtur i sjøkanten Det har vært en lang kuldeperiode. Helt fra vi kom tilbake fra «Syden» har det egentlig vært kaldt. Det har ligget noe snø i hagen og veien har vært dekket av is. Som nok forsvant etter hvert, men ikke i stier og på markene.Strand og sjøkanten har vært redningen for oss som tenker på mulige fall og brukket lårhals – eller håndledd. Det er egentlig greit å gå langs Nordsjøen. Der er det ikke mange bakker og det er mulig å gå en del forskjellige turer. En tur som også inneholder litt bakke og går en del i terreng, er turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke. En helt grei tur, men lang. Dette har vært en fast vintertur i mer enn tredve år. Jeg sjekket mine gamle notater, og denne turen står i bøkene tilbake til starten av 90 tallet. Det virket litt utrolig, men det må jo stemme – tror jeg... I begynnelsen av nitti-tallet var det fortsatt regntøy som var bekledningen. Bomull i både skjorte og strømper. Ull var noe «gamle» folk brukte. Bilder ble tatt ved bruk av film – negativer som ble kopiert til et positivt papirbilde. Scanning var bare for profesjonelle. Det var bare trykkerier som hadde denne muligheten, og kvaliteten var ikke spesielt god. Facebook, Instagram og blogger var ukjent. Tingene var ikke oppfunnet en gang. Likevel ble det tur, og denne gangen ble det til at jeg ville gå den gamle «gode» turen fra Hå til Varhaug og retur. 18 kilometer – som i gamle dager gikk unna på (antakelig den kjappeste turen av alle) 3 timer så vidt jeg husker. I 2021 er jeg glad om jeg kommer frem og tilbake på 3,5 timer. I starten var lengden ikke en utfordring. Det hendte at forholdene var vanskelige, med is og snø, men 3 timer i full fart, gikk greit. Etterhvert har jeg blitt mer og mer skeptisk til is og snø, og 18 kilometer er blitt langt. Det var derfor med en viss frykt jeg bestemte meg for å forsøke denne turen – nok en gang. Det var is på parkeringsplassen, og fjellskoene skled på marka bortover mot fyret. Det ble til at jeg gikk tilbake og skiftet til piggskoene. Da gikk alt så meget bedre. Det ble en helt grei tur sørover. Selv om det var overskyet, på tross av at Yr hadde meldt sol tidligere, ble det en flott tur. Det var ikke mange andre på tur denne dagen, men jeg traff en kar som kom joggende. Lyset var det som skilte denne turen fra en del andre. Det var morgenlys da jeg startet – omtrent halv tolv, og kveldslys da jeg omsider kom tilbake til bilen i tre tiden. Himmelen var farget av solene, og det ble litt solnedgangsbilder hele dagen. Jeg hadde aldri tidligere gått langt med piggskoene, og på vei tilbake mot bilen, fikk jeg problemer med den ene helen. Heldigvis hadde jeg med Compeed, og etter en kjapp stopp, kunne jeg gå uten å kjenne for mye av helen. Compeeden har ligget i sekken i nok så mange år. Endelig fikk jeg bruk for den. Merkelig nok var jeg i fin form da jeg kom til bilene. Selv med noen kilometer ekstra denne gangen, var jeg ikke stiv og vond i beina. En flott tur midt i desember.

Som sagt, det er mange forhold som slår inn på kor lettstyrt ei ski er. Ei ski er ikkje nødvendigvis lettstyrt om ho er smal, det er andre ting som tel også. Spenn, innsving, utforming tuppar/framski m.m. Men ei smal ski er mellom anna lettare å få på kant. Skal du ha kortfellar og stålfritt er det litt mindre å velje mellom, om du vel stålkantar og/eller ikkje treng kortfellesystem er det straks meir å velje mellom. Eg personleg er ikkje begeistra for smørjefritt, mine fischer crown er dei skia eg brukar minst. Då er det etter mitt syn betre med ei kortfelleski.Då kan du velje å smøre når det er enkle/"nybyrjarvennlige" forhold, og bruke kortfellar når det er vanskeleg å smørje. Eg har fischer e89, e99, Finnmark, Nansen og Amundsen. Har hatt e109, samt prøvd Cecilie Skog og Breidablikk. Av desse ville eg framleis anbefalt Finnmark, eller e99 (som også har kortfellesystem) om du går for stålkant. Elles er det ei verd av gode ski der ute, og det er vel nettopp problemet. Det er vanskeleg å orientere seg om ein er litt fersk. Då tenker eg at dessa to alternativa er trygge val. Utan at det utelukkar andre ski som gode

Hvis man ser bare på mål, så ser det slik ut: Finnmark = Gamme Breidablikk ~ Ingstad Kongsvoll ~ Falketind Dette er ganske forskjellige ski, så hver enkelt må finne ut hva som passer deres bruk. Den eneste som går i vanlige oppkjørte spor er Finnmark. Fischer Transnordic 66 er nytt navn på E99 og ligner en del på Åsnes Gamme/Ousland, og passer i spor. TN 82 er E109 og ofte litt brede til spor. TN 59 er vel mer ala Åsnes Mountain Race. Outback 68 (samme mål som OTX) går også ned i spor og har god bæreflate. Angående smørefrie/crown eller smøreski, så syns jeg smøring er enkelt i minusgrader. Rundt null og ved plussgrader så er smørefritt enkelt. Gliden har heller ikke så mye å si hvis du ikke skal gå langt/rekke noe, eller går sammen med andre som har bedre gli. Kortfeller er også et aktuelt kompromiss hvis du ikke vil smøre, men glien virker enda dårligere enn smørefri, men festet virker bedre. Fischer kaller det Easy Skin. Lykke til.

Stemmer i forrige taler om en flott turrapport. @tronn og jeg gikk omtrent samme turen, bare motsatt veg for et par år siden. Artig at man rekker ølsalget med et nødskrik samme hvilken veg man går

Suveren turrapport av det gode gamle slaget! Så ut som en super tur. Nå på svarteste vinteren er det godt å vite at det kommer en sommer igjen. Du kan plotte turen i turkartet ved å velge fanen "Hvor gikk turen" - gi beskjed om jeg skal fikse det for deg

Det kan man godt si, men det er mye større utvalg i ski med stålkanter, og dermed større sjanse for å finne en som passer ditt bruk bra. I tillegg vil en ski med stålkant være mye bedre mot slitasje etter en del bruk. Hvis det blir hakk i kanten på en ski uten stålkant, så er det mye vanskeligere å få det jevnt igjen uten at det står skarpe fliser av glassfiber eller plast. Det er lettere å file en stålkant slik at den blir jevn igjen. Poenget mitt er vel mest at man ikke trenger å begrense søket til bare det smale utvalget hundeski.

Hei, er ny på både forumet og fjellet. Har vært på Snøhetta og Galdhøpiggen i ung alder, men ikke noe annet. Fikk litt fjell-dilla da jeg kom hjem fra en tur i Himalaya tidligere i år og derfor har jeg tatt en del dagsturer til en del topper i Trøndelag eller i nærheten av i sommer. Uten særlig research tok jeg en tur opp Hareimadalen i Sunndalen i tidlig juli, og fulgte stien via ei tyskerhytte så langt jeg så den gikk. Fortsatte i rettning Langrabbpiken på østsiden av Hårstadnebba (mye snø å gå over) og så for meg toppen (1 550m) utenfor selve Hårstadnebba (vet ikke om toppen har noe offisielt navn?). Måtte krysse et passe bratt/rasfarlig område for å komme meg dit, men turen var ganske enkel. Sinsyk utsikt i alle rettninger fra toppen, spesielt rett ned i Litldalen! Etter en times pause på toppen gikk jeg tilbake og tok turen innom Litlkallkinn (1 389m) hvor du får heftig utsikt over selve Sunndalsøra, Vinnufjellet og Sunndalen et stykke østover. Etter å ha sett på kartet da jeg kom hjem angrer jeg litt på at jeg ikke tok turen oppom Hårstadnebba på turen tilbake fra 1 550m toppen til Litlkalkinn, men trøster meg med at da har jeg en god grunn til å ta turen tilbake en gang i fremtiden! Tok meg god tid med mange pauser så hele turen tok ca. 10 timer. Et lite kart over ruta jeg tok opp fra der jeg parkerte nede i Sunndalen. Ruinene av ei Tyskerhytte hvor stien deler seg i to rettninger. Morgentåke nede i dalen. Utsikt mot Storkalkinn (1880m). Langrabbpiken (1 506m) To Hercules militærfly passerte veggene ned til Litldalen. De siste metrene før toppen. Endelig på toppen av 1 550m toppen, utsikten mot Hårstadnebba. Mer eller mindre 1 500m så å si rett ned i Litldalen. Juratind (1 712m) Sunndalsøra sett fra Litlkalkinn. Grøvelnebba og ned til Oppdalstrøa.