Vinnerliste

Tidlig juli 2021. Jeg får omsider gjennomført en idé/plan/tur jeg har tenkt på lenge. Nemlig å reise passe langt hjemmefra og deretter gå hjem igjen. Litt tilfeldig ble Dalsbygda utgangspunktet i sommer. Hjemme er Meldal, så det skulle bli omtrent 70km i luftlinje. Grovt regnet ble det nok 100km i gått distanse. I utgangspunktet satte jeg av en uke så tidspresset ikke skulle bli en ubehagelig faktor. Starten gikk på grusvei forbi idylliske setre. Forollhogna skimtes som en pyramide midt i bildet. Bilturen gikk gjennom idylliske Dalsbygda og oppover den enda mer idylliske Vangrøftdalen. Velholdte og godt brukte setre hele turen oppover til parkeringen ved nasjonalparkens start. Jeg hoppet av, og bilen kjørte sin vei. Nå var det bare én ting å gjøre – gå hjemover! Lite slår påfyll av friskt deilig fjellvann! Lett antrukket, og lett henslengt, ved Rundfloen. Turen er i gang! Vandringen startet svært så idyllisk. Som å gå i en reklamefilm for Freia Melkesjokolade. Videre oppover Snuddudalen. Delvis på sti opp til Rundfloen. Her møtte jeg folk, de første og siste på turen. Merkelig folketomt i disse flotte fjelltraktene. Været er upåklagelig, sol fra skyfri himmel og nok vind til at det ikke finnes så mye som en mygg i mils omkrets. Første camp ved Øvre Budalstjønn. Drøye 1000 moh. og realt høyfjellsterreng. Som om ikke den storslåtte naturen og det perfekte været var nok havner det fort en fin fisk på land. Middagen sikret og en klassisk terningkast 6-dag er et faktum! Det er så man kjenner smaken av deilig fjellørret av slike bilder. Dag to går mot kjent terreng, for her har jeg vært før. Lunsj ved Nørdre Tjuvholdtjørna. Her bor det tusen brødre, og å ordne lunsj er en smal sak. Videre går turen fortsatt nordvestover, med den sterke vinden i ryggen. Vide daler og runde fjell – nydelig vandrerterreng. Går meg bent på en jordugle som legger seg på vinden og studerer meg fra oven lenge. Slår også av en prat med en flokk kyr på utmarksbeite, trivelig. Omsider er dagens etappe over når jeg når Hesttjørnan. Idyllisk område jeg besøkte for et par år siden. Dessverre var det akkurat like vanskelig å lure fisken som sist gang. Utrolig flott i denne delen av Forollhogna, og fritt for folk! Det er mye myr her, men også fine morener og smale passasjer å finne. Null problem å finne fine leirplasser her. Og svært få bålgruer og andre spor etter folk! Noen ganger er det helt all right - selv om fisken ikke biter. Turen går videre – og været skifter. Den sterke vinden som er en velsignelse når solen steker gjør tilværelsen sur og kald når det samtidig regner. I tett tåke og pissvær går turen mellom Hiåsjøene og vestover til Sandfjelltjønna. Får flere flotte møter med villrein. Noen enkeltbukker samt en flokk på borti hundre dyr. De er så utrolig elegante, og det er ikke fritt for at man blir ørlite sjalu på hvordan de formelig svever over bløtmyrene, der man kommer stampende med en litt for tung sekk. Sandfjelltjønna er et lite tjern pent plassert i en lun gryte. Når det skinner opp til kvelds blir tjernet lettet for noen fisker. Sol, fråtsing i deilig mat, vakker natur – i slike stunder glemmer man raskt tung marsj i drittvær! Sandfjelltjønna - en perle. Etter en dag med drittvær... middagen ved Sandfjelltjønna vil huskes. Magisk! Nå går turen nordover. Mye myr på veien mot Nørdre Langtjønna. Fisket blir noe amputert av en rekke drøye regnskurer. Noen ganger er det kjekt med mobiltelefon, selv på tur, og kvelden blir tilbrakt i teltet med EM-semifinale mellom England og Danmark. Greit med oppladning for neste etappe, som var kalkulert å bli den tøffeste. Her forsøker jeg å koke vann ved hjelp av telekinese. Fungerte dårlig. Fant le ved Nørdre Langtjønna, ypperlig camp. Med mindre vind kunne det blitt vier-bål. Femte dag er «langetappen». Straka veien nordover. Forbi Skaumvannet og videre ned for kryssing av E6, snakk om villmarkstur! Men er man først i sivilisasjonen må man nyte godene, blir is og brus før motbakkene på andre siden av dalen forseres. Og her er det seigt altså. Nærmer meg tre mil i skog og myr, og nå har vinden løyet så alle herlige småkryp kommer frem. Omsider ser jeg Ørøvannet. En liten (og fiskemessig uinteressant) myrtjønn. MEN, det som gleder er at her er det furu. Og med vinden ute av bildet kan det fyres BÅL! Turen første sådan. Bål fyres, kaffekjelen gjøres klar… aaaaaah! Så kommer floingen. Inn i teltet. Snart oppholds og nytt forsøk. Ny skur. Men på TREDJE forsøk lykkes det. Bålomanen får sitt velfortjente bål, og samler krefter etter en tung dag «på jobb». Tilbake i skogen - et terreng som er meg kjært. Kan si mye fint om pulverkaffe, men det kan ikke måle seg med real bålkaffe! Sjette dag går turen inn i terreng jeg kjenner som min egen bukselomme. Ilfjellmassivet har jeg trasket, trent, fisket og teltet i mang en gang. Dessverre får jeg en uhyggelig telefon som forteller om en fremskyndet sommerferie, så i stedet for å nyte området en dag eller to må jeg krumme nakken og gå på nok en maratondag. Været er upåklagelig, og naturen nytes ved samtlige pauser. Det vil alltids by seg muligheter til å besøke dette terrenget igjen senere. Like før jeg bikker meg ned fra fjellterrenget møter jeg folk, første person siden Rundfloen første dag. Inngangen til Irfjellet - min egen bukselomme. Kort oppsummert en svært flott tur. Fisket var ikke det helt store, men heller ikke helt svart. Ja visst er det mye myr i denne delen av landet, men de runde myke formene tiltaler meg virkelig. Greit fiske. Fin natur. Masse villrein. Jo, terrenget kan anbefales på det varmeste. Mot slutten av turer er det alltid fint med litt mental debrief... Og ideen med å gå fra A til B? Prima. Nå vet jeg at 100km er kurant på en uke. Kanskje kan det dobles neste sommer?

En flott vintertur. Etter et par kjappe – og korte turer etter hjemkomsten fra «Syden» var det på tide med en litt lengre tur. Vi gikk jo over en mil og noen gagner ganske mye mer enn det, på turene i på Gran Canaria, og burde være vandt med litt lengre turer. Jo mer du trener på noe, jo bedre blir du nettopp på det. Vi trente mye i varmen og jeg burde være i form for litt lengre turer. Spesielt lange og flare turer, som i «syden». Været hjemme, er langt fra det sammen som i «syden». Det kom snø, og selv om den forsvant ganske kjapt, hang kulden i. Vi hadde rundt null grader, og det kunne være glatt enkelte plasser. Det kunne på mange måter passe greit med en strandtur. Nå har vi noen strender å velge i, og det er mulig å gå både lange og korte turer. En «langtur» jeg gikk for første gang i 2019 går fra parkeringsplassen ved Hellestø og sørover langs sjøen til Orre.. Av alle ting viser det seg at i både 2019, 2020 og i år, så har turen fra Hellestø til Friluftshuset på Orre gått rundt 1. desember. Har dette nå blitt en tradisjon? De forrige gangene jeg var på samme tur, var været det aller beste. Vintervær, men med sol over land og sjø. Denne gangen var det mørke og tunge skyer i sør. De trakk seg sakte unna, men vi gikk fortere enn skyene, og vi fikk aldri sol. Selv om YR mente det ville bli bedre vær ut over dagen. Det første strekket kjenner både Sigbjørn og jeg godt. Dette er den vanlige plassen for den kjappe «lufteturen». Mellom Hellestø og Sele er det også nesten alltid andre på tur. Denne gangen traff vi en gjeng andre ved sjøhusene på Sele. Selvsagt var det kjentfolk, og vi måtte stoppe for en liten «radel». Fra Elvenes, på andre siden av Figgjoelva, er det sandstrand et godt stykke sørover. Borestranden må være nesten 3 kilometer. I hvert fall nå, fordi et langt stykke i sør var nå sandstrand, i stede for rullesteinstrand. Som det pleier å være. Stranden endrer seg hele tiden. Storm og stor sjø gjør at sanden dekker rullesteinen, eller graver de fram igjen. Sand-dynene blir «spist» av sjøen og etter den stund dukker det opp nye i front av den gamle kanten. Stranden er aldre den samme lenge. Vi nådde Fuglingene, som ligger halvveis etter omtrent en og en halv time. Helt i tråd med tids-skjema. Det ble ikke noen pause før vi kom til Reve havn, og der trakk vi inn i et båthus for pausen. Det ble fort kaldt, og vi gjorde pausen ganske kort. Vi hadde trekken i ryggen, og fikk egentlig en ganske bra tur sørover. De vi traff som var på vei nordover, var godt kledd, med jakken helt oppe, og ansiktet bare så vidt synlig inne i hetta. Nå går ikke hele turen på sand. Et stykke fra Reve havn og sørover er det jorder og traktorvei, men det er likevel sandstrand for det meste. Denne gangen var sanden flott å gå på. Vi hadde ikke problemer med å komme fram. Likevel kunne jeg kjenne at vi hadde gått 15 kilometer og i tre timer, da vi kom til Friluftshuset på Orre. Ikke alle synes muligens at en tur langs flate stranden er «tung», men jeg var i hvert fall temmelig stiv i beina. Likevel hadde det vært en skikkelig flott tur.

aha, skjønner. Vel, om du ikke forventer at han vil bruke den på tur, og kanskje derfor heller ikke blir hoppende glad for gaven, så kan du jo bruke tilsvarende strategi som @Robinson bruker overfor kona si. Du kan jo for eksempel si: "Er ikke en tur-primus jeg ga deg til jul, men en beredskapsprimus!". Lurt da om du samtidig legger ved en beredskapsbrosjyre fra DSB. www.sikkerhverdag.no/din-beredskap/hendelser-og-kriser/beredskap-i-hjemmet/ PS: off topic, men når strømprisene skvatt i været fikk jeg tømt flere halvtomme gassbokser jeg hadde liggende. Vet ikke om jeg sparte noe penger på koke kaffen over gassprimus noen ganger, men jeg fikk nå et påskudd til å få tømt de da.

En oppsummering av egen erfaring med Impact. Det er nå litt over to år siden jeg tok i bruk mine ALFA Impact fjellsko. Tidligere var det Walk King som gjaldt. I løpet av 15 – 20 år må det ha blitt mer enn 15 par walk-king totalt. (Jeg har bilde av 11 par, og da har jeg også kastet og gitt bort noen par.) Med bare et par Impact, er mine erfaringer ikke nødvendigvis lik det andre opplever. Etter en liten opptelling, har jeg kommet til at mine Impact sko er brukt omtrent 3000 kilometer på to år. Det vil si omtrent 20 kilometer i uka. Jeg går en god del mer en det. Da med andre sko. Hva har så skjedd med skoene på disse ti årene. Det første jeg merket da jeg pakket opp skoene, var at skinnet var mykere enn det som ble brukt på Walk King. Kunne det tynne skinnet virkelig være like sterkt som det litt tykkere i Walk King? Skosnorene ble også brukt på en litt annen måte, men den største forskjellen var at skoene ikke trengte «inngåing». De var klar for bruk fra jeg pakket de opp. Jeg kunne ikke kjenne noen forskjell på lesten. Impact passet likegodt på min for som Walk King. En forskjell kom likevel fram etter hvert. Jeg har en brukket storetå med en «knoke», og den gjør vondt. Med mykt skinn som på Impact, ble det mindre vondt... Impactskoene var selvsagt vanntette. Mine Walk King ble skiftet når Gore-Texen fikk hull. Normalt skjedde dette etter vel et år 13-15 måneder, men et elendig par holdt bare 8-9 måneder. Da var sålen fremdeles «brukbar», men læret på overdelen tydelig slitt. Impact skoene er fortsatt tette, noe jeg fikk testet på et par av høst-turene dette året. Da vasset jeg i vann til omtrent topp på skoene. (En eller to ganger gikk vannet over støvlene, men jeg holdt meg tørr på beina da jeg kan stramme Gore-Tex buksa rundt toppen av skoene.) En liten detalj som overrasket meg, med Impact skoene, var at skolissene ikke gikk opp. Om det er skolissen som er forskjellig eller det er knyttingen som gjør det, er jeg ikke sikker på, men de går i hvert fall ikke opp på samme måte som med Walk King. Den største, og en verdifull detalj, med Impact, er at sålen henger på vått fjell og våte steiner. Mye bedre enn på de fleste Walk King jeg har hatt. (Her har det vært ganske stor forskjell på skoene opp gjennom årene.) Hva så med skoene etter et par år og noen tusen kilometer? Det viktigste er at de fortsatt er tette. De er fortsatt «brukbare» og jeg tror de godt kan brukes en stund til. Gore-Texen holder, litt til min forundring. Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg kan sammenlikne med et helt nytt par. Min erfaring er at om du kjøper noe som «virker» kjøp ekstra, det som virker forsvinner snart fra markedet. Jeg har derfor anskaffet et ekstra par Impact.... Sammenlikningen viser at sålen er ganske slitt. Helen på det gamle paret mangler mønster, og midt på sålen er det langt mindre mønster på det brukte paret enn på det nye. Hvor mye såle det er igjen på de gamle skoene er ikke lett å vurdere, men jeg mener de er omtrent 80% slitt. Overlæret, som i utgangspunktet muligens var «tynt» holder skikkelig godt. Det er en stripe fra en stein på den ene siden, men eller er overlæret mer enn brukbart. Det eneste som gir grunn til «klage» er gummikanten opp på skoen, som et par plasser har løsnet fra læret. Som sagt har dette ingen innvirkning på om skoene er vanntette, men det er en liten ting jeg mener kan forbedres. Vedlikehold? - Omtrent ikke i det hele tatt. Jeg har pusset skoene 4 ganger tror jeg. To ganger fordi de godt kan se bra ut på bilder. Har vedlikehold noe å si? Etter min erfaring med mange par Walk King og et par Impact – vedlikehold er nesten unødvendig. Er jeg fornøyd med ALFA Impact – ja.

Fruen sin isbjørn sovepose får vi ikke engang nedi 80L sekken hennes 🤣

Nå skal ikke jeg utgi meg for å ha noen spesiell kunnskap om dette, men jeg pleier ofte å følge spor for moroskyld og for å prøve å finne ut hvilket dyr det er og hva det har foretatt seg. Det er veldig vanskelig å avgjøre hvor store potene er når man ikke har et tydelig avtrykk når bakfoten settes i forfotsporet, noe som gjør at at sporet ser større ut. Dyr kan også sette potene i eldre spor hvis det allerede er spor der fra før (for eksempel at det selv har gått der tidligere). Her antar jeg at du har funnet et relativt ferskt spor, men spor vil også kunne vokse med tiden fordi snøen krymper rundt sporet. Du mangler også et par av de viktigste parametrene: Var det klomerker i sporet, hvor lang er skrittlengden, hvordan har den satt sporet (gangart og sporstilling), hvordan/hvor går sporet i terrenget og og hvis det er markeringer, hvor er de satt. Reven følger svært ofte stier når den forflytter seg hvis det er gunstig for den (hvis det er såpass lite snø at stien gir bedre underlag å gå på, sånne forhold som på dine bilder), så ofte at jeg pleier å bruke revespor som guide når det er snø og jeg ikke er sikker på hvor stien jeg følger går (hvis reven har gått der da). Den kan følge en sti over ganske lange avstander (km). Jeg antar at den klarer å lukte hvor den går gjennom snøen (hvis det ikke er for tykt snølag). Det har jeg aldri sett andre ville dyr gjøre, kanskje med unntak av rådyr til en viss grad. Reven markerer veldig ofte på høye punkter i terrenget (toppen av ei tue, en stein osv.). Neste gang forfølger du sporet over minst noen hundre meter, helst lengre (km). Det kan være spennende. Er sporet helt ferskt bør du gå bakover i sporet. Er dyret i nærheten og du følger samme retning som det har gått vil du bare skremme det og ikke få se så mye mer interessant enn at det oppdaget deg og løp avgårde. Kjøp ei bok om sporing. Og ha gjerne et målebånd liggende i lomma (et sånt som man pleier å måle livvidda med i klesbutikken, det er lett å rulle sammen, tar null plass og veier ingen ting). Det er fint å ha når du skal finne skrittlengde og størrelsen på sporene (når du har et godt avtrykk). Bare mine tanker om dette, og altså ikke fra noen ekspert.

Sånn kan denne turen også gjøre @tronn.. Bare nevner det 😂 Forøvrig en tur som det frister å gjøre snarlig. Fin rapport 👍

Takk for fin og inspirerende rapport fra ett område som er så nære at det er flaut å ikke ha satt opp teltet der ennå.

Ved å gjøre enkle tester hjemme er det lettere å få forståelse for fysikken i en gassboks hvis du allerede har utstyret. Jeg gjorde en enkel test med en 230g boks fra Jula. Den hadde igjen i størrelsesorden 20-30g gass. Og har vært brukt utelukkende på en toppmontert brenner (Soto Windmaster) i sommer og utover høsten ned mot 0°. Det betyr at det ikke var mye propanandel igjen i gassblandingen som var igjen i boksen. Boksen var lagret i "kjøleskapstemperstur" og det var ca +2 der jeg fyrte opp. Den brant på "fullt" i ca 1min før den dabbet av en god del (boksen var da blitt enda kaldere enn opprinnelig). La jeg hendene rundt boksen, økte effekten noe ganske umiddelbart. Altså kun litt oppvarming var det som skulle til for at noe skulle skje. Så tok jeg en litt vid kjele og fyllte 2-3 cm vann i den. Varmet opp vannet med brenneren mens jeg holdt rundt boksen, deretter satte jeg boksen (med brenneren på) oppi kjelen med vann som nå var blitt passe lunkent. Nesten umiddelbart gikk brenneren opp på full guffe, den brant deretter på fullt til boksen var helt tom. Windmaster har regulator, det betyr at den brenner omtrent like bra selv om trykket i boksen minker, men den er selvsagt avhengig av at det er en gassblanding i boksen som er i stand til å fordampe. En uregulert brenner (som f.eks GB74) vil ikke kunne brenne på fullt med en nesten tom boks nesten uansett temperatur, fordi den er mer avhengig av trykket i boksen. Men på den det er mulig å snu boksen. Det er altså mulig å "utvide arbeidsområdet" til gass ved å varme opp boksen. Har du 2 kjeler (eller en skål med flat bunn), og du er i stand til å få fyr, varmer du først opp litt vann i en kjele, og så setter du boksen oppi den (eller skåla med lunkent vann). Så kan du koke det du skal i den andre kjelen. Har du en thermos med varmt vann, kan også dette vannet brukes til å varme opp boksen. På turer over flere dager i kulde er flytende drivstoff (bensin/parafin) det som gjelder. Er livet ditt avhengig av at du får fyrt opp brenneren, så MÅ du sørge for å ha noe du vet alltid virker.

Med omtrent tyve års erfaring med Walk King - ikke bry deg, det har ingen innvirkning på levetid og holdbarhet om du pusser og steller skoene, eller bare gir F., men puss kan hindre at læret blir fuktig og noe tyngre.

Veldig fint 🤙og veldig forskjellig terreng fra mine østlige skogsturer.

Når det gjelder Traktorløypa fra Synken stopper den før bekken fra Vesle Reksjåen renner ut i Nordfjorden. Jed tviler på at en traktor klarer å krysse bekken, den er vanskelig nok å krysse til fots. Jeg pleier vanligvis å gå oppover langs bekken og krysse den lenger oppe før jeg setter kursen mot Sletteidvatni. Hvorvidt det også ha gått en slepe over Synken og videre vestover forbi Prestetjørni vet jeg ikke, men i 2002, etter en hjerteoperasjon i 2000, leide jeg kløvhest med fører. Vi gikk fra Synken og krysset bekken fra Vesle Reksjåen ved utløpet og klatret opp ura til Prestetjørni. Der returnerte hesteskyssen og jeg fulgte stien mot Sletteidvatni. Denne stien sluttet imidlertid brått. Det kan ha gått en slepe her, men fordi det bare er myr ned mot Sletteidvatni så jeg ingen spor. Men den kan utmerket gått fra Prestetjørni og krysset eidet som deler to av Sletteidvatni og deretter i det fjerne kommet inn på Store Nordmannsslepa. Du skriver at det kan være en artig sti å utforske. Vel, fra Prestetjørni stopper den brått. Så er det å vasse i myr mot Sletteidvatni. Huff når blir jeg rent blank i øynene for det Inderste Sletteidvatnet 1307(feliaktig nevnt som 1306) blinker, "mitt rike". 'Men pga nerveskaden i høyre kne kommer jeg nok aldri dit igjen. Var der for første gang i 1980, og senere flere ganger. I 2006 regnet jeg med at jeg var der for siste gang, men jammen slo jeg ikke opp teltet i 2016 også. Egentlig har jeg jo skrevet mitt avskjedsbrev til Hardangervidda for et par år siden, "It's time to say good bye". Men den lille fliken av Hardangervidda har grepet meg så. Så hvem vet. På den andre siden har jeg akkurat fylt 79 år. Men om to timer setter jeg kursen mot Viddaseter for å feire "en natt ved bålet". bare sitte å fyre, se inn i flammene, sove litt, våkne at jeg fryser, legge mer ved å bålet, koke opp vann til en kopp kakao. Og grue meg til å "stå opp" og kle av meg natthabittene Gleder meg veldig selv om en venn av meg er bekymret om den gamle mannen tåler en natt med 11 kuldegrader.

Hei, Du merker raskt om de ikke passer. Nye randosko har ikke feste til vanlige slalombindinger hverken foran eller bak. Der ikke nok gods til at bindingene skal få feste. For å bruke marker kingpin som har dynafit feste foran og normal slalombinding bak må du på nyere sko feste adapter bake slik at bakbindingen får grep. Tore

Hei. Jeg bor i Alta. Dersom du sjekker med jotka fjelltue så ordner de transport fra flyplassen.

Mulig jeg har kjøpt meg en Isbjørn Jan Mayen 😴 Var mindre fornøyd med MTI-5 posen, den er svært lite egnet for sidesoving. Hetta på Isbjørnposene ser mye luftigere ut så krysser fingra for suksess.

Fekk tak i binding og sko før 1 desember og har allereie fått prøvd Xplore på ein kort tur. Eg e veldig fornøygd og har trua på detta, litt knot med å gå inn i binding men da blir vel lettare vil eg tru. Gåkomforten oppleve eg som betre enn BC pga stabiliteten, bindingen har ingen slark (BC har sidevegs slark) og stabiliteten e veldig god. Mykje betre kontroll nedøve samanlikna med BC. Har gamme 54 men skal bytta øve til Ousland BC. No i desember har Alfa julekalender som gir 30% rabatt når ein svare på kalenderen. Neste blir å få tak i free pivot plata som vil gjera gange i brattare terreng lettare.

Jeg trengte en ny fleece jakke. Valget falt på Helikon tex infantry Helikon tex infantry