Vinnerliste

Sitter i Spania og leser gamle innlegg, og fikk lyst til å skrive en turrapport, sånn etter 4 år dessverre ingen fskeraport. Fordi våren kom tidligere enn forvenet i 2017 (mai/juni), og fordi jeg ikke kunne kjøre til Synken var eneste mulighet å starte på Solheimstulen og følge Store Normannslepa innover mot Geitvassdalen. Målet ble Bakkehytta. Turen ble ikke som forventet. Skuffelsen ble stor da SN viste seg å være vei. Og er det noe jeg hater så er det å gå på vei. Fikk litt av en blodblemme også. I tillegg ble det grasart varmt, over 25 grader på dagen, så jeg gjorde om døgnet til en viss grad. Lå i ro på dagen og startet å gå sen ettermiddag og holdt det gående til rundt midnatt. Startet neste morgen ved 0500 tiden. Det var tungt å gå ikke minst på grunn av de mange snøbreene. Prøvde så langt som mulig å gå rundt, men måtte forsere noen. Utrolig slitsomt fordi snøen var temmelig råtten slik at jeg sank ned til skrittet nesten hele tiden. Etter å ha vadet over en rimelig stri bekk, for å si det mildt fant jeg tilslutt Bakkehytta som lå utrolig godt kamuflert fra den kanten jeg kom, Deilig å komme inn og fyre opp i ovnen, men noe mat fikk jeg ikke ned. Selve om hytta var fin å se på utvendig, fatter jeg ikke at det går an å gjøre det så ukoselig interiørmessig. En stor skuffelse. Slik var det også med hytta ved Muran .Der var det plassert bord med krakker, som du ellers finner på rasteplasser. Utrolig smakløst. Men det blir noen år siden jeg var der så kanskje noen med god smak har fått endret på interiøret. Men tilbake til Bakkehytta. Egentlig burde jeg ikke ha tatt turen i det hele tatt, Allerede etter noen kilometers gange fra Solheimsstulen sa høyre kne STOPP. Men jeg hadde sett frem til dette fisket i mange år så jeg truet meg videre. Sov i hytta en natt, hvis man kan kalle det søvn, en natt, men da var smertene så store, og etter altfor mange Paralgin Forte uten annen effekt enn et temmelig susete hode, var det bare en ting å gjøre; returnere. Turen tilbake ble et mareritt, et sant smertehelvete. Måtte krysse Geitvassbekken som ikke lenger var en bekk. Utfallet av denne kryssingen hadde vært katastrofal om ikke jeg hadde hunden i stramt bånd. Vadet til over skrittet i den stie strømmen. Etter noen kilometer, i regn, vind og 2 graders "Varmegrader" måtte jeg stoppe. Fikk i meg litt sukkervann, og jeg må tilstå at jeg hele natten lå med fingeren på Nødknappen på SPOTen. Da jeg hadde 20 kilometer igjen å gå fikk jeg kontakt med 113, men da jeg skjønte at helikopter var eneste løsningen sa jeg stopp. I stedet skulle en sekshjuling fra Røde kors kjøre så langt den kunne og hente meg. Etter nok 7 km gange hørte jeg endelig motordur og snart satte jeg trygt på planet på vei til bilen. Og etter et par uker ble jeg operert. Men i løpet av operasjonen ble en nerve skadet, noe som førte til at de smertene jeg hadde på turen var bare blåbær. Nå sitter jeg i Spania, med et vondt kne. Selv om jeg har hatt noen gode perioder og har vært på Hardangervidda et par ganger begynner jeg gå tom for ideer på hvordan jeg skal kjempe meg tilbake. Siste håp er å blokkere nerven som forårsaker smertene. Ahus har alle papirer, og regner med å få dette gjort rimelig fort når jeg kommer hjem. Går det bra, rsultateet er usikkert, kan jeg være smertefri i noen måneder. Og så får jeg prøve å "time" neste behandling slik at jeg får nok en tur på mitt elskede Hardangervidda. Men nå haster det - også aldersmessig, om tre uker fyller jeg 79, og så er jeg 30% invalid pga skulder og kne. men, pytt, pytt. Min biologiske klokke har stoppet på en helt annen alder enn 79, så jeg får revurdere pakklisten, kaste ut alt "kjekt å ha", og satse på lett Real, Så selv om jeg haar skrevet min nekrolog: "It's time to say goodbye", håper jeg å si "I'm back" på "Toms place" utenfor Aktoen ved Holkens bredd om noen måneder. (Foto Espen Ørud)

Rundt Lifjellet i Sandnes. Det var ikke en spesielt oppløftende værmelding for mandag. Det skulle være litt opphold på morgenen, men etter hvert skulle det regne – mye. I tillegg var det snakk om vind, så ørene skulle flagre. Opp mot 20 meter i sekundet. Nesten storm. Hvor i alle dager burde turen gå med den værmeldingen? Det er november, og selv om det så langt ikke har vært frost i lavlandet, og mange trær fortsatt har blader, nærmer det seg vinter med stormskritt. Vinterturen frem for noen, har vært rundt Lifjellet i Sandnes. 9-10 kilometer med en god del opp og ned og noen knauser som må forseres. Ikke mye klatring, men noen få meter et par plasser. Dette var turen jeg valgte om det ellers var vinter. Jeg har gått turen både med is og med snø, og i storm. Det blåste så pass en gang, at jeg måtte på alle fire øverst. Det var ikke mulig å gå oppreist. Siden mye av turen går i skog, ville ikke vinden være en hindring, selv om det skulle blåse opp mot storm. Turen har jeg også gått i regnvær mange ganger. Det var muligens på tide å prøve turen en gang til. Sist jeg gikk der, var på vårparten. Turen rundt Lifjellet, var en helt vanlig tur for bare noen år siden. Det er ikke så veldig lenge siden jeg syntes denne turen bare var en kjapp «treningstur». Ting har endret seg. Jeg var litt usikker på om turen er «kjapp», og heller vel til at dette er blitt en «langtur». I alle fall trenger jeg over to og en halv time. Et helt kvarter lengre enn det jeg brukte tidligere. Det blåste, og det var mørke skyer i sør da jeg parkerte. Ikke langt inne i skogen ble det rolig. Stien går på vestsiden av Lifjellet og i le av sørlig vind. Jeg ventet at det ville begynne å regne i løpet av en times tid. Det mente i hvert fall YR. Ut over langs fjorden kunne jeg se det regnet under skyene i øst, mot Sandnes og Stavanger. Det kom ikke en dråpe på meg. Kunne jeg igjen være så heldig å unngå regnet?. Det var tydelig en stund siden jeg hadde gått denne turen. Det dukket opp en ny sti som så ut til å gå i rett retning, men ikke opp og ned en bakke. Jeg valgte å følge denne nye stien, og havnet nesten uten problemer på den gamle etter en stund. Etter å ha gått på tørre svaberg og stein, kom jeg til Einerneset, som burde skifte navn til Kristtorn-neset. Her gikk stien gjennom en «skog» med kristtorn. Etter litt klatring og klyving var jeg i «Klungeldalen» og rett over bakken der, er det lagt ut tau for rappellering ned en liten knaus. Bakken opp til toppen må tas i «rolig» tempo. Jeg kom opp til siste bakken i god form. Ved skiltet tar min «vintersti» av fra den merkede løypa. Jeg går rett mot toppen. Det som tidligere var en oppgått sti var nå nesten gjengrodd. Jeg kunne se «stien» enkelte plasser, men over myra øverst var stien helt borte. Helt øverst fikk jeg vinden rett i mot, og YR hadde rett det var nok 20 m/sek, men bare noen meter under toppen roet det seg igjen. Fra toppen gjenstår bare en bakke – opp, «Den fordømte bakken» lengre og brattere enn forventet nedenfra, men fra toppen går det radig nedover omtrent hele veien til bilen. Ikke en dråpe regn, kun vind over toppen, jeg var heldig med været. En flott tur selv om YR meldte dårlig vær.

Jeg kjøpte Therm-a-Rest Z Lite Sol i vår og brukte det på en fireukers tur i sommer som eneste liggeunderlag. Jeg sover godt på det, men det gjør også at jeg leter litt ekstra etter mykt underlag for å slå opp teltet på. Jeg valgte det på grunn av lav vekt og slitestyrke. Liggeunderlaget er brettbart og du slipper at det krøller seg som andre skumunderlag kan ha en tendens til. Det er 183 cm langt, men jeg legger uansett klær som pute i hodeenden og trenger derfor ikke et lenger liggeunderlag. Relativt vannavstøtende, men jeg har en vanntettpose rundt når jeg har det festet utenpå sekken. Husk å ha aluminiumsbelegget opp mot kroppen slik at det kan reflektere varmen slik det er ment for. Det funker for øvrig svært godt til å holde varmen unna når sola steker dersom du legger det over deg med aluminiumsbelegget opp inne i teltet.

Ta deg en tur på XXL og prøv den:) om den er for stor vil 110 literen passe deg utmerket! Uansett en veldig god og behagelig sekk

Jeg har prøvd min på to turer, og den har definitivt sin funksjon som foreskrevet. Varmen blir fordelt noe horisontalt istedenfor å gå rett opp i telt taket med en gang. Min har blitt brukt på MSR Wisperlight, så passer ikke 100%, på brenneren, men sitter forholdvis godt på. Planlegger å gjøre noen små endringer med dremelen for at den skal sitte litt bedre. Men krever på lik linje som kun ved bruk av brenneren som varmekilde at man må passe på "hele tiden". Jeg kjøpte min til under halv pris av den du har linket til, så var ikke store investeringen, men til 500 (+ eventuell frakt) vet jeg ikke om jeg vil anbefale den. Jeg bruker ofte en primus gasslanterne når jeg er på telttur med ungene, og den avgir faktisk nok varme til at det ved moderate minus temperature blir litt lunk i teltet. I tillegg er den veldig stille og trenger så og si null tilsyn. (Så lenge det ikke er mye romstering i teltet) Så dermed har ikke Koeava Cap Heateren blitt så mye brukt, da jeg heller gjør litt kort stormfyring med brenneren, om gasslanternen ikke greier å holde lunken alene.

Jeg ser du spør om hvem som har ansvaret for vindmøllene når de er utraderte. Vindmøllene har en ca levetid på 20-25 år og skal da skiftes ut i sin helhet. I Sverige har flere forskjellige kommuner GLEMT å få inn i avtalen om ansvaret for de utraderte vindmøllene. Det koster store summer å demontere møllene. Vi får håpe de extremt kloke hoder rundt om i kommune Norge, har husket dette punkt i avtalen. Det anbefales at det avsettes en sum årlig fra kraftverket, slik at kommunene har denne sikkerhet. Naturen har dessverre tapt, løpet er kjørt, med eller uten snurrer.

En ting er hva tyskerne sier at de skal gjøre, en annen ting er hva de gjør. https://energiogklima.no/nyhet/fem-paa-fredag/fem-pa-fredag-tyskland-fyrer-opp-nytt-kullkraftverk/ https://enerwe.no/tysklands-gronne-skifte-pa-blindspor/164789 https://www.nettavisen.no/nyheter/vindkraft-keiserens-nye-kraftkilde/s/12-95-3423988850 https://resett.no/2019/05/04/tyskland-kollaps-i-installasjon-av-ny-landbasert-vindkraft/ https://www.europower-energi.no/nett/tysk-nett-infarkt-stopper-vindkraft/1-2-275515 https://www.europower-energi.no/vindkraft/tror-manglende-grunnrenteskatt-skaper-vindkraftkonflikter/2-1-1090431?utm_source=email_campaign&utm_medium=email&utm_campaign=2021-11-01&utm_term=europower&utm_content=daily&fbclid=IwAR0lnl62WUwSxU7b4n7jSyPTZZIsRQFUsEPAyiX42O-z8yQuY10GwYsgDH0

Ikke akkurat i dag, men mandag og tirsdag på Follsjå (fiske)

Betraktninger rundt Bergans Alpinist V5/V6 og også Norrøna Para Ranger. Skriver delvis for å dele det som jeg har funnet ut etter å ha testet i butikk og snakket med Bergans og delvis for å høre om noen har erfaring som er verdt å ta med seg. Jeg har nettopp fått Alpinist V6 130 i hus, men det gjenstår å teste denne ute. V6 kom i 2020 og avløser V5 som Bergans sa kom i 2019, men det er mulig at den er litt eldre? V5 er fortsatt i salg og vil være det en stund til. Det er noen forskjeller på disse. Snakket med en av de som har designet begge sekkene på Bergans og fått følgende info basert på det som jeg var var interessert i. V6 i 130 liter er 700 g lettere enn V5 På V5 er det avtagbare sidelommer som kan kobles sammen som dagstursekk. Dette har de droppet på V6 først og fremst pga vekten. De påstår at bærekomforten er enda litt bedre på V6. Farge Designerne hadde testet V6 med opptil 50 kg i sekken som de opplevde var OK. Men om jeg skjønte det riktig så man 40 kg som et praktisk maksimum. Dette kom opp ettersom jeg hadde spørsmål om ev vurdere rammesekk. I samtale med Bergans om tilpasning til rygg for meg som må på min høyde så er 110 liter konstruert litt annerledes. Begge er oppgitt å passe til rygglengde 43 cm+ men designer mener at 110 liter sannsynligvis vil passe litt bedre til min rygg. Det gjestår å prøve ettersom jeg ikke finner den sekken noe sted... Tidligere var det forskjell på Medium og Large, nå på V6 indikerer dette i hovedsak hhv 110 og 130 liter volum. Men som sagt sannsynligvis bedre passform på 110 liter for en med min lengde. I butikk testet jeg Alpinist V6 130 mot tilsvarende Norrøna Para Ranger på 120 liter. Jeg testet med 32 kg i sekk - pakket begger likt selvsagt med 20 kg nederst og inntil rygg (vektskive) og to poser på 12 kg i øvrig sekk. Følgende betraktninger: Jeg er 172 cm og må ha Alpinist på det korteste - skulle ønske det var litt mer å gå på. Para Ranger hadde kanskje litt mer å gå på. Alpinist satt best på meg. Bedre tilpasning. Det som jeg merket meg spesielt er at Alpinisten virket lettere - jeg sank liksom litt dypere på stegene med Recon på ryggen. Merkelig. Testet en gang til med Alpinist - tenkte at jeg kanskje var sliten, men merket det samme andre gang den var på ryggen - har mer spenst i beina med Alpinist. Jeg klatret opp på stol for å se om jeg merket noen fordel med Para Ranger som har hoftebelte som svinger. Men merket ikke noen forskjell. Men det trenger ikke å si noe ettersom jeg tross alt ikke gikk oppover som man naturlig vil gjøre på tur. På slett mark opplevde jeg ikke forskjell. Recon er litt tyngre, ca 350 gram. Denne har avtagbare sidelommer som blir dagstursekk om man vil. Begge har avtagbar topp. Usikker på Para Ranger, men på Alpinist kan toppen brukes som rumpetaske - det er integrert belte i toppen til dette. Ingen av sekkene er vanntette. Men alt dette er før jeg har testet sekken ute på tur og ettersom jeg har kjøpt sekken på XXL er det åpent kjøp og jeg har mulighet til å gjøre om min beslutning. Om du har erfaringer som du kan dele som kan gjøre meg mer sikker ev usikker på mitt valg (Alpinist V6, 130 liter) så mottas det med takk PS: Jeg kan også nevne at jeg testet Osprey Xenith 105 i annen butikk. Den fikk jeg aldri til å passe min rygg - særlig ille over skuldrene (kanskje sammenheng med at jeg er ganske bred). Dessuten ble den "løs" på ryggen med mye vekt. Danset frem og tilbake når jeg gav litt fart i en trapp. -og ja, vi jobbet med å så den så tett til ryggen som mulig. Xenith er definitivt ikke sekken for meg selv om den er rimeligere. Dette er mitt første innlegg på fjellforum..

Jeg bruker 2mm statisk hjelpetau fra oslo sportslager, 3mm til tarp mønesnor. Selv om opp mot 100 gram ikke høres så mye ut så er det en av mange bekker små som tilsammen gjør en stor å... lar du vær å spare fordi gevinsten er liten kommer man aldri ned i total vekt. Tenker nå jeg.