Vinnerliste

Hello! I'm Natalia, a master degree student from Poland. I love hiking and Norway and that is why I wanted to combine those topics in my master thesis. The thesis is going to be about hiking culture in Norway and in Poland, so I need to do a research among Norwegian and Polish hikers. I prepared a survey but I have a problem with finding a way to send it among Norwegians, since on different facebook groups admins do not let my post be posted So, I would like to ask all of you here for a little favor. First of all, I'd like to ask you for fulfilling the survey. I'd be also veeeery thankful if you could send it to your family and friends. And third of all, do you know any Norwegian facebook groups where I could post this survey? Here is the link to the survey⬇️ www.profitest.pl/s/41766/fkOzz0hF Thank you so much for your help! ❤ Natalia

Ned i R-verdi var helt uaktuelt for min del siden jeg skal bruke det også vinterstid. Komforten til StS kommer visstnok av designen med disse "cellene", ikke bare tykkelse som er av betydning. Ser jo fra før at noen foretrekker langsgående kammere, andre at kammerne går på tvers og her er det altså en tredje variant.

Her finner du kriteriet som plasserte haren på rødliste som nær truet i 2015. Sitat: Vurdering Utført av ekspertkomité for pattedyr (Norge) Arten er dokumentert eller antatt å være etablert med reproduserende bestand i Norge Generasjonstid 2,9 Gjeldende kriterier A2(b) A2 15-30 % reduksjon siste 10 år/3 generasjoner hvor reduksjonen eller dens årsak ikke nødvendigvis er opphørt eller forstått eller reversibel b % endring basert på egnet bestandsindeks for arten

Nei, selvsagt ikke. I den grad det tallet brukes så er det for å vurdere bestandstørrelsen eller utviklingen av denne. Rødliste har 5 kriterier som artene skal vurderes mot. Når noe havner i kategorien nær truet (som haren) vil det si at ett eller flere av disse kriteriene er nær ved å oppfylles. Hvis et eller flere av kriteriene ér oppfylt vil arten havne i en av kategoriene sårbar, sterkt truet eller kritisk truet.

(alt dette er ikke bare kommentar til innlegget ditt @Tessatroll, men ett eller annet sted måtte jeg jo henge kommentaren fast 😊) Man kan se på utviklinga av utbytte pr harejeger, så unngår man at antall harejegere har noe å si. Tar man også med pr jaktdøgn vil man også fjerne usikkerheten om de jakter sjeldnere eller oftere over tid. Men når antall skutte harer har falt fra 125000 i 1990 til 15500 vinteren 2013-14, så er det vel sannsynlig at det har vært en nedgang i antall harer også. Eller har antall harejegere sunket med 90% fra 1990 til 2014? Når man anslår bestandsvariasjon for rødlista ser man slik jeg forstår det etter trenden over tid der man ser bort i fra naturlig variasjon (forsøker i alle fall). Det er som med klima og vær: det er langtidstrender man er på jakt etter, ikke variasjon fra år til år eller fra rødlistevurdering til rødlistevurering. En av de tingene jeg har lest at man er usikker på er om haren raskt nok klarer å endre når den skifter mellom sommer og vinterpels (over generasjoner, ikke den enkelte haren) etter hvert som klimaet endrer seg (kortere snøsesong). Fra samme sted som lenken over (WWF): ;-)

Done, good luck 🙂

Jeg skilte ut en aldri så liten avsporing i egen tråd. Prøv å hold dere til hva trådstarter vil diskutere, man står fritt til å lage egne tråder.

Lett å la seg friste av gode tilbud, men da like fort å glemme viktige kriterier, som at overflaten ikke må være (for) glatt. Om det skriver STS om det du har kjøpt nå: "Lightweight, quiet and grippy 30/40D Nylon face fabric" (min uthevning). Høres lovende ut det! seatosummit.com/product/ether-light-xt-extreme-air-sleeping-mat/

Vel, her står mye kyndigt og interessant om både CO og røykdetektorer. Jeg har ingen dypere teoretisk viten om disse. I praksis er røykdetektorer litt irriterende. Både med varsels pipet for lavt batteri. Jeg har flere ganger trodd jeg hadde fårekyllinger i huset - og hundene hater pipet. De private alarmer utløser, når kokkeleringen blir litt heftig eller noen ganger, når jeg rister brød. Værre har jeg på et verksted med profesjonelle alarmer direkte til brannvesen (ABA alarm) utløst alarmen ved boring i tre, hvor bare litt varm trelukt oppstod. Ingen røyk! Når disse alarmer er gått kan man ikke avlyse dem. Plutselig er man omringet av ivrige brannfolk med økser! Slipestøv har samme eventyrlige effekt! Det endte med at vi avstillet alarmer, når vi foretok alle støvende og virkelig brannfarlige ting som sveising og avbrenning av maling. Gamle nedstøvede sensorer på loft det samme. Og ivrig kaffebrygging (damp) i forbindelse med publikumsaktivitet, hvor de ivrige brannfolk med økser blandet sig med publikum, som dog forskriftsmessig var evakuert ut av bygget, som vi godt visste IKKE brente. Dette var vel både ioniske og optiske brannalarmer. Der er sikkert frivillige brannfolk blant FF lesere, som kjenner sig igjen med de mange falske alarmer. Brannfolk pleier å være veldig hyggelige, men alltid parat til å bruke øksen ved en låst dør - action. 😜 Det er sikker bra med en CO alarm i teltet. Ordentlig utlufting og holde sig våken ved bruk av ild minst like viktig - og ved tegn på døsighet: slukk og luft! Elgen

Sea to Summit Ether Light XT Extreme large. Gikk for mummifasong denne gangen. Skal være det mest komfortable undelaget med akseptabel vekt nå sier dem... Artig å teste mot NeoAir X-Therm Max og Downmat 9. https://www.outnorth.no/sea-to-summit/etherlight-xt-extreme-large?gclid=CjwKCAiA1uKMBhAGEiwAxzvX9yX8JYp969a3REdnu4nwtj0t0B6gPsE615KdSHuYRmO1WrgOimHgOxoCzEAQAvD_BwE#BlackOrange

Jeg holder meg til denne. Driftssikker og pålitelig:

I NRK artikkelen som Kjell Iver lenket til, er det et bilde av siden som beskriver turen. Når jeg forstører siden lastetes det inn et et større bilde på min maskin som gjør at at jeg kan lese teksten. Det samme fungerer på telefonen min. Utfra teksten er det tydelig at det er gården som målet for turen med sine særmerkte steinmurer og en historie som kan ta pusten fra de fleste. Og den blir sammenlignent med tilsvarende gårder i eksempelvis Geiranger. Av den delen av teksten som er med på bildet er det ingen ting som sier noe om at den er privat. Derimot står det at: Det skaper jo et inntrykk av at det bare er å spasere inn på tunet for å studere byggningene. Jeg forstår godt at eierne reagerer.

I blant kan det være fint med turer i nærområdet og Nordmarka på langs har jeg hatt i bakhodet en god stund. Mandag 9/8 gjør jeg i stand sekken som jeg pakker så lett som mulig. I alle fall innenfor mine grenser for komfort og det utstyret jeg har tilgjengelig. Sekken blir til slutt 9,8 kg. Da har jeg med mat for 3 dager. Den planlagte ruten er omtrent 50 km og følger blåstier gjennom hele Nordmarka, fra Grua og ned til Sognsvann. Siden sekken ble så lett, burde jo skoene stå i samme stil. Jeg går derfor bort i fra den opprinnelige planen om fjellstøvler med goretex og velger Scarpa Mojito som er noen lave enkle lærsko uten membran. Etter en times togtur nordover fra Oslo hopper jeg av på Grua og starter turen. Klokka er 15:00 og første etappe går langs stier opp til Mylladammen. En ganske begivenhetsløs etappe bortsett fra et møte med noen skogskuer. Det blir en pause ved Mylla der jeg hiver i meg snacks fra en stor pose med peanøtter og gullfisker. Min nye favorittblanding. Planen er å slå leir på toppen Kollern på 688 meter. I tillegg til drikkeflaske på 0,7 liter har jeg med en sammenbrettbar Platypus flaske som rommer 1 liter. Da kan jeg bare fylle opp i en bekk på vei opp og ikke være avhengig av å campe ved et vann. Stien fra Mylla og oppover blir etterhvert veldig blaut. En salig blanding av myr og hogstfelt. Jeg hopper og spretter fra stein til røtter for å holde skoene noenlunde tørre. Men fra Ålsjøen er det bare å gi opp: det våte terrenget blir enda våtere og fuktig blåbærlyng stryker seg kjærlig mot beina mine. Dette er nok ikke den mest trafikkerte blåstien i marka. De 2 siste kilometerne blir sure og seige gjennom fuktig og ugjennomtrengelig urskog. Jeg må innrømme at det ikke var dette jeg forestilte meg da jeg planla turen. Og endelig kommer jeg opp på Kollern. Jeg er søkkvåt fra knærne og ned, og lar alt det våte få slikke de siste solstrålene. Heldigvis er det åpent og fint på toppen med svaberg og fine små hyller til å sette opp teltet. Jeg sender en takknemlig tanke til telttur-helgenen som fikk overtalt meg til å ta med tørre sokker og crocs. Det blir suppe og knekkebrød med tubeost til kvelds. Ute blåser en kjølig vind og en hes sau breker i det fjerne. Neste dag blir nok bedre tenker jeg i det jeg sovner. Det blir den ikke. Selv om jeg har en liten gnist av håp om å gå skoene tørre denne dagen, så kveles denne gnisten i løpet av den første timen på stien. Jeg sikter meg inn på lunsj ved Katnosa og legger i vei. En forsterket reprise av søle og hogstfelt. Myr og tung skau. I det jeg passerer Roensetra er jeg like våt på føttene som dagen før. Nede ved Katnosa blir det varm lunsj. Med en perfekt timet godværsbyge. Da blir i det minste søla vasket av skoene som jeg har lagt ut til tørk. En times lunsjpause gjør godt for kropp og sjel. Det blir som å starte dagen på nytt. Jeg tenker å gjenta suksessen med å slå leir på en topp og har blinket meg ut Kikut som endestasjon denne dagen. Men først er det haugevis med myrer og våt skog som må forseres. Sandungen passeres. Og fra Sandungen og oppover setter Nordmarka inn alt det den har av våt skau. Det er nå jeg innser at disse skoene aldri kommer til å bli tørre. Tærne mine holder på å råtne bort. Men plutselig, mellom middagskollen og Askehøgda, vandrer jeg i et åpent, luftig og nydelig landskap. Åpne sva, gress og utsikt. Det var jo slik jeg drømte turen skulle være.... Jeg finner et fint sted nordøst på Kikut, et stykke unna stien der jeg slår opp teltet. Det blir frokost med nydelig utsikt, der jeg kan sitte og se ned på et lavt skydekke som siger oppover skogen og løser seg opp. Stien ned fra Kikut er god og tørr. Og videre sørover langs Østre Fyllingen blir det bare bedre og bedre. Stien følger svaberg, solen skinner og jeg kjenner for første gang på turen at jeg koser meg ordentlig. Når dette skiltet dukker opp er det ikke tvil om hvilken vei jeg velger: Det blir slaraffenlunsj ved Kobberhaugtjernet. Feite og glinsende øyenstikkere har flyveoppvisning foran meg og jeg klinker til med kakao attpå. Nå trenger jeg ikke spare på gassen lengre. Jeg tok med en boks der det var 66 gram igjen. Det gir et budsjett på 22 gram pr dag. Og det holder. Akkurat. Det er et herlig vær, og til og med skoene har begynt å tørke. Sokkene er helt tørre og kan nå faktisk stå av seg selv. Siste etappe gjenstår. Jeg tenker å gå mot Dølerudhøgda og så sørover mot Ullevålseter og ned til Sognsvann. Det er tydelig at jeg befinner meg i den siviliserte delen av marka, for her kloppes det over en lav sko. Det er variert og spennende skog, og plutselig kommer jeg inn i små eventyrlandskap. Blåstien fra Ullevålseter og ned til Sognsvann blir større og større jo lenger ned jeg kommer. Dette må være skogens E6. Klokka 15:36, tre dager etter start, kommer jeg inn på perrongen til Sognsvann T-banestasjon. En fantastisk avslutning på turen. Og skoene? Jo, de nesten helt tørre.

*Fortsetter her* Vel nede fra mobiltoppen tuslet jeg videre mot Storfisktjønna. Landskapet der er fint med mange vridde gamle furuer, morenerygger og generelt trivelig landskap. Ble ørlitt usikker på hvor dette bildet er fra, men lurer på om det er på tur opp mot Storfisktjønna. Svipper innom grava til han … Lars - som jeg ikke husker navnet på - men en her inne skrev en fin historie om - og tenkte noen gode tanker på livet han levde her ute. Var vel også her ei monsterfuru ligger veltet og som er et lite landemerke. Oppe ved DNT-stien kastet jeg av meg sekken og tok en liten svipptur oppom enden av Storfisktjønna før jeg fortsatte mot Kløftåtjønna. Jeg leste tidligere om en som hadde tatt turen innom vannet Kløfthåen, og tenkte det var en fin lunsjplass ettersom det på kartet ser ut til å ligge inntil stien. Noe det gjør i luftlinje… Tosk. Igjen, litt grovt kart og arrogant tolkning ga meg en halvtimes klatring i stor og bratt steinur. Men jeg kom da fram med alle bein intakte, dog mange kalorier fattigere. Nede ved vannet var det fint, og enda bedre var det med sola som skinte godt slik at jeg fikk tørket svett kropp og føtter. Nede i «gropa» ved vannet var det ekstremt stille, så lunsjen ble en god time. Vannet der var for grunt til at jeg gadd å fiske. Og igjen, glup som jeg var, fant jeg en tilsynelatende flatere veg ut, som tok meg et kvarter å komme tilbake til omtrent samme vegen jeg tok opp… Glemt var dumme veivalg når jeg kom meg ned igjen på stien og tøffet videre mot planlagt neste leir ved Krokhåtåen. Mulig jeg nå begynte å bli godt sliten, for det syntes langt. Det er noen morenerygger en skal passere, på tvers. Og lengre ble det jo når jeg enda en gang gikk feil og fikk en strafferunde ut på feil side av Krokhåtåen. Det er vel en liten sti som går på nordsiden av Grøtåa mot Grøtådalen(?) Men igjen, været var fint, kroppen fungerte og jeg var jo på tur! Utløpet fra Krokhåtåen er delt i noen løp, og der er det heldigvis broer og bra merket. Igjen et artig landskap og oppleve. Etter noen broer og forsering av skog kom jeg frem til leirplassene ved Krokhåtåen. Der er det vesentlig mer brukt, og plass til mange. Det var egentlig på høy tid å slå leir, men jeg vet ikke, jeg «følte» ingen god ro i plassen og dro frem kartet for å vurdere alternativene. I ett av vannene så jeg til og med at det vaket ivrig, men ikke en gang det utløste leirlyst. Etter litt sjokolade og drikke bestemte jeg meg for å gå videre og se om jeg fant et bedre sted. Rart med det når en er alene om disse funderingene… Bildet er fra kloppene over myra ved Krokhåtåen. Var første stedet jeg virkelig fikk dyppa beina i vannet (les: myra!) Gjennom vinteren konsumerte jeg som tidligere nevnt en del filmer og bilder fra området. Og ett sted hadde jeg lyst til å sjekke ut, det ganske kjente Oasen. Motivasjonen ble dermed satt på å komme meg opp dit, noen som var en drøy times marsj videre og gjerne motbakke. Rundt 20-tiden var jeg fremme, vel sliten og drøye syv timer siden forrige måltid. Teltet ble satt opp i en fei, våte filler vrengt av og maten kastet innpå. En snau timere var både formen og humøret på topp når jeg endelig kunne nyte synet av plassen jeg var på! Og for en plass! Ikke tegn til liv, hverken insekt eller folk. Og her ser en kilometervis. Halvparten av bildene jeg tok på turen er vel herfra. Så kvelden ble sen og sola lav før jeg krabbet inn i teltet. Beklager bildeorgien, det kommer flere hehe. Jeg sov godt den natta, selvfølgelig, og våknet til nok en fantastisk dag. Morgenen gikk naturligvis rolig for seg. Jeg hadde god tid til en eventuell henting på Haugen gård, men likevel pakket jeg etterhvert sammen. I utgangspunktet hadde jeg satt en dag til i reserve i tilfelle vær, veivalg eller eventualiteter gjorde det nødvendig. Mat hadde jeg også igjen, tross ingen fisk. Jeg kjente godt etter i det jeg ruslet stien forbi Falkfangerhøgda, og jeg var egentlig fornøyd. Føttene var kjeie etter ca tredve timers marsj på fire dager, og skulle jeg hatt en overnatting til måtte ha hvilt mer. Så kursen ble fast mot Haugen. Bildet er fra stien mot Haugen med Røvolltjønna litt forbi vannet på bildet. Glad, sliten og fornøyd innså jeg at turen gikk mot slutten - men dette var starten. Hit skal jeg tilbake. Stien ut fra Oasen mot Haugen er grei, steinete men flat. Gikk forbi sandbanken ved nasjonalparkgrensa og nedover i skogen. Fin sti, men en merket jo at det er litt mer trafikk her på hvor slitt den var. Nå har ikke jeg gått opp fra Haugen før, men det må da være en del lengre opp til snaufjellet enn fra Nordvika? Husmannsplassen ved Haugen. Skikkelig trivelig tun! Vel nede på brygga ved Haugen var det godt å få av seg sekken og dyppe tærne i det kalde vannet. Rakk å kaste noen kast i Femunden også før båtskyssen fra Jonasvollen tok meg med over igjen. Avslutter selve turrapporten her og lager en liten «etterpåord» i neste omgang.

To gamle gubber på tur. Det er ungdommen som må til når ting skal ordnes i heia. Denne gangen, som noen ganger før, var Egil villig til å bli med til Blåfjellenden for å forsøke å få skikk på lyset i annekset. Egil er 77 og gjør fortsatt en jobb for turistforeningen omtrent hver uke. Ikke alltid med en fjelltur før han trekker i arbeidstøyet, men til Blåfjellenden er det ikke mulig å komme til uten å gå – på sommeren. Vi hadde forsøkt å fikse lyset i annekset mange ganger, og håpet at denne gang ville det komme på plass. Det gikk ikke helt slik. Vi planla selvsagt turen etter å ha sjekket YR nøye, flere ganger. YR mente det ville være skyer, men oppholdsvær og greie turforhold. Helt til om morgenen da jeg pakket sekken. Da var det snakk om både regn og vind. Litt sure forhold, men heldigvis ville vi få været bakfra på vei innover heia. På vei oppover, fikk vi regn på ruta, og kledde oss for dårlig vær da vi startet. Oppe i bakken ble det mindre regn, og eter bare en kort stund ble det opphold, og gode greier. Vinden tok fortsatt bakfra, men det var ikke noe problem. Ved Tangane gikk vi på folk som kom ned fra heia. Sauefolka fra stølen på Blåfjellenden. To kjekke damer som bar tungt nedover. De hadde funnet 25 liter tyttebær rett utenfor stølen. Selv om det var 25 liter, så veier det en del, men rørte tyttebær er godt til mat. Det gjør nok børa lett å bære. Vi fikk en fin tur innover i heia. Det var ikke to ungdommer som vandret mot Blåfjellenden den dagen. Egil fylte nettopp 77, og jeg er ikke mange åren yngre. Vi hadde begge ganske tunge sekker. Egil med verktøy og utstyr og i min sekk var det mat for begge. Det er kjekt med selskap i heia. Vi hadde mye å snakke om og turen gikk fort. Egil satte i gang og jobbet med sitt, og jeg fikk sving på kaffekjelen. Vi var ikke alene. På hovedhytta var det to kjekke jenter. De samlet på DNT hytter, og nå var turen kommet til Blåfjellenden. De ville til Sandvatn dagen etter. Vi var kommet for å jobbe. Det var noe galt med lyset, og det kunne se ut som et panel ikke var i orden. Det hadde vi selvsagt ikke med. Vi forsøkte også å få i gang aggregatet, uten å lykkes. Der vard et en O-ring som manglet. Det ble liksom ikke noe resultat av jobbingen denne gangen. Vi tok avgårde mot Hunnedalen litt sent på dagen. Da hadde vinden løyet, og det var tørt etter regnet på natten. Igjen fikk vi en flott tur over heia. Denne gangen var det høst. Temperaturen var ikke spesielt høy, men opp bakken ble det likevel varmt. Jeg gikk i ullblusen hele turen. Det ble en liten smak av sommer da vi fikk litt sol. En kjekk og flott tur til Blåfjellenden for Egil og meg.