Vinnerliste

På ei ukes hyttetur i Rømskog med friskt morgenbad hver morgen for å våkne skikkelig opp til kaffen. Vannet holder faktisk fremdeles 6 grader. Lufttemperaturen om morgenen var rundt 0 +/- en grad eller to. Det var den aller største gjedda noen noensinne hade sett. Den var størr' enn den som hogg istøkker båten til Per Gjerpesett. Den var sju meter lang hadde stygt temperament, Og en maga som aldri ble mett. Men det var nok bare meg. Det er lørdag for ei uke siden (6. nov.) og klokka er halv ti på formiddagen. Vaske nattesøvnen ut av øya. Morgenstemningen når jeg sto opp litt over syv i dag morges (fredag 12. nov). Et par kuldegrader i lufta og 6 varmegrader i vannet. Stemninga rett før jeg hoppet i vannet i dag ca. kl kvart på åtte. Soloppgangen er litt over åtte, men den blir ti på ni før den kryper over åsen (jeg var aleine fra mandag til fredag siden samboeren min dro hjem på søndag, så ingen bilder av selve morgenbadet da).

Det ble tur mot Jervfjellet fra Saksvikvollen i dag. Men ikke til toppen, vi fant ut at vi hadde for lite tid før det ble mørkt. Vi hadde med hodelykter, men det fristet ikke å gå den bratte stien ned igjen i mørket. Fin tur likevel! Vi fikk sett hula, og spiste lunsj i solskinnet utenfor, da sola ble borte bak knausene snudde vi hjemover.

En god gjeng på søndagstur Søndagsmorgen var det tid for tur. Bestyrerinnen ville ut, men det hadde regnet «katte» på morgenen, og det var antakelig søkkvått i marka de fleste steder. Stranden er et sikkert sted å gå tur i slikt vær. Bestyrerinnen tolk kontakt med sin bror og spurte om de også ville på tur. De var klar for en tur i sjøkanten fra Varhaug gamle kirkegård til Hå gamle prestegård. En tur på omtrent ni kilometer. De ville gå sammen med venner, men vi kunne gjerne hive oss med. Vi ble kjapt enige om å møtes på Hå for å sette igjen en bil og kjøre sammen til Varhaug. & stykker og en bil som tar 5 er litt problematisk, men «noen» får vente på Hå gamle prestegård mens andre henter biler. En grei tur langs Nordsjøen er avhengig av været. Regn kan være nesten greit, men vinden må helst ikke være for sterk og aller helst komme bakfra. Vi pleier å gå turen slik at vi får medvind hjemover, og motvind fra start – om vi skal gå frem og tilbake, Denne gangen skulle vi bare nordover – med vinden bakfra. Nå var ikke vinden spesielt sterk, så den skulle vi klare. YR hadde lovet opphold, men da vi sto ved Varhaug gamle kirkegård kunne vi se noen truende skyer. Håpet var at Yr skulle få rett. På Hå var det mye folk, og på Varhaug var det en god del biler. Mer biler enn det jeg vanligvis ser der. De fleste går mot sør, men det var et par gjenger som også hadde kursen nordover. Med lite regn og vind, ventet vi at sjøen skulle være rolig, men sjøen gikk tungt. Det var store dønninger som slo innover land. Støyen fra sjøen var merkbar. Denne turen fra Hå og nordover kalles kongeveien, og går forbi både gamle båthus og plakater og merker. Det første vi treffer på er sjøhusene til Varhauglosene, litt etter kommer Bodle med sjøhus, luten og ikke minst gamle møller ved bekken. Etter dette går veien/stien forbi den gamle båtopphugging-plassen. Det neste er destruksjons- anlegget på Grødaland, hvor lukten noen ganger er skikkelig dårlig. Reimebukta er bred og Kommedelen dominerer i nord. Stien går over toppen, men før det passerer stien både nye båthus og gamle stolpebygg. Som forøvrig holder på å falle sammen. Møllene ved bekken i Reimebukta (Hunnedalen) var i bruk under krigen – på nattes-tider. Etter Kommedelen går stien rundt bukta mot Obrestad. Et lite stykke av stranden her er det satt opp «Hitlertenner». Obrestad er kjent for rester av viking båthus, og for fluktforsøk under krigen. Forøvrig er det rester etter tyskerene langs hele stykket. Vi brukte noe over to timer på turen. 9 flate kilometer med mange ting å se og legge merke til. En flott tur i greit vær, og for noen av oss ble det tid til kaffe og litt å spise på prestegården på Hå.

Det er ikke strikk, men snøring. Jeg byttet denne ut med en bedre løsning. Har lommer og lufting. Er vel en relativt enkel bukse, men veldig funksjonel. Spørs hva kravet er.

Jeg har 3 favoritter etter å ha først kjøpt og deretter solgt meg fram i denne jungelen av bukser, bukser og bukser: - Arcteryx zeta bukse , langturer sommer og høst. - Klattermusen Brage, ski m sekk el pulk. - Norrøna Finnskogen, allt annet. Og bare så det er sagt, blaut blir jeg uansett. Buksa som holder deg tørr over tid finnes ikke. Bare tull å reklamere på ei bukse fordi du blir litt blaut.

Jeg bruker Biltema nr. 37-3622 til Packraft, Exped og Thermarest. Oppladbar og powerbank-funksjon.

En fin tur opp mot grensen til Børgefjell fra hytta. Noen få minus og stilleliggende pudder er en sjeldenhet på denne årstiden. Så spor etter en liten rev - muligens fjellrev. Har observert den før her i området.

Overnatting i Maridalsalpene fra fredag til lørdag, for å få med meg en stjerneklar himmel, og for turen, selvsagt. Lavt skydekke i Maridalen, ned til rundt 200 moh (kan skimtes på bilde to). I høyden ble det klart og fint, og teltet var oppe i det sola gikk ned. Temperaturen bikket under null på natta. Vinteren nærmer seg.

Sitter i Spania og leser gamle innlegg, og fikk lyst til å skrive en turrapport, sånn etter 4 år dessverre ingen fskeraport. Fordi våren kom tidligere enn forvenet i 2017 (mai/juni), og fordi jeg ikke kunne kjøre til Synken var eneste mulighet å starte på Solheimstulen og følge Store Normannslepa innover mot Geitvassdalen. Målet ble Bakkehytta. Turen ble ikke som forventet. Skuffelsen ble stor da SN viste seg å være vei. Og er det noe jeg hater så er det å gå på vei. Fikk litt av en blodblemme også. I tillegg ble det grasart varmt, over 25 grader på dagen, så jeg gjorde om døgnet til en viss grad. Lå i ro på dagen og startet å gå sen ettermiddag og holdt det gående til rundt midnatt. Startet neste morgen ved 0500 tiden. Det var tungt å gå ikke minst på grunn av de mange snøbreene. Prøvde så langt som mulig å gå rundt, men måtte forsere noen. Utrolig slitsomt fordi snøen var temmelig råtten slik at jeg sank ned til skrittet nesten hele tiden. Etter å ha vadet over en rimelig stri bekk, for å si det mildt fant jeg tilslutt Bakkehytta som lå utrolig godt kamuflert fra den kanten jeg kom, Deilig å komme inn og fyre opp i ovnen, men noe mat fikk jeg ikke ned. Selve om hytta var fin å se på utvendig, fatter jeg ikke at det går an å gjøre det så ukoselig interiørmessig. En stor skuffelse. Slik var det også med hytta ved Muran .Der var det plassert bord med krakker, som du ellers finner på rasteplasser. Utrolig smakløst. Men det blir noen år siden jeg var der så kanskje noen med god smak har fått endret på interiøret. Men tilbake til Bakkehytta. Egentlig burde jeg ikke ha tatt turen i det hele tatt, Allerede etter noen kilometers gange fra Solheimsstulen sa høyre kne STOPP. Men jeg hadde sett frem til dette fisket i mange år så jeg truet meg videre. Sov i hytta en natt, hvis man kan kalle det søvn, en natt, men da var smertene så store, og etter altfor mange Paralgin Forte uten annen effekt enn et temmelig susete hode, var det bare en ting å gjøre; returnere. Turen tilbake ble et mareritt, et sant smertehelvete. Måtte krysse Geitvassbekken som ikke lenger var en bekk. Utfallet av denne kryssingen hadde vært katastrofal om ikke jeg hadde hunden i stramt bånd. Vadet til over skrittet i den stie strømmen. Etter noen kilometer, i regn, vind og 2 graders "Varmegrader" måtte jeg stoppe. Fikk i meg litt sukkervann, og jeg må tilstå at jeg hele natten lå med fingeren på Nødknappen på SPOTen. Da jeg hadde 20 kilometer igjen å gå fikk jeg kontakt med 113, men da jeg skjønte at helikopter var eneste løsningen sa jeg stopp. I stedet skulle en sekshjuling fra Røde kors kjøre så langt den kunne og hente meg. Etter nok 7 km gange hørte jeg endelig motordur og snart satte jeg trygt på planet på vei til bilen. Og etter et par uker ble jeg operert. Men i løpet av operasjonen ble en nerve skadet, noe som førte til at de smertene jeg hadde på turen var bare blåbær. Nå sitter jeg i Spania, med et vondt kne. Selv om jeg har hatt noen gode perioder og har vært på Hardangervidda et par ganger begynner jeg gå tom for ideer på hvordan jeg skal kjempe meg tilbake. Siste håp er å blokkere nerven som forårsaker smertene. Ahus har alle papirer, og regner med å få dette gjort rimelig fort når jeg kommer hjem. Går det bra, rsultateet er usikkert, kan jeg være smertefri i noen måneder. Og så får jeg prøve å "time" neste behandling slik at jeg får nok en tur på mitt elskede Hardangervidda. Men nå haster det - også aldersmessig, om tre uker fyller jeg 79, og så er jeg 30% invalid pga skulder og kne. men, pytt, pytt. Min biologiske klokke har stoppet på en helt annen alder enn 79, så jeg får revurdere pakklisten, kaste ut alt "kjekt å ha", og satse på lett Real, Så selv om jeg haar skrevet min nekrolog: "It's time to say goodbye", håper jeg å si "I'm back" på "Toms place" utenfor Aktoen ved Holkens bredd om noen måneder. (Foto Espen Ørud)