Vinnerliste

Sitter i Spania og leser gamle innlegg, og fikk lyst til å skrive en turrapport, sånn etter 4 år dessverre ingen fskeraport. Fordi våren kom tidligere enn forvenet i 2017 (mai/juni), og fordi jeg ikke kunne kjøre til Synken var eneste mulighet å starte på Solheimstulen og følge Store Normannslepa innover mot Geitvassdalen. Målet ble Bakkehytta. Turen ble ikke som forventet. Skuffelsen ble stor da SN viste seg å være vei. Og er det noe jeg hater så er det å gå på vei. Fikk litt av en blodblemme også. I tillegg ble det grasart varmt, over 25 grader på dagen, så jeg gjorde om døgnet til en viss grad. Lå i ro på dagen og startet å gå sen ettermiddag og holdt det gående til rundt midnatt. Startet neste morgen ved 0500 tiden. Det var tungt å gå ikke minst på grunn av de mange snøbreene. Prøvde så langt som mulig å gå rundt, men måtte forsere noen. Utrolig slitsomt fordi snøen var temmelig råtten slik at jeg sank ned til skrittet nesten hele tiden. Etter å ha vadet over en rimelig stri bekk, for å si det mildt fant jeg tilslutt Bakkehytta som lå utrolig godt kamuflert fra den kanten jeg kom, Deilig å komme inn og fyre opp i ovnen, men noe mat fikk jeg ikke ned. Selve om hytta var fin å se på utvendig, fatter jeg ikke at det går an å gjøre det så ukoselig interiørmessig. En stor skuffelse. Slik var det også med hytta ved Muran .Der var det plassert bord med krakker, som du ellers finner på rasteplasser. Utrolig smakløst. Men det blir noen år siden jeg var der så kanskje noen med god smak har fått endret på interiøret. Men tilbake til Bakkehytta. Egentlig burde jeg ikke ha tatt turen i det hele tatt, Allerede etter noen kilometers gange fra Solheimsstulen sa høyre kne STOPP. Men jeg hadde sett frem til dette fisket i mange år så jeg truet meg videre. Sov i hytta en natt, hvis man kan kalle det søvn, en natt, men da var smertene så store, og etter altfor mange Paralgin Forte uten annen effekt enn et temmelig susete hode, var det bare en ting å gjøre; returnere. Turen tilbake ble et mareritt, et sant smertehelvete. Måtte krysse Geitvassbekken som ikke lenger var en bekk. Utfallet av denne kryssingen hadde vært katastrofal om ikke jeg hadde hunden i stramt bånd. Vadet til over skrittet i den stie strømmen. Etter noen kilometer, i regn, vind og 2 graders "Varmegrader" måtte jeg stoppe. Fikk i meg litt sukkervann, og jeg må tilstå at jeg hele natten lå med fingeren på Nødknappen på SPOTen. Da jeg hadde 20 kilometer igjen å gå fikk jeg kontakt med 113, men da jeg skjønte at helikopter var eneste løsningen sa jeg stopp. I stedet skulle en sekshjuling fra Røde kors kjøre så langt den kunne og hente meg. Etter nok 7 km gange hørte jeg endelig motordur og snart satte jeg trygt på planet på vei til bilen. Og etter et par uker ble jeg operert. Men i løpet av operasjonen ble en nerve skadet, noe som førte til at de smertene jeg hadde på turen var bare blåbær. Nå sitter jeg i Spania, med et vondt kne. Selv om jeg har hatt noen gode perioder og har vært på Hardangervidda et par ganger begynner jeg gå tom for ideer på hvordan jeg skal kjempe meg tilbake. Siste håp er å blokkere nerven som forårsaker smertene. Ahus har alle papirer, og regner med å få dette gjort rimelig fort når jeg kommer hjem. Går det bra, rsultateet er usikkert, kan jeg være smertefri i noen måneder. Og så får jeg prøve å "time" neste behandling slik at jeg får nok en tur på mitt elskede Hardangervidda. Men nå haster det - også aldersmessig, om tre uker fyller jeg 79, og så er jeg 30% invalid pga skulder og kne. men, pytt, pytt. Min biologiske klokke har stoppet på en helt annen alder enn 79, så jeg får revurdere pakklisten, kaste ut alt "kjekt å ha", og satse på lett Real, Så selv om jeg haar skrevet min nekrolog: "It's time to say goodbye", håper jeg å si "I'm back" på "Toms place" utenfor Aktoen ved Holkens bredd om noen måneder. (Foto Espen Ørud)

Tar mye mindre plass enn ett bamse, veier mindre, raskere og enklere å brette sammen. Når de er brettet sammen kan de også bøyes og skyves inn i en kajakkluke, ett sammenrullet blir mye stivere og tar mer plass. Men til å sove på et nok ett bamse bedre, og har mye bedre friksjon.

Jeg kjøpte Therm-a-Rest Z Lite Sol i vår og brukte det på en fireukers tur i sommer som eneste liggeunderlag. Jeg sover godt på det, men det gjør også at jeg leter litt ekstra etter mykt underlag for å slå opp teltet på. Jeg valgte det på grunn av lav vekt og slitestyrke. Liggeunderlaget er brettbart og du slipper at det krøller seg som andre skumunderlag kan ha en tendens til. Det er 183 cm langt, men jeg legger uansett klær som pute i hodeenden og trenger derfor ikke et lenger liggeunderlag. Relativt vannavstøtende, men jeg har en vanntettpose rundt når jeg har det festet utenpå sekken. Husk å ha aluminiumsbelegget opp mot kroppen slik at det kan reflektere varmen slik det er ment for. Det funker for øvrig svært godt til å holde varmen unna når sola steker dersom du legger det over deg med aluminiumsbelegget opp inne i teltet.

Rundt Lifjellet i Sandnes. Det var ikke en spesielt oppløftende værmelding for mandag. Det skulle være litt opphold på morgenen, men etter hvert skulle det regne – mye. I tillegg var det snakk om vind, så ørene skulle flagre. Opp mot 20 meter i sekundet. Nesten storm. Hvor i alle dager burde turen gå med den værmeldingen? Det er november, og selv om det så langt ikke har vært frost i lavlandet, og mange trær fortsatt har blader, nærmer det seg vinter med stormskritt. Vinterturen frem for noen, har vært rundt Lifjellet i Sandnes. 9-10 kilometer med en god del opp og ned og noen knauser som må forseres. Ikke mye klatring, men noen få meter et par plasser. Dette var turen jeg valgte om det ellers var vinter. Jeg har gått turen både med is og med snø, og i storm. Det blåste så pass en gang, at jeg måtte på alle fire øverst. Det var ikke mulig å gå oppreist. Siden mye av turen går i skog, ville ikke vinden være en hindring, selv om det skulle blåse opp mot storm. Turen har jeg også gått i regnvær mange ganger. Det var muligens på tide å prøve turen en gang til. Sist jeg gikk der, var på vårparten. Turen rundt Lifjellet, var en helt vanlig tur for bare noen år siden. Det er ikke så veldig lenge siden jeg syntes denne turen bare var en kjapp «treningstur». Ting har endret seg. Jeg var litt usikker på om turen er «kjapp», og heller vel til at dette er blitt en «langtur». I alle fall trenger jeg over to og en halv time. Et helt kvarter lengre enn det jeg brukte tidligere. Det blåste, og det var mørke skyer i sør da jeg parkerte. Ikke langt inne i skogen ble det rolig. Stien går på vestsiden av Lifjellet og i le av sørlig vind. Jeg ventet at det ville begynne å regne i løpet av en times tid. Det mente i hvert fall YR. Ut over langs fjorden kunne jeg se det regnet under skyene i øst, mot Sandnes og Stavanger. Det kom ikke en dråpe på meg. Kunne jeg igjen være så heldig å unngå regnet?. Det var tydelig en stund siden jeg hadde gått denne turen. Det dukket opp en ny sti som så ut til å gå i rett retning, men ikke opp og ned en bakke. Jeg valgte å følge denne nye stien, og havnet nesten uten problemer på den gamle etter en stund. Etter å ha gått på tørre svaberg og stein, kom jeg til Einerneset, som burde skifte navn til Kristtorn-neset. Her gikk stien gjennom en «skog» med kristtorn. Etter litt klatring og klyving var jeg i «Klungeldalen» og rett over bakken der, er det lagt ut tau for rappellering ned en liten knaus. Bakken opp til toppen må tas i «rolig» tempo. Jeg kom opp til siste bakken i god form. Ved skiltet tar min «vintersti» av fra den merkede løypa. Jeg går rett mot toppen. Det som tidligere var en oppgått sti var nå nesten gjengrodd. Jeg kunne se «stien» enkelte plasser, men over myra øverst var stien helt borte. Helt øverst fikk jeg vinden rett i mot, og YR hadde rett det var nok 20 m/sek, men bare noen meter under toppen roet det seg igjen. Fra toppen gjenstår bare en bakke – opp, «Den fordømte bakken» lengre og brattere enn forventet nedenfra, men fra toppen går det radig nedover omtrent hele veien til bilen. Ikke en dråpe regn, kun vind over toppen, jeg var heldig med været. En flott tur selv om YR meldte dårlig vær.

Sjekk ut revolution race sine gp/gp pro/gp pro rescue-bukser. Slitesterke og komfortable, og veldig like i utformingen som keb-buksene. Sistnevnte har lufting oppe og nede, samt recco-refleks. Langt hyggeligere pris enn fjellreven.

Tilak og Ravnø er vel også namn å nemne når ein snakkar Ventile.

Faktisk er alt normalt. På grunn av regulatorfunksjonen (som gjør at den fungerer bedre når det er litt kaldt eller boksen er nesten tom), er reguleringen "indirekte". Dvs den mengdejusterer ikke gassen direkte. Derfor må du skru litt mer før den "begynner". Motstanden er også mindre av grunnen over. Du skrur på en måte bare på en skrue, ikke mot noe som i tillegg butter mot noe som holder igjen. Det er slakk fordi den delen du egentlig skrur på er i "andre enden". Kan hende det kunne vært noen micrometer tettere toleranse, men det kan også være fordi de har tatt høyde for hva som skjer med metallet om det varmes litt opp. Så kos deg med Windmasteren, det er en uforskammet bra greie!

Skjønner hva du mener, men jeg oppfatter det mer som at de har en samtale i stedet for at Randulf Valle er en slags journalist som intervjuer. Da er det naturlig å dele erfaringer begge veier, akkurat som vel alle her inn ville gjort på tomannshånd. Jeg liker den formen. Det er faktisk utrolig bra å klare å lage så lange podkaster som fenger hele veien fra start til slutt (i hvert fall for meg). ;-)

Litt bittert å tenke på at 16 av 18 vindkraftanlegg som nå bygges i dette landet er helt eller delvis eid av utenlandske investorer fra Tyskland eller Sveits. I Sveits er det for tiden negativ rente så hvis en investor kan klare å ta ut en til to prosent på sin investering i Norge så har de gjort det bra i forhold til å investere i eget land. Sist gang Tyskerne kom hit så kom de med våpen i hånd og da gjorde folk hva de kunne for å stoppe dem. Vi vet hvordan det gikk. Men nå er de tilbake, ikke med våpen, men med penger som de legger på bordet til ordførere og kommunestyrer langs vår langstrakte kyst. Da får kommunene penger til ras sikring av veier, ny skole eller svømmehall og da blir alle veldig glade, skulle vi tro. Men sånn er det ikke. Selv om ordførere og kommunestyrer blir bestukket med penger så reiser folket seg i protest, akkurat som sist de var her. Ingen ønsker dette svineriet i sin bakgård, men akkurat som da tyskerne var her første gang så er det noen som ser sitt snitt til å tjene lette penger og "fienden" trenger arbeidskraft. Dette liker lokalbefolkningen dårlig, og sist gang ble disse folkene kaldt for "rotter", i dag kalles de entreprenører som bare utfører en lovlig virksomhet. Men selv om arbeidet beskrives i fine termer så er det ikke så stor forskjell. Dette svineriet må stoppes før den siste rest av norsk uberørt natur er borte.

Jeg husker godt noen av mine første turer. De var sammen med mine foreldre og søsken. Vi gikk til vi syntes det var på tide å spise og da satte vi oss ned, laget et lite bål, stekte pølser og laget kaffe, og etterpå gikk vi hjem igjen. Min onkel tok også sin sønn med ut på tur. De gikk så langt og så fort som de orket og så var målet å komme hjem til søndagsmiddagen som familiens mor stod på kjøkkenet og laget. Jeg har alltid likt å gå på tur, både lange og korte turer. Mitt søskenbarn var langt inne i førtiårskrisen før han begynte å gå på tur igjen etter turopplevelsene fra barndommen. Jeg tror det er viktigere at vi koser oss på tur enn at vi kun tenker på vekt, utstyr eller kilometer.

Jeg er usikker på om lettpakking er miljøvennlig. De fleste lettpakkere fornyer utstyret sitt veldig ofte - og det utstyret de kjøper er ikke laget for et langt liv med mye slitasje og hard bruk. Vi traff en eldre kar på ei hytte her for en ukes tid siden som var på langtur og hadde en barnepulk fra 1970, og anorakk og klær fra samme tiden - og et Helsporttelt som var 37 år gammelt. Hadde inntrykk av at han hadde tatt godt vare på utstyret sitt og at han hadde oppriktig glede av å bruke det. Pulken hadde blitt brukt av både barn og barnebarn - i tillegg til en haug med turer. Inspirerende. Før - når vi ikke hadde dunposer og lette telt og lette kokesaker osv, så bar vi tungt - men vi visste ikke om noe annet - og turene var jo like gode de.